Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Ok. Skrive av seg litt. 

Anonymkode: 781b3...851

[Skadeskutt]

33 minutter siden, Elán skrev:

Eksen ville ha ungen 60%, jeg skulle ha henne 40%. Likevel har jeg vært sammen med barnet hver eneste dag siden samværet begynte på mandag. Jeg har tatt henne med på turer, lekt med henne. Nå skal jeg ha samvær med henne etter barnehagen på tirsdag og han sier allerede at jeg skal være alene med henne hele samværsuken min. Helt greit på ett vis siden det er slik det "skal" være, men jeg føler innsatsen min for å være en god mor er utrolig bra. Samtidig frykter jeg at han vil bruke det i mot meg.

Neste uke er det nytt møte med barnevernet. Jeg gråter av tanken, har hørt noe fra de som har sendt opplysninger dit at jeg har gjort mye dårlig. Jeg er så redd. Fryktelig redd. Og alene i det hele. Jeg er så ensom...

Prøv å ikke frykte det sånn. Barnevernet har visst om alt jeg har slitt/sliter med, men de har bare vært en god støtte. 

Jeg har barna mine veldig lite da. Har ikke vært i stand til vanlig samvær på over ett år. Så faren har daglig omsorg. Og DET bruker han mot meg. Oppfører seg som om han bestemmer alt. Men jeg har ikke blitt fratatt barna mine. Jeg har foreldreansvar akkurat slik som han, men han elsker den makten han har over meg i forhold til ungene. 

--- 

Jeg klarte ikke komme meg på min første dag i arbeidspraksis i dag. Faen altså. Angsten ble for stor. Har jeg tatt meg vann over hodet? Har avtalt med behandleren min å være på sykehuset fra søndags ettermiddag til mandag slik at personalet kan hjelpe meg til å komme meg avgårde. Det er en ekstremt stor terskel for meg å trø over. Er så redd for å ikke klare å strekke til. Ikke gjøre god nok jobb, bli for sliten og stresset. To timer to ganger i uken er ikke mye, men kombinert med behandling tre ganger i uken og avlegging av urinprøver tre ganger i uken så har jeg plutselig for meg skremmende mye å gjøre. 

Jeg er avhengig av trening også, så det må jeg gjøre seks dager i uken. Og samvær med ungene. Herregud dette blir alt for mye...

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ok. Skrive av seg litt. 

Anonymkode: 781b3...851

Og tydeligvis poste før man en gang har begynt på innlegget. Jeg vet ikke helt hva som skjedde der.

Jeg føler at jeg går ett skritt fram og to tilbake. Den ene dagen kan jeg kjenne meg fylt med motivasjon, se en ende på bachelorarbeidet mitt, og se for meg at jeg klarer alt. Den neste ser jeg ikke helt meningen med å fortsette å kjempe, meningen med å fortsette på livet. Hva er det egentlig jeg kjemper for?

Jeg føler behov for å presisere, slik at ikke innlegget blir slettet: jeg er ikke suicidal, og jeg har ingen planer om å gjøre noe drastisk. Det er mer en opplevelse av at dersom jeg ikke hadde våknet en dag, hadde det vært helt greit. Dagene føles litt tomme, jeg føler jeg har mistet en bit av meg selv, og jeg kjenner meg litt avstumpet følelsesmessig. Mesteparten av tiden går jeg rundt som i halvsøvne. Tiltaksløsheten vil ikke slippe. Når jeg tar opp pensumbøkene går hjernen litt i lås.

Det er fascinerende og frustrerende at det skal være så vanskelig å strekke ut hånden for å få hjelp. Jeg har begynt, og neste steg er å ta en telefon. Det tok meg omtrent to måneder og to dytt bak for å endelig ringe, men så kommer jeg ikke igjennom på telefon. Jeg lot det gå ei uke, forsøkte igjen. Fortsatt ikke noe svar. Jeg klamrer meg fast fram til mandag, og håper å samle opp mot til å ta en ny telefon. Jeg føler meg litt som en byrde.

(Mens jeg skrev innlegget, ble jeg ringt opp igjen. Behandleren er sykmeldt, jeg vil få tildelt en ny. En lite drypp av håp. Det trengte jeg i dag.)

Dette ble litt rotete. Jeg har heldigvis god støtte fra nærmeste familie. De kjenner situasjonen ganske godt, og stiller opp for samtaler, og for å dytte meg litt framover. Jeg er i ferd med å bryte ned muren som egentlig skal beskytte meg selv, men som mest av alt avskjærer meg fra de jeg er glad i, og fra selve livet. Hvis ikke jeg bryter ned muren, blir det umulig å hjelpe meg. Ett steg fram. Så ett til. Det er langt å gå, men jeg setter en fot foran den andre.

Anonymkode: 781b3...851

[Gjest supernova_87]

4 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg klarte ikke komme meg på min første dag i arbeidspraksis i dag. Faen altså. Angsten ble for stor. Har jeg tatt meg vann over hodet? Har avtalt med behandleren min å være på sykehuset fra søndags ettermiddag til mandag slik at personalet kan hjelpe meg til å komme meg avgårde. Det er en ekstremt stor terskel for meg å trø over. Er så redd for å ikke klare å strekke til. Ikke gjøre god nok jobb, bli for sliten og stresset. To timer to ganger i uken er ikke mye, men kombinert med behandling tre ganger i uken og avlegging av urinprøver tre ganger i uken så har jeg plutselig for meg skremmende mye å gjøre.

Jeg er avhengig av trening også, så det må jeg gjøre seks dager i uken. Og samvær med ungene. Herregud dette blir alt for mye...

Husk at du skal bare leve EN dag av gangen. Alt vi har er bare her og nå. Du skal ikke gjøre alle tingene på en gang, og du trenger ikke være tilstede i alle prestasjonene i samme sekund, akkurat nå kanskje du bare kan være i "nå"? 

