Stebarna på trappen

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

De fleste ville antatt at du hadde «stebarn» men det har du altså ikke, ergo du er heller ikke noe «stemor». 

Om jeg havna på sykehus tror jeg ar jeg har naboer som stiller opp mer for meg og barna enn hva du beskriver at du er villig til i denne tråden her. 

om det var noe som skjedde ofte at far var borte og du var alene med disse «ste» barna (ønsker egnelig ikke å gi dem den tittelen fordi de er jo åpenlyst ikke det for deg..) - disse barna til far- så hadde jeg skjønt problemet. Men er far ofte innlagt på sykehus ? Hvis ikke er dette hva de fleste vil beskrive som unntakstilstand og det er som regel da man forventer at en partner skal stille opp som mest. For far er nok barna det aller viktigste og i en slik situasjon hvor han er innlagt ser han jo hva du er «laget av» og hvor mye kjærest du er. 

Handling sier mer enn ord, er det noe som heter. 

Jeg hadde forstått far veldig godt om han ønsket brudd etter dette. 

Anonymkode: 3bfdd...a02

Hvor er mors ansvar hen? Synes handlingene til mor vitner om en meget dårlig mor. 

Anonymkode: fcf0b...f2c

[Summ]

Hvorfor ble du sammen med en som har barn hvis du ikke syns det er gøy, og ikke vil lage «slike»? Finnes mange fisk i havet, man behøver ikke å være desperat...? 

[Mommylife]

Mor og far har vel alltid ansvar for egne barn?

Så når far er syk, så må det jo være mors ansvar å ta vare på egne barn, uavhengig av samværs-uker?

Hadde de ikke vært skilt måtte jo mor endre på eventuelle planer/ jobb for å ta vare på egne barn når far blir syk?

Kan ikke forstå at det skal være anderledes når foreldre er skilt? 

Det har vel ingenting med om man er god eller dårlig stemor/ stefar. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor er mors ansvar hen? Synes handlingene til mor vitner om en meget dårlig mor. 

Anonymkode: fcf0b...f2c

Jeg er fullstendig enig i at biomor ikke har oppført seg greit via å sende dem dit uten å avklare først. La oss for ordens skyld bare si oss enige om at biomor er ei skikkelig kjærring. Er det barna sin feil? - Nei. Er det fars feil ? - Nei. Det er (såklart) heller ikke TS sin feil. Nå er det dog sånn at hva mor gjør er en ytre faktor hverken far eller barna har kunne forutse. Og biomor setter alle i en vanskelig situasjon. TS kan velge å være ressursperson denne ene gangen siden far faktisk er innlagt på sykehus. Og gjøre der klinkende klart at det er ugreit, men av omsorg for barna og far så er stemor bidragsyter. Det vil jeg si er normalt og noe man kan forvente fra stemor ikke for å tekkes biomor men far og barn hun faktisk har valgt som er veldig sårbare akkurat nå. Jeg synes ikke hun skal være hjemme fra jobb reisen sin, og mener ikke hun er forpliktet til å ta vare på dem om mor ikke kan. Da får TS ringe barnevernet også får barna bli ivaretatt av voksne som faktisk kan. 

Men den mer moderate  tilnærmingen hadde vært at hun ba far (om han er i stand til det) - ringe mor og forklarte at hun  skal reise bort, derfor må biomor passe dem selv, men stemor kan steppe inn noen dager før hun reiser. 

Da har ste»mor» vært litt omsorgsperson for far og barn uten å lide noen nød. 

Anonymkode: 3bfdd...a02

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, egentlig ikke. Jeg skal bort, utenlands faktisk, noen dager neste uke. Det er planlagt for lenge siden. Og som barnløs så kan jeg faktisk dra hvor jeg vil, når jeg vil. Trodde jeg.

Anonymkode: 08794...872

Du er ikke barnløs så lenge du er en del av et forhold hvor den andre parten har delt samvær. Nå har også barnemoren et liv og barna har en rutine i hverdagen om 2uker her og 2uker der. Hva du som voksen føler rundt dette er faktisk urelevant. For så lenge som du er et team med din partner og dette er hans barn og han har denne avtalen så ville det være smålig og utrolig kjølig av deg å avvise ungene bare fordi du har ikke lyst å ha noe med de å gjøre uten når du strengt tatt må.

