Samboer vil ikke at mitt særkullsbarn skal flytte til oss

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

La alltid barnet komme først!

Anonymkode: 35288...996

Her er det jo to barn og ett må han jo velge bort. 

Anonymkode: 8aaa6...f88

[Daria]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Når en kvinne flytter inn med en mann som har barn fra før, så takker hun ja til hele pakken som følger med. Hun velger å få et barn selv i situasjonen som allerede er der. Men nå det er snakk om at barnet skal flytte inn sammen med de, truer hun med å flytte ut. Hennes valg, og det må hun bare gjøre, samtidig viser det tegn på at hun prioriterer seg selv og ikke barnas behov. Så er det det hun ønsker velger hun bort barnet sitt, som selvfølgelig blir igjen med far.

Vis meg den instansen som mener det er selvfølgelig at en 2-åring skal bli igjen med en utagerende storebror og en far som allerede har vist at han sliter med grensesetting og foreldrerollen heller enn å følge mor... Vi vet jo ikke heller hvordan "hele pakken" og  den eksisterende situasjonen så ut den gangen de ble sammen - her kan mye ha forandret seg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg og samboer har fire barn. Et av dem har flere diagnoser og kan  utagere. Er ikke snakk om å sende han bort. Men det er jo klart vi har måtte sette inn tiltak i hjemmet for beskytte de andre barna våre. Vårt barn blir aldri frisk, da diagnosene er medfødt. Ditt barn derimot, kan med riktig støtte, bli et fantastisk menneske. Du har bare et valg her, og det er å ta seg av den som trenger det mest. Den mest sårbare. Det er den eldste sønnen din. Når du velger han, velger du ikke bort det yngste barnet. Du kan fremdeles ha samvær med han. 

Anonymkode: f9510...203

Tviler på at han får ha samvær med 2-åringen hvis han tar over 10-åringen 100 %, alle den tid han ikke evner å beskytte 2-åringen.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja da får hun ha 2 åringen sin 50% da. Å be ts velge mellom sine barn er umodent og ondt. 

Anonymkode: 897b5...202

far får neppe 50 % for 2-åringen, som har en oppegående mor, når han selv allerede (sammen med 10-åringens mor) har fucket opp oppdragelsen av 10-åringen og er "dårlig på grensesetting" og "prøver å passe på" så 10-åringen ikke skader 2-åringen.

Det beste far kan håpe på er nok samvær med 2-åringen med tilsyn.

Anonymkode: 16f54...5c7

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her bør du lage en tydelig og god plan for hvordan du ser for deg at situasjonen skal være når din sønn på 10 år skal flytte inn til din samboer og ditt barn på 2 år. 

Det må være tydelig grensesetting og oppfølging. Lag en god plan og ikke under noen omstendigheter legg over ditt ansvar for din sønn på din samboer. Det er du som er pappaen, du må følge opp, om det så kreves at du går ned litt i stillingsprosent i en overgangsperiode. 

Presenter en konstruktiv plan til din samboer. Du må ha ekstremt tydelig grensesetting for din sønn og ikke gå bort ifra noe du sier/lover. 

Anonymkode: 35288...996

[AnonymBruker]

Jeg kan ærlig si at hvis jeg hadde vært samboern din så hadde jeg ikke godtatt det. Sønnen din høres ut som en veldig dårlig og farlig innflytelse på 2åringen. Skjønner jo samtidig at det er barnet ditt, så er en vanskelig situasjon

Anonymkode: 7599d...e88

[AnonymBruker]

Er det noen mulighet for å sette seg ned med din samboer å få til et kompromiss og mulig komme til en felles løsning som hun kan gå med på? 
 

Et forslag kan være at 10 åringen blir helt og holdent ditt ansvar slik at du vil i en periode måtte bruke all ledig tid på gutten. Så får barnemor ha gutten annenhver helg og en gang i uken så du får avlastning. Samtidig må du få mye rådgivning fra BUP og hjelp til grensesetting. I en overgangsperiode er det mulig å få sykemelding faktisk. Det er viktig at din samboer ikke blir stående med noe ansvar og du kan ikke hvile på henne. Du må være faren og gjøre jobben som skal til. Han er bare 10 år så det er definitivt mulighet til å snu situasjonen. Han trenger en stødig og trygg voksen som ikke gir han opp selv når han er på sitt verste.
 

La samboer lese denne tråden og finn en løsning sammen. 
 

