Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Drittdag. Igjen. Deprimert og alene. Holder masken for jobb og barn. Igjen vant bulimien over meg. Føler meg fortapt. Kan ikke se at fremtiden blir bra, er fanget i ett evig mørke, alene.

Ingen vet, jeg er flink å holde masken. Håper jeg. 

Anonymkode: 72549...cb0

[Skadeskutt]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Sender deg og Skadeskutt en klem. Mine depresjoner kommer og går. Vissheten om at jeg har hatt bedre perioder er ofte vanskelig å se når alt er mørkt. Håper dere også finner lyse punkter i hverdagen. Og håper det gikk bra i retten i dag Skadeskutt. 

Vi er mange som sliter psykisk. Det er en tung bør. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal si, føler meg litt tom for ord.

Anonymkode: 7a426...f40

Bra å bra. Ble ikke frifunnet for det både jeg, behandler og advokat mener jeg helt klart burde blitt frifunnet for. Så blir 56 timer samfunnsstraff på meg. Føler meg så krenket. Det er fælt å ikke bli trodd. Det er fælt å høre politistudentene vitne om en situasjon hvor jeg har panikkanfall og de heller beskriver meg som sint, hvor de utelater å fortelle om at jeg hylgråt og sa jeg ikke klarte mer. De sier bastant at jeg med vitende og vilje ønsket å skade dem. Det gjør så vondt å ikke bli trodd. Hadde de sagt at de trodde på meg i forhold til at det ikke var med vilje, og at jeg hadde fått en slags uaktsom vold mot offentlig tjenestemann-dom så hadde det vært mye lettere å akseptere. Jeg har ikke noe problem med å ta imot straffen og erkjente straffeskyld på de andre punktene som ikke hadde med vold å gjøre. Men å ikke bli trodd, å bli omtalt og dømt til en voldelig person den er hard å svelge. For det stemmer ikke. 

Men jeg orker ikke anke. Orker ikke prøve å kjempe for å bli trodd. For all del jeg skal ta de 56 timene med samfunnsstraff, men tro meg da for faen når jeg sier at det var et uhell! Jeg mente aldri å gjøre det. Jeg var i panikk, overstadig beruset og hadde ikke kontroll. Prøvde å vri meg løs og vips så kom jeg borti feil plass. Jeg tar straffen for å ha vært vrang og vanskelig. For å ha påført et par kloremerker på en politistudent, men tro meg nå på at det var et uhell. Jeg mente det ikke...

Det er det som er vanskelig og vondt for meg. Har aldri vært verken verbalt eller fysisk voldelig mot noen. Aldri. Menmen. Sånn ble dessverre utfallet. 

2 timer siden, Elán skrev:

Nå... nå er det like før det klikker for meg. Jeg gråter. Klarer ikke annet. Tanken på å våkne til en ny dag i morgen er kvalmende.

Har du noe hjelpeapparat rundt deg? Jeg vet ikke hva du legger i ordene i dette og forrige innlegg, men hvis du selv opplever deg så suicidal at du kan komme til å miste kontrollen snart så håper jeg du drar til legevakten i kveld eller fastlegen i morgen og forteller rett ut hvordan du har det og at du trenger innleggelse. Jeg har vært der du er nå mange ganger. Jeg har også fått hjelp for det mange ganger. 

Du må få hjelp. 

[Elán]

Akkurat nå, Skadeskutt skrev:

Har du noe hjelpeapparat rundt deg? Jeg vet ikke hva du legger i ordene i dette og forrige innlegg, men hvis du selv opplever deg så suicidal at du kan komme til å miste kontrollen snart så håper jeg du drar til legevakten i kveld eller fastlegen i morgen og forteller rett ut hvordan du har det og at du trenger innleggelse. Jeg har vært der du er nå mange ganger. Jeg har også fått hjelp for det mange ganger. 

Du må få hjelp. 

Jeg er ikke direkte suicidal. Tankene er der, men ikke fare for å gjøre noe for å skade meg akkurat nå. Men nei, jeg har ikke hjelpeapparat. Jeg er alene. Skal møte en ny psykolog i morgen... gruer meg fælt.

[Gjest making.a.mess]

På 24.3.2017 den 22.32, AnonymBruker skrev:

Er det noen som tilfeldigvis så Skavlan i kveld? 

Der ble denne veldig vanlige tingen å si "selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem" dratt frem. Og jeg vet ikke, er jeg den eneste som synes at det at det stadig blir dratt frem er litt... bagatelliserende? Det er jo sant. Det tenker jo jeg også, selvsagt. Men det får det til å høres så enkelt ut. Det får det til å høres så anklagende ut. Det får det til å høres som at man er i et tankesett der man klarer å vurdere det rasjonelt, som om man er frisk og tenker friskt og utifra sunne overlevelsesmekanismer. Det er jo ikke sånn det funker. Når man er alvorlig syk og har et enormt lidelsestrykk så blir tanken på å avslutte en av de mer rasjonelle tingene. Når man er blendet av de depressive tankene og til og med OVERBEVISNINGENE om at "det går aldri over" og i tillegg er overbevist om at "det er bedre for alle om jeg er død", så er det jo nettopp i den sinnstilstanden rasjonelt å tenke på å dø. Om dere skjønner? 

