Marius Borg Høiby

[Glrmn]

Aricia skrev (3 timer siden):

Hele poenget til Lena Lindgren er at det IKKE er noen kvinne alene som kan eller skal redde noen voldsmann. Det er jo hele problemet, og det som holder kvinner fanget i voldshjul og medavhengighet.

SAMFUNNET må ta det ansvaret (som jeg har skrevet i alle innleggene om dette i morges). 

https://www.morgenbladet.no/ideer/kan-vi-forsta-norges-mest-forhatte-mann/10244911

 

Det er riktig at kvinner ikke skal ha ansvar for å “redde” voldelige menn. Men Lena Lindgren bruker et godt poeng til å trekke en problematisk konklusjon.

Når ansvaret flyttes til “samfunnet”, blir det diffust og i praksis en avsporing. Ansvar ligger fortsatt først og fremst hos den som utøver vold, og hos rettssystemet som skal reagere.

Koblingen hun gjør mellom det å fordømme vold og manglende vilje til å “forstå” både menn og kvinner i slike relasjoner, holder heller ikke. Å analysere dynamikk er noe helt annet enn å dempe reaksjoner mot vold.

Resultatet er en skjevhet: Marius Borg Høiby fremstilles som en som trenger hjelp, mens hensynet til ofrene igjen havner i bakgrunnen.

Det er ikke nyansering. Det er en forskyvning av fokus.

[Glrmn]

~ Ada ~ skrev (3 timer siden):

 

Jeg har merket ut, @Aricia, og det er helt riktig at hun poengterer det. Hun skriver eksplisitt at det ikke ligger til kvinnenes/ofrenes ansvar:

Forøvrig en veldig interessant og god kommentarartikkel som jeg anbefaler alle med tilgang å lese hele.

Når det gjelder det dyssosiale sporet, @Morgan Le Fay, så er ikke manglende innrømmelse, anger og det man oppfatter som fravær av empati nødvendigvis et uttrykk for det. Det kan like gjerne være situasjonsutløst eller periodeutløst - om ikke hele livet. Det er ikke uvanlig å se fravær/liten grad av dette hos alle typer voldsutøvere, som er like forskjellige som alle oss andre.

I denne sammenheng viser Lindgren til forskningsarbeid fra Anja Kruse og hennes to kolleger - alle spesialister innen vold, seksuell vold og overgripere, som har intervjuet unge voldsutsatte kvinner. Basert på dette arbeidet presenterer forskerne to prototyper av voldsutøvere: 

Det vises videre til at i begge tilfeller er paradokset frykt og kjærlighet tilstede, noe som skaper en rekke motsetningsfylte følelser og forvirring hos den utsatte (også kalt traumebånd)

Om tiltalte pr.nå ikke viser evne, vilje og de rette holdningene, betyr ikke det at han ikke har den grunnleggende evnen til dette. Faren ved tendensen til å sette merkelappen psykopat på voldsutøvere grunnet deres empatiløse handlinger, er etter min mening at vold da forstås som noe ekstraordinært og utenfor normalen, når sannheten dessverre er at det er utbredt blant alle deler av befolkningen. Ja, de dyssosiale finnes, og i større grad enn hva som vises i offentlig statistikker (mørketall og underdiagnostiserte), men de er langt fra alene om å utøve vold i nære relasjoner. 

PS. Ser du allerede hadde svart ut førstnevnte, @Aricia. 

 

Å bruke forskning og nyanser som begrunnelse for å tone ned alvorlige handlinger er problematisk. Ja, ikke alle voldsutøvere er psykopater, og manglende empati betyr ikke automatisk en diagnose. Men fravær av anger og ansvar gjør handlingene ikke mindre alvorlige. Det er realiteten ofrene må leve med.