[AnonymBruker]

20 timer siden, Snop skrev:

Kanskje ikke for noen, men for andre. Det har reddet meg, i den grad jeg ser på det som en positiv ting å fortsatt leve. Det finnes slike tråder på andre forum som tillater det. Jeg fant en liste en gang over sannsynligheten for å overleve i prosent (og da gjerne med livsvarige skader og/eller et voldsomt stress med å forholde seg til familie og behandlere), og den var overraskende stor for selv de mest effektive metodene. Ettersom det ikke er "lov" å snakke om selvmord i samfunnet, er det heller ikke mange som snakker om eller vet hvor ineffektivt det ofte er og hvor store ringvirkninger det kan få.

Dessuten liker jeg å lese om de som har gjort et mislykket forsøk og som i dag er glad for å leve. Det gir meg håp. 

Skulle ønske det var mer åpenhet rundt det her på forumet, men forstår og respekterer hvorfor det ikke kan være det. Håper likevel dette innlegget mitt får stå.

Jeg kunne faktisk tenkt meg å lese en sånn liste. Fordi jeg føler det vil roe alt det selvdestruktive jeg har lyst til å gjøre. Føler jeg kanskje kommer over kneika for denne gang. Jeg har lest og lest og skrivd alle de forbudte ordene. Følelsen av at det er tabu å snakke om har blitt litt mettet i og med jeg har skrevet så mye rundt det. Jeg har vært helt på bunnen den siste tiden, men jeg har beholdt min maske. Fyllt hverdagen med mest mulig så jeg slipper å tenke. Ingen rundt meg kan i sin villeste fantasi tro at jeg har det sånn for jeg har hittil klart å opprettholde masken. 

Anonymkode: 7d1e7...898

[Skadeskutt]

32 minutter siden, Rainstorm skrev:

Husk at du skal bare leve EN dag av gangen. Alt vi har er bare her og nå. Du skal ikke gjøre alle tingene på en gang, og du trenger ikke være tilstede i alle prestasjonene i samme sekund, akkurat nå kanskje du bare kan være i "nå"? 

Sant nok. Det er noe i det å ikke stresse seg opp over alt sammen. Blir vel bare litt overveldet av alt sammen da jeg er vant til svært seige dager, og kjenner meg utslitt for tiden. Jobber beinhardt med psyken, men å "omprogrammere" hjernen min fullstendig, også kommer alle disse fysiske tingene i tillegg. Å kjempe mot psyken føles som en jobb døgnet rundt. Så selv om jeg ligger mye på sofaen, så er jeg mer sliten nå enn da jeg var i full jobb, fulltidsmamma, husmor og trening 4-5 ganger i uken. Litt rart i grunn, men samtidig ikke. Hvis du skjønner hva jeg mener? Også setter jeg meg fast i det at før så klarte jeg jo alt det og alt det, men nå! Nå klarer jeg svært lite. Så å øve på å være her og nå, både når det gjelder å se tilbake i tid og fram i tid er nok et godt råd. 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kunne faktisk tenkt meg å lese en sånn liste. Fordi jeg føler det vil roe alt det selvdestruktive jeg har lyst til å gjøre. Føler jeg kanskje kommer over kneika for denne gang. Jeg har lest og lest og skrivd alle de forbudte ordene. Følelsen av at det er tabu å snakke om har blitt litt mettet i og med jeg har skrevet så mye rundt det. Jeg har vært helt på bunnen den siste tiden, men jeg har beholdt min maske. Fyllt hverdagen med mest mulig så jeg slipper å tenke. Ingen rundt meg kan i sin villeste fantasi tro at jeg har det sånn for jeg har hittil klart å opprettholde masken. 

Anonymkode: 7d1e7...898

Du kan sende meg pm hvis du vil. Ikke for at jeg skal gi deg en slik liste, men hvis du ønsker å ha noen å prate om disse tankene med litt mer åpent enn det man kan her på forumet. 

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke gå innpå detaljer, men jeg har hatt et lite sammenbrudd. Kollapset totalt etter noen dårlige nyheter. Jeg vet at det kommer til å ordne seg til slutt, forhåpentligvis, er litt i benektelse så vet ikke. 
Men jeg kollapset helt, gråteanfall, panikkanfall, angstanfall alt på en og samme tid. Jeg har aldri i livet opplevd noe lignende. Jeg gråt så hardt og brutalt, at jeg har fått blåmerke på halsen. Ante ikke at det var mulig. Men så blir jeg ekstremt anspent når jeg gråter da, da det er det verste jeg vet. Og jeg gråt non stop i nesten to døgn, av og på med hyperventilering. Mistet balansen og slo skulderen i dørkarmen, så 2 blåmerker. Skulle tro jeg har blitt banket opp skikkelig. Ingen søvn så klart.
Så sa det stopp. Nummen, borte, susing i hodet, litt tung i hodet men samtidig.. lett og klar i toppen. Fordi jeg har ikke et snev av angst eller depresjon. Jeg er bare tom og nummen. Sluttet å gråte i går.. I dag så har jeg vært ute å shoppet med ei venninne, var hos mamma på middag og skal faen meg på kino snart nå. De som kjenner meg vet at jeg er aldri sosial. Jeg hater alt som er sosialt, på grunn av angsten. Og spontane-ting kan du bare glemme. Alt det som har skjedd i dag, ble bestemt i dag. Og jeg er A L D R I spontan, ikke en gang en tur til nærbutikken uten 3 timers forvarsel. Men i dag.. jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Fordi jeg er så nummen og ødelagt. 

Jeg har hatt hjertebank i hele dag, og susing i ørene. Men ellers så har jeg vært "friskere" enn noen gang. Fordi jeg er så ødelagt akkurat nå. Det skremmer meg litt, samtidig så gir jeg litt faen akkurat nå. Orker ikke mer, utmattet, ikke noe mer energi å hente, ikke en tåre å presse ut. Jeg er helt ødelagt psykisk. 

