Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Daryl Dixon said:

Tanker flyr ut og inn, frem og tilbake, tanker jeg ikke har lov å skrive om, og så helt latterlige og overfladiske tanker. Prøver å distrahere meg, men klarer kun å fokusere og holde konsentrasjonen i kort tid. Det virker så meningsløst å holde fokus, alt mislykkes. I dag sa noen at det kun var svake menn som ble deprimerte. Takk for den, det hjalp veldig. Skikkelig low point. 

Når alt kommer til alt er det bare deg selv du kan stole på. Hvordan tror du mennesker imot slaver følte seg i de tider slaver var normalt? Å stå for sitt og tro på egne verdier krever mye. Du kan ikke forvente at andre mennesker skal stå for nytenkning. Du er nødt å være personen som står frem som rollemodell. Det finnes ingen helter eller rollemodeller, det finnes bare mennesker som er villige til å tåle dritt for å inspirere andre. 

Du må være den rollemodellen du skulle ønske andre var. 

Anonymkode: 0f42b...414

[Gjest Daryl Dixon]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når alt kommer til alt er det bare deg selv du kan stole på. Hvordan tror du mennesker imot slaver følte seg i de tider slaver var normalt? Å stå for sitt og tro på egne verdier krever mye. Du kan ikke forvente at andre mennesker skal stå for nytenkning. Du er nødt å være personen som står frem som rollemodell. Det finnes ingen helter eller rollemodeller, det finnes bare mennesker som er villige til å tåle dritt for å inspirere andre. 

Du må være den rollemodellen du skulle ønske andre var. 

Anonymkode: 0f42b...414

Det høres så vel og bra, klokt og dypt. Men akkurat nå er ikke en rollemodell noe jeg ønsker og orker å være. Jeg kan tåle å få kommentarer av de dummeste sort, det gjør ikke ting verre siden jeg tviler på at det kan bli verre. Jeg forventer ikke noe av noen, annet enn å få litt fred. Det er folk rundt meg nesten hele tiden, uten at de sier noe om det så mistenker at de tror jeg kommer til å gjøre noe dumt. Jeg blir så sliten, har mistet helt meg selv og da virker og andre folk totalt ukjente. 

[AnonymBruker]

Just now, Daryl Dixon said:

Det høres så vel og bra, klokt og dypt. Men akkurat nå er ikke en rollemodell noe jeg ønsker og orker å være. Jeg kan tåle å få kommentarer av de dummeste sort, det gjør ikke ting verre siden jeg tviler på at det kan bli verre. Jeg forventer ikke noe av noen, annet enn å få litt fred. Det er folk rundt meg nesten hele tiden, uten at de sier noe om det så mistenker at de tror jeg kommer til å gjøre noe dumt. Jeg blir så sliten, har mistet helt meg selv og da virker og andre folk totalt ukjente. 

Du trenger ikke gå ut og være synlig. 

Du trenger ikke skille deg ut

Rollemodeller er ikke perfekte. De beste rollemodellene er ekte

Du vet hvem du er. Du er du. Kanskje har du blitt lært opp til at den du er ikke er bra nok. Men du er du. Og du er bra nok. Du er til og med bedre enn mye annet. Kanskje den type mening strider mot den du er og hva du mener. Du er en rasjonell person, men du tillater at det irrasjonelle styrer når det jobber mot deg. Du tillater mer dritt mot deg selv, enn hva som er rasjonelt og logisk. 

Anonymkode: 0f42b...414

[Gjest Daryl Dixon]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger ikke gå ut og være synlig. 

Du trenger ikke skille deg ut

Rollemodeller er ikke perfekte. De beste rollemodellene er ekte

Du vet hvem du er. Du er du. Kanskje har du blitt lært opp til at den du er ikke er bra nok. Men du er du. Og du er bra nok. Du er til og med bedre enn mye annet. Kanskje den type mening strider mot den du er og hva du mener. Du er en rasjonell person, men du tillater at det irrasjonelle styrer når det jobber mot deg. Du tillater mer dritt mot deg selv, enn hva som er rasjonelt og logisk. 

