hans ex kone vil møte meg

[Gjest *Just-Me*]

Nå har jeg ikke lest hele tråden kjempegrundig, men jeg synes ikke TS er urimelig....

Synes det er rart at hun sender DEG en sms og ikke barnefar.... særlig når du aldri har møtt henne heller. Visst dere ikke har vært sammen ved bursdagsfeiringer før, hvorfor plutselig nå?

Selvfølgelig må er foreldrene en selvskrevent gjest når barnet har bursdag. Men det er ikke en selvfølge at skilte foreldre er feirer barnet sammen...

Her i huset har jeg nøtt samboers x. Sånn ved avlevering og henting av unger osv. Vi klarer ikke hverandre, men vi oppfører oss pent for ungenes skyld og kan samarbeide for ungene. Så det er ikke noe problem.

Her feires bursdager enten hos oss eller hos mor. Så tar vi igjenn feiringen en annen dag for dem som ikke eiret på dagen.

Ungene må gjerne ha bilder av sin mor på rommet, og selvsagt blir hun snakket om på positiv måte. Jeg og samboeren min omtaler aldri xen i negativ omtale visst barna er tilstede. Det er tross alt deres mor. Bilder av x i stua osv hadde jeg nok likt veldig dårlig, men det vil ikke samboeren min ha noe av heler, så da er jo saken grei. x er heller ike velkommen inn i huset vårt, men det er fordi samboeren min ikke vil det selv pga alt hun har gjort. Hadde de hatt en god tone osv hadde jeg ikke suttet meg på bakbena som stemor og nektet henne adgang.....

Men samtdig skjønner jeg at nye kjærester og koner ikke vil at xkona skal komme inn i hus....

[Atmi]

Vi har aldri møtt hverandre.

Hun sendte meg en sms i dag og sa hun kom til oss i sin sønns 15 års bursdag. Jeg fortalte henne at det passet svært dårlig at hun dukket opp. Jeg fikk beskjed om at hun var guttens mor og hadde rett til å være der på dagen hans. Jeg sa ok, men da kan vi bytte helg, så kan dere feire dagen sammen og så feirer vi her en annen helg bare.

Men det gikk ikke, for resten av bursdagshelgen hans hadde hun andre planer.

Jeg blir helt satt ut jeg. Hun kan da ikke bare si at hun kommer og dukke opp når hun har fått beskjed om at det ikke er aktuelt? Hun ble skikkelig sint når jeg sa det ikke passet, og underforstått truet med å gå til sak for at gutten skulle bo hos henne igjen.

Mens jeg blir skikkelig irritert når hun da -krever- å få møte meg. Det er ikke som om barna nettopp har kommet "under min vinger" heller, jeg har vært gift med mannen i to år.

Men er jeg urimelig når jeg setter meg på bakbeina ?

jeg er bare så lei av at hun dikterer hva som skal skje...fex da at hun skal komme i det som er planlagt som et hyggelig familie selskap med min familie.

Svigermor sa jeg bare kunne sørge for ikke å være hjemme, og joda, men kjære vene...skal hun da få jage meg ut av eget hus ???

←

Jeg syns du setter deg på bakbeina og er urimelig når hun ikke får komme. Du sier at hun absolutt skal møte deg - altså, har du virkelig ikke vært villig til å møte henne? Hun og mannen din har faktisk barn sammen og jeg syns faktisk du bør slutte å stikke kjepper i hjulene for stebarna dine.

[Velvet]

Jeg syns du setter deg på bakbeina og er urimelig når hun ikke får komme. Du sier at hun absolutt skal møte deg - altså, har du virkelig ikke vært villig til å møte henne?  Hun og mannen din har faktisk barn sammen og jeg syns faktisk du bør slutte å stikke kjepper i hjulene for stebarna dine.

←

Jeg kan ikke se at TS stikker kjepper i hjulene for stebarna sine.

Men når det er sagt; Jeg har prøvd å sette meg inn i situasjonen siden dette er noe som kan bli høyst reellt hos oss. Jeg og barnets far har gått fra hverandre og jeg går ut fra at han etterhvert finner seg en ny kvinne.

Selvsagt vil jeg da treffe denne potensielt nye stemoren nettopp fordi hun kommer til å ha endel å gjøre med barnet mitt. Barnet mitt vil få enda en voksen i sitt unge liv som hun skal forholde seg til.

Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne å la det gå år før jeg traff den nye dama, men så er jo min datter bare 4 år.

Jeg kommer nok til å følge med hvordan de to går overens. Skulle bare mangle.