Jeg har nå skrevet om de verste 48 timene av mitt liv, og jeg har ikke felt en tåre. Må ærlig innrømme at det skremmer meg litt. Samtidig som at jeg ikke bryr meg, og det også skremmer meg litt. Men orker ikke å tenke på det, skal på kino. Har ikke tid eller energi til å bry meg akkurat nå. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Skadeskutt]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke gå innpå detaljer, men jeg har hatt et lite sammenbrudd. Kollapset totalt etter noen dårlige nyheter. Jeg vet at det kommer til å ordne seg til slutt, forhåpentligvis, er litt i benektelse så vet ikke. 
Men jeg kollapset helt, gråteanfall, panikkanfall, angstanfall alt på en og samme tid. Jeg har aldri i livet opplevd noe lignende. Jeg gråt så hardt og brutalt, at jeg har fått blåmerke på halsen. Ante ikke at det var mulig. Men så blir jeg ekstremt anspent når jeg gråter da, da det er det verste jeg vet. Og jeg gråt non stop i nesten to døgn, av og på med hyperventilering. Mistet balansen og slo skulderen i dørkarmen, så 2 blåmerker. Skulle tro jeg har blitt banket opp skikkelig. Ingen søvn så klart.
Så sa det stopp. Nummen, borte, susing i hodet, litt tung i hodet men samtidig.. lett og klar i toppen. Fordi jeg har ikke et snev av angst eller depresjon. Jeg er bare tom og nummen. Sluttet å gråte i går.. I dag så har jeg vært ute å shoppet med ei venninne, var hos mamma på middag og skal faen meg på kino snart nå. De som kjenner meg vet at jeg er aldri sosial. Jeg hater alt som er sosialt, på grunn av angsten. Og spontane-ting kan du bare glemme. Alt det som har skjedd i dag, ble bestemt i dag. Og jeg er A L D R I spontan, ikke en gang en tur til nærbutikken uten 3 timers forvarsel. Men i dag.. jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Fordi jeg er så nummen og ødelagt. 

Jeg har hatt hjertebank i hele dag, og susing i ørene. Men ellers så har jeg vært "friskere" enn noen gang. Fordi jeg er så ødelagt akkurat nå. Det skremmer meg litt, samtidig så gir jeg litt faen akkurat nå. Orker ikke mer, utmattet, ikke noe mer energi å hente, ikke en tåre å presse ut. Jeg er helt ødelagt psykisk. 

Jeg har nå skrevet om de verste 48 timene av mitt liv, og jeg har ikke felt en tåre. Må ærlig innrømme at det skremmer meg litt. Samtidig som at jeg ikke bryr meg, og det også skremmer meg litt. Men orker ikke å tenke på det, skal på kino. Har ikke tid eller energi til å bry meg akkurat nå. 

Anonymkode: 02b68...f39

Synes ikke det er noe unormalt med det du gjør nå. Du har hatt to fæle døgn og du er tom og nummen. Samtidig så har du fått grått deg helt ut, og det liker du ikke. Men å få skikkelig utløp for følelsene sine når man vanligvis stenger dem inne kan gjøre mye for en. Som for eksempel at du i dag har vært skikkelig sosial og spontan. Kanskje er det for å slippe å forholde seg til følelsene, eller kanskje er det nettopp det at du har fått utløp for de på en god måte (det er jævlig å ha slike gråteanfall, men det er godt for kroppen å komme i kontakt med følelser og å få de ut, uten at en gjør noe destruktivt for å takle det) som gjør at du i dag har gjort andre ting enn du pleier. 

Ikke se på deg selv som at du er ødelagt. At du er emosjonelt uttappet etter dette er ikke noe rart, men at du i dag har vært full av initiativ, er ikke det en bra ting? 

Kan hende jeg er helt på jordet, jeg bare tenker litt "høyt" ut fra egne erfaringer og hvordan jeg kan reagere etter å ha hatt noen veldig emosjonelle dager. Enten blir jeg bare sliten og apatisk, men noen ganger blir jeg oppspilt, initiativrik og kjenner en slags lettelse i kroppen. For vanligvis så stenger jeg følelsene inne. En sjelden gang får jeg skikkelig utløp for dem, og da skjer det noe med meg noen ganger. Jeg har fått bearbeidet noe jeg har undertrykt og det gir meg en lettelse. For en dag eller to.

For ca en måned siden mistet jeg nesten livet. Det var like før. Tok et oppgjør med meg selv. Nå var det alt eller ingenting. Jeg valgte alt, og den neste uken var jeg så oppspilt at det i grunn var som en slags hypomani. Jeg la masse planer og snudde helt om på min måte å tenke på. Alt var så lett og så flott den uken. Så fælt jeg ned igjen, men jeg fortsatte likevel med de planene jeg la. Bare i et mer sakte tempo og med større nedstemthet, mindre tro på å få det til og mye redsel og fortvilelse. Fordi fallhøyden er stor. 

Nå er jeg svært deprimert hele tiden og har lyst til å gråte, men jeg får ikke til. Jeg har sykt angst for planene jeg holder på med, men jeg presser meg. For jeg kan ikke gå tilbake til slik det var. I stad kom tankene, tankene om å ikke være lenger. To tårer piplet ut. Jeg tenkte på om jeg skulle dra til sykehuset igjen (er innlagt, holder på med gradvis tilvenning til å bo hjemme igjen, så drar tilbake de gangene det blir for tøft), men så vendte jeg meg vekk fra tankene og fortsatte å se på serie. Kjenner det knyter seg i magen når jeg tenker på å gå og legge meg. Kjenner hodet mitt vil jeg skal ta i bruk de destruktive mestringsstrategiene, men jeg vet det ikke hjelper meg. Så jeg må enten klare å stå i det og tåle tankene mine, eller dra til sykehuset. 

Jeg elsker de oppspilte dagene mine. De kommer ikke ofte, men når de gjør det så tar jeg dem i mot for det blir en etterlengtet pause. Kanskje dagen i dag er din pause? Kanskje fortsetter det i morgen også? Prøv å nyt det. Ikke tenk så mye på hvordan du vanligvis er. Kjenn på det at du kanskje har en pause nå. Så tar du heller nedturen når den evt. Kommer. 

Ble kanskje bare vås dette her, men jeg poster det nå. Så kjenner du selv om det var til hjelp eller ikke. 

