It's the end of the world as we know it...

[Skrållan]

Gratulerer med en alldeles nyyyydelig prinsesse!

[Murmelmy]

Det høres ut som om du klarer deg ganske så bra hjemme alene, men skjønner godt du vil ha selskap (hver dag )

Gi lille T en suss fra meg. Nemlig glad i å kysse små og firbente

[Siam]

Tenk, jeg har allerede glemt den litt småforvirra perioden da vi akkurat hadde kommet hjem med Oliver. Jeg kan love deg at du snart kommer i gjenge og har dreisen på (nesten) alt. Jeg synes du klarer deg bra, jeg.

Skjønner godt at du synes det er kjedelig å være alene så lenge, men du er jo flink til å sosialisere og aktivisere deg. Bare ikke stress, men det gjør du sikkert ikke.

Ha en fin uke.

Nydelige bilder, forresten!

[Martha Stewart]

GRATULERER MED LILLE THERESE!!!

Koselig å lese om din nye tilværelse som mor! :rosasmil:

[Imax]

Takk for hilsner, Skrållan, Murmelmy, Siam og MS.

Nå er det mandag og jeg skal ha en rolig dag hjemme. Dvs. jeg har hatt en rolig dag hjemme, men Therese har bare sovet en knapp time. Er det ikke meningen at hun skal sove litt mer da? I går sov hun nesten ingen ting hele dagen, bare 15-20 minutters smålurer. Herregud, jeg må jo få anledning til å gjøre NOE annet enn å dulle og amme? Blir litt sprø.

I går merket jeg at jeg tror jeg IKKE skal ha fullt program hele uka, for sånn som Therese holder på med, har jeg nesten nok med meg selv og henne her hjemme. Ikke spesielt sosialt, må jeg innrømme Men sånn som nå kom det en kompis innom som er hjemme med ungen akkurat når Therese så vidt hadde sovnet. Da blir jeg litt stressa: Skal jeg virkelig bruke en halvtime pause på å være sosial med ham og hans ettårige barn (som forøvrig tydeliggjør hvor lite barnesikker leiligheten vår er... ). Argh. Jeg skulle ut på sentret for å kjøpe myggnetting til vogna, så jeg hadde en unnskyldning for å kaste ham ut. Jeg klarte en kjapp tur i babybutikken og på apoteket, og da jeg kom inn begynte hun å skrike for fullt igjen. MER MAT MAMMA! Herregud. Når skal jeg få spise, lurer jeg på...

Men ellers hadde jeg faktisk en fin morgen, for Therese sov hele tiden mens jeg var på badet. Det var litt av en luksus må jeg innrømme. Fikk til og med fønet håret og sminket meg før hun begynte å tute. Så det var deilig.

Nå har jeg snart tenkt til å begynne på stellevesken som jeg har utsatt og utsatt. Men ungen må jo sove hvis jeg skal få tid til det, og foreløpig har jo ikke akkurat det skjedd. Ja, ja. Slitsomt å være mor! Men litt koselig også da.

[Murmelmy]

Men litt koselig også da. 

←

[Gjest miiip]

Hehe, ja, det er slitsomt å være mamma. Men man blir litt mindre stressa etterhvert. I alle fall blei jeg det!

Og de små spiser mye oftere når det er så varmt (ofte og lite = tørsteslukkende mer enn sultstillende, den første melka er lettere enn den som kommer etterhvert), så vi får satse på at du får litt lenger opphold mellom etterhvert. Det er veldig forskjellig hvor mye de små sover, men bare 15-20 mins smålurer hørtes i alle fall slitsomt ut for deg!

Sees på onsdag!

[Imax]

Takk for hyggelig treff i dag jenter! Hyggelig med et lite avbrekk i alt regnet. Men hva skal vi gjøre til høsten når det ikke går an å sitte inne? Går jo ikke akkurat an å dra inn fjaksen barnevogner! Vi får ta treffene hjemme hos folk da, nå begynner vi jo å bli godt kjent! Miiip overlater jo ungen sin til oss også, så det må vel være et godt tegn!