Anonymkode: 92240...b5a

[AnonymBruker]

Nei, TS. Ring mor og si at barnefar er innlagt og at samværet denne gangen utgår. Du skal naturligvis ikke ha samvær på lik linje som barnefar. Argumenter som at barnemor har sine planer og barnefri er naturligvis ikke ditt problem. Har man unger så må barnsmor belage seg på at man i blant må avlyse planer på grunn av uforutsette omstendigheter. Samværsavtalen er mellom barnemor og barnefar og har ikke noe med deg å gjøre, med mindre det er noe du ønsker. 

Anonymkode: 6796a...4da

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig mye informasjon vi mangler her, og det gjør det vanskelig å svare objektivt. Det vi vet er følgende (jeg oppsummerer for å være sikker på at jeg har forstått riktig, så korriger meg gjerne):

1. Du, TS, er gift med barnas far
2. Barna bor 50 % hos mor og 50 % hos far
3. Far er på sykehus, og det er nå "fars periode med barna"
4. Sykehusinnleggelsen var mer eller mindre akutt, og dermed vanskelig for alle parter å planlegge

Hvis informasjonen jeg har oppsummert stemmer, så er mine betraktninger som følger:

Barn er alltid førsteprioritert i enhver situasjon hvor de inngår. Det vil si at deres behov for forutsigbarhet og stabilitet må gå over alle andre behov, med mindre ekstremt gode grunner taler mot det. 

Når du har valgt å gifte deg med en mann som har barn, har du også valgt barna hans. Man kan ikke gifte seg med en mann med små barn og tro at man skal slippe å være forelder. Er barna for små til å være alene hjemme, er de i alle fall for små til å forstå voksne forhold, og dermed kan du ikke forvente at de skal forstå hvorfor fars sykehusinnleggelse skal påvirke deres soverom-rutine. For det er det det er for dem. To uker i ett rom, to uker i et annet. I det ene hjemme er det ett sett voksne som bestemmer, i det andre hjemmet er det et annet sett voksne. Selvfølgelig vet de at mor og far er mor og far, men jeg tror du undervurderer din rolle. Skal du håpe å noen gang ha noe å si for hvordan de oppfører seg i det du i dag betrakter som ditt hjem, må du også involvere deg i dag. 

Nå som far er innlagt på sykehus, er det sannsynligvis mye som rører seg i barna av tanker og følelser, og det siste de trenger, er å få slengt i fleisen at stemor hadde ansett dette som en mulighet til å slippe dem. At du har en utenlandstur planlagt, er noe jeg anbefaler deg å forklare for mor og spørre om hun har mulighet til å ta barna i den gitte perioden, men uten å formidle at du mener det er hennes plikt. Hun har sannsynligvis planlangt å ha "barnefri" disse to ukene, akkurat som dere legger planer for de ukene der dere ikke har barna, og du har som sagt faktisk påtatt deg en rolle idet du valgte å gifte deg med barnas far. Kan ikke mor steppe inn, må du faktisk avlyse utenlandsturen.

Anonymkode: 4da55...6b6

Anonymkode: 92240...b5a

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste ville antatt at du hadde «stebarn» men det har du altså ikke, ergo du er heller ikke noe «stemor». 

Om jeg havna på sykehus tror jeg ar jeg har naboer som stiller opp mer for meg og barna enn hva du beskriver at du er villig til i denne tråden her. 

om det var noe som skjedde ofte at far var borte og du var alene med disse «ste» barna (ønsker egnelig ikke å gi dem den tittelen fordi de er jo åpenlyst ikke det for deg..) - disse barna til far- så hadde jeg skjønt problemet. Men er far ofte innlagt på sykehus ? Hvis ikke er dette hva de fleste vil beskrive som unntakstilstand og det er som regel da man forventer at en partner skal stille opp som mest. For far er nok barna det aller viktigste og i en slik situasjon hvor han er innlagt ser han jo hva du er «laget av» og hvor mye kjærest du er. 

Handling sier mer enn ord, er det noe som heter. 

