Samboer vil ikke at mitt særkullsbarn skal flytte til oss

[servitrise&suppe]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Kan du begynne med å være mer delaktig og ta mer ansvar under samvær med den samværsordningen dere har nå? Om 10-åringen er utagerende mot alle søsken, på begge sider, og samboeren din tar mest ansvar under samvær, så er det jo forståelig at din samboer ikke er så gira på å ta enda mer ansvar. 
 

Dere må ta i bruk all den hjelp dere kan få fra det offentlige, samt du må nok gå litt i deg selv også. Skjønner det er tøft, men om du ikke klarer å bidra nok med den samværsordningen dere har nå, hva tror du at du kan få til mer av om 10-åring bor mer/fast hos dere? Jeg skjønner du har lyst til å få til en endring, men dette her vil ta tid, og kreve masse, og sannsynligheten for at det vil fungere at du kommer inn som en pris på en hvit hest og får til en endring over natten er vel heller liten, og det ser nok samboeren din og prøver å sette grenser. 
 

Utrolig viktig at begge barn vet de er elsket, og ønsket, samme hvordan de er, men her trenger dere mer hjelp, og du må selv ta mer tak på vanlig samvær først, og det over tid. 10 åringen kan ikke bli utsatt for å «bli sendt tilbake» etter kort tid fordi det ikke gikk. Det må ihvertfall prøves å unngås så langt som mulig. Når det er så mye ressurser inni bildet i skolen, så sier det sitt. Samt det du tilførte her om at søsken har vært utsatt for vold. Kan forstå det virker sårt, men jeg synes med den tilleggsinformasjonen som har kommet at din samboer gjerne er den som har beina best plantet på jorden, og du må gå litt i deg selv. 
 

Kanskje om dere ser ting vil fungere bedre frem mot sommeren med det samvær dere har at det kan økes til høsten? Sier dette for å gi deg litt håp, selv om dette nok vil ta mye mer tid enn et halvt år. Tipper barnets mor også vil sette pris på om du avlaster utenom vanlig samvær, si følger opp på en fritidsaktivitet fast, kun du og eldste. 
 

Ønsker dere alle lykke til, og håper 10-åringen får den hjelpen han trenger. Han har det nok ikke godt og utrykker det på sin måte 💙

Anonymkode: 0b128...0d1

Etter å ha lest hva trådstarter skrev sist før jeg postet er jeg enig i dette! Men problemet er at moren vil sønnen skal være mest mulig hos far! Hun har da tydeligvis ikke stort mer kapasitet pr nå. 

Hva da? 

[Eplejuice123]

servitrise&suppe skrev (1 minutt siden):

Etter å ha lest hva trådstarter skrev sist før jeg postet er jeg enig i dette! Men problemet er at moren vil sønnen skal være mest mulig hos far! Hun har da tydeligvis ikke stort mer kapasitet pr nå. 

Hva da? 

Det var jo han, i samråd med mor, som foreslo å ha 10 åringen. Da må han ta ansvar Da. Det tror jeg ikke han klarer. Så at folk er ufin mot bonusmor fatter jeg ikke. Han far vet godt at ansvar faller på bonusmor...desverre.  stakkars unge(r)

[Eneri]

Har ikke lest alle sju sidene, men har etpar betraktninger. For det første virker det som din samboer har jobbet hardt for å få en god relasjon til din "vanskelige" tiåring. Antar det har gått noen år fra dere ble sammen til dere sitter med en to-åring i tillegg. Du har nok vært en noe umoden far i forhold til hva din eldste sønn har trengt, og det KAN være at din samboer OGSÅ måtte ha lært deg å bli en mer ansvarlig og god forelder. Det er en slitsom oppgave! ( Siden du sier at du først nå med barn nr to i hus innser noe av egne og mors foreldrefeil.) Jeg kan tenke meg at det ikke har vært enkelt for din samboer å stå i. Når dere er sammen alle fire, hvor mye bærer hun og hvor mye bærer du av det hele? Planlegging, strukturer, tilrettelegging for fin samværshelg med din eldste ?