Jeg synes det var litt merkelig at de samtidig som å prøve å ta vekk tabuet rundt etterlatte ved selvmord, og prøve å snakke om temaet uten å skyld og skam, nærmest klandret de som tok livene sine. Det var mye bra de sa, men samtidig som de sa "det er aldri, aldri, aldri noen andres feil at noen tar selvmord", så var det som at de sa at det er de som gjør det sin feil. Og man ville aldri sagt dødsfall ved flykrasj eller kreft var offerets feil. Og hvis man virkelig ser selvmord som en konsekvens og i noen tilfeller et symptom av en psykisk lidelse, hvorfor fortsetter man å klandre de som begår selvmord. Ja, man har ansvar for sitt eget liv. Men jeg mener faktisk at det er ikke et fritt valg å ta livet sitt. Hadde man ikke vært under et enormt lidelsestrykk hadde man ikke endt opp der. (Det finnes noen mennesker som er helt psykisk klare når de tar livet sitt, som en veloverveid vurdering i en livssituasjon der de f.eks står foran økonomisk ruin og sosial skam for resten av livet, eller livsvarig eller veldig langvarig fengselsstraff. Dette blir noe annet.) 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Interessant vurdering av skavlan programmet. Jeg syntes også det blir tåpelig å si at «selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem». Det KAN være det, men slett ikke for alle. Om noen aldri får fri fra sine tanker om ting de har blitt utsatt for, behandling prøvd og misslyktes og årene går, så skjønner jeg veldig godt at de vurderer og kommer frem til at dette er  løsningen. Problemet er at det fokuseres veldig mye på å hindre suicidale mennesker i å ta sitt eget liv. De blir sendt til en behandler eller innlagt. Men ikke en sjel i helsevesenet er interessert i å gjøre noe med GRUNNEN til at vedkommende er der de er. Om grunnen er at de har fått skyhøy gjeld de ikke kan betale så trenger de hjelp av en økonom, ikke en som sitter å sier at de trenger medisiner og behandling. Er det noen som har blitt mobbet gjennom livet og dette fortsetter på arbeidsplassen så trenger de heller ikke et pillebrett, men noen som går inn i arbeidssituasjonen og tar tak. Kommer namsmannen for å ta huset så trenger vedkommende at noen går på nav for dem og skaffer husly. Er noen i et dårlig forhold så trenger de hjelp til å komme ut osv. Det som trengs for mange er en slags vaktmesterbehandler som kan gå inn i livssituasjoner å ta tak. Men folk er vel redde for å engasjere seg. Det burde koste mindre enn instutisjonsplasser, akuttteam, sykmeldinger etc. 

Og det burde være et diskusjonsforum for dette som ikke ble stengt for den minste lille ting. For mange kan det faktisk holde å lese masse om det og på en måte bli litt «mettet» av infoen, og å vite at mange har det likedan, at det ikke ble så skambelagt. En suicidal person har nok problemer uten å måtte føle på en mengde skyld og skam over disse følelsene. Det er jo et velkjent faktum at det å snakke om et problem hjelper og bidrar til helbredelse. 

[Kragebein]

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre dere som trenger det til å ta kontakt med deres fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis dere opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi å ta kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan dere også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor dere  vil treffe mennesker dere kan prate med, som ønsker å hjelpe og som kan gi råd i den situasjonen dere er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Kragebein, mod

[SesameStreet]

Jeg er irritabel nå. Det merker jeg! Alt skal skje SAMTIDIG! Hjernen min føles overarbeidet. Herregud, helt overarbeidet. Faen, faen i helvete. Jeg må huske på å kjøpe roser til noen. Uten dem så hadde jeg faen ikke overlevd, det hadde klikket for meg for lengst.

[Skadeskutt]

37 minutter siden, Elán skrev:

Jeg er ikke direkte suicidal. Tankene er der, men ikke fare for å gjøre noe for å skade meg akkurat nå. Men nei, jeg har ikke hjelpeapparat. Jeg er alene. Skal møte en ny psykolog i morgen... gruer meg fælt.

Bra du har time med psykolog. Hva med å få oppfølging av kommunen også? 

Det er mye du kan få inn i en slags ansvarsgruppe. 

Slik ser min ut: 

Fastlege, to stk fra oppfølgingstjenesten i kommunen som kommer hjem til meg to ganger i uken, brukerstyrt sengeplass på dps, behandler på VOP og lav terskel for innleggelse på akuttpost ved behov. 

Dette er ikke noe som kom i gang av seg selv. Jeg har vært en kasteball i systemet og opplevd å falle mellom alle stoler, ikke blitt hørt osv. Osv. Til slutt var situasjonen min så alvorlig at det ble fattet vedtak om tvungen rusbehandling. Det skal mye til for at de kan tvinge noen til det. Da skal det være fare for liv og helse. Noe det absolutt var. Imens jeg var i denne behandlingen så ble det satt sammen en ordentlig samarbeidsgruppe. Jeg har også jobbet veldig hardt den siste tiden for å komme meg litt mer på beina. 

Det vil ta mange år å evt bli frisk, men jeg håper jeg er på rett sti nå. For jeg har som sagt vært der du er nå mange ganger og har nesten mistet livet mange ganger det siste året. Av ulike grunner. 

Prøv å ikke grue seg sånn til i morgen. Det er så klart lettere sagt enn gjort, men det er "bare" en time hos en psykolog. Det er en samtale hvor dere i første omgang skal bli litt kjent og videre derfra avtale videre tiltak. 

Selv er jeg innlagt på akuttpost per dags dato. Er snart to uker siden tvangen ble opphevet og jeg kom hjem til byen min. Siden har jeg vekslet mellom sykehuset og hjemme og har hele tiden en taxi-rekvisisjon slik at jeg kan dra tilbake til sykehuset hvis det blir for vanskelig. 

For første gang føler jeg at jeg et godt nok hjelpeapparat i tillegg til at jeg har klart å ta litt mer tak selv. Har begynt å jobbe for å få det bedre. Har lenge bare vært helt utslått og egentlig bare gitt opp. Håper virkelig virkelig det skal fungere for meg nå. For hvis ikke så er jeg virkelig helt rådløs. 

Ligger hjemme nå, og gruer meg til å sovne. Marerittene er så ekte og så ekle. Som det sies i "styggen på ryggen". 

[Elán]

18 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Bra du har time med psykolog. Hva med å få oppfølging av kommunen også? 