[dillyduzit]

I dag er ikke en O.K dag. Jeg vil så gjerne være flink i noe, bare en liten ting. Jeg skulle ønske at noen var avhenging av meg, at jeg var viktig for noen. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg ikke var usynlig for folk flest, at noen kanskje strakk ut en arm slik jeg har gjort til alle andre i så mange år. 

Hele livet har jeg blitt fortalt av lærere at jeg aldri ville bli noe spesielt. De hadde vel rett, for her sitter jeg og er enig. Jeg kommer aldri til å bli noe spesielt, jeg kommer ikke til å bli viktig, jeg kommer ikke til å bli husket. Det er ingen som lurer på hvordan det går, ingen som ofrer en tanke. Jeg husker så godt da jeg var 10 og studerte meg selv i speilet; du er den stygge andeungen du, du kommer aldri til å bli pen. 15 år senere og ingen endring, "du har et spesielt utseende" sier de. Spesielt utseende, et penere ord for uattraktiv. Noen ganger lurer jeg på hvor gammel jeg kommer til å bli, kommer jeg til å orke dette i nye 15 år? Det hele er så jævlig patetisk, her sitter det andre som virkelig sliter, innlagt på psyk og får hjelpen de trenger, mens min depresjon bunner i en følelse av selvhat. 

Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg fortsatt hadde farfar. Jeg savner han sånn. Hva jeg ville ha gjort for å ha han her. 

"You know the deal, no one gives a damn. Just another needy kid, sob story in hand. Keep your secrets covered up" 

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Skadeskutt skrev:

(...)

Ble kanskje bare vås dette her, men jeg poster det nå. Så kjenner du selv om det var til hjelp eller ikke. 

Kjenner meg absolutt igjen. Det gir mening. Litt sånn ubevisst så er jeg litt desperat etter å gjøre noe annet enn å sitte hjemme. Fordi følelsen av å måtte gråte, ønsker å gråte, når man ikke kan er helt for jævlig. Samtidig så tørr jeg ikke å gå tilbake der jeg var. Går nesten å venter på å falle ned igjen. Den tanken skremmer meg, samtidig som at jeg er likegyldig. Jeg vet at jeg har noe å gråte over.. men så får jeg det ikke til. Fordi jeg er tom for tårer. Det er så vanskelig å forklare, det svinger ekstremt fort. I det ene sekunder vil jeg gråte men kan ikke, det andre må jeg ikke gråte, så er jeg redd også plutselig så er jeg likegyldig. Snakket med mamma på telefonen imorges og fikk en trang til å gråte, plutselig så fikk jeg latterkrampe. Helt utav det blå, helt hysterisk latterkrampe, også sa det stopp. Føler jeg er helt gal i hodet akkurat nå, for det svinger sånn og jeg blir plutselig så glad og lett, og på et blunk så er jeg nummen og tom. Jeg sa også ja til ting, fordi jeg er så nummen, takler alt, ingenting går innpå meg akkurat nå. 

Føles ut som at hodet er i en form for sjokk-tilstand. Akkurat nå er jeg helt rolig, helt tom for følelser. Litt hjertebank, men ikke mer enn det. For et par minutter siden så fikk jeg en panikkfølelse som varte i et par minutter.. også gikk jeg tilbake til nummen igjen. Gruer meg til psykolog på mandag, hvordan skal jeg klare å skjule dette? Eller skal jeg bare si det, gi faen og fortelle. Bryr meg ikke, får se, orker ikke å tenke. Det som skjer det skjer. Akkurat nå så må jeg bestemme meg for bacon snacks eller popkorn. Alt jeg kan tenke på, og å huske å ta riktig buss slik at jeg slipper å komme for sent. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

5 minutter siden, dillyduzit said:

I dag er ikke en O.K dag. Jeg vil så gjerne være flink i noe, bare en liten ting. Jeg skulle ønske at noen var avhenging av meg, at jeg var viktig for noen. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg ikke var usynlig for folk flest, at noen kanskje strakk ut en arm slik jeg har gjort til alle andre i så mange år. 

Hele livet har jeg blitt fortalt av lærere at jeg aldri ville bli noe spesielt. De hadde vel rett, for her sitter jeg og er enig. Jeg kommer aldri til å bli noe spesielt, jeg kommer ikke til å bli viktig, jeg kommer ikke til å bli husket. Det er ingen som lurer på hvordan det går, ingen som ofrer en tanke. Jeg husker så godt da jeg var 10 og studerte meg selv i speilet; du er den stygge andeungen du, du kommer aldri til å bli pen. 15 år senere og ingen endring, "du har et spesielt utseende" sier de. Spesielt utseende, et penere ord for uattraktiv. Noen ganger lurer jeg på hvor gammel jeg kommer til å bli, kommer jeg til å orke dette i nye 15 år? Det hele er så jævlig patetisk, her sitter det andre som virkelig sliter, innlagt på psyk og får hjelpen de trenger, mens min depresjon bunner i en følelse av selvhat. 

Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg fortsatt hadde farfar. Jeg savner han sånn. Hva jeg ville ha gjort for å ha han her. 

"You know the deal, no one gives a damn. Just another needy kid, sob story in hand. Keep your secrets covered up" 

 

Det har sikkert ikke noen betydning for deg men jeg husker fortsatt noen av selvportrettene dine. Jeg har ikke lagret de eller noe men jeg husker hvor fine de var og at jeg tenkte på hvor flink du er som fotograf. For følelsene lå liksom oppå bildene og det var umulig å se på dem uten å bli påvirket.

Jeg syns du er veldig flink til å skrive også. Du er ikke så usynlig som du tror.

