Kollega sa at jeg stinker

[Forundret..]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri turt å være ærlig om noen bad meg lukte om de strinka. Jeg er så redd for å såre noen. Har en søster som stinker (mandelproblem, ikke tanntråd... Kombinasjon) men har aldri klart å si det. Av og til lukter hun rett og slett skit. hun har hatt litt problemer med at hun og mannen har mindre sex, han er sliten og har ikke lyst sier han til henne - men jeg tror heller ikke han klarer  å si noe til henne. Trist...

Anonymkode: a2143...965

Dette finnes det ingen logikk i.

Så istedet for å ta vare på en man er glad i og si det at det lukter, slik at detcfaktisk kan gjøres noe med. Så velges det istedet å ta avstand...  hallo?

Ekte kjærlighet er tøff kjærlighet når det trengs. 

Sett deg inn i situasjonen, vil du at folk skal skjule at de synes at du lukter, eller vil du at de skal si fra og samtidig gi deg en mulighet til å få gjort noe med det.

Jeg håper inderlig at jeg får beskjed hvis jeg lukter.

[AnonymBruker]

Jeg vet, jeg vet! Men jeg får det bare ikke til! Nå er det godt så mange år at det blir helt rart å si det nå. Hun hadde vært hos tannlegen, han hadde sagt i fra om mandelpoppene - jeg tenkte YES! Endelig får hun gjort noe med dette... Men det er desverre ingen endring. Så ille at julegaver o.l fra henne også lukter slik. (hun strikker mye gaver) 

Anonymkode: a2143...965

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet, jeg vet! Men jeg får det bare ikke til! Nå er det godt så mange år at det blir helt rart å si det nå. Hun hadde vært hos tannlegen, han hadde sagt i fra om mandelpoppene - jeg tenkte YES! Endelig får hun gjort noe med dette... Men det er desverre ingen endring. Så ille at julegaver o.l fra henne også lukter slik. (hun strikker mye gaver) 

Anonymkode: a2143...965

Jeg må si at hvis du virkelig bryr deg om søsteren din så synes jeg at selv om du synes det er skikkelig vanskelig så tar du det opp med henne. Ja, jeg innrømmer at jeg har reagert kraftig på at denne kollegaen tok det opp med meg. Men ikke fordi hun sa fra, selv om herlighet, selvsagt er det kjempeekkelt å vite (tro) at man lukter vondt, men det var mest det at hun sa at dette hadde pågått i lang tid, det var noe folk snakket om og jeg skapte til og med dårlig inneklima på jobb, og ja, måten. Hvis du sier at det kommer sjenerende lukt fra henne, gjerne underdriver men samtidig får frem at dette er viktig, så er det faktisk bedre at hun får vite det og kan gjøre noe med det, enn å gå og bli avvist av mannen på sex og intimitet i årevis, og gjerne avvist av andre også og ikke skjønne hvorfor. Utifra svarene i tråden har i alle fall jeg lært at hvis det er ånden så kjenner man det ikke selv. Si det! 

TS

Anonymkode: 10506...b52

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Phew - der har jeg kommet meg gjennom 11 sider med diskusjon om dette!!

Først og fremst må jeg si at det å bli beskyldt for å STINKE er så ydmykende at man har ingen ide, om man ikke har oplevd det. Jeg slet med pusspropper i mandlene som barn, og andre barn lot meg få gjennomgå pga dette. Husker noen gutter ropte "Stanken" etter meg, og ikke ville sitte evd siden av meg, holdt seg for nesa osv... Jeg var bunnløst fortvilet. Pillet propper med q-tips til jeg brakk meg og gurglet og sto i. Fikk dessverre ikke fjernet mandlene før jeg var 19 år. Da hadde jeg gått gjennom skoletiden med null selvtillit og følt meg som et uhyre. har fortsatt angst for å stå nærme folk og sitte nært, enda mandlene har vært borte i 17 år....

