stebarn, sremor, mine, dine osv.

[Gjest Gjesten]

Ang. det å ikke elske sine stebarn, tror jeg kan ha mye å si med alder og erfaring. Er en ung når en kommer sammen med en person så har en en egen forventning til livet, til det å finne en partner å stifte familie med. Da tenkter en automatisk at vi skal være vår lille familie med våre egne barn.

Når en kommer opp i årene og har hatt noen forhold langs veien, så er en mer realistisk til at de fleste har en fortid og dermed kanskje og flere med på kjøpet.

Når jeg nå tikker og går mot de førti så synes jeg det er fantastisk at jeg har møtt en person med en gutt på 9 år. Han er en elskelig aktiv gutt som en bare må like. Og når faren og jeg nå skal gå i gang med å starte vårt liv sammen, så synes jeg det er koselig at vi kan være en familie helt fra starten. Det er ikke sikkert at det kommer noen små hos oss, nå når alderen er så høy. Det vet en jo aldri.

Det er utrolig trist å høre at noen gruer seg til at barn skal komme, som er uskyldige i det hele og bare gleder seg til å være sammen med far og "fars familie". Men noen er bare ikke skapt til mors-rollen... mitt søskenbarn med fire små var kjæreste med ei jente i mange år før hun endelig kom fram med at hun ikke liker barn. Hallo! Da slår du deg ihvertfall ikke i lag med en med full pakke.

Når en velger en partner så bør en vite hva en vil og hva en ønsker seg utav livet. En blind forelskelse er ofte en ego følelse og kan påvirke flere liv om ting ikke er som forventet.

Ikke lett og heller ikke naturlig å tenke sånn når en er så veldig ung, men det kommer med alderen tror jeg.

[Gjest Gjest]

Prøver å fortelle mannen min at jeg faktisk ikke klarer å elske sønnen hans som min egen, men det vil han ikke akseptere. Føles som om flere av dere på tråden som har barn er litt som ham. Dere er så glade i ungen deres at dere ikke kan forstå at ikke alle andre er det også, og i samme grad som dere selv. Det er liksom ikke akseptabelt. Denne forventningen er i ferd med å bli uutholdelig. Jeg får det ikke til

[La Guapa]

Ang. det å ikke elske sine stebarn, tror jeg kan ha mye å si med alder og erfaring. Er en ung når en kommer sammen med en person så har en en egen forventning til livet, til det å finne en partner å stifte familie med. Da tenkter en automatisk at vi skal være vår lille familie med våre egne barn.

Når en kommer opp i årene og har hatt noen forhold langs veien, så er en mer realistisk til at de fleste har en fortid og dermed kanskje og flere med på kjøpet.

Når jeg nå tikker og går mot de førti så synes jeg det er fantastisk at jeg har møtt en person med en gutt på 9 år. Han er en elskelig aktiv gutt som en bare må like. Og når faren og jeg nå skal gå i gang med å starte vårt liv sammen, så synes jeg det er koselig at vi kan være en familie helt fra starten. Det er ikke sikkert at det kommer noen små hos oss, nå når alderen er så høy. Det vet en jo aldri.

Det er utrolig trist å høre at noen gruer seg til at barn skal komme, som er uskyldige i det hele og bare gleder seg til å være sammen med far og "fars familie". Men noen er bare ikke skapt til mors-rollen... mitt søskenbarn med fire små var kjæreste med ei jente i mange år før hun endelig kom fram med at hun ikke liker barn. Hallo! Da slår du deg ihvertfall ikke i lag med en med full pakke.

Når en velger en partner så bør en vite hva en vil og hva en ønsker seg utav livet. En blind forelskelse er ofte en ego følelse og kan påvirke flere liv om ting ikke er som forventet.

Ikke lett og heller ikke naturlig å tenke sånn når en er så veldig ung, men det kommer med alderen tror jeg.

←

Jeg må få spørre...har du barn fra før som er dine egne?

Har kjærlighet med alder å gjøre?

Elsker stesønnen din deg like høyt som sin mamma?

