stebarn, sremor, mine, dine osv.

[Gjest Gjest]

Mine barns "stemor" vil og ha far alene med på ferie. Resultatet er at ungene blir avspist med rester hvert jævla år. De dagene på slutten, hvor de alikevel er hjemme og ikke skal gjøre noe mer spennende.... Faren er en jævla blind idiot og kjerringa ei hurpe! Tenk å gjøre sånt mot sine egne unger.

Dere andre da, som vil ha ferie, uten mannens unger på slep. Hva gjør dere med ungene når dere får unger selv? Dumper dem hos andre og drar? Jeg blir helt matt når stemødre (eller fedre) kommer med "JEG kutter ikke ferien MIN" Alt pjattet om å ta barna med på kjøpet detter på steingrunn etter et slikt utsagn...

[Gjest Piper]

Med tanke på at vi har vært sammen i 5 år og aldri har vært på ferie alene uten stesønnen, synes jeg faktisk ikke det er så grusomt av meg å drømme om ferie UTEN barn.

←

Ville du tenkt slik om det var ditt barn?

[Gjest en annen mor]

Ville du tenkt slik om det var ditt barn?

←

Jeg må være en dårlig mor jeg da som koser meg når jeg er helt alene uten mitt barn. har også vært på ferie uten han. Sønnen min pleier å reise til bestemor om sommeren og blir der lenger enn jeg er noe jeg ikke har noe som helt dårlig samvittighet for.

Alle både foreldre hvor begge bor sammen, aleneforeldre eller stemødre har da behov for alenetid.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Men altså søren heller! Som voksent skilsmissebarn klarer jeg ikke å holde meg unna denne tråden. Jeg vokste selv opp med en stefar som av en eller annen grunn hadde en fullstendig nulltoleranse for noen som helst feil fra min side, mens halvsøsknene mine hadde det helt annerledes. Det er fillern ikke lett å være barn heller!

Jeg leser mellom linjene her at det er mange steforeldre som i bunn og grunn er lei seg for at de ikke klarer å "innfri" egne og andres forventninger i rollen som stemor/stefar. Det er kjempeforståelig! Det ER IKKE det samme å være steforelder som bilogisk, og man kan IKKE forvente at en steforelder elsker sitt stebarn. Fakstisk ikke! Og man kan søren heller ikke forvente at barn liker sine steforeldre heller! Sånn er det bare! Blod er tykkere enn vann!

Men, det krever masse av en steforelder for å lykkes. Noen får det til av seg selv, noen sliter med konflikter, noen ser det som sin plikt å oppdra stebarnet mer enn å "se" det. Noen forhold tryner på grunn av det osv.

Og det må du vite når du går inn i en "nyfamilie", at her er potensialet for konflikt mye større. Det er ikke lett rett og slett.

Oppfordrer alle som merker at det blir vanskelig til å oppsøke familiekontor så fort som mulig! De må jo ha blitt ganske proffe på denne typen utfordringer etterhvert.

[Gjest Gjest]

Sitter å leser til øyet blir stort og vått og syns usigelig synd på de barna som lever med dere stemødre som skriver her. Stakkars, stakkars unger.....

Det handler faktisk ikke om å bli like glad i stebarn som egne. Det handler dog om at dere er presumptiv voksne mennesker som HADDE et valg!!! Dere måtte ikke inn i dette forholdet, men ungen - hva slags valg hadde ungen?? jo - må ta til takke med ei stemor som åpenbart (for manger her iallfall) misliker barnet fullstendig.

At dere ikke skammer dere.....

[Gjest Gjest]

Hei,

Vil egentlig ikke bruke ordet stemor, da jeg ikke ser på meg selv som mor til min samboers barn. Men saker er den at han har to barn fra før av.

Det som plager meg er ikke barna hans, for de er verdens søteste, men det at de er et levende faktum at han har hatt en seksuelt forhold til en annen kvinne. Man kan jo selvfølgelig ikke regne med at ens partner ikke har vært seksuelt aktiv før en traff en selv, men dette er liksom beviset.

