Samboer vil ikke at mitt særkullsbarn skal flytte til oss

[anon321]

Det første du skal gjøre TS, er å drite i å høre på folk som snakker om farlig med voldelige barn osv. Et barn på 10 år er ikke voldelig. Det utagerer følelser via vold for at han ikke klarer å gjøre det på en annen måte. 

Det som er utfordrende med din situasjon er jo egentlig ganske mye forskjellig.

Det hjelper nok lite å sette hardt mot hardt mot Mor. For det første så blir bare riften mellom dere større, og utfallet blir jo det samme som det hun sier. Samtidig så er situasjonen slik at barnet på 10 år har allerede en vanskelig situasjon, mens barnet på 2 har en fin situasjon. Derfor vil du forringe barnet på 2 år sin oppvekst om du og Mor går hvert til sitt.

Det fineste man kan få til er dialog. Samtidig så kan det jo være en middelvei mellom det samværet som dere har idag, og det å flytte inn. Det går å øke samværet, og samtidig øke din og deres tilstedeværelse i å hjelpe barnet igjennom den situasjonen som er nå.

Uansett, så må dere ha en dialog. For om du og Mor er sammen, så er hun nødt til å være mentalt innstilt på at dere har 2 barn, ikke at hun har 1 og du 2. Det vil aldri fungere om Mor ser på ditt særkullsbarn som noen andre sitt, og ikke oppriktig tar til seg barnet og elsker det som sitt eget. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her har du (og mor) feilet med ditt første barn. Hvorfor skal ditt andre barn måtte svi for det? Hvorfor skal ditt andre barn måtte bli skilsmissebarn fordi du ikke klarte å oppdra ditt første barn? Eller hvorfor skal barn nummer 2 lide under en 10 åring med tydelige adferdsvansker. Når et barn blir tatt ut av klassen slik er det jo noe veldig gale.
 

Her må du faktisk leve med dine feil og se til å ikke gjøre de to ganger. Skal barn nummer to bli like ødelagt som det første? Det er helt sikker mye du kan gjøre som hjelper på situasjonen utenom å ødelegge familien og livet til ditt andre barn. Lær av dine feil og ikke gjør de to ganger helt unødvendig. 

Anonymkode: a2cb9...779

Du høres fryktelig kald ut når du uten videre ofrer 10åringen. Det er ikke guttens feil, dette ligger hos foreldrene. 

Stakkars gutt, det er en forferdelig situasjon foreldrene har satt han i. De kommer til å trenge mye faglig hjelp for å kunne rette opp i dette, der er ikke nok at han bare flytter til far. Far har vist seg å ikke kunne ivareta barnet sitt, så hvilke forutsetninger har far til å hjelpe gutten nå?

Anonymkode: e25fa...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg hadde aldri valgt den som var villig til å sette meg i en slik situasjon, hadde tvert om tatt frem kofferter og bagger og bidratt til å hjelpe fittekjerring med å pakke.

Aldri aldri velg vekk dine barn. 

Anonymkode: e0c41...91d

Enig.

Anonymkode: a92ff...fb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker det er en side av historien her som vi ikke hører.

TS sier samboeren og sønnen har en god relasjon og at hun er flink med han. Kanskje føler samboeren at hun har mye av ansvaret for han når han er hos dere og det orker hun ikke fulltid. Gjør du TS all jobben med sønnen din når han er hos dere? For hvis du legger noe av dette over på samboeren din så er det lettere å se hennes reaksjon.

Anonymkode: 8d625...22f

Kan aldri tro at ts har 100% ansvar for sønnen når han er hos ts og samboeren, tror nok samboer har mye større ansvar enn ts egentlig innser allerede og sett utifra det kan jeg forstå at hun blir utslitt bare av helgene med 10-åringen.  Tanken på å bli kastet inn i en situasjon og hverdag uten tid til å hente seg inn kan bli overveldende for mange.   

Hvordan ny potensiell hverdag ble presentert har også mye å si, om hun føler at du bare kan bestemme noe som berører testen av familien uten å få avklart hva det innebærer av ansvarsområder. Hvor mye jobber ts, hvor mye bidrar ts i hjemmet fra før av, hvordan er ts med 10-åringen når han er der nå og hvor stort ansvar har samboer.  Er samboer allerede mye involvert så viser du dine manglende kapasitet til å ha 10-åringen i hus. 

Ja, det kan være kaldt overfor 10-åringen, men er du tjent med at 2-åringen får en mor uten kapasitet fordi hun må leke mor for en 10-åring hun ikke føler seg kompetent til å håndtere. 

