stebarn, sremor, mine, dine osv.

[Gjest Gjest]

Min historie er veldig lik mange andres stemødre. Jeg tror ikke på å fordele skyld, men tror jeg kan påstå at jeg har tatt min del av ansvaret. Jeg har forstått mors følelser og hele tiden tatt hensyn til det. Det har ikke alltid vært til barnas beste, som når minstejenta vil at jeg skal være med på skoleavslutning ol. og jeg vet at det er tøft for mor. Da har jeg som regel sagt at jeg må jobbe eller må bort, men at jeg svært gjerne ville vært der. Etter 4 år var jeg med for første gang etter mors "tillatelse" og jenta strålte. Nå var alle viktige personer i hennes unge liv til stede på en viktig begivenhet for henne.

Mitt spørsmål er vel egentlig: Hvor lenge er det rimelig at mor er "urimelig"? Når er det riktig å stille motkrav? Det er 4 år siden jeg flyttet sammen med far, da hadde han flyttet ut for 1 1/2 år siden, nå er det 2 år siden vi giftet oss. Om 2 år er eldstejenta konfirmant. Det blir garantert et problem. Skal jeg nok en gang sitte hjemme? Hva hvis jenta vil at jeg skal komme, men mor da sier at hun ikke kommer? Da har ikke jeg hjerte til å gå. Men jeg er jo også utrolig glad i jenta og vil for egen del gjerne være der? far er også lei seg for situasjonen og har snakket om å arrangere egen konfirmasjon (hvis jenta vil?). Blir ikke det også feil?

Altså; jeg har akseptert at situasjonen kommer til å være slik resten av mitt liv. Jeg er bare opptatt av en ting; at jeg skal kunne stå for mine valg og det jeg har gjort når barna blir store og spør eller skjønner mer selv.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Hvor mange av dere som har "dine unger" setter dette barnet i den posisjon de ville egne barn uten å tenke over det? -men hånden på hjertet??

Og hvor mange lar egen frustrasjon gå utover barna? - direkte eller indirekte...

Det kan være noe å ta med seg videre - så kanskje ikke rollen som steforelder er så ille, kanskje ikke barnet er så ille - kanskje ikke en gang den xen er sp ille.. Kanskje det bare har med deg, dine følelser og din egen reaksjon å gjøre og at andre får lide under dette??

Bare noen tanker..

←

En interressang tanke du kommer med der ja.

Uansett så tror jeg vi alle kan være enige i at det er ikke barna som i utgangspunktet er ille. Barn er jo bare barn på godt og vondt.

Ingen barn er født onde.

Men barna kan bli ille å ha med å gjøre, å det mener jeg at vi voksne må ta ansvar for. Både foreldre og steforeldre.

Også kan det diskuteres i det uendelige hvem av de voksne som skal ta på seg skyld og ansvar for at barna har blitt vanskelige, men det igjen avhenger fra situasjon til situasjo og person til person.

Jeg har et veldig anstrengt forhold til mine stebarn, og jeg har mine meninger om hvorfor det har blitt sånn - som sikkert alle andre her inne.

Men jeg tror de fleste av oss som på en eller annen måte er innvolvert i stefamilie-situasjoner egentlig vil ha et godt forhold til stebarn, X'er og stemor/ far.

[Carrot]

Uansett så tror jeg vi alle kan være enige i at det er ikke barna som i utgangspunktet er ille. Barn er jo bare barn på godt og vondt.

Ingen barn er født onde.

men på noen steforeldre kan det faktisk høres ut som om ungene er noen skikkelige støvler avlet i svarteste skauen....

Og hvem er det da som har rett?? Den som påstår at barna er slik eller de som ser ungene som de individ de er med den påvirkning de lever under??

Men barna kan bli ille å ha med å gjøre, å det mener jeg at vi voksne må ta ansvar for. Både foreldre og steforeldre.

Haaloo!!

Det finnes da unger med vanskelige perioder som kun har sine biologiske foreldre å leve med også - så..... hva har det med saken å gjøre??

Også kan det diskuteres i det uendelige hvem av de voksne som skal ta på seg skyld og ansvar for at barna har blitt vanskelige, men det igjen avhenger fra situasjon til situasjo og person til person.

Og hvorfor er dere så opptatt av å fordele skyld? Det er ikke snakk om å fordele men å se inn i seg selv og spørre "hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen vi er i nå?"

Klarer man det og lar skyldspørsmålet være vil alle få det så mye bedre....

Jeg har et veldig anstrengt forhold til mine stebarn, og jeg har mine meninger om hvorfor det har blitt sånn - som sikkert alle andre her inne.

Men jeg tror de fleste av oss som på en eller annen måte er innvolvert i stefamilie-situasjoner egentlig vil ha et godt forhold til stebarn, X'er og stemor/ far.

←

Og hva mener barna det er snakk om da? Det er jo hva de mener og oppfatter og lever med som er viktig - ikke hva du mener, hvem du legger skyld hos - for det bryr meg midt bak faktisk - jeg blir så irritert når du innleder innlegget med å påpeke at jeg kom men noen tankevekkere for så å gå rett i forsvar og prøve selge meg dine argumenter på at du som steforelder er uskyldig, og at skyld må plasserees der eller der...

Det handler ikke om skyld - det handler om barn!