Anonymkode: 0f42b...414

Jeg tror jeg må lese dette på nytt i morgen, ordene stokker seg og hver gang jeg leser kommer jeg fram til helt forskjellige ting. Alt er dratt i negativ retning, prøver igjen i morgen, fra forhåpentligvis en litt annen vinkel.

[AnonymBruker]

Så satt man her igjen da. Hadde en krangel med samboeren i går, sikkert fordi jeg er så sliten etter alle eksamener og terskelen min er lavere . Synes uansett han kom med unødvendig kommentarer så vi snakket ikke så mye i et par timer. Senere sa han igjen at jeg picker fights, at jeg er ditten og datten, begynte å rope og ble tydelig irritert. Han spurte om vi kunne legge oss, jeg ville ikke siden jeg vil nyte fritiden jeg har frem til mandag. Jeg sa det i normal tone. Han var uenig og vi begynte å krangle igjen. Jeg bare knakk sammen og gråt, mens han satt en meter unna og leste twitter feeden sin. Jeg var bare lei, spurte om vi kunne gå og legge oss likevel. "Du ville jo ikke?" spurte han, jeg svarte at jeg ga meg og at jeg vil legge meg likevel siden jeg ble sliten. Han ga som svar "DU har ikke gitt deg. JEG har gitt meg, da får vi bare sitte og være våkne". Jeg spurte igjen om vi kunne legge oss, jeg fikk nei til svar. Og jeg kunne ikke legge meg alene siden han har reagert på det før. Jeg gikk inn på kjøkkenet isteden, følte å være alene. Satt der i tre kvarter og hulket, hadde mest lyst til å bare hoppe ut av vinduet. Jeg tok en halvtime dusj etter det, og så vi la oss - han med ryggen til meg. Dehydrert i dag, vondt i hodet. Han er sur og gikk nettopp ut for å gå en tur, jeg er ekstremt sliten.. Føler meg så elendig i forhold, jeg bare klarer det ikke. Han virker ikke til å skjønne når jeg er lei meg, og jeg skjønner meg ikke han. Jeg skulle bare vært alene, ingen bryr seg uansett. 

Anonymkode: a07c6...727

[Elán]

Jeg er nær grensen samlemani. Har samlet på dritt og møkk i flere år. Det merkes nå som jeg skal flytte. "Kanskje jeg får bruk for dette" og "åååh, jeg husker dette fra jeg var barn!". Nå har jeg kastet mye. En søppelsekk med klær, haugevis med dilldall og selger ting med affeksjonsverdi. Jeg kan ikke drasse på det lengre. Kvitter med med babyutstyr også. Det er utrolig vanskelig for meg! Jeg gråt da jeg fant babynestet jenta brukte da hun var baby. Den tar jeg vare på fordi min tante laget den til jenta mi. Håper leiligheta er stor nok for alle greiene mine...

[AnonymBruker]

har kommet i en ekkel situasjon som ikke er god å havne i, og enda verre så oppleves det håpløst når jeg mangler nære mennesker i mitt liv, eller det var de "nære menneskene" som holdt på å ta knekken på meg. Nå vet jeg faktisk ikke hvor jeg skal sette mine hender, mine bein, fordi er det kjærlighet og med menneskelighet som er felles nevner man treffer på? iallfall jeg har ikke veldig behov for kritiserende mennesker i min nærhet nå. Men kjærlighetsfulle, om dem finnes fortsatt i Norge.

Anonymkode: ac4a8...d52

[AnonymBruker]

Jeg har klart å ødelegge et vennskap. Det er bare typisk. Jeg har ikke særlig mange venner, og synes det er vanskelig å holde på venner. Jeg vet ikke om jeg har kapasitet til å gi nok oppmerksomhet eller være en god venn.

