Spise og dusje, rekker dere det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Jeg synes det var utrolig ubehagelig å dusje mens barnet mitt lå på gulvet og skrek til han var lilla i fjeset. Men du synes kanskje sånt er uproblematisk, det er jo forskjell på mengde empati hos folk. 

Anonymkode: fc2d0...8c5

Jeg har veldig vondt for å tro at babyen din var våken 24 timer i døgnet og skrek 24/7 så du ikke kunne ta deg en stakket dusj eller skive. Om så er tilfelle burde barneverntjenesten vært inne i bildet for å avlaste deg, for det er en totalt utrygg situasjon, hvor du ikke sover, tisser(på deg?), ikke dusjer eller lignende.

Som sagt, jeg har hatt krevende barn, jeg har hatt mann med turnus, men det har aldri eksistert en dag.i mitt liv hvor jeg ikke har kunnet dusje, tisse eller ta en skive. Dere unnskylder dere med så rare ting. Ingen sier at dere skal dusje med en unge som gråter seg lilla, men dere later jo som at barnet deres er våkent døgnet rundt og aldri noengang utenfor synsvinkel og det er sprøyt.

Heller innrøm at dere ikke gadd prioritere en dusj når ungen sov, for selvfølgelig gjorde den det iblant ellers hadde dere vært døde hele gjengen.  Men ikke prøv "forskjell på empati"kortet. Dere gadd ikke. Dere orka ikke dusje, fair det, men dere hadde muligheten til både det og skive.

Anonymkode: ba2d6...4c1

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg blir helt sjokkert. Kan ikke kvinner støtte kvinner? Virker som om det er en kamp om å være eklest mot andre kvinner, og så smålig å velge den mest sårbare tiden å kritisere. Kalle folk for martyrer osv. De som oppfører seg sånn blir nok spennende besteforeldre, sånne mødre og svigermødre vi leser om som bare kritiserer.

Anonymkode: eb884...fd7

Men, er det å ikke støtte kvinner å stille spørsmål med hvorfor de ikke spiser eller dusjer? I noen tilfeller belyse at man er evt i et dårlig forhold hvor far ikke tar sin del? Hvorfor skal man støtte å ikke spise eller dusje? Forklar gjerne. 

Anonymkode: 7bf50...e9e

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 Jeg synes det var utrolig ubehagelig å dusje mens barnet mitt lå på gulvet og skrek til han var lilla i fjeset. Men du synes kanskje sånt er uproblematisk, det er jo forskjell på mengde empati hos folk. 

Anonymkode: fc2d0...8c5

Hva har dette med empati å gjøre? De aller fleste syns det er ubehagelig, men de aller fleste forstår de må både spise og ta vare på seg selv, oppfylle basisbehov, å kunne ta vare på andre. 

Anonymkode: 7bf50...e9e

[AnonymBruker]

Hos meg går det mere på hva jeg orker å prioritere. Har til tider spist dårlig ja,men det handler om at jeg ikke helt klarer å spise i farta eller under kaos.venter til jeg får litt ro til å sette meg ned å spise liksom. Problemet er da at det skjer ikke😂 mannen derimot kan spise stående med ett barn på armen, ett barn hylende på gulvet i trass og siste barnet maser.jeg får ikke det til jeg. 

 

Anonymkode: fb7b3...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Skjønner at familier, mammaer og babyer er ulike, men jeg kjøper likevel ikke at man ikke rekker spise frokost f.eks? Skjer dette virkelig? Eller er det bare i min krets? Får meldinger om at de er så slitne for de har ikke "rukket å spise frokost" og er på tur ute med baby.. Hva med mellombar osv.. Folk vet at det finnes? Og at man kan legge vann i vogna en eller flere dager før om det er så travelt og slitsomt? Men saken er at de glemmer det også da eller? Skjønner ikke helt problemstillingen... 

Dusjing kan jeg skjønne at folk ikke prioriterer, men at de ikke rekker, den kjøper jeg ikke.. Det tar maks 2 minutter om man er effektiv. 

 

Jaja. Nå får jeg vel masse mot meg, kjør på. 😂 

 

Ja, har mange barn selv... Så ser litt av problemet, men lurer på hvorfor det ikke ses på løsninger som å alltid ha en mellombar osv. i vogna?? Fordi da har man plutselig ingenting å klage på, eller?? 

Anonymkode: b6cfc...3b9

Ja, det kommer an på barnet, sikkert mor også, men barn krever forskjellig. 

