Samboer vil ikke at mitt særkullsbarn skal flytte til oss

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts igjen

Eldstemann er desverre voldelig mot søsken på begge sider, søsknene på andre siden er dog eldre enn min yngste. Min samboer nekter å la barna være alene sammen, og krever at det alltid passes på, da ting blir gjort i det skjulte..Jeg forstår jo hva hun mener, og prøver å passe så godt som mulig på.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært så god på grenser, men samboeren min er veldig god på å sette gode grenser for begge barna, så hun har nok gjort det meste av dette. Når det er sagt, så har jeg aldri sagt henne imot, og alltid støttet henne i vanskelige situasjoner, slik at jeg har bidratt så godt jeg kan der. Har lært mye, og vil si jeg har blitt bedre på grensesetting nå.

Anonymkode: 8883f...d50

Dette tyder på at det var som flere av oss har antydet, samboeren har hatt det meste av ansvaret for oppdragelsen av begge barna når 10-åringen har vært der. Jeg forstår derfor nå i enda mindre grad at du er sur for at samboeren ikke vil fortsette å være som en hauk over 10-åringen og aldri få ro. Du virker ikke til å forstå nok hva foreldrerollen betyr og siden hun er stemor må hun veie alt hun sier og gjør på en hel annen måte enn deg. Du mangler totalt ydmykhet for jobben hun ser ut til å gjøre med 10-åringen - en jobb som skulle vært din. 

Du sier du støttet henne i vanskelige situasjoner, men i hi sier du at du ikke visste at hun ble sliten av å ha 10-åringen i hus. Hvor lite har du egentlig vært opptatt av hvordan andre rundt deg og hvorfor har fu strukket til så lite før og hvordan skal du klare alt på egenhånd?   Ja, det er synd på 10-åringen, men hvor har du vært frem til nå i livet til barnet (med tanke på at samboer har vært grensesetteren aka forelderen i huset når 10-åringen er tilstede)

Anonymkode: bc01d...f95

[AnonymBruker]

Ny dame kan du alltids få deg senere. Gutten trenger deg NÅ !!!! 

Finn deg en dame som vil inkludere dine barn i deres samliv også.  Og vær ikke så rask med å få barn med hvem som helst...før du kjenner personligheten til dama.

Anonymkode: e55f0...b0b

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Forstår henne godt. Klart hun vil beskytte sitt 2 år gamle barn mot en 10 åring som utagerer, slår og er ufin. Din jobb er også å beskytte barnet på 2 år! 

Anonymkode: c7469...ef6

Ja? Man kan da fint beskytte barnet på 2 år selv om 10 åringen også bor der? Han har et ansvar for at begge barna har det godt, ikke bare yngstemann! Skjønner ikke hvordan du har så forståelse for samboeren her. 

Anonymkode: 85cec...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja? Man kan da fint beskytte barnet på 2 år selv om 10 åringen også bor der? Han har et ansvar for at begge barna har det godt, ikke bare yngstemann! Skjønner ikke hvordan du har så forståelse for samboeren her. 

Anonymkode: 85cec...e11

Nei, far har ikke klart å skjerme 2-åringen.

Min samboer nekter å la barna være alene sammen, og krever at det alltid passes på, da ting blir gjort i det skjulte..Jeg forstår jo hva hun mener, og prøver å passe så godt som mulig på.

Bare det å skrive at han «prøver» å passe på når det bare er annenhver helg og en dag - når han allerede har fri, så viser det at i en  hverdag med det stresset det medfører så viser det manglende evne til å ta ansvar.  

Anonymkode: bc01d...f95

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja? Man kan da fint beskytte barnet på 2 år selv om 10 åringen også bor der? Han har et ansvar for at begge barna har det godt, ikke bare yngstemann! Skjønner ikke hvordan du har så forståelse for samboeren her. 

Anonymkode: 85cec...e11

Ikke meg du spør, men.. 

Vi har altså en far som er dårlig (men bedre nå enn før) på grensesetting. En stemor som er god på grensesetting. Og en gutt som behøver ekstra mye grensesetting. 