Du vil aldri bli den første som gir han den største gleden i livet. Det er tøft og vanskelig og har ingenting med selve barna hans og gjøre.

Han har sagt kanskje om 5 år kan vi tenke på å få egne barn, og om jeg nevner det er jeg babysjuk og egoistisk som vil ha barn.

Hvordan ser man da lyset i tunnelen?

Man vil jo ikke gå ifra den man elsker, men samtidig som den man elsker nekter deg det som han serlv ser på som den største gleden i livet.

[Gjest Piper]

Jeg må være en dårlig mor jeg da som koser meg når jeg er helt alene uten mitt  barn. har også vært på ferie uten han. Sønnen min pleier å reise til bestemor om sommeren og blir der lenger enn jeg er noe jeg ikke har noe som helt dårlig samvittighet for.

Alle både foreldre hvor begge bor sammen, aleneforeldre eller stemødre har da behov for alenetid.

←

Har jeg sagt at man ikke har behov for alenetid? Her er det snakk om å prioritere ferie uten stebarna, fordi en ikke ønsker å feriere med de.

Alle har vi behov for tid for oss selv, men enkelte velger bort stebarna så fort de kan. For meg er barna det viktigste, og har vi bare økonomi til en ferietur, så blir det sammen med barna. Men vi kan gjerne prioritere helger for oss selv, men ferien blir familietur om vi bare har økonomi til en tur.

Min mann er ikke far til mine barn, men han har aldri spurt om vi kunne reise uten de. Han sier selv at de fulgte med "pakken, og han er enig i at vi ferierer som en familie så lenge vi bare har økonomi til en reise.

[Gjest Gjest]

Når jeg flyttet sammen med min samboer, å de første 2 årene vi bodde sammen fungerte det bra med mine stebarn. De var 12 og 14 år da vi flyttet sammen for 4 år siden. Selv har jeg datter som nå er 9 år.

Jeg visste selvfølgelig at ungene var en del av pakka, og gikk inn i forholdet med åpne øyne og var veldig klar for å bli stor familie. Stebarna ble inkludert i vårt liv som min datter, de bodde halve tiden hos oss, og de ble inkludert i min familie. De var selvfølgelige gjester på lik linje med oss andre i familiesammenkomster, og de fikk gaver på lik linje med resten av barna i familien.

Jeg brukte mye tid på å gjøre ting sammen med ungene og for dem, å idyllen varte i ca 2 år. Moren til ungene hadde på den tiden samboer, å barna gjorde alt de kunne for å ødelegge det forholdet. Moren var jo ikke noe bedre siden hun baksnakket sin samboer med ungene - noe vi var sjokkerte vitner til.

Ungene var såpass store når vi flyttet sammen, at jeg ikke syns det er urimelig å forvente at også de måtte bidra for å skape hyggelig stemning. Etterhvert som stebarna blei større kom tenåringsproblemene, vi prøvde å få til en dialog med moren så vi kunne samarbeide litt om regler, utetider, ungdomsfester, lekser, plikter osv. Hun var ikke veldig villig til å inngå samarbeid da hun oppdaget at ungene dro til henne når de ikke likte reglene vi hadde. Moren var heller ikke flink til å informere oss om at ungene hadde dratt til henne eller om hvor lenge de skulle være der. Vi følte oss motarbeidet, å erfarte at det ikke var mulig å samarbeide. Hun tok også å forandret adresse på den ene ungen uten farens samtykke eller viten, så det fikk han vite når han fikk brev fra trygdekontoret med krav om bidrag. Da hadde hun funnet ut at det var mer økonomisk lønnsomt for henne å ha begge ungene hos seg det meste av tiden. I sommer fikk vi tlf fra morens samboer om at vi måtte komme å hente sønnen (han har ADHD og har ikke fått behandling for dette på alle de årene jeg har vært med i bildet for gutten bestemte selv at han ikke ville gå på medisiner lenger, å slapp selvfølgelig det) han hadde truet stefaren, noe som gjentatte ganger hadde skjedd. Stefaren likte ikke situasjonen siden han mente at en ubehandlet ADHD person er som en tikkende bombe. Jeg dro å hentet gutten siden pappaen var på jobb, jeg snakket med mammaen som ikke kunne skjønne at det kunne være så farlig at gutten truet stefaren. Stefaren hadde tenkt å ringe politiet, å da hadde mamman planer om å ta med seg gutten å rømme sånn at politiet ikke fikk tak i gutten.

