Alvorlig hekt. Hvordan komme seg ut?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke møtt han fysisk etterpå. Men ellers er han helt lik som før. Jeg sender han en melding, han tøyser og tuller akkurat som tidligere. Jeg lurer på hvordan han kommer til å være neste gang vi møtes, hvis vi møtes. Jeg er usikker på om jeg orker. Han vil være venn og håper jeg fortsatt vil ha kontakt med han, men jeg er i tvil. 
Ts

Anonymkode: 66691...76d

Hvorfor sender du meldinger? Og nei, selvsagt skal dere ikke møtes.

Anonymkode: ecec8...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Eller så unikt at det ikke er menneskelig normalt?

Jeg må bare skrive ut det jeg har skrevet og gått ifra, for, alt blir litt tåkete for meg. Hjertet slår hardere nå, for, jeg er nok for evig og alltid "hektet" på ham, ikke min skyld, for, han er det eneste mennesket jeg biologisk knyttet meg til i familien min, lillebroren min. 

Han jeg beskyttet med alt jeg hadde, kropp, ord, kjærlighet, tid, penger, han var min beste venn. Jeg var patetiske 48 når jeg skjønte at han aldri egentlig ble. 

Han er så fin broren min, en myk mann. Han er ikke slående kjekk, men høy, mørkt hår, store knall blå øyne og det tar ham 5 minutter å få deg til å le av noe som føles som en inside vits. 
Han "hører på deg", han fikser for deg, han lager middag til deg og barna dine, som han får umiddelbar god kontakt med, tekos på kvelden, prate om alt og ingenting, se en film, han kan snakke om følelser i det dypeste. Han har barn og et 10 år langt forhold med barnets mor å peke tilbake til. Hvis du har en hund/katt så er den hans emosjonelle slave fra første gangen de møtes. 
Den siste evnen har alltid forundret meg mest. 

Men det er mye broren min ikke forteller. Det er mye broren min ikke selv forstår.  At mamma var hans første og siste hekt er vel den største hemmeligheten han holder fra andre og seg selv. Henne får dere aldri høre sannheten om.
Ei heller om faren hans, for, selv om han ikke var en god far på noen måte, så var han ikke skyld i alt. Han slo, det husker han, men han kan ikke se at mamma sine "papirkutt" gjorde ham til et åpent sår. 
Hans liv er ikke statisk, så, hvordan han forholder seg til "dere" (og meg)  ei heller så.
Han hadde en slem pappa og en snill mamma, en god forklaring på hvorfor han er slikt et sårt menneske man vil redde. 

Min bror er "Uelskbar"    Han er en bærer av generasjonelle traumer, fra alle sine genetiske og emosjonelle kanter. 

Jeg har ikke lest Sissel Grans Hekta, jeg ser ingen grunn til det for dere heller, jeg skjønner at den kan føles "luftig". Det som for meg føles "luftig" er hvordan dere emosjons-prater rundt disse mennene. 
Det dere kan ta fra hennes bok er ren hjernekjemi, den som gjør forholdet så "unikt" at det ikke er normalt. 

Farlig hormonblanding i hjernen
– Hvordan kan man skille et hekt fra en vanlig forelskelse?
– De fleste forelskelser inneholder selvsagt uro, tvil og nervøsitet i startfasen. Et hekt kan starte som forelskelse, men utvikle seg til en tvangsmessig opptatthet av en annen, med sterke innslag av panikk og avhengighet.
– Ved et hekt øker stresshormonene i hjernen og man går i beredskap. Når hekteren tar kontakt, utløser dette dopamin i hjernen.
Økt dopaminnivå gir en følelse av velbehag og dette velbehaget kan bli grunnlaget for avhengighet.
– Belønningssenteret i hjernen aktiveres, og du kan bli «obsessed» og begynne å kverne på hekteren, sier Gran.