Anonymkode: 339f3...3cb

[AnonymBruker]

Har to tette. Hygiene var alltid prioritert i barselsperioden, ser på det som mer nødvendig enn den der frokosten. Faktisk avvente jeg meg frokost i denne travle perioden, og spiser fremdeles ikke frokost nå når ungene mine er blitt eldre. 

Anonymkode: 4c92f...225

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ja, det kommer an på barnet, sikkert mor også, men barn krever forskjellig. 

Anonymkode: 339f3...3cb

I hvilke vanlige situasjoner krever barnet noe 24/7 til at man ikke kan ta en banan eller brødskive i løpet av en dag, i løpet av hele barselperioden? 

Anonymkode: 7bf50...e9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

I hvilke vanlige situasjoner krever barnet noe 24/7 til at man ikke kan ta en banan eller brødskive i løpet av en dag, i løpet av hele barselperioden? 

Anonymkode: 7bf50...e9e

Dette får du aldri svar på. Og jeg tenker at er man alene så vet man at man må nesten dusje, som at man må vaske klær, lage mat etc. At man velger å ikke dusje eller spise er valg, og det bør jo ikke applauderes. Jeg tror mange er ulykkelige fordi de velger bort sin egen helse på disse områdene. Å ta en dusj, uavhengig av om ungen gråter eller ei kan være lurt, man kan få en break.

Folk får det til og høres ut som at man må ligge i et badekar 45 minutter mens ungen hyler, eller at man skal diske opp en femretters, i alle fall sånn det virker når folk ikke rekker dusje

Aleneforeldre klarer oftest dette. Og er man i et forhold hvor man ikke får gjort dette.. vel vel...

Anonymkode: ba2d6...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva har dette med empati å gjøre? De aller fleste syns det er ubehagelig, men de aller fleste forstår de må både spise og ta vare på seg selv, oppfylle basisbehov, å kunne ta vare på andre. 

Anonymkode: 7bf50...e9e

Det har ingenting med empati å gjøre. Svaret om empati lyser glødende martyr. "mulig du liker å se barna dine lide men jeg er ikke sånn". Tenker at personen som skrev dette ikke vet en dritt om å ha en palliativ unge med alarmer hjemmeboende. 

Og jeg dusjer likevel. For det gjør meg godt.

Anonymkode: ba2d6...4c1

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Skjønner at familier, mammaer og babyer er ulike, men jeg kjøper likevel ikke at man ikke rekker spise frokost f.eks? Skjer dette virkelig? Eller er det bare i min krets? Får meldinger om at de er så slitne for de har ikke "rukket å spise frokost" og er på tur ute med baby.. Hva med mellombar osv.. Folk vet at det finnes? Og at man kan legge vann i vogna en eller flere dager før om det er så travelt og slitsomt? Men saken er at de glemmer det også da eller? Skjønner ikke helt problemstillingen... 

Dusjing kan jeg skjønne at folk ikke prioriterer, men at de ikke rekker, den kjøper jeg ikke.. Det tar maks 2 minutter om man er effektiv. 

 

Jaja. Nå får jeg vel masse mot meg, kjør på. 😂 

 

Ja, har mange barn selv... Så ser litt av problemet, men lurer på hvorfor det ikke ses på løsninger som å alltid ha en mellombar osv. i vogna?? Fordi da har man plutselig ingenting å klage på, eller?? 

Anonymkode: b6cfc...3b9

Folk bruker for mye tid på mobilen sin. Fjerner man skjerm fra livet sitt 6 mnd tid evt kun bruke laptop ved behov så får fint tid til det som er viktig i livet og som man ønsker å prioritere. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette får du aldri svar på. Og jeg tenker at er man alene så vet man at man må nesten dusje, som at man må vaske klær, lage mat etc. At man velger å ikke dusje eller spise er valg, og det bør jo ikke applauderes. Jeg tror mange er ulykkelige fordi de velger bort sin egen helse på disse områdene. Å ta en dusj, uavhengig av om ungen gråter eller ei kan være lurt, man kan få en break.

Folk får det til og høres ut som at man må ligge i et badekar 45 minutter mens ungen hyler, eller at man skal diske opp en femretters, i alle fall sånn det virker når folk ikke rekker dusje

Aleneforeldre klarer oftest dette. Og er man i et forhold hvor man ikke får gjort dette.. vel vel...