Jeg er utrolig trøtt i dag, etter en intens natt der ungen holdt meg våken til halv to. Og så våknet jeg klokken fire igjen, MENS jeg håndterte Therese. Herregud, er det mulig å gjøre sånt i søvne? Får håpe det ikke er mulig å mishandle ungen i søvne Litt ekkelt det der. Så skal det bli spennende å se hvor lenge hun holder meg oppe i natt da, hun har sovet masse i dag.

Er i gang med stellevesken min! Helt utrolig. Men jeg blir supersinna når jeg finner ut at dama i sybutikken har tatt AAAALT for mye stoff av det ene og akkurat for snaut av det andre. Ikke rart det kostet mye penger. Makan.

Jeg og mannen har masse kontakt med hverandre på mail, det er så hyggelig. Jeg sender bilder av Therese hver dag, prøver å være litt kreativ på tematikken. Legger ved to bilder her som er litt halvpornografiske, men utrolig morsomme

[Gjest miiip]

Takk for i dag. Jeg har også tenkt på hva vi skal gjøre når det blir 6-7 barnevogner på en gang. Hjemme hos-treff kan nok være en god idé. Ikke for det, stua mi kommer også til å bli full med så mange barnevogner!

Veldig morsomme bilder!

[Gjest Rognebær]

←

Fantastiske bilder! Og Therese er kjempeskjønn. Syntes det var så herlig at hun hadde litt spiss nese!

[Cr@sh]

Utrolig bra bilder! Hun ser sååå skjønn ut!

[Siam]

Hjemme-hos-treff er mye bedre enn café-treff. Spesielt når barna begynner å ta litt plass. Det er så greit å kunne bruke gulvet.

Nå skulle jeg nesten ønske jeg bodde i Oslo enda, så jeg også kunne ha vært med...

[Ephemera]

Hehe... ser at du har innordnet deg, ja! Med ammepute og puppen foran PC'en med KG

[Fibonacci]

Så artige bilder! Sånn sitter jeg også noen ganger...

Snuppa di er helt NYDELIG!

[Murmelmy]

Takk for i går, snuppa

Tillater meg å si at den lille tulla de er absolutt nyyydelig

[Imax]

Har endelig skrevet fødselshistorien min, og den ble lang! Men her er den, så skal jeg snart avslutte denne svangerskapsdagboka og flytte tilbake til den vanlige dagboka mi:

10. juli hadde jeg termin (min egen termin var 6. juli), men ingen ting skjedde. Dvs. begynte å få rier/kynnere innimellom den siste tiden før fødselen, men de kom og gikk og det ble aldri noe ut av det. Tirsdag 18. juli hadde jeg sporblødninger om morgenen, og litt rier (små og ujevne), så jeg ringte til føden. De ba meg selvsagt om å vente og se utover dagen. Ingen ting mer skjedde tirsdagen, ikke mer rier eller blod.

Klokken 05:00 natt til onsdag 19. juli, våkner jeg med rier. De kommer jevnt med 15-20 minutters mellomrom. Også denne dagen har jeg sporblødninger. Jeg står opp og sitter på nettet mens jeg kjenner etter om dette kan være begynnelsen på noe. Ved nitiden avtar riene litt, de kommer sjeldnere og sjeldnere. Så da tenker jeg at det er falsk alarm dette også.

Klokken 11 var jeg på kontroll hos jordmor. Hun bestilte overtidstime på Ullevål mandag 24. juli, sånn just in case. Hun sier at jeg må bare ringe føden igjen på kvelden hvis riene fortsetter utover dagen, og legger til at hun jobber på Ullevål denne natten, så det er bare å komme!

Riene er mer sporadiske utover dagen, de dukker opp jevnlig 10-20 minutter i mellom, og de er ganske vonde, men ikke så ille at jeg ikke kan gå i butikken osv. Ved 20-tiden har riene tatt seg opp igjen, og ligger på 8-13 minutter mellom. De har blitt så kraftige at jeg ikke lenger kan snakke når de kommer, og jeg har friskt blod i bindet. Jeg synes det gjør temmelig vondt allerede, så jeg lurer fælt på hvordan dette skal bli. Det kommer også ut en blodig klump på dette tidspunktet, som antakelig er slimproppen.