Psykolog advarer mot farlig forelskelse

Jeg har sett broren min være i alle typer slags forhold, felles for kvinnene, hekt.
3 av dem var et felles hekt. Mamma, hans første ungdoms-kjæreste og moren til hans barn. 
Han har hatt grenseoverskridende "vennskap" hvor jeg i forundring har sett ham ha seksuelle forhold med kvinner han omtaler som venner og er klar på (ovenfor meg) ikke er kjærestemateriale.
Om enda mer forundrende, stormende "kjæresterelasjoner" med kvinner som ikke oppfører seg som det de defineres som, ikke før han dytter vekk.
Evig tautrekking om "makten" i forholdet. 

Jeg har et brev jeg fant når jeg ryddet i dødsboet til moren vår.
Et forhold han hadde i det skjulte til ei jeg anser som den mest oppegående av dem alle. En barndomskjæreste som ble voksen, fikk barn, skilsmisse, noen år som enslig, entre min bror igjen.
Det er hjerteskjærende. Hun spør ham så fortvilet om hva det var som skjedde kvelden før når hun innrømte til at hun ville  at de skulle bli sammen igjen, offisielt, etter å ha datet ett år på bakrommet. 
Han har aldri svart, han kan ikke, han vet jo ikke. 
Han mente aldri å såre henne, jeg vet at han tenker høyt om henne, men hun er såpass, åh, jeg sliter med ordene nå, dette er så emosjonelt for meg, hun har alt på stell og bærer ikke på generasjonelle traumer, hun er godt kjent og likt i distriktet og det søkelyset kan han ikke stå i. 

Jeg har kuttet kontakten etter 1 år hvor jeg bevisst gikk på eggeskall for å ikke såre så han løp.
Jeg måtte sjekke om jeg kunne få ham ut av det, om jeg tok feil
Jeg konkluderer dog med at min bror har en Narsissistisk PF. Min levde og leste erfaring sier summa summarum. 

I have served above and beyond, jeg gir meg selv en Gullbillett ut. 
Skal jeg ha integritet så må jeg behandle alle likt, det inkluderer meg selv, og respekt er det første jeg må gi meg selv, så kommer bedre omsorg for meg selv sakte men sikkert på plass igjen kjenner jeg. 

Det er min siste gave til ham, så kan han få skylde på meg åpent til andre, ikke i små stikk her og der til meg, om at jeg ikke elsker ham. Han arvet mammas papirkniv. Jeg lot meg ikke skjære dypt av henne, men broren min kan kutte meg så dypt at hjertet blør, og det gjør det for dere alle som skriver her også. 

Begynn med å ha respekt for dere selv, sett grenser, det vil skape turbulens. Les Uelskbar og vit at det kun er taktikks forskjell på hvordan de responderer. 
Min bror har en emosjonell evne til å være den lille gutten jeg tok meg av, men, han er også den sadisten som tok alt fra meg.

Nå holdt jeg på å bare lukke denne igjen, ikke mitt ansvar, ikke noe jeg skal drive med mer, men, jeg gikk og leste og så at det er TS som etterspør hvorfor min bror er som han er.  Det er ClusterFuckB-komplisert!  





 

Anonymkode: dbe11...261

Jeg beklager, du skriver mye og detaljer, men jeg forstår ikke helt hvem du mener du hektet deg til? Eller var det du som hektet? Broren din? Eller «broren» din?

Ts

Anonymkode: 66691...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Eller så unikt at det ikke er menneskelig normalt?...

Han er så fin broren min, en myk mann. Han er ikke slående kjekk, men høy, mørkt hår, store knall blå øyne og det tar ham 5 minutter å få deg til å le av noe som føles som en inside vits. 
Han "hører på deg", han fikser for deg, han lager middag til deg og barna dine, som han får umiddelbar god kontakt med, tekos på kvelden, prate om alt og ingenting, se en film, han kan snakke om følelser i det dypeste. Han har barn og et 10 år langt forhold med barnets mor å peke tilbake til. Hvis du har en hund/katt så er den hans emosjonelle slave fra første gangen de møtes. 

Det er bra, men ikke helt fantastisk å ha noen timer hvor man glemmer tida litt. Fantastisk ville vært om slik dynamikk og flyt skjedde daglig, innimellom hyppig sex som fikk jorda til å flytte på seg. Men selv vanlig, fin oppmerksomhet kan nok kjennes fantastisk etter et mangeårig lunkent forhold. 