Ang bursdager så trodde jeg det var en selvfølge at barnet får 2 feiringer, en hos moren og en hos faren. Er det ikke slik det gjøres?

[ceca]

Noen har to bursdags-feiringer, andre har en. Kommer ofte ann på hvor godt foreldrene kommer overns etter et brudd.

For barna må det være godt å se at amma, pappa, stemor, stefar går overens.

Ceca

[Atmi]

Syns det er helt utrolig merkelig å ikke ville treffe mora til stebarna sine. Om dere allerede hadde et veldig vanskelig forhold skulle jeg forstått det .- men jeg syns faktisk at det er din plikt å forsøke få til et godt forhold dere mellom. Eller, la oss si levelig.

Endret 22. juli 2006 av Atmi

[Gjest Pet]

Ang bursdager så trodde jeg det var en selvfølge at barnet får 2 feiringer, en hos moren og en hos faren.  Er det ikke slik det gjøres?

←

Min sønn har aldri hatt to bursdagsselskaper. Dagen har bitt feiret hos den har har vært hos, med den andre forelderen på besøk. Eksen og jeg har ikke alltid vært gode venner opp igjennom årene (for å si det mildt), men vi har da klart å være sammen noen timer en gang i året for guttens skyld. Samboere og kjærester har ikke sagt noe på det, heller. Så det er ingen selvfølge med to feiringer.

[Velvet]

Noen har to bursdags-feiringer, andre har en. Kommer ofte ann på hvor godt foreldrene kommer overns etter et brudd.

For barna må det være godt å se at amma, pappa, stemor, stefar går overens.

Ceca 

←

Selvfølgelig.

Lillevennen vår har dag i august. Vi har ennå ikke diskutert hvordan vi skal gjøre det. Det blir nok 2 feiringer siden eksens foreldre ikke er så blid på meg for øyeblikket. Men bortsett fra det hadde det ikke vært noe problem å feire dagen i lag.

[Velvet]

Min sønn har aldri hatt to bursdagsselskaper. Dagen har bitt feiret hos den har har vært hos, med den andre forelderen på besøk. Eksen og jeg har ikke alltid vært gode venner opp igjennom årene (for å si det mildt), men vi har da klart å være sammen noen timer en gang i året for guttens skyld. Samboere og kjærester har ikke sagt noe på det, heller. Så det er ingen selvfølge med to feiringer.

←

Tydeligvis ikke. Trodde det siden det er vanlig her hvor vi bor.

[Nala]

Jeg syns trådstarter er helt urimelig når hun sier at hun under ingen omstendigheter ønsker å treffe barnets mor. Når man gifter seg med en mann som har barn fra før må man faktisk forvente å skulle forholde seg til barnets mor opp gjennom årene. At trådstarter har vært gift med barnefaren i to år uten å treffe barnets mor er ganske drøyt, syns jeg, uansett om barnets mor er en smule spesiell.

Jeg er i alle fall evig takknemlig for at både mine og Nala-mannens foreldre og nye partnere går godt overens til tross for tidligere uoverenstemmelser (alle er skilt og etablert på nytt). På den måten trenger vi ikke bekymre oss for hvordan vi skal legge opp bursdagsfeiringer og andre festligheter. Alle feirer sammen. Jeg syns så utrolig synd på de barna som må feire to bursdager bare fordi foreldrene og deres nye partnere ikke klarer å sette sine egne følelser til side for noen stakkars timer! Hva når barna blir voksne og det kommer bryllup og kanskje dåp som skal feires? Skal du hilse på mora til brudgommen da kanskje, trådstarter?

[MAcy]

Jeg er selv stemor,(uff for et ekkelt ord) og møter min forlvoeds eks flere ukentlig. Det er ikke noe noen av oss liker men det er det beste for barnet. Det hender flere ganger at overleveringen av barnet skjer mellom oss, men alle avtaler og slikt er det de som tar seg av jeg vil ikke stå å diskutere tingene med henne. Det gjør som regel vi her hjemme om det er nødvendig sånn at vi er enige før han diskuterer det med henne. Jeg møtte henne første gang ca 1 mnd etter at jeg var blitt sammen med min forlovede dette er snart 2 år siden.