Jeg hadde forstått far veldig godt om han ønsket brudd etter dette. 

Anonymkode: 3bfdd...a02

Beklager, det er ikke jeg som har funnet opp betegnelser for posisjoner eller titler. 

Ellers har jo barna en MOR, helt uten "ste" foran. Hun har videre en helt vanlig jobb, så hun trenger ikke organisere en hel masse for å få dagene til å gå opp. Og jeg går ut fra at barna er det viktigste for far - og for mor. Ellers hadde de valgt som meg, å ikke få barn.

Anonymkode: 08794...872

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Summ skrev:

Hvorfor ble du sammen med en som har barn hvis du ikke syns det er gøy, og ikke vil lage «slike»? Finnes mange fisk i havet, man behøver ikke å være desperat...? 

Far visste godt at jeg ikke ble ansatt som barnevakt da vi giftet oss

Anonymkode: 08794...872

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke bringe inn fars hypotetiske død i dette. Alt endrer seg om en forelder dør, og det har ingenting å gjøre med dagens situasjon, der disse barna har to levende foreldre i to fungerende hjem.

 

Jeg er i og for seg enig, mor kan gjerne steppe opp her, men vi har ikke fått noe info fra TS om hvorfor disse barna er hos henne nå. Er det mor som har sendt dem dit, eller er det barna selv som ønsket å komme som de pleide?

Et ektepar har lovet å være sammen til døden skiller dem ad, og det innebærer mange forpliktelser. Hvem av dere ville ikke stilt opp for en syk svigermor, f.eks.? Det er da ingen som sier "det er mannen sitt problem", og lar syke svigermor ligge ensom og forlatt fordi mannen ikke har mulighet til å stille opp. Man drar dit, man stiller opp, og man gjør det som en selvfølge, fordi det er en del av partnerens liv som man har påtatt seg. Hva er et ekteskap, om man ikke smelter sine to liv sammen til ett?

Slik TS beskriver det, er det snakk om små barn her nå. Og er hun gift med barnas far, går jeg ut fra at hun ikke møtte ham forrige uke. Altså har hun sannsynligvis vært i barnas liv omtrent så lenge som de kan huske, og selv om det er en biologisk og åpenbar forskjell mellom en biologisk mor og en stemor for oss voksne, så vil det for små barn være helt annerledes, fordi det rasjonelle og teoretiske ikke er forståelig (eller forklart) for dem ennå. De forholder seg til stedene de bor og de voksne som tar vare på dem, og det at én av tre omsorgspersoner de har i hverdagen (TS har ikke sagt noe om en partner til mor) er blitt syk, har ingen åpenbar påvirkning på deres forhold til de gjenværende. 

Dette er ikke et forsøk på å angripe eller kritisere TS, men heller på å poengtere at barn trenger stabilitet og forutsigbarhet, og de trenger det nå mer enn noen sinne. 

Anonymkode: 4da55...6b6

Anonymkode: 92240...b5a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke barnløs så lenge du er en del av et forhold hvor den andre parten har delt samvær. Nå har også barnemoren et liv og barna har en rutine i hverdagen om 2uker her og 2uker der. Hva du som voksen føler rundt dette er faktisk urelevant. For så lenge som du er et team med din partner og dette er hans barn og han har denne avtalen så ville det være smålig og utrolig kjølig av deg å avvise ungene bare fordi du har ikke lyst å ha noe med de å gjøre uten når du strengt tatt må.

Anonymkode: 92240...b5a

Såklart er man barnløs. Unektelig mange barneforeldre som krever at steforeldre “kjenner sin plass» der det gangner dem. Om det gjelder å arrangere konfirmasjon, bursdager eller bli med på foreldremøter, eller småting som oppdragelse etc. så ser man støtt foreldre klage over at steforeldre ønsker å være delaktige. Fordi da skal de ikke “ta over” eller ta plass.

 

Helt merkelig å se så mange slike svar om at det er trådstarter sitt ansvar å ha samvær her, når utallige, utallige, utallige innlegg handler om at steforeldre «tror de har rett til dittn dattn». 