Anonymkode: ba2d6...4c1

Jeg har faktisk en venninne som så for seg å lage gode, digge lunsjer og bruke masse tid på kjøkkenet når hun var i permisjon. Fordi babyen «bare» sov 1 time av gangen, så kunne hun da si at hun rakk knapt spise på dagen. Så ja, det handler nok om forventninger og prioriteringer til syvende og sist. 

Anonymkode: 7bf50...e9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har veldig vondt for å tro at babyen din var våken 24 timer i døgnet og skrek 24/7 så du ikke kunne ta deg en stakket dusj eller skive. Om så er tilfelle burde barneverntjenesten vært inne i bildet for å avlaste deg, for det er en totalt utrygg situasjon, hvor du ikke sover, tisser(på deg?), ikke dusjer eller lignende.

Som sagt, jeg har hatt krevende barn, jeg har hatt mann med turnus, men det har aldri eksistert en dag.i mitt liv hvor jeg ikke har kunnet dusje, tisse eller ta en skive. Dere unnskylder dere med så rare ting. Ingen sier at dere skal dusje med en unge som gråter seg lilla, men dere later jo som at barnet deres er våkent døgnet rundt og aldri noengang utenfor synsvinkel og det er sprøyt.

Heller innrøm at dere ikke gadd prioritere en dusj når ungen sov, for selvfølgelig gjorde den det iblant ellers hadde dere vært døde hele gjengen.  Men ikke prøv "forskjell på empati"kortet. Dere gadd ikke. Dere orka ikke dusje, fair det, men dere hadde muligheten til både det og skive.

Anonymkode: ba2d6...4c1

Du sier du hadde krevende barn, men stiller deg undrende til at barn kan gråte hele døgnet? 

Sønnen vår sov kun i vogn/bæresele i bevegelse og først etter vugging/bevegelse i 30-60 min. Frem til han sovnet var det intens hyling. Til nød sovnet han på meg når han ammet og da kunne jeg ikke bevege en muskel mens han sov for da våknet han. Han sov som regel maks 20 minutter og så begynte hylingen igjen. 

Selvsagt kunne jeg legge ham hylende fra meg for å lage mat eller dusje, men når du står i en unntakstilstand som det å ha barn med kolikk som ikke sover uten hjelp er så klarer du ikke alltid å tenke klart. Du klarer ikke å prioritere deg selv. Jeg var konstant kvalm og kjente ikke på sultfølelse på der verste. Jeg gjorde også absolutt alt for å unngå gråt fordi jeg ble så dårlig av gråten, både fysisk og mentalt og det å legge ham fra meg førte til en intensiveirng av gråten. Mye tid gikk med til legebesøk, helsestasjonen ++. Jeg var desperat etter å få hjelp og spurte helsestasjonen om vi kunne få avlastning, men situasjonen vår har ikke "alvorlig" nok til å få hjelp av feks barnevernet. Det viser også at det er ganske mange som sitter i enda vanskeligere situasjoner enn oss.

Flere her fremstiller det som at det bare er å ta seg en banan. Men det holder jo ikke å spise et par bananer. Man trenger ordentlig mat og jeg tror ofte når folk sier de ikke har spist, så er det fordi de kun har spist en banen, et knekkebrød uten pålegg og en mellombar. Når man ammer trenger man ekstra næring. Jeg ble klippet og operert under fødsels og hadde store smerter de første to månedene etter fødsel. Spesielt å reise meg, sette meg ned og å gå var smertefullt. Alt jeg måtte gjøre som ikke var direkte knyttet til å mate ham eller trøste ham føltes som uviktig. 

Jeg har en mann og han stilte opp og var også helt på felgen. Når han kom hjem prioriterte jeg litt søvn, så du har rett i at jeg da valgte bort mat, men ikke fordi jeg ikke gadd å spise, men fordi jeg trengte søvn enda mer. Ofte kom vi oss ikke på butikken. Han hylte hele tiden og for oss var det veldig belastende å gå gjennom butikken med en hylende baby, vi taklet det ikke. Nå går det fint, men da, som nybakt mamma på to timer spredt søvn det siste døgnet ble det for slitsomt. Ting bedret seg når vi kjøpte moonboon, da godtok han å ligge for seg selv i 15 min uten gråt så da komme jeg lage meg mat eller hoppe i dusjen. Men mooboon koster 7000 kroner, det er ikke alle som kan ta seg råd til det. Vi valgte å gå løs på sparepengene for å bestille mat på døra og å kjøpe oss ut av endel oppgaver. Det hjalp, men det har sin pris. 