Ringer til føden, og de ber meg bli hjemme litt til, til riene er stabilt på 5 til 10 minutter mellom. Jeg legger meg i badekaret, det er avslappende og hjelper litt når riene kommer. Mannen begynner å stresse litt, skal vi ikke dra snart? Han merker at riene er vonde og er vel redd for at ungen skal komme hjemme! Jeg beroliger ham med at dette er min første fødsel og det kommer til å ta tid. Men jeg kjenner godt presset nedover, ungen skal ut i løpet av natten kjenner jeg.

Vi hiver i oss litt kveldsmat, som for øvrig kommer rett opp igjen for min del, og mannen maser på at vi må ringe sykehuset og dra. Jeg holder igjen, jeg mener vi kan vente enda litt til. Vi blir enige om å se ferdig kveldsnytt i hvert fall. Etter kveldsnytt legger vi oss i sengen, men når en ri kommer, insisterer mannen min på at NÅ må du ringe! Så jeg ringer og jeg får snakke med jordmoren min, som jeg har gått til svangerskapskontroll hos. Hun sier at vi får komme opp til sykehuset.

Det er jo ikke bare-bare å komme av gårde heller. Mannen bærer tingene ned i bilen, går ut med søpla osv, jeg pakker de siste tingene mens jeg hele tiden må ha pause når riene kommer. Nå er de temmelig tøffe når de kommer. Vi tusler oss ned til bilen og kommer oss greit til sykehuset. Vi kommer til sykehuset litt før midnatt.

Vi blir tatt i mot av jordmoren vår, som vi kjenner godt fra helsestasjonen. Det er trygt å vite at hun skal hjelpe oss gjennom natten. Hun spør om jeg har tenkt på smertestillende (vi hadde diskutert det tidligere på dagen), og jeg sa at jeg ville ha epidural. Hun fortalte at det var en anestesilege tilgjengelig, så det skulle de ordne. Hun sjekker hvor stor åpning jeg har, og sier at jeg har 5 cm åpning. Det blir jeg glad for å høre, da er jeg jo halvveis i åpningsriene i hvert fall.

Fordi anestesilegen kunne komme ganske raskt, var det viktig å få satt sånn dings i hånda til intravenøst og gi meg en klystèr. Klystèret var utrolig vond å få inn (selv om det bare er en smal slange med tupp), jeg hylte opp. Jordmoren sa det antakelig var hodet til ungen som presset så mye ned at det ikke var så mye rom i endetarmen, som gjorde det så vanskelig. Så var det jo bare å vente på at klystèret skulle virke, men jeg hadde så mye press nedover at jeg måtte løpe på do med en gang. Det var utrolig vondt å gå på do, for det var så sinnsykt mye press av ungen, at det å sitte var bortimot umulig. Men det kom jo ut en hel masse da, så det fungerte vel. Men det var virkelig en kjip opplevelse med klysterèt, kanskje jeg burde ha tatt et hjemme?

Så var det jo bare å legge seg i senga og finne en behagelig stilling (behagelig i denne situasjonen er jo et definisjonsspørsmål da). Men jeg fikk lov til å ligge på siden, så jeg la meg på venstresiden (under svangerskapet har jeg ikke fikset å ligge på ryggen, har følt meg kvalt). Fikk en bøyle til å legge høyre benet i, og jordmoren la en en bleie mellom bena mine.

Så fikk jeg lystgassmasken og hun ba meg om å prøve. Det var litt rart til å begynne med, og jeg var redd for å bli kvalm, men det gikk bra, og gjennom hele fødselen ble lystgassen min gode venn!

