Den store depresjonstråden

[Skadeskutt]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og der sier du jo det jeg tenker; null håp. Samme om jeg får brukt de ordene "men jeg har da".. så vil det mest sannsynligvis aldri bli bra. Null håp akkurat nå. Sliter veldig med det å sammenligne meg selv med andre. At andre har det verre enn meg, så jeg blir sint på meg selv. Fordi jeg burde ikke være psyk. 

Anonymkode: 02b68...f39

Psykisk sykdom er like ille og fælt som mange alvorlige fysiske sykdommer. Det er alltid noen som har det verre, men det endrer ikke din situasjon. Ikke bli sint på deg selv for at du sliter. Ikke føl at du er svak. Begynn å se etter noe som kan gi mening. For meg er feks dyr noe som gir mye mening og jeg slapper av på en helt annen måte når jeg har hund i hus. Så jeg skal få meg hund. Jeg er desperat etter å finne mening og innhold. Å veksle mellom seng og sofa, sykehus og mitt ensomme hjem med barnerommet uten barna fordi jeg er for syk til å ta meg av de. Det er ikke noe liv. Jeg har lenge lenge ligget nede for felling og ikke orket å gjøre noe som helst for å forbedre situasjonen min fordi jeg har gitt opp. Nå prøver jeg med alt jeg har. For tanken på å leve slik jeg gjør i kanskje så mye som 60 år til er ikke til å holde ut. 

Jeg har lenge hatet å få spørsmål om hva jeg liker å gjøre, hva som kan gi meg gode følelser, jobben jeg må gjøre selv osv. Men det er jo dessverre slik at i motsetning til fysiske sykdommer hvor man i noen tilfeller blir frisk bare av å sette seg ned og motta behandling, så må alvorlig psykisk syke jobbe sinnsykt hardt for å komme seg på beina igjen. Jeg håper du har et hjelpeapparat rundt deg. Hvis ikke må du få det. For det blir ikke bedre av å ligge i sengen. Det har jeg selv gjort så alt lenge. Det funker bare ikke. 

Vi må kjempe med alt vi har. Det er vår eneste sjanse. Men å finne veien i den tykke tåken hvor en ikke ser sine egne bein en gang...Det er ikke lett.

[Skadeskutt]

5 minutter siden, SesameStreet skrev:

Hater mye for øyeblikket. Jeg hater aller mest... at alle tror jeg er denne flinke, ressurssterke kvinnen som klarer og mestrer alt. Jeg har lyst til å bare sprette opp en flaske vin og drukne meg i den (som betyr bli helvetes dritings). Ikke en god løsning. Vet, vet, vet. 

Uansett hvor ressurssterk man er så kan livet likevel ta en vending som blir for hard. Er selv såkalt ressurssterk, men jammen knakk jeg fullstendig sammen til slutt. Og det er mange mange av både behandlere og helsepersonell som synes det er så fælt og trist å se at jeg som var så høytfungerende nå ikke fungerer i det hele tatt. Det har i grunn fått meg til å skamme meg litt over å ha blitt så syk. For jeg har jo alltid vært så flink og sterk tidligere. 

Vel. Vi kan alle knekke sammen til slutt. Uansett hvor lite eller mye ressurser vi har. 

[SesameStreet]

11 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Uansett hvor ressurssterk man er så kan livet likevel ta en vending som blir for hard. Er selv såkalt ressurssterk, men jammen knakk jeg fullstendig sammen til slutt. Og det er mange mange av både behandlere og helsepersonell som synes det er så fælt og trist å se at jeg som var så høytfungerende nå ikke fungerer i det hele tatt. Det har i grunn fått meg til å skamme meg litt over å ha blitt så syk. For jeg har jo alltid vært så flink og sterk tidligere. 

Vel. Vi kan alle knekke sammen til slutt. Uansett hvor lite eller mye ressurser vi har. 

Ja, det er vel kanskje det. Jo høyere du faller fra, jo større blir skuffelsen fra omverden. Folk skal bare fortelle meg hele tiden hvor FLINK jeg er og at jeg trenger jo ikke noen form for assistanse fordi at jeg er så FLINK. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Skadeskutt skrev:

(...)