Å forklare voldsutøvere som “typer” og framheve at vold finnes hos mange, blir her brukt til å normalisere det som faktisk er grov og skadelig atferd. Det er ikke nyansering; det er en forskyvning som flytter oppmerksomheten bort fra gjerningspersonens ansvar og ofrenes behov for beskyttelse.

Å advare mot “psykopatisering” kan høres klokt ut, men i praksis blir det en retorisk avsporing som forsvarer eller myker opp alvorlige handlinger. Noe som er direkte problematisk i debatten om vold i nære relasjoner.

[Glrmn]

MissLucy skrev (3 timer siden):

Takk for at du trekker frem denne interessante artikkelen. Jeg leste den i helgen, og hun har så mange interessante poenger at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.

Jeg leste med særlig interesse den beskrivelsen hun gir av hvordan han fremstår i retten, som forsåvidt sammenfaller med andre som faktisk har vært til stede i retten, og som ikke kommer fram for oss som kun leser rettsreferatene i avisen:

"(...) Når han blir sprutrød fra halsen og opp, ofte før han brister i gråt. Eller viser usikkerhet, stotrer, veiver med armene. Han raser når han hører kritikk av familien sin (...) og forsvarer dem med nebb og klør. Tårene hans spruter når han forteller om alle vennene som har kuttet kontakten, eller om forholdet til Frogner-kvinnen, som for ham fremdeles er et levende kjærlighetsforhold." Hun fortsetter med å beskrive tilhørerens indre konflikt når disse øyeblikkene dukker opp mellom beskrivelser av skjellsord, slag, spark,  samtidig som han nekter straffskyld for de fleste tiltalepunktene, og peker på at det er forvirrende å kjenne sorg og omsorg for en som står tiltalt for vold og voldtekt.

Videre har hun jo veldig interessante betraktninger om benektelsesmønsteret som flere i tråden her har vært inne på. Lyver han? Tror han på det selv? Har han faktisk glemt? Black-out? Fortrengning? Hull i hukommelsen som følge av kokainpsykose?

Hun skriver om kokainpsykose, som hun har lest seg opp på:

"(...) en kokainpsykose kan vare relativt kort, ofte noen timer, og at den psykotiske blir paranoid, aggressiv og voldelig. Skriking, selvmordstrusler, ekstrem rastløshet og utvidede pupiller er kjennetegn, leser jeg videre. Alle disse helsvarte faktorene har vært fremme i retten disse ukene."

I forlengelsen av dette peker hun på at det ikke har vært noen bevisførsel rundt kokain og hvordan kokainavhengighet kjennetegnes av paranoia, som I Høibys tilfelle er forbundet med ekstrem sjalusi som går igjen i forhold til begge ekskjærestene.

Hun presiserer at selv om rus ikke er relevant i forhold til skyld, så er det ikke irrelevant i vurderingen av troverdigheten til Høiby og de fornærmede  om kokainutløste psykoser utgjør en del av forklaringsbildet: "Det kan belyse benektelsesmønsteret hans; om han skal avskrives som serieløgner eller faktisk «ikke vet», «ikke husker», «ikke har minne om». Et kjennetegn ved kokainpsykosen er at den gjør det vanskelig for hjernen å lagre minner, slik at den psykotiske vil huske episoden i fragmenter, med hukommelseshull."

Helt klart. Og heldigvis er Lindgren klar på at det ikke er partnerens jobb. Og så er jeg helt enig med deg i at det selvsagt ikke er andre pårørendes jobb heller. Han må få profesjonell hjelp.

Det som hun derimot problematiser, er hva som skjer hvis vi avskriver disse mennene som psykopater og monstre uten nyansering.

Sitat: "Om vi psykopat-erklærer alle voldelige menn, avviser forsøk på å forstå dem, avviser vi også å ville forstå hva som trekker kvinner inn relasjonen med dem."