På lå jeg og ammet ham, når han våknet hylte han og vi måtte bytte på å gå rundt og bysse, men ingen av oss klarte å sove når han hylte. 

Det opplevdes ikke som et reelt valg å ta seg tid til seg selv. Jeg klarte nesten ikke å puste de første fire månedene. Det var så intenst. 

Rundt 10% får fødselsdepresjon og jeg vil tro det er mange som aldri blir oppdaget (meg selv inkludert). 10-20% av babyer har kolikk. Mange barn "sliter" med søvn. 

Det er mange grunner til at folk ikke "klarer" å spise og det er sjelden fordi det er fysisk helt umulig for dem, men fordi de mentalt ikke klarer et av ulike grunner. Ikke fordi de ikke gadd.

Grunnen til at folk trekker frem empati er fordi du (og flere andre her) fremstår som lite empatiske når dere ikke klarer å forstå at det ligger flere ting bak en at man bare ikke gadd å spise eller dusje. Folk med depresjon sliter ofte også med helt vanlige oppgaver i hverdagen. Jeg ville aldri sagt til en deprimert person at "Du klarer vel å dusje. Ærlig talt!". For så enkelt er det ikke alltid.

Så fint for deg at du kunne dusje hver eneste dag til tross for at du hadde krevende barn og mann som jobbet turnus. Jeg skulle ønske jeg fikk en bedre start på livet som mor. Men sånn ble det ikke. Er det det én ting jeg aldri kommer til å gjøre så er det å belære andre i en vanskelig situasjon. Da kommer jeg heller til å tilby dem hjelp og et lyttende øre. 

Anonymkode: 69bd8...0a3

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Du sier du hadde krevende barn, men stiller deg undrende til at barn kan gråte hele døgnet? 

Sønnen vår sov kun i vogn/bæresele i bevegelse og først etter vugging/bevegelse i 30-60 min. Frem til han sovnet var det intens hyling. Til nød sovnet han på meg når han ammet og da kunne jeg ikke bevege en muskel mens han sov for da våknet han. Han sov som regel maks 20 minutter og så begynte hylingen igjen. 

Selvsagt kunne jeg legge ham hylende fra meg for å lage mat eller dusje, men når du står i en unntakstilstand som det å ha barn med kolikk som ikke sover uten hjelp er så klarer du ikke alltid å tenke klart. Du klarer ikke å prioritere deg selv. Jeg var konstant kvalm og kjente ikke på sultfølelse på der verste. Jeg gjorde også absolutt alt for å unngå gråt fordi jeg ble så dårlig av gråten, både fysisk og mentalt og det å legge ham fra meg førte til en intensiveirng av gråten. Mye tid gikk med til legebesøk, helsestasjonen ++. Jeg var desperat etter å få hjelp og spurte helsestasjonen om vi kunne få avlastning, men situasjonen vår har ikke "alvorlig" nok til å få hjelp av feks barnevernet. Det viser også at det er ganske mange som sitter i enda vanskeligere situasjoner enn oss.

Flere her fremstiller det som at det bare er å ta seg en banan. Men det holder jo ikke å spise et par bananer. Man trenger ordentlig mat og jeg tror ofte når folk sier de ikke har spist, så er det fordi de kun har spist en banen, et knekkebrød uten pålegg og en mellombar. Når man ammer trenger man ekstra næring. Jeg ble klippet og operert under fødsels og hadde store smerter de første to månedene etter fødsel. Spesielt å reise meg, sette meg ned og å gå var smertefullt. Alt jeg måtte gjøre som ikke var direkte knyttet til å mate ham eller trøste ham føltes som uviktig. 

Jeg har en mann og han stilte opp og var også helt på felgen. Når han kom hjem prioriterte jeg litt søvn, så du har rett i at jeg da valgte bort mat, men ikke fordi jeg ikke gadd å spise, men fordi jeg trengte søvn enda mer. Ofte kom vi oss ikke på butikken. Han hylte hele tiden og for oss var det veldig belastende å gå gjennom butikken med en hylende baby, vi taklet det ikke. Nå går det fint, men da, som nybakt mamma på to timer spredt søvn det siste døgnet ble det for slitsomt. Ting bedret seg når vi kjøpte moonboon, da godtok han å ligge for seg selv i 15 min uten gråt så da komme jeg lage meg mat eller hoppe i dusjen. Men mooboon koster 7000 kroner, det er ikke alle som kan ta seg råd til det. Vi valgte å gå løs på sparepengene for å bestille mat på døra og å kjøpe oss ut av endel oppgaver. Det hjalp, men det har sin pris. 