Jeg er forøvrig også en sånn person som alle nye dyr elsker, som får til inside-vitser med fremmede, hører på alle og får dem til å føle seg sett, alle vil ha meg inn i verv osv. Det er folk som meg narsissister etterligner. Vi som er intuitive og bryr oss, uten kaos og drama. 

Anonymkode: b27cd...cec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Oi, wow! Så spennende! Håper det går akkurat slik du ønsker. ❤️

Dere er jo «oss» nærmest, slik du beskriver dere. Situasjonene er nærmest identiske. Det du opplever nå er akkurat det jeg drømmer om, at han en dag skal ringe meg og si at han vil ha meg, at han er klar for å prøve. Jeg tror dessverre ikke det kommer til å skje. Jeg tror kanskje han ønsker det, ut ifra væremåten hans når vi er sammen, men jeg tror ikke han tør. Rett og slett. Jeg tror han har noe greier han sliter med mentalt som holder han tilbake. Han har jo delvis sagt det og, at han «har nok med seg selv,» og at han overtenker alt. Jeg prøvde å få han til å utdype hva han mente med «nok med seg selv,» men da trakk han seg helt inn i skillpaddeskallet sitt og ble taus, lenge. Jeg tråkket nok over en grense, før han kom med en lang forklaring skriftlig noen dager senere. Og med det manifesterte han «vennskapet» og kun vennskapet. Jeg kan ikke gjøre noe mer nå.

Ts

Anonymkode: 66691...76d

Det er vel alle vi som er i hekt tenker at de en dag skal ombestemme seg. ha ha ha... vi er jo himla dumme og da men men... sånn er livet. 

Anonymkode: 3f56f...530

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg med å løsrive meg fra fyren var å forstå de psykologiske aspektene ved det. Det kommer innenfra, jeg trodde også at det hadde med hvem han var å gjøre og ikke problemer hos meg selv, for jeg har jo hatt en strålende, stabil, trygg og flott barndom selv. Det kunne da ikke være noe hos meg? 

Men det er behovet for å bevise for dem at vi er gode nok. Og emosjonelt utilgjengelige menn... Hvor skal man begynne? Det tok meg nesten ett år for å forstå at problemet ikke lå hos meg og at jeg ikke er bra nok, men noe dypt underliggende hos han. Når ting blir nært for en slik mann og han har fått følelser så søker han avstand, helt ubevisst. Det trigger fight or flight responsen, og det blir overveldende og "feil" for han. Noe som fører til at han trekker seg unna. Og om han er helt uvitende om "tilstanden" sin så kan han tro at det kommer av at dere ikke er riktige sammen, men i realiteten er at han har utviklet følelser og han ikke vet hvordan han skal håndtere det. 

Han jeg holder på med var emosjonelt utilgjengelig fordi kona hans forlot han for noen år siden og han har siden feid det under teppet og holdt seg opptatt med jenter og jobb uten å virkelig bearbeide noe som helst. Han har såret nok av jenter som ble for interesserte. Men på ett punkt så blir de tvunget til å ta tak i det, for man kan ikke rømme fra det i all evighet og det at de sårer andre på veien hjelper ikke på. Det kan ta flere år... Og om det kommer helt tilbake fra barndommen, så må han oppsøke hjelp og terapi for å bli bedre, for tror neppe det er så mange som har selvinnsikt og verktøyet til å klare det på egenhånd, for det sitter så dypt. 

 

Før så tenkte jeg at sånt var tull og om han virkelig likte deg så ville han gjort alt for det, men emosjonelt utilgjengelige menn er en helt annen historie, og jeg har lært SÅ mye, så ville ikke vært foruten. Men herlighet så mye energi og tid det har tatt. Jeg var som deg, lest/sett utallige artikler og videoer, men nå i dag så forstår jeg at jeg måtte jobbe gjennom det og forstå årsaken til hektet, og ikke minst at det hadde lite med meg å gjøre. 