Slik jeg leser Lindgrens artikkel, så er hun veldig tydelig på at det ikke er partnerens jobb. I den direkte forlengelsen av sitatet om relasjoner, skriver hun jo: " Det er ingen tvil om at Høiby trenger hjelp. Det er bare ikke kjærlighetspartnere som skal gjøre den jobben. Det gjelder for alle kvinner, i alle voldelige forhold, det er ikke de som skal hjelpe og redde. "

Det er litt rart formulert, for hvis man leser det raskt ser det ut som hun skriver "det er ikke bare kjærlighetspartnere som skal gjøre jobben", men ordet "bare" står foran "ikke", og da blir meningen motsatt - dvs det er ikke partnerne som skal gjøre den jobben, og det blir jo sagt tydelig i den siste setningen.

Lindgrens "nyansering" risikerer å mildne alvoret i volden. Fokus flyttes fra gjerningspersonens ansvar og ofrenes behov til forklaringer som rus, psykopat-etiketter eller relasjonsteori. Vold er handlinger med konsekvenser, ikke noe vi skal bruke teoretiske unnskyldninger for å forstå eller bagatellisere.

[JustAsking]

Glrmn skrev (35 minutter siden):

Det er riktig at kvinner ikke skal ha ansvar for å “redde” voldelige menn. Men Lena Lindgren bruker et godt poeng til å trekke en problematisk konklusjon.

Når ansvaret flyttes til “samfunnet”, blir det diffust og i praksis en avsporing. Ansvar ligger fortsatt først og fremst hos den som utøver vold, og hos rettssystemet som skal reagere.

Koblingen hun gjør mellom det å fordømme vold og manglende vilje til å “forstå” både menn og kvinner i slike relasjoner, holder heller ikke. Å analysere dynamikk er noe helt annet enn å dempe reaksjoner mot vold.

Resultatet er en skjevhet: Marius Borg Høiby fremstilles som en som trenger hjelp, mens hensynet til ofrene igjen havner i bakgrunnen.

Det er ikke nyansering. Det er en forskyvning av fokus.

Jeg reagerte også slik på det innlegget, noe jeg besvarte for et par sider siden, og både @MissLucy @Aricia og @~ Ada ~ har gode presiseringer rundt det Lindgren formidler.  
Det fremstår som du sier som en forskyvning av fokus dersom vi utelukkende tenker på denne saken, med MBH.

Det er likevel slik at det er forskjell på gjerningsmenn også. Marius er en 29 år gammel jetsetter med et kokainproblem (og mye annet), og kan ikke nødvendigvis sammenliknes med en gjennomsnittlig 40+ familiefar med sinnemestringsproblemer. Problemet og skadeomfanget er selvsagt akkurat like viktig uansett gjerningsmann og uansett offer, men hva kan gjøres for å forhindre slike tilfeller? Hvis vi - du, jeg, alle - ikke orker/ønsker å grave i årsakssammenhenger, hvordan kan vi stoppe det? 

Her er det utrolig viktig hvordan vi snakker om det. Det er problematisk blant annet når vi rent språklig er vridd mot å fokusere på offeret. Det snakkes masse om at jenter må lære selvforsvar, ring en venn, ikke gå alene hjem, ikke bli for full osv. Såkalt risikoatferd. Hvorfor er ikke fokus på gutter og hva DE IKKE SKAL GJØRE. 
«Kvinnen ble overfalt og voldtatt», skriver avisene. Skriv heller «Mann overfalt og voldtok kvinne». Flytt ansvaret. Flytt fokus. Flytt samtalen. Kall det for det det er. 
Vi er mange som er ganske lei av den gamle visa «hva gjorde hun for å provosere». Er det ikke en ganske tragisk oppfatning om menn å gå ut fra de er helt ut av stand til selvregulering og ta ansvar for egne valg og handlinger? For en fallitterklæring å godta at det er så mye mer komplisert for menn å navigere i verden enn det er for kvinner.  
Hvor er egentlig alle de gode mennene når slike saker kommer opp?