Det handler om at de var der før det ble snakk om å være steforelder i de aller fleste tilfeller - og uansett, der hvor det er snakk om at partneren var utro og man valgte å fortsette et liv sammen så har man for pokker valgt å la barnet være en del av det livet også - noe annet er uhørt!

Det er på tide enkelte voksne faktisk oppfører seg deretter og slutter med å skulle legge skyld hit og dit!

Sett ungene i fokus - og jobb ut fra hva du som person kan bidra med i positiv forstand! Det er faktisk det eneste reelle valget man burde ha...

Carrot - litt irritert nå

[Gjest Gjest]

men på noen steforeldre kan det faktisk høres ut som om ungene er noen skikkelige støvler avlet i svarteste skauen....

Og hvem er det da som har rett?? Den som påstår at barna er slik eller de som ser ungene som de individ de er med den påvirkning de lever under??

Haaloo!!

Det finnes da unger med vanskelige perioder som kun har sine biologiske foreldre å leve med også - så..... hva har det med saken å gjøre??

Og hvorfor er dere så opptatt av å fordele skyld? Det er ikke snakk om å fordele men å se inn i seg selv og spørre "hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen vi er i nå?"

Klarer man det og lar skyldspørsmålet være vil alle få det så mye bedre....

Og hva mener barna det er snakk om da? Det er jo hva de mener og oppfatter og lever med som er viktig - ikke hva du mener, hvem du legger skyld hos - for det bryr meg midt bak faktisk - jeg blir så irritert når du innleder innlegget med å påpeke at jeg kom men noen tankevekkere for så å gå rett i forsvar og prøve selge meg dine argumenter på at du som steforelder er uskyldig, og at skyld må plasserees der eller der...

Det handler ikke om skyld - det handler om barn!

Det handler om at de var der før det ble snakk om å være steforelder i de aller fleste tilfeller - og uansett, der hvor det er snakk om at partneren var utro og man valgte å fortsette et liv sammen så har man for pokker valgt å la barnet være en del av det livet også - noe annet er uhørt!

Det er på tide enkelte voksne faktisk oppfører seg deretter og slutter med å skulle legge skyld hit og dit!

Sett ungene i fokus - og jobb ut fra hva du som person kan bidra med i positiv forstand! Det er faktisk det eneste reelle valget man burde ha...

Carrot - litt irritert nå 

←

Å kanskje en smule premenstruell

[Gjest Utlogget nå]

Jeg har forstått mors følelser og hele tiden tatt hensyn til det. Det har ikke alltid vært til barnas beste, som når minstejenta vil at jeg skal være med på skoleavslutning ol. og jeg vet at det er tøft for mor. Da har jeg som regel sagt at jeg må jobbe eller må bort, men at jeg svært gjerne ville vært der. Etter 4 år var jeg med for første gang etter mors "tillatelse" og jenta strålte. Nå var alle viktige personer i hennes unge liv til stede på en viktig begivenhet for henne.

Mitt spørsmål er vel egentlig: Hvor lenge er det rimelig at mor er "urimelig"? Når er det riktig å stille motkrav? Det er 4 år siden jeg flyttet sammen med far, da hadde han flyttet ut for 1 1/2 år siden, nå er det 2 år siden vi giftet oss. Om 2 år er eldstejenta konfirmant. Det blir garantert et problem. Skal jeg nok en gang sitte hjemme? Hva hvis jenta vil at jeg skal komme, men mor da sier at hun ikke kommer? Da har ikke jeg hjerte til å gå. Men jeg er jo også utrolig glad i jenta og vil for egen del gjerne være der? far er også lei seg for situasjonen og har snakket om å arrangere egen konfirmasjon (hvis jenta vil?). Blir ikke det også feil?

Altså; jeg har akseptert at situasjonen kommer til å være slik resten av mitt liv. Jeg er bare opptatt av en ting; at jeg skal kunne stå for mine valg og det jeg har gjort når barna blir store og spør eller skjønner mer selv.

←

Dette synes jeg høres helt forferdelig ut Hvordan takler du å bli satt på sidelinjen på den måten?

Er det riktig at mor skal få diktere hva som er OK og ikke OK at stemor deltar på? En ting er vel å ta hensyn i en overgangsfase kanskje (når nytt forhold er ferskt), men for evig og alltid?

Dette hadde jeg taklet dårlig, tror jeg.....

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Dette synes jeg høres helt forferdelig ut Hvordan takler du å bli satt på sidelinjen på den måten?

Er det riktig at mor skal få diktere hva som er OK og ikke OK at stemor deltar på? En ting er vel å ta hensyn i en overgangsfase kanskje (når nytt forhold er ferskt), men for evig og alltid?

Dette hadde jeg taklet dårlig, tror jeg.....

←

Det er desverre bare sånn mange stemødre har det i forhold til stebarna. Vi slipper til der det passer mor, å der det ikke passer mor slipper vi ikke til. Da hører vi bare hvor udugelige vi er.

Tenker at det er flere mødre som mener at de har "rett" til å trenere å trakasere forholdet mellom far og barn, og forhold til stemor vil mor ha full kontroll over.

Ikke alle mødre er sånn da, men det er de få som gjør hverdagen for oss stemødre til et mareritt. De fleste mødre er voksne oppegående mennesker som kun vil barnas beste og er villig til å samarbeide med far og stemor.