Når det gjelder datteren til samboern min så sluttet hun å komme til oss etter at mitt barn fikk trampoline rett etter stedatters konfirmasjon, hun tålte rett og slett ikke at min datter fikk den trampolinen. Da hadde barna til samboer begge vært på leirskole, konfirmasjonsleir, feira konfirmasjon med alle utgifter det medfører, og jeg hadde vært med på å finansiere alt dette i tillegg til at begge konfirmasjonene ble feiret hos oss, å vi hadde all jobben med disse feiringene. Da mente jeg at min datter hadde sett på alt stebarna hadde fått uten å klage, å at hun også fortjente å få noe hun virkelig ønsket seg. Samboer var helt enig.

Begge stebarna mine har vokst opp med at de har vært mammas venner og deltatt i å løse også det jeg vil kalle voksenproblemer. Resultatet av det er at de tror at de kan irettesette andre voksne, blande seg inn i samtaler og delta på lik linje som de voksne. De har også fra de var små blitt fora med informasjon om at det var pappa sin skyld at foreldrene blei skilt, og respekten for pappa er derfor deretter. Jeg opplever at stebarna ikke har respekt for andre enn mamman og hennes familie, å det blir veldig vanskelig for andre voksne å forholde seg til å like ungene. Dette er veldig synd siden det er ungene det går utover, de gjør jo bare det som de får tillatelse av mamma å gjøre - hvem ville vel ikke valgt den enkleste og morsomste veien når man er tenåring?

Resultatet av alt dette er at jeg har sluttet å bry meg, jeg orker ikke mer. Pappan kommer ingen vei siden mamman ikke er villig til å samarbeide, han har vært i utallige møter med skole, fam.v.kontor og mamman, men så lenge ungene får lov til å gjøre hva de vil av mamman har ikke han mye han skulle ha sagt. Han har vært inne på tanken om å kontakte barnevernet, men er da redd for hvordan ungene vil reagere på det. Dette tar veldig på samboern også, så nå lar han bare ungene få ta tiden til hjelp, han orker heller ikke mer. Min familie som tidligere inkluderte ungene og kjøpte gaver til dem har sluttet med det. Mammans samboer har flyttet, han orket ikke mer.

Det som er så forferdelig synd er at dette går utover ungene, ikke bare de 2 stebarna, men også min datter som er veldig glad i stesøskene sine er veldig forvirret over denne situasjonen.

Vil også si at det er ikke bare oss stemødre eller steforeldre som må tenke oss om, vi som er mødre og fedre må også tenke og få til et samarbeid til det beste for ungene. Ingen unger fortjener å ha det som mine stebarn, men heller ingen steforeldre fortjener å ha det som jeg.

[Gjest gjest trådstarter]

Når dere fikk barn sammen, var det ikke godt å dele et barn da, som dere har hver dag hos dere?

Setter samboeren din ekstra pris på det? At det er DERES barn sammen?

←

Så fint at så mange har kommentarer rundt dette med å være stemor! Interessant å lese!

Vil bare kommentere dette med om det blir ekstra stort for mannen når man får barn sammen fordi man elsker moren osv. Dette tror jeg ingenting på. Man elsker jo sine barn like mye. Og jeg tror ikke opplevelsen av å bli far blir noe større selv om man er i et godt eller dårlig forhold.

En annen ting er at man skal være forberedt på at stebarnet bør bli ekstra godt ivaretatt i den første tiden etter at far og stemor får barn sammen. Dette var vanskelig for meg. Hadde jo mest lyst til at jeg og mannen skulle dulle og kose med vår førstefødte hele tiden. Dette kunne vi jo ikke. Vi hadde en storebror på 5 som slettes ikke syntes det var så stas med en nyfødt skrikende baby! Selv om jeg både forstod og oppriktig ønsket at faren skulle ta seg ekstra av sønnen og finne på mye sammen med bare han i den tiden, så var det tungt for en nybakt hormonell mamma...Men i ettertid ser jeg jo enda klarere hvor viktig og riktig dette faktisk var.

