Samboer vil ikke at mitt særkullsbarn skal flytte til oss

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg er overrasket over at så mange halshogger samboeren her. I første svar kalles hun «fittekjerring». Hva i alle dager? Ja, hun har godtatt en pakkeløsning når hun valgte en mann med barn fra før. Den pakkeløsningen var en dag i uka og annenhver helg, og i følge ts har hun gjort dette utmerket. Hun har bygget relasjon til tiåringen, og ts har da ikke merket noe til hennes negative følelser ovenfor barnet. Hun har altså tidd om dette, og fortsatt å bygge relasjon. Hun har gjort alt riktig på de premissene samboerskapet ble bygget på. Og likevel skal hun halshogges?
 

Ja, tiåringen er et barn, men her beskrives et barn som er svært utagerende og ikke fungerer sosialt. Et barn som ikke får undervisning sammen med andre elever, og som tyr til vold. Alle dere som brøler om at samboeren svikter totalt, ville dere tatt imot et barn med en slik bagasje i deres hjem sånn helt uten videre? Er dere så naive at dere tror det bare er å elske barnet litt mer, så ordner alt seg? Å nekte, og true med flytting, var nok ikke et sjakktrekk fra hennes side. Men å føle skepsis til å ha et utagerende barn i hus hele tiden, det forstår jeg svært godt. Skjønner dere virkelig ikke dette? 
 

Dere trenger hjelp fra andre instanser. Her er det ingen løsning alle blir fornøyde med. Dere kan jo heller ikke bytte skole på barnet og flytte han til dere, for så å gi opp og dytte han tilbake dit han kom fra. Søk hjelp hos fvk, hos barnevernet etc. 

Anonymkode: 8b5dc...287

Så enig med deg!

Et barn som har eget opplegg med egen voksen (assistent/spes.ped) utenfor klasserommet er et barn med store problemer. Så mye ressurser settes sjelden inn. 

Kanskje var ikke samboeren engang klar over hvor ille det var da hun innledet forholdet. Eller kanskje det har blitt verre med åra. Eller kanskje hun trodde barnets far var bedre egnet.

Uansett er det veldig lett å forstå at hun ikke ønsker det ansvaret (hun vet jo allerede at hun får hovedansvaret) og den risikoen eget barn utsettes for. 

Og løsningen er, som den jeg siterer sier, ikke så enkel som mer kjærlighet. 

Bup og ppt er allerede inne. Dersom dette er en sann historie så er det veldig rart om ikke barnevernet er koblet inn for lengst. De må inn i saken!

Anonymkode: 18a9a...24d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg er overrasket over at så mange halshogger samboeren her. I første svar kalles hun «fittekjerring». Hva i alle dager? Ja, hun har godtatt en pakkeløsning når hun valgte en mann med barn fra før. Den pakkeløsningen var en dag i uka og annenhver helg, og i følge ts har hun gjort dette utmerket. Hun har bygget relasjon til tiåringen, og ts har da ikke merket noe til hennes negative følelser ovenfor barnet. Hun har altså tidd om dette, og fortsatt å bygge relasjon. Hun har gjort alt riktig på de premissene samboerskapet ble bygget på. Og likevel skal hun halshogges?
 

Ja, tiåringen er et barn, men her beskrives et barn som er svært utagerende og ikke fungerer sosialt. Et barn som ikke får undervisning sammen med andre elever, og som tyr til vold. Alle dere som brøler om at samboeren svikter totalt, ville dere tatt imot et barn med en slik bagasje i deres hjem sånn helt uten videre? Er dere så naive at dere tror det bare er å elske barnet litt mer, så ordner alt seg? Å nekte, og true med flytting, var nok ikke et sjakktrekk fra hennes side. Men å føle skepsis til å ha et utagerende barn i hus hele tiden, det forstår jeg svært godt. Skjønner dere virkelig ikke dette? 
 

Dere trenger hjelp fra andre instanser. Her er det ingen løsning alle blir fornøyde med. Dere kan jo heller ikke bytte skole på barnet og flytte han til dere, for så å gi opp og dytte han tilbake dit han kom fra. Søk hjelp hos fvk, hos barnevernet etc. 

Anonymkode: 8b5dc...287

Håper du tuller ?  Når man man går inn i ett forhold med barn fra før, kan man ikke bare forvente at det skal være samme prosent samvær hele livet .. ærlig talt!

Anonymkode: 45cd6...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så enig med deg!

Et barn som har eget opplegg med egen voksen (assistent/spes.ped) utenfor klasserommet er et barn med store problemer. Så mye ressurser settes sjelden inn. 