Jeg er forresten kvinne, ikke en creepy KG-stalker

Anonymkode: 3e081...aec

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke gå innpå detaljer, men jeg har hatt et lite sammenbrudd. Kollapset totalt etter noen dårlige nyheter. Jeg vet at det kommer til å ordne seg til slutt, forhåpentligvis, er litt i benektelse så vet ikke. 
Men jeg kollapset helt, gråteanfall, panikkanfall, angstanfall alt på en og samme tid. Jeg har aldri i livet opplevd noe lignende. Jeg gråt så hardt og brutalt, at jeg har fått blåmerke på halsen. Ante ikke at det var mulig. Men så blir jeg ekstremt anspent når jeg gråter da, da det er det verste jeg vet. Og jeg gråt non stop i nesten to døgn, av og på med hyperventilering. Mistet balansen og slo skulderen i dørkarmen, så 2 blåmerker. Skulle tro jeg har blitt banket opp skikkelig. Ingen søvn så klart.
Så sa det stopp. Nummen, borte, susing i hodet, litt tung i hodet men samtidig.. lett og klar i toppen. Fordi jeg har ikke et snev av angst eller depresjon. Jeg er bare tom og nummen. Sluttet å gråte i går.. I dag så har jeg vært ute å shoppet med ei venninne, var hos mamma på middag og skal faen meg på kino snart nå. De som kjenner meg vet at jeg er aldri sosial. Jeg hater alt som er sosialt, på grunn av angsten. Og spontane-ting kan du bare glemme. Alt det som har skjedd i dag, ble bestemt i dag. Og jeg er A L D R I spontan, ikke en gang en tur til nærbutikken uten 3 timers forvarsel. Men i dag.. jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Fordi jeg er så nummen og ødelagt. 

Jeg har hatt hjertebank i hele dag, og susing i ørene. Men ellers så har jeg vært "friskere" enn noen gang. Fordi jeg er så ødelagt akkurat nå. Det skremmer meg litt, samtidig så gir jeg litt faen akkurat nå. Orker ikke mer, utmattet, ikke noe mer energi å hente, ikke en tåre å presse ut. Jeg er helt ødelagt psykisk. 

Jeg har nå skrevet om de verste 48 timene av mitt liv, og jeg har ikke felt en tåre. Må ærlig innrømme at det skremmer meg litt. Samtidig som at jeg ikke bryr meg, og det også skremmer meg litt. Men orker ikke å tenke på det, skal på kino. Har ikke tid eller energi til å bry meg akkurat nå. 

Anonymkode: 02b68...f39

Går det ikke an å tenke at det er bra da? Uavhengig av hva bakgrunnen er så tenker i alle fall jeg utenfra at shopping med en venninne, middag med mor og KINO er jo helt supert! Eller? Vi er veldig voldsomme til å dømme det vi opplever. Forklare i hel. Men et kinobesøk er et kinobesøk uavhengig av hvordan det kom i stand. 

Det er lov å føle seg utmattet etter så mye gråting. Om du tenker deg om ville det vært rart om du ikke var det! Sånn rent fysisk. 

Kanskje det var et skybrudd og nå har det letnet opp igjen? 

Håper filmen var god!

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje ting begynner å bli litt lysere nå. Eventuelt kun for en liten tid før nedturen kommer tilbake, men akkurat nå er ting helt ok. Går jevnlig til psykolog for behandling av dystymi, vi har snakket om aktiviteter/trening for å få energinivået opp, men det sosiale ved trening er en ganske stor sperre. I går fikk jeg litt lyst til å forsøke klatring, hadde egentlig ikke lyst til å dra men gjorde det likevel. Det var ganske gøy, og noe annet enn å sitte inne alene. I dag er jeg støl herfra til månen, og jeg er veldig glad for at jeg bare gjorde det spontant. Håper jeg orker igjen neste uke og at det kanskje kan bli fast. Jeg har ikke lyst på noe fast og alt det sosiale, men i det lange løpet er det ganske greit for både kropp og sjel. 

Anonymkode: a07c6...727

[AnonymBruker]

18 timer siden, Rainstorm skrev:

Går det ikke an å tenke at det er bra da? Uavhengig av hva bakgrunnen er så tenker i alle fall jeg utenfra at shopping med en venninne, middag med mor og KINO er jo helt supert! Eller? Vi er veldig voldsomme til å dømme det vi opplever. Forklare i hel. Men et kinobesøk er et kinobesøk uavhengig av hvordan det kom i stand. 

Det er lov å føle seg utmattet etter så mye gråting. Om du tenker deg om ville det vært rart om du ikke var det! Sånn rent fysisk. 

Kanskje det var et skybrudd og nå har det letnet opp igjen? 

Håper filmen var god!

Kino gikk greit. Knakk sammen i maks 10 min da jeg kom hjem. Trudde ikke jeg hadde tårer igjen, så den så jeg ikke komme. Så tilbake til nummen og dagen i dag har vært rar. Nummen men på gråten. kjenner tankene begynner å komme tilbake, så i dag har jeg distrahert meg selv, på en ganske så fornuftig og fin måte. Har støvsuget og vasket samtlige gulv. Vasket inne i alle kjøkkenskap + vasket alt inni skapene. Oppvaskmaskin nr 4 er snart ferdig, og det er den siste. Skiftet på sengen, vasket 3 maskiner med klær, sengetøy og dusjforheng. Tatt alt utav bok hyllen, tørket støv, lagt ut ting til slags på finn. Fikk en på døren som kjøpte 4 bøker, håper jeg takler han som skal komme i morgen og henter resten. Hater slikt, men må bare få dem vekk og det føles feil å bare kaste dem. Dratt frem alt av møbler for å støvsuge og vaske. Jeg har til og med vasket vinduskarmer og lister. Tømt lofileter i vaskemaskin, fjernet is fra fryseren. Holdt på siden klokken var 8 i morges. Først nå satt jeg meg ned for å spise middag og slappe av.
Vet ikke om jeg skal ned i kjelleren og rydde der også.. er sliten, men trenger å stikke litt av. Film funker ikke. Er litt desperat. Er så redd for den jævla smellen som jeg frykter skal komme.. samtidig, kanskje det er som du sier, jeg har fått tømt meg. Fått ut alt jeg har holdt inni meg.. aldri opplevd dette før, så jeg har ikke peiling. 