 

Anonymkode: f4e14...2c1

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Nå var det ikke du som skrev det. Det var ts som skrev han allerede hadde et tverrfaglig team rundt gutten. Det har allerede blitt skrevet! 
Når en kvinne flytter inn med en mann som har barn fra før, så takker hun ja til hele pakken som følger med. Hun velger å få et barn selv i situasjonen som allerede er der. Men nå det er snakk om at barnet skal flytte inn sammen med de, truer hun med å flytte ut. Hennes valg, og det må hun bare gjøre, samtidig viser det tegn på at hun prioriterer seg selv og ikke barnas behov. Så er det det hun ønsker velger hun bort barnet sitt, som selvfølgelig blir igjen med far.

Altså, de er to voksne som styrer familien og det er snakk om en 10- åring som har hele livet foran seg, men som har blitt en kasteball og mangler tilhørighet. Gutten trenger ikke bare grenser, stabilitet og forutsigbarhet, han trenger mest kjærlighet, og føle seg inkludert, sett og ønsket. 

Flytter far eller flytter mor så går det utover 2-åringen også. Foreldrene straffer begge ungene fordi de ikke vil ta på seg voksenrollen og stå sammen i en krevende situasjon. 

Hva med neste situasjon som er krevende? Det kommer mange slike situasjoner i løpet av livet, skal man bare flytte bort? Det finnes hjelp å få, og det finnes bedre måter å være rollemodeller og foreldre på enn å true med flytting. Det finnes hjelp å få for å takle utfordringer med barn, og de fleste har nettverk rundt seg. 

Anonymkode: e6d28...a88

Her leser du innlegg som Fanden leser Bibelen. Samboeren til TS prioriterer ikke seg selv, hun prioriterer barnet sitt. En toåring som ikke kan være alene sammen med storebror som utøver vold også i det skjulte.

Det er ikke snakk om at hun velger å la barnet sitt bli igjen med far, og det forstår nok du også. Hvis far skal flytte alene med tiåringen så blir det samvær under tilsyn med yngste eller samvær hvor far hvert minutt må følge med.

Dette inntil eldste har fått bukt med problemene sine. Noe som ikke nødvendigvis blir lettere på ny skole og uten stemor som ifølge faren er den som har vært flinkest til å sette grenser for tiåringen. Mine barn har hatt noen klassekamerater som har blitt tatt ut av klasserommet, dette dreier seg om unger som har vært helt ute og kjøre hvor barnevernet har vært involvert og tok etter hvert over omsorgen for den ene. Det skal mye til før barn blir tatt ut av vanlig klasseromsundervisning.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Nå var det ikke du som skrev det. Det var ts som skrev han allerede hadde et tverrfaglig team rundt gutten. Det har allerede blitt skrevet! 
Når en kvinne flytter inn med en mann som har barn fra før, så takker hun ja til hele pakken som følger med. Hun velger å få et barn selv i situasjonen som allerede er der. Men nå det er snakk om at barnet skal flytte inn sammen med de, truer hun med å flytte ut. Hennes valg, og det må hun bare gjøre, samtidig viser det tegn på at hun prioriterer seg selv og ikke barnas behov. Så er det det hun ønsker velger hun bort barnet sitt, som selvfølgelig blir igjen med far.

Altså, de er to voksne som styrer familien og det er snakk om en 10- åring som har hele livet foran seg, men som har blitt en kasteball og mangler tilhørighet. Gutten trenger ikke bare grenser, stabilitet og forutsigbarhet, han trenger mest kjærlighet, og føle seg inkludert, sett og ønsket. 

Flytter far eller flytter mor så går det utover 2-åringen også. Foreldrene straffer begge ungene fordi de ikke vil ta på seg voksenrollen og stå sammen i en krevende situasjon. 

Hva med neste situasjon som er krevende? Det kommer mange slike situasjoner i løpet av livet, skal man bare flytte bort? Det finnes hjelp å få, og det finnes bedre måter å være rollemodeller og foreldre på enn å true med flytting. Det finnes hjelp å få for å takle utfordringer med barn, og de fleste har nettverk rundt seg. 

Anonymkode: e6d28...a88

Ja, stemmer det, ts skrev at de har samarbeidet med ppt og bup. Noen ganger trekker bup seg ut igjen hvis de ikke kommer noen vei, men mulig de fortsatt er aktivt inne i saken.  Beklager at jeg ikke understreket at jeg ikke var den første som skrev om innkobling av faginstanser altså. (Eller, var nå det så viktig egentlig ..)