Nå var det bare å drive gjennom riene etter hvert som de kom. Mannen min satt ved siden av meg, og jeg klemte til i hånda hans når riene kom, samtidig som jeg pustet inn lystgass. Jordmoren var litt inn og ut, men i denne perioden var vi mye alene. Jeg lurte hele tiden på om det kom noen i døra (jeg lå med ryggen til), men det var bare en stor ballong som pustet og peste etter som jeg pustet inn lystgass. Jeg ventet også i spenning på når anestesilegen skulle komme, for nå var veene veldig smertefulle. Så jeg holdt på med lystgass og håndklemming gjennom timene. Jeg hadde også noen varmeflasker, som hjalp litt de også. Jeg må innrømme at jeg to ganger i denne perioden merket at det kom litt avføring ut også, hadde jo null kontroll på hva som kom ut og ikke. Men siden jeg hadde en stor bleie mellom bena, ble det ikke mye klin, ikke noe som jeg la merke til i hvert fall.

Jordmoren kom inn innimellom, og jeg spurte etter anestesilegen. Svaret var at hun var opptatt i en operasjon, så det ville nok drøye litt. I løpet av en halv time, var svaret, og det svaret tror jeg vi fikk i halvannen time.

Sånn i halv-tre tiden kom endelig anestesilegen. Jeg må innrømme at jeg hadde noen saftige gloser på tunga da legen endelig dukket opp, men heldigvis klarte jeg å holde dem tilbake, selv om hun sikkert hadde hørt dem før. Men jeg var forbanna for at det hadde tatt så lang tid. Jeg var passe omtåket, for nå pustet jeg inn lystgassen nesten hele tiden, så man kan si at jeg var god og brisen stort sett hele tiden. Det var diskusjoner mellom jordmor og legen, jeg fikk ikke med meg hva, men konklusjonen var at fødselen hadde kommet for langt til å sette epidural. Løsningen ble da å sette en spinalbedøvelse, som er en engangsgreie, en sprøyte med bedøvelse som varer i 1-1 ½ time. Jeg satt opp, og heldigvis ventet hun til en ri var ferdig før hun satte sprøyten. Sprøyten kjente jeg ikke i det hele tatt, det overrasket meg egentlig litt. Jeg ble også tilkoblet riestimulerende væske, men hvor mye de kjørte i meg av det, vet jeg ikke.

Riene fortsatte, de var kraftige og hyppige nå. Jeg fortsatte med rusen min (les: lystgass), og jeg husker at legen spurte meg om spinalbedøvelsen virket. Jeg sa jeg ikke trodde det, eller ikke var sikker, før neste ri tok meg vekk fra virkeligheten. Jeg husker jeg hørte mannen min si ”jeg tror den virker jeg”, så jeg ble nok litt roligere av den. Tipper den tok av brodden på de siste åpningsriene mine.

Presset nedover ble sterkere og sterkere, her var det helt klart at ungen skulle ut. Jeg husker godt at jeg kjente ungen sparke mellom riene, og det ble jeg forbanna over, for når jeg endelig hadde pause skulle ungen sparke! Jeg var helt omtåket. Husker at jeg så en del på klokka til å begynne med, men da klokka bikket tre, lukket jeg ikke lenger opp øynene, jeg bare kjørte gjennom hver ri og lå rusa og hvilte i mellom riene.

”Denne ungen er ute til klokka fem”, sier jordmoren når klokka er halv fire. ”Tror du det?” spør jeg optimistisk, klokka er halv fire. Jeg kjenner at riene krever mye krefter, og jeg er sliten. ”Det er jeg sikker på, ” svarer hun tilbake. Jeg parerer med at jeg ikke tror på henne i det hele tatt, men jordmoren er sikker som bare det. Jeg tør ikke håpe. Hun sier hun ser hodet, ”masse mørkt hår!” forteller hun. Jeg får på meg en handske og får kjenne på hodet, så det er tydelig hva som er i ferd med å skje. Mannen får tilsvarende tilbud, men han takker nei, han holder seg klokelig oppe ved hodeenden.