Det er mye du kan få inn i en slags ansvarsgruppe. 

Slik ser min ut: 

Fastlege, to stk fra oppfølgingstjenesten i kommunen som kommer hjem til meg to ganger i uken, brukerstyrt sengeplass på dps, behandler på VOP og lav terskel for innleggelse på akuttpost ved behov. 

Dette er ikke noe som kom i gang av seg selv. Jeg har vært en kasteball i systemet og opplevd å falle mellom alle stoler, ikke blitt hørt osv. Osv. Til slutt var situasjonen min så alvorlig at det ble fattet vedtak om tvungen rusbehandling. Det skal mye til for at de kan tvinge noen til det. Da skal det være fare for liv og helse. Noe det absolutt var. Imens jeg var i denne behandlingen så ble det satt sammen en ordentlig samarbeidsgruppe. Jeg har også jobbet veldig hardt den siste tiden for å komme meg litt mer på beina. 

Det vil ta mange år å evt bli frisk, men jeg håper jeg er på rett sti nå. For jeg har som sagt vært der du er nå mange ganger og har nesten mistet livet mange ganger det siste året. Av ulike grunner. 

Prøv å ikke grue seg sånn til i morgen. Det er så klart lettere sagt enn gjort, men det er "bare" en time hos en psykolog. Det er en samtale hvor dere i første omgang skal bli litt kjent og videre derfra avtale videre tiltak. 

Selv er jeg innlagt på akuttpost per dags dato. Er snart to uker siden tvangen ble opphevet og jeg kom hjem til byen min. Siden har jeg vekslet mellom sykehuset og hjemme og har hele tiden en taxi-rekvisisjon slik at jeg kan dra tilbake til sykehuset hvis det blir for vanskelig. 

For første gang føler jeg at jeg et godt nok hjelpeapparat i tillegg til at jeg har klart å ta litt mer tak selv. Har begynt å jobbe for å få det bedre. Har lenge bare vært helt utslått og egentlig bare gitt opp. Håper virkelig virkelig det skal fungere for meg nå. For hvis ikke så er jeg virkelig helt rådløs. 

Ligger hjemme nå, og gruer meg til å sovne. Marerittene er så ekte og så ekle. Som det sies i "styggen på ryggen". 

Jeg er i kommunens rus- og psykiatritjeneste, men føler ikke det er særlig hjelp å få der, men det er jo tidlig i prosessen. Bare synes det er så pyton å gå 4 mnd i behandling hos en psykolog, og så må jeg begynne helt på nytt over én måned etter jeg mistet den forrige. Nå har jeg falt tilbake, altså lengre ned enn der jeg var, men tror det er på grunn av stress, traumer fra barndom som kommer tilbake (bor nå i nabohuset til der hvor det skjedde mye som ikke skulle skjedd), samtidig prøver min mor å ta kontakt med meg, stresser med å få ting på plass i min nye leilighet samt at jeg ønsker å være sammen med datteren min, jeg har invitert guttene som har hjulpet meg å flytte på pizza på lørdag og søndag har jeg bursdag, så da har min far invitert seg på kake hit, da må jeg rydde og vaske og stelle i stand til dem... så er det økonomi jeg sliter med, som er det mest energikrevende jeg har i livet mitt nå. Flyr mellom møter dagen lang, jeg er vanvittig sliten og går med konstant migrene fordi jeg aldri får hvile. Sitter med 0 kr på konto og får ikke dritt fra NAV, ikke har jeg foreldre eller venner som kan støtte eller stille opp...

Foreløpig har jeg fastlege (men har ofte så lang ventetid at jeg ikke vil trenge meg på en akutt time da noen sikkert trenger den mer enn meg), jeg har nettopp fått ny psykolog som jeg skal møte første gang i morgen, har ROP og ambulant akutteam (sistnevnte tør jeg ikke ringe pga voldsom telefonskrekk).

Jeg håper du nå får den hjelpen du trenger og ikke minst at du føler deg trygg med deg selv! Du har opplevd traumatiske og vanskelige ting den siste tiden, da er det godt å ha et så stort støtteapparat rundt deg. Ta vare på deg selv! 

[Gjest Daryl Dixon]

Håpløst, jeg er håpløs, alt er nytteløst. Å tvinges til å leve er et mareritt. Mitt liv har vært et mareritt i flere år. Man våkner fra mareritt, jeg kan ikke våkne fra mitt. Og jeg er dritt lei og sliten. Å stikke av i natt og være borte en stund frister, men det fikser ingenting. Kjørt fast i faenskap. 

[AnonymBruker]

13 hours ago, Skadeskutt said:

Bra å bra. Ble ikke frifunnet for det både jeg, behandler og advokat mener jeg helt klart burde blitt frifunnet for. Så blir 56 timer samfunnsstraff på meg. Føler meg så krenket. Det er fælt å ikke bli trodd. Det er fælt å høre politistudentene vitne om en situasjon hvor jeg har panikkanfall og de heller beskriver meg som sint, hvor de utelater å fortelle om at jeg hylgråt og sa jeg ikke klarte mer. De sier bastant at jeg med vitende og vilje ønsket å skade dem. Det gjør så vondt å ikke bli trodd. Hadde de sagt at de trodde på meg i forhold til at det ikke var med vilje, og at jeg hadde fått en slags uaktsom vold mot offentlig tjenestemann-dom så hadde det vært mye lettere å akseptere. Jeg har ikke noe problem med å ta imot straffen og erkjente straffeskyld på de andre punktene som ikke hadde med vold å gjøre. Men å ikke bli trodd, å bli omtalt og dømt til en voldelig person den er hard å svelge. For det stemmer ikke. 