Vi må kjempe med alt vi har. Det er vår eneste sjanse. Men å finne veien i den tykke tåken hvor en ikke ser sine egne bein en gang...Det er ikke lett.

Har så ofte skulle ønske jeg hadde en skade eller sykdom, som lett kan kureres. Det å slite psykisk er helt for jævlig, fordi det sjeldent finnes en enkel tablett som gjør deg frisk. Det krever ufattelig mye av oss selv, og noen ganger så orker jeg bare ikke. Så jeg lar meg selv være psyk, jeg orker ikke å kjempe. Gir opp. Men det går ikke bort av seg selv, så kampen forsvinner ikke om jeg tar en pause eller 5. De som blir friske av tabletter er heldige. Jeg har prøvd 3 forskjellige antidepressiva, 5 runder med "kurer" med ingen positiv effekt. Så det orker jeg ikke å prøve igjen, orker ikke den skuffelsen. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Skadeskutt]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har så ofte skulle ønske jeg hadde en skade eller sykdom, som lett kan kureres. Det å slite psykisk er helt for jævlig, fordi det sjeldent finnes en enkel tablett som gjør deg frisk. Det krever ufattelig mye av oss selv, og noen ganger så orker jeg bare ikke. Så jeg lar meg selv være psyk, jeg orker ikke å kjempe. Gir opp. Men det går ikke bort av seg selv, så kampen forsvinner ikke om jeg tar en pause eller 5. De som blir friske av tabletter er heldige. Jeg har prøvd 3 forskjellige antidepressiva, 5 runder med "kurer" med ingen positiv effekt. Så det orker jeg ikke å prøve igjen, orker ikke den skuffelsen. 

Anonymkode: 02b68...f39

Har selv prøvd Cipralex, Wellbutrin, kombinasjon av de to, Nardil(fenelzin, et medikament som er tatt av markedet i Norge, men som kan søkes om av spesialist når ikke annet har fungert), Nardil sammen med Lamictal, Fluoxetine, Fluoxetine sammen  med orfiril. I tillegg til antipsykotikum som jeg får for å dempe angst, uro og for å få bedre søvn. Og jeg har gjennomgått elektrosjokkterapi. Så har vel prøvd det meste. Dessverre uten nevneverdig effekt. Har hatt samtaleterapi ved siden av hele veien. Men sykdommen er kronisk. Jeg har 5 psykiatriske diagnoser og holder på å utvikle en til (ptsd), så er definitivt demotiverende når ingenting funker ja. 

[Hjertesukk]

Neste uke skal jeg være helt ærlig med behandleren min og fortelle hvordan jeg egentlig har det. Jeg skal ikke holde noe tilbake og si akkurat det jeg føler og tenker. Alltid når jeg har hatt det vanskelig så har jeg trukket meg unna og brukt all tid på mine selvdestruktive tanker og handlinger, men denne gangen har bestemt meg for å be om hjelp.

[KillerKitty]

48 minutter siden, Hjertesukk skrev:

Neste uke skal jeg være helt ærlig med behandleren min og fortelle hvordan jeg egentlig har det. Jeg skal ikke holde noe tilbake og si akkurat det jeg føler og tenker. Alltid når jeg har hatt det vanskelig så har jeg trukket meg unna og brukt all tid på mine selvdestruktive tanker og handlinger, men denne gangen har bestemt meg for å be om hjelp.

Jeg skal faktisk gjøre det samme. Har kommet til det punktet hvor det er eneste håp. Ønsker deg lykke til, vi skal nok klare dette og

[Gjest Daryl Dixon]

Angst og rastløs er stikkord for hele dagen. Gruer meg sinnsykt til morgendagen, eller, det er jo alt i dag.. Føles ut som et stramt bånd rundt brystet, får vondt for å puste og hjertet hamrer. Ser fram til helg, et par dager uten planer. Har vært noe hver dag, lege, psykolog osv. Det tar aldri mer enn en til to timer av dagen, men det kjennes ut som en hel arbeidsdag. På fredag skal jeg få blodoverføring, som blir da nummer  2. Håper det snart hjelper, synes alt hopet seg opp nå. Har og skjøvet partneren min litt unna, for at han ikke skal bli sugd inn i min elendighet, savner han utrolig mye. Men for hans egen del må han i vareta seg selv litt. Helga kommer ikke fort nok!