Jeg skrev det med å koble inn faginstanser spesifikt mtp en situasjon der de vurderer flytting og skolebytte, for det er ikke endringer de bør styre med på egen hånd uten grundig veiledning. 

Denne 10-åringen har alvorlige vansker, som ikke handler om manglende grensesetting, og som ikke kan løses ved at far nå har lært litt mer om dette.

Far har skrevet at det er samboeren hans som er god på grensesetting, og at det er hun som har krevd kontinuerlig oppsyn slik at 10-åringen ikke er alene med 2-åringen, da eldste kan være voldelig mot minste, og da gjerne i skjul. Far er enig i dette, og prøver å "passe på så godt han kan". Altså, det holder ikke! Og samboeren er utslitt etter samværshelger. Regner med det er fordi hun har blitt den som må være PÅ hele tiden. 

I hvilken virkelighet skulle far få tildelt omsorgen for 2-åringen? Selvfølgelig må ikke samboeren la 2-åringen bli igjen i dette kaoset. Så nei, hun trenger ikke velge bort barnet sitt. 

Jeg mener at barnevernet må inn her. Ingen diagnose og vedvarende alvorlige atferdsvansker utløser bekymring. 

Anonymkode: 18a9a...24d

[AnonymBruker]

Dett er en trolletråd, ingen har så store adferdsvansker uten at det settes inn tiltak også i hjemmet.

Anonymkode: 70b3a...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dett er en trolletråd, ingen har så store adferdsvansker uten at det settes inn tiltak også i hjemmet.

Anonymkode: 70b3a...6fc

joda, når mødre og stemødre sliter seg helt ut for å følge opp så kan det være uten tiltak i hjemmet.  Men det er jo nettopp manglende tiltak som har gjort at mor er utslitt uten at far har vært så mye på banen før. 

Anonymkode: bc01d...f95

[AnonymBruker]

Tok det 10 år (!!!) før du kom på at du må være en foreldre som tar ansvar og setter grender for at barnet ditt skal ha det bra? 
 

Jeg har dessverre forståelse for din samboer. Jeg hadde også prioritert 2-åringen hvis jeg var henne, selv om det innebar å velge bort mannen jeg elsker og storebroren hans. 

Anonymkode: 17948...024

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok og sagt som din samboer. Nettopp fordi vi alltid velger å beskytte oss selv og våre nærmeste først. 

men det betyr jo ikke at man ikke har forståelse for din situasjon, og ønsker å bryte et forhold på en vond måte. Man kan ha en god dialog om dette. Og ønske at du kan ta et valg, som ikke nødvendigvis betyr å si nei til å ha 10-åring, uten at det skal bli bittert og surt.

 

full forståelse for at dette vil bære vanskelig for deg og t.s, håper dere finner en god løsning. 

Anonymkode: 91905...f0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, stemmer det, ts skrev at de har samarbeidet med ppt og bup. Noen ganger trekker bup seg ut igjen hvis de ikke kommer noen vei, men mulig de fortsatt er aktivt inne i saken.  Beklager at jeg ikke understreket at jeg ikke var den første som skrev om innkobling av faginstanser altså. (Eller, var nå det så viktig egentlig ..)

Jeg skrev det med å koble inn faginstanser spesifikt mtp en situasjon der de vurderer flytting og skolebytte, for det er ikke endringer de bør styre med på egen hånd uten grundig veiledning. 

Denne 10-åringen har alvorlige vansker, som ikke handler om manglende grensesetting, og som ikke kan løses ved at far nå har lært litt mer om dette.

Far har skrevet at det er samboeren hans som er god på grensesetting, og at det er hun som har krevd kontinuerlig oppsyn slik at 10-åringen ikke er alene med 2-åringen, da eldste kan være voldelig mot minste, og da gjerne i skjul. Far er enig i dette, og prøver å "passe på så godt han kan". Altså, det holder ikke! Og samboeren er utslitt etter samværshelger. Regner med det er fordi hun har blitt den som må være PÅ hele tiden. 

I hvilken virkelighet skulle far få tildelt omsorgen for 2-åringen? Selvfølgelig må ikke samboeren la 2-åringen bli igjen i dette kaoset. Så nei, hun trenger ikke velge bort barnet sitt. 

Jeg mener at barnevernet må inn her. Ingen diagnose og vedvarende alvorlige atferdsvansker utløser bekymring. 