Men jeg orker ikke anke. Orker ikke prøve å kjempe for å bli trodd. For all del jeg skal ta de 56 timene med samfunnsstraff, men tro meg da for faen når jeg sier at det var et uhell! Jeg mente aldri å gjøre det. Jeg var i panikk, overstadig beruset og hadde ikke kontroll. Prøvde å vri meg løs og vips så kom jeg borti feil plass. Jeg tar straffen for å ha vært vrang og vanskelig. For å ha påført et par kloremerker på en politistudent, men tro meg nå på at det var et uhell. Jeg mente det ikke...

 

Det er mange rusmisbrukere som har samme erfaring som deg. De ender opp med å skade noen, i noen tilfeller veldig alvorlig. Jeg tenker at det er et tegn på at man burde se på seg selv og forstå at dette kan gå veldig galt. Denne gangen var det kloring, hva blir det neste gang? Biting? Slåing med noe hardt som lå i nærheten? Knivstikking?

Det må også ha vært en veldig ekkel opplevelse for de det gjaldt. Det er nok veldig ekkelt og kjipt for politi og andre å bli skadet når de forsøker å hjelpe eller forhindre mennesker fra å skade seg selv eller andre

Jeg tenker at du kanskje burde bruke denne erfaringen som motivasjon til å bli bedre. At det handler ikke bare om hva du gjør mot deg selv, men at det går utover andre. Å være trist, skuffet og lei er feil respons, den riktige responsen er å tenke at det ikke var verre og at du kan bruke denne anledningen til å forsøke bli bedre. 

13 hours ago, Mrs.Purdey said:

Interessant vurdering av skavlan programmet. Jeg syntes også det blir tåpelig å si at «selvmord er en permanent løsning på et midlertidig problem». Det KAN være det, men slett ikke for alle.

Det er et mantra mange synes er "catchy" og som støtter deres egen mening om selvmord. De fleste tenker egentlig ikke gjennom hva det betyr og innebærer, de bare gjentar det de har hørt blitt sagt av andre. Så hver gang noen sier den setningen, så tenker jeg at de ikke egentlig har reflektert på temaet og ikke har en mening de har kommet frem til på egen hånd 

Anonymkode: 0f42b...414

[Gjest making.a.mess]

På 30.4.2017 den 13.56, AnonymBruker skrev:

Har gått på en smell nå.... 

Har slitt med depresjon store deler av livet, men for det meste har jeg klart å holde meg flytende på ren viljestyrke. Nå er jeg helt tom, jeg har ingenting igjen. 

Jeg vil ikke gå inn på hva, men jeg har alt for mye ansvar og ting jeg må ta vare på i tillegg til full jobb. Det er ikke ting jeg kan slippe, andre er fullt avhengige av meg. Det har blitt for mye for meg. Jeg har sittet her i mange timer og prøvd å finne kreftene til å gå i dusjen eller lage meg frokost. Jeg ender bare opp med å sitte og grine for alt jeg ikke klarer. Det er så mye jeg skulle ha gjort, men jeg orker ikke. I lang tid har jeg nedprioritert meg selv for å klare å få hverdagen til å gå opp. Jeg husker ikke sist jeg gjorde noe fordi jeg hadde lyst til det, når pliktene er gjort er kreftene borte. De siste månedene har jeg trukket meg inn i meg selv i et forsøk på å holde meg samlet. Jeg orker ikke le lenger, smilene er falske. Bit for bit har jeg mistet kreftene. Matlysten er borte, jeg spiser når jeg kjenner at kroppen svikter, men mat smaker ingenting. 

Jeg klarer ikke å opprettholde alt lenger, men det er vanskelig å akseptere. Alle ber meg om å gå til legen og be om en sykmelding. Men jeg tenker: Kanskje jeg kan klare det likevel, bare jeg prøver hardt nok. Jeg vil ikke at det skal gå utover arbeidsgiver at jeg har mer enn jeg klarer. Når vet en at nok er nok? Jeg krever alltid av meg selv at jeg skal klare alt livet kaster min vei. Jeg føler at det er mitt ansvar å klare det. Jeg bruker veldig mye krefter på å komme meg gjennom arbeidsdagen. Hukommelsen er svekket, jeg må stadig kontrollere det jeg gjør. Når jeg er ferdig på jobb er jeg helt skjelven. 

Det har blitt for mye for meg, men jeg klarer ikke å akseptere det..... Kan noen gi meg et råd? Jeg må klare mer enn jeg evner....er så fortvilet....

Anonymkode: a16a3...fca

Det er best med sykmelding tro du meg. Når man kjører seg selv helt til bunns så tar det nemlig mye lenger tid å komme seg igjen. Det der skjedde meg for mange år siden. Til slutt hadde jeg flere øyeblikk ila dagen det svartnet for meg. Var på jobb og mistet jo det jeg hadde i hendene så det gikk i tusen kans, kjørte istykker noe varer, og gråt ukontrollert. Dritflaut. Jeg hadde vært nedkjørt flere år, men så ingen annen utvei enn å fortsette, derfor holdt jeg det gående til det rett og slett ikke gikk lenger. La ikke dette bli deg. Det var så pinlig som det kan få blitt. 

[Skadeskutt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange rusmisbrukere som har samme erfaring som deg. De ender opp med å skade noen, i noen tilfeller veldig alvorlig. Jeg tenker at det er et tegn på at man burde se på seg selv og forstå at dette kan gå veldig galt. Denne gangen var det kloring, hva blir det neste gang? Biting? Slåing med noe hardt som lå i nærheten? Knivstikking?

Det må også ha vært en veldig ekkel opplevelse for de det gjaldt. Det er nok veldig ekkelt og kjipt for politi og andre å bli skadet når de forsøker å hjelpe eller forhindre mennesker fra å skade seg selv eller andre

Jeg tenker at du kanskje burde bruke denne erfaringen som motivasjon til å bli bedre. At det handler ikke bare om hva du gjør mot deg selv, men at det går utover andre. Å være trist, skuffet og lei er feil respons, den riktige responsen er å tenke at det ikke var verre og at du kan bruke denne anledningen til å forsøke bli bedre. 