Har vært litt godt å bare styre og vaske med høy musikk. Samtidig som at hodet faktisk er stille. Det er det sjeldent jeg opplever, det ligger alltid noe å ulmer i bakhodet. Men i dag, helt stille. Bortsett fra under do pauser og drikke pause, da kom tankene og hjertebanken. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kino gikk greit. Knakk sammen i maks 10 min da jeg kom hjem. Trudde ikke jeg hadde tårer igjen, så den så jeg ikke komme. Så tilbake til nummen og dagen i dag har vært rar. Nummen men på gråten. kjenner tankene begynner å komme tilbake, så i dag har jeg distrahert meg selv, på en ganske så fornuftig og fin måte. Har støvsuget og vasket samtlige gulv. Vasket inne i alle kjøkkenskap + vasket alt inni skapene. Oppvaskmaskin nr 4 er snart ferdig, og det er den siste. Skiftet på sengen, vasket 3 maskiner med klær, sengetøy og dusjforheng. Tatt alt utav bok hyllen, tørket støv, lagt ut ting til slags på finn. Fikk en på døren som kjøpte 4 bøker, håper jeg takler han som skal komme i morgen og henter resten. Hater slikt, men må bare få dem vekk og det føles feil å bare kaste dem. Dratt frem alt av møbler for å støvsuge og vaske. Jeg har til og med vasket vinduskarmer og lister. Tømt lofileter i vaskemaskin, fjernet is fra fryseren. Holdt på siden klokken var 8 i morges. Først nå satt jeg meg ned for å spise middag og slappe av.
Vet ikke om jeg skal ned i kjelleren og rydde der også.. er sliten, men trenger å stikke litt av. Film funker ikke. Er litt desperat. Er så redd for den jævla smellen som jeg frykter skal komme.. samtidig, kanskje det er som du sier, jeg har fått tømt meg. Fått ut alt jeg har holdt inni meg.. aldri opplevd dette før, så jeg har ikke peiling. 

Har vært litt godt å bare styre og vaske med høy musikk. Samtidig som at hodet faktisk er stille. Det er det sjeldent jeg opplever, det ligger alltid noe å ulmer i bakhodet. Men i dag, helt stille. Bortsett fra under do pauser og drikke pause, da kom tankene og hjertebanken. 

Anonymkode: 02b68...f39

Wow! Bra jobba! Haha, det der var ikke bare bare, det skulle jeg gjerne også fått til! Høres litt godt ut å få styrt med alt sånt? Det er et jævla herk å komme i gang, men når jeg har fått sånne raptuser i løpet av livet, så er det plutselig litt artig også når man kommer i gang. Jeg har tenkt på det, at det er nærmest noe litt terapeutisk over å vaske.  

Jeg tenker litt at dette å flykte og undertrykke tankene og følelsene sine, det gjør jo til at man ilegger dem mer styrke og mer betydning. Ja, det er ubehagelig om tankekjøret skal komme, jeg har selv brukt utrolig mye tid og energi på å flykte fra meg selv og mitt eget hode, men hva kan egentlig skje? Tanker og følelser er bare tanker og følelser. Vi trenger ikke agere på dem. Å alltid distrahere og undertrykke dem tror jeg gjerne skaper mer problemer enn det hjelper oss. Det har jeg lært meg i det siste, og jeg føler at jeg nå håndterer de vanskelige tankene bedre. Det er lov å være trist og fortvilet, og sint, og sårbar, og på kanten av et stup. Man trenger ikke å agere på det, og man trenger ikke ilegge det betydning. F.eks er vi gjerne redd for tanken om å dø, men jeg kom på et eksempel, dersom Pål, som er skikkelig lykkelig, han har nettopp giftet seg med Trine og de ligger i en deilig myk seng etter å ha hatt sex på brullypsnatta, ingen økonomiske bekymringer, det eneste problemet er at onkel Peter ble litt veldig beruset, men de håper han har det bedre etter at tante Olga tok ham med hjem, hvis denne Pål skulle få tanken "Jeg vil dø", hva betyr det da? Hva vil du tenke at Pål tenker? Tror du han blir redd? Tror du han tenker "Oi, ja, nå får jeg gå og hoppe ned fra balkongen"? Eller kanskje han bare tenker "haha, det var rart" og så fortsetter han videre på en annen tankerekke? Tankene våre betyr ikke noe, annet enn når vi gir dem betydning og verdi. Vi velger ikke hvilke tanker og følelser som faller ned i hodet vårt, men vi kan velge hvilken verdi vi tillegger dem. Jeg har gått rundt og trodd at jeg måtte følge dem, eller at de var viktige, "det må jo bety noe" har jeg tenkt, men hva om det ikke gjør det? Og er det ikke opp til meg å bestemme hva som betyr noe i mitt liv? F.eks tanken om at man ikke fortjener ting, hvorfor lar vi den styre oss? La oss til og med si at vi ikke fortjener noe, man er ikke forpliktet til å leve på den måten likevel? Kanskje vi kan fylle livene våre med tanker som er konstruktive med tanke på bedring, i stedet for å følge de som aldri vil få oss noe sted? Fake it till you make it. Jeg later som jeg har en verdi og behandler meg deretter, og merkelig nok behandler menneskene rundt meg meg bedre, og jeg føler meg bedre, og litt etter litt forteller man seg selv gjennom handlingene sine at "jeg er verdt noe". Ikke at man nødvendigvis tror på det, og ikke at man skal undertrykke og maskere det vonde, ikke i det hele tatt, jeg tror det er nettopp viktig å akseptere alt dette, men samtidig øve seg på å behandle seg selv som man tenker man ville gjort om man var frisk og glad. 

Jeg vet ikke om noe av dette ga mening. Jeg bare tror at frykten vår for de negative følelsene har gjort oss mer vondt enn godt. Du overlevde å gråte til du fikk blåmerke, denne jævlige episoden, du overlevde den jo, så hva er du redd for skal skje nå? Handlinger er farlige, tanker og følelser er "bare" ubehagelige. 