[Gjest Gjest]

Må tenke over hva vi går til, sier dere? Jeg gikk inn i dette. blid og fornøyd. Var jo favorittbarnevakten til stesønnen og alt var bare fint mellom oss. Bare idyll helt til vi flyttet sammen og jeg begynte å stille krav til orden i heimen osv. Greit nok at jeg sikkert kunne moderert meg mer, men den situasjonen som ble kunne ingen ha forberedt meg på. Og jeg er nå en av dem som gruer meg til ungen kommer og gleder meg til han drar og har et ondskapsfullt ønske om at han kanskje aldri kommer tilbake...

[La Guapa]

Må tenke over hva vi går til, sier dere? Jeg gikk inn i dette. blid og fornøyd. Var jo favorittbarnevakten til stesønnen og alt var bare fint mellom oss. Bare idyll helt til vi flyttet sammen og jeg begynte å stille krav til orden i heimen osv. Greit nok at jeg sikkert kunne moderert meg mer, men den situasjonen som ble kunne ingen ha forberedt meg på. Og jeg er nå en av dem som gruer meg til ungen kommer og gleder meg til han drar og har et ondskapsfullt ønske om at han kanskje aldri kommer tilbake...

←

oj....skjønner at du har det vondt da.

Også blir det sikkert ikke så bra for gutten å treffe deg heller da.Det vises uansett hvor god du synes du er til å spille skuespill om det er slike følelser du sliter med.

Du må jo bare snakke med faren hans.Dere kan jo ikke ha det sånn.Blir han sint om du tar det opp?

Endret 25. januar 2006 av La Guapa

[Gjest gjesta]

Prøver å fortelle mannen min at jeg faktisk ikke klarer å elske sønnen hans som min egen, men det vil han ikke akseptere. Føles som om flere av dere på tråden som har barn er litt som ham. Dere er så glade i ungen deres at dere ikke kan forstå at ikke alle andre er det også, og i samme grad som dere selv. Det er liksom ikke akseptabelt. Denne forventningen er i ferd med å bli uutholdelig. Jeg får det ikke til

←

Han KAN ikke forlange det av deg.

Jeg vil respektere sønnen hans og behandle ham med respekt.

Men kommer aldri til å elske han som min egen.

Morskjærlighet,,, Kanskje han bør lese om det et sted.

Uff, håper det går bra med deg.. Ikke tenk såmye..

Han må godta at du ikke er glad i stesønn på lik linje med din egen.

[Gjest Gjest]

Nei, han vet det. Synes jo det er trist, men han prøver å forstå meg og synes jeg er flink til å jobbe med det. Jeg prøver jo hele tiden, men så renner det liksom over for meg. Ofte er det like mye faren som er årsaken - f.eks at han burde få ungen til å forstå ett eller annet om å rydde opp etter seg osv. Og så må jeg si det til ungen. Alltid meg... Og da blir det jo jeg som er den sure, den som kjefter osv. Det er fryktelig. Ungen var veldig redd meg en periode. Nå går det litt bedre, jeg prøver å kontrollere meg osv. Faren har også begynt å ta sin del av oppdrag "rydd - sitt pent - osv." Men faren har selv ganske mye å lære her, så det er jo en utfording å få ham til å se gårsdagens underbukse og sokker som ligger ved siden av skittentøyskurven osv.

Men jeg prøver, jeg prøver... Men jeg får altså ikke til dette med å elske dette barnet.

[La Guapa]

Han KAN ikke forlange det av deg.

Jeg vil respektere sønnen hans og behandle ham med respekt.

Men kommer aldri til å elske han som min egen.

Morskjærlighet,,, Kanskje han bør lese om det et sted.

Uff, håper det går bra med deg.. Ikke tenk såmye..

Han må godta at du ikke er glad i stesønn på lik linje med din egen.

←

Har gutten en stefar?

I såfall kan du spørre om mannen din mener at sønnen hans skal være like glad i stefaren som i pappa`n sin!Det hjelper ofte å sette ting litt i perspektiv!

Stakkars deg, vondt å høre at du har det sånn.

[Gjest villa]

Jeg syns at man kan forlange at den som er stemor eller stefar faktisk ER glad i stebarn(a) og behandler dem ordentlig og med respekt. Men - det er selvsagt mange måter å være glad i.

