Den store depresjonstråden

[dillyduzit]

"I have a hard time with life, sometimes. Sometimes It's great, but a lot of times for me, it's really hard" 

Regnet har gitt seg, den blå himmelen titter frem bak skyene. I dag slo sorgen og tanker om håpløshet meg rett i fjeset. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg kommer til å klare. Noen har evnen til å få gull ved hver ting de tar på, jeg har evnen til å få alt til å råtne. Jeg bekymrerer meg for hver minste ting, stressnivået er høyt og det gir ikke slipp. Jeg husker så godt hvordan jeg hadde det i Australia med mannen, ikke en eneste tanke var koblet opp mot stress (eller jo, men da for å finne riktig gate i den endeløse store flyplassen i Bangkok). Jeg ble godt tatt i mot og jeg ble sett. For første gang hadde jeg ikke hjemmelengsel og for første gang følte jeg meg ikke håpløs. Perth Hills gav meg en sjelden ro. En ro jeg lenger så etter i øyeblikk som dette. 

Håpløshet, håpløshet og verdiløshet. Jeg har ingen verdi uten håp, men jeg har ingen håp med verdi. 

"We can't have everything we want in life. We just have to enjoy that what we have been given" ser jeg noen har oppdatert på facebook. Hun har jo rett, men hvordan kan du forsone deg med at livet setter deg på prøvelse etter prøvelse? Når skal du få få oppleve roen så mange snakker om? Jeg har hørt mer og mer på sangene fra Linkin Park igjen og finner en slags trøst i dem, en trøst ingen andre kan gi. 

Kanskje jeg bare er ekstra sårbar i dag? Himmelen er lik som dagen farfar døde av sykehusfeil. Utløseren til det hele. Glasshjertet har blitt limt sammen for hvert år han har vært borte, men det sprekker alltid litt opp på slike dager himmelen er som dette. 

 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Noen medisiner gir munntørrhet og da kan man få tannlege dekket av Helfo. 

Anonymkode: 7a426...f40

Alt er så perfekt på papiret. NAV, hefo og alt slikt. Men i praksis.. glem det, de fungerer ikke, de kan ikke holde sine egne lovnader, regler og ord. 

Jeg har tatt spyttprøver, fått legeerklæring fra fastlege, psykiater OG psykolog. Fikk avslag fra Helfo. Fikk beskjed om å ta en ny spyttprøve, ikke spør meg hvorfor, men det var bortkastet tid, energi og penger. Fordi jeg fikk igjen avslag. Husk det er jævlig lang behandlingstid, gang dette med 2. Spyttprøvene viste at jeg hadde ekstrem munntørrhet, men helfo mente NAV skulle dekke.  Mine tannproblemer kommer etter 10 år med medisiner som gir ekstrem munntørrhet. Bruker drops og munnskyld for munntørrhet. Men det er ikke hver måned jeg har økonomi til det, fordi medisinene koster en del også. Kun 1 av 3 er dekt av blåresept. 

Så var det strake vegen til NAV da. Søke om sosial hjelp grunnet avslag fra heflo. Måtte ha nye oppdaterte papirer fra tannlege, fastlege, psykolog og psykiater. Så da var det å løpe rundt som en hodeløs kylling stappfull av angst. Alt dette var da angsten var på sitt verste. Så var det å vente, vente, vente.. avslag. Igjen. Fordi de mente jeg skulle klare å dekke 11 000 kr når jeg går på minstesats av aap og jeg gikk ut i 0 hver bidige måned. Så røk vaskemaskinen, samme dag som jeg fikk avslag. 
Fikk et sammenbrudd og ble innlagt på dps. Så nære på å ta mitt eget liv, har jeg aldri vært før. Og jeg vil ikke tilbake dit, jeg vil ikke tenke på det. Når noen spør om jeg har vært innlagt, så sier jeg nei. fordi jeg vil ikke forholde meg til det. Jeg klarer det ikke. Fordi tennene mine er enda jævligere nå.. og det er vondt å tenke på. Jeg har en halvtann, HALV, det har falt av en bit og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg har ikke penger til det. Faen at jeg må snakke om det. Klarer ikke. 

Så ikke kom her og si "ja men du får da det og det". Aldri i livet. NAV og helfo, de er perfekte på papiret men i praksis suger de. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Alt er så perfekt på papiret. NAV, hefo og alt slikt. Men i praksis.. glem det, de fungerer ikke, de kan ikke holde sine egne lovnader, regler og ord. 