Anonymkode: 18a9a...24d

Jeg er sikker på at de rette instanser har vurdert riktige tiltak for videre oppfølging, uten at noen her skal synse om hvem som skal inn i bildet. Nei, BUP gir ikke bare opp når det er slike tilfeller.

Far har like mye rett å ha omsorgen for barnet sitt som mor, men enkelte damer mener jo selvsagt noe annet. 

Tenker her at det er mors omsorg for gutten som har sviktet. Hva som nøyaktig har skjedd at han har blitt slik vet man ikke. Men la oss si det hadde vært overgrep da eller mishandling i primærhjemmet eller nære relasjoner, så lar man ikke et barn straffes hardere fordi man ikke er støttende foreldre, eller ikke kan ta konsekvensene av dette inn i familien. Heller ikke er det rett å straffe minstebarnet med å ta fra han pappaen sin. To foreldre sammen klarer fint å holde øye med en 2- åring og sette grenser for en på 10 år.

Anonymkode: e6d28...a88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er sikker på at de rette instanser har vurdert riktige tiltak for videre oppfølging, uten at noen her skal synse om hvem som skal inn i bildet. Nei, BUP gir ikke bare opp når det er slike tilfeller.

Far har like mye rett å ha omsorgen for barnet sitt som mor, men enkelte damer mener jo selvsagt noe annet. 

Tenker her at det er mors omsorg for gutten som har sviktet. Hva som nøyaktig har skjedd at han har blitt slik vet man ikke. Men la oss si det hadde vært overgrep da eller mishandling i primærhjemmet eller nære relasjoner, så lar man ikke et barn straffes hardere fordi man ikke er støttende foreldre, eller ikke kan ta konsekvensene av dette inn i familien. Heller ikke er det rett å straffe minstebarnet med å ta fra han pappaen sin. To foreldre sammen klarer fint å holde øye med en 2- åring og sette grenser for en på 10 år.

Anonymkode: e6d28...a88

Ikke alle foreldre er like egnet. Det har ikke med kjønn å gjøre. Det handler om egnethet. Det virker ikke som TS er i stand til å sørge for et trygt miljø for minstebarnet. Det er jo samboeren/ bonusmor som har gjort det meste av jobben når de har hatt 10-åringen på samvær. En forelder som ikke klarer å gi barnet et trygt hjem har ikke like mye "rett" til å ha omsorgen, nei. 

Og jo, noen ganger trekker bup seg ut.

Og jo, jeg kan godt si at vedvarende alvorlige atferdsvansker uten at det foreligger en diagnose er grunnlag for bekymringsmelding til bvt. Det er ikke noe jeg "synser". 

Anonymkode: 18a9a...24d

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er sikker på at de rette instanser har vurdert riktige tiltak for videre oppfølging, uten at noen her skal synse om hvem som skal inn i bildet. Nei, BUP gir ikke bare opp når det er slike tilfeller.

Far har like mye rett å ha omsorgen for barnet sitt som mor, men enkelte damer mener jo selvsagt noe annet. 

Tenker her at det er mors omsorg for gutten som har sviktet. Hva som nøyaktig har skjedd at han har blitt slik vet man ikke. Men la oss si det hadde vært overgrep da eller mishandling i primærhjemmet eller nære relasjoner, så lar man ikke et barn straffes hardere fordi man ikke er støttende foreldre, eller ikke kan ta konsekvensene av dette inn i familien. Heller ikke er det rett å straffe minstebarnet med å ta fra han pappaen sin. To foreldre sammen klarer fint å holde øye med en 2- åring og sette grenser for en på 10 år.

Anonymkode: e6d28...a88

Noe av poenget med et hjem er at det er trygt. Trygt for deg, trygt for barnet ditt. Om toåringens mor ikke føler seg trygg når tiåringen er der fordi hun er redd for at han er slem mot hennes barn så er det helt uholdbart. 

Husker selv når jeg hadde en toåring, ja jeg fulgte med, jeg hadde trappegrind og låste døra ned til kjelleren og utgangsdøra. Jeg ryddet vekk farlige ting og satte ting som kunne knuses så høyt at han ikke fikk tak i det. men jeg fulgte ikke etter barnet hele tiden hjemme. Jeg lot barnet bevege seg fritt hjemme i trygge rammer og kunne godt legge meg på sofaen mens barnet soset rundt i 1 etasjen.

Du kan ikke sette en familie i en situasjon hvor de ikke kan slappe av i sitt eget hjem fordi et barn kan skade eller slå det andre.

[AnonymBruker]

On 2/3/2023 at 11:22 PM, AnonymBruker said:

Ts her.