Jeg er ganske sikker på at det er ånde og ikke klær som lukter her.. Pusspropper eller annen dårlig ånde kan være som en gjennomtrengende eim, faktisk. Melk er absolutt det verste man kan få i seg om man har pusspropper. Kaffe gjør også at man kan lukte gammelt egg.

Hva sa sjefen din, ts? ville også spurt en kollega til som du stolte på. Bare si at du har blitt redd for at det lukter rart av deg og at du ber om en ærlig mening, selv om det er ubehagelig. oghva det evt lukter..... Bra at nr 1 ikke merket noe, men prøv en til.

Hilsen eks-stinkende jente

Anonymkode: 7a9db...395

Uff! Godt å lese noen skjønner noe med hvordan det føles. Jeg fikk en del slengord etter meg i barndommen og det var forferdelig og gjorde noe med meg, men det var på ting som de fant på, hvis jeg hadde visst som du at det faktisk var noe med lukten hadde det vært noe helt annet. Så godt å høre at du fikk gjort noe med det, og jeg håper virkelig at du etter hvert kan bli trygg på at du ikke lukter vondt. Jeg har gått i en knapp uke og tenkt på det, og man holder seg automatisk litt unna fordi man er redd for at man lukter vondt. Det er virkelig en vekker! 

TS

Anonymkode: 10506...b52

[AnonymBruker]

Oppdatering:

Jeg skal fortelle hvordan det gikk da jeg tok opp med sjefen min. Først vil jeg fortelle at jeg er i godt humør fordi etter treninga kom jeg i snakk med ei på laget og jeg nevnte dette med at jeg var litt ufokusert på grunn av noe på jobb, og fortalte til slutt alt, og hun gikk liksom nærmere og så "nja, du lukter faktisk litt nå", før hun lo, og sa at herregud, det hadde hun aldri merket noe av. At etter treningen luktet vi sikkert alle litt stramt, men hun hadde aldri kjent noen "eim" fra ånden min, og ja. Så etter bekreftelse fra henne og fra kollega (og sjefen) kjenner jeg meg sikker på at jeg ikke lukter vondt, selv om ... herlighet, jeg greier ikke helt å la det slippe? Er det helt sært eller hva? Men så snakket vi lenge da, og det at jeg tok opp dette gjør at jeg føler at vi er nærmere enn vi var før. Så kanskje jeg får et nærmere vennskap som jeg i fremtiden kan spørre om jeg lukter vondt med en gang?  Men det var i alle fall en positiv og oppløftende erfaring etter verdens verste dag på jobb. 

På jobb: 

Gikk til sjefen, og snakket med han på tomannshånd. Fortalte at jeg fra en kollega hadde blitt fortalt at jeg "stinker", og settingen rundt det, ca. noe slikt som jeg skrev her i første innlegg. Fortalte at dette hadde gjort meg svært usikker og at jeg hadde hatt det skikkelig dårlig siden da, sjekket opp i alle hygiene-rutinene mine, men ikke forstått hva det kunne være, før jeg fikk spurt noen og de avkreftet at jeg luktet vondt, og langt i fra stinker. Han sier noe sånn "nei, det har jeg aldri lagt merke til, og aldri hørt noen snakke om". Han ga uttrykk for at han synes dette var ufint, skjønte at jeg reagerte, og at dette ikke var ok atferd her. Spurte om hvem det var og spurte om jeg ville vi skulle ta en prat med henne med det samme, eller om han skulle snakke med henne alene først og så ta et fellesmøte. Ble enige om at han snakket med henne først (tenkte at hvis hun sliter med noe selv er kanskje sjefen mer tillitsskapende). 