Endret 17. mars av JustAsking
Presisering

[SusieDerkins]

Glrmn skrev (17 minutter siden):

Lindgrens "nyansering" risikerer å mildne alvoret i volden. Fokus flyttes fra gjerningspersonens ansvar og ofrenes behov til forklaringer som rus, psykopat-etiketter eller relasjonsteori. Vold er handlinger med konsekvenser, ikke noe vi skal bruke teoretiske unnskyldninger for å forstå eller bagatellisere.

Jeg er ikke enig i at hun kommer med teoretiske unnskyldninger, eller at hun bagatelliserer. Jeg opplever at hun gjennom hele artikkelen balanserer volden og raseriet (dvs hun bagatelliser ikke, hun unnslår ikke), mot det mennesket hun ser i retten, samtidig som hun er opptatt av hvorfor og hva vi kan lære og hvordan en eventuell "reparasjon" kan skje. Det viktigste poenget slik jeg ser det er at ingen er tjent med at man klistrer forklaringsmodeller som uhelbredelig psykopat og monster på menn som er voldelige, verken ofre, gjerningsmenn eller samfunnet.

Endret 17. mars av MissLucy

[Glrmn]

JustAsking skrev (18 minutter siden):

Jeg reagerte også slik på det innlegget, noe jeg besvarte for et par sider siden, og både @MissLucy @Aricia og @~ Ada ~ har gode presiseringer. Det fremstår som du sier som en forskyvning av fokus dersom vi utelukkende tenker på denne saken, med MBH.

Det er likevel slik at det er forskjell på gjerningsmenn også. Marius er en 29 år gammel jetsetter med et kokainproblem (og mye annet), og kan ikke nødvendigvis sammenliknes med en gjennomsnittlig 40+ familiefar med sinnemestringsproblemer. Problemet og skadeomfanget er selvsagt akkurat like viktig uansett gjerningsmann og uansett offer, men hva kan gjøres for å forhindre slike tilfeller? Hvis vi - du, jeg, alle - ikke orker/ønsker å grave i årsakssammenhenger, hvordan kan vi stoppe det? 

Her er det utrolig viktig hvordan vi snakker om det. Det er problematisk blant annet når vi rent språklig er vridd mot å fokusere på offeret. Det snakkes masse om at jenter må lære selvforsvar, ring en venn, ikke gå alene hjem, ikke bli for full osv. Såkalt risikoatferd. Hvorfor er ikke fokus på gutter og hva DE IKKE SKAL GJØRE. 
«Kvinnen ble overfalt og voldtatt», skriver avisene. Skriv heller «Mann overfalt og voldtok kvinne». Flytt ansvaret. Flytt fokus. Flytt samtalen. Kall det for det det er. 
Vi er mange som er ganske lei av den gamle visa «hva gjorde hun for å provosere». Er det ikke en ganske tragisk oppfatning om menn å gå ut fra de er helt ut av stand til selvregulering og ta ansvar for egne valg og handlinger? For en fallitterklæring å godta at det er så mye mer komplisert for menn å navigere i verden enn det er for kvinner.  
Hvor er egentlig alle de gode mennene når slike saker kommer opp?

Jeg er helt enig i at fokus må flyttes bort fra offerets “risikoatferd” og over på gjerningspersonen. Språket betyr mye – det handler ikke bare om nyanser, men om hvem som bærer ansvar. 

Å forstå årsaker kan ha en viss faglig verdi, men det må aldri gå på bekostning av å plassere ansvar der det hører hjemme – hos gjerningspersonen. Alt annet risikerer å normalisere eller myke opp grove handlinger.

Når vi diskuterer Marius Borg Høiby, må fokuset være på hans handlinger og hans ansvar. Alt annet – spekulasjoner om traumer, nyansering eller diskusjoner om samfunnet – blir en avsporing. Han må stilles til ansvar gjennom straff og tydelige konsekvenser, og ofrene må stå i sentrum for oppmerksomheten.