Jeg er bare så overrasket over min samboers reaksjon. Hun har ikke vist antydning til å mene dette før. Hun er veldig flink med min eldste, og de har en god relasjon, så problemet ligger jo ikke der heller.

Hun sier bare at hun må ta vare på sitt eget barn først og fremst, og at hun ikke føler seg trygg.

Det er jo veldig vondt å høre.

Anonymkode: 8883f...d50

Jeg forstår at det er en sår situasjon fir deg. Men hvorfor er du overrasket over at din samboer vil verne en toåring mot vold? 

Hun kan være kjempeflink, men et barn som sliter ut mor og ikke får være i klassen ER krevende. 

Hun nekter deg ikke å ha tiåringen mer, men ønsker å skjerme seg selv og det minste barnet. 

Hvorfor er dette overraskende? 

On 2/4/2023 at 1:21 AM, Ænema said:

jeg hadde ikke klart å bli i et forhold med en som ba meg ofre mitt ene barn. hadde mistet all respekt og følelser for vedkommende.

Ts har to barn. Han har like mye ansvar for toåringen som for tiåringen. Hans samboer har ansvar for toåringen. 

Hva skal samboeren gjøre tenker du? Smile og si ja og ha og gi faen i toåringen? 

Hater vi stemødre så mye at vi til og med driter i om fellesbarn utsettes for vold? 

On 2/4/2023 at 8:38 AM, maverick22 said:

Barn kommer først 

Forhold kommer og går

Få prioriteringene på plass

Ts har to barn. Mener du at barnet som er født i hans andre forhold ikke skal prioriteres? 

On 2/4/2023 at 8:41 AM, AnonymBruker said:

Ts igjen

Eldstemann er desverre voldelig mot søsken på begge sider, søsknene på andre siden er dog eldre enn min yngste. Min samboer nekter å la barna være alene sammen, og krever at det alltid passes på, da ting blir gjort i det skjulte..Jeg forstår jo hva hun mener, og prøver å passe så godt som mulig på.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært så god på grenser, men samboeren min er veldig god på å sette gode grenser for begge barna, så hun har nok gjort det meste av dette. Når det er sagt, så har jeg aldri sagt henne imot, og alltid støttet henne i vanskelige situasjoner, slik at jeg har bidratt så godt jeg kan der. Har lært mye, og vil si jeg har blitt bedre på grensesetting nå.

 

 

 

Anonymkode: 8883f...d50

Du skal ikke "passe på så godt som mulig". Når du vet at tiåringen er voldelig mot søsken, er det din oppgave å skjerme søsken. 

Synes det høres fornuftig ut at samboer og toåring flytter om du ikke tar det mer på alvor. 

Tiåringen trenger mer oppfølging, og toåringen trenger å skjermes fra vold. 

Anonymkode: 0b21c...45f

[AnonymBruker]

On 2/4/2023 at 3:15 PM, AnonymBruker said:

Husk at det sjelden løser noe med en «ny start», hvis man ikke også har nye rutiner. Det blir fort samme problem, et annet sted. Det går ikke an å flytte fra problemene. Det høres ut som det er satt inn store tiltak på skolen, det er ikke automatisk sånn at han får disse overført ny skole. Hvis han har vanskeligheter med å få venner, er det ikke naturlig å tenke han skal få det nå. Hvis han pleier å slå, selv når alt er trygt, er det ingen grunn til å tro han skal stoppe når alt er nytt. Her bør du i stedet for å tro at eksterne endringer vil fikse alt, se at det er du som må gjennomføre disse endringene. Begynn hjemme, med samme avtale som nå. Følg opp gutten din bedre. Jobb redusert. Vær oppmerksom. Sett grenser. Gjør ting sammen. Ha tettere dialog med skolen. Forsøk å invitere noen fra klassen på noe gøy, med beskjed om at du også skal være med. Du må rett å slett være mer tilstede den tiden du har med han. 