På lå jeg og ammet ham, når han våknet hylte han og vi måtte bytte på å gå rundt og bysse, men ingen av oss klarte å sove når han hylte. 

Det opplevdes ikke som et reelt valg å ta seg tid til seg selv. Jeg klarte nesten ikke å puste de første fire månedene. Det var så intenst. 

Rundt 10% får fødselsdepresjon og jeg vil tro det er mange som aldri blir oppdaget (meg selv inkludert). 10-20% av babyer har kolikk. Mange barn "sliter" med søvn. 

Det er mange grunner til at folk ikke "klarer" å spise og det er sjelden fordi det er fysisk helt umulig for dem, men fordi de mentalt ikke klarer et av ulike grunner. Ikke fordi de ikke gadd.

Grunnen til at folk trekker frem empati er fordi du (og flere andre her) fremstår som lite empatiske når dere ikke klarer å forstå at det ligger flere ting bak en at man bare ikke gadd å spise eller dusje. Folk med depresjon sliter ofte også med helt vanlige oppgaver i hverdagen. Jeg ville aldri sagt til en deprimert person at "Du klarer vel å dusje. Ærlig talt!". For så enkelt er det ikke alltid.

Så fint for deg at du kunne dusje hver eneste dag til tross for at du hadde krevende barn og mann som jobbet turnus. Jeg skulle ønske jeg fikk en bedre start på livet som mor. Men sånn ble det ikke. Er det det én ting jeg aldri kommer til å gjøre så er det å belære andre i en vanskelig situasjon. Da kommer jeg heller til å tilby dem hjelp og et lyttende øre. 

Anonymkode: 69bd8...0a3

Det er kjempeleit man har det slik, det er ikke snakk om! Jeg har ikke problemer med å forstå man har en hylende frøken eller herremann som gjør at man bærer dagen lang eller er strandet et sted. Alle barn sover ikke, så enkelt er det. Men det gjelder ikke alle.

Spørsmålet er: Hvorfor er det mange som det er viktig for at man ikke spiste eller dusjet? Som jeg skrev, ekstremsituasjoner finnes, det finnes babyer som hyler hele tiden, men det er virkelig ikke alle. Det er de færreste selv om noen foreldre husker barnet gråt mye. Alle sliter ikke psykisk med å spise eller dusje. Og jeg syns det blir feil å blande empati inn i det. Det er lov å stille spørsmål, uten at man skal føle seg angrepet, på noen kanter. Jeg syns det er rart man bruker tid på å klage på at man ikke har spist, de fleste har både tid og kapasitet til å klarer planlegge og lage en matpakke dagen før om det er problemet at banan er ikke mat. For meg er banan mat. 

Anonymkode: 7bf50...e9e

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Du sier du hadde krevende barn, men stiller deg undrende til at barn kan gråte hele døgnet? 

Sønnen vår sov kun i vogn/bæresele i bevegelse og først etter vugging/bevegelse i 30-60 min. Frem til han sovnet var det intens hyling. Til nød sovnet han på meg når han ammet og da kunne jeg ikke bevege en muskel mens han sov for da våknet han. Han sov som regel maks 20 minutter og så begynte hylingen igjen. 

Selvsagt kunne jeg legge ham hylende fra meg for å lage mat eller dusje, men når du står i en unntakstilstand som det å ha barn med kolikk som ikke sover uten hjelp er så klarer du ikke alltid å tenke klart. Du klarer ikke å prioritere deg selv. Jeg var konstant kvalm og kjente ikke på sultfølelse på der verste. Jeg gjorde også absolutt alt for å unngå gråt fordi jeg ble så dårlig av gråten, både fysisk og mentalt og det å legge ham fra meg førte til en intensiveirng av gråten. Mye tid gikk med til legebesøk, helsestasjonen ++. Jeg var desperat etter å få hjelp og spurte helsestasjonen om vi kunne få avlastning, men situasjonen vår har ikke "alvorlig" nok til å få hjelp av feks barnevernet. Det viser også at det er ganske mange som sitter i enda vanskeligere situasjoner enn oss.