For oss er det helt unaturlig å feie bursdagselskaper eller andre dager sammen med henne. Det kunne ikke falt oss inn. Vi er et vanskelig forhold til henne pga hun ikke er over eks enda 2 år etter... og pga vanskeligheter med samværet, hun valgt å flytte 1,5 time bort fra oss for 2 mnd siden og det har før til en hel del vanskeligheter i og med vi har barnet like mye, 50/50. Eksen hans har også tvunget seg inn ei gang ho kom for å levere barnet, fikk han til å si at ho måtte kome å se rommet han, hvor på hun satte seg ned å begynte å leke med han... Jeg ble utrolig paff og irritert. Vi har aldri blitt invitert inn i noen av de stedene hun har bodd siden bruddet og det er 3 steder. Vi bor i det huset hun bodde i da de var sammen.

Tilbake til TS synes det er en smule rart at du tar deg av samværspraten med eksen men ikke vil møte henne. Og din partner burde involvere seg mest. HAdde blitt rasende om det var jeg som skulle hamle opp med eksen, og siden du snakket med henne gjevnlig så burde du jo kunne møte henne. Men synes du kan nekte henne å komme i bursdagen. Dagen hans kan hun feire senere, det har ikke så mye å si. Vi feirer ofte bursdagen til barnet 3-4 ganger hos oss og hva ho gjør bryr vi oss ikke om. På grunn av alle våre problemer har vi funnet ut at det beste er å ikke snakke så mye om alt vi gjør når barnet er hos oss, bare om det er noe spesielt. Da eksen hans går å kopierer alt vi gjør, og begynner å grine fordi vi har gjort ting med han som ikke ho har gjort... Nå er jo ho spes men anyway.

Møt henne å få det unna gjort alle som opplever at barnet deres blir tatt vare på av andre voksne ville nok likt å møtt dem. Du vil jo se hvem barnet ditt omgårs med.

[Gjest Sativa]

Da jeg ble skilsmissebarn i en alder av 12 år, så gjorde mine sta og umodne foreldre livet mitt til et helvete. Nå er jeg over 30 og angsten for at mine foreldre, for elsempel ved en tilfeldighet, skulle komme på besøk til meg samtidig, er utrolig overveldende.

For å unnga samme usikkerhet og angst hos dine stebarn, så ville jeg anbefale deg å være litt mere ydmok overfor denne kvinnen. Det er sikkert mye vi ikke vet her, siden jeg overhodet ikke kan se så mye som et snev av voksen adferd her.

Det kan være lurt at du som voksen setter dine egne behov og følelser litt til siden.

Jeg er selv i den situasjon at jeg har en ny samboer, og han og min eks har truffet hverandre mange ganger og prater mye sammen.

Det som kan virke som et ofer for deg, er en enorm gevinst for barna.

Håper det ordner seg :-)

[Gjest Gjest]

Du har ingen rett og nekte henne og møte sin egen sønn. Hun derimot kan nekte deg og møte han.

[Gjest gjest1]

Jeg synes du er totalt urimelig og temmelig barnslig og umoden når du nekter å møte henne. Særlig siden det i utgangspunktet er du og henne som avtaler samvær og den slags. Hun er jo ikke akkurat en fremmed for deg.

At hun virker sær og vanskelig og kontrollerende på deg kan vel ha sin naturlige forklaring i at du selv holder henne på avstand til tross for at hun er moren til sønnen som tydeligvis vokser opp hos dere.

Nå er gutten femten og du og faren har vært gift i to. Altså var han tretten da dere giftet dere, og jeg antar også at dere ikke giftet dere dagen etter at dere møttes, så du har tydeligvis vært en del av denne guttens liv i en del år nå, og fra han var en ganske mye mindre gutt enn han er i dag. Og så har du altså aldri møtt moren hans?

På meg virker det rett og slett fullstendig umodent, og hadde jeg vært barnets FAR ville jeg begynt å lure på deg...

Hadde jeg møtt en ny mann da mine var små (og om deres far hadde levd) og denne nye mannen hadde nektet å møte min eks, som altså var faren til ungene mine, så hadde han ikke blitt lenge i mitt liv, for å si det sånn. Og ikke hadde barnas far godtatt det heller. Det virker jo totalt... har ikke ord...

Er det kanskje sånn at det ble slutt mellom dem på grunn av deg og at du derfor egentlig er litt REDD for å treffe henne?

(Nei, modder, dette er ikke spekulering, det er et spørsmål, som hun kan gjøre hva hun vil med)

[Atmi]

Er det nå så sikkert at alle har noe å snakke sammen om?