Men tøft det var det.

Har nå fått barn nr to selv og så igjen hvor viktig det var å fokusere på de to største. Men, det er klart dette var mye lettere når storesøster var min egen.

Jeg tror det er like stort å bli far eller mor hver gang. Men likevel på en litt annen måte enn første gang. For meg var det iallfall mer overveldende og fantastisk første gang jeg opplevde det. Den andre gangen var jeg allerede mor, så akkurat den følelsen var ikke så enorm. Men føler ellers det samme for jentene mine altså.

Og dette må nok vi som stemødre bare innse at den utrolige førstegangsopplevelsen den fikk våre kjære sammen med en annen. Men, tenk hvis ikke så hadde ikke våre barn vært så heldig å ha storesøsken fra første stund!

Synes det er lettere å være stemor når jeg forsøker å fokusere på den fantastiske berikelsen det faktisk er å leve sammen med barn. Få lov til å bli kjent med det og være omsorgsperson for det. Så utrolig mange gleder som følger med. Så får man heller svelge litt kameler og tenke på hva som er viktig og ikke.

Lykke til videre alle stemødre. Tror ingen kan forstå hvordan det er uten å være det. På samme måte som ingen kan forstå hvordan det er å være mor uten å være det.

Synes det er trist å høre om dere som har problemer med mor til barnet. Prøv å tenk på at dette mennesket er det viktigste i livet for stebarnet ditt på samme måten som faren er. Kanskje det hjelper litt? Har heldigvis ikke noe problemer på det området.

Men til syvende og sist så mener jeg at vi er heldige som "får" et barn på denne måten. (Hadde nok ikke sagt det for noen år siden)

[Gjest Gjest]

med dere stemødre som skriver her. Stakkars, stakkars unger.....

Det handler faktisk ikke om å bli like glad i stebarn som egne. Det handler dog om at dere er presumptiv voksne mennesker som HADDE et valg!!! Dere måtte ikke inn i dette forholdet, men ungen - hva slags valg hadde ungen?? jo - må ta til takke med ei stemor som åpenbart (for manger her iallfall) misliker barnet fullstendig.

At dere ikke skammer dere.....

←

[:-) anna]

Jeg tror det er like stort å bli far eller mor hver gang. Men likevel på en litt annen måte enn første gang. For meg var det iallfall mer overveldende og fantastisk første gang jeg opplevde det. Den andre gangen var jeg allerede mor, så akkurat den følelsen var ikke så enorm. Men føler ellers det samme for jentene mine altså.

Og dette må nok vi som stemødre bare innse at den utrolige førstegangsopplevelsen den fikk våre kjære sammen med en annen. Men, tenk hvis ikke så hadde ikke våre barn vært så heldig å ha storesøsken fra første stund!

←

Jeg syntes faktisk det var større andre gang enn første gang. Fordi første gang var det så mye nytt og skummelt. Jeg mener ikke at man kan regne med at det blir så mye større å få barn med dame nr 2. Men det er helt individuelt.

Jeg syntes alltid det var vondt at mannen min hadde opplevd graviditet og fødsel sammen med en annen. Men for min del viste det seg at det var fullstendig bortkastet energi. Når vi stod oppe i det så var det like stort for oss begge.

Og mannen må ha lov til å elske sitt første barn like høyt som de andre.

Alle barn bør ha foreldre som elsker dem.

[:-) anna]

Mine barns "stemor" vil og ha far alene med på ferie. Resultatet er at ungene blir avspist med rester hvert jævla år. De dagene på slutten, hvor de alikevel er hjemme og ikke skal gjøre noe mer spennende.... Faren er en jævla blind idiot og kjerringa ei hurpe! Tenk å gjøre sånt mot sine egne unger.