Jeg har tatt spyttprøver, fått legeerklæring fra fastlege, psykiater OG psykolog. Fikk avslag fra Helfo. Fikk beskjed om å ta en ny spyttprøve, ikke spør meg hvorfor, men det var bortkastet tid, energi og penger. Fordi jeg fikk igjen avslag. Husk det er jævlig lang behandlingstid, gang dette med 2. Spyttprøvene viste at jeg hadde ekstrem munntørrhet, men helfo mente NAV skulle dekke.  Mine tannproblemer kommer etter 10 år med medisiner som gir ekstrem munntørrhet. Bruker drops og munnskyld for munntørrhet. Men det er ikke hver måned jeg har økonomi til det, fordi medisinene koster en del også. Kun 1 av 3 er dekt av blåresept. 

Så var det strake vegen til NAV da. Søke om sosial hjelp grunnet avslag fra heflo. Måtte ha nye oppdaterte papirer fra tannlege, fastlege, psykolog og psykiater. Så da var det å løpe rundt som en hodeløs kylling stappfull av angst. Alt dette var da angsten var på sitt verste. Så var det å vente, vente, vente.. avslag. Igjen. Fordi de mente jeg skulle klare å dekke 11 000 kr når jeg går på minstesats av aap og jeg gikk ut i 0 hver bidige måned. Så røk vaskemaskinen, samme dag som jeg fikk avslag. 
Fikk et sammenbrudd og ble innlagt på dps. Så nære på å ta mitt eget liv, har jeg aldri vært før. Og jeg vil ikke tilbake dit, jeg vil ikke tenke på det. Når noen spør om jeg har vært innlagt, så sier jeg nei. fordi jeg vil ikke forholde meg til det. Jeg klarer det ikke. Fordi tennene mine er enda jævligere nå.. og det er vondt å tenke på. Jeg har en halvtann, HALV, det har falt av en bit og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg har ikke penger til det. Faen at jeg må snakke om det. Klarer ikke. 

Så ikke kom her og si "ja men du får da det og det". Aldri i livet. NAV og helfo, de er perfekte på papiret men i praksis suger de. 

Anonymkode: 02b68...f39

Det var trist å lese. En jeg kjenner har Sjøgrens og får dekket tannlege, men fikk det ikke tidligere av sin egen tannlege. Hen måtte oppsøke min tannlege som er oppdatert på alt av lover og regler for å få det dekket. Men i mellomtiden kan jo lovene ha blitt forandret til det verre for oss uten høye inntekter. Vi bor i et kaldt samfunn der pengene ser ut til å styre mest. 

Anonymkode: 7a426...f40

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var trist å lese. En jeg kjenner har Sjøgrens og får dekket tannlege, men fikk det ikke tidligere av sin egen tannlege. Hen måtte oppsøke min tannlege som er oppdatert på alt av lover og regler for å få det dekket. Men i mellomtiden kan jo lovene ha blitt forandret til det verre for oss uten høye inntekter. Vi bor i et kaldt samfunn der pengene ser ut til å styre mest. 

Anonymkode: 7a426...f40

Har hørt om flere som har fått dekket og andre ikke. Det virker som at de har en kvote per år. Et x antall søknader som blir akseptert, alt over den kvoten får avslag. Ikke at de tenker slik, men det føles sånn ut. Da det er så forskjellig fra person til person. Må enten prøve å søke igjen senere.. eller vente på at jeg vinner i lotto. Eventuelt blir frisk og får jobb. Da vil tannlege være første prioritet. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Kylling]

På 5.3.2018 den 13.29, AnonymBruker skrev:

Jeg var innlagt ja. 

Anonymkode: 59

Endret 23. april 2018 av Kylling

[Kylling]

Beklager. Det var ikke jeg som skrev hovedinnlegget. Mobilen min er ustabil, stopper plutselig opp. Skulle egentlig bare sitere hovedinnlegger og gi et råd. 

Fasiken heller. 

[Elán]

Nå føler jeg at jeg har kommet på et nytt nivå av håpløshet. Tanker og forvirring. Jeg vil ikke lengre ha hjelp. Vil egentlig bare sitte i leiligheten min å råtne. Orker meg ikke ut, orker ingenting. Vil ikke mer.

[AnonymBruker]

Jeg gikk til tannlegen og fortalte om tannlegeskrekk pga. overgrep, og jeg betalte bare 20% av summen. Det er ikke umulig å få det dekket.