Det er også stor forskjell på kald krig og å la være å møte personer man ikke ser relevansen av å møte

←

Men her er det da altså faktisk veldig relevant. Blir utrolig merkelig å si at det er irrelevant å møte mora til barna man tar seg av. Jeg blir faktisk litt irritert av kvinnfolk som oppfører seg manipulerende og sjalu - for det er slik jeg oppfatter dette. Og jeg syns det er irriterende fordi de setter angst i mannfolka sine som neste kvinne faktsik må jobbe en god del for å fjerne etterpå. Hva er vitsen? Vær litt lette å ha med å gjøre og ikke vær så vanvittig kontrollerende. Hadde en mann oppført seg slik ville psykopatryktene versert milevis i omkrets.

[Atmi]

Såpass, ja

OK, men dersom du var mannen til Trådstarter sin eks-kone, og insisterte på å komme i en bursdag til en gutt som blir 15 (gjentar, 15- ikke fem...), og hvor samarbeidet ellers går noenlunde greit og gutten har det bra.

Hvorfor er det da så utrolig viktig for deg å drikke en kaffekopp sammen med henne? Hvorfor vil du møte henne? Tror du ikke du ville skjønt det på sønnen din hvis hun var fæl? Hva er det du vil oppnå med dette møtet?

Synes ikke det er hun som er kontrollerende, i dette hypotetiske scenariet er det faktisk du!

Ikke for å kverulere, jeg bare virkelig, virkelig skjønner ikke

←

Fordi at voksne folk nekter ikke å møte hverandre av prinsipp. det er ikke annet enn kontrollerende. Og uansett om han er 15 så er han 15, ikke 35. Ja endatil om han var 35 ville vanlig folkeskikk gjort at hun burde være villig til å treffe exen, om ikke annet enn for å unngå pinlige og ubehagelige situasjoner som kan komme opp.

Hun har giftet seg med en mann og da bør hun faktisk være såpass moden at hun tar mannen som han er, ikke prøver å late som han altid har vært alene og barna bare kom drivende på en fjøl. Men for all del - er det mange andre du ikke vil møte av prinsipp? Sånn at hvis du er på jobb og en eller annen person du ikke ønsker å møte kommer, da stikker du eller? Eller er det slik at der du går er det du som bestemmer hvem som ellers kommer inn i reviret ditt?

[Gjest Qlio]

Jeg måtte møte Qliomannens eks før jeg fikk treffe barnet deres (i ett år måtte vi møtes i hemmelighet, fordi mor nektet). Nå er jeg selv mamma, og skjønner eksen bedre på dette punktet nå. Jeg ville visst hvem ungene mine hadde når ikke jeg var der. Du møter lærere, barnehagepersonell osv, men skal ikke møte den andres partner? Pokker heller, mener nå jeg.

Men, det er jo litt rart at hun har ventet så lenge?

Eller har hun mast på dette lenge?

[Gjest Gjest]

Jeg ser dilemmaet ditt, trådstarter

På den ene siden så er det alle følelsene: det er vanskelig å håndtere "mine, dine, våre" barn smertefritt. Jeg synes det er feil å latterliggjøre eller kritisere følelser som sjalusi og savn og forvirring hos de voksne som involveres i slike splittede familier. Det er klart det er vanskelig å være mor til en sårbar tenåringsgutt, og ikke kunne være der for ham hele tiden. Det er klart det er rart å være den vanskelige eksen som opplever å kjenne på sjalusi følelsen overfor "den nye konen" og vet hun liksom ikke skal ha lov å ha slike følelser. Det er klart det er vanskelig når barna påvirkes og delvis fostres opp av en annen dame! Det er like vanskelig for den nye damen, jeg forstår TS som ikke ønsker å møte eksen. Som ønsker å ha sitt privatliv og en mest mulig idyllisk kjernefamilie-opplevelse med sin utkårede mann. Jeg personlig kan ikke engang forestille meg å leve med en eks i skyggene livet igjennom.....så jeg forstår deg veldigveldig godt TS.

Men så er det den andre siden. Barnas side. Hvis man skal velge det som er best for barnet, går det iblant utover det den voksne ønsker. her må man ta et valg: barnet eller meg. Det er et tøft valg og en modig avgjørelse å velge barnet.