Litt senere kommer hun mot meg mens jeg sitter ved pulten min i åpent kontorlandskap. Og lager en scene. Helt i hennes stil. Forståelsesfull, omtenksom, overbærende. Ikke noe hissig, men sånn at jeg regner med meg at de andre der fikk med seg alt. "Jeg får bare si at Pål (sjefen) sa jeg ikke skulle si noe til deg før senere, men jeg vil bare renske luften her, og ha alt på det rene. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor du har funnet på løgner om meg på den måten. Det ville aldri falt meg inn å si at du stinker, for et ord da! Jeg vet ikke hva som gjør til dette, men hvis du trenger noen å snakke med er vi mange her som bryr oss om deg, men det er ikke greit å spre slike løgner, det synes jeg er flaut av deg, og skaper skikkelig dårlig arbeidsmiljø." Så tar hun meg på skulderen og trykker litt med verdens mest medlidne uttrykk sier "Det ordner seg" og går. Kjenner pulsen øker bare jeg skriver det nå. 

Det ble ikke noe fellesmøte, men sjefen tok en liten prat med meg, fortalte at kollegaen min hadde nektet alt og virket svært overrasket, han visste ikke hva han skulle tro, og spurte meg om jeg hadde funnet det på, jeg sa nei, og han sa han fremdeles ikke visste hva han skulle tro. Uff, jeg hadde dyttet det litt unna etter den gode samtalen etter treninga, men får høy puls nå og kvalm av å tenke på det. Han tok dette svært på alvor sa han, og ville diskutere det med verneombudet før vi gjorde noe mer. 

Føler jeg er i et mareritt. Tenker at jo mer jeg insiterer jo mer virker jeg som den upålitelige. Hun er slu! Prøver å dytte tankene ut. Nå skal jeg ta et bad og prøve å tenke på at jeg kanskje har en ny venn i stedet. 

TS

Anonymkode: 10506...b52

[Heisann1234]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oppdatering:

Jeg skal fortelle hvordan det gikk da jeg tok opp med sjefen min. Først vil jeg fortelle at jeg er i godt humør fordi etter treninga kom jeg i snakk med ei på laget og jeg nevnte dette med at jeg var litt ufokusert på grunn av noe på jobb, og fortalte til slutt alt, og hun gikk liksom nærmere og så "nja, du lukter faktisk litt nå", før hun lo, og sa at herregud, det hadde hun aldri merket noe av. At etter treningen luktet vi sikkert alle litt stramt, men hun hadde aldri kjent noen "eim" fra ånden min, og ja. Så etter bekreftelse fra henne og fra kollega (og sjefen) kjenner jeg meg sikker på at jeg ikke lukter vondt, selv om ... herlighet, jeg greier ikke helt å la det slippe? Er det helt sært eller hva? Men så snakket vi lenge da, og det at jeg tok opp dette gjør at jeg føler at vi er nærmere enn vi var før. Så kanskje jeg får et nærmere vennskap som jeg i fremtiden kan spørre om jeg lukter vondt med en gang?  Men det var i alle fall en positiv og oppløftende erfaring etter verdens verste dag på jobb. 

På jobb: 

Gikk til sjefen, og snakket med han på tomannshånd. Fortalte at jeg fra en kollega hadde blitt fortalt at jeg "stinker", og settingen rundt det, ca. noe slikt som jeg skrev her i første innlegg. Fortalte at dette hadde gjort meg svært usikker og at jeg hadde hatt det skikkelig dårlig siden da, sjekket opp i alle hygiene-rutinene mine, men ikke forstått hva det kunne være, før jeg fikk spurt noen og de avkreftet at jeg luktet vondt, og langt i fra stinker. Han sier noe sånn "nei, det har jeg aldri lagt merke til, og aldri hørt noen snakke om". Han ga uttrykk for at han synes dette var ufint, skjønte at jeg reagerte, og at dette ikke var ok atferd her. Spurte om hvem det var og spurte om jeg ville vi skulle ta en prat med henne med det samme, eller om han skulle snakke med henne alene først og så ta et fellesmøte. Ble enige om at han snakket med henne først (tenkte at hvis hun sliter med noe selv er kanskje sjefen mer tillitsskapende). 