Det er et mantra mange synes er "catchy" og som støtter deres egen mening om selvmord. De fleste tenker egentlig ikke gjennom hva det betyr og innebærer, de bare gjentar det de har hørt blitt sagt av andre. Så hver gang noen sier den setningen, så tenker jeg at de ikke egentlig har reflektert på temaet og ikke har en mening de har kommet frem til på egen hånd 

Anonymkode: 0f42b...414

Nå vet jo ikke du noe om situasjonen og da blir det ganske feil å uttale seg. Nei det hadde aldri blitt biting eller noe som helst. Jeg kom borti politibetjenten da jeg vridde på meg. Dette skjedde i juli i fjor og mye har skjedd siden da. Jeg er rusfri nå og kjemper hver dag for å bli bedre fra mine psykiske lidelser. 

Jeg gråt og hadde panikkanfall og kom borti feil plass. Min behandler sa rett ut i retten at i den tilstanden jeg var i så hadde jeg ikke kontroll over meg selv eller evne til å tenke rasjonelt. 

Jeg ønsker ikke å få masse kommentarer på at jeg har gjort sånn og sånn og bør tenke slik eller slik og tenk så fælt det var for de osv. Jeg ytrer frustrasjon og sorg over å ha blitt dømt for noe jeg ikke burde blitt dømt for. Ifølge både behandlere som kjenner meg godt og min advokat. Jeg skriver om følelser rundt hva det gjør med meg å ha blitt dømt for noe sånt. Jeg har blitt nesten banket i hjel selv og er overhodet ikke en voldelig person selv. 

Depresjonstråden skal være et sted hvor man støtter hverandre. Jeg er lei av å bli dømt av folk som bare vet en liten brøkdel av situasjonen min. Får bare lyst til å slutte å delta i denne tråden for det er visst ikke rom for å ha vært/å være så alvorlig syk at en i periodevis har vært helt utenfor kontroll. 

Har blitt angrepet så mange ganger i denne tråden, blitt kalt psykopat og fortalt at en får jammen håpe at ungene mine slipper å ha noe med meg å gjøre, blitt beskyldt for å trykke ned og manipulere andre osv. Som oftest av den samme AB-brukeren igjen og igjen. Men nå er jeg lei. 

Jeg har brukt denne tråden for å skrive av meg frustrasjon, sinne og sorg. Og jeg har svart andre med den hensikt å støtte og hjelpe. Det er det denne tråden er laget for. 

Ikke å angripe og sparke andre som allerede ligger nede. Jeg har flere ganger begynt å gråte over ting feige ab-brukere har slengt i mot meg. Ting som ikke er sant, men som likevel er et slag under beltestedet.

Og dessuten så er ikke jeg definert som en rusmisbruker. Av helsevesenet. Det er et symptom på psykiske lidelser jeg har og jeg har hatt en veldig kort ruskarriere. Den er over og jeg prøver å komme meg på beina igjen. 

Endret 17. april 2018 av Skadeskutt

[Gjest supernova_87]

En ting du kan tenke på som bare i enda større grad diskrediterer AB-en som er ute etter å dømme, @Skadeskutt, det er ytringen at du "har feil respons". Det vi føler og tenker er ikke feil og rett. Det kan være hensiktsmessig og lite hensiktsmessig, vondt eller godt. Men feil og riktig er det ikke. Jeg har lest en del sånn om akseptering i det siste, å ikke stritte i mot egne følelser og tanker. Ja, man kan jobbe for å endre dem, men å si at sorg er feil eller å ha det vondt er "feil respons" og "tenk positivt" er nærmest litt virkelighetsfjernt. Og IGJEN, ikke "feil", men i alle fall ikke hensiktsmessig med tanke på bedring. 

Jeg har begynt å tenke at tenk positivt er det dummeste du gjør, for hva da skal du drive og tvinge deg selv til å se det positive i ting som er dritt? Du vil jo bare bli helt falsk. Men det man kan øve seg på og gjøre er å fokusere på de positive tankene. Så man trenger liksom ikke vri halsbetennelsen om til noe positivt, for det er faktisk bare dritt det, og det er lov å føle det vondt pga det. Men man trenger heller ikke vie det så mye tid. Og øve seg på å utvide tiden man bruker på de gode tankene, som at denne Pepsi maxen var innmari digg. Men det er lettere sagt en gjort, å være bevisst på potensialet i hva man kan tenke på betyr ikke at man evner det over natten. Det er jo en grunn til at man utdanner terapeuter som driver denne type terapi. Jeg har snakket meg vekk. Jeg bare reagerte spesielt på "det er feil respons". Man har den responsen man har og å kritisere seg selv enda mer for at man ikke reagerer "riktig", ja, det vet i alle fall jeg at har vært med på å gjøre meg sykere. 

Jeg har tenkt på situasjonen din @Skadeskutt om du ikke fikk forklare deg? Om du fikk beklaget for det du påførte dem og sånt? For kanskje de ville forstå deg bedre hvis du viste at du også klarte å forstå dem, og at dette var skummelt for dem. Jeg synes det er skummelt bare å høre om. Mennesker som f.eks tar sitt eget liv mener jo ikke å være en belastning for de som finner dem, men følelsen finneren får er like legitime uavhengig av hva den døde hadde som intensjon. Jeg tror det er lett å tenke at de gjør dette fordi de er ute etter å ta DEG. Men jeg tror handler om dem (politistudentene). De var redde, følte seg utsatt og tror faktisk at du skadet dem. Eller så handler det også om dem men at de har fordommer mot psykisk syke og tror litt "tuktelse" vil gjøre deg godt. Det er ikke fordi du fortjener det. Det handler om at vi dessverre møter andre mennesker på vår vei som har sitt eget liv, med sine egne prøvelser, og de ser gjerne ikke så langt til å SE deg. 