Det begynte med at jeg sa fra om at jeg synes at hun var veldig negativ ofte. Hun drev og klagde på det samme omigjen og omigjen. Sa ikke fra på en slem måte, og det virket som det var greit. Så sier hun at hun følte seg såret. Jeg har prøvd å forklare at jeg synes det er fint at vi kan dele ting, men at det kan bli for mye og at jeg blir ekstremt negativ av å høre på det ofte. Virker fortsatt ikke som hun forstår, og nå vil hun ikke dele noe.

Når vi har møttes så har det vært kleint, og det virker som hun tok det veldig ille opp. Noe som gjør at jeg trekker meg unna, og når jeg gjør det så blir jeg kald og avvisende. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Noe annet som gjør meg usikker er at hun er så vinglete, og jeg vet ikke hvor jeg har henne. Jeg synes det er vanskelig å stole på folk. Vet ikke, men blir så utrolig nede av alt dette. Føles som alt bare er håpløst og alt jeg tar i blir til dritt.

Anonymkode: bbc79...8bc

[Elán]

NEI! Ikke nå! Nå kommer angsten. Jeg flytter i morgen. Blir helt alene. Jeg er redd. Jævlig redd. Jeg vil ikke. Jeg vil, men hva om jeg ikke trives? Hva om jeg må flytte igjen? Hva om jeg ikke klarer meg alene? Altså... jeg spiser ikke engang når jeg er alene... hvordan skal jeg da få til andre ting som å dusje, komme meg ut av sengen, handle, husarbeid? FAEN!

[AnonymBruker]

Et av barna mine gjennomgår en grusom mobbesak for tiden, og har det forferdelig. Som mamma er dette grusomt, men jeg har satt i gang et stort apparat og hatt møter med skolen, rektor, inspektør og hele pakka. Jeg har krevd tiltak etter paragraf 9a (som omhandler retten til et godt og trygt læringsmiljø) og har klageinstanser dersom ting ikke skjer. 

Det som slo meg med full kraft rett etter oppvaskmøtet med skolen var at jeg for fem år siden prøvde å ta mitt eget liv. Tenk om jeg hadde klart det den gangen! Tenk om ungen min ikke bare slet med skolen, men måtte klare seg uten mamma i tillegg? Innsikten rystet meg inn til margen, og jeg er så ufattelig glad og takknemlig for at jeg er her i livet til barna mine og kan kjempe for dem når de trenger det. En skikkelig løvemamma er jeg, som ikke er redd for å tale ungen sin sak overfor autoriteter. For fem år siden hadde jeg ikke maktet å gjøre noe med saken i det hele tatt, men nå kjemper jeg. Det er så fantastisk!

Anonymkode: 65076...31a

[Peak]

I dag har jeg vært hos legen og fortalt om hvordan jeg har det. Jeg er blitt sykmeldt i to uker foreløpig, og skal begynne med kognitiv terapi. Jeg har en krevende jobb, og jeg er ikke i stand til å være i arbeid nå. Jeg får så dårlig samvittighet for være borte fra jobb. Føler meg mislykket. Håper virkelig at jeg kommer meg ut av denne depresjonen. 

Endret 9. april 2018 av Peak

[Kragebein]

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre dere som trenger det til å ta kontakt med deres fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis dere opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi å ta kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan dere også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor dere  vil treffe mennesker dere kan prate med, som ønsker å hjelpe og som kan gi råd i den situasjonen dere er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Kragebein, mod

[SesameStreet]

Jeg er så sliten. Faen i helvete, det kan du si. Jeg er så sliten. Jeg er helt satt ut. Alt som skjer om dagen. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, men jeg må bare fortsette. 