Anonymkode: 6796a...4da

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er fullstendig enig i at biomor ikke har oppført seg greit via å sende dem dit uten å avklare først. La oss for ordens skyld bare si oss enige om at biomor er ei skikkelig kjærring. Er det barna sin feil? - Nei. Er det fars feil ? - Nei. Det er (såklart) heller ikke TS sin feil. Nå er det dog sånn at hva mor gjør er en ytre faktor hverken far eller barna har kunne forutse. Og biomor setter alle i en vanskelig situasjon. TS kan velge å være ressursperson denne ene gangen siden far faktisk er innlagt på sykehus. Og gjøre der klinkende klart at det er ugreit, men av omsorg for barna og far så er stemor bidragsyter. Det vil jeg si er normalt og noe man kan forvente fra stemor ikke for å tekkes biomor men far og barn hun faktisk har valgt som er veldig sårbare akkurat nå. Jeg synes ikke hun skal være hjemme fra jobb reisen sin, og mener ikke hun er forpliktet til å ta vare på dem om mor ikke kan. Da får TS ringe barnevernet også får barna bli ivaretatt av voksne som faktisk kan. 

Men den mer moderate  tilnærmingen hadde vært at hun ba far (om han er i stand til det) - ringe mor og forklarte at hun  skal reise bort, derfor må biomor passe dem selv, men stemor kan steppe inn noen dager før hun reiser. 

Da har ste»mor» vært litt omsorgsperson for far og barn uten å lide noen nød. 

Anonymkode: 3bfdd...a02

Jeg kan velge å være en ressursperson denne ene gangen?! Ta deg en bolle! Du vet vel ikke hvor mye ressursperson jeg er til vanlig, selv om jeg nå ikke er villig til å avlyse en lenge planlagt utenlandstur.

Anonymkode: 08794...872

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke barnløs så lenge du er en del av et forhold hvor den andre parten har delt samvær. Nå har også barnemoren et liv og barna har en rutine i hverdagen om 2uker her og 2uker der. Hva du som voksen føler rundt dette er faktisk urelevant. For så lenge som du er et team med din partner og dette er hans barn og han har denne avtalen så ville det være smålig og utrolig kjølig av deg å avvise ungene bare fordi du har ikke lyst å ha noe med de å gjøre uten når du strengt tatt må.

Anonymkode: 92240...b5a

Joda, jeg er barnløs. Om mor har et liv utenom, så burde hun vel tenkt på at hun velger vekk livet utenom når hun velger barn. Man får ikke i pose og sekk.
Men du kan ha rett i at det er kjølig av meg. Ikke fordi jeg ikke vil ha noe med barna å gjøre, men fordi jeg prioriterer andre ting høyere enn dem. 

Anonymkode: 08794...872

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, jeg er barnløs. Om mor har et liv utenom, så burde hun vel tenkt på at hun velger vekk livet utenom når hun velger barn. Man får ikke i pose og sekk.
Men du kan ha rett i at det er kjølig av meg. Ikke fordi jeg ikke vil ha noe med barna å gjøre, men fordi jeg prioriterer andre ting høyere enn dem. 

Anonymkode: 08794...872

Jeg ser faktaene, men jeg skjønner ikke følelsene og handlingene..

Jeg hadde nok tatt dem til hjertet mitt som om de var "tantebarn" og dulla og dalla med dem selv om jeg ikke hadde noen forpliktelser eller rettigheter i forhold til dem.. 

For meg personlig ville det holde at det var barna til den jeg elsket høyest og jeg ville heller fokusert på hvordan det var for dem å ha en far på sykehuset og prøvd å skape minst mulig avvik fra deres normale rutiner men heller benyttet meg av biologisk mor for fordeling i de tilfeller jeg var på arbeid e.l. 

Barn, stebarn.. For meg ville de først og fremst vært BARN. 

Jeg ville fokusert på deres behov oppi dette og lagt mine egne til side med begrensning på de rettigheter jeg da ikke ville hatt (sykt barn dager, foreldremøter, legebesøk m.m) og samtalet med mor om det eller hvis far var frisk nok til å ta samtalen spurt han om å avtale med mor om fordeling der jeg ikke er tilstede og at hun er obs på at ved sykdom så må hun ha sykedagene og hente dem.. 

