Den store depresjonstråden

[Fantastica]

Flott avgjørelse! Har du tenkt hvordan du skal gjøre det? Viljestyrke alene er ikke nok, men det vet du sikkert. Du må finne andre strategier for å takle vanskelige ting, og du må endre hvordan du ser på deg selv. Det er masse jobb, men du verden, det er verdt det! Jeg har klart det selv, så jeg vet litt om det. Igjen, hvis du trenger noen å prate med så er jeg bare en PM unna.

 

[Gjest supernova_87]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bestemt meg. Jeg må slutte med sevlskadning. Jeg må slutte før det blir et enda større problem. Det har gått for langt, det har glidd utav kontroll! Har alltid ignorert problemet, fordi 1-5 aktive sår var nok. Det mettet trangen. Nå så har jeg så mange at jeg kan ikke telle dem. Minst 17 som jeg kan telle, men det er mange under dem også. Har googlet meg blå. Ang dette problemet og barnevern. Er så redd for å få BV på døra om jeg blir gravid. Også bruker de dette imot meg. Men finner ingen historier hvor dette stemmer. Har lest en del blogger, hvor folk har armer og bein dekket av arr. Jeg vil ikke ende opp slik. Vet også at jeg trenger profesjonell hjelp. Fordi dette er noe jeg slitt med siden jeg var barn. Tidligste jeg husker var i 6 års alderen. Har endret metoder, hyppighet, alvorlighet og styrke på trang. Men det har vært et problem siden tidlig barneskolen. Nok er nok. Jeg må få hjelp. Jeg har innsett at jeg er ikke i stand til å fikse dette alene. Det har gått for langt, jeg må stoppe det før det går enda lengre.

Gruer meg allerede. Angrer allerede. Men jeg må! Jeg har ingen valg. 

Anonymkode: 02b68...f39

Du har jo et valg. Men du er så sterk at du velger å stoppe det. Velger å ta tak i det. Det er et valg og jeg synes du skal gi deg selv cred for å ta det gode valget der. 

Jeg leste et innlegg du skrev for noen dager siden og da kom jeg til å tenke på en bok om selvskading jeg synes er ganske god som jeg ville anbefale deg. "For att overleva: en bok som selvskadebeteeande" (litt usikker på skrivemåten, den finnes nok oversatt til norsk også) av Sofia Åkerman. 

Du var veldig opptatt av at grunnene dine for å selvskadebeteeande var rare eller spesielle, og at du er helt sinnsyk og gal, men det tror jeg de og du ikke er. Ja det er sykt å reagere på den måten, destruktivt, men ikke noe så man blir lukket inne for. En teori jeg har er at det bare er noen mennesker som er tilbøyelige til slik atferd, fordi de ikke som småbarn lærte indre tryggingsmekanismer. Som voksen/ungdom/barn utvikler man da andre destruktive strategier for å oppnå indre trygghet. Det er mange forskjellige hensikter man bruker selvskadingen til, og dine grunner da jeg leste dem var ikke noe uten om det vanlige. Straff, flukt, tvang, trøst, selvforakt, premiering/belønning, kjenne at man er til, alle er vanlige forklaringer for slik atferd og også paradoksalt nok en god mix av disse f.eks staff samtidig som man tenker at det er belønning. 

Det er kjempebra at du tenker du vil ta et aktivt valg om å stoppe med selvskading. Det er bare deg som skal ha cred for det! For noen kan det også hjelpe å tenke om det som at man slutter å ruse seg. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Fantastica skrev:

Flott avgjørelse! Har du tenkt hvordan du skal gjøre det? Viljestyrke alene er ikke nok, men det vet du sikkert. Du må finne andre strategier for å takle vanskelige ting, og du må endre hvordan du ser på deg selv. Det er masse jobb, men du verden, det er verdt det! Jeg har klart det selv, så jeg vet litt om det. Igjen, hvis du trenger noen å prate med så er jeg bare en PM unna.

 

Hovedproblemet er at jeg ikke snakker om ting eller føler på ting. I stedet så tyr jeg til "problemet". For å stoppe de vonde tankene og følelsene. Har alltid vært alene om mine problemer. Nå så har jeg egentlig psykologen, men må slippe hun inn. Det å fortelle vil også hjelpe på andre plan. For eksempel, vi kan snakke om noe. Men så føler jeg at jeg kun gir henne 70% av historien. Jeg skipper alt som har med dette å gjøre. Jeg kan ikke være helt ærlig om ting, når hun ikke får hele historien. Det å ikke fortelle, gjør at jeg ikke får den behandlingen jeg trenger. Men jeg har alltid tenkt at det er ikke så viktig å fortelle. Fordi jeg følte at jeg hadde kontroll. Det var noe jeg taklet på egenhånd. Nå så innser jeg at det er et problem, og det kan ikke ignoreres lengre.
Jeg tror at jeg trenger ikke direkte behandling for dette problemet. Føler mer at det er et symptom, enn et frittstående problem. Men kan ta feil, psykologen vet vell mer enn meg om dette. 