Så: det er ikke bare å knips bytte skole med et barn som tydeligvis trenger mye ekstra ressurser. Dette tar tid for en skole å få på plass, og BØR være klart før din sønn starter der for ikke å komme fullstendig skjevt ut .

Har gutten din selv ord for å beskrive hva som føles galt? Føler han seg som en byrde/til overs i sine to hjem med yngre søsken? 

 

[I Grosny]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

Akkurat nå må du  gi alt for tiåringen siden han er i en  kritisk situasjon. Så får du heller være særbo med samboeren din i en periode, men du kan jo besøke dem når tiåringen er på besøk hos mor.

[AnonymBruker]

Som du beskriver 10 åringen, høres det faktisk veldig naturlig ut at samboeren din ikke vil ha han rundt fellesbarnet deres.

Anonymkode: 7599d...e88

[servitrise&suppe]

Eplejuice123 skrev (10 minutter siden):

Det var jo han, i samråd med mor, som foreslo å ha 10 åringen. Da må han ta ansvar Da. Det tror jeg ikke han klarer. Så at folk er ufin mot bonusmor fatter jeg ikke. Han far vet godt at ansvar faller på bonusmor...desverre.  stakkars unge(r)

Nei, det er ingen grunn til å være ufin mot henne. Hun tar jo ansvar oppe i alt. 

[AnonymBruker]

Tanuki skrev (4 timer siden):

 

ja, glem det jeg skrev i sted. Gutten er voldelig mot alle søsknene, selvfølgelig skal ikke samboer la yngstemann bo i lag med en gutt som bruker vold.

Nei dor det er klart det er mye bedre å bare gutten bli skyvd ut i kulden, et barn som har set vanskelig får det hvertfall ikke bedre med å bli avvist

Anonymkode: 45cd6...a68

[AnonymBruker]

Du skriver jo rett ut at det er stemor som tar ansvar og grensesetting for 10 åringen. Du "hjelper" til. Du kan virkelig ikke forvente at stemor skal ta vare på 10 åringen fulltid. Det du først kan begynne med å trene på å ta 100% ansvar selv for gutten din når dere har samvær. I tillegg kan du jo avlaste mor enkelte ettermiddager ved å ta med gutten ut på aktiviteter selv om det ikke er dine samværsdager. Det kan være veldig godt for gutten din.

Å skifte skole osv når han har så mye tilrettelegging vil kreve utrolig mye møter og jobb. Har du mulighet til å ta mye fri fra jobben din for å følge opp dette? eller tenkte du at stemor skulle være involvert i dette også? For du kan ikke legge ansvaret over på henne.

Anonymkode: 8d625...22f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja? Man kan da fint beskytte barnet på 2 år selv om 10 åringen også bor der? Han har et ansvar for at begge barna har det godt, ikke bare yngstemann! Skjønner ikke hvordan du har så forståelse for samboeren her. 

Anonymkode: 85cec...e11

Kan man helt enkelt og fint beskytte 2 åringen fra en rabiat 10- åring når man er alene om omsorgen for begge to? Kan du rent konkret fortelle hvordan dette skal gjøres i hverdagen? Hva slags oppvekst blir dette for yngstemann?

Anonymkode: 9f758...fcd

[AnonymBruker]

Som mor til 2 åringen om jeg var henne ville jeg insistert på at far evt hadde samvær når 10 åringen ikke var tilstede dersom far insisterte på å følge denne idiotiske tanken om å ta over ansvaret for gutten på tross av hans tydelig manglende egenskaper som forelder (kun basert på hans egne poster i denne tråden) 
Det er synd å si det men dersom 10 åringen er stygg med alle sine yngre søsken, ikke klarer sosiale relasjoner, ikke har venner osv er det neppe pga små eller diffuse problemer! 

Anonymkode: 28865...e3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Samboer skal ikke måtte tvinges til å en situasjon hvor hun er plutselig er 2 barnsmor på heltid og bare godta det   Hun kan elske barnet som man gjør med nevø, men ikke som eget barn når man blir så utmattet av barnet.  Å gå fra noen helger til fulltid er ekstrem stor overgang. En periode med litt økt tid, ja, men å gå fra litt til hele tiden kan være mer enn samboers kapasitet. 