[AnonymBruker]

Er også nede i en dipp nå. Spiser og spiser og spiser. Vil bare sove, men kan ikke. Hodet føles som en tung, tung sky, en sky av tunge regndråper som ikke faller ut men bare samles og samles og samles. Hva skjer når den sprekker, ikke orker. 

 

Orker ikke gå til legen, be om kø til psykolog, tar for lang tid. Tar mine anti-dep. Men orker ikke ta tak i det egentlig heller, har for mye å gjøre på jobb. For mye å gjøre hjemme, med hage, hus med renovering, vaske, rydde. Barn. Mann. Vil bare skrike og skjelle, men da er jeg jo gal. Og det går utover andre som ikke har skyld i noe som helst.

 

Er jeg gal? Er jeg bare lat, dum, fei, kjedelig, stygg? Dessuten dårlig i min jobb (kreativt yrke), kanskje alle synes jeg suger, som tenåringer ville sagt det.

 

Vil bare drikke og feste, være glad, sorgløs, ha sexlyst tilbake. Livslyst. Livsglede. 

Anonymkode: cb7dc...505

[Elán]

Nå Elán, nå må du skjerpe deg. Har det helt jævlig nå. Eksen knuste TVen min, vel å merke med uhell, men jeg er litt lei av alt. I dag skal jeg sove første natt alene. Eksen er en drittsekk bare for å være drittsekk.

Har ikke penger. 0 kr på konto. Null cash. Null mat.

Endret 12. april 2018 av Elán

[SesameStreet]

42 minutter siden, Elán skrev:

Nå Elán, nå må du skjerpe deg. Har det helt jævlig nå. Eksen knuste TVen min, vel å merke med uhell, men jeg er litt lei av alt. I dag skal jeg sove første natt alene. Eksen er en drittsekk bare for å være drittsekk.

Har ikke penger. 0 kr på konto. Null cash. Null mat.

Om du hadde bodd i Oslo, så kunne jeg bydd deg på middag. Ikke så mye i kjøleskapet her eller så mange kronene på kontoen, men det er mer enn null!  

[SesameStreet]

Jeg bli sittende og lure på hva som skjer med meg. JEG ER RASTLØS etter å gjøre noe! Den var ny gitt! Ikke blir jeg irritabel av telefonen når den ringer mye heller. 

Endret 12. april 2018 av SesameStreet

[Elán]

25 minutter siden, SesameStreet skrev:

Om du hadde bodd i Oslo, så kunne jeg bydd deg på middag. Ikke så mye i kjøleskapet her eller så mange kronene på kontoen, men det er mer enn null!  

Takk 

[Skadeskutt]

Hard dag. Så veldig hard dag. Rettsak. Aktor som påstår jeg klorte med vitende og vilje for å skade eller hindre offentlig tjenestemann. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde klort før de sa det dagen etterpå! Jeg er lei meg for at jeg gjorde det, men det var et uhell. Jeg var ruset, suicidal og hadde panikkanfall som ble verre jo mer de holdt meg fast. I panikk forsøkte jeg med alt jeg hadde å komme meg løs. Da skal jeg visst ha klort en politistudent som lå oppå meg. Det var et uhell! Jeg la ikke merke til at jeg gjorde det en gang. 

Min forsvarer derimot mener jeg har blitt behandlet rimelig røft av politiet og at det er ikke grunnlag for å påstå at jeg gjorde det med vilje og at jeg derfor bør frifinnes fullstendig fra det. Min behandler vitnet og sa at noe som var med min sykdom og spesielt i rus er mangel på kontroll over seg selv. Mange på å tenke og handle rasjonelt. 