De siste månedene så har det blitt verre. Fordi jeg har begynt å tenke "Jeg kan ikke" og "jeg må slutte", og da blir trangen sterkere. Før så tenkte jeg ikke slik, jeg kan ikke, jeg vil ikke etc. Før så var det en del av hverdagen og livet, nesten en selvfølge. Det bare var sånn. Problemet er jo at når jeg ikke kan, så gjør det av vane, min måte å takle vonde ting på, også sliter enda mer fordi tanken "Jeg kan ikke" ligger i bakhodet. 

Jeg tror den strategien jeg trenger å lære meg; er å bruke ord. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Fantastica]

Naturligvis er det et symptom, en reaksjon på noe som ligger mye dypere. For min del var vendepunktet at jeg begynte å se meg selv på en annen måte. Jeg måtte legge bort hatet jeg følte for meg selv og innse at jeg faktisk er verdt noe, og jeg begynte å gjøre gode ting for meg selv. Jeg fikk hjelp til å takle et traume, og alle mine symptomer på PTSD er nå borte. Det beste er at selv om jeg fikk masse hjelp så er det JEG som har gjort jobben,  og det føles veldig godt. Det vanskeligste var å legge bort offermentaliteten. Jeg følte at jeg fortjente å ha det fælt, og å endre fokus var tøft. Jeg måtte lære å bli streng med meg selv, tvinge meg selv til å gjøre ting jeg visste var bra for meg. For det kommer ikke av seg selv, dette.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Rainstorm skrev:

(...)

Det er kjempebra at du tenker du vil ta et aktivt valg om å stoppe med selvskading. Det er bare deg som skal ha cred for det! For noen kan det også hjelpe å tenke om det som at man slutter å ruse seg. 

Noen ganger så skulle jeg ønske at jeg gjorde det for oppmerksomhet. For alt jeg hadde trengt å gjøre; er å vise dem frem.
Det å skjule dem gjør det til en gedigen byrde. Livredd for å bli tatt på fersken. Livredd for at folk skal se dem. 
Hvordan skal jeg straffe meg selv nå? Det som gjør det så vanskelig. Ikke skammen, skammen er det minste problemet. Det å miste dette problemet er verst. For uten det så har jeg null metoder å overleve på. 
Det å fortelle psykologen blir litt som å skyte meg selv i foten. For dette har vært en hemmelighet i så mange år. Kunne gjøre det i fred, uten å bli kjeftet på eller få vonde slengbemerkninger rett i fleisen. 

Men jeg må. Nok er nok. Må slutte å tenke på det, Må ikke skremme meg selv opp. Bare gjør det! Si det, ferdig. Eneste jeg trenger å forklare er hvorfor og hva som skjer inni meg. Hvorfor det hjelper. Alt annet må jeg bare ta som det kommer. For hvis ikke så skremmer jeg meg selv opp, også feiger jeg ut. Er usikker på hvordan armen vil se ut når det har grodd. Er livredd for at jeg har ødelagt alt, at det vil bli ekstremt synlig. Akkurat nå så er det synlig grunnet farge. Det har ikke blitt hvit enda. Men jeg må slutte, før det blir synlig for alltid. Må slutte før det er ingen vei tilbake. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Fantastica skrev:

Naturligvis er det et symptom, en reaksjon på noe som ligger mye dypere. For min del var vendepunktet at jeg begynte å se meg selv på en annen måte. Jeg måtte legge bort hatet jeg følte for meg selv og innse at jeg faktisk er verdt noe, og jeg begynte å gjøre gode ting for meg selv. Jeg fikk hjelp til å takle et traume, og alle mine symptomer på PTSD er nå borte. Det beste er at selv om jeg fikk masse hjelp så er det JEG som har gjort jobben,  og det føles veldig godt. Det vanskeligste var å legge bort offermentaliteten. Jeg følte at jeg fortjente å ha det fælt, og å endre fokus var tøft. Jeg måtte lære å bli streng med meg selv, tvinge meg selv til å gjøre ting jeg visste var bra for meg. For det kommer ikke av seg selv, dette.

Det er utrolig tøft gjort av deg. Det å snu tankegangen er ekstremt vanskelig.  