Samtidig er det klart at han trenger profesjonell hjelp for å endre atferd. Rusbehandling, psykisk helsehjelp og strenge rammer i fengsel eller helsevesen er det som kan gi reell rehabilitering. Det er ikke partner, familie eller samfunnet som skal “fikse” ham. Han må først ta ansvar selv, og hjelpen må være strukturert og profesjonell.

Å kombinere ansvarliggjøring med tydelige tiltak er det eneste som både beskytter samfunnet og gir ham mulighet til å endre seg. Vold er handlinger med konsekvenser, ikke et psykologisk mysterium som kan “forklares bort” gjennom teori eller nyanser.

Endret 17. mars av Glrmn

[Glrmn]

MissLucy skrev (9 minutter siden):

Jeg er ikke enig i at hun kommer med teoretiske unnskyldninger, eller at hun bagatelliserer. Jeg opplever at hun gjennom hele artikkelen balanserer volden og raseriet (dvs hun bagatelliser ikke, hun unnslår ikke), mot det mennesket hun ser i retten, samtidig som hun er opptatt av hvorfor og hva vi kan lære og hvordan en eventuell "reparasjon" kan skje. Det viktigste poenget slik jeg ser det er at ingen er tjent med at man klistrer forklaringsmodeller som uhelbredelig psykopat og monster på menn som er voldelige, verken ofre, gjerningsmenn eller samfunnet.

Jeg forstår poenget om at Lindgren prøver å nyansere og unngå stempling. Men i praksis risikerer dette å forskyve fokuset bort fra ansvar og konsekvenser for Marius Borg Høiby. Det viktigste må være at voldshandlinger får tydelige rettslige konsekvenser, og at ofrenes behov for beskyttelse står i sentrum. Å diskutere reparasjon, nyanser eller forklaringsmodeller er bare relevant etter at ansvar og straff er fastslått. Ellers blir det lett oppfattet som teoretiske unnskyldninger som mildner alvoret.

[SusieDerkins]

Glrmn skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår poenget om at Lindgren prøver å nyansere og unngå stempling. Men i praksis risikerer dette å forskyve fokuset bort fra ansvar og konsekvenser for Marius Borg Høiby. Det viktigste må være at voldshandlinger får tydelige rettslige konsekvenser, og at ofrenes behov for beskyttelse står i sentrum. Å diskutere reparasjon, nyanser eller forklaringsmodeller er bare relevant etter at ansvar og straff er fastslått. Ellers blir det lett oppfattet som teoretiske unnskyldninger som mildner alvoret.

Slik jeg oppfatter henne er argumentet at den stemplingen ikke er konstruktiv. Den hjelper ikke ofrene, eller andre kvinner som er  på vei inn i voldelige forhold, eller samfunnet, eller gjerningsmannen selv.

Endret 17. mars av MissLucy

[JustAsking]

MissLucy skrev (18 minutter siden):

Jeg er ikke enig i at hun kommer med teoretiske unnskyldninger, eller at hun bagatelliserer. Jeg opplever at hun gjennom hele artikkelen balanserer volden og raseriet (dvs hun bagatelliser ikke, hun unnslår ikke), mot det mennesket hun ser i retten, samtidig som hun er opptatt av hvorfor og hva vi kan lære og hvordan en eventuell "reparasjon" kan skje. Det viktigste poenget slik jeg ser det er at ingen er tjent med at man klistrer forklaringsmodeller som uhelbredelig psykopat og monster på menn som er voldelige, verken ofre, gjerningsmenn eller samfunnet.