Klokka fire røsker jordmoren meg ut av rusen min, mens hun får hjelp av en pleier til å rigge til. Jeg får beskjed om å si farvel til min venn lystgassen, for nå skal det pustes og presses, og da må jeg være klar i pappen. Tror jeg svarte med en litt sytete ”må jeg?” da hun sa jeg måtte legge den bort. Spinalen var bortimot over også, så nå var det bare meg, urkreftene og adrenalinet igjen. Jeg må sette meg opp, noe jeg synes er ubehagelig, men jeg skjønner at det må til, nå skal ungen ut (hun lovet meg klokka fem!).

Så er det bare å hente kreftene og presse på når riene kommer. Nå er det heftige saker, det presser noe sinnsykt og det er jo utrolig rart å viljestyrt skulle presse når det fører til mer smerte. Veldig ulogisk. Jordmoren pusher meg som en cheerleader, ”kom igjen nå, litt til, litt til”. Mannen må stoppe opp ”jeg må ta av meg gifteringen”, det er tydelig at urkvinnen klemmer blodsirkulasjonen ut av fingrene på ham. Jeg skriker litt, for dette er vondt, men da sier jordmoren ”slutt å skrik, pust og press!”. Følte meg som et lite barn som blir tilsnakket, men det var nok det jeg trengte, for jeg tok meg sammen og gjorde det som skulle gjøres.

I pressfasen merker jeg at ungen presser ned og ut når riene kommer og jeg presser, mens i mellom riene sklir ungen liksom litt tilbake og smerten avtar noe. Etter hvert som det skrider frem merker jeg at smerten ikke avtar, ungen sklir ikke så mye tilbake, så da er det bare å kjøre på og bli ferdig! De siste riene er tøffe, men dette er jo veldig konstruktivt fordi jeg virkelig kjenner at noe skjer. Jordmoren heier meg frem og sier ”litt til, litt til”, men så avtar rien og jeg stopper og presse. Så kommer neste ri, jeg klemmer hånden til mannen så hardt jeg kan mens jordmoren heier og heier. Og så er hodet ute! Helt sinnsvakt. Neste ri kommer tett, og de siste kreftene brukes til å dytte ungen ut, og vips så sklir hele ungen ut! Klokken er 0427 og jeg har blitt mor for første gang.

Jeg begynner å gråte, blanding av glede og lettelse. Jeg tror mannen gråter litt også, og i løpet av noen sekunder (jeg ser at jordmor og barnepleier ordner rutinert med ungen) skriker ungen også. Jeg må spørre, ”hva ble det”, for mannen har helt glemt å spørre, han er helt oppslukt av det sinnsyke øyeblikket, og jordmoren løfter på bena til ungen og sier ”det ble en jente!”. ”Det var det jeg visste”, svarer mannen. Alle har sagt jeg har hatt guttemage, men neida, dette var en jente!

Jeg får ungen opp på magen, et lite vidunder. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal tro. Jeg klarer etter hvert å si til mannen at han skal ta et bilde, jeg tror han er helt oppslukt av situasjonen han også. Ungen bæsjer bek på meg, den sortmørke avføringen til nyfødte. Men den tørker barnepleieren lett opp igjen, og alt føles bare herlig, og ikke minst uvirkelig.

Morkaka kommer greit ut etter litt forsiktig napping i navlestrengen. Jeg ber om å få se den, for det er jo litt spesielt, denne blodige klumpen som har holdt liv i ungen min i ni måneder. Den er hel og fin, så jeg slipper noe oppfølging på det. Mannen avstår fra å klippe navlestrengen, så det ordner jordmor greit.

Så får jeg beskjed om å legge ungen til brystet. Hun suger som bare det, mens jeg er fryktelig usikker på om brystvortene mine er laget for dette? Hun suger på begge brystene, og får vel kanskje med seg litt råmelk, hvem vet. Vondt var det i hvert fall, men sugerefleksen var det ingen ting å si på.

Så sjekker jordmoren meg, og jeg har litt rifter og må sy. Hun sprayer på litt bedøvelsesmiddel (eller var det isspray? He he) og setter seg til. Jeg får lystgassmasken igjen, med advarsel om at jeg nå kommer til å bli enda mer rusa siden jeg ikke har ungen i magen lenger. Jeg får lov til å beholde ungen på magen, men det orker jeg ikke (er litt øm i magen for å si det sånn), så mannen får holde henne. Han er helt overveldet over å holde ungen sin (som er verdens nydeligste, helt objektivt, sier han), og hun svarer med å sutte på hele hånden sin i glede over å komme til verden og være på pappas fang.