Utvid følelsen av at det har vært godt å vaske og styre. La den få plass i deg. Og når tanken om at "men jeg fortjener ikke å være fornøyd med meg selv" så kan du stille den spørsmålet om det er en sannhet som du MÅ etterfølge, eller om det bare er en tanke, en ussel liten tanke sånn som alle andre tanker som f.eks "der var det et tre", "jeg må drite", eller "klør på ryggen". Tanken om å ikke fortjene er ikke noe viktigere, eller mer "gudegitt" enn tanken om at du ser et tre. 

(Dette jeg skriver om er litt av tankegodset i metakognitiv terapi, jeg tror det er veldig nyttig, så hvis noen syns det var interessant, ville jeg lest litt om det. Det står sikkert mye bedre rundt om på nettet enn jeg kan beskrive.)

[Snop]

Har en kjempetøff dag, har nådd en bånn. Har ikke sovet skikkelig siden før påske, alt føles meningsløst og jeg blir gal av trøtthet. Fikk plutselig en liten lyspære over hodet i stad, da - jeg innså at jeg har brukt hele dagen på å motarbeide depresjonen og dermed brukt enormt mye krefter på det. «Jeg kan ikke ha det sånn, skal ikke ha det sånn, kan ikke, vil ikke! Må ikke gråte, orker ikke, blir for mye vondt»

Sånn tenking gjør at jeg blir helt lammet. Klokka er 6 og jeg har enda ikke stått opp eller godtatt denne dagen eller følelsen. Men jeg ER deprimert nå, enten jeg vil eller ikke. Så nå skal jeg slutte å kjempe imot dagen og følelsene og heller bare finne meg i at akkurat nå er det grått og at denne lørdagen gikk i dass. Så noen her nevne baconchips, så jeg fikk lyst på det. Skal karre meg til butikken, kan hende jeg gråter både på vei til og fra og mens jeg spiser chipsen, men sånn får det heller bare være 😂 

føkk  

[AnonymBruker]

On 4/20/2018 at 1:21 PM, Skadeskutt said:

Prøv å ikke frykte det sånn. Barnevernet har visst om alt jeg har slitt/sliter med, men de har bare vært en god støtte. 

Jeg har barna mine veldig lite da. Har ikke vært i stand til vanlig samvær på over ett år. Så faren har daglig omsorg. Og DET bruker han mot meg. Oppfører seg som om han bestemmer alt. Men jeg har ikke blitt fratatt barna mine. Jeg har foreldreansvar akkurat slik som han, men han elsker den makten han har over meg i forhold til ungene. 

--- 

Jeg klarte ikke komme meg på min første dag i arbeidspraksis i dag. Faen altså. Angsten ble for stor. Har jeg tatt meg vann over hodet? Har avtalt med behandleren min å være på sykehuset fra søndags ettermiddag til mandag slik at personalet kan hjelpe meg til å komme meg avgårde. Det er en ekstremt stor terskel for meg å trø over. Er så redd for å ikke klare å strekke til. Ikke gjøre god nok jobb, bli for sliten og stresset. To timer to ganger i uken er ikke mye, men kombinert med behandling tre ganger i uken og avlegging av urinprøver tre ganger i uken så har jeg plutselig for meg skremmende mye å gjøre. 

Jeg er avhengig av trening også, så det må jeg gjøre seks dager i uken. Og samvær med ungene. Herregud dette blir alt for mye...

Er faren deres kjip mot barna? Har du meldt han til BV?

Anonymkode: 0f42b...414

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Rainstorm skrev:

(...)

(Dette jeg skriver om er litt av tankegodset i metakognitiv terapi, jeg tror det er veldig nyttig, så hvis noen syns det var interessant, ville jeg lest litt om det. Det står sikkert mye bedre rundt om på nettet enn jeg kan beskrive.)

Det er jo egentlig roten til mine problemer. At jeg skjuler mine følelser og meninger. Problemet er at jeg gjør det ikke bare ovenfor andre, men meg selv også. Jeg har alltid fått kjeft for å vise følelser. Samme om jeg var sint, lei meg eller hadde latterkrampe, jeg fikk kjeft samme hva. Det førte til at jeg låste alt inni meg. Dette ble mer tydelig da jeg flyttet ut for meg selv. Fordi før så var jeg redd for å bli oppdaget, fikk panikk av å ha angst og være deprimert og gråte. Fordi jeg var livredd for at foreldrene mine skulle oppdage det og kjefte på meg og fortelle meg hva jeg liksom følte. Slik som f.eks jeg er redd for å ta en sprøyte og mamma sier "Skjerp deg, du er da ikke redd", altså jeg blir fortalt hva jeg liksom føler. Og om jeg sier hva jeg føler, så er det galt ifølge andre. Om det gir noe mening. Men da jeg flyttet for meg selv, så var det fortsatt skummelt å ha følelser. Jeg viste jo at jeg kunne låse døren og ingen kom å tok meg på fersken.. men allikevel så var jeg så redd at jeg fikk panikk. Det var da jeg oppdaget hvor skadet jeg egentlig er. 

Det er det som er roten til mine problemer. Jeg får ikke lov til å vise følelser eller ha mine egne meninger. Jeg får ikke lov til å si "Du, nå blir jeg faktisk såret av at du sitter her og erter meg og kaller meg for en flodhest". Svaret jeg får da av mamma eller pappa er "Skjerp deg da, det er da bare en spøk".  Jeg får heller ikke lov til å si at jeg sliter psykisk. Jeg får ikke lov til å si at jeg har det vondt. Dette er noe jeg og psykologen har jobbet mye med. Jeg kan nå gråte, uten å skade meg selv, og det er et gedigent fremskritt. Fordi før så skadet jeg meg hver gang jeg følte noe. Jeg straffet meg selv for å ha et snev av følelse, for å miste kontroll over følelser. 

13 dager, 19 timer og 23 minutter. Appen er ikke nullstilt, fordi jeg har 0 nye arr. Og det, det er et mirakel. Tanken har slått meg, men jeg har enten grått det ut eller vasket det bort  

Anonymkode: 02b68...f39

[Skadeskutt]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er faren deres kjip mot barna? Har du meldt han til BV?