Ved å forstå han så kunne vi også møtes på halvveien. Han jobber med seg selv og er klar over det nå (mer etter at jeg har lekt hobbypsykolog 😂). Om han er villig til å jobbe med seg selv så er det noe helt annet, om ikke så er det nok en tapt sak dessverre. Den eneste som kan hjelpe han er seg selv (og terapi hos profesjonelle), ikke forsøk å finn ut av han for hans del, men for deg selv. 

Ble kanskje litt rotete det her, men poenget er at du er ikke sinnsyk, hjernen din forsøker bare å finne en logisk forklaring 😅 

 

Anonymkode: c1c3a...6ac

[AnonymBruker]

Og så kan man tenke på om det er verdt det å fortsette relasjonen. 

Synes det er alt for lett å forkaste noe i dag. Men man skal heller ikke gå på akkord på seg selv, for plutselig sitter man der etter flere år og man fortsatt er på samme sted med mannen som ikke blir bedre når man selv har lyst på et forhold. Da er det mye bedre at man forsøker å løsrive seg og heller har det hyggelig så lenge det varer. 

Anonymkode: c1c3a...6ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det som hjalp meg med å løsrive meg fra fyren var å forstå de psykologiske aspektene ved det. Det kommer innenfra, jeg trodde også at det hadde med hvem han var å gjøre og ikke problemer hos meg selv, for jeg har jo hatt en strålende, stabil, trygg og flott barndom selv. Det kunne da ikke være noe hos meg? 

Men det er behovet for å bevise for dem at vi er gode nok. Og emosjonelt utilgjengelige menn... Hvor skal man begynne? Det tok meg nesten ett år for å forstå at problemet ikke lå hos meg og at jeg ikke er bra nok, men noe dypt underliggende hos han. Når ting blir nært for en slik mann og han har fått følelser så søker han avstand, helt ubevisst. Det trigger fight or flight responsen, og det blir overveldende og "feil" for han. Noe som fører til at han trekker seg unna. Og om han er helt uvitende om "tilstanden" sin så kan han tro at det kommer av at dere ikke er riktige sammen, men i realiteten er at han har utviklet følelser og han ikke vet hvordan han skal håndtere det. 

Han jeg holder på med var emosjonelt utilgjengelig fordi kona hans forlot han for noen år siden og han har siden feid det under teppet og holdt seg opptatt med jenter og jobb uten å virkelig bearbeide noe som helst. Han har såret nok av jenter som ble for interesserte. Men på ett punkt så blir de tvunget til å ta tak i det, for man kan ikke rømme fra det i all evighet og det at de sårer andre på veien hjelper ikke på. Det kan ta flere år... Og om det kommer helt tilbake fra barndommen, så må han oppsøke hjelp og terapi for å bli bedre, for tror neppe det er så mange som har selvinnsikt og verktøyet til å klare det på egenhånd, for det sitter så dypt. 

 

Før så tenkte jeg at sånt var tull og om han virkelig likte deg så ville han gjort alt for det, men emosjonelt utilgjengelige menn er en helt annen historie, og jeg har lært SÅ mye, så ville ikke vært foruten. Men herlighet så mye energi og tid det har tatt. Jeg var som deg, lest/sett utallige artikler og videoer, men nå i dag så forstår jeg at jeg måtte jobbe gjennom det og forstå årsaken til hektet, og ikke minst at det hadde lite med meg å gjøre. 

Ved å forstå han så kunne vi også møtes på halvveien. Han jobber med seg selv og er klar over det nå (mer etter at jeg har lekt hobbypsykolog 😂). Om han er villig til å jobbe med seg selv så er det noe helt annet, om ikke så er det nok en tapt sak dessverre. Den eneste som kan hjelpe han er seg selv (og terapi hos profesjonelle), ikke forsøk å finn ut av han for hans del, men for deg selv. 

Ble kanskje litt rotete det her, men poenget er at du er ikke sinnsyk, hjernen din forsøker bare å finne en logisk forklaring 😅 

 

Anonymkode: c1c3a...6ac

Akkurat dette tror jeg er forklaringen på «min.» Han har helt tydelig hatt varme følelser for meg, men trukket seg vekk når det har blitt alvor. Takk for at du delte av sin erfaring. 
Ts

Anonymkode: 66691...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det som hjalp meg med å løsrive meg fra fyren var å forstå de psykologiske aspektene ved det. Det kommer innenfra, jeg trodde også at det hadde med hvem han var å gjøre og ikke problemer hos meg selv, for jeg har jo hatt en strålende, stabil, trygg og flott barndom selv. Det kunne da ikke være noe hos meg? 