Hold fast i at de som kjenner deg tror deg. Og DU tror deg. 

[AnonymBruker]

15 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Håpløst, jeg er håpløs, alt er nytteløst. Å tvinges til å leve er et mareritt. Mitt liv har vært et mareritt i flere år. Man våkner fra mareritt, jeg kan ikke våkne fra mitt. Og jeg er dritt lei og sliten. Å stikke av i natt og være borte en stund frister, men det fikser ingenting. Kjørt fast i faenskap. 

Du burde ha litt mer help, før du gjør noe fryktelig dumt! 

Anonymkode: 678af...b79

[Skadeskutt]

7 timer siden, Rainstorm skrev:

En ting du kan tenke på som bare i enda større grad diskrediterer AB-en som er ute etter å dømme, @Skadeskutt, det er ytringen at du "har feil respons". Det vi føler og tenker er ikke feil og rett. Det kan være hensiktsmessig og lite hensiktsmessig, vondt eller godt. Men feil og riktig er det ikke. Jeg har lest en del sånn om akseptering i det siste, å ikke stritte i mot egne følelser og tanker. Ja, man kan jobbe for å endre dem, men å si at sorg er feil eller å ha det vondt er "feil respons" og "tenk positivt" er nærmest litt virkelighetsfjernt. Og IGJEN, ikke "feil", men i alle fall ikke hensiktsmessig med tanke på bedring. 

Jeg har begynt å tenke at tenk positivt er det dummeste du gjør, for hva da skal du drive og tvinge deg selv til å se det positive i ting som er dritt? Du vil jo bare bli helt falsk. Men det man kan øve seg på og gjøre er å fokusere på de positive tankene. Så man trenger liksom ikke vri halsbetennelsen om til noe positivt, for det er faktisk bare dritt det, og det er lov å føle det vondt pga det. Men man trenger heller ikke vie det så mye tid. Og øve seg på å utvide tiden man bruker på de gode tankene, som at denne Pepsi maxen var innmari digg. Men det er lettere sagt en gjort, å være bevisst på potensialet i hva man kan tenke på betyr ikke at man evner det over natten. Det er jo en grunn til at man utdanner terapeuter som driver denne type terapi. Jeg har snakket meg vekk. Jeg bare reagerte spesielt på "det er feil respons". Man har den responsen man har og å kritisere seg selv enda mer for at man ikke reagerer "riktig", ja, det vet i alle fall jeg at har vært med på å gjøre meg sykere. 

Jeg har tenkt på situasjonen din @Skadeskutt om du ikke fikk forklare deg? Om du fikk beklaget for det du påførte dem og sånt? For kanskje de ville forstå deg bedre hvis du viste at du også klarte å forstå dem, og at dette var skummelt for dem. Jeg synes det er skummelt bare å høre om. Mennesker som f.eks tar sitt eget liv mener jo ikke å være en belastning for de som finner dem, men følelsen finneren får er like legitime uavhengig av hva den døde hadde som intensjon. Jeg tror det er lett å tenke at de gjør dette fordi de er ute etter å ta DEG. Men jeg tror handler om dem (politistudentene). De var redde, følte seg utsatt og tror faktisk at du skadet dem. Eller så handler det også om dem men at de har fordommer mot psykisk syke og tror litt "tuktelse" vil gjøre deg godt. Det er ikke fordi du fortjener det. Det handler om at vi dessverre møter andre mennesker på vår vei som har sitt eget liv, med sine egne prøvelser, og de ser gjerne ikke så langt til å SE deg. 

Hold fast i at de som kjenner deg tror deg. Og DU tror deg. 

Jeg fikk ikke sjansen til å si at jeg var lei meg for det til dem. De var ikke inne i rettsalen da jeg avga forklaring. Men jeg satt og strigråt da de vitnet for det var så vondt å høre på. Jeg hadde lyst til å si noe, men kunne ikke. Måtte bare sitte der stille og høre på alt sammen. 

Jeg forstår at jeg ikke oppførte meg bra og jeg er veldig lei for det. Men å dømme meg så hardt som jeg ble mener både behandlere og advokaten at de veldig feil. 

Men jeg kan ikke annet enn å prøve å akseptere det og gå videre med livet og fortsette den bedringens vei jeg er på. 

Takk for støtten.

 

Endret 17. april 2018 av Kragebein
Ryddet for brukerdebatt og svar til slettet innlegg.

[Gjest supernova_87]

5 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Jeg fikk ikke sjansen til å si at jeg var lei meg for det til dem. De var ikke inne i rettsalen da jeg avga forklaring. Men jeg satt og strigråt da de vitnet for det var så vondt å høre på. Jeg hadde lyst til å si noe, men kunne ikke. Måtte bare sitte der stille og høre på alt sammen. 

Jeg forstår at jeg ikke oppførte meg bra og jeg er veldig lei for det. Men å dømme meg så hardt som jeg ble mener både behandlere og advokaten at de veldig feil. 

Men jeg kan ikke annet enn å prøve å akseptere det og gå videre med livet og fortsette den bedringens vei jeg er på. 

Takk for støtten.

Det er veldig dumt synes jeg at du ikke fikk muligheten til det. Jeg tenker litt sånn at her har på en måte retten tatt over en slags mellommenneskelig prosess som kunne skjedd mellom deg og dem. I stedet for at dere får forklart dere for hverandre og kan øke kunnskapen både hos dem og hos deg og føre til utvikling og samhold, så skal det bli dømt og vedtatt av eksterne personer. Jeg tenker det ville vært mer fruktbart for begge partner å snakke sammen. 