Aktor vil ha meg i fengsel i 35 dager. Behandler sa rett ut at det kom jeg til å bli veldig dårlig av. Jeg som har begynt å klare å ta kontroll over den destruktive adferden. Det jeg var i retten for er hendelser fra juli i fjor og november i fjor. Advokaten mener jeg er fullstendig soningsudyktig. 

Jeg satt der i retten og gråt når de vitnet og påsto jeg gjorde det med vilje. Jeg har aldri i mitt liv skadet et annet menneske. Herregud jeg fanger og slipper både fluer, veps og edderkopper og slipper de fri. Jeg lærer barna mine at selv en maur er et liv og at vi skal ikke tråkke på dem. Jeg klarer ikke fiske for jeg klarer ikke ta livet av fisken. Det var utrolig vondt og skamfullt å sitte der og høre på hva de sa, mens jeg gråt og klep meg hardt i hånden. 

Jeg opplever ellers mer og mer symptomer på ptsd. Jeg er så redd for å få denne sykdommen i tillegg til de 5 diagnosene jeg allerede har. Jeg håper det er en forbigående reaksjon på de nylige traumene, men det blir bare verre og verre. 

I morgen kan jeg feire en måneds rusfrihet. Men jeg er så deppa og nedstemt nå at jeg tviler på at jeg klarer å se noe positivt i det. 

På mandag får jeg dommen...Hvorfor skulle de tro på meg foran det aktor mener..Blir aldri trodd på. 

Dessuten tror jeg at jeg har fått en hjerneskade fra da eksen banket meg. Jeg har så sykt dårlig korttidshukommelse. Jeg klarer å huske når jeg går virkelig inn for det, men jeg har vanligvis en meget god hukommelse. 

Jeg er så sliten. Jeg kjemper så hardt, men stadig dukker det opp nye ting som gjør at jeg går på trynet igjen. 

Nå sitter jeg skikkelig fast i offerposisjons-tanker, men faen heller. Jeg har alltid vært så snill og omsorgsfull mot andre, men blitt behandlet som søppel fra jeg var lita jente. Hvorfor skulle det endre seg i framtiden. Jeg er snill, naiv, godtroende og veldig omsorgsfull av natur. Dette har gjort at jeg har blitt utnyttet og sviktet gang på gang. Jeg vet jeg er pen og kan være artig og sjarmerende. Er lett for meg å finne menn, men ender alltid opp med de som mishandler meg. Tror det at jeg føler meg så verdiløs gjør at jeg lar meg sjarmere av den type menn gang på gang. At jeg i underbevisstheten tenker jeg fortjener det. 

Skal faktisk være med i et forskningsprosjekt som går ut på det med at hvorfor noen kvinner gang på gang havner i relasjoner med vold og mishandling. Kanskje jeg kan lære noe av det...

Endret 12. april 2018 av Skadeskutt

[dillyduzit]

Jeg føler ikke lenger på noe håp, det finnes ingen håp, ikke for meg. Hver gang jeg prøver å kjempe i mot ender jeg opp lenger ned i det svarte hullet. Jeg må bare innse faktumet at jeg aldri har vært flink til særlig mye, jeg har alltid vært et null, upopulær, ikke viktig for noen. Jeg er ikke.. noe.  

Hele livet har jeg blitt fortalt at jeg aldri var viktig for noen, etter en stund begynner man jo å tro på det folk rundt deg forteller.. ikke at noen behøver å fortelle meg det nå, jeg ser det jo hver gang jeg ser meg selv i speilet. Jeg har overtatt stemmene dems, "du er ikke verdt noe". Hele tiden har jeg oppmuntret menneskene rundt meg, gitt haugevis av komplimenter, gjort mitt beste for at de skal føle seg verdt, når skal noen gjøre dette for meg? Jeg har en mann som gir meg komplimenter hver.eneste.dag, men etter så mange år med negative ord tror jeg ikke på noe lenger. "Er det en spøk?" spør jeg alltid, hjernen har skøvet det bort fortere enn ordene har kommet ut av munnen. 