Jeg kjenner stingene godt når jordmoren syr, det stikker i et svært ømt område (jeg husker at jeg tenkte, må de virkelig begynne med dette med en gang? Men det var kanskje greit å få det overstått), og jammen meg blir jeg rusa! Hver gang jeg tar bort masken er jeg helt i ørska, men får beskjed av jordmoren av å ha den på hele tiden. Det går ganske greit med syingen, det var relativt små rifter, de fleste innvendig.

Mannen og jordmoren går etter hvert ut for å vaske, veie og måle jenta vår. Jeg hører noen intense hyl fra gangen, og tipper det er ungen som sier fra at dette var ugreit. Men snart er de tilbake hos meg, med en nyvasket, ren og pen jente. Vi får servert litt frokost som vi spiser.

Jordmoren fortsetter i tiden etter fødselen å klemme på magen min for å få ut blod. Det gjør vondt, og jeg spør henne om det er nødvendig, og ja, det er det absolutt. Det kommer ut en del blod, sikkert lurt, men magen er så øm! Så beordrer hun meg til å gå på do. Jeg kan ikke tenke meg å reise meg opp, men hun insisterer. Ja, ja, jeg får prøve da. Jeg reiser meg opp med hjelp fra jordmor og barnepleier, og kommer meg inn på do. Jeg føler meg ekstremt svimmel, så når jeg skal opp fra do må jeg be om hjelp. Jeg svimer nesten av på vei til sengen, jeg er helt i ørska. Det løser damene opp i gjennom å legge meg i nedoverbakke med hodet, noe så ubehagelig! Og der må jeg ligge i sikkert over en time.

Det viser seg at det ikke er plass til oss på hotellet helt enda, og vi blir enige om at mannen drar hjem for å få seg noen timer hvile, mens jeg blir liggende på fødestuen. Tror det var tungt for ham å reise fra jentene sine, men han har jo også vært oppe hele natta og trenger litt søvn. Jeg merker en snikende hodepine, og ber om å få hodepinetablett. Jeg får EN, akkurat som om jeg veier 40 kilo! Makan. Etter hvert får jeg rom på hotellet, og jeg får hjelp til å flytte over. Er passe øm i underlivet og har et hode som dundrer, men det går på et vis. Mannen er snart på plass også.

Jeg kjenner at jeg blir dårligere og dårligere utover kvelden, hodepinen er intens og jeg klarer ikke å sitte oppreist, jeg må ligge i sengen. Jeg får hodepinetabletter av sykepleieren, som hjelper bittelitt. Jeg orker ikke å gå på informasjonsmøtet på kvelden på hotellet, så mannen må gå alene.

Fredag morgen prøver jeg å dusje, men jeg har vondt i hodet og det stråler opp fra nakken. Vi prøver å gå ned til frokost, men når jeg sitter der og spiser klarer jeg rett og slett ikke å holde hodet oppreist, så jeg må bare gå opp igjen og legge meg på senga. Nå begynner sykepleierne å ta hodepinen min alvorlig, og det stadfestes at jeg antakelig har en spinalhodepine, en bivirkning av spinalbedøvelsen jeg fikk under fødselen. Jeg får koffeintabletter som visstnok skal hjelpe litt, men jeg er fremdeles sengeliggende og orker ikke særlig mye.

Lørdag blir det litt mer alvor av hodepinen min. Får fremdeles koffeintabletter, og en jordmor jobber med å få meg sjekket av en lege. Men det er visst umulig å få en lege bort til hotellet. Så til slutt, jeg tror klokka er over ti på kvelden, får jeg beskjed om at jeg skal legges inn på barsel for væskeoverføring og eventuell annen behandling. Så da er det bare å pakke sakene og tusle over. Mannen må jo hjem, og det hele blir litt kaotisk.