Anonymkode: bc01d...f95

[AnonymBruker]

anon321 skrev (1 time siden):

Det første du skal gjøre TS, er å drite i å høre på folk som snakker om farlig med voldelige barn osv. Et barn på 10 år er ikke voldelig. Det utagerer følelser via vold for at han ikke klarer å gjøre det på en annen måte. 

Det som er utfordrende med din situasjon er jo egentlig ganske mye forskjellig.

Det hjelper nok lite å sette hardt mot hardt mot Mor. For det første så blir bare riften mellom dere større, og utfallet blir jo det samme som det hun sier. Samtidig så er situasjonen slik at barnet på 10 år har allerede en vanskelig situasjon, mens barnet på 2 har en fin situasjon. Derfor vil du forringe barnet på 2 år sin oppvekst om du og Mor går hvert til sitt.

Det fineste man kan få til er dialog. Samtidig så kan det jo være en middelvei mellom det samværet som dere har idag, og det å flytte inn. Det går å øke samværet, og samtidig øke din og deres tilstedeværelse i å hjelpe barnet igjennom den situasjonen som er nå.

Uansett, så må dere ha en dialog. For om du og Mor er sammen, så er hun nødt til å være mentalt innstilt på at dere har 2 barn, ikke at hun har 1 og du 2. Det vil aldri fungere om Mor ser på ditt særkullsbarn som noen andre sitt, og ikke oppriktig tar til seg barnet og elsker det som sitt eget. 

Samboer skal ikke måtte tvinges til å en situasjon hvor hun er plutselig er 2 barnsmor på heltid og bare godta det   Hun kan elske barnet som man gjør med nevø, men ikke som eget barn når man blir så utmattet av barnet.  Å gå fra noen helger til fulltid er ekstrem stor overgang. En periode med litt økt tid, ja, men å gå fra litt til hele tiden kan være mer enn samboers kapasitet. 

Anonymkode: bc01d...f95

[AnonymBruker]

Når man velger en partner som har barn fra før så følger barnet med, på både godt og vondt. For alt dere vet kan det styrke søskenbåndet om din eldste får bo med dere og får en ny start på ny skole. Å be deg velge mellom henne og deres felles barn, eller ditt eldste barn, er faktisk helt hårreisende urimelig. Og jeg syns det er horribelt å se hvor mange som faktisk forsvarer et sånt ultimatum. Tenk om det var deres barn som ble diskutert slik. 

Tenker at denne gutten trenger å føle at han er ønsket og velkommen, og i det minste hos sine egne foreldre. Noe annet burde være rett ut uaktuelt. Man velger barna sine fremfor alt. 

Anonymkode: 6d454...992

[Nordlending90]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

Høres ut som en vond og vanskelig situasjon for alle involvert.
Hva med å øke til to dager i uken i starten, slik at forandringen tar tid?

Kan bup eller barnevernet hjelpe dere med å sette grenser?
 

 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Samboer skal ikke måtte tvinges til å en situasjon hvor hun er plutselig er 2 barnsmor på heltid og bare godta det   Hun kan elske barnet som man gjør med nevø, men ikke som eget barn når man blir så utmattet av barnet.  Å gå fra noen helger til fulltid er ekstrem stor overgang. En periode med litt økt tid, ja, men å gå fra litt til hele tiden kan være mer enn samboers kapasitet. 

Anonymkode: bc01d...f95

Forhåpentligvis er hun ikke tvunget inn et forhold med et barn fra før involvert. Det er selvvalgt. Og da burde sjansen for at barnet blir boende der fast være tatt med i beregningen, for det kan altså skje hvis foreldrene finner ut at det kan være det beste for barnet. De vet jo heller ikke om det vil være like tungt hvis barnet flytter dit. Hvis barnet får det bedre på ny skole og ts setter gode rammer for barnet i hjemmet så kan det over tid skje at barnet utagerer mindre. Men det vet man ikke hvis man ikke prøver. 

Anonymkode: 6d454...992

[AnonymBruker]

Mine foreldre var i akkurat samme situasjon, bare barnet var 13 år, han flyttet hjem til oss, men var allerede så dårlig at det ikke fungerte, rømte hjemmefra, drakk seg dritings, stjal bilen osv. måtte sende han på institusjon. Ville nok spurt BV om hjelp i denne situasjonen.