Anonymkode: 65076...31a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Noen medisiner gir munntørrhet og da kan man få tannlege dekket av Helfo. 

Anonymkode: 7a426...f40

Du får bare dekket deler av det, ikke hele beløpet. I hvert fall er det slik for meg. jeg får dekket omtrent halve beløpet pga min munntørrhet.

Anonymkode: 96cb4...077

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alt er så perfekt på papiret. NAV, hefo og alt slikt. Men i praksis.. glem det, de fungerer ikke, de kan ikke holde sine egne lovnader, regler og ord. 

Jeg har tatt spyttprøver, fått legeerklæring fra fastlege, psykiater OG psykolog. Fikk avslag fra Helfo. Fikk beskjed om å ta en ny spyttprøve, ikke spør meg hvorfor, men det var bortkastet tid, energi og penger. Fordi jeg fikk igjen avslag. Husk det er jævlig lang behandlingstid, gang dette med 2. Spyttprøvene viste at jeg hadde ekstrem munntørrhet, men helfo mente NAV skulle dekke.  Mine tannproblemer kommer etter 10 år med medisiner som gir ekstrem munntørrhet. Bruker drops og munnskyld for munntørrhet. Men det er ikke hver måned jeg har økonomi til det, fordi medisinene koster en del også. Kun 1 av 3 er dekt av blåresept. 

Så var det strake vegen til NAV da. Søke om sosial hjelp grunnet avslag fra heflo. Måtte ha nye oppdaterte papirer fra tannlege, fastlege, psykolog og psykiater. Så da var det å løpe rundt som en hodeløs kylling stappfull av angst. Alt dette var da angsten var på sitt verste. Så var det å vente, vente, vente.. avslag. Igjen. Fordi de mente jeg skulle klare å dekke 11 000 kr når jeg går på minstesats av aap og jeg gikk ut i 0 hver bidige måned. Så røk vaskemaskinen, samme dag som jeg fikk avslag. 
Fikk et sammenbrudd og ble innlagt på dps. Så nære på å ta mitt eget liv, har jeg aldri vært før. Og jeg vil ikke tilbake dit, jeg vil ikke tenke på det. Når noen spør om jeg har vært innlagt, så sier jeg nei. fordi jeg vil ikke forholde meg til det. Jeg klarer det ikke. Fordi tennene mine er enda jævligere nå.. og det er vondt å tenke på. Jeg har en halvtann, HALV, det har falt av en bit og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg har ikke penger til det. Faen at jeg må snakke om det. Klarer ikke. 

Så ikke kom her og si "ja men du får da det og det". Aldri i livet. NAV og helfo, de er perfekte på papiret men i praksis suger de. 

Anonymkode: 02b68...f39

Akkurat nå er det halv pris på apotek 1 for den munnskyllen som tannlegene anbefaler for munntørrhet. Om du er usikker på hvilken, spør. Den koster nå 60 kr. Stor flaske som varer lenge. Det er en type de absolutt anbefaler over de andre som har desidert mest fluor i seg, den bruker jeg også, og den virker virkelig. Bare et tips til dere som sliter med munntørrhet.

Anonymkode: 96cb4...077

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat nå er det halv pris på apotek 1 for den munnskyllen som tannlegene anbefaler for munntørrhet. Om du er usikker på hvilken, spør. Den koster nå 60 kr. Stor flaske som varer lenge. Det er en type de absolutt anbefaler over de andre som har desidert mest fluor i seg, den bruker jeg også, og den virker virkelig. Bare et tips til dere som sliter med munntørrhet.

Anonymkode: 96cb4...077

Jeg bruker munnskyll og drops. Og har 3 nye liggende. Tannproblemene står nå helt stilt. Ikke noe forverring *bank i bordet*. Men det er fortsatt måneder hvor det er trangt økonomisk og må nedprioritere munnskyll. Synes ikke de varer så lenge heller  
Uten munnskyllet så hadde jeg nok vært tannløs nå.