Litt senere kommer hun mot meg mens jeg sitter ved pulten min i åpent kontorlandskap. Og lager en scene. Helt i hennes stil. Forståelsesfull, omtenksom, overbærende. Ikke noe hissig, men sånn at jeg regner med meg at de andre der fikk med seg alt. "Jeg får bare si at Pål (sjefen) sa jeg ikke skulle si noe til deg før senere, men jeg vil bare renske luften her, og ha alt på det rene. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor du har funnet på løgner om meg på den måten. Det ville aldri falt meg inn å si at du stinker, for et ord da! Jeg vet ikke hva som gjør til dette, men hvis du trenger noen å snakke med er vi mange her som bryr oss om deg, men det er ikke greit å spre slike løgner, det synes jeg er flaut av deg, og skaper skikkelig dårlig arbeidsmiljø." Så tar hun meg på skulderen og trykker litt med verdens mest medlidne uttrykk sier "Det ordner seg" og går. Kjenner pulsen øker bare jeg skriver det nå. 

Det ble ikke noe fellesmøte, men sjefen tok en liten prat med meg, fortalte at kollegaen min hadde nektet alt og virket svært overrasket, han visste ikke hva han skulle tro, og spurte meg om jeg hadde funnet det på, jeg sa nei, og han sa han fremdeles ikke visste hva han skulle tro. Uff, jeg hadde dyttet det litt unna etter den gode samtalen etter treninga, men får høy puls nå og kvalm av å tenke på det. Han tok dette svært på alvor sa han, og ville diskutere det med verneombudet før vi gjorde noe mer. 

Føler jeg er i et mareritt. Tenker at jo mer jeg insiterer jo mer virker jeg som den upålitelige. Hun er slu! Prøver å dytte tankene ut. Nå skal jeg ta et bad og prøve å tenke på at jeg kanskje har en ny venn i stedet. 

TS

Anonymkode: 10506...b52

Hu virker ikke normal :O 

[Siribella]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oppdatering:

Jeg skal fortelle hvordan det gikk da jeg tok opp med sjefen min. Først vil jeg fortelle at jeg er i godt humør fordi etter treninga kom jeg i snakk med ei på laget og jeg nevnte dette med at jeg var litt ufokusert på grunn av noe på jobb, og fortalte til slutt alt, og hun gikk liksom nærmere og så "nja, du lukter faktisk litt nå", før hun lo, og sa at herregud, det hadde hun aldri merket noe av. At etter treningen luktet vi sikkert alle litt stramt, men hun hadde aldri kjent noen "eim" fra ånden min, og ja. Så etter bekreftelse fra henne og fra kollega (og sjefen) kjenner jeg meg sikker på at jeg ikke lukter vondt, selv om ... herlighet, jeg greier ikke helt å la det slippe? Er det helt sært eller hva? Men så snakket vi lenge da, og det at jeg tok opp dette gjør at jeg føler at vi er nærmere enn vi var før. Så kanskje jeg får et nærmere vennskap som jeg i fremtiden kan spørre om jeg lukter vondt med en gang?  Men det var i alle fall en positiv og oppløftende erfaring etter verdens verste dag på jobb. 

På jobb: 

Gikk til sjefen, og snakket med han på tomannshånd. Fortalte at jeg fra en kollega hadde blitt fortalt at jeg "stinker", og settingen rundt det, ca. noe slikt som jeg skrev her i første innlegg. Fortalte at dette hadde gjort meg svært usikker og at jeg hadde hatt det skikkelig dårlig siden da, sjekket opp i alle hygiene-rutinene mine, men ikke forstått hva det kunne være, før jeg fikk spurt noen og de avkreftet at jeg luktet vondt, og langt i fra stinker. Han sier noe sånn "nei, det har jeg aldri lagt merke til, og aldri hørt noen snakke om". Han ga uttrykk for at han synes dette var ufint, skjønte at jeg reagerte, og at dette ikke var ok atferd her. Spurte om hvem det var og spurte om jeg ville vi skulle ta en prat med henne med det samme, eller om han skulle snakke med henne alene først og så ta et fellesmøte. Ble enige om at han snakket med henne først (tenkte at hvis hun sliter med noe selv er kanskje sjefen mer tillitsskapende). 