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

Hvor ærlig skal jeg være med saksbehandleren min? Skal jeg åpne opp og fortelle om hvordan det går om dagen? Jeg går ikke til behandling, så kanskje det er relevant? Kanskje det ikke er relevant? Handler det om at tiltaket er feil for meg, handler det om at jeg skulle ha gjort noe annet? Jeg klarer ikke å bestemme meg. Begynner jeg å få sammenbrudd nå, støtt og stadig, så er det vel ikke en god ting? Da skulle jeg kanskje ha gjort noe annet? Men handler det bare om at jeg må ta meg sammen og tenke at det endrer seg? Kanskje jeg bare er svak og blir sterkere etterhvert? Jeg må jo bli sterkere, de fleste klarer jo å bli sterkere gjør de ikke? 

Edit: Alle kommer bare til å gå til helvete. Alt sammen. Jeg kommer til å feile igjen. Jeg kommer til å møte mennesker, normale mennesker og de kommer til å ha normale samtaler så kommer de til å se rart på meg fordi at jeg ikke klarer å hoppe inn i en samtale. Så kommer jeg til å stå utenfor igjen, sånn som jeg alltid gjør også kommer mennesker til å se rart på meg, som de alltid gjør. Så kommer jeg til å gå skamfull hjem, full av angst fordi at jeg ikke klarer å kontrollere meg bedre. Så kommer mamma og pappa til å kjefte på meg fordi at datteren deres er en taper som ikke klarer noen verdens ting her i livet. Så kommer jeg til å legge meg ned og gråte. 

Endret 29. mars 2018 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Idiotisk dag å slutte merker jeg. Trangen er ekstrem akkurat nå. 
Facebook er fult av folk som koser seg med familien. Fjelltur, fylla, hygge med familie på hytta. Mens her sitter jeg, mutters alene. Min egen familie koser seg på hytta. De koser seg med spekemat akkurat nå. Brøt sammen da mamma sendte bildet. Er så patetisk å reagere slik. Er så sliten og lei. Lei av å være stuck i mørket. Det gjør så vondt at jeg har ikke ord. Fatter ikke hvorfor jeg ødelegger for meg selv hele tiden. Alt er min skyld. Min egen skyld. 

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Idiotisk dag å slutte merker jeg. Trangen er ekstrem akkurat nå. 
Facebook er fult av folk som koser seg med familien. Fjelltur, fylla, hygge med familie på hytta. Mens her sitter jeg, mutters alene. Min egen familie koser seg på hytta. De koser seg med spekemat akkurat nå. Brøt sammen da mamma sendte bildet. Er så patetisk å reagere slik. Er så sliten og lei. Lei av å være stuck i mørket. Det gjør så vondt at jeg har ikke ord. Fatter ikke hvorfor jeg ødelegger for meg selv hele tiden. Alt er min skyld. Min egen skyld. 

Anonymkode: 02b68...f39

Hei mutters alene!

Jeg sitter her også mutters alene! 

Jeg har 30 kroner på kontoen og et nesten tomt kjøleskap. AAP kommer på tirsdag. Og jeg er full av tårer i ansiktet akkurat nå! Er bare så lei av alt.   

[AnonymBruker]

8 minutter siden, SesameStreet skrev:

Hei mutters alene!

Jeg sitter her også mutters alene! 

Jeg har 30 kroner på kontoen og et nesten tomt kjøleskap. AAP kommer på tirsdag. Og jeg er full av tårer i ansiktet akkurat nå! Er bare så lei av alt.   

  

Er så sliten og lei av alt.
Savner å ha noen. Bare henge sammen, være sammen. Trenger ikke å gjøre stort. Er så lei av å være alene i verden. Gruer meg til å legge meg. Fordi jeg er tom for sovetabletter og hodet kverner. 

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

  

Er så sliten og lei av alt.
Savner å ha noen. Bare henge sammen, være sammen. Trenger ikke å gjøre stort. Er så lei av å være alene i verden. Gruer meg til å legge meg. Fordi jeg er tom for sovetabletter og hodet kverner. 

Anonymkode: 02b68...f39

Hodet mitt kverner er også. Alle stygge episoder som har skjedd, alle gangene jeg dummer meg ut sosialt og går hjem så skamfull over at jeg ikke klarer bedre.  Jeg klarer ikke å ha venner, av en eller annen grunn. Malplasserte, stygge kommentarer som bare ramler ut av kjeften min. 