Anonymkode: bc01d...f95

Ja da får hun ha 2 åringen sin 50% da. Å be ts velge mellom sine barn er umodent og ondt. 

Anonymkode: 897b5...202

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som mor til 2 åringen om jeg var henne ville jeg insistert på at far evt hadde samvær når 10 åringen ikke var tilstede dersom far insisterte på å følge denne idiotiske tanken om å ta over ansvaret for gutten på tross av hans tydelig manglende egenskaper som forelder (kun basert på hans egne poster i denne tråden) 
Det er synd å si det men dersom 10 åringen er stygg med alle sine yngre søsken, ikke klarer sosiale relasjoner, ikke har venner osv er det neppe pga små eller diffuse problemer! 

Anonymkode: 28865...e3c

Det hadde du ikke fått igjennom siden de er søsken. 

Anonymkode: 897b5...202

[Eneri]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ts igjen

Eldstemann er desverre voldelig mot søsken på begge sider, søsknene på andre siden er dog eldre enn min yngste. Min samboer nekter å la barna være alene sammen, og krever at det alltid passes på, da ting blir gjort i det skjulte..Jeg forstår jo hva hun mener, og prøver å passe så godt som mulig på.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært så god på grenser, men samboeren min er veldig god på å sette gode grenser for begge barna, så hun har nok gjort det meste av dette. Når det er sagt, så har jeg aldri sagt henne imot, og alltid støttet henne i vanskelige situasjoner, slik at jeg har bidratt så godt jeg kan der. Har lært mye, og vil si jeg har blitt bedre på grensesetting nå.

 

 

 

Anonymkode: 8883f...d50

Dette bekrefter det jeg mistenkte; du er ikke i forkant eller tar initiativ til å utvikle deg selv som forelder. Det er din samboer som må lære deg opp, og du "støtter henne". Og jeg syns det er sterkt bekymringsverdig at vold fra eldste mot yngste ikke bare opstår i øyeblikkets hete fordi eldste ikke klarer å regulere et spontant sinne eller frustrasjon, men at han tydeligvis vet godt nok at det er noe galt han gjør og dermed utfører det i skjul for å plage yngre søsken. 

Jeg tenker du må kontakte fagfolk og sørge for å delta på rådgiving/kurs som gjør deg bedre i stand til å være den forelderen din utagerende tiåring trenger for å komme på rett kjøl. 

[AnonymBruker]

Dette er så trist, og et eksempel på hvorfor atferdsvansker vokser seg for store til å håndtere. 

Hvis foreldrene har vært for ettergivende og/eller inkonsekvente, så får barnet atferdsvansker. Og trenger da foreldre som er særlig gode på grensesetting. Med veiledning og hjelp blir foreldrene kanskje gjennomsnittlig gode på grensesetting. Og det er ikke godt nok..

 

Anonymkode: 6ed34...d7a

[Handful]

Etter nye opplysninger så skjønner jeg at 2 åringen må beskyttes. "Ting gjøres i det skjulte" mot en 2 åring høres jo ikke særlig trygt ut... 

Men 10 åringen er fortsatt et barn i en vanskelig situasjon som trenger deg veldig. Kanskje mer enn 2 åringen akkurat nå.

Uansett hvordan det blir håper jeg du skjønner at du må ta mye ansvar for barna dine fremover, og sette dem over alt annet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

Når det er så ille at han ikke i det hele tatt kan være inne i klassen, så handler det ikke om at dere ikke har «satt nok grenser.» Hvis det kun var deres oppdragelse, hadde han greid å omstille seg når han skjønte at det var andre regler på skolen. Her ville jeg bedt om en ny utredning. 
 

En 10 (!) åring er ikke ufin mot en 2 åring, det er ikke normalt. Skaff 10 åringen mer hjelp og utredning. 