Anonymkode: 87912...3f7

[Helene1982]

Det virker som du har en tanke om at du kan hjelpe ham. Han er 10 år og sliter. Jeg tror ikke du som forelder kan forsvare at du velger ham bort. Om han hadde bodd sammen med deg hele tiden, er det ingen forelder som hadde vurdert å sende en 10-åring bort, fordi han "var vanskelig". Om det betyr at du og samboeren din må bli særbo eller det blir slutt mellom dere, er det trist, men jeg tror ikke hun hadde akseptert å sende bort 2-åringen heller. Be om hjelp, og samarbeid med mor, skole og alle ressursene dere får tak i, men ikke avvis denne unge gutten. Man kan ikke velge å ikke stille opp for sitt eget barn, og om du stiller samme spørmålet til moren til 2-åringen, hadde hun ikke valgt deg, men barnet sitt, som er det eneste riktige valget.

Endret 4. februar 2023 av Helene1982

[AnonymBruker]

Vær så snill å velg sønnen din foran partner. Jeg vokste opp med en far som valgte partner foran meg og aldri stod opp for meg. Selv om partneren er ute av bildet for lengst og han prøver sitt beste for å ha en god relasjon så føler jeg ingen familiebånd til ham. Det handler ikke bare om bitterhet, men at man ikke kan komme når barnet er voksent og forvente at man skal ha et normalt far-barn-forhold når man aldri har gjort noe for å bygge det opp i barnets formative fase. Barnet har én oppvekst. Det er nå du har sjansen til å vise hvem du er og hvem barnet er for deg, og dermed hva barnet skal tenke om seg selv og om deg i fremtiden.

Anonymkode: bba95...899

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Samboer skal ikke måtte tvinges til å en situasjon hvor hun er plutselig er 2 barnsmor på heltid og bare godta det   Hun kan elske barnet som man gjør med nevø, men ikke som eget barn når man blir så utmattet av barnet.  Å gå fra noen helger til fulltid er ekstrem stor overgang. En periode med litt økt tid, ja, men å gå fra litt til hele tiden kan være mer enn samboers kapasitet. 

Anonymkode: bc01d...f95

Eh hun har gått inn i dt forhold med en som har barn fra før…

Anonymkode: 45cd6...a68

[AnonymBruker]

Til alle dere som sier at en ikke ville sendt bort en tiåring hvis det var et felles barn. DET er ikke sikkert. Nå vet vi ikke hvor gale det er på hjemmebane. Men ettersom barnet ikke får lov å være i klasse med jevngamle barn. Men må være alene på skolen fordi det er voldelig så vil jeg tro det er VELDIG gale. Og klart mor til toåringen her er oppriktig redd for toåringens ve og vel. Kanskje til og med liv. 
 

i en slik situasjon hvis felles barn hadde nok barnevernet blitt involvert. I værste fall tipper jeg at far hadde flyttet ut med 10 åringen frem til barnet var så gammelt at det måtte klare seg selv eller på insitusjon.  For ja det høres så gale ut. Hvordan skal en tiåring med så store problemer klare seg på ungdomsskolen og på sikt klare seg selv? Det må jo tiltak til her. Antagelig langt over hva ts evner selv.  

Anonymkode: 44c23...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er en mann med samboer, og et lite barn på to år. I tillegg, så har jeg en sønn på 10 fra et tidligere forhold, som frem til nå har bodd mest hos moren, men har vært hos oss annenhver helg, og en gang i uka.

Dette har fungert fint, synes jeg, men jeg savner han, og har nok en del dårlig samvittighet ovenfor min eldste.

Han sliter dessverre veldig sosialt og har ingen venner. Han har også problemer med autoriteter, og på skolen kan han ikke være i klasserommet med de andre i klassen pga. At han kan slå medelever, og ikke hører på læreren.

Jeg og moren har samarbeidet med Bup og Ppt i en lengre periode, uten at det er snakk om noen diagnose pr. Nå. Jeg skal være så ærlig, og innrømme at både mor og jeg har nok ikke satt nok grenser, eller forventet nok av han.. Dette er noe jeg tenker mye på, og har forstått ettersom jeg har blitt eldre, og fått barn nr. to.

Moren hans har to andre barn, og virker til å være utslitt, og ønsker at jeg har han mest mulig. 

Nylig foreslo jeg for samboeren at han kunne prøve å bo hos oss og bytte skole til her vi bor. Kanskje en ny start vil hjelpe?

Samboeren hadde en reaksjon som jeg ble veldig overrasket over. Hun sa vel egentlig på en pen måte at da tar hun vårt felles barn og flytter ut. 

Jeg visste ikke at hun følte det så sterkt, men det kom frem at hun synes han er slitsom, og at hun er utslitt etter helgene han har vært her. I tillegg er hun redd for sikkerheten til vårt felles barn, da sønnen min kan være noe ufin mot minstemann innimellom.

Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen? Føler at jeg taper uansett, og kjenner meg frustrert på samboer som setter meg i denne vanskelige situasjonen. Jeg ønsker jo ikke enda et brudd heller...

Anonymkode: 8883f...d50

Ditt eldste barn har ikke blitt så dårlig fungerende pga at du og mor ikke har satt nok grenser eller forventet nok av ham. Hadde det vært "bare" det så hadde nok skolen opplevd ham som grenseløs og utfordrende, men de hadde klart å jobbe med det og få ham til å fungere i klasserommet. Din sønn kan ikke være i klasserommet, noe som betyr at han har full dekning med assistent og / eller pedagog på seg. Noe som bare skjer i ganske spesielle tilfeller. Her høres det altså ut som det må ligge noe annet og mer til grunn for guttens atferd enn manglende grensesetting i hjemmet. 

Du har ikke sagt noe mer om hva bup og ppt har uttalt om saken, men det høres alvorlig ut. Og i en så krevende sak så kan dere ikke ta avgjørelser om flytting uten å få veiledning fra faginstanser. 

Det høres ut som du (og enkelte som har svart i tråden) mener at du kan hjelpe ham til å fungere hvis han flytter til deg. Jeg er redd det ikke vil være så enkelt ettersom barnet har såpass store utfordringer.

Bare det å bytte skole kan i seg selv utløse en krise. 

Jeg vil på det sterkeste anbefale å diskutere saken med bup og kanskje også barnevernet. Skulle det bli flytting så må det skje med veiledning og hjelp fra fagfolk. Og det må legges en plan for hvordan trygge toåringen. 

Noen sier at samboeren din har selv valgt å etablere seg med deg. Det er sant. Og dere har begge valgt å få et barn til i en krevende familiedynamikk. Å være søsken til barn som er utagerende og tar mye fokus er utrolig krevende for et barn. Ikke glem at minsten kommer til å trenge mye hjelp og støtte også. 

Jeg håper dere får god hjelp!

Anonymkode: 18a9a...24d

[AnonymBruker]

Hvordan er 10 åringen mot 2 åringen når han er hos dere?

Hun er høyst urimelig!

Anonymkode: 97dee...344

[AnonymBruker]

Jeg synes det står respekt av samboeren din, jeg! Hun har helt tydelig synes dette har vært vanskelig lenge, men hun har valgt å ikke la verken deg eller 10åringen merke det. Hun har bitt tenna sammen, og slitt seg ut under samvær. Hun har forsøkt å gjøre så 10åringen har det fint, samtidig som hun har passet på 2åringen. Du sier du aldri har hørt om dette før, så hun har absolutt ikke latt deg få inntrykket av at hun synes din sønn er slitsom, eller at hun kunne ønske han ikke var der. Hun har stilt opp akkurat som hun har skullet. Bidrar du ekstra hjemme når ditt særkullsbarn er der? For du vet, du skal egentlig gjøre mest. Det skal ikke være sånn at hun sliter seg ut. Hun ser vel for seg et liv som går fra å gjennomføre slitsomt samvær, til en slitsom hverdag. Hvor hun må passe på som en hauk, og tilrettelegge for at alle skal ha det fint. Du har et ansvar for 10åringen, men du har også et ansvar for 2 åringen. Kan du med hånden på hjertet si at det vil være et trygt og godt oppvekstmiljø hjemme hos dere dersom 10åringen flytter inn? 
Det høres ut som det kommer til å ende opp med en mor som er utslitt, og en far som innser at det ikke var velykket. Hva da? Du kan jo ikke akkurat sende han tilbake. 

Anonymkode: 381fd...9bc

[servitrise&suppe]

Dette er en veldig vanskelig situasjon, men det siste du skriver om at du vil tape uansett viser at du tenker på konsekvenser for deg selv. Nå bare nevner jeg det så du kan tenke over om dette er noe du vil gjøre for å lette din samvittighet eller på annen måte for din egen skyld. For først og fremst handler dette om din eldste som virker å ha alvorlige problemer. Når han blir tatt ut av klasserommet er det store utfordringer det er snakk om.

Han er 10 år og kan reddes inn, selv om det er stor sannsynlighet for at han har kommet så uheldig ut at faren for en destruktiv livsførsel også fremover er veldig stor. Han har opplevd tap ( du og mor gikk fra hverandre ) han har opplevd å aldri få nok oppmerksomhet og grenser ( med søsken begge steder, innrømmelse fra deg, og en liten bror hos dere ) og han opplever å være ekskludert sosialt. Moren er sliten og din samboer er også det ( begge deler forståelig )

Så hva bør skje med gutten din? I mitt syn trenger han kontinuerlig oppfølging, aktiviteter og fullt fokus fra en omsorgsperson som setter han først. Det er noe han ikke har opplevd før, og noe han fortjener ett hundre prosent. Samtidig vil han nok en gang bli utsatt for tap av stemor og alt han tross alt er vant til, for uansett hvordan vi har det så er det vi er vant til og vet om, det vi oppfatter som trygghet. Nå er han likevel i en veldig sårbar og sikkert uutholdelig situasjon, så den forandringen kan likevel være lettere for ham å takle.