Anonymkode: 381fd...9bc

Dette!! Jeg skrev tidligere i tråden at han ikke måtte la stemor skyve vekk ts' eldste sønn, men etter mer info ser jeg at stemor har gjort så godt hun kan og har gitt ham de grensene han trenger. Problemet her er at ts bare "hjelper til", blant annet ved at han "ikke sier imot stemor når hun setter grenser". Jeg forstår stemor utrolig godt, og jeg tror ts har en stor jobb foran seg for å bevise at han er skikket til å skulle ha hovedomsorgen med sønnen. Som den jeg siterer sier; start med å gjøre en bedre jobb innenfor de rammene som er nå, og når du kan vise at du klarer å ta ansvar så kan du kanskje ha mer samvær. Start med å lese bøker, ta kurs, søk informasjon og veiledning til å håndtere problemene sønnen din har, vær tilstede når du er med sønnen din. Hvis dette blir for slitsomt for deg kan du kanskje få en liten anelse av hvorfor samboeren din er sliten og ikke orker å ha tiåringen der fast. Du er ikke til hjelp om du "hjelper til". Du skal ikke hjelpe til, du skal være forelder. 

Anonymkode: bba95...899

[lillevill]

Ts du må jo bare brette opp ermene og gjøre din jobb som far. Ja hun tør ikke at det store utagerende barnet som slår bor der 100%. Kansje stoler hun ikke på at barnet blir fulgt opp av deg? Er du forberedt??

Skal barnet bo der 50% må du, far, være med barnet og ta ansvaret. Du sier er hun er flink, men det er du som skal være:  ansvarlig dyktig, informert og aktiv i din oppdager rolle. 

Hvordan du blir det vet jeg ikke men 50% høres logisk ut,samt kursing og samtaler på BUP feks. 

 

Endret 9. februar 2023 av lillevill

[AnonymBruker]

Jeg er overrasket over at så mange halshogger samboeren her. I første svar kalles hun «fittekjerring». Hva i alle dager? Ja, hun har godtatt en pakkeløsning når hun valgte en mann med barn fra før. Den pakkeløsningen var en dag i uka og annenhver helg, og i følge ts har hun gjort dette utmerket. Hun har bygget relasjon til tiåringen, og ts har da ikke merket noe til hennes negative følelser ovenfor barnet. Hun har altså tidd om dette, og fortsatt å bygge relasjon. Hun har gjort alt riktig på de premissene samboerskapet ble bygget på. Og likevel skal hun halshogges?
 

Ja, tiåringen er et barn, men her beskrives et barn som er svært utagerende og ikke fungerer sosialt. Et barn som ikke får undervisning sammen med andre elever, og som tyr til vold. Alle dere som brøler om at samboeren svikter totalt, ville dere tatt imot et barn med en slik bagasje i deres hjem sånn helt uten videre? Er dere så naive at dere tror det bare er å elske barnet litt mer, så ordner alt seg? Å nekte, og true med flytting, var nok ikke et sjakktrekk fra hennes side. Men å føle skepsis til å ha et utagerende barn i hus hele tiden, det forstår jeg svært godt. Skjønner dere virkelig ikke dette? 
 

Dere trenger hjelp fra andre instanser. Her er det ingen løsning alle blir fornøyde med. Dere kan jo heller ikke bytte skole på barnet og flytte han til dere, for så å gi opp og dytte han tilbake dit han kom fra. Søk hjelp hos fvk, hos barnevernet etc. 

Anonymkode: 8b5dc...287

[AnonymBruker]

Enig med de som forsvarer samboer her. Hun er da den som har gjort minst «galt» i denne situasjonen.

Mor orker ikke lenger sitt eget barn, og ønsker at barnet skal være mest mulig hos far. Hos far er det helt åpenbart at det er stemor som har måttet ta mest ansvar for dette krevende barnet, fordi hun er «flinkest» til det. Hun har latt være å klage til nå, men når far nå ønsker å gjøre henne til primæromsorgsperson for et barn som ikke er hennes - så prøver hun å sette grenser, og ender opp med å bli stemplet som den fæle. Dette til tross for at far ikke har klart å skjerme deres felles toåring godt nok fra tiåringen. 

Dette er jo åpenbart snakk om er barn som har store atferdsvansker. Et miljøbytte alene vil ikke på magisk vis gjøre dette barnet velfungerende. Selv om jeg synes det er fint at far føler ansvar for å gjøre noe i situasjonen, opplever jeg at han er litt naiv når det gjelder hvor mye innsats dette vil kreve fra ham. Samboer skjønner nok hvem det er som får hovedansvaret om tiåringen flytter inn.

Jeg synes i aller første omgang at far må «step up» og ta mer ansvar for barnet. Trenger kanskje ikke flytte inn 100 prosent med en gang, men han må vise at det er HAN som skal passe barnet som en hauk. Det er HAN som skal skjerme toåringen, og samboeren sin. Det er HAN som skal slite seg ut, ikke samboeren. 

Anonymkode: fcf86...ca3