Min lillesøster er 15 år. Hun er noenganger en reflektert ung dame, og noenganger en sårbar liten jente. Min far flyttet ut av barndomshjemmet til fordel for en ny yngre kvinne nå nettopp, og allerede er han og den nye damen igang med å arrangere felles arrangementer med hennes barn og min lillesøster. Det er så trist å oppleve: min søte lille søster deprimert og dratt mellomde voksne. Hun tørr ikke si nei til sin far, ønsker ikke å såre ham, orker ikke kjeften. Kommer hjem innesluttet og stille og mer deprimert for hvert nye møte med den nye damen. Blitt syk, innesluttet, deprimert og stille. Min mor har god dialog med oss barna, og vet/ser at min lillesøster ikke ønsker å involvere seg med pappas nye kjæreste - men for å unngå bråk og dramatikk føyer hun seg, og lar barna føye seg, etter min far. Jeg flyttet søsteren min inn i leiligheten min for en uke, fikk henne til å åpne seg om hvordan alt dette påvirker henne, hva hun ønsker i alt sammen. Så presenterte jeg dette for mine foreldre og truet med eder og galle hvis de ikke skjerpet seg og satte henne foran seg selv.

Synd at denne 15 åringen ikke har en storesøster han har en mor og en stemor som er så oppsluket i sine kvinnelige intriger og spill, og en typisk feig far som unnskylder seg med den evinnelige "moren til barna snakker bare stygt om meg"-unnskyldningen. Denne gutten ba aldri om å måtte forholde seg til en ekstra "mor", til å bo her og der, til å være en brikke i et evinnelig maktspill om kontroll.

Ok, fra talen (dette er et sårbart tema for meg for tiden ) til konklusjonen:

Jeg forstår hvor du kommer fra TS, jeg har hatt kjærester med teite ekser. Men hvordan tror du det oppleves for en 15 år gammel gutt som bor hos deg og antagelig har et godt forhold til deg også, at du ikke engang vil si et kort hei til moren hans? Ouch. Vondt. Sårende. Mitt råd: Mot deg opp. Pust dypt inn. Pynt deg, gå til frisøren, whatever, og ring (ikke sms hva er det for noe barnslig) RING moren til denne stakkars gutten. Vær hyggelig og voksen og saklig i tlf og si at hvis hun ønsker å møte deg, så er det greit. Si at du er nervøs for møte og usikker på hvorfor hun ber om det. Vis henne at barna hennes har det trygt hos deg, vis henne at du nå hever deg over alt som har vært, for du er en fantastisk kvinne!

[Eliza Doalot]

For det første hadde jeg, som flere andre er også sier, aldri godtatt at mitt barn tilbrakte mye tid med et menneske som nektet å møte meg. Uansett grunn for dette.

For det andre synes jeg faktisk det bør være opp til barnet hvorvidt moren skal komme i bursdagen eller ikke. Ønsker barnet dette, mener jeg de voksne bør føye seg og oppføre seg deretter.

Jeg er selv skilsmisse"barn" på 15. året, og i år er første gangen jeg skal feire bursdag med både mamma og pappa tilstede. Det er flere år siden de kom over sine uenigheter, og ble i stand til å omgås normalt, men jeg klarte rett og slett ikke å takle å være sammen med dem begge på en gang. Det å hele tiden måtte passe på at de forskjellige partene ikke møter på hverandre er fryktelig slitsomt for et barn.

Jeg ga til slutt opp, og lot være å feire bursdager, jeg hadde ingen tilstede når jeg mottok vitnemålet mitt osv. Å feire merkedager og hendelser blei rett og slett for mye pes, og det er litt vemodig å tenke tilbake på i dag.

TS; Dette er meg, og ikke nødvendigvis sånn stesønnen din opplever det, men det kan jo være lurt å tenke på.

[Gjest mzluze i.i]

Er det kanskje sånn at det ble slutt mellom dem på grunn av deg og at du derfor egentlig er litt REDD for å treffe henne?

(Nei, modder, dette er ikke spekulering, det er et spørsmål, som hun kan gjøre hva hun vil med)

←

Neida, jeg kjente ikke mannen den gangen han flyttet ut fra henne & barna. Jeg ble kjent med ham nesten 1,5 år etterpå. Nå skal jeg lese resten av innleggene:)

[Gjest mzluze i.i]

nå da, er alt lest:)

Og nr 1. Jeg har aldri, trykk på aldri der, lagt kjepper i hjulene for samvær mellom mor og sønn. Jeg har derimot vært svært påpasselig med å være hjelpsom når ting har vært klundretet å få til i alles travle skjemaer.

Og denne gangen tilbød jeg å bytte helg, noe hun -ikke- ville.