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg knuste et speil med knyttneven i kveld. Jeg pleier ikke miste besinnelsen, så ble ganske overrasket over det. Jeg kan stå å forsøke å distrahere meg med en oppgave, og få plutselige blaff kastet over meg av håpløshet, at ingenting betyr noe og hvorfor gidde noe i det hele tatt. Tanker av værste sort. Jeg ble så lei av disse blaffene som ødelegger alt, så da smalt det. Det var bare utrolig dumt, føler meg som en komplett idiot. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg knuste et speil med knyttneven i kveld. Jeg pleier ikke miste besinnelsen, så ble ganske overrasket over det. Jeg kan stå å forsøke å distrahere meg med en oppgave, og få plutselige blaff kastet over meg av håpløshet, at ingenting betyr noe og hvorfor gidde noe i det hele tatt. Tanker av værste sort. Jeg ble så lei av disse blaffene som ødelegger alt, så da smalt det. Det var bare utrolig dumt, føler meg som en komplett idiot. 

Håpløsheten er tøff å møte, håp er noe vi så veldig behøver. Du er ingen idiot, du er et menneske og det er menneskelig å gjøre ting vi selv ikke forstår alltid. 

Anonymkode: e13bd...d4e

[Skadeskutt]

Long time no see.

Jeg har vært gjennom et nytt helvete de siste månedene..Nye traumer, mye angst. Blant annet nesten blitt drept..Jeg lever i frykt. Selv om mannen som gjorde det sitter i fengsel. Beredsskapsmodusen min slår seg ikke av. Jeg ligger med låst dør på soverommet og voldsalarmen nær meg. Jeg ligger med mareritt. Så våkner jeg, og ser ikke poenget i å stå opp. 

Har lagt noen planer for å få mening i livet. Men ting tar tid. Så per nå er jeg ensom, alene, deprimert, traumatisert/ptsd, uinteressert i det meste. Selv det å trene. Som jeg vanligvis klarer uansett hvor deprimert jeg er. Men jeg er i det minste rusfri nå. Og slik skal det forbli. Rusen tar over livet. Det er spennende i starten, men til slutt blir det den største ondskapen. Jada den holder depresjonen på avstand. Men en ting er sikkert. Jeg skal aldri bli fanget av rusen igjen. Jeg skal lære meg å leve uten den ondskapen. 

Jeg skal lære meg å leve for mine barns skyld. Men fy faen det er tøft og ofte føles det fullstendig håpløst og jeg lammes av negative tanker. 

Vel vel. Hvis jeg får voldsoffererstatning så kan jeg kanskje ta meg en ferie. 

[AnonymBruker]

Er så sliten og lei! Lei av å se at alle andre mestrer livet. Mens jeg sitter her og ja.. hvem faen vet. Jeg sitter da bare her. Dag inn og dag ut. Når jeg først er ute så slår håpløsheten meg rett ned, "Hva er vitsen i å prøve å gjøre noe positivt, er ikke noe vits allikevel. Kommer meg ikke opp og frem som alle andre, er stuck nede i kjelleren". Når er det min tur?!! Alle de andre kan ha det for jævlige i perioder. Men de kommer seg opp og frem. Det er så urettferdig. Urettferdig at andre kan si "jeg har det tungt, vondt, for jævlig, men jeg har jo barn, dyr, kjæreste, familie etc". Når er det min tur å få lov til å bruke ordene "Men jeg har da...".
Vet ikke hvor lenge jeg takler dette mer. Jeg er sliten og lei. Dritt lei av å klamre til en gedigen løgn, også kjent som håp. Håpet mistet for 14 år siden, så det som er igjen er en løgn. Fordi man skal liksom ha dette helsikes håpet. Alle gnåler om håp, håp her og håp der, håp meg i ræva! Håp er ord feige folk bruker. Håp er en stor, forbaska dritt løgn laget av de som har et liv som er verdt å leve. 

