Samboer vil ikke at mitt særkullsbarn skal flytte til oss

[AnonymBruker]

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri valgt den som var villig til å sette meg i en slik situasjon, hadde tvert om tatt frem kofferter og bagger og bidratt til å hjelpe fittekjerring med å pakke.

Aldri aldri velg vekk dine barn. 

Anonymkode: e0c41...91d

[AnonymBruker]

Så trist å høre om utviklingen til din eldste sønn. Jeg mener barn går foran kjærlighetsrelasjon any day. Og den dagen man velger partner foran barns behov velger man barnet bort. 

En ny start kan være topp om man har grunnleggende sosiale ferdigheter, eller skal gå rett inn i et tilpasset tiltak. 

At et barn på 10 år slår uprovosert er absolutt et symptom på noe som er utenfor ordinær utvikling. 

Hva tenker bup er caset her da?

Anonymkode: 9985b...b16

[AnonymBruker]

La alltid barnet komme først!

Anonymkode: 35288...996

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg hadde aldri valgt den som var villig til å sette meg i en slik situasjon, hadde tvert om tatt frem kofferter og bagger og bidratt til å hjelpe fittekjerring med å pakke.

Aldri aldri velg vekk dine barn. 

Anonymkode: e0c41...91d

Som om jeg skulle sagt det selv!👍

Anonymkode: 23c84...13f

[AnonymBruker]

Skjønner dama din godt jeg, en sånn situasjon hadde ikke jeg godtatt at mitt 2 år gamle barn og meg selv skulle leve i. Men så har jeg (bevisst) valgt å ikke dele livet med noen som har barn fra før. 

Anonymkode: 9842d...e91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner dama din godt jeg, en sånn situasjon hadde ikke jeg godtatt at mitt 2 år gamle barn og meg selv skulle leve i. Men så har jeg (bevisst) valgt å ikke dele livet med noen som har barn fra før. 

Anonymkode: 9842d...e91

Jeg også 

Anonymkode: 19d73...72d

[AnonymBruker]

Forstår henne godt. Klart hun vil beskytte sitt 2 år gamle barn mot en 10 åring som utagerer, slår og er ufin. Din jobb er også å beskytte barnet på 2 år! 

Anonymkode: c7469...ef6

[Lineaaa]

Som forelder til 10-åringen hadde jeg blitt svært skuffet over reaksjonen til samboer. Som samboeren din med en 2-åring som blir slått (?) av en 10-åring i tillegg til utmattelse etter bare en helg sammen, skjønner jeg godt at hun flytter ut om du presser på for flytting. Du blir tvunget til å tenke over hvordan du best kan være pappa for begge barna dine. 

[AnonymBruker]

Når hun valgte deg, valgte hun pakkeløsningen som fulgte med. Ditt særkullsbarn er 10 år og har alle muligheter til å endre adferd med trygge voksne rundt seg. Den jobben ønsker ikke hun å bidra til. Min mann stilte samme betingelser. Men man velger ikke bort barna sine. Jeg ba han tenke seg om en gang til, for det var ikke sikkert han kom til å like resultatet av det valget han satte meg i. Heldigvis, så tenkte han seg om en gang til. Alternativet hadde jo vært 50% omsorg med våre felles barn. Stormen vi sto i, har gått over. Livet har kommet i balanse igjen og våre felles barn har foreldre som fremdeles holder sammen. 

 

Anonymkode: 7fd9f...63c

[IDGAF]

Tror kanskje det beste er om du og sønnen flytter ut en stund, og at du og damen din er særboere for en periode. Du er far for 10-åringen og må selvsagt ta vare på den, men du er også far til 2-åringen som SELVFØLGELIG skal slippe å leve i det kaoset du beskriver. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Forstår henne godt. Klart hun vil beskytte sitt 2 år gamle barn mot en 10 åring som utagerer, slår og er ufin. Din jobb er også å beskytte barnet på 2 år! 

Anonymkode: c7469...ef6

Og du tror andre familier sender bort barn som sliter da eller? Nei. Hun har fått barn med en mann som har barn fra før. 

Anonymkode: 1c7a6...f67

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Forstår henne godt. Klart hun vil beskytte sitt 2 år gamle barn mot en 10 åring som utagerer, slår og er ufin. Din jobb er også å beskytte barnet på 2 år! 