Tror det er rimelig klart for samboeren hvem som ender opp med mesteparten av jobben.. 

Det er veldig synd på gutten, men tror stemoren kjenner sin begrensning og gir tydelig beskjed om det

Anonymkode: 6ed34...d7a

[AnonymBruker]

Kan du begynne med å være mer delaktig og ta mer ansvar under samvær med den samværsordningen dere har nå? Om 10-åringen er utagerende mot alle søsken, på begge sider, og samboeren din tar mest ansvar under samvær, så er det jo forståelig at din samboer ikke er så gira på å ta enda mer ansvar. 
 

Dere må ta i bruk all den hjelp dere kan få fra det offentlige, samt du må nok gå litt i deg selv også. Skjønner det er tøft, men om du ikke klarer å bidra nok med den samværsordningen dere har nå, hva tror du at du kan få til mer av om 10-åring bor mer/fast hos dere? Jeg skjønner du har lyst til å få til en endring, men dette her vil ta tid, og kreve masse, og sannsynligheten for at det vil fungere at du kommer inn som en pris på en hvit hest og får til en endring over natten er vel heller liten, og det ser nok samboeren din og prøver å sette grenser. 
 

Utrolig viktig at begge barn vet de er elsket, og ønsket, samme hvordan de er, men her trenger dere mer hjelp, og du må selv ta mer tak på vanlig samvær først, og det over tid. 10 åringen kan ikke bli utsatt for å «bli sendt tilbake» etter kort tid fordi det ikke gikk. Det må ihvertfall prøves å unngås så langt som mulig. Når det er så mye ressurser inni bildet i skolen, så sier det sitt. Samt det du tilførte her om at søsken har vært utsatt for vold. Kan forstå det virker sårt, men jeg synes med den tilleggsinformasjonen som har kommet at din samboer gjerne er den som har beina best plantet på jorden, og du må gå litt i deg selv. 
 

Kanskje om dere ser ting vil fungere bedre frem mot sommeren med det samvær dere har at det kan økes til høsten? Sier dette for å gi deg litt håp, selv om dette nok vil ta mye mer tid enn et halvt år. Tipper barnets mor også vil sette pris på om du avlaster utenom vanlig samvær, si følger opp på en fritidsaktivitet fast, kun du og eldste. 
 

Ønsker dere alle lykke til, og håper 10-åringen får den hjelpen han trenger. Han har det nok ikke godt og utrykker det på sin måte 💙

Anonymkode: 0b128...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg hadde aldri valgt den som var villig til å sette meg i en slik situasjon, hadde tvert om tatt frem kofferter og bagger og bidratt til å hjelpe fittekjerring med å pakke.

Aldri aldri velg vekk dine barn. 

Anonymkode: e0c41...91d

Da velger han jo uansett bort det yngste barnet på 2 år. Jeg hadde fortsatt som nå.

Anonymkode: f0dbd...b78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

Skjønner selvfølgelig frustrasjonen.

Men det rette her, er å ta hjem sønnen din, og la samboer selv avgjøre hva hun kommer til å gjøre.

Din egen sønn. Ditt kjøtt og blod. Du vil angre resten av livet om du ikke prioriterer han i den situasjonen dere er i nå.

Anonymkode: e3194...7f7

[AnonymBruker]

Løsningen du skisserer er uansett ikke gjort over natten. Tenker at du har mulighet å hjelpe din sønn mer her og nå. Er det en mulighet for at du kan følge han på fritidsaktiviteter selv når du ikke har han? Kan du øke med en dag ekstra i ukedagene? Kan du avtale vinterferie, langhelger, påskeferie allerede nå? Så har gutten noe å glede seg og mor vet hun får avlastning? Kan du koble på dine foreldre/søsken? Kan de avlaste mor en helg innimellom? Jeg spør fordi det høres ut som gutten trenger positiv oppmerksomhet og at han blir satt fokus på. Samtidig er det viktig at du er lojal mot mor og ikke fungerer som tivolifar når du har han. Prøv å kjør rutine og heller koselige jordnære ting, slik at hun ikke blir møtt med store krav fra barnet sitt når han kommer tilbake til mor (for det er også slitsomt) Om ikke samboeren tåler disse forslagene en gang, er forholdet deres ikke liv laga. Hilsen stemor til en nydelig gutt som var utagerende som barn