Vi kommer midt i vaktskiftet, så jeg blir liggende en stund før jeg vet hva som skjer i det hele tatt. Og på barsel er det jammen meg mer liv enn på hotellet! Får jo hodepine av mindre… Jeg havner på tomannsrom med en kvinne som har en svært rolig unge, så det går jo greit, men man hører jo hyling og skriking lang vei. Jordmoren på hotellet forespeilet meg at noen kanskje kunne ta ungen noen timer sånn at jeg kunne sove, men det ble det ikke noe av, og denne natten er jenta mi veldig urolig og skal ha mat hele tiden.

I tolvtiden kommer det en anestesilege for å se på meg. Jeg var midt i ammingen og en sykepleier satt sånn dings i hånda mi igjen mens legen sjekket ryggrad osv. Snakker om multitasking! Han sier at jeg skal få 1 liter væske nå i kveld og 1 liter til om morgenen. Så da er det bare å hive innpå (og gå masse på do…). Det hjalp litt umiddelbart med væskeinntaket, men når morgenen kommer er det full fest i hodet mitt igjen. Da får jeg ny dose væske, samtidig som barselavdelingen har våknet til liv! Veldig stressende synes jeg. Jeg vil bare hjem.

Etter hvert, tipper det er i 11-12 tiden, kommer det en ny anestesilege for å se til meg, og hun sier at hun ikke vil anbefale å gå inn å gjøre en blod-patch i stedet der bedøvelsen ble satt. Hun mener det ikke er noe vits å tukle enda mer bak i ryggraden, og det er jeg helt enig i. Så da spør jeg, kan jeg dra hjem? Og legen sier at hvis det ikke er noen annen grunn til å holde meg her, så kan jeg det. Men det å dra hjem er ikke bare-bare på et sykehus. Så det tar tid.

Jeg får med meg litt middag (herregud hvem spiser middag klokken ett?), før sykepleieren endelig får alle papirene mine og får sjekket stingene mine (en kjapp titt og ferdig med det). Endelig får jeg dra hjem og mannen kommer og henter meg. Jeg har en sinnsyk hodepine, men jeg vil uansett bare hjem.

De påfølgende dagene spiser jeg paracet og ibux til den store gullmedaljen, og ligger stort sett på sofaen eller i senga. På tirsdagen letter hodepinen litt og til onsdagen føler jeg meg mye bedre. Så hele hodepinegreia ga seg på en snau uke, men det var slitsomt da det sto på. Men ville jeg ha tatt spinalbedøvelsen hvis jeg visste at jeg fikk denne bivirkningen? Tja, antakelig.

Så min fødsel av min førstefødte var alt i alt en spennende opplevelse og absolutt ikke avskrekkende, 4 ½ time etter at jeg kom på sykehuset var ungen ute. Det må vel regnes som en kjapp fødsel. Jeg gruer meg ikke til en eventuell neste fødsel, da er det vel mer redselen for en super-kjapp fødsel som kan virke skremmende (for ikke å si 16 uker med kvalme, det er nok aller, aller verst). Og resultatet av 9 månders graviditet og en fødsel som varte i 5-8 timer (jeg legger på litt, jeg hadde jo rier hele kvelden): En nydelig jente og en enorm glede over å ha blitt mor. Anbefales til alle!

[Grooo]

Har ikke tid til å lese hele fødselshistorien nå for Marie driver og våkner, men jeg har skummet litt her og der.

Nydelige bilder av den lille frøkna di!

[Imax]

Nei, den får du lese når du har litt bedre tid Grooo! Takk for hyggelig hilsen.

[Gjest miiip]

Kjempefin fødselshistorie! Jeg blir helt rørt hver gang. Historiene er helt forskjellige men alle ender med fantastiske prinser og prinsesser... :grine2:

Den hodepinen høres virkelig kjip ut. Og barselavdelinger er ganske travle, ja...

[Siam]

Flott referat av en fantastisk opplevelse.

(Men nå begynte jeg å grue meg litt til neste fødsel... Det er jo fryktelig vondt)