Ja, det er minst like mye avsporing og fokusflytting med slike betegnelser. Det påpekte også Henriksbø i starten av sin prosedyre på mandag.
Daria Glenter skrev om dette i Aftenposten, riktignok om Epstein/pedofili, men parallellen er klar:

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Gxyx94/ikke-kall-pedofile-for-monstre

 

Glrmn skrev (9 minutter siden):

Når vi diskuterer Marius Borg Høiby, må fokuset være på hans handlinger og hans ansvar. Alt annet – spekulasjoner om traumer, nyansering eller diskusjoner om samfunnet – blir en avsporing. Han må stilles til ansvar gjennom straff og tydelige konsekvenser, og ofrene må stå i sentrum for oppmerksomheten.

Samtidig er det klart at han trenger profesjonell hjelp for å endre atferd. Rusbehandling, psykisk helsehjelp og strenge rammer i fengsel eller helsevesen er det som kan gi reell rehabilitering. Det er ikke partner, familie eller samfunnet som skal “fikse” ham. Han må først ta ansvar selv, og hjelpen må være strukturert og profesjonell.

Å kombinere ansvarliggjøring med tydelige tiltak er det eneste som både beskytter samfunnet og gir ham mulighet til å endre seg. Vold er handlinger med konsekvenser, ikke et psykologisk mysterium som kan “forklares bort” gjennom teori eller nyanser.

Ja, men han er ikke den eneste. Han er (dessverre) bare én av mange i en deprimerende statistikk. Hvordan komme et stort samfunnsproblem til livs hvis vi ikke engang finner ut hvordan vi skal benevne det? En diskusjon om hva som er hensiktsmessig er klart nødvendig, men vi må ha konkrete eksempler for at det skal gi mening. Det er vel det Lindgren drøfter. 

Endret 17. mars av JustAsking

[Hebbe-lille]

Glrmn skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår poenget om at Lindgren prøver å nyansere og unngå stempling. Men i praksis risikerer dette å forskyve fokuset bort fra ansvar og konsekvenser for Marius Borg Høiby. Det viktigste må være at voldshandlinger får tydelige rettslige konsekvenser, og at ofrenes behov for beskyttelse står i sentrum. Å diskutere reparasjon, nyanser eller forklaringsmodeller er bare relevant etter at ansvar og straff er fastslått. Ellers blir det lett oppfattet som teoretiske unnskyldninger som mildner alvoret.

Det er slike teoretiske unnskyldninger/rasjonaliseringer/ generaliseringer som gjør at kvinner som står i slike relasjoner ofte føler behovet for å redde og reparere voldsutøveren. Min erfaring er at man må legge ansvaret der det hører hjemme, ikke på  samfunnet eller teorier ,men voldsutøveren. Og det er ikke en «one size fits all» løsning eller forklaring på hvorfor menn slår. Det er helt uforståelig at en så privilegert fyr som MBH har blitt en voldsmann, selv om det kan være en viss genetisk betinget årsak bak denne atferden. 

[Forumansvarlig]

Tråden er ryddet for brukerdebatt.

[Glrmn]

MissLucy skrev (39 minutter siden):

Slik jeg oppfatter henne er argumentet at den stemplingen ikke er konstruktiv. Den hjelper ikke ofrene, eller andre kvinner som er  på vei inn i voldelige forhold, eller samfunnet, eller gjerningsmannen selv.

At Lindgren hevder at merkelapper gjør det vanskelig å forstå partnervold, er mer en tolkning enn et faktum. 

[~ Ada ~]

Glrmn skrev (2 timer siden):

Å bruke forskning og nyanser som begrunnelse for å tone ned alvorlige handlinger er problematisk. Ja, ikke alle voldsutøvere er psykopater, og manglende empati betyr ikke automatisk en diagnose. Men fravær av anger og ansvar gjør handlingene ikke mindre alvorlige. Det er realiteten ofrene må leve med.

Å forklare voldsutøvere som “typer” og framheve at vold finnes hos mange, blir her brukt til å normalisere det som faktisk er grov og skadelig atferd. Det er ikke nyansering; det er en forskyvning som flytter oppmerksomheten bort fra gjerningspersonens ansvar og ofrenes behov for beskyttelse.