Dere andre da, som vil ha ferie, uten mannens unger på slep. Hva gjør dere med ungene når dere får unger selv? Dumper dem hos andre og drar? Jeg blir helt matt når stemødre (eller fedre) kommer med "JEG kutter ikke ferien MIN" Alt pjattet om å ta barna med på kjøpet detter på steingrunn etter et slikt utsagn...

←

Jeg er for så vidt enig. Men samtidig så skjønner jeg stemødrene også.

Når man har barna halve tida så har man en todelt hverdag. Både med og uten barn. Og for de fleste betyr det ikke at man har "fri" når barna er hos den andre. Men at man derimot prøver å presse inn alt annet den uka. Overtid, jobbmøter og andre ting som skjer på kvelden.

Men det todelte livet gjelder bare i hverdagen. For når det kommer til ferien så er man egoistisk om man ønsker seg kjæresteferie også. Selv om det bare en snakk om noe så enkelt som en uke på hytta der man kan sove lenge.

Jeg synes ikke det er egoistisk. Ikke så lenge man også prioriterer barnet og det får være med på de aller fleste ferier og utenlandsturer. Foreldrene må få lov å leve også når de ikke har barnet.

De fleste barn i dag har det godt materielt sett, når det gjelder opplevelser og når det gjelder oppmerksomhet. Og de med skilte foreldre har ofte privilegiet at de kan drive "shopping" når det kommer til hva de gjør hvor og når de er hos hvem. Ferier, middager o.s.v. Men det er faktisk ikke slik at når man bor i to hjem så kan man forevente å få oppleve alt det morsomme som skjer begge steder. Bor man i ett hjem kan man det. Men det å vokse opp i to likestilte familier er noe helt annet enn å vokse opp i kjernefamilien. Når man vokser opp i to familier må man akseptere at de lever et liv også når en ikke er der.

Min stesønn ble en periode litt snurt om han fant ut at vi hadde spist noe godt til middag de ukene han ikke var hos oss.

[Gjest gjesta]

Mine barns "stemor" vil og ha far alene med på ferie. Resultatet er at ungene blir avspist med rester hvert jævla år. De dagene på slutten, hvor de alikevel er hjemme og ikke skal gjøre noe mer spennende.... Faren er en jævla blind idiot og kjerringa ei hurpe! Tenk å gjøre sånt mot sine egne unger.

Dere andre da, som vil ha ferie, uten mannens unger på slep. Hva gjør dere med ungene når dere får unger selv? Dumper dem hos andre og drar? Jeg blir helt matt når stemødre (eller fedre) kommer med "JEG kutter ikke ferien MIN" Alt pjattet om å ta barna med på kjøpet detter på steingrunn etter et slikt utsagn...

←

Jeg og sambo vil ha mer en EN ukes ferie i utlandet!

DERFOR reiser vi alene, og vi vil ta med ungene våre når de kommer etterhvert.

Sambo har stebarnet 1 uke,og tar fri den uken, og finner på masse gøy med stebarnet.

[Gjest gjesta]

Jeg leser mellom linjene her at det er mange steforeldre som i bunn og grunn er lei seg for at de ikke klarer å "innfri" egne og andres forventninger i rollen som stemor/stefar. Det er kjempeforståelig! Det ER IKKE det samme å være steforelder som bilogisk, og man kan IKKE forvente at en steforelder elsker sitt stebarn. Fakstisk ikke! Og  man kan søren heller ikke forvente at barn liker sine steforeldre heller! Sånn er det bare! Blod er tykkere enn vann!

←

ENIG.

[Gjest gjesta]

Sitter å leser til øyet blir stort og vått og syns usigelig synd på de barna som lever med dere stemødre som skriver her. Stakkars, stakkars unger.....

Det handler faktisk ikke om å bli like glad i stebarn som egne. Det handler dog om at dere er presumptiv voksne mennesker som HADDE et valg!!! Dere måtte ikke inn i dette forholdet, men ungen - hva slags valg hadde ungen?? jo - må ta til takke med ei stemor som åpenbart (for manger her iallfall) misliker barnet fullstendig.