Kanskje var ikke samboeren engang klar over hvor ille det var da hun innledet forholdet. Eller kanskje det har blitt verre med åra. Eller kanskje hun trodde barnets far var bedre egnet.

Uansett er det veldig lett å forstå at hun ikke ønsker det ansvaret (hun vet jo allerede at hun får hovedansvaret) og den risikoen eget barn utsettes for. 

Og løsningen er, som den jeg siterer sier, ikke så enkel som mer kjærlighet. 

Bup og ppt er allerede inne. Dersom dette er en sann historie så er det veldig rart om ikke barnevernet er koblet inn for lengst. De må inn i saken!

Anonymkode: 18a9a...24d

Det du sier øverst stemmer ikke. Man må ikke ha store problemer for det

Anonymkode: 45cd6...a68

[Voksenmann]

Den naturlige løsningen er at du som pappa fokuserer på din ti år gamle sønn som åpenbart trenger deg. En annen løsning vil være en svik mot sitt eget barn.

[AnonymBruker]

Sønnen din kan jo risikere å slå i hjel barnet som du og samboer har. Jeg hadde aldri godtatt det.

Anonymkode: c65a8...69e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.2.2023 den 11.29):

Ja? Man kan da fint beskytte barnet på 2 år selv om 10 åringen også bor der? Han har et ansvar for at begge barna har det godt, ikke bare yngstemann! Skjønner ikke hvordan du har så forståelse for samboeren her. 

Anonymkode: 85cec...e11

Har du vokst opp i et hjem med et voldelig søsken, eller hatt barn som er voldelige? 

De kan prøve å passe på, men de kommer ikke til å klare det helt.  Etterhvert som han blir eldre blir det enda vanskeligere. Jeg vokste opp med et eldre søsken som var voldelig. Uansett hvor hardt  foreldrene prøvde å skjerme oss, så klarte de det ikke. Så jeg har full forståelse for at samboeren ikke vil ha barnet der 100%. Et 10 år gammelt barn kan gjøre ganske stor skade på 2 åringen selv om de prøver å passe på. Barndom med frykt for søsken det unner jeg faktisk ingen. 

Da får de heller flytte nærmere hverandre sånn de kan ha barnet 50/50. Så får søskene iallefall føle seg trygg halve av tiden. 

Anonymkode: ade01...ef5

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (På 3.2.2023 den 23.47):

Sett dere ned å diskuter dette må hun bare tåle sånn er det 

Og risikere at 2-åringen blir utsatt for vold fra storebror? Jeg hadde valgt 2-åringen fremfor en voldelig bror.

Anonymkode: c65a8...69e

[Mooza]

Som foreldre må du prioritere. Det barnet som trenger deg mest må prioriteres. 2 åringen har det greit, men du har en 10 åring som sliter. Han er likevel bare 10 år, og det er mulig å snu dette. Det krever nok veldig mye. Jeg har måtte tatt slike krevende oppgaver...og har aldri følt at det var et valg og ikke ta ansvar. Jeg har heller aldri latt mine barn komme sist i relasjon til mannen min. Han har alltid visst at de kommer først uansett. 

Han måtte ta et valg om han kunne leve med meg under vanskelige år med et av barna. Men jeg har aldri hatt det valget. Det valget ble tatt da jeg fikk mine barn. Det er absolutt og ikke oppe til forhandling. Jeg har derimot måtte sette et barn foran de andre i tid og innsats. Det har jo jevnet seg ut over år. Det kan komme en dag der 2 åringen sliter med noe...

Det er ikke dermed sagt at det ikke er en løsning for deres forhold. Dere må diskutere hvordan dere kan løse dette. Men du er nødt til å prioritere det barnet som trenger deg mest nå. Det er enten det eller å la han gå til grunne. Og det er ikke et valg. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Håper du tuller ?  Når man man går inn i ett forhold med barn fra før, kan man ikke bare forvente at det skal være samme prosent samvær hele livet .. ærlig talt!

Anonymkode: 45cd6...a68

Ja, selvfølgelig. Og hadde dette vært et helt normalt barn, så hadde jeg vært enig med deg. Men husk at dette er er barn som moren ikke orker å ha boende hos seg lenger. Det er ganske ekstremt. Det skinner igjennom at samboeren er den som må ta ansvar for tiåringen, fordi hun er flink til det - mens faren «hjelper til». Samboer er nok her fullstendig klar over hvem som blir hovedomsorgsperson for dette barnet om det flytter inn! 

Det er jo interessant å se hvor mange som mener samboer bare må akseptere at dette barnet flytter inn og at hun er forferdelig som ikke ønsker det, samtidig som knappest noen har kommentert at barnets egen mor vil ha barnet hos seg «så lite som mulig». Er ikke det kritikkverdig? Burde ikke far her pushe på for at mor skal fortsette å ta i alle fall deler av ansvaret? Neida, det er stemor som skal ta alt, tydeligvis. 