Å advare mot “psykopatisering” kan høres klokt ut, men i praksis blir det en retorisk avsporing som forsvarer eller myker opp alvorlige handlinger. Noe som er direkte problematisk i debatten om vold i nære relasjoner.

På ingen måte, tvert imot. Ønsker vi reduksjon i vold, må vi ha kunnskap om både den utsatte og voldsutøver, og da er det misvisende med en innsnevring til forenklede forestillinger om at ofre tilhører en bestemt type mennesker og voldsutøvere kun psykopatien (forenklet sagt). Det er ikke retorikk, men viktig formidling av fakta. Jeg er ikke villig til å delta i en polarisering av ulike hensyn der man konstruerer en ikke-eksisterende uforenelighet og konflikt, og mener dét er problematisk og dét er avsporingen. Å diskutere voldsutøvere betyr ikke at de utsatte er mindre viktige (snarere tvert imot, kunnskap om voldsutøver er helt avgjørende for å jobbe voldsforebyggende) og å tematisere andre årsaker til vold enn psykopati, betyr på ingen måte at volden er mindre alvorlig og skadelig - selvsagt ikke. 

Endret 17. mars av ~ Ada ~

[Glrmn]

~ Ada ~ skrev (8 minutter siden):

På ingen måte, tvert imot. Ønsker vi reduksjon i vold, må vi ha kunnskap om både den utsatte og voldsutøver, og da er det misvisende med en innsnevring til forenklede forestillinger om at ofre tilhører en bestemt type mennesker og voldsutøvere kun psykopatien (forenklet sagt). Det er ikke retorikk, men viktig formidling av fakta. Jeg er ikke villig til å delta i en polarisering av ulike hensyn der man konstruerer en ikke-eksisterende uforenelighet og konflikt, og mener dét er problematisk og dét er avsporingen. Å diskutere voldsutøvere betyr ikke at de utsatte er mindre viktige (snarere tvert imot, kunnskap om voldsutøver er helt avgjørende for å jobbe voldsforebyggende) og å tematisere andre årsaker til vold enn psykopati, betyr på ingen måte at volden er mindre alvorlig og skadelig - selvsagt ikke. 

Når saken om Marius Borg Høiby fortsatt er aktuell og folk følger rettsprosessen tett, er offentligheten svært sensitiv for språk som kan fremstå som å forskyve ansvar. Selv velmente nyanser kan oppfattes som unnskyldninger eller mykgjøring av volden.

Analyse av typer og årsaker til vold har verdi, men tidspunktet for formidling bør være faglig kontrollert, slik at det ikke overskygger ofrenes behov eller rettslige fakta.

[Forumaktivitet]

Prosedyren fra aktor / påtalemyndighet blir utsatt, fordi fagdommer ble syk. 
 

Hvem tjener på en utsettelse av saken? 

[Mmmwhatever]

JustAsking skrev (2 timer siden):

 

«Kvinnen ble overfalt og voldtatt», skriver avisene. Skriv heller «Mann overfalt og voldtok kvinne». Flytt ansvaret. Flytt fokus. Flytt samtalen. Kall det for det det er. 
 

Hele innlegget ditt er veldig bra, men jeg valgte å bare ta med dette i quoten. For det er så viktig. Kvinner blir ikke voldtatt eller mishandlet som i at dette bare er noe som «skjer» med dem. Noen GJØR DET MOT DEM. Og det er aldri, uansett, kvinnens skyld. 
Dette er Marius sin skyld. All sutringen om hvor vanskelig livet hans har vært og diagnosene og pressen: Nei. Du er voksen. Du er ansvarlig. 

[CAPS LOCK]

Forumaktivitet skrev (14 minutter siden):

Hvem tjener på en utsettelse av saken? 

Ingen

[-Pusheen-]

Forumaktivitet skrev (28 minutter siden):

Prosedyren fra aktor / påtalemyndighet blir utsatt, fordi fagdommer ble syk. 
 