For dem er DU en viktig person i deres liv. Du er en del av deres familie selv om du aldri har valgt å få dem. Du er gift med pappaen. Du er stemoren deres. Tro det eller ei men du betyr noe for barna.

Anonymkode: 92240...b5a

[AnonymBruker]

I denne tråden var det mye rart. Faktum er at TS har ikke skaffet seg barn og samværsplikter, det er det barnas mor og far som har gjort. Mor har sikkert lyst på egentid, men i og med at hun har valgt å få barn er det ikke alltid det lar seg gjøre. Nå går ikke det, fordi far er syk. 

Barnas beste er det som er viktig. Det er lite sannsynlig at de har best av å være annenhver uke borte fra foreldrene sine. Det vil i så fall være betenkelig.

Anonymkode: f8bcf...af4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser faktaene, men jeg skjønner ikke følelsene og handlingene..

Jeg hadde nok tatt dem til hjertet mitt som om de var "tantebarn" og dulla og dalla med dem selv om jeg ikke hadde noen forpliktelser eller rettigheter i forhold til dem.. 

For meg personlig ville det holde at det var barna til den jeg elsket høyest og jeg ville heller fokusert på hvordan det var for dem å ha en far på sykehuset og prøvd å skape minst mulig avvik fra deres normale rutiner men heller benyttet meg av biologisk mor for fordeling i de tilfeller jeg var på arbeid e.l. 

Barn, stebarn.. For meg ville de først og fremst vært BARN. 

Jeg ville fokusert på deres behov oppi dette og lagt mine egne til side med begrensning på de rettigheter jeg da ikke ville hatt (sykt barn dager, foreldremøter, legebesøk m.m) og samtalet med mor om det eller hvis far var frisk nok til å ta samtalen spurt han om å avtale med mor om fordeling der jeg ikke er tilstede og at hun er obs på at ved sykdom så må hun ha sykedagene og hente dem.. 

For dem er DU en viktig person i deres liv. Du er en del av deres familie selv om du aldri har valgt å få dem. Du er gift med pappaen. Du er stemoren deres. Tro det eller ei men du betyr noe for barna.

Anonymkode: 92240...b5a

Jeg vet da at jeg betyr noe for dem, som de betyr noe for meg. Det betyr likevel ikke at jeg skal være på tilbudssiden overfor mor i en situasjon hvor far ikke kan ta seg av dem. Nå kan de godt være her til jeg skal reise bort, det er ikke et problem, men jeg er verken mor eller far. Jeg har ikke hatt noe jeg skulle ha sagt i forhold til avtaler, og jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt rundt formelle ting nå heller. Og jeg er ikke en automatisk barnevakt.

Jeg forventer ikke at alle og enhver skal forstå "følelser og handlinger". Men jeg har vært veldig klar på, fra før jeg engang traff barna, at min egen barnløshet skyldtes at det er så mange andre ting i livet jeg heller vil, enn å oppdra barn med alt det medfører. Mor er også fullstendig klar over hvordan jeg tenkte, og tenker, rundt dette. Når ting går andre veien, så tenker hun slik selv: Stefar skal ikke passe barna om hun må et eller annet i sine barneuker, da er de hos far.

For meg er det ikke noe å fordele. Det ville det ikke vært med tantebarn heller - jeg hadde forventet at mitt søsken hadde spurt meg om jeg kunne være barnevakt, og ikke helt enkelt gått ut fra det og sendt barna hit.

Og kanskje ville alt vært annerledes om jeg hadde en vanlig jobb. Det vet jeg ikke. Men slik det ER, så legger jeg ikke mine egne behov til side.

Anonymkode: 08794...872

[Guppy88]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig mye informasjon vi mangler her, og det gjør det vanskelig å svare objektivt. Det vi vet er følgende (jeg oppsummerer for å være sikker på at jeg har forstått riktig, så korriger meg gjerne):

1. Du, TS, er gift med barnas far
2. Barna bor 50 % hos mor og 50 % hos far
3. Far er på sykehus, og det er nå "fars periode med barna"
4. Sykehusinnleggelsen var mer eller mindre akutt, og dermed vanskelig for alle parter å planlegge

Hvis informasjonen jeg har oppsummert stemmer, så er mine betraktninger som følger:

Barn er alltid førsteprioritert i enhver situasjon hvor de inngår. Det vil si at deres behov for forutsigbarhet og stabilitet må gå over alle andre behov, med mindre ekstremt gode grunner taler mot det. 