Anonymkode: 0f42b...414

Han er ikke kjip mor barna nei, annet enn at feks finner på å true med å avslutte samværet vi har hver tirsdag som da vil gjøre at de får mindre tid med meg. Ikke at det er noe han bare kan bestemme slik han tror. Barna har rett til samvær med meg og jeg har ikke mistet omsorgen. Men han hører aldri på hva jeg har å si i forhold barna, selv på de områdene jeg har langt mer kunnskaper enn han. Men han har aldri hørt på meg da vi var sammen så hvorfor skulle han høre på meg nå. Ingen grunn til å melde han til barnevernet, men jeg kommer til å kontakte dem når samvær skal økes for han stikker kjepper i hjulene og driter i både hva jeg, min familie og mine behandlere sier om min omsorgsevne. Så i stedet for å krangle med han så tar jeg slik vis familievernkontoret eller barnevernet. 

Endret 21. april 2018 av Skadeskutt

[Gjest supernova_87]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo egentlig roten til mine problemer. At jeg skjuler mine følelser og meninger. Problemet er at jeg gjør det ikke bare ovenfor andre, men meg selv også. Jeg har alltid fått kjeft for å vise følelser. Samme om jeg var sint, lei meg eller hadde latterkrampe, jeg fikk kjeft samme hva. Det førte til at jeg låste alt inni meg. Dette ble mer tydelig da jeg flyttet ut for meg selv. Fordi før så var jeg redd for å bli oppdaget, fikk panikk av å ha angst og være deprimert og gråte. Fordi jeg var livredd for at foreldrene mine skulle oppdage det og kjefte på meg og fortelle meg hva jeg liksom følte. Slik som f.eks jeg er redd for å ta en sprøyte og mamma sier "Skjerp deg, du er da ikke redd", altså jeg blir fortalt hva jeg liksom føler. Og om jeg sier hva jeg føler, så er det galt ifølge andre. Om det gir noe mening. Men da jeg flyttet for meg selv, så var det fortsatt skummelt å ha følelser. Jeg viste jo at jeg kunne låse døren og ingen kom å tok meg på fersken.. men allikevel så var jeg så redd at jeg fikk panikk. Det var da jeg oppdaget hvor skadet jeg egentlig er. 

Det er det som er roten til mine problemer. Jeg får ikke lov til å vise følelser eller ha mine egne meninger. Jeg får ikke lov til å si "Du, nå blir jeg faktisk såret av at du sitter her og erter meg og kaller meg for en flodhest". Svaret jeg får da av mamma eller pappa er "Skjerp deg da, det er da bare en spøk".  Jeg får heller ikke lov til å si at jeg sliter psykisk. Jeg får ikke lov til å si at jeg har det vondt. Dette er noe jeg og psykologen har jobbet mye med. Jeg kan nå gråte, uten å skade meg selv, og det er et gedigent fremskritt. Fordi før så skadet jeg meg hver gang jeg følte noe. Jeg straffet meg selv for å ha et snev av følelse, for å miste kontroll over følelser. 

13 dager, 19 timer og 23 minutter. Appen er ikke nullstilt, fordi jeg har 0 nye arr. Og det, det er et mirakel. Tanken har slått meg, men jeg har enten grått det ut eller vasket det bort  

Anonymkode: 02b68...f39

Ja, det er noe jævla dritt å vokse opp på den måten. Barn trenger hjelp til å forstå og regulere sine følelser. Og det å bli møtt med kjeft og smelling når man føler noe er veldig skadelig. Det samme kan også stadig unnvikelse av følelsene være. Vi lærer oss det vi vokser opp med. Men så er det vårt ansvar som voksne å endre på dette. Å innse at fordi om det har vært sånn i 20, 30, 40 eller til og med 50 år allerede, så betyr ikke det at det trenger å være sånn for alltid. 

Du sier at du ikke får lov til å vise følelser, jeg tror det kan være lurt å også innse at det også er bare en tanke. Det er ingen lov i kongeriket Norge som sier at AB_f39 ikke får lov til å føle noe. Det kan sikkert oppleves sånn, jeg har også tenkt lignende. At mine tanker er Sannheter (med STOR S må vite!), og at jeg MÅ følge disse sannhetene, for hvis ikke kan noe forferdelig skje. Men det å innse at disse føringene man har for livet og hvordan man skal leve, det er bare tanker. Og joda, disse tankene har ikke kommet ut av det blå, og vi er ikke dumme eller noe for at vi har fått disse som retningslinjer for livet vårt, det er bare sånn menneskehjernen fungerer. Vi tilpasser oss de omstendighetene vi lever i. Vi har begynt å tenke sånn om oss selv og følelsene og tankene våre basert på oppveksten vår. Men det at vi tilpasser oss, betyr også at vi kan forandre oss. Vi kan stoppe opp og velge andre løsninger. "Åja, nå fikk jeg den tanken om at jeg ikke har lov å vise følelser, men det vet jeg at bare er en tanke, jeg trenger ikke følge det".

Et problem som jeg får da er at jeg rett og slett føler at jeg ikke vet HVORDAN. Fastlegen min sa det "Vil du? Du må ville" (det var om å bryte en sånn tvangstanke, der jeg trodde jeg MÅTTE følge det den sa", og jeg tenkte jo så innstendig at jeg vil til månen og tilbake velge en annen strategi enn den jeg har valgt til nå, men jeg følte at jeg ikke visste hvordan, men så med rettledelse fra ham i timen rett og slett, så klarte jeg å gjøre noe annet enn tanken fortalte meg. Jeg erfarte at verden eksploderte ikke, jeg døde ikke, det rant ikke blod ut øynene mine, eller andre helt ekstreme ting, INGENTING skjedde selv om jeg ikke "fulgte" tanken, og da så jeg jo at "oi, herregud, det jeg trodde var så SANT og VIKTIG og RIKTIG og BETYDNINGSFULLT, det var bare en liten tanke, som alle andre tanker. 

Straks 2 uker! Det er helt fantastisk! Tillat deg å føle på at det er godt det du har gjort for deg selv.