Flere her fremstiller det som at det bare er å ta seg en banan. Men det holder jo ikke å spise et par bananer. Man trenger ordentlig mat og jeg tror ofte når folk sier de ikke har spist, så er det fordi de kun har spist en banen, et knekkebrød uten pålegg og en mellombar. Når man ammer trenger man ekstra næring. Jeg ble klippet og operert under fødsels og hadde store smerter de første to månedene etter fødsel. Spesielt å reise meg, sette meg ned og å gå var smertefullt. Alt jeg måtte gjøre som ikke var direkte knyttet til å mate ham eller trøste ham føltes som uviktig. 

Jeg har en mann og han stilte opp og var også helt på felgen. Når han kom hjem prioriterte jeg litt søvn, så du har rett i at jeg da valgte bort mat, men ikke fordi jeg ikke gadd å spise, men fordi jeg trengte søvn enda mer. Ofte kom vi oss ikke på butikken. Han hylte hele tiden og for oss var det veldig belastende å gå gjennom butikken med en hylende baby, vi taklet det ikke. Nå går det fint, men da, som nybakt mamma på to timer spredt søvn det siste døgnet ble det for slitsomt. Ting bedret seg når vi kjøpte moonboon, da godtok han å ligge for seg selv i 15 min uten gråt så da komme jeg lage meg mat eller hoppe i dusjen. Men mooboon koster 7000 kroner, det er ikke alle som kan ta seg råd til det. Vi valgte å gå løs på sparepengene for å bestille mat på døra og å kjøpe oss ut av endel oppgaver. Det hjalp, men det har sin pris. 

På lå jeg og ammet ham, når han våknet hylte han og vi måtte bytte på å gå rundt og bysse, men ingen av oss klarte å sove når han hylte. 

Det opplevdes ikke som et reelt valg å ta seg tid til seg selv. Jeg klarte nesten ikke å puste de første fire månedene. Det var så intenst. 

Rundt 10% får fødselsdepresjon og jeg vil tro det er mange som aldri blir oppdaget (meg selv inkludert). 10-20% av babyer har kolikk. Mange barn "sliter" med søvn. 

Det er mange grunner til at folk ikke "klarer" å spise og det er sjelden fordi det er fysisk helt umulig for dem, men fordi de mentalt ikke klarer et av ulike grunner. Ikke fordi de ikke gadd.

Grunnen til at folk trekker frem empati er fordi du (og flere andre her) fremstår som lite empatiske når dere ikke klarer å forstå at det ligger flere ting bak en at man bare ikke gadd å spise eller dusje. Folk med depresjon sliter ofte også med helt vanlige oppgaver i hverdagen. Jeg ville aldri sagt til en deprimert person at "Du klarer vel å dusje. Ærlig talt!". For så enkelt er det ikke alltid.

Så fint for deg at du kunne dusje hver eneste dag til tross for at du hadde krevende barn og mann som jobbet turnus. Jeg skulle ønske jeg fikk en bedre start på livet som mor. Men sånn ble det ikke. Er det det én ting jeg aldri kommer til å gjøre så er det å belære andre i en vanskelig situasjon. Da kommer jeg heller til å tilby dem hjelp og et lyttende øre. 

Anonymkode: 69bd8...0a3

Og å være deprimert, med de psykiske utfordringene man har, kan ikke sammenlignes med å få barn, den syns jeg man kan legge død med en gang. 

Anonymkode: 7bf50...e9e

[AnonymBruker]

Selvfølgelig rekker man å spise og dusje, noe annet er faktisk bare tull.

 

Ungen dør ikke av å gråte i 2 minutter mens mor dusjer, eller å måtte sitte i bæresele eller vippestol mens man ordner seg mat… 

Anonymkode: 9f152...16c

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Selvfølgelig så kan ungen ligge og hylskrike seg knallrød på gulvet mens mora dusjer, men ikke alle mødre klarer det. Har man fått et slikt krevende barn så får man som regel så frynsete nerver at man ikke orker påkjenningen. Hvor digg er det å vaske håret mens ungen hikstegråter så den brekker seg.

Mitt første barn kunne ligge på et tykt teppe på de varmebaderomssflisene og pludre blidt eller sove mens jeg dusjet, mens baby nr 2 var kronisk misfornøyd og skrek seg helt bort, ble knallrød og mistet pusten. Hva slags baby man får er et lotteri. 