Hvem tjener på en utsettelse av saken? 

Ingen. Vel, dommeren. Han tjener på å bli frisk nok til å fortsette.

[~ Ada ~]

Glrmn skrev (1 time siden):

Når saken om Marius Borg Høiby fortsatt er aktuell og folk følger rettsprosessen tett, er offentligheten svært sensitiv for språk som kan fremstå som å forskyve ansvar. Selv velmente nyanser kan oppfattes som unnskyldninger eller mykgjøring av volden.

Analyse av typer og årsaker til vold har verdi, men tidspunktet for formidling bør være faglig kontrollert, slik at det ikke overskygger ofrenes behov eller rettslige fakta.

Adresseringen av psykopat som term skjer som følge av at den benyttes i tilknytning til saken, ikke selvinitiert for å flytte fokus hit eller dit. Det er ikke behov for å plassere det som psykopati eller annen "kuriositet" for å anerkjenne alvoret. Saken er alvorlig nok på selvstendig grunnlag uten dette språket. Dessuten vet vi ikke om det er sant, og skaper noen virkelighetsfjerne forestillinger om sammenhenger. På samme måte som barneovergripere finnes blant de superhyggelige trenerne, læreren, naboen eller andre du har et tillitsforhold til og ikke kun blant perifere monstre, så har partnervold samme variasjon og utbredelse. Skal vi snakke om normalisering her, så handler ikke det om bagatellisering og minimering av alvorlighetsgrad men om utbredelse. "Du ser det ikke før du tror det", var tittelen på boka til Inga Marte Thorkildsen om overgrep, i motsetning til "du tror det ikke før du ser det". Poenget med tittelen er at du må tro på at det skjer rundt deg, og hvis du tro det, så ser du det lettere - i ditt nærmiljø, ikke bortgjemt i en mystisk avkrok, og hvis man våger å tro at det skjer, så kan du gjøre noe med det. Det er vel noe av poenget til Lindgren: Å avmystifisere voldsmyten og plassere den der den hører hjemme: Midt iblant oss. Dessverre. 

Gjentar: "Psykopaten" eksisterer også, blant oss alle. 

[VibeckeST]

-Pusheen- skrev (På 16.3.2026 den 13.04):

Ikke sant. For fornærmedes del burde dette vært lukket. Og igjen, synes jo det er ironisk at en mann som sier seg forfulgt av pressen, ikke ønsker lukkede dører. Han som sier det er så jævlig å være han pga pressen. At han sier han er blitt "monster-Marius". Dette kunne vært kontrollert i mye større grad hvis dørene hadde vært lukket, og hvis han også hadde ønsket det, kan det jo hende de hadde sett nærmere på det, og tatt en annen avgjørelse. Han vet jo hva han har gjort, og at dette ikke maler en veldig pent bilde av ham. Når dørene først er åpne, synes jeg ikke det gjør noe at hans dårlige sider kommer opp og frem i lyset. Det er et viktig tema å snakke om, og jeg håper at denne saken kan bidra til at flere kvinner i farlige forhold, klarer å si ifra, komme seg ut og kjenne igjen tegn på en farlig mann. 

Eg er usikker på om "han vet hva han har gjort" - det ser ut som at hans virkelighet er at han oppriktig tror at han ikke har gjort noe galt og at det er andre alle sin feil eller likeverdig turbulent forhold eller slemme pressen, utenom det formildende versjonene han har innrømmet og hvis han oppriktig tror dette kan han ha ønsket åpen for at ofrene skulle bli tatt i å lyge (i hans hode) 

Han sier jo at han lurer på om "vi har sittet i samme rettsak" om å lese om det pressens beskrivelser. Skal vi tro han da lever i en annen virkelighet, eller at samtlige medier sitter å lyger om det som skjer? 

Endret 17. mars av VibeckeST