Anonymkode: c7469...ef6

Hans jobb er å ta vare på begge barna hans!

[AnonymBruker]

Barnet ditt trenger deg, velg han.

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Skjønner dama din godt jeg, en sånn situasjon hadde ikke jeg godtatt at mitt 2 år gamle barn og meg selv skulle leve i. Men så har jeg (bevisst) valgt å ikke dele livet med noen som har barn fra før. 

Anonymkode: 9842d...e91

Dama viste om det andre barnet før de ble samboere, regner jeg med. Når man velger noen med barn, velger man hele pakka. Man kan ikke velge bort barna.

Så jeg syns du har tatt et godt valg, når du bevisst har valgt å ikke dele livet med noen med barn fra før av. Det er flere som burde følge ditt eksempel, blant annet dama til ts. Jeg er usikker på hva jeg selv ville valgt om jeg hadde kommet i lignende situasjon, det kommer nok helt an på antall barn og alder på barna. Det finnes helt supre steforeldre, som virkelig bryr seg om barna og er oppriktig glad i dem, og jeg kunne aldri blitt sammen med en mann, om jeg ikke følte det slik ovenfor stebarna. 

Anonymkode: b3c9c...d5b

[AnonymBruker]

Stakkars gutt, mor orker han ikke og stemor orker han ikke. Han har ikke et hjem han er 100% ønsket i. Far kan selvsagt flytte og prioritere sin sønn, men det vil gå utover det minste barnet som også må vokse opp i skilsmissehjem. Vanskelig situasjon dette, men fint at du ønsker mer tid med sønnen din og jeg håper dere får den hjelpen dere trenger. 

Anonymkode: b7f1d...0f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Forstår henne godt. Klart hun vil beskytte sitt 2 år gamle barn mot en 10 åring som utagerer, slår og er ufin. Din jobb er også å beskytte barnet på 2 år! 

Anonymkode: c7469...ef6

Og det kan man fint gjøre, selv om man bor i samme hus. Men det er klart det er krevende for foreldrene, samt at de selvsagt har behov for veiledning og støtte.

Anonymkode: b3c9c...d5b

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg er bare så overrasket over min samboers reaksjon. Hun har ikke vist antydning til å mene dette før. Hun er veldig flink med min eldste, og de har en god relasjon, så problemet ligger jo ikke der heller.

Hun sier bare at hun må ta vare på sitt eget barn først og fremst, og at hun ikke føler seg trygg.

Det er jo veldig vondt å høre.

Anonymkode: 8883f...d50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

Helt ærlig, så er samboeren din urimelig. Har hun morsfølelsen i det hele tatt bør hun kunne sette seg inn i dine sko og prøve å forstå situasjonen fra din side og fra sønnen din sitt ståsted. Ikke rart gutten sliten, han føler kanskje han blir en kasteball og mangler tilhørighet. Hadde begynt å helgardert med med å dokumentere alt tilfelle samboeren ønsket å ta minstemann med og stikke, og planlagt et liv som alenefar til to barn. Dette forutsetter jo at hun er urimelig og ikke lar seg prate med. Så må du gjøre dun del av jobben og regulere ditt barn når dere er sammen, sette grenser og lære gutten kommunikasjon slik at han takler negative følelser på en ok måte. 

Anonymkode: e6d28...a88

[AnonymBruker]

Jessic_a skrev (4 minutter siden):

Hans jobb er å ta vare på begge barna hans!

Han har tydeligvis ikke gjort det frem til nå og nå vil han i tillegg ødelegge hverdagen til 2 åringen

Jeg hadde glatt flytta ut med 2 åringen 

Anonymkode: c7469...ef6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

Det er ikke du som taper? Det er faktisk gutten på 10 år (!!) som taper. Han ble ikke bedt om p bli født, men han fikk dessverre to uansvarlige foreldre - og har en far, som velger sin nye familie over han. Sett samboeren din på plass, flytt gjerne ut si - hun valgte å flytte inn med en mann, som har flere barn. Hun er aldeles uempatisk som virkelig mener at er voksent menneske skal velge mellom barna og kjæresten sin. Virker ikke særlig god hun der.

Anonymkode: 45b73...ab0