Å ekskludere barnet/mene at tilværelsen hadde vært sååå mye bedre om barnet ikke fantes..... nei, da syns jeg at steforelder burde gå i seg selv og faktisk avslutte forholdet til barnets forelder.

som mor hadde jeg heller aldri godtatt at en stefar ikke aksepterte mitt barn. Men, muligens i motsetning til endel fedre som skildres her, så mener jeg også at det er MITT ansvar å oppdra ungen - ikke steforelders.....

Igjen - det at partneren har barn er noe man vet når man ingår et forhold og noe man MÅ forholde seg til.

[Gjest Piper]

Nei, han vet det. Synes jo det er trist, men han prøver å forstå meg og synes jeg er flink til å jobbe med det. Jeg prøver jo hele tiden, men så renner det liksom over for meg. Ofte er det like mye faren som er årsaken - f.eks at han burde få ungen til å forstå ett eller annet om å rydde opp etter seg osv. Og så må jeg si det til ungen. Alltid meg... Og da blir det jo jeg som er den sure, den som kjefter osv. Det er fryktelig. Ungen var veldig redd meg en periode. Nå går det litt bedre, jeg prøver å kontrollere meg osv. Faren har også begynt å ta sin del av oppdrag "rydd - sitt pent - osv." Men faren har selv ganske mye å lære her, så det er jo en utfording å få ham til å se gårsdagens underbukse og sokker som ligger ved siden av skittentøyskurven osv.

Men jeg prøver, jeg prøver... Men jeg får altså ikke til dette med å elske dette barnet.

←

Hva om du prøver å se det positivet med dette barnet, i stedet for å bare se det han ikke gjør ( og alt gale han gjør)? Om du mener det er viktig at han rydder etter seg, så bør dere begge være flink til å fortelle barnet dette. Men kanskje du bør klare å se igjennom fingrene med andre ting du blir irritert for, at du rett og slett velger hva som er viktigst for deg.

Dette er nytt for barnet også, og barnet har ikke fått være med å velge stemor. Du og faren har gjort valget for dette barnet, og da er det ikke mer enn riktig at dere gjør det som er best for barnet også. Det er ikke bare de voksne som skal taes hensyn til, men barna også. Derfor mener jeg det er viktig å velge hva en syns er viktig å kjempe for med tanke på husarbeid, for så å se igjennom fingrene med andre ting.

Ingen som ahr sagt du skal elske det, men du bør respektere det.

[Gjest Gjest]

Men kan dere mødre ikke forstå at man aldri kan være helt forberdet på hva som faktisk venter?? Det er jo sånn livet er... man vet ikke hvordan ting blir.

[Gjest Gjest]

Ang. det å ikke elske sine stebarn, tror jeg kan ha mye å si med alder og erfaring. Er en ung når en kommer sammen med en person så har en en egen forventning til livet, til det å finne en partner å stifte familie med. Da tenkter en automatisk at vi skal være vår lille familie med våre egne barn.

Jeg må få spørre...har du barn fra før som er dine egne?

Har kjærlighet med alder å gjøre?

Elsker stesønnen din deg like høyt som sin mamma?

Leser du innlegget mitt skikkelig! - så kan du se at jeg ikke har noen fra før av, og at jeg dermed er glad og lykkelig over at vi har et barn i vårt samliv. Det er ikke gitt at alle får den opplevelsen av å kunne føde egne. Vi begynner å bli gamle og modne og har erfaringer å dra på hvor vi er takknemlige for alle mennesker som kan berike vår tilværelse.

Jeg sier ikke at kjærlighet i seg selv har med alder å gjøre! Jeg sier at forventninger til livet har med alder å gjøre. Selvfølgelig kan en elske like høyt og like dypt hvor gammel en enn er. Men å ta med alle livets sider og ens partners fortid er ikke alltid lett om man ikke er realistisk. Og det kan komme med alderen. Jeg ønsker ikke å sette noen i en bås. Men jeg vet at jeg selv har andre holdninger til livet som 35 åring enn da jeg var 20-25. Slik er det bare.

Å skulle argumentere om stebarnet elsker sitt steforeldre like høyt som biologisk foreldre er bare dumt. Unnskyld meg, - men det der er fjortis-snakk!