Jeg mener far først må bevise at han kan ta seg av barnet sitt. Han må bevise for samboer at han ikke bare skal dytte ansvaret over på henne. Han må virkelig skjerpe seg. Det er ikke nok å «prøve å passe på så tiåringen ikke skader toåringen.» Det er i alle fall første steg for at barnet kan flytte inn permanent med stemoren og toåringen. 

Hvis hverken mor eller far er i stand til å ta seg av tiåringen, så må andre løsninger vurderes - feks fosterhjem. Det skal ikke være stemor som får jobben mot sin vilje i alle fall. 

Anonymkode: fcf86...ca3

[Gjest WhisperingWind]

Om jeg hadde følt at mitt barn på noen måte følte seg truet av et utagerende halvsøsken som bodde hos mor hadde nok jeg reagert på samme måte.

Hun gikk inn i forholdet med deg med forventning om at det voldelige og utagerende barnet kom på besøk og har tydeligvis gjort en god jobb med den rollen. 

Det er en helt annen sak å få inn en snart voldelig tenåring 100%.

Hadde det vært min unge så hadde jeg aldri gitt opp å se ungen min mindre enn 50%. 

Men med sånn utagering og sinne så bør barnet kun ha et stabilt hjem med konstant oppfølging. Jeg hadde kjempet med nebb og klør for tilrettelegging og funnet ut hvorfor barnet var utagerende. Diagnose eller ei, så trenger dette barnet en klippe av en forelder. Strikt struktur, forutsigbarhet og rutiner. 

Her er problemet ditt. Du ventet til du hadde etablert deg med ny dame og unge da du bestemte deg for å trå til. 

Jeg forstår begge sider av saken. 

For ungens beste burde du flytte ut og ta ungen 100%. Ungen har det tydelvis ikke bra hos mor og ny dame vil ikke ha ungen der 100% fordi hun har sitt barn å tenke på. 

 

 

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (40 minutter siden):

Om jeg hadde følt at mitt barn på noen måte følte seg truet av et utagerende halvsøsken som bodde hos mor hadde nok jeg reagert på samme måte.

Hun gikk inn i forholdet med deg med forventning om at det voldelige og utagerende barnet kom på besøk og har tydeligvis gjort en god jobb med den rollen. 

Det er en helt annen sak å få inn en snart voldelig tenåring 100%.

Hadde det vært min unge så hadde jeg aldri gitt opp å se ungen min mindre enn 50%. 

Men med sånn utagering og sinne så bør barnet kun ha et stabilt hjem med konstant oppfølging. Jeg hadde kjempet med nebb og klør for tilrettelegging og funnet ut hvorfor barnet var utagerende. Diagnose eller ei, så trenger dette barnet en klippe av en forelder. Strikt struktur, forutsigbarhet og rutiner. 

Her er problemet ditt. Du ventet til du hadde etablert deg med ny dame og unge da du bestemte deg for å trå til. 

Jeg forstår begge sider av saken. 

For ungens beste burde du flytte ut og ta ungen 100%. Ungen har det tydelvis ikke bra hos mor og ny dame vil ikke ha ungen der 100% fordi hun har sitt barn å tenke på. 

 

 

Egentlig enig i dette. 10-åringen trenger deg. 2-åringen har sin oppegående mor, din samboer. Barna kan ikke bo sammen for at 2-åringen skal være trygg. Så det beste her er o. du bor alene med 10-åringen, 2-åringen bor alene med sin mor, og 10-åringens biologiske mor bor alene med sine to andre barn som nå endelig kan gå skjermes litt.

Så får dere heller vurdere å flytte sammen igjen når 10-åringen enten flytter ut eller kommer på institusjon.

Anonymkode: 16f54...5c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det du sier øverst stemmer ikke. Man må ikke ha store problemer for det

Anonymkode: 45cd6...a68

Må man ikke ha store problemer for å få en assistent og/eller pedagog på seg hele dagen, hver dag??

Skolen har for lite ressurser, og å sette av en hel stilling til ett barn er ikke vanlig. Det gjøres kun i svært spesielle tilfeller. Så jo, det skal mye til å få "full dekning" på et barn. 

Anonymkode: 18a9a...24d

[AnonymBruker]

Nissen flyttet alltid med På lasset sies det, så det å  bytte skole skole og miljø kan også gi han flere bruer å brenne. Hva med å øke samværet litt åsså se hvordan de går? Omså To dager i uken og annenhver helg? Da får kanskje mor også henta seg inn og det en kanskje en kamel din samboer kan svelge. 