Men det er behovet for å bevise for dem at vi er gode nok. Og emosjonelt utilgjengelige menn... Hvor skal man begynne? Det tok meg nesten ett år for å forstå at problemet ikke lå hos meg og at jeg ikke er bra nok, men noe dypt underliggende hos han. Når ting blir nært for en slik mann og han har fått følelser så søker han avstand, helt ubevisst. Det trigger fight or flight responsen, og det blir overveldende og "feil" for han. Noe som fører til at han trekker seg unna. Og om han er helt uvitende om "tilstanden" sin så kan han tro at det kommer av at dere ikke er riktige sammen, men i realiteten er at han har utviklet følelser og han ikke vet hvordan han skal håndtere det. 

Han jeg holder på med var emosjonelt utilgjengelig fordi kona hans forlot han for noen år siden og han har siden feid det under teppet og holdt seg opptatt med jenter og jobb uten å virkelig bearbeide noe som helst. Han har såret nok av jenter som ble for interesserte. Men på ett punkt så blir de tvunget til å ta tak i det, for man kan ikke rømme fra det i all evighet og det at de sårer andre på veien hjelper ikke på. Det kan ta flere år... Og om det kommer helt tilbake fra barndommen, så må han oppsøke hjelp og terapi for å bli bedre, for tror neppe det er så mange som har selvinnsikt og verktøyet til å klare det på egenhånd, for det sitter så dypt. 

 

Før så tenkte jeg at sånt var tull og om han virkelig likte deg så ville han gjort alt for det, men emosjonelt utilgjengelige menn er en helt annen historie, og jeg har lært SÅ mye, så ville ikke vært foruten. Men herlighet så mye energi og tid det har tatt. Jeg var som deg, lest/sett utallige artikler og videoer, men nå i dag så forstår jeg at jeg måtte jobbe gjennom det og forstå årsaken til hektet, og ikke minst at det hadde lite med meg å gjøre. 

Ved å forstå han så kunne vi også møtes på halvveien. Han jobber med seg selv og er klar over det nå (mer etter at jeg har lekt hobbypsykolog 😂). Om han er villig til å jobbe med seg selv så er det noe helt annet, om ikke så er det nok en tapt sak dessverre. Den eneste som kan hjelpe han er seg selv (og terapi hos profesjonelle), ikke forsøk å finn ut av han for hans del, men for deg selv. 

Ble kanskje litt rotete det her, men poenget er at du er ikke sinnsyk, hjernen din forsøker bare å finne en logisk forklaring 😅 

 

Anonymkode: c1c3a...6ac

Bare en ting til. Hvordan tok du det opp med han at du mistenkte at han var emosjonelt utilgjengelig?

Ts

Anonymkode: 66691...76d

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Akkurat dette tror jeg er forklaringen på «min.» Han har helt tydelig hatt varme følelser for meg, men trukket seg vekk når det har blitt alvor. Takk for at du delte av sin erfaring. 
Ts

Anonymkode: 66691...76d

Og jeg tror det er derfor man mange ganger blir forvirret og ikke minst dem selv. Jeg tror veldig mange ikke mener å være kalde, men at de blir redde eller overveldet. De er så på i begynnelsen for så å plutselig sette opp en vegg, ikke nødvendigvis fordi de liker deg mindre, heller tvert om. Det beste man gjør da etter min erfaring er å gi like mye space. Instinktet hos oss kvinner er å ville gi enda mer, og det er da de virkelig forsvinner. Aldri jag en mann. 

"Min" prøver virkelig, men noen ganger så blir det for mye, og det merker jeg ved at han puster tungt (angstaktig), da vet jeg at han trenger avstand en stund. og jeg er tydelig til han at det er helt ok. Det har endret hele dynamikken vår for da slipper han å føle på at han tar "ansvar" for meg, det gjør jeg selv. 