Anonymkode: a917a...1b3

Må man så må man, stå å snakke med babyen synge osv mens man dusjer. Jeg har forresten langt hår, det ble en kattevaske, men kort tid med balsam i. Jeg fikk i det minste en dusj. 
Jeg tror problemet er i dag at man er redd for babyen sin gråt. Og babyen skal selvfølgelig ikke legges på et rom alene å gråte. Det er stor forskjell på det å gråte når de henger i sele eller ligger på badet fordi du dusjer. Skal man være en god, tålmodig mor for sine barn så må man faktisk spise og gjøre egne primær behov som å gå på do dusje osv. 

[AnonymBruker]

Sovebaby eller ei...

Det hår an å legge fra seg baby (evt bruke bæresele) de 2 minuttene det tar å smøre noen brødskiver! Spise dem kan man gjøre samtidig som man ammer, triller, bysser osv.

Å klare å ta vare på baby krever at man også tar vare på seg selv!

Og ja, jeg har flere barn selv!

Anonymkode: b47ac...aad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Og å være deprimert, med de psykiske utfordringene man har, kan ikke sammenlignes med å få barn, den syns jeg man kan legge død med en gang. 

Anonymkode: 7bf50...e9e

Det er da ulike grader av depresjon og fødselsdepresjon kan være ganske alvorlig. Jeg sammenligner ikke den slitsomme babytiden generelt med det å ha depresjon. Jeg poengterer bare at når livet er tungt er selv de enkleste oppgaver vanskelig å utføre. Poenget mitt er at man ikke vet hva som ligger bak når folk ikke får spist eller dusjet.

Og folk som sliter med depresjon kan også ha barn.

Anonymkode: 69bd8...0a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det er kjempeleit man har det slik, det er ikke snakk om! Jeg har ikke problemer med å forstå man har en hylende frøken eller herremann som gjør at man bærer dagen lang eller er strandet et sted. Alle barn sover ikke, så enkelt er det. Men det gjelder ikke alle.

Spørsmålet er: Hvorfor er det mange som det er viktig for at man ikke spiste eller dusjet? Som jeg skrev, ekstremsituasjoner finnes, det finnes babyer som hyler hele tiden, men det er virkelig ikke alle. Det er de færreste selv om noen foreldre husker barnet gråt mye. Alle sliter ikke psykisk med å spise eller dusje. Og jeg syns det blir feil å blande empati inn i det. Det er lov å stille spørsmål, uten at man skal føle seg angrepet, på noen kanter. Jeg syns det er rart man bruker tid på å klage på at man ikke har spist, de fleste har både tid og kapasitet til å klarer planlegge og lage en matpakke dagen før om det er problemet at banan er ikke mat. For meg er banan mat. 

Anonymkode: 7bf50...e9e

Nå er ikke du den ab-en jeg svarte i den kommentaren så jeg vet ikke helt hva du har formulert tidligere i tråden.

Det virker som om flere her har problemer med å forstå at det faktisk finnes barn som sover lite, krever ekstremt mye nærhet og byssing og som hyler hele dagen lang. Du skriver her at du forstår at det er sånn og da er vi langt på vei enige.

Selv om normen for babyer sannsynligvis ligger en plass mellom rolig sovebaby og hylende kolikkbaby er det mange barn som havner i den siste kategorien. 

Det er vanskelig for meg å vite hvilke konkrete situasjoner ts, du og andre her i tråden snakker om når dere snakker om at folk klager på at de ikke har spist. Hvis dere omgåes noen som hver dag klager over at de ikke spiser, samtidig som de tilsynelatende har det helt rolig på hjemmebane skjønner jeg at det både er irriterende og frustrerende. Men at en sliten småbarnsmor sitter og klager litt om at det er slitsomt hjemme om dagen mener jeg at må være helt innafor og jeg har problemer med å se at det er så frustrerende for folk at de må spy av seg eder og galle på kg og kritisere dem for å være late og at de ikke burde fått barn (så en person som kommenterte det).

Og mange her i tråden skjærer alle over en kam. Ref den ab-en jeg svarte som har null forståelse for at barn kan gråte døgnet rundt og sove lite. Vår baby kunne være våken i 8 timer i strekk og hyle. Vi var selvsagt ekstra uheldige med vår opplevelse, men mange har hatt det mye verre enn oss også. Da opplever jeg personlig at personen utviser lite empati for folk i en vanskelig situasjon. Hvis en venn av meg hadde bedt meg ta meg sammen da jeg stod midt oppi det hadde jeg sannsynligvis trukket meg unna vedkommende og forholdet vår hadde neppe blittdet samme. 