Det er sånn det er, og det er det lov å være lei seg og skuffet over, og så er det lurt sånn du beskriver å rette energien og fokuset mot veien fremover, eller kanskje også bare mot noe her og nå som kan være OK. Jeg tror vi har en tendens til å skamlegge våre egne følelser, noe som skaper mer lidelse. Noen ganger handler det om omgivelsene våre som fordømmer, men ofte er det jo internaliserte stemmer fra barndommens sår som nå kun opprettholdes av syke tankemønster. Vi har påtatt oss rollen som mobbere og voldsmenn overfor oss selv. Å latterliggjøre oss selv for eller klandre oss selv for eller nekte oss å ha de følelsene vi har opprettholder en antagelse om at vi er feil, og ikke er mennesker med en naturlig plass i verden. Vi gjør mot oss selv det vi gråter for at andre gjorde før/gjør. Hvis man klarer å akseptere de vonde følelsene vil man kanskje etter hvert også få plass til tanken "men det er jo forferdelig vondt, hva kan jeg gjøre for å fylle på med noe mer positivt". Å unnvike og distrahere og undertrykke følelsene gjør at de vedvarer. For hver gang man får en pause kommer de trykkende på igjen. Mens om man rir ut bølgen av følelsen vil man oppleve at "den går jo bort". Ikke helt på samme måte med de syke følelsene (depressiv nedstemthet og apati), men skuffelse og sinne og tristhet er NATURLIG, og fanges og vedvarer kun, tror jeg, ved motstand. Nå snakker jeg meg bort igjen. Jeg bare syns ikke du skal la noe få pålegge deg enda mer skam og "feil" for å føle det du føler. Vi føler masse irrasjonelt og teit, men det er OK. Ved å akseptere det er vi bedre i stand til å finne frem til hensiktsmessige tanker og følelser på veien mot bedring. 

[Skadeskutt]

35 minutter siden, Rainstorm skrev:

Det er veldig dumt synes jeg at du ikke fikk muligheten til det. Jeg tenker litt sånn at her har på en måte retten tatt over en slags mellommenneskelig prosess som kunne skjedd mellom deg og dem. I stedet for at dere får forklart dere for hverandre og kan øke kunnskapen både hos dem og hos deg og føre til utvikling og samhold, så skal det bli dømt og vedtatt av eksterne personer. Jeg tenker det ville vært mer fruktbart for begge partner å snakke sammen. 

Det er sånn det er, og det er det lov å være lei seg og skuffet over, og så er det lurt sånn du beskriver å rette energien og fokuset mot veien fremover, eller kanskje også bare mot noe her og nå som kan være OK. Jeg tror vi har en tendens til å skamlegge våre egne følelser, noe som skaper mer lidelse. Noen ganger handler det om omgivelsene våre som fordømmer, men ofte er det jo internaliserte stemmer fra barndommens sår som nå kun opprettholdes av syke tankemønster. Vi har påtatt oss rollen som mobbere og voldsmenn overfor oss selv. Å latterliggjøre oss selv for eller klandre oss selv for eller nekte oss å ha de følelsene vi har opprettholder en antagelse om at vi er feil, og ikke er mennesker med en naturlig plass i verden. Vi gjør mot oss selv det vi gråter for at andre gjorde før/gjør. Hvis man klarer å akseptere de vonde følelsene vil man kanskje etter hvert også få plass til tanken "men det er jo forferdelig vondt, hva kan jeg gjøre for å fylle på med noe mer positivt". Å unnvike og distrahere og undertrykke følelsene gjør at de vedvarer. For hver gang man får en pause kommer de trykkende på igjen. Mens om man rir ut bølgen av følelsen vil man oppleve at "den går jo bort". Ikke helt på samme måte med de syke følelsene (depressiv nedstemthet og apati), men skuffelse og sinne og tristhet er NATURLIG, og fanges og vedvarer kun, tror jeg, ved motstand. Nå snakker jeg meg bort igjen. Jeg bare syns ikke du skal la noe få pålegge deg enda mer skam og "feil" for å føle det du føler. Vi føler masse irrasjonelt og teit, men det er OK. Ved å akseptere det er vi bedre i stand til å finne frem til hensiktsmessige tanker og følelser på veien mot bedring. 

Ja absolutt. Og det er noe jeg har klart bedre den siste tiden. Å holde ut følelsen, å kjenne på det jeg kjenner på, og til slutt går akkurat det emosjonelle anfallet over. Uten at jeg har gjort noe destruktivt for å riste det av meg. Jo oftere jeg opplever at jeg takler det uten å skade meg på den ene eller andre måten jo mer "feedback" får hjernen på at "hey! Dette gjør jævlig vondt, men det varer ikke for evig og jeg kan stå i det uten å gjøre noe som ikke er bra for meg", jo lettere blir det å stå i det. 

Før fikk jeg suicidale tanker med en gang jeg begynte å gråte. Nå gråter jeg, tenker at dette er noe forbanna dritt. Kanskje jeg skriker meg i søvn. Men så våkner jeg opp/det går over og verden står enda. 

Jeg blir bare mer og mer bevisst på hvor viktig det er å anerkjenne følelsene, angsten og traumene. La det komme, la det gå over. Skriv om det. Snakk om det. Det går over. 

Så må jeg så klart stadig jobbe mot depresjonens natur. Jeg skriver dagslogg for å se at jeg faktisk gjør noe hver dag, selv om det noen dager er veldig lite. 

Jeg er på mitt friskeste på to år nå, jeg føler jeg har knekt en slags kode, eller kommet over en bøyg. Livet er fortsatt kjempetøft og ensomt. Men jeg går turer, sykler, er med mine barn og på fredag begynner jeg i arbeidspraksis på en dyreklinikk. Til sommeren får jeg meg endelig hund igjen. Som jeg skal trene til terapihund så jeg kan hjelpe andre som sliter psykisk. For man skal ikke undervurdere hva en hund kan gjøre med en som sliter.