Jeg syns du skal snakke seriøst og ærlig med hjelpeapparatet rundt ham og med moren. I mitt syn virker det best om han og du kan bo sammen og at det er en sjanse til å redde ham inn. Men det er ekstremt viktig at du setter ham først og er 100 prosent villig til å gå helhjertet inn for det. Sønnen din kan ikke en gang til oppleve en forandring som medfører tap og å ikke bli førsteprioritet. Ta deg tid til å tenke over om du er istand til og har evnene til å hanke han inn og bruke alle krefter på å prøve og få ham på rett spor. Håper du og dere løser dette til beste for gutten din. 

[AnonymBruker]

servitrise&suppe skrev (4 minutter siden):

Dette er en veldig vanskelig situasjon, men det siste du skriver om at du vil tape uansett viser at du tenker på konsekvenser for deg selv. Nå bare nevner jeg det så du kan tenke over om dette er noe du vil gjøre for å lette din samvittighet eller på annen måte for din egen skyld. For først og fremst handler dette om din eldste som virker å ha alvorlige problemer. Når han blir tatt ut av klasserommet er det store utfordringer det er snakk om.

Han er 10 år og kan reddes inn, selv om det er stor sannsynlighet for at han har kommet så uheldig ut at faren for en destruktiv livsførsel også fremover er veldig stor. Han har opplevd tap ( du og mor gikk fra hverandre ) han har opplevd å aldri få nok oppmerksomhet og grenser ( med søsken begge steder, innrømmelse fra deg, og en liten bror hos dere ) og han opplever å være ekskludert sosialt. Moren er sliten og din samboer er også det ( begge deler forståelig )

Så hva bør skje med gutten din? I mitt syn trenger han kontinuerlig oppfølging, aktiviteter og fullt fokus fra en omsorgsperson som setter han først. Det er noe han ikke har opplevd før, og noe han fortjener ett hundre prosent. Samtidig vil han nok en gang bli utsatt for tap av stemor og alt han tross alt er vant til, for uansett hvordan vi har det så er det vi er vant til og vet om, det vi oppfatter som trygghet. Nå er han likevel i en veldig sårbar og sikkert uutholdelig situasjon, så den forandringen kan likevel være lettere for ham å takle.

Jeg syns du skal snakke seriøst og ærlig med hjelpeapparatet rundt ham og med moren. I mitt syn virker det best om han og du kan bo sammen og at det er en sjanse til å redde ham inn. Men det er ekstremt viktig at du setter ham først og er 100 prosent villig til å gå helhjertet inn for det. Sønnen din kan ikke en gang til oppleve en forandring som medfører tap og å ikke bli førsteprioritet. Ta deg tid til å tenke over om du er istand til og har evnene til å hanke han inn og bruke alle krefter på å prøve og få ham på rett spor. Håper du og dere løser dette til beste for gutten din. 

Dette👏

Anonymkode: d8bbe...90b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ts her.

Jeg er bare så overrasket over min samboers reaksjon. Hun har ikke vist antydning til å mene dette før. Hun er veldig flink med min eldste, og de har en god relasjon, så problemet ligger jo ikke der heller.

Hun sier bare at hun må ta vare på sitt eget barn først og fremst, og at hun ikke føler seg trygg.

Det er jo veldig vondt å høre.

Anonymkode: 8883f...d50

Hun har antagelig mått ta mye ansvar for ditt barn, og kjenner derfor til hvor krevende det er. Svært mange fedre overlater lett sine barn til ny samboer. Du må finne en måte å prioritere begge ungene dine på.

Anonymkode: 24576...214

[Tanuki]

6 hours ago, anon321 said:

Det første du skal gjøre TS, er å drite i å høre på folk som snakker om farlig med voldelige barn osv. Et barn på 10 år er ikke voldelig. Det utagerer følelser via vold for at han ikke klarer å gjøre det på en annen måte. 

Du rosemaler situasjonen veldig. En 10-åring som må tas ut av klasserommet har åpenbart store adferdsvansker. En 10-åring som bruker vold for å utagere eller få viljen sin kan så klart være en fare for yngre søsken og andre barn.