Jeg er enig med deg at banan er mat, men ikke nok som eneste næringskilde hver dag i månedsvis.

Diskusjoner som dette blir alltid polarisert fordi mange kommer med generaliseringer og nedlatende kommentarer og de som da føler seg truffet (meg selv inkludert) føler behov for å forsvare seg. Jeg synes dette forumet på kg er det aller verste, nåde den som uttrykker at det er tungt å ha fått barn. Det er synd fordi man kunne hatt så mange fine diskusjoner og samtaler hvis man unngikk disse grove forenklingene og anklagene hit og dit.

Anonymkode: 69bd8...0a3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå er ikke du den ab-en jeg svarte i den kommentaren så jeg vet ikke helt hva du har formulert tidligere i tråden.

Det virker som om flere her har problemer med å forstå at det faktisk finnes barn som sover lite, krever ekstremt mye nærhet og byssing og som hyler hele dagen lang. Du skriver her at du forstår at det er sånn og da er vi langt på vei enige.

Selv om normen for babyer sannsynligvis ligger en plass mellom rolig sovebaby og hylende kolikkbaby er det mange barn som havner i den siste kategorien. 

Det er vanskelig for meg å vite hvilke konkrete situasjoner ts, du og andre her i tråden snakker om når dere snakker om at folk klager på at de ikke har spist. Hvis dere omgåes noen som hver dag klager over at de ikke spiser, samtidig som de tilsynelatende har det helt rolig på hjemmebane skjønner jeg at det både er irriterende og frustrerende. Men at en sliten småbarnsmor sitter og klager litt om at det er slitsomt hjemme om dagen mener jeg at må være helt innafor og jeg har problemer med å se at det er så frustrerende for folk at de må spy av seg eder og galle på kg og kritisere dem for å være late og at de ikke burde fått barn (så en person som kommenterte det).

Og mange her i tråden skjærer alle over en kam. Ref den ab-en jeg svarte som har null forståelse for at barn kan gråte døgnet rundt og sove lite. Vår baby kunne være våken i 8 timer i strekk og hyle. Vi var selvsagt ekstra uheldige med vår opplevelse, men mange har hatt det mye verre enn oss også. Da opplever jeg personlig at personen utviser lite empati for folk i en vanskelig situasjon. Hvis en venn av meg hadde bedt meg ta meg sammen da jeg stod midt oppi det hadde jeg sannsynligvis trukket meg unna vedkommende og forholdet vår hadde neppe blittdet samme. 

Jeg er enig med deg at banan er mat, men ikke nok som eneste næringskilde hver dag i månedsvis.

Diskusjoner som dette blir alltid polarisert fordi mange kommer med generaliseringer og nedlatende kommentarer og de som da føler seg truffet (meg selv inkludert) føler behov for å forsvare seg. Jeg synes dette forumet på kg er det aller verste, nåde den som uttrykker at det er tungt å ha fått barn. Det er synd fordi man kunne hatt så mange fine diskusjoner og samtaler hvis man unngikk disse grove forenklingene og anklagene hit og dit.

Anonymkode: 69bd8...0a3

Jeg snakker om den helt vanlige familien og moren. Det er noen dager med ro, mange dager med gråting og sikkert et sted i mellom. De som spenner seg fra en sovebaby til en vanlig / mot noe krevende gråtende baby. Jeg snakker ikke om de som er alene, selv om jeg tror de aller fleste klarer seg helt fint, eller har helt ekstreme situasjoner. Mitt inntrykk er egentlig at disse klager mindre enn den vanlige kjernefamilien. For min del er det kanskje at det er så mange som klager på å få og ha barn, det handler ikke om å lufte at man har det tøft i i ny og ne. Men det tar virkelig ingen slutt. På et overordnet nivå. Fra de er født, så stopper det ikke når de blir 4, eller 11. Alt er et sabla slit.  Så jeg syns det er litt feil; det gjør at de som faktisk har det enormt tungt, det blir sett på som en bagatell og normalt. De får kanskje ikke hjelpen de trenger, og det er derfor man får disse «Ta deg sammen og spis! Slik er det å ha barn». Det mister nyansene. Så ja, jeg syns det er helt greit å si at jeg syns generelt vi klager og syter for mye i samfunnet. 

Anonymkode: 7bf50...e9e