En kan ikke sette et barns kjærlighet opp mot hva en selv skal føle i gjenjeld. Et barn er et barn og elsker en i øyeblikket hvor en får noe en ønsker seg, og hater deg av hele sitt hjerte når en ikke får viljen sin. Om en ikke kan elske et barn fordi det ikke elsker deg, ja da synes jeg en er smålig. Men selvfølgelig meg om det. Det finnes nå nok av eksempler rundt omkring hvor steforeldre er satt mye høyere enn biologiske om en skal dra det helt på kanten. Men det er vel ikke det som skal diskuteres. - og for ikke å få en flom av protester her - så nei - min stesønn elsker meg ikke høyere enn sin mamma.

[Ulrikke]

Jeg har tre stebarn, også har vi ei sammen på 11 uker.

Jeg er oppriktig glad i mine stebarn. Jeg tenker på dem når de ikke er her, deltar på lik linje med pappa'n i alle gjøremål. Har et veldig ok forhold til mamma'n deres (vi blir aldri venninner da, men vi har det hyggelig i bursdager og 17.mai'er osv sammen, og prater og skravler når vi treffes).

Jeg har alltid tenkt at jeg er kjempeglad i dem... Men jeg har ikke visst hvordan sambo har følt det i forhold til dem før jeg ble mamma til et "eget" barn... Først da forsto jeg hvordan det virkelig var å elske et barn som er ens eget...

Heldigvis har sambo full forståelse for dette, og mener det er naturlig. Men han sier også, at dersom jeg hadde gjort forskjell, eller latt barna merke det (nå er jo vår felles veldig liten enda, da..), eller at mine stebarn skulle følt seg "mindre verdt", så hadde det vært vanskeligere å svelge. Og det forstår jeg godt. Jeg er ikke noe MINDRE glad i mine stebarn fordi om jeg har fått et eget barn - men jeg er glad i min egen på en annen måte...

Nå blir det litt sånn at han gjør ting med de store og jeg med den lille, men det er jo litt fordi hun er så liten enda... Har planer om å ta med de tre største på kino til helga, mens pappa'n er hjemme med babyen... Det gjorde vi før hun ble født, og det vil jeg veldig gjerne fortsette med - å gjøre noe med stebarna mine alene, altså...

På morsdagen i fjor fikk jeg kort fra mamma'n til ungene, og ungene hadde tegnet og laget til meg... Jeg ble fryktelig rørt, og satte utrolig pris på det... Jeg vet at hun setter pris på meg, og jeg vet at ungene er glade i meg, men det at hun "gadd" å ordne noe sånt, samt å skrive et kort til meg med bare skryt om hvor mye hun setter pris på meg, det varmet utrolig...

Det har ikke bare vært lett... Og det kommer nok ikke bare til å være lett i framtida! Men det er ikke ungenes skyld at foreldrene deres har skilt seg, eller ungenes skyld at pappa'n (og mamma'n i dette tilfellet) finner seg nye partnere... Jeg vil gjøre det jeg kan for at de skal huske med glede tilbake på barndommen sin, selvom de hadde to hjem og to av alt, liksom... Og når jeg ser hvor stolte de er av lillesøsteren sin, så overskygger det alt av evt. vanskeligheter

[Gjest gjesta]

Nei, han vet det. Synes jo det er trist, men han prøver å forstå meg og synes jeg er flink til å jobbe med det. Jeg prøver jo hele tiden, men så renner det liksom over for meg. Ofte er det like mye faren som er årsaken - f.eks at han burde få ungen til å forstå ett eller annet om å rydde opp etter seg osv. Og så må jeg si det til ungen. Alltid meg... Og da blir det jo jeg som er den sure, den som kjefter osv.

←

Ja, og det er VELDIG typisk tror jeg.

Pappa har dårlig samvittighet, og vil være suuupersnill og setter lite grenser for han har sønnen lite.

Det fører til at stemødre MÅ si ifra og blir den "onde".

Dette er veldig irriterrende ..

Godt at han prøver å forstå deg. Håper det ordner seg!