Nr 2. barna (begge, både ham som bor her og hans lillesøster som bor hos mor) har vært sitt rom med innrammet bilde av mamma'en på nattbordet. Det ordnet jeg. For hun er deres mor, ikke jeg, og jeg er veldig opptatt av at de skal være glad for at de har henne. (jeg ble morløs tidlig selv, derfor)

nr 3. Vi (mannen & jeg) har aldri, trykk på aldri, snakket stygt om moren når barna er hos oss. Har vi behov for å lufte irritasjon så tar vi det når barna har reist herfra.

nr 4. Vi har feiret barnas bursdager her før vi, i fjor havnet begge bursdagene på vår helg, og den gangen var det aldri ymt om å komme, så det der med å være der på hans bursdag er, i mine øyne, en grunn hun bruker for å hilse på meg.

nr 5. jeg har vært der på alle hans skolestart-greier, og skole avslutningsgreier., siden jeg ble kjent med barna. Hun har visst at jeg kom til å dra og har ikke benyttet annledningene.

nr 6. Ja, jeg snakker jevnlig på tlf med moren. Vi har blitt enige om å legge listen på regler og normer likt hos henne og hos oss, for å gjøre det lettere for barna å forholde seg til alt. Og siden gutten har litt problemer på skole, er dyslektiker med skulke-unna-lekser-sjuke så ville hun følge med hvordan det gikk når han byttet skole (når han kom til oss). Så jeg ringer, hver ende fredag i skoleåret, og forteller hvordan han har gjort det i uken som gikk, hvordan han har oppført seg ellers hjemme og hva som skjer av store ting på skolen uken etter, type tentamen osv. Samtidig forteller jeg hva som blir forventet av ham når han er hos henne i helger, om det er noe skolearb han må gjøre osv, og hun forteller hva hun vil at vi skal passe på at søsteren gjør av lese-trening når hun er hos oss. Dette fungerer utmerket for alle parter, unntatt for ungene når de prøver å lure oss, hehe.

nr 7. Jeg unngikk vel sannheten litt når jeg sa jeg aldri har møtt henne, men jeg regenr det egentlig ikke som møte og det gjør tydelig ikke hun heller. Vi traff hverandre 5 min for omtrent 1 år siden når mannen og jeg hentet søsteren. Moren hadde vært i byen med barnet, vi skulle plukke opp jenta der. Vi kom, de var litt forsinket og det endte med at moren ba mannen om ikke han kunne kjøre henne til bussholdeplassen ellers rakk hun ikke bussen hjem. Han sa ja, hun hoppet inn, jeg sa hei....hun sa ikke hei, snakket bare med datteren, masse små beskjeder som måtte gies i hui og hast...og 5 min etter var hun på holdeplassen og måtte løpe for å hoppe på bussen hjem. Teknisk sett et møte, men dog...okey, ingen av oss regner det vel egentlig for det.

men hvorfor er det slik at man på død og liv skal være den lykkelige utvidete stor-familien da ? med ex'er, stebarn, halvsøsken, helsøsken, katten til naboen og svigermor til fanden? Hvorfor skal man på død og liv feire jul sammen og leke lykkelige når vi alle vet at man gikk fra hverandre av en grunn?

Mannen min og ex'en (altså mor) går rimelig greit sammen. I den grad de har kontakt ihvertfall. Han er den som henter og leverer unger og det er stort sett det de ser til hverandre.

Forøvrig vil jeg si, gutten ønsket å bo hos oss. Det sa han omtrent ett år etter at vi giftet oss og vi måtte gjennom en meklings-sak med advokaten hennes på nakken i tide og utide før hun nå, 9 mnd'er etter at gutten sa han ville hit, gav seg.

Og ja, jeg tar alle de daglige greiene som man kanskje ønskverdig kunne si at far burde ta, men han er fulltidsarbeidende mens jeg er hjemmeværende. Så det er logisk at jeg som har best tid følger opp lekser og fex da ringer or og forteller hvordan ting går.

Jeg kan egentlig ikke se at far gjør noe galt her. Stemningen de imellom har vært litt amper tidvis, med noe drittslenging fra mor retning meg, det forteller barna oss når de kommer.

Jeg kan forstå de som mener at velger man en mann med barn så velger man barna og...joda...jeg er med på den. Men ikke i pokker om jeg valgte moren til barna da. Hun er ikke MIN familie. Hun er barnas familie, ja, men ikke min. Jeg vet hun alltid vil være der, og det er greit, men hun skal da være der for sine barn? ikke for meg.

Skal det være slik at hvis man finner en mann med barn fra før så må man sjekke at man liker barna, barnas mor, barnas mors foreldre, barnas mors evt nye kjæreste osv??

nee, vel, men jeg leser innleggene og takker for innspill:)