Anonymkode: 993ca...1d9

[AnonymBruker]

Det er vel ingen som er uenig i at far må prioritere sønnen sin. Situasjonen med sønnen påvirker mor, stefar, far og stemor, og alle barna i vegge familiene. De siste skal også ivaretas.

De må alle erkjenne at situasjonen med 10 åringen ikke er normal, og at alle involverte vil måtte ta endringer i livet. Det betyr derimot ikke at endringer ikke MÅ skje. Og det eneste som vil fungere er at far, TS gjør de største endringene.

Hvilken jobb har du TS, hvordan kan du greie å få tiden på plass til å gjøre det du må?  

Det er også viktig for 10 åringen at han ALDRI kommer i en situasjon hvor han kan skade sine søsken. Han er ikke så stor han heller, og må beskyttes fra seg selv. 

Situasjonen kan løses, men det vil kreve en innsats, det vil kreve tid, og det vil gå på bekostning av fars tid ned by kone og yngste barn. Det vil gå fint, men må gjøres.

Anonymkode: 25b41...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Ny dame kan du alltids få deg senere. Gutten trenger deg NÅ !!!! 

Finn deg en dame som vil inkludere dine barn i deres samliv også.  Og vær ikke så rask med å få barn med hvem som helst...før du kjenner personligheten til dama.

Anonymkode: e55f0...b0b

Tenker du at TS kan hjelpe gutten til å få det bedre? At han har det som skal til for å sørge for at oppstart på ny skole skal gå fint, og at gutten med sin historikk med alvorlig utagering skal fungere godt?

Tenker du at TS klarer å ivareta og trygge minstebarnet oppi dette?

Hvis du leser alle innleggene til TS så ser du at det er samboeren som står for grensesetting, mens TS "prøver så godt han kan" å passe på. 

Jeg er alvorlig bekymret for 10-åringen, og det er derfor jeg skrev tidligere at de må koble inn faginstanser for veiledning og hjelp. 

Jeg tror heldigvis at samboeren er i stand til å ivareta 2-åringen. Hun må også ivareta seg selv for å ikke knekke, og det er vel derfor hun setter ned foten. Hun har nok innsett at hovedansvaret vil falle på henne. 

Anonymkode: 18a9a...24d

[Daria]

All ære til deg som vil ta grep for å hjelpe sønnen din. Samtidig har jeg også full forståelse for samboerens reaksjon og ville nok sagt og gjort det samme i hennes sted, selv uten felles barn. Der virker som om du har et i overkant optimistisk syn på dette når du uten videre tenker at ny  skole og nye omgivelsr kan hjelpe, uten å helt ta innover deg hverken hvor mye dette påvirker samboeren din (at du mener helgesamværet har fungert fint, mens hun er utslitt etter helgen, ikke tør la minstebarnet være alene med ham og tydeligvis tar seg av mye av grensesettingen sier jo sitt) eller hva det innebærer å flytte et barn med såpass store adferdsvanske med alt det krever av innsats, oppfølging og kunnskap til en ny skole og en ny hverdag.

I situasjoner som dette finnes det et ikke én fasit som gjør alle glade eller er den eneste moralsk riktige - her vil noen (alle) tape. Samboeren din tar utgangspunkt i det som er hennes primæransvar - hennes barn og sitt  eget liv. Du har et annet ansvar og må gjøre vurderinger ut fra  det - det er ikke gitt at dere skal eller bør komme til samme konklusjon.

[Jytte]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ts her.

Jeg er bare så overrasket over min samboers reaksjon. Hun har ikke vist antydning til å mene dette før. Hun er veldig flink med min eldste, og de har en god relasjon, så problemet ligger jo ikke der heller.