Anonymkode: cb202...54b

[AnonymBruker]

Moren til gutten, hun som heller ikke håndterer ham, hun har valgt å få TO barn til. Henne er det ingen som kritiserer for å sende vekk guttungen.

Anonymkode: 12d25...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nissen flyttet alltid med På lasset sies det, så det å  bytte skole skole og miljø kan også gi han flere bruer å brenne. Hva med å øke samværet litt åsså se hvordan de går? Omså To dager i uken og annenhver helg? Da får kanskje mor også henta seg inn og det en kanskje en kamel din samboer kan svelge. 

Anonymkode: cb202...54b

Å bytte skole betyr også at den nye skolen må finne tilgjengelige ressuerser for å sette inn til denne gutten. Det er ikke gjort på en dag for å si det sånn.

Her tenker jeg at faren og moren bør komme seg på cos-kurs og få hjelp av barnevernet. Alt de kan finne av ressurser må de sette inn. Far må også ta sitt ansvar når sønnen er der, for stemor er helt tydelig den som har hatt all ansvaret og dermed sliter seg ut når det er samvær. Her må alle omsorgspersoene for gutten sette seg sammen og ha samme sett med grenser over hele linja slik at det blir forutsigbart for gutten. Gutten må også selv få en del medbestemmelse slik at han ikke føler at alt bare blir tredd ned over hodet på han. Det er mye han kan ha meninger om. Gutten må lære seg å sette ord på alle følelsene sine, her kommer igjen alle de voksne rundt han inn. Spesielt far har en hovdrolle her. Gutter pleier å ha far som et forbilde.

Og når de snakker med (viktig! snakk med, ikke til) gutten, må ikke han framstilles som et problem og bli bombardert med anklager. Her må fokuset være gutten og hans livskvalitet. For han kan umulig ha det godt med seg selv.

Anonymkode: bb247...feb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2023 den 22.54):

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

Så fordi du og moren ikke har klart å oppdra barnet ordentlig, så skal samboeren og halvsøskenet risikere å bo sammen med et (nå) voldelig barn? 
 

Jeg støtter de som sier at du får flytte ut sammen med 10-åringen. 
 

Foreldre som ikke oppdrar barna sine har jeg lite til overs for. Jeg hadde aldri villet bo sammen med et barn uten oppdragelse. 

Anonymkode: 43213...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så fordi du og moren ikke har klart å oppdra barnet ordentlig, så skal samboeren og halvsøskenet risikere å bo sammen med et (nå) voldelig barn? 
 

Jeg støtter de som sier at du får flytte ut sammen med 10-åringen. 
 

Foreldre som ikke oppdrar barna sine har jeg lite til overs for. Jeg hadde aldri villet bo sammen med et barn uten oppdragelse. 

Anonymkode: 43213...19d

Det er faktisk 3 halvsøsken som må omgå denne gutten. Den lille på to år og morens to andre unger. 

Kanskje best å ha 100% samvær alene ja,til han endrer seg.

Anonymkode: 12d25...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Egentlig enig i dette. 10-åringen trenger deg. 2-åringen har sin oppegående mor, din samboer. Barna kan ikke bo sammen for at 2-åringen skal være trygg. Så det beste her er o. du bor alene med 10-åringen, 2-åringen bor alene med sin mor, og 10-åringens biologiske mor bor alene med sine to andre barn som nå endelig kan gå skjermes litt.

Så får dere heller vurdere å flytte sammen igjen når 10-åringen enten flytter ut eller kommer på institusjon.

Anonymkode: 16f54...5c7

Dette! 
 

Anonymkode: f060e...ebb

[AnonymBruker]

Samboeren har faktisk min fulle støtte her. Hennes ansvar er å beskytte toåringen mot en tiåring som åpenbart er i stand til å skade det lille barnet; flytter tiåringen inn har hun faktisk intet annet valg enn å ta ungen og dra.

For tiåringens beste er nok dette også den beste løsningen. Moren er utslitt, og du TS later til å være den som har mest overskudd til å ta tak i problemene og hjelpe tiåringen. Selvsagt vil du ikke miste samboer, men du har et ansvar for dine egne barn som må prioriteres høyere enn dine egne ønsker.

Anonymkode: 78a06...6ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.2.2023 den 16.33):

Dett er en trolletråd, ingen har så store adferdsvansker uten at det settes inn tiltak også i hjemmet.

Anonymkode: 70b3a...6fc

Tro meg ,jeg har ett lignende barn. Vi får ikke tiltak i hjemmet for vi er for ressurssterke. Tro det eller ei…

Anonymkode: ed70f...c44