"Ro deg ned nå, du må ikke miste håpet, det blir bedre", hold kjeft sa jeg da og la på telefonen. Jeg orker ikke få det dritt ordet slengt i trynet mitt en gang til. Fordi det eksisterer ikke, det er løgn! 
Har herved passert "buhu jeg har det så jævlig" stadiet til den mer mørke, tunge, og for jævlige stadiet; sinne. Forbannet på alt og alle. Går rundt i en evig "Fuck you!" modus fra morgen til kveld. 
 

Anonymkode: 02b68...f39

[Skadeskutt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er så sliten og lei! Lei av å se at alle andre mestrer livet. Mens jeg sitter her og ja.. hvem faen vet. Jeg sitter da bare her. Dag inn og dag ut. Når jeg først er ute så slår håpløsheten meg rett ned, "Hva er vitsen i å prøve å gjøre noe positivt, er ikke noe vits allikevel. Kommer meg ikke opp og frem som alle andre, er stuck nede i kjelleren". Når er det min tur?!! Alle de andre kan ha det for jævlige i perioder. Men de kommer seg opp og frem. Det er så urettferdig. Urettferdig at andre kan si "jeg har det tungt, vondt, for jævlig, men jeg har jo barn, dyr, kjæreste, familie etc". Når er det min tur å få lov til å bruke ordene "Men jeg har da...".
Vet ikke hvor lenge jeg takler dette mer. Jeg er sliten og lei. Dritt lei av å klamre til en gedigen løgn, også kjent som håp. Håpet mistet for 14 år siden, så det som er igjen er en løgn. Fordi man skal liksom ha dette helsikes håpet. Alle gnåler om håp, håp her og håp der, håp meg i ræva! Håp er ord feige folk bruker. Håp er en stor, forbaska dritt løgn laget av de som har et liv som er verdt å leve. 

"Ro deg ned nå, du må ikke miste håpet, det blir bedre", hold kjeft sa jeg da og la på telefonen. Jeg orker ikke få det dritt ordet slengt i trynet mitt en gang til. Fordi det eksisterer ikke, det er løgn! 
Har herved passert "buhu jeg har det så jævlig" stadiet til den mer mørke, tunge, og for jævlige stadiet; sinne. Forbannet på alt og alle. Går rundt i en evig "Fuck you!" modus fra morgen til kveld. 
 

Anonymkode: 02b68...f39

Har barn og familie, men likevel har jeg følt og føler ofte fortsatt akkurat det samme som deg. Da får jeg dårlig samvittighet og tenker jeg er en parasitt av et menneske som ikke har klart å finne motivasjon i barna mine. 

Jeg er akkurat nå i en "make it or brake it " fase. Hvor jeg så vidt overlevde en hendelse og innså at nå MÅTTE jeg finne mening i livet eller så orker jeg ikke mer. Så jeg jobber beinhardt med å få til diverse nå. Jeg blir utslitt av det og jeg blir demotivert av det og til og med mer deprimert av det. For nå bruker jeg mine siste krefter og fallhøyden hvis det ikke funker er for stor. 

Alsri har jeg skadet et menneske, men herregud så mange mennesker som har skadet meg. For noen uker siden ble jeg nesten slått og dopet i hjel av en kar som liksom var min nye kjæreste. Han sitter i fengsel nå, men traumene jeg har etter både den episoden og mye annen alvorlig og straffbar drit han har gjort mot meg gjør at jeg er i stadig beredskapsmodus. 

Ja...Så når skal jeg finne noen som faktisk vil meg vel? Hittil har jeg bare blitt mishandlet. 

Så ja. Jeg har barn og familie. Men jeg sliter likevel med de samme følelsene som deg. Og føler meg forferdelig som har sviktet barna mine sånn på grunn av mine sykdommer. Den ene jævelskapen overlappes av den andre. Jeg får ikke fred!