Men så må man kjenne etter om det er slik man vil ha det og om det er verdt det. Jeg synes hvertfall det er verdt det da jeg har innsett at jeg kanskje er en smule emosjonelt utilgjengelig selv på noen områder, så mulig derfor jeg finner det så interessant 😅

Anonymkode: c1c3a...6ac

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Bare en ting til. Hvordan tok du det opp med han at du mistenkte at han var emosjonelt utilgjengelig?

Ts

Anonymkode: 66691...76d

Forsøkte å ta det opp muntlig noen ganger, men da satte han opp en vegg med en gang før jeg fikk sagt det jeg ville si, han fikk totalt angst av det. Så jeg sendte han en uforpliktende melding uten spørsmål, der jeg forklarte min del uten å kritisere han, og at jeg forsto situasjonen han sto i++. Etter det så åpnet han seg mer, og etter å ha drukket litt så beskrev jeg hva som kanskje skjedde hos han i forskjellige settinger der han fikk et sterkt behov for å søke avstand. Og det virker som det ble en liten åpenbaring for han, for han forsto ikke selv hvorfor han ble engstelig. Etter det så har han ikke forsøkt å presse meg bort eller sabotere det, men heller forsøkt å være ærlig om følelsene sine. Men det kan helt sikkert snu fort dersom han føler seg presset, men nå vet vi begge hvorfor.

Anonymkode: c1c3a...6ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Forsøkte å ta det opp muntlig noen ganger, men da satte han opp en vegg med en gang før jeg fikk sagt det jeg ville si, han fikk totalt angst av det. Så jeg sendte han en uforpliktende melding uten spørsmål, der jeg forklarte min del uten å kritisere han, og at jeg forsto situasjonen han sto i++. Etter det så åpnet han seg mer, og etter å ha drukket litt så beskrev jeg hva som kanskje skjedde hos han i forskjellige settinger der han fikk et sterkt behov for å søke avstand. Og det virker som det ble en liten åpenbaring for han, for han forsto ikke selv hvorfor han ble engstelig. Etter det så har han ikke forsøkt å presse meg bort eller sabotere det, men heller forsøkt å være ærlig om følelsene sine. Men det kan helt sikkert snu fort dersom han føler seg presset, men nå vet vi begge hvorfor.

Anonymkode: c1c3a...6ac

Min og har satt opp en vegg hver gang jeg har spurt ham hvor vi står. Fra å være glad og sprudlende, har hatt fått steinansikt, blitt tydelig ukomfortabel og på nippet til å løpe, de to gangene jeg har spurt. Stemningen har gått fra koselig til helt grusom på ett sekund, og jeg har selv fått panikk av hans reaksjon. Så denne fight or flight reaksjonen kjenner jeg meg veldig igjen i, men hos han da. 
Jeg sendte han og en melding der jeg forklarte hvordan jeg følte det, og der jeg spurte om jeg hadde misforstått han så til de grader når all hans oppførsel tydet på at han likte meg tilbake. Jeg spurte kanskje noe mer direkte enn deg om han ikke var interessert, eller om det føltes skremmende. Det gikk nesten en halv dag, så svarte han med en lang melding der han beskrev hvor fint han hadde det med meg, men at vi to så forskjellige ting i hverandre. Der han så en god venn, hadde jeg håpet om noe mer, og det lå ikke foran oss, som han sa.
Etter det har vi skrevet sammen om hverdagslige ting ca en gang i uka, men det er bare jeg som starter samtalene. Jeg er redd for at han lar frykten ta over hvis jeg ikke ufarliggjør situasjonen og viser at jeg er her, og dermed ikke lar høre fra seg, hvis jeg ikke skriver til han med jevne mellomrom. For han svarer på meldingene mine umiddelbart, med masse gode ord og emojier.

Samtidig begynner jeg å innse at dette ikke er sunt, at jeg blir sliten av å holde dette flytende, og at jeg snart må gi slipp på han hvis han ikke selv snart tar tak. Men jeg tror ikke han tør.