Når blir en egentlig verdt noe? 

[Gjest Daryl Dixon]

2 timer siden, Skadeskutt skrev:

Hard dag.

 

 

1 time siden, dillyduzit skrev:

Jeg føler ikke lenger på noe håp, det finnes ingen håp, ikke for meg. Hver gang jeg prøver å kjempe i mot ender jeg opp lenger ned i det svarte hullet. 

Når blir en egentlig verdt noe? 

Jeg har aldri noen kloke ord å gi. Men kanskje bare en liten bekreftelse på at det som blir skrevet blir lest er litt godt. Jeg leser at som blir skrevet, og håper på en eller annen måte at det gjelder som om at jeg ser dere. 

 

Dagen i dag, som jeg gruet meg helt hinsidig til, har gått over all forventning. Jeg angret meg for å ha vært åpen med at jeg har hatt tanker av de aller mørkeste. Måtte da på vurdering hos psykiater, som heldigvis mente jeg fint kunne være hjemme, og fortsette den behandling og tiltak som allerede er satt i gang, pluss at jeg må tilbake dit om to uker på ny prat. Nå er jeg glad jeg spilte med åpne kort. Han sa mye som virkelig traff. Blandt annet at jeg var redd for å kjenne på de gode dagene, forde jeg var redd fallet skulle bli desto hardere på de dårlige dagene. Og det er sant, jeg har lagt litt lokk på meg selv. De gode dagene må man hente seg litt inn, og samle krefter. Skal prøve mitt beste. Så dagen i dag ble en av de bedre dagene. Selv om jeg måtte ty til en angstdempende når jeg kom hjem og var totalt utslitt og frynsete i nervene. En dag til, før helg. Poliklinikk i morgen for en ny pose med rødt påfyll. Håper neste uke blir litt roligere. Og får endelig ny psykolog. Ble en lang avhandling dette, bare godt å få "skrevet" det ut av hodet.

[AnonymBruker]

Er det greit å skrive her selv om man ikke har noen diagnose? Jeg har holdt meg unna tråden en god stund, fordi det å poste et innlegg innebærer å erkjenne situasjonen for meg selv. Jeg er i behandling, type nettbasert kurs for mestring av depresjon, med tilbud om samtale.

Livet er vanskelig om dagen. Jeg mistrives med en del ting ved min egen livssituasjon. Jeg sliter med å motivere meg selv for noen ting, finne fokuset, og komme meg ut av huset. Ofte henger jeg bare på sofaen, fullstendig ustelt, og kaster bort time etter time uten å tenke på at tida flyr. Det vanskeligste er kanskje at jeg sliter med å finne glede i ting jeg vanligvis liker å gjøre. Det frister ikke å ta opp strikketøyet, jeg finner ikke fokuset til å lese, jeg har ikke lyst til å lage mat. Jeg er ikke motivert for å gjøre noen ting.

Jeg er likevel takknemlig for fastlegen, som så noen ting jeg ikke helt vet hvordan han klarte å se. Jeg har begynt veien for å få hjelp. Det er krevende å ta tak i det, jeg må være brutalt ærlig med meg selv, og jeg må være åpen om de vonde følelsene. Jeg er på vei, men det er vanskelig.

Anonymkode: 781b3...851

[Kragebein]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, spekulasjoner og svar til dette.

Kragebein, mod

[AnonymBruker]

On ‎12‎.‎04‎.‎2018 at 9:01 PM, Skadeskutt said:

Hard dag. Så veldig hard dag. Rettsak. Aktor som påstår jeg klorte med vitende og vilje for å skade eller hindre offentlig tjenestemann. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde klort før de sa det dagen etterpå! Jeg er lei meg for at jeg gjorde det, men det var et uhell. Jeg var ruset, suicidal og hadde panikkanfall som ble verre jo mer de holdt meg fast. I panikk forsøkte jeg med alt jeg hadde å komme meg løs. Da skal jeg visst ha klort en politistudent som lå oppå meg. Det var et uhell! Jeg la ikke merke til at jeg gjorde det en gang. 