[Gjest gjesta]

Men kan dere mødre ikke forstå at man aldri kan være helt forberdet på hva som faktisk venter?? Det er jo sånn livet er... man vet ikke hvordan ting blir.

←

Jeg ANTE ikke hva jeg gikk til, selv om mange sier at jeg VISSTE hva jeg gikk til.

Der tar de veldig feil...

[Gjest gjesta]

Og når jeg ser hvor stolte de er av lillesøsteren sin, så overskygger det alt av evt. vanskeligheter

←

DET tror jeg veldig på.. At vil gjøre forholdet mellom meg og stesønn NÆRERE.

For da er MINE/VÅRE barn HANS søsken.

Nå har jeg og stesønn ingen bånd på en måte.

Pluss når vi får barn så har VI en familie sammen.

Nå har vi ingen barn sammen.

Og sliter litt med tanken på at det er hans og HENNES unge, selv om jeg selfølgelig bare burde fokusere på at det er HANS:

Men jeg glemmer aldri henne ..

[Gjest villa]

hallooooo - greit nok at man ikke vet nøyaktig hvordan ting blir, men det kan da ikke være så fryktelig vanskelig å forstå at å innlede et forhold til en MED barn vil by på en hel del utfordringer man slipper når partneren ikke har barn???

Å sitte og nærmest "sutre" i ettertid over de fæle barna til partneren, hvor utenfor man føler seg etc. syns jeg faktisk er blodig urettferdig overfor barna. Som en annen skrev, BARNA har verken valgt at foreldrene skal gå fra hverandre, eller få akkurat dere som stemor.....

Forøvrig syns jeg ulrikkes innlegg var meget fornuftig!

og den voksne gjesten som snakker om det med alder - tror det er mye riktig i det du sier.

[Gjest EPICA ikke innl.]

Jeg hadde ikke PEILING på at det ville bli noen utfordringer, og jeg sutrer da aldri FORAN stesønn..

Men denne tråden handler om tanker og alt rundt det med stebarn, så da må da alle få lov til å lufte tanker uten at det alltid må komme noen å si at man ikke får lov.

Man har visse tanker UANSETT om man ikke skriver de her..

[Gjest Oppsaltrylletrollet]

Ja ha, så når folk begynner i ny jobb, så vet de at de kommer til å trives der resten av livet? Man starter jo med stor tro på at ting skal gå bra, men så dukker det opp både det ene og det andre. Og det er ikke bare vi stemødre som oppdager at tilværelsen er annerledes. Hva med far og barn? Det er flere som skal tilpasse seg den nye situasjonen.

Vi hadde det veldig fint helt til vi flyttet sammen. Vi brukte 3 år på å flytte sammen, og vi flyttet inn i ny leilighet slik at ingen skulle flytte inn hos den andre. Her skulle alle starte fra scratch. Det startet allerede første dag, da vi fikk nøkkel. Sambo lot sønnen spikre fuglekasser på kjøkkengulvet fordi dette hadde han lovet at ungen skulle få lov til når vi hadde flytta inn. Dette var tydeligvis synonymt med "dagen vi får nøkkel". Greit nok... Men det var FLISER på kjøkkenet! Herregud! Fliser og hammer er en dårlig kombinasjon. Så vi startet altså vår nye tilværelse med at jeg fratok stesønn hammeren og var rasende på sambo over hvor ubetenksom det går an å være. Og omtrent sånn har det vært i snart 2 år. Stesønnen har vært vitne til mang en krangel, for av en eller annen grunn krangler vi nesten bare når han er der. Ett eller annet som gjør meg veldig irritabel og sambo veldig sensitiv for det jeg sier. Ingen bra kombinasjon det heller. Men nå har det bedret seg noget, har ikke truet med å flytte ut siden desember og jeg har kommet dit at jeg kunne tenke meg å sette felles barn til verden. Om noen års tid Kanskje.

[Gjest sjalu på 1.kona]

Jeg tenker også veldig mye på at det er HENNES unge. Kan ikke fordra dama, ønsker ikke å bli minnet om at kjæresten min har vært sammen med henne og laget et barn sammen. Er derfor redd jeg skal bli besatt av tanken på at et felles barn er MIN unge.