Ts

Anonymkode: 66691...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bare en ting til. Hvordan tok du det opp med han at du mistenkte at han var emosjonelt utilgjengelig?

Ts

Anonymkode: 66691...76d

Jeg har tatt det opp med min også men han klarer ikke se det. Vi har pratet mye omkring tema. Han vil ha meg, maser på meg, gir store ord helt til jeg gir meg og gir etter. Da er det fint i noen dager før han blir kald. Da henger jeg meg mer på siden vi har hatt det så fint og han trekker seg ends mer og blir ekstremt kald. Jeg sier han bare vil ha meg når han ikke kan få meg men han finner alltid unnskyldninger for hvorfor han trekker seg helst at det er noe jeg har gjort galt. At jeg krever for mye osv. Jeg har vært i mange forhold tidligere og har aldri fått slike reaksjoner før. 

Jeg har forsøkt å vise han mønstrene for de går igjen hele tiden når han først har dyttet meg bort og risikerer å miste meg blir han varm igjen. Men han klarer ikke å se det selv. 

Jeg har det fortsatt vondt etter periode med tilsvarende 0 kontakt nå i over en uke. Jeg lurer så ekstremt mye på hvordan han har det, hva han tenker, hva han gjør... Men på den andre siden ser jeg mønstrene bedre tenker klarere ser hvor veldig ulykkelig jeg har vært i lang tid har ikke grått så mye som dette noen gang med unntak av en dyp depresjon for åresvis siden. Og slik skal det jo ikke være!! Likevel savner jeg han likevel er jeg så dypt glad i ham. For jeg tror også han virkelig mener alt det fine men samtidig har han en side som er ekstremt destruktiv både bevisst og ubevisst. Men det fine er så fint, og selvsagt er sexen veldig god! Æsj!

Anonymkode: 81894...372

[AnonymBruker]

Åh! De jævla kveldene alene. Vi brukte ofte å prates på telefon på søndagskveldene lite å ta seg til da. Jeg har kommet meg gjennom denne kvelden også men jeg kjenner det vrenger seg i hele kroppen

Kjærlighetssorg er grusomt, særlig når man attpåtil kjenner på skammen av å streve med å holde avstand og skammen av hva man har funnet deg i men fortsatt ønsker å ha. Sånn innerst inne. 

Anonymkode: 81894...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Åh! De jævla kveldene alene. Vi brukte ofte å prates på telefon på søndagskveldene lite å ta seg til da. Jeg har kommet meg gjennom denne kvelden også men jeg kjenner det vrenger seg i hele kroppen

Kjærlighetssorg er grusomt, særlig når man attpåtil kjenner på skammen av å streve med å holde avstand og skammen av hva man har funnet deg i men fortsatt ønsker å ha. Sånn innerst inne. 

Anonymkode: 81894...372

Jeg vet. 
Jeg vet nøyaktig hva han driver med søndags kveld, og siden jeg vet han er en overtenker, vet jeg at han har det kjipt.
Men. Han får ta kontakt da, hvis jeg er et viktig menneske i livet hans. Emosjonell utilgjengelig eller ei. 

Ts

Anonymkode: 66691...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2023 den 20.57):

Klassisk kvinnefelle. Falle for menn de enten ikke kan få eller ikke er attraktiv nok selv til å kunne få. Aldri noen som får hekt på en mann som er helt på deres eget plan 🤣

 

Løsningen er uansett enkel. Møt andre menn. Mange av dem. Ha sex. Opplev nye ting. Nyt livet. 

Anonymkode: bfcb5...45e

Vel, jeg kan si deg at i min tilfelle er jeg myeeeee mer attraktiv enn han. Kompisene hans sier han har vunnet lotto, og han er 9 år eldre enn meg. Ikke wow i det hele tatt, på alt mulig! Utseendet, jobb,hus osv. 

Anonymkode: 6828d...8ce

[Betasuppe]

https://www.reddit.com/r/limerence her er hjelpegruppe for de som opplever ekstrem hekt. Det engelske ordet er "limerence"

 

 

[AnonymBruker]

Betasuppe skrev (15 timer siden):

https://www.reddit.com/r/limerence her er hjelpegruppe for de som opplever ekstrem hekt. Det engelske ordet er "limerence"

 

 

Støtter denne!