Og her kommer en av de andre også. Det er hyggelig å vite at det bare ikke er meg som har en forbanna dårlig dag! 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, SesameStreet skrev:

Hodet mitt kverner er også. Alle stygge episoder som har skjedd, alle gangene jeg dummer meg ut sosialt og går hjem så skamfull over at jeg ikke klarer bedre.  Jeg klarer ikke å ha venner, av en eller annen grunn. Malplasserte, stygge kommentarer som bare ramler ut av kjeften min. 

Og her kommer en av de andre også. Det er hyggelig å vite at det bare ikke er meg som har en forbanna dårlig dag! 

Sånn blir det hos meg også. Tenker på alt jeg har gjort galt. Føler meg så sosialt tilbakestående. Ser bare feil, feil, feil. Slitsomt å ha det slik! 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Noen ganger så lurer jeg på hvorfor jeg orker. Orker å jobbe for ting jeg aldri vil få. Orker å i det hele tatt prøve. 
Det er så urettferdig!! Alle andre får alt de måtte ønske seg. Mens jeg har ikke kommet lengre i livet nå enn da jeg var 10 år. 

Har ikke svar på hvorfor jeg ikke har gitt opp for lengst. Eller jo det har jeg. Jeg får ikke lov.

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte på fortiden, og ofte på en xbestevenninne som virkelig var som en søster for meg. Jeg savner henne, og jeg savner slik ting var før. Det er ikke nubbsjangs at vi kan bli venner igjen, da hun desverre har blitt fortalt løgner om ting jeg angivelig skal ha slengt bak ryggen hennes...som hun desverre tror på. Jeg har aldri sagt noe vondt om henne som jeg ikke har sagt direkte til henne. Nå har hun fått barn i tillegg, er alenemor og har noen få venninner. Jeg vil så gjerne stille opp for henne, og jeg synes det er så utrolig vondt at jeg ikke har henne mer i livet mitt. Jeg har ikke den venninna man kan ringe og spørre om å finne på noe, henge sammen uten å gjøre noe spesielt osv..

Anonymkode: 59e4c...c16

[Elán]

Vil ikke mer... faen. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker ofte på fortiden, og ofte på en xbestevenninne som virkelig var som en søster for meg. Jeg savner henne, og jeg savner slik ting var før. Det er ikke nubbsjangs at vi kan bli venner igjen, da hun desverre har blitt fortalt løgner om ting jeg angivelig skal ha slengt bak ryggen hennes...som hun desverre tror på. Jeg har aldri sagt noe vondt om henne som jeg ikke har sagt direkte til henne. Nå har hun fått barn i tillegg, er alenemor og har noen få venninner. Jeg vil så gjerne stille opp for henne, og jeg synes det er så utrolig vondt at jeg ikke har henne mer i livet mitt. Jeg har ikke den venninna man kan ringe og spørre om å finne på noe, henge sammen uten å gjøre noe spesielt osv..

Anonymkode: 59e4c...c16

Samme her, min xbestevenninne er borte for alltid. Vi kan aldri gå tilbake dit vi en gang var. Siden det er for lenge siden vi mistet hverandre. Og det gjør så vondt. Også vet jeg ikke helt om vi egentlig var så gode venner. Siden jeg er verdens verste venninne som ikke slipper noen inn. Jeg savner å ha noen! Som kan komme over bare for å henge. Være sammen. 
Er så dritt lei å leve i min egen fantasi verden. Aldri ha et liv. Kaste bort hele livet inni en meningsløs film/tvserie/bok. Er så lei, dritt lei! Faen!!!

Dagen i dag har vært så fucka. Starter med panikk. Må endre på ting! Må slutte å ødelegge fremtiden min.Jeg må skjerpe meg, voks opp, jobbe aktivt mot et mål. Så kommer kvelden og da kommer tankene og frykten. Jeg må forlate den tv serien jeg er inni, ligge i sengen i timesvis med mine tanker. Så kommer panikken, fordi jeg må ta ifra meg selv den ene tingen som hjelper til å håndtere alt. Klokken går, jeg må legge meg. Jeg vil ikke, tørr ikke. Jeg sprakk, ikke 24 timer en gang. Mislykket. Så jævlig mislykket. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Samme her, min xbestevenninne er borte for alltid. Vi kan aldri gå tilbake dit vi en gang var. Siden det er for lenge siden vi mistet hverandre. Og det gjør så vondt. Også vet jeg ikke helt om vi egentlig var så gode venner. Siden jeg er verdens verste venninne som ikke slipper noen inn. Jeg savner å ha noen! Som kan komme over bare for å henge. Være sammen. 
Er så dritt lei å leve i min egen fantasi verden. Aldri ha et liv. Kaste bort hele livet inni en meningsløs film/tvserie/bok. Er så lei, dritt lei! Faen!!!