Hun sier bare at hun må ta vare på sitt eget barn først og fremst, og at hun ikke føler seg trygg.

Det er jo veldig vondt å høre.

Anonymkode: 8883f...d50

Trist situasjon. Nå har jeg lest hele tråden, og ser at han utagerer mot sine søsken hos mor også. Hvor gamle er hans søsken der?

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er nå strengt tatt ikke din samboer som har satt deg i denne vanskelige situasjonen, men du selv.

Du har ansvar for 2 barn, hun for 1. Hun prioriterer godt hjemmeliv og sikkerhet for sitt barn øverst. Synes ikke det er så rart. Du har ikke luksusen at du kan velge.

Anonymkode: 77107...9be

 

Ænema skrev (11 timer siden):

jeg hadde ikke klart å bli i et forhold med en som ba meg ofre mitt ene barn. hadde mistet all respekt og følelser for vedkommende.

Skulle svare enig, men er usikker nå. Kanskje far og nåværende må leve særbo en tid og far har ansvaret for gutten. Det kan være noe galt med skolen han går på. I tillegg har han to familier, vært utsatt for samlivsbrudd og nye steforeldre. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Samboer skal ikke måtte tvinges til å en situasjon hvor hun er plutselig er 2 barnsmor på heltid og bare godta det   Hun kan elske barnet som man gjør med nevø, men ikke som eget barn når man blir så utmattet av barnet.  Å gå fra noen helger til fulltid er ekstrem stor overgang. En periode med litt økt tid, ja, men å gå fra litt til hele tiden kan være mer enn samboers kapasitet. 

Anonymkode: bc01d...f95

Ikke glem at ti-åringen er broren til felles barn og ikke en nevø. 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Løsningen du skisserer er uansett ikke gjort over natten. Tenker at du har mulighet å hjelpe din sønn mer her og nå. Er det en mulighet for at du kan følge han på fritidsaktiviteter selv når du ikke har han? Kan du øke med en dag ekstra i ukedagene? Kan du avtale vinterferie, langhelger, påskeferie allerede nå? Så har gutten noe å glede seg og mor vet hun får avlastning? Kan du koble på dine foreldre/søsken? Kan de avlaste mor en helg innimellom? Jeg spør fordi det høres ut som gutten trenger positiv oppmerksomhet og at han blir satt fokus på. Samtidig er det viktig at du er lojal mot mor og ikke fungerer som tivolifar når du har han. Prøv å kjør rutine og heller koselige jordnære ting, slik at hun ikke blir møtt med store krav fra barnet sitt når han kommer tilbake til mor (for det er også slitsomt) Om ikke samboeren tåler disse forslagene en gang, er forholdet deres ikke liv laga. Hilsen stemor til en nydelig gutt som var utagerende som barn

Anonymkode: 993ca...1d9

Dette. 

Men kontakt bup, fvk og finn en løsning som er til det beste for ti-åringen FØR han blir tenåring. Om dere må leve særbo en stund klarer dere det hvis det er ekte kjærlighet. 

[Gnom]

Spørsmålet her er vel om det hjelper at far overtar ansvaret for gutten 100%?
Han skriver selv at den som er flinkest på å sette grenser er samboeren, så egentlig er det vel hun som hadde hatt evner og kompetansen til å hjelpe gutten…ikke far (som har begynt å bli bedre til å sette grenser) eller mor som er utslitt. 
 

Skjønner godt at samboeren din ikke ønsker å påta seg ansvaret, hun ser nok hvor mye arbeid dette vil være. Samtidig som jeg har fryktelig vondt av denne 10 åringen som har kommet inn i en så dårlig sirkel. 

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har fire barn. Et av dem har flere diagnoser og kan  utagere. Er ikke snakk om å sende han bort. Men det er jo klart vi har måtte sette inn tiltak i hjemmet for beskytte de andre barna våre. Vårt barn blir aldri frisk, da diagnosene er medfødt. Ditt barn derimot, kan med riktig støtte, bli et fantastisk menneske. Du har bare et valg her, og det er å ta seg av den som trenger det mest. Den mest sårbare. Det er den eldste sønnen din. Når du velger han, velger du ikke bort det yngste barnet. Du kan fremdeles ha samvær med han. 