Litt senere kommer hun mot meg mens jeg sitter ved pulten min i åpent kontorlandskap. Og lager en scene. Helt i hennes stil. Forståelsesfull, omtenksom, overbærende. Ikke noe hissig, men sånn at jeg regner med meg at de andre der fikk med seg alt. "Jeg får bare si at Pål (sjefen) sa jeg ikke skulle si noe til deg før senere, men jeg vil bare renske luften her, og ha alt på det rene. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor du har funnet på løgner om meg på den måten. Det ville aldri falt meg inn å si at du stinker, for et ord da! Jeg vet ikke hva som gjør til dette, men hvis du trenger noen å snakke med er vi mange her som bryr oss om deg, men det er ikke greit å spre slike løgner, det synes jeg er flaut av deg, og skaper skikkelig dårlig arbeidsmiljø." Så tar hun meg på skulderen og trykker litt med verdens mest medlidne uttrykk sier "Det ordner seg" og går. Kjenner pulsen øker bare jeg skriver det nå. 

Det ble ikke noe fellesmøte, men sjefen tok en liten prat med meg, fortalte at kollegaen min hadde nektet alt og virket svært overrasket, han visste ikke hva han skulle tro, og spurte meg om jeg hadde funnet det på, jeg sa nei, og han sa han fremdeles ikke visste hva han skulle tro. Uff, jeg hadde dyttet det litt unna etter den gode samtalen etter treninga, men får høy puls nå og kvalm av å tenke på det. Han tok dette svært på alvor sa han, og ville diskutere det med verneombudet før vi gjorde noe mer. 

Føler jeg er i et mareritt. Tenker at jo mer jeg insiterer jo mer virker jeg som den upålitelige. Hun er slu! Prøver å dytte tankene ut. Nå skal jeg ta et bad og prøve å tenke på at jeg kanskje har en ny venn i stedet. 

TS

Anonymkode: 10506...b52

Var det ingen som bevitnet at du og kollegaen ble igjen etter møtet og lukket døren da? Det ville i såfall bevise at det hadde foregått en privat samtale mellom dere.

[AnonymBruker]

12 minutes ago, AnonymBruker said:

Litt senere kommer hun mot meg mens jeg sitter ved pulten min i åpent kontorlandskap. Og lager en scene. Helt i hennes stil. Forståelsesfull, omtenksom, overbærende. Ikke noe hissig, men sånn at jeg regner med meg at de andre der fikk med seg alt. "Jeg får bare si at Pål (sjefen) sa jeg ikke skulle si noe til deg før senere, men jeg vil bare renske luften her, og ha alt på det rene. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor du har funnet på løgner om meg på den måten. Det ville aldri falt meg inn å si at du stinker, for et ord da! Jeg vet ikke hva som gjør til dette, men hvis du trenger noen å snakke med er vi mange her som bryr oss om deg, men det er ikke greit å spre slike løgner, det synes jeg er flaut av deg, og skaper skikkelig dårlig arbeidsmiljø." Så tar hun meg på skulderen og trykker litt med verdens mest medlidne uttrykk sier "Det ordner seg" og går. Kjenner pulsen øker bare jeg skriver det nå. 

OMG, hva er gæærnt med den dama?? Det er jo helt sykt å holde på sånn! Men, veldig bra at du sa ifra til sjefen. Og kanskje like så greit at hun lagde drama foran de andre. Kanskje hun har gjort noe tilsvarende mot en av de andre og at det kommer frem etter hvert? Eller at neste gang hun gjør noe, og forhåpentligvis får en klage, kan det begynne å bli litt mer tydelig for ledelsen og flere hvordan hun oppfører seg. Gi hun litt tid, så graver hun nok sin egen grav... Lykke til med ny venn da!  