Dagen i dag har vært så fucka. Starter med panikk. Må endre på ting! Må slutte å ødelegge fremtiden min.Jeg må skjerpe meg, voks opp, jobbe aktivt mot et mål. Så kommer kvelden og da kommer tankene og frykten. Jeg må forlate den tv serien jeg er inni, ligge i sengen i timesvis med mine tanker. Så kommer panikken, fordi jeg må ta ifra meg selv den ene tingen som hjelper til å håndtere alt. Klokken går, jeg må legge meg. Jeg vil ikke, tørr ikke. Jeg sprakk, ikke 24 timer en gang. Mislykket. Så jævlig mislykket. 

Anonymkode: 02b68...f39

Akkurat sånn jeg har det og! Men jeg lastet ned storytell og har brukt å høre på lydbøker for å okkupere tankene og det hjelper veldig faktisk.

Anonymkode: 59e4c...c16

[AnonymBruker]

Hei dere som er mutters alene og triste i kveld <3

Det er jeg også. Alt føles vanskelig og vondt både fysisk og psykisk. Hadde en stor krangel med mannen min på tirsdag "pga depresjonen min", og han stakk. Sa at han ville skilles. At alt var min feil. Har ikke hørt fra han siden. Vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: e56c6...6cb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei dere som er mutters alene og triste i kveld <3

Det er jeg også. Alt føles vanskelig og vondt både fysisk og psykisk. Hadde en stor krangel med mannen min på tirsdag "pga depresjonen min", og han stakk. Sa at han ville skilles. At alt var min feil. Har ikke hørt fra han siden. Vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: e56c6...6cb

Utrolig lei meg for at han ikke forstår hvordan det er å ha depresjon. Det virker som at de som aldri har opplevd det, eller noe lignende har null forståelse for det til tider. Man får slengt etter seg at "det er bare å ta seg sammen. Det er bare å tenke positivt. Alt ordner seg. Tenk positivt. Tenk positivt. Ikke vær så negativ. Tenk positivt." Det er så utrolig slitsomt!

Kan du ikke bare ringe han, å si at du vil snakke med han om det? Evt bestille parterapi, slik at han vil forstå deg bedre og du forstå hvorfor han er frustrert? Det er det her som er dritt med depresjon, den går ikke kun utover oss som har det, men også våre nærmeste. Har du prøvd å gjøre endringer i livet, eller vist han at du er villig til å prøve å bli bedre? Jeg tror det beste er at du ringer han, avtaler at dere skal snakke ut og virkelig lytte til hverandre og gi hverandre rom for å snakke ut.

Anonymkode: 59e4c...c16

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Utrolig lei meg for at han ikke forstår hvordan det er å ha depresjon. Det virker som at de som aldri har opplevd det, eller noe lignende har null forståelse for det til tider. Man får slengt etter seg at "det er bare å ta seg sammen. Det er bare å tenke positivt. Alt ordner seg. Tenk positivt. Tenk positivt. Ikke vær så negativ. Tenk positivt." Det er så utrolig slitsomt!

Kan du ikke bare ringe han, å si at du vil snakke med han om det? Evt bestille parterapi, slik at han vil forstå deg bedre og du forstå hvorfor han er frustrert? Det er det her som er dritt med depresjon, den går ikke kun utover oss som har det, men også våre nærmeste. Har du prøvd å gjøre endringer i livet, eller vist han at du er villig til å prøve å bli bedre? Jeg tror det beste er at du ringer han, avtaler at dere skal snakke ut og virkelig lytte til hverandre og gi hverandre rom for å snakke ut.

Anonymkode: 59e4c...c16

Tusen takk for svar. Jeg har forsøkt å kontakte han flere ganger, men han svarer ikke. Jeg følte selv at jeg var på bedringsvei. Ting gikk bra, og jeg følte meg bedre enn på lenge. Men plutselig uten forvarsel var det som om noe klikket for han, og han øste ut mye dritt og anklagelser som jeg ikke kjenner meg igjen i. Kalte meg stygge ting og dyttet meg. Så pakket han en bag og dro. Ja, det er vanskelig å leve med en deprimert person, men jeg er da virkelig ikke så fæl som han skulle ha det til tror jeg. Jeg har alltid vært bevisst på hans behov og følelser, så godt det lar seg gjøre. Jeg forstår ikke hva jeg har gjort galt som fortjener slik oppførsel. Selvom jeg har vært deprimert i mange år så har jeg jo aldri gjort noe forferdelig mot han, selvom det selvfølgelig noen ganger går utover han uten at jeg mener det.

Anonymkode: e56c6...6cb