Jeg skal gjennomføre samfunnsstraffen og gå videre med livet mitt. Men klart det gjør vondt å ha fått en slik dom. Tenk om det heller kunne blitt tatt opp i konfliktrådet. Jeg kunne fått beklaget og sagt at det var virkelig ikke meningen. Greit at det uansett sikkert ville kommet sanksjoner, men jeg tror det hele ville føltes veldig anderledes og mer rettferdig for meg. 

Men en ting er sikkert. Jeg trenger ingen AB til å stemple, trykke meg ned og tillegge meg egenskaper jeg ikke har. På bakgrunn av en kjip hendelse som skjedde for snart ett år siden. 

Endret 17. april 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

@Skadeskutt drit i det AB'en sier. Du er høyst velkommen hit og du har lov til å si hva du enn måtte ønske. Tanker, følelser, meninger, du er like mye velkommen her som alle andre. bortsett fra denne AB som kun er her for å sparke de som ligger nede.
Så vær så snill, ikke forlat oss på grunn av en feig og ondskapsfull AB. Vi er flere her som støtter deg 100%.  

Sliter litt med å tenke klart i dag, så beklager litt rotete svar.  

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

Nå vil jeg ikke tilbake i behandling mer. Jeg har gitt opp. Vil ikke. Klarer ikke. Orker ikke. Jeg er ferdig.

[Gjest making.a.mess]

På 19.5.2017 den 15.38, Manimal skrev:

Utrolig sterkt av deg. Du må ha vært langt nede! 

Det som jeg VET er at hjernen kan omprogrammeres. Det tar tid, og krever at man bevisst velger hva man tenker på. Det virker som du har kommet deg opp fra den værste gropa. Man skulle jo tro det var det vanskeligste? Så alt fremover burde vel være enklere? (Du kan jo i hvert fall tenke sånn) Det fine med "tankenes kraft" er at om du bestemmer deg for at noe er slik eller slik, så blir det jo en sannhet. 

Jeg tror fellesnevneren for mange med depresjon og angst er at de bryr seg for mye om andre. Hva andre tenker, hvordan man fremstår, hvordan hva en gjør påvirker andre osv. Rett og slett mangel på sunn/rasjonell egoisme som jeg tror er skadelig. Man blir selvoppofrende med følelsene sine so to speak. Man lever for andre og andres følelser. 

Jeg skal være litt forsiktig med å anbefale lektyre, i hvert fall av Ayn Rand. Men å lese om hennes filosofi "objektivismen" har faktisk vært til stor hjelp for meg personlig. Den handler i grunn mye om dette med å ikke leve for andre, og ikke ta ansvar for andres følelser. Den handler ikke om å være en egoistisk dust som mange fort tror om Ayn Rand - men heller om det å være betingelsesløs - dvs når jeg ikke forventer meg noe av deg, så skal jeg ikke gå rundt og tenke at du skal forvente deg noe av meg heller. At jeg VIL gi deg en gave fordi JEG vil det..det blir noe annet. Det er på mine vilkår. 

Litt Ayn Rand, litt buddist talks (sjekk ut Ahjan Sona på youtube. Han har mye bra, og har på mange måter "oversatt" buddisme til vesten, slik at det blir litt mer begripelig og håndfast, litt yoga, litt mer trening og litt mer kontakt med pusten, så tror jeg man kommer langt

Alle andre er heller ikke så veldig "friske" heller. Folk er jo klin sprø stort sett. Man må bare ikke gå rundt og tro at man er den eneste som sliter, og at ens egne tanker er så unike i sin depressivitet og angstfullhet. Problemet blir at man ender sånn opp i seg selv, og blir så opptatt av ens problemer, feil og mangler at det overskygger alt bra. De som er "friske" er bare de som i større grad ignorerer alt dette, og som er flinkere til å leve mer i kroppen enn i hodet. 

Lykke til med å komme deg tilbake i verden. Kan ikke skjønne hvorfor det ikke skulle gå bra? Bare kom deg ut hit sammen med resten av oss lunatics. Vi er alle klin sprø, men hva skal man gjøre da?  

Åpenbart at man bryr seg om hva andre mener. Hele livet så hører man jo folk snakke om late navere og at folk med angst og depresjon bare burde « få ræva ut av sofaen». «Hvorfor skal jeg betale skatt før å fø late navere, spark dem ut i jobb» og denslags. Det høres overalt. I vennekrets, på arbeidsplasser, av familie. Ingen sier det når noen det gjelder er i rommet. Jeg har mange ganger utelatt å si noe i sånne diskusjoner. Kjenner blant annet en på fjesboka som avogtil har noen «faens navere» statuser. Og bedre blir det ikke av lars monsen som tar med seg handicappede på tur: «se hva de kan uten armer og bein, mens folk kaller seg psykisk syke og bare sitter i sofaen». Så nei, det er slett ikke lett å ikke bry seg om hva andre tror. Og hvor mange ganger hører man ikke «det er bare å ta seg sammen» eller «bare å trene», eller «har man en jobb å gå til så hadde man ikke vært syk». Sikkert sånn for noen men kjedelig at det skal være en mal for alle. 

Bare man nevner ordet selvmord så vil ingen ha noe mer med en å gjøre, på lik linje som om man skulle hatt svartedauen i hæla. Selv her inne så kan ikke en setning om temaet fullføres før tråden blir stengt. Så åpenbart ikke lurt å si særlig mye. Jeg tenker det hadde vært godt for noen å fjerne litt av skammen og få snakket om det. Å mette behovet uten å trenge å gjøre gjerningen kan kanskje redde noen. Samfunnet er smekkfullt av tabuer og fordommer som det er bortimot umulig å la seg påvirke av.