Anonymkode: 02aa7...399

[Gjest Mass]

Hun kunne latt være med å uttrykke at "flere andre" også reagerte på det, men viss det er slik at du lukter slik hun beskriver så gir det deg en mulighet til å endre på dette. Etterhvert blir det 'gårsdagens nytt' og går i glemmeboksen. Noen andre gjør sikkert et eller som blir 'det nye snakket'. Det er alltid slik. Så hold ut, smil og bare glem det først, og så kommer de andre etter.

 

Endret 14. september 2017 av Mass

[dillyduzit]

Fulgt med i tråden og for en real bitch. 

[Cavia]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oppdatering:

TS

Anonymkode: 10506...b52

For en merkelig dame, hun liker vel å herse og lage drama. Det med at hun lager en scene i åpent kontorlandskap( og det er det jo mange vitner til) er jo i seg selv ikke bra. Hun fulgte jo ikke instruksene til sjefen om å ta det mer privat.

Har du hørt om gaslighting?

Nå vet jeg ikke om intensjonen hennes er å prøve å gjøre deg gal, eller bare virke som et offer foran andre mens hun leker med sinnsroen din.

På 12.9.2017 den 23.25, AnonymBruker skrev:

Det var faktisk en parfyme som mange damer brukte en periode dom luktet så rottent/ søppelposer at jeg gikk av bussen hver gang noen kom på som brukte den... ingen anelse om hvilken parfyme det var, men det var populær blant de middelaldrende. 

Anonymkode: 075ae...f86

For meg var dette Angel av  Mugler. Det var en ekstremt populær en for noen år tilbake, og den lukter ille. Det er mange som elsker den, og mange som hater den. Og nei, det har ingenting med kroppskjemien min å gjøre, den stinker på papir og den stinker på andre.

[Gjest Bruker115236]

Herregud, dette er drøyt! Håper andre gjennomskuer kollegaen din. Anbefaler deg kun å snakke med sjefen/verneombud om dette, og ikke blande inn andre kolleger. Det virker mer troverdig. Hun kommer helt sikkert til å gå rundt å prate om dette, og da er det hun som taper på å være drama queen. 

[Gjest Esperanza98]

Oida. Ja, dette er tydelig hennes påfunn og utpsyking på det groveste. Så forferdelig!

[Gjest Ingenting2]

Ah TS, denne kollegaen din skulle prøvd seg med meg!  Jeg hadde lett tatt rotta på henne. Du må ikke være konfliktsky nå. Ta henne, men vær rolig og behersket og bruk ordforrådet ditt. Sett henne på plass! 

[Elghund]

Hvis de andre kollegene har noe mellom øra, tenker jeg de vil innse at det ikke finnes noen prososial grunn her til å "renske luften" og "få alt på det rene" i plenum.  Den omsorgen må ha sett veldig rar og hul ut, hvis ikke arbeidsmiljøet er usannsynlig tett - sånn at alle der er klare for å tilby psykoterapi for lystløgnerkollega/håndtere et sammenbrudd.  Hvis det ikke var ment å virke som omsorg, men bare en måte å 'stå opp for seg selv' - uttrykker hun seg som en veldig bitchy fjortis.

Tror og håper hun ikke har vunnet på den scenen!

Du virker real, saklig og udramatisk i innleggene dine, du har sikkert jobbet lenge nok til at det har festet seg hos kollegene. Kanskje unødvendig å prøve å forutse trekkene hennes og tilpasse seg, bare si sannheten.

[AnonymBruker]

Å herregud. 

Du får se det positive i dette, TS. Du lukter ikke.

Du jobber derimot med en psykopat, og det er selvsagt en belastning.

Hvordan er tonen din med sjefen generelt? Har du en god record? Jeg ville pratet med ham og sagt det du sier her; du føler at du er fanget i et mareritt. Du har vitterlig ingen grunn til å finne på noe slikt, og du fatter ikke hva som har gått din kollega til å være "ute etter" deg, hvilket hun tydeligvis er.