Min forsvarer derimot mener jeg har blitt behandlet rimelig røft av politiet og at det er ikke grunnlag for å påstå at jeg gjorde det med vilje og at jeg derfor bør frifinnes fullstendig fra det. Min behandler vitnet og sa at noe som var med min sykdom og spesielt i rus er mangel på kontroll over seg selv. Mange på å tenke og handle rasjonelt. 

Aktor vil ha meg i fengsel i 35 dager. Behandler sa rett ut at det kom jeg til å bli veldig dårlig av. Jeg som har begynt å klare å ta kontroll over den destruktive adferden. Det jeg var i retten for er hendelser fra juli i fjor og november i fjor. Advokaten mener jeg er fullstendig soningsudyktig. 

Jeg satt der i retten og gråt når de vitnet og påsto jeg gjorde det med vilje. Jeg har aldri i mitt liv skadet et annet menneske. Herregud jeg fanger og slipper både fluer, veps og edderkopper og slipper de fri. Jeg lærer barna mine at selv en maur er et liv og at vi skal ikke tråkke på dem. Jeg klarer ikke fiske for jeg klarer ikke ta livet av fisken. Det var utrolig vondt og skamfullt å sitte der og høre på hva de sa, mens jeg gråt og klep meg hardt i hånden. 

Jeg opplever ellers mer og mer symptomer på ptsd. Jeg er så redd for å få denne sykdommen i tillegg til de 5 diagnosene jeg allerede har. Jeg håper det er en forbigående reaksjon på de nylige traumene, men det blir bare verre og verre. 

I morgen kan jeg feire en måneds rusfrihet. Men jeg er så deppa og nedstemt nå at jeg tviler på at jeg klarer å se noe positivt i det. 

På mandag får jeg dommen...Hvorfor skulle de tro på meg foran det aktor mener..Blir aldri trodd på. 

Dessuten tror jeg at jeg har fått en hjerneskade fra da eksen banket meg. Jeg har så sykt dårlig korttidshukommelse. Jeg klarer å huske når jeg går virkelig inn for det, men jeg har vanligvis en meget god hukommelse. 

Jeg er så sliten. Jeg kjemper så hardt, men stadig dukker det opp nye ting som gjør at jeg går på trynet igjen. 

Nå sitter jeg skikkelig fast i offerposisjons-tanker, men faen heller. Jeg har alltid vært så snill og omsorgsfull mot andre, men blitt behandlet som søppel fra jeg var lita jente. Hvorfor skulle det endre seg i framtiden. Jeg er snill, naiv, godtroende og veldig omsorgsfull av natur. Dette har gjort at jeg har blitt utnyttet og sviktet gang på gang. Jeg vet jeg er pen og kan være artig og sjarmerende. Er lett for meg å finne menn, men ender alltid opp med de som mishandler meg. Tror det at jeg føler meg så verdiløs gjør at jeg lar meg sjarmere av den type menn gang på gang. At jeg i underbevisstheten tenker jeg fortjener det. 

Skal faktisk være med i et forskningsprosjekt som går ut på det med at hvorfor noen kvinner gang på gang havner i relasjoner med vold og mishandling. Kanskje jeg kan lære noe av det...

 

3 hours ago, Elán said:

Nå klarer jeg ikke å se hvordan jeg skal få til å leve lenger... 

Sender deg og Skadeskutt en klem. Mine depresjoner kommer og går. Vissheten om at jeg har hatt bedre perioder er ofte vanskelig å se når alt er mørkt. Håper dere også finner lyse punkter i hverdagen. Og håper det gikk bra i retten i dag Skadeskutt. 

Vi er mange som sliter psykisk. Det er en tung bør. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal si, føler meg litt tom for ord.

Anonymkode: 7a426...f40

[Elán]

Nå... nå er det like før det klikker for meg. Jeg gråter. Klarer ikke annet. Tanken på å våkne til en ny dag i morgen er kvalmende.