Anonymkode: f9510...203

[Eplejuice123]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er jo greit å flytte, så skal 2 åringen og 10 åringen være 50% hos far med en omsorgsperson fremfor to! Det kommer jo ikke noe godt ut av det. 

Anonymkode: 7fd9f...63c

Men dette er jo den harde sannhet, om det blir slik at ho flytter ut. 

Hun har kun ansvar for sitt barn på 2 år, og han for begge barna. Han burde prioritere barna. Da har han 10 åringen 50% ene uka og 2 åringen 50% andre uka. Så blir det trygt for 2 åringen. Slitsomt,  ja. Far sitt ansvar? JA.

Må si at jeg synes synd på barna dine,  men ingen får i pose og sekk. 

 

[Sirah]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ny dame kan du alltids få deg senere. Gutten trenger deg NÅ !!!! 

Finn deg en dame som vil inkludere dine barn i deres samliv også.  Og vær ikke så rask med å få barn med hvem som helst...før du kjenner personligheten til dama.

Anonymkode: e55f0...b0b

Har du lest hele tråden eller bare HI?

Mener du at TS skal velge vekk det yngste barnet fordi at samboer tenker på sikkerheten til yngstemann? Hvorfor er det «bedre» å velge vekk yngstemann enn å prøve og komme på en løsning for eldste?

Her burde du prøve å inngå en kompromiss med alle TS. Kan f.eks du og samboer flytte nærmere mor slik at eldste f.eks kan være mer hos dere, men ikke fulltid?  Først og fremst må du begynne å ta ansvar når eldste er hos dere slik at ting ikke faller på samboeren din. Skjønner godt at hun er utslitt og frykter for sikkerheten til yngstemann om mesteparten av grensesettingen og jobben blir lagt på henne!

[Eplejuice123]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke meg du spør, men.. 

Vi har altså en far som er dårlig (men bedre nå enn før) på grensesetting. En stemor som er god på grensesetting. Og en gutt som behøver ekstra mye grensesetting. 

Tror det er rimelig klart for samboeren hvem som ender opp med mesteparten av jobben.. 

Det er veldig synd på gutten, men tror stemoren kjenner sin begrensning og gir tydelig beskjed om det

Anonymkode: 6ed34...d7a

Enig. Det er far som har det overordnede ansvar, sammen med mor, om oppdragelsen til 10 åringen.  Stemor er en utrolig viktig person, men hun skal ikke bære byrden av utageringen til eldste ungen. 

[Pilleville]

Meld deg, mor og stemor på foreldrerettleiingskurs. La han bo med mor inntil videre, gå inn der og ha han på ettermiddagen, lørdager som er mor sine egentlig. Ha han i vinterferie, påskeferie, masse i sommerferien. Ver tilstede 100%. Ikkje overlat til stemor. Bruk opp avspasering, ta delvis permisjon. Jobb sene kvelder på heimekontor om det går. Step it up. Kanskje stemor da kan vere villig til å ha han meir.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Stakkars gutt, mor orker han ikke og stemor orker han ikke. Han har ikke et hjem han er 100% ønsket i. Far kan selvsagt flytte og prioritere sin sønn, men det vil gå utover det minste barnet som også må vokse opp i skilsmissehjem. Vanskelig situasjon dette, men fint at du ønsker mer tid med sønnen din og jeg håper dere får den hjelpen dere trenger. 

Anonymkode: b7f1d...0f4

Helt ærlig, her hadde jeg sendt en bekymringsmelding. Og håpet på at denne stakkars gutten får et godt og trygt hjem hvor han kan føle seg ønsket og elsket. Hjerteskjærende lesning, rett og slett💔

Problemene du beskriver kan komme av så mye emosjonellt, han trenger ro og stabilitet.

Anonymkode: 06af3...d21