Anonymkode: 79841...675

[AnonymBruker]

Vet du... Vær glad noen turte å si det til deg. I klassen min var det ei som stinket. Vanskelig å vite om d var svett e, ånde, fjøslukt eller promp. Amle snakket om det, men ingen sa det til hun det gjaldt. Ikke engang jeg, den eneste som holdt ut stanken og var den eneste venninna i klassen... Jeg husker jeg brakk meg ofte og måtte holde pusten... Men redd for å såre så turte ikke jeg heller si noe. Lærerne visste om problemet, men 7ingen sa noe. En jente satte en rollon på vasken i klasserommet og håpte hun ville ta hintet. Nå har jenta det bra iflg facebook. Fått venner, mann og barn og jobber på restaurant. Ser velstelt ut. Kanskje noen til slutt turte å si fra. Som en lærer sa en gang. Det du vet kan du gjøre noe med, det du ikke vet gjør noe med deg. Man kjenner ofte ikke sin egen stank. Nesen adapterer seg til lukten. Dette vet alle bønder. De kjenner ikke så godt fjøslukta som de fra byen.

Anonymkode: d2a21...d0d

[Forundret..]

TS.

Det du gjør nå er å vise sjefen din denne tråden. Han vil da se når du startet den og alle tankene dine rundt dette.

Jeg vil si det at denne tråden å forsterker din troverdighet i denne saken.

Siden din kollega nå i tillegg ''hang deg ut'' fremfor de andre så bør sjefen din reagere.

[MissPierce]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oppdatering:

Jeg skal fortelle hvordan det gikk da jeg tok opp med sjefen min. Først vil jeg fortelle at jeg er i godt humør fordi etter treninga kom jeg i snakk med ei på laget og jeg nevnte dette med at jeg var litt ufokusert på grunn av noe på jobb, og fortalte til slutt alt, og hun gikk liksom nærmere og så "nja, du lukter faktisk litt nå", før hun lo, og sa at herregud, det hadde hun aldri merket noe av. At etter treningen luktet vi sikkert alle litt stramt, men hun hadde aldri kjent noen "eim" fra ånden min, og ja. Så etter bekreftelse fra henne og fra kollega (og sjefen) kjenner jeg meg sikker på at jeg ikke lukter vondt, selv om ... herlighet, jeg greier ikke helt å la det slippe? Er det helt sært eller hva? Men så snakket vi lenge da, og det at jeg tok opp dette gjør at jeg føler at vi er nærmere enn vi var før. Så kanskje jeg får et nærmere vennskap som jeg i fremtiden kan spørre om jeg lukter vondt med en gang?  Men det var i alle fall en positiv og oppløftende erfaring etter verdens verste dag på jobb. 

På jobb: 

Gikk til sjefen, og snakket med han på tomannshånd. Fortalte at jeg fra en kollega hadde blitt fortalt at jeg "stinker", og settingen rundt det, ca. noe slikt som jeg skrev her i første innlegg. Fortalte at dette hadde gjort meg svært usikker og at jeg hadde hatt det skikkelig dårlig siden da, sjekket opp i alle hygiene-rutinene mine, men ikke forstått hva det kunne være, før jeg fikk spurt noen og de avkreftet at jeg luktet vondt, og langt i fra stinker. Han sier noe sånn "nei, det har jeg aldri lagt merke til, og aldri hørt noen snakke om". Han ga uttrykk for at han synes dette var ufint, skjønte at jeg reagerte, og at dette ikke var ok atferd her. Spurte om hvem det var og spurte om jeg ville vi skulle ta en prat med henne med det samme, eller om han skulle snakke med henne alene først og så ta et fellesmøte. Ble enige om at han snakket med henne først (tenkte at hvis hun sliter med noe selv er kanskje sjefen mer tillitsskapende). 