Anonymkode: 9a40e...b25

[AnonymBruker]

Sånt må man regne med når man har mine, dine, våre, og så kanskje naboen sine. Det blir ofte rot. Det er mye bedre å ha en riktig, ekte familie med mor, far og barn. Men siden det er for sent for deg så ville jeg nok satt barnet først. Synd at da mister minstemannen muligheten til å oppleve å ha begge foreldrene boende med seg hele tiden...  

Anonymkode: 4adf0...ee3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Når det er så ille at han ikke i det hele tatt kan være inne i klassen, så handler det ikke om at dere ikke har «satt nok grenser.» Hvis det kun var deres oppdragelse, hadde han greid å omstille seg når han skjønte at det var andre regler på skolen. Her ville jeg bedt om en ny utredning. 
 

En 10 (!) åring er ikke ufin mot en 2 åring, det er ikke normalt. Skaff 10 åringen mer hjelp og utredning. 

Anonymkode: 9a40e...b25

Ja, enig. Dette er noe annet og mer enn manglende grensesetting. Be om hjelp igjen, TS. 

Nå har ikke tidligere utredning konkludert med diagnose (ref hi), så da burde vel egentlig barnevernet bli koblet inn pga vedvarende atferdsvansker. Noe er alvorlig galt. Kanskje vil ny utredning konkludere med en diagnose. Eventuelt kan det bli aktuelt med andre hjelpetiltak. 

Anonymkode: 18a9a...24d

[AnonymBruker]

Husk at det sjelden løser noe med en «ny start», hvis man ikke også har nye rutiner. Det blir fort samme problem, et annet sted. Det går ikke an å flytte fra problemene. Det høres ut som det er satt inn store tiltak på skolen, det er ikke automatisk sånn at han får disse overført ny skole. Hvis han har vanskeligheter med å få venner, er det ikke naturlig å tenke han skal få det nå. Hvis han pleier å slå, selv når alt er trygt, er det ingen grunn til å tro han skal stoppe når alt er nytt. Her bør du i stedet for å tro at eksterne endringer vil fikse alt, se at det er du som må gjennomføre disse endringene. Begynn hjemme, med samme avtale som nå. Følg opp gutten din bedre. Jobb redusert. Vær oppmerksom. Sett grenser. Gjør ting sammen. Ha tettere dialog med skolen. Forsøk å invitere noen fra klassen på noe gøy, med beskjed om at du også skal være med. Du må rett å slett være mer tilstede den tiden du har med han. 

Anonymkode: 381fd...9bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er alvorlig bekymret for 10-åringen, og det er derfor jeg skrev tidligere at de må koble inn faginstanser for veiledning og hjelp. 

 

Nå var det ikke du som skrev det. Det var ts som skrev han allerede hadde et tverrfaglig team rundt gutten. Det har allerede blitt skrevet! 
Når en kvinne flytter inn med en mann som har barn fra før, så takker hun ja til hele pakken som følger med. Hun velger å få et barn selv i situasjonen som allerede er der. Men nå det er snakk om at barnet skal flytte inn sammen med de, truer hun med å flytte ut. Hennes valg, og det må hun bare gjøre, samtidig viser det tegn på at hun prioriterer seg selv og ikke barnas behov. Så er det det hun ønsker velger hun bort barnet sitt, som selvfølgelig blir igjen med far.

Altså, de er to voksne som styrer familien og det er snakk om en 10- åring som har hele livet foran seg, men som har blitt en kasteball og mangler tilhørighet. Gutten trenger ikke bare grenser, stabilitet og forutsigbarhet, han trenger mest kjærlighet, og føle seg inkludert, sett og ønsket. 

Flytter far eller flytter mor så går det utover 2-åringen også. Foreldrene straffer begge ungene fordi de ikke vil ta på seg voksenrollen og stå sammen i en krevende situasjon. 

Hva med neste situasjon som er krevende? Det kommer mange slike situasjoner i løpet av livet, skal man bare flytte bort? Det finnes hjelp å få, og det finnes bedre måter å være rollemodeller og foreldre på enn å true med flytting. Det finnes hjelp å få for å takle utfordringer med barn, og de fleste har nettverk rundt seg. 

Anonymkode: e6d28...a88