Anonymkode: 036d9...872

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg ts?

 

Her hadde jeg håpet at det skulle gå over det værste. Men det gjør det ikke. Sprakk her en dag men fikk en så skuffende melding tilbake at det var lett å fortsette bare en påminner om hva vi faktisk ikke er for hverandre. Har bare så lyst å fortelle han irettesette han kjefte på han. Fortelle han om hvor jævla idiot han var den dagen han lokket på meg men ikke kom likevel. Hvordan jeg ser at han spiller på følelsene mine. Men avstanden og ikke å ha kontakt gjør det lettere å klare å se mønstrene. Det gjør heldigvis det. Men kommer han på døra mi så slipper jeg han nok inn igjen. Huff! 

Anonymkode: 81894...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hvordan går det med deg ts?

 

Her hadde jeg håpet at det skulle gå over det værste. Men det gjør det ikke. Sprakk her en dag men fikk en så skuffende melding tilbake at det var lett å fortsette bare en påminner om hva vi faktisk ikke er for hverandre. Har bare så lyst å fortelle han irettesette han kjefte på han. Fortelle han om hvor jævla idiot han var den dagen han lokket på meg men ikke kom likevel. Hvordan jeg ser at han spiller på følelsene mine. Men avstanden og ikke å ha kontakt gjør det lettere å klare å se mønstrene. Det gjør heldigvis det. Men kommer han på døra mi så slipper jeg han nok inn igjen. Huff! 

Anonymkode: 81894...372

Det går smått. Tenker på han jevnt over nesten hele tiden. Men fra å tenke på han HELE tiden, kan det nå gå en liten halvtime kanskje uten at jeg tenker på han.
Men jeg savner han veldig, jeg lurer på hva han driver med og om han tenker på meg innimellom. Kanskje han bare syns det er deilig å slippe å høre fra meg? Vi snakket jo sammen nesten daglig før, hvorfor sender han meg ikke en liten melding? Bare «hei, hvordan går det?»

Savner han.

Ts

Anonymkode: 66691...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.6.2023 den 19.07):

Min og har satt opp en vegg hver gang jeg har spurt ham hvor vi står. Fra å være glad og sprudlende, har hatt fått steinansikt, blitt tydelig ukomfortabel og på nippet til å løpe, de to gangene jeg har spurt. Stemningen har gått fra koselig til helt grusom på ett sekund, og jeg har selv fått panikk av hans reaksjon. Så denne fight or flight reaksjonen kjenner jeg meg veldig igjen i, men hos han da. 
Jeg sendte han og en melding der jeg forklarte hvordan jeg følte det, og der jeg spurte om jeg hadde misforstått han så til de grader når all hans oppførsel tydet på at han likte meg tilbake. Jeg spurte kanskje noe mer direkte enn deg om han ikke var interessert, eller om det føltes skremmende. Det gikk nesten en halv dag, så svarte han med en lang melding der han beskrev hvor fint han hadde det med meg, men at vi to så forskjellige ting i hverandre. Der han så en god venn, hadde jeg håpet om noe mer, og det lå ikke foran oss, som han sa.
Etter det har vi skrevet sammen om hverdagslige ting ca en gang i uka, men det er bare jeg som starter samtalene. Jeg er redd for at han lar frykten ta over hvis jeg ikke ufarliggjør situasjonen og viser at jeg er her, og dermed ikke lar høre fra seg, hvis jeg ikke skriver til han med jevne mellomrom. For han svarer på meldingene mine umiddelbart, med masse gode ord og emojier.

Samtidig begynner jeg å innse at dette ikke er sunt, at jeg blir sliten av å holde dette flytende, og at jeg snart må gi slipp på han hvis han ikke selv snart tar tak. Men jeg tror ikke han tør.

Ts

Anonymkode: 66691...76d

Han er ikke fysisk tiltrukket av deg. Det er derfor han ikke vil noe mer. Ta det som en fornærmelse og drit i ham.

Anonymkode: 9171c...5e4