At dere ikke skammer dere..... 

←

Herregud, det er ikke alle stemødre som er STYGGE med stebarna.

Jeg har da for F aldri gjort noe stygt eller oppført meg stygt mot stebarnet.

[Gjest gjesta]

Sambo sa til meg at første gang fikk han barn med ei dame han IKKE elsket.

Han ante ikke hva det var å bli far, og gledet seg ikke.

Han kjedet seg på sykehuset.

Sa til meg at han gleder seg veldig mye til vi får barn & lever som en familie sammen, fordi han elsker meg.

Så første gangen er ikke alltid den mest fantastiske..

[Gjest gjesta]

Men det todelte livet gjelder bare i hverdagen. For når det kommer til ferien så er man egoistisk om man ønsker seg kjæresteferie også. Selv om det bare en snakk om noe så enkelt som en uke på hytta der man kan sove lenge.

Jeg synes ikke det er egoistisk. Ikke så lenge man også prioriterer barnet og det får være med på de aller fleste ferier og utenlandsturer. Foreldrene må få lov å leve også når de ikke har barnet.

←

[Gjest Oppsaltrylletrollet]

Ville du tenkt slik om det var ditt barn?

←

Stesønnen er ikke mitt barn, han bor hos oss halve tiden og da må det da kunne gå an for oss voksne å reise på ferie uten ham i den perioden han ikke er hos oss, uten at det skal bli en masse spetakkel av den grunn. Vi kunne gjort litt av begge deler, men slik er det ikke. Selvsagt ville jeg ikke plassert bort og reist fra min egen unge, men her er det snakk om å dra fra en unge som ikke er hos oss i dette tidsrommet uansett.

[Ann Mari]

Klarer nok heller ikke å ligge unna denne tråden, selv om jeg ikke er stemor. Men jeg er mor, med en ex-mann som er gift igjen, vi har delt omsorg for våre tre barn og derfor har vi en stemor som har en sønn og en familie.

Heldigvis har vi hele tiden prøvd å se barna våre midt oppi denne kompliserte verden vi faktisk lever i. Alle barna, hennes sønn og våre tre. Som mor til mine unger er jeg så trygg på at det er akkurat det jeg er - mamman til barna mine - og det er vel ingenting som kan true den stillingen I hvertfall ikke hos oss. Dette har jeg og "stemor" (liker ikke ordet) snakket om, og der er vi helt enige. MEN det betyr vel ikke at mine barn ikke skal få lov til å elske sin stemor, det gjør de, og det får de lov til, og det har vi fortalt dem.

I og med at vi har delt omsorg er vi tre omsorgspersoner med plikt og ansvar for ungene, er det foreldremøter eller andre ting som gjelder unger så stiller vi opp alle tre, vi snakker masse om regler og normer om oppdragelse og grensesetting slik at det skal være mest mulig likt begge steder. Som mor er det viktig for meg å la stemor være en inkluderende del av avgjørelser og oppdragelse, de bor jo hos henne, da er kommunikasjon viktig. Hennes familie er også helt fantastiske, de har blitt mine barns familie også, og det kan jo ikke være noe farlig i å ha mange mennesker å være glad i som også er glad i dem.

Det er mulig at vi har vært heldige, vi har fått en stemor inn i familien vår som kan bruke hue, hun har en sønn som er en god del eldre enn de andre tre og hun sitter med en masse erfaring som vi ikke har, vedr. ungdomstid, grenser o.l.

Skjønner ikke helt utsagnene om "skal man/kan man elske sine stebarn like høyt som sine biologiske barn"

Kan kjærlighet måles???

Selvfølgelig har man sterkere følelser for sine egne barn enn for stebarn, det er vel helt naturlig det. Betyr vel ikke at man ikke kan være utrolig glad i stebarna sine også ?

[Gjest gjesta]

Selvfølgelig har man sterkere følelser for sine egne barn enn for stebarn, det er vel helt naturlig det.    Betyr vel ikke at man ikke kan være utrolig glad i stebarna sine også ?

←

Jeg håper OVER alt at jeg blir glad i mitt stebarn..