Litt senere kommer hun mot meg mens jeg sitter ved pulten min i åpent kontorlandskap. Og lager en scene. Helt i hennes stil. Forståelsesfull, omtenksom, overbærende. Ikke noe hissig, men sånn at jeg regner med meg at de andre der fikk med seg alt. "Jeg får bare si at Pål (sjefen) sa jeg ikke skulle si noe til deg før senere, men jeg vil bare renske luften her, og ha alt på det rene. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor du har funnet på løgner om meg på den måten. Det ville aldri falt meg inn å si at du stinker, for et ord da! Jeg vet ikke hva som gjør til dette, men hvis du trenger noen å snakke med er vi mange her som bryr oss om deg, men det er ikke greit å spre slike løgner, det synes jeg er flaut av deg, og skaper skikkelig dårlig arbeidsmiljø." Så tar hun meg på skulderen og trykker litt med verdens mest medlidne uttrykk sier "Det ordner seg" og går. Kjenner pulsen øker bare jeg skriver det nå. 

Det ble ikke noe fellesmøte, men sjefen tok en liten prat med meg, fortalte at kollegaen min hadde nektet alt og virket svært overrasket, han visste ikke hva han skulle tro, og spurte meg om jeg hadde funnet det på, jeg sa nei, og han sa han fremdeles ikke visste hva han skulle tro. Uff, jeg hadde dyttet det litt unna etter den gode samtalen etter treninga, men får høy puls nå og kvalm av å tenke på det. Han tok dette svært på alvor sa han, og ville diskutere det med verneombudet før vi gjorde noe mer. 

Føler jeg er i et mareritt. Tenker at jo mer jeg insiterer jo mer virker jeg som den upålitelige. Hun er slu! Prøver å dytte tankene ut. Nå skal jeg ta et bad og prøve å tenke på at jeg kanskje har en ny venn i stedet. 

TS

Anonymkode: 10506...b52

Dette gikk akkurat sånn jeg trodde det skulle gå. At hun kom til å nekte, og bruke det mot deg. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Å herregud. 

Du får se det positive i dette, TS. Du lukter ikke.

Du jobber derimot med en psykopat, og det er selvsagt en belastning.

Hvordan er tonen din med sjefen generelt? Har du en god record? Jeg ville pratet med ham og sagt det du sier her; du føler at du er fanget i et mareritt. Du har vitterlig ingen grunn til å finne på noe slikt, og du fatter ikke hva som har gått din kollega til å være "ute etter" deg, hvilket hun tydeligvis er.

Anonymkode: 79841...675

Hah. Jeg trodde at på vektskålen mellom å stinke og jobbe med en psykopat ville jeg heller valgt jobbe med psykopat. Men jaggu om jeg veit. 

Jeg har en god tone med sjefen, jobbmessig vil jeg si at jeg har "a good record" om det var det du spør om. På medarbeidersamtale har jeg fått gode tilbakemeldinger på jobben, men selv gitt uttrykk for at jeg synes det er vanskelig å komme helt inn i gruppa og også gitt uttrykk for at jeg var usikker på om kollega likte meg. Som noen av dere sikkert forstår er det jo en grunn til at jeg etter litt ettertanke begynte å lure på om det var et slags sykt spill fra henne. Siden alle tingene er "vanskelig å sette fingeren på" (for å si det sånn) har jeg ikke tatt det opp noe mer enn i den medarbeidersamtalen, da sjefen avblåste det med at neida hun er så omsorgsfull og bryr seg om oss alle. 

Hun har virkelig den utstrålingen. Med mindre noen andre her har erfart dette rettet mot dem må jeg bare innrømme at jeg tviler på at de tror på at hun gjør så syke ting for å ... ja hva? Jeg har tenkt mye på det i natt, hvem som vil bli trodd av oss. Jeg har god tone med kollegaene mine og det siste halve året har det blitt ganske bra her. Og noen som jeg jobbet i sommer med er det bra og godt humør, humor og alt sånn. Men jeg har likevel jobbet her halvannet år og hun i mangemange. 

Jeg har blitt trukket inn i en merkelig kamp jeg ikke vil være del av. Og jeg ser for meg at jeg kun kan gå tapende ut av dette. 

TS

Anonymkode: 10506...b52