Jeg skriver til deg bare for at du skal se at det å ha feks barn ikke alltid er nok det heller. Jeg vet ikke noe om deg, og du vet ikke noe om meg (vel, kan jo hende siden jeg sjeldent skriver som ab), vi har nok to totalt forskjellige situasjoner, men sitter med mye av de samme følelsene. Dette håpet ja. Det blir bedre. Jobben må du gjøre selv osv. Noen ganger er man bare for sliten og ødelagt. 

Den eneste framgangen jeg har gjort er at jeg har innsett at det ER faktisk jeg som må ta tak i livet mitt selv. Jeg har vært tvangsinnlagt x antall ganger og de siste 16 mnd tilbragt 12 av dem på ulike institusjoner. Hjelpeapparatet prøver å hjelpe meg, men jeg har et alvorlig og komplekst sykdomsbilde så jeg passer ikke inn i noen av boksene rett og slett. 

It sucks. Jeg ligger i sengen på akuttpost i skrivende stund. Holder på med gradvis tilvenning til å bo hjemme igjen. Men jammen gruer jeg meg til jeg er utskrevet. Selv om jeg er dritt lei av sykehus. Hjemme er jeg konstant ensom. Ikke føler jeg meg trygg heller. Selv om han psykopaten sitter i varetekt. Hvis han slipper ut før rettsaken så frykter jeg for livet mitt. Og tørr IKKE å ha barna mine hos meg. De skal aldri måtte oppleve å treffe han, å bli beordret av meg til å gjemme seg i skapet, å se eller høre moren sin bli banket og i verste fall drept. Voldsalarmen har jeg på meg hele tiden. Men hvor fort politiet rekker å komme kommer jo an på hvor langt unna de er... 

Nå forsnakker jeg meg litt. Men jeg deler din frustrasjon og sinne. Og sorg. Selv om jeg har barn.. 

Endret 10. april 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Har barn og familie, men likevel har jeg følt og føler ofte fortsatt akkurat det samme som deg. Da får jeg dårlig samvittighet og tenker jeg er en parasitt av et menneske som ikke har klart å finne motivasjon i barna mine. 

Jeg er akkurat nå i en "make it or brake it " fase. Hvor jeg så vidt overlevde en hendelse og innså at nå MÅTTE jeg finne mening i livet eller så orker jeg ikke mer. Så jeg jobber beinhardt med å få til diverse nå. Jeg blir utslitt av det og jeg blir demotivert av det og til og med mer deprimert av det. For nå bruker jeg mine siste krefter og fallhøyden hvis det ikke funker er for stor. 

Alsri har jeg skadet et menneske, men herregud så mange mennesker som har skadet meg. For noen uker siden ble jeg nesten slått og dopet i hjel av en kar som liksom var min nye kjæreste. Han sitter i fengsel nå, men traumene jeg har etter både den episoden og mye annen alvorlig og straffbar drit han har gjort mot meg gjør at jeg er i stadig beredskapsmodus. 

Ja...Så når skal jeg finne noen som faktisk vil meg vel? Hittil har jeg bare blitt mishandlet. 

Så ja. Jeg har barn og familie. Men jeg sliter likevel med de samme følelsene som deg. Og føler meg forferdelig som har sviktet barna mine sånn på grunn av mine sykdommer. Den ene jævelskapen overlappes av den andre. Jeg får ikke fred! 

Og der sier du jo det jeg tenker; null håp. Samme om jeg får brukt de ordene "men jeg har da".. så vil det mest sannsynligvis aldri bli bra. Null håp akkurat nå. Sliter veldig med det å sammenligne meg selv med andre. At andre har det verre enn meg, så jeg blir sint på meg selv. Fordi jeg burde ikke være psyk. 

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

Hater mye for øyeblikket. Jeg hater aller mest... at alle tror jeg er denne flinke, ressurssterke kvinnen som klarer og mestrer alt. Jeg har lyst til å bare sprette opp en flaske vin og drukne meg i den (som betyr bli helvetes dritings). Ikke en god løsning. Vet, vet, vet.