Når du har valgt å gifte deg med en mann som har barn, har du også valgt barna hans. Man kan ikke gifte seg med en mann med små barn og tro at man skal slippe å være forelder. Er barna for små til å være alene hjemme, er de i alle fall for små til å forstå voksne forhold, og dermed kan du ikke forvente at de skal forstå hvorfor fars sykehusinnleggelse skal påvirke deres soverom-rutine. For det er det det er for dem. To uker i ett rom, to uker i et annet. I det ene hjemme er det ett sett voksne som bestemmer, i det andre hjemmet er det et annet sett voksne. Selvfølgelig vet de at mor og far er mor og far, men jeg tror du undervurderer din rolle. Skal du håpe å noen gang ha noe å si for hvordan de oppfører seg i det du i dag betrakter som ditt hjem, må du også involvere deg i dag. 

Nå som far er innlagt på sykehus, er det sannsynligvis mye som rører seg i barna av tanker og følelser, og det siste de trenger, er å få slengt i fleisen at stemor hadde ansett dette som en mulighet til å slippe dem. At du har en utenlandstur planlagt, er noe jeg anbefaler deg å forklare for mor og spørre om hun har mulighet til å ta barna i den gitte perioden, men uten å formidle at du mener det er hennes plikt. Hun har sannsynligvis planlangt å ha "barnefri" disse to ukene, akkurat som dere legger planer for de ukene der dere ikke har barna, og du har som sagt faktisk påtatt deg en rolle idet du valgte å gifte deg med barnas far. Kan ikke mor steppe inn, må du faktisk avlyse utenlandsturen.

Anonymkode: 4da55...6b6

Nei. Da må mor finne en barnevakt for SINE unger.

[AnonymBruker]

Jeg mener mor er ansvarsløs som sender barna når far er på sykehus. Det er ikke TS sine unger. Opplevde det samme når min samboer var i utlandet på jobb, og barna kom. Da jeg jobber turnus hadde jeg ingen mulighet til å få barna på skolen. Det endte med de forsov seg annen hver dag. Hva får en mor til å ønske barna sine bort når ikke far er hjemme? Hun her ville bare ha fri. 

Anonymkode: 0212d...f12

[AnonymBruker]

Om filosofien er to hjem, så er det helt naturlig at de kommer.

Anonymkode: 936dc...52f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser faktaene, men jeg skjønner ikke følelsene og handlingene..

Jeg hadde nok tatt dem til hjertet mitt som om de var "tantebarn" og dulla og dalla med dem selv om jeg ikke hadde noen forpliktelser eller rettigheter i forhold til dem.. 

For meg personlig ville det holde at det var barna til den jeg elsket høyest og jeg ville heller fokusert på hvordan det var for dem å ha en far på sykehuset og prøvd å skape minst mulig avvik fra deres normale rutiner men heller benyttet meg av biologisk mor for fordeling i de tilfeller jeg var på arbeid e.l. 

Barn, stebarn.. For meg ville de først og fremst vært BARN. 

Jeg ville fokusert på deres behov oppi dette og lagt mine egne til side med begrensning på de rettigheter jeg da ikke ville hatt (sykt barn dager, foreldremøter, legebesøk m.m) og samtalet med mor om det eller hvis far var frisk nok til å ta samtalen spurt han om å avtale med mor om fordeling der jeg ikke er tilstede og at hun er obs på at ved sykdom så må hun ha sykedagene og hente dem.. 

For dem er DU en viktig person i deres liv. Du er en del av deres familie selv om du aldri har valgt å få dem. Du er gift med pappaen. Du er stemoren deres. Tro det eller ei men du betyr noe for barna.

Anonymkode: 92240...b5a

Man får ikke fri til sykt barn og legetimer om man er steforelder. 

Anonymkode: 68e1c...fd9