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

@dillyduzit angående å akseptere når livet bare gir prøvelse og prøvelse. Jeg synes før det var så provoserende. Hva faen skal jeg akseptere at livet er helt jævlig mot noen? Men jeg leste nylig en bok som handlet om det med aksept. Og jeg forstod litt mer. At aksept er ikke å like. Aksept er ikke å stå stille og gjøre ingenting. Men det er helt nødvendig. Den hjalp meg. Hjalp meg å se hvordan å akseptere her og nå nærmest kan flytte fjell. Endre perspektivet helt. At lidelsen oppstår når man ikke aksepterer smerten. Og det høres jo ut som psykomumbojumbo når jeg skriver det nå. Men ja jeg fikk en sånn erkjennelse i februar mars eller hva det var. At aksepten ikke er provoserende, men bare ro. Ro. Men det er vanskelig da. Boken heter "Å leve et liv, ikke vinne en krig" av Anna Kåver. Helt OK sånn ellers, litt dårlig også egentlig, men ga meg en viktig innsikt. I at det som ødelegger er at jeg kjemper sånn mot det som jeg ikke kan endre. Jeg stritter mot det vonde og gjør det med det større. Mens ved å akseptere kan jeg jobbe mot det friske. Mot bedring. Jeg brukte så mye tid på et sinne og en sorg, og joda jeg sørger nå også, men jeg ser at det er ikke hensiktsmessig å stritter i mot de tingene som bare ER. Så jeg øver meg på å akseptere og det frigjør krefter til å kjempe for (towards) livet. I stedet for å kjempe mot (against) livet. Bare noen tanker jeg fikk når jeg leste innlegget ditt. 

Jeg trenger å gråte. Så sykt. Hvordan gråter man? Jeg går langs paprikaen og løken på butikken og holder på å få sippetryne, men holder det inni meg. Som alltid.  Men det er det som skjer når du alltid holder det inni deg, at det nesten spretter ut når det passer minst. Jeg tenkte på det da, en stygg og ekkel tanke at jeg nærmest var misunnelig på dere som gråter her inne. Jeg vil ha den renselsen. Tror jeg har kommet så langt nå at gråten ville vært rensende vs sånn det var før at den bare var sluser som sprakk før ansiktet igjen ble stein. Men det er sjelden jeg gråter. I august møtte jeg en halvdød mus på min vei og jeg gråt så hjerteskjærende da. Og ble syk resten av uka fordi jeg var så jævlig satt ut av den musa som lå der alene og bare døde. Og jeg tror jeg kjente meg igjen i den. Men ikke si det til noen. Nå deler jeg for mye. Men uansett da gråt jeg. Det sprakk og hele verden kunne se der jeg satt med ei mus i en boks ved veien og gråt som et helvete. Men jeg vet ikke hvordan. Hvordan gråter jeg? Jeg trenger det. Før jeg skjærer av meg foten elns. 

[Skadeskutt]

Sitter (eller ligger) som vanlig alene hjemme. Jeg har brukt så enormt med energi den siste tiden på å gjøre positive endringer. Får mye positiv respons av behandler og øvrig miljøpersonell. De har jo fulgt meg hele veien, sett hvor dårlig jeg har vært, sett meg både ruset og oppløst i tårer, blek og helt ute av stand til å klare meg en eneste kveld hjemme uten at noe gikk galt. Positive endringer har det vært, men jeg er likevel like alene. Føler meg like lost. 

Jeg måtte avbryte arbeidspraksis fordi jeg taklet det ikke. Jeg har ikke klart å møte opp. Angst og forventningspress, møte opp til et gitt tidspunkt, vise de gode sidene mine og gjøre en god jobb. Jeg klarte det bare ikke. Er ikke klar. Klarte i det minste å være ærlig med arbeidsgiver så broen er ikke brent. Det er bare utsatt til jeg har vært stabil lenger enn jeg har vært. Jeg er skuffet over meg selv. Vet ikke om jeg feiger ut bare fordi det er nytt og skummelt, eller om jeg har tatt et fornuftig valg og at det er til det beste å vente. 

Jeg bare føler at jeg jobber så hardt med meg selv, men er like deprimert og like alene. Eller jeg er mer alene. Fordi jeg ikke ruser meg.

Jeg sliter mye med korttidshukommelsen for tiden. Jeg har tenkt at det er en midlertidig skade etter at jeg ble banket. Depresjon gir også problemer med hukommelsen, men jeg er såpass erfaren med depresjon at jeg vet det ikke er det som er årsaken. 

I starten av februar tok jeg ved et uhell en alvorlig overdose. Jeg var ukritisk og mente ikke å fremprovosere det. Jeg husker lite fra samme kveld og dagene etterpå. Egentlig litt sykt. Så i går fant jeg ut at jeg skulle lese journalen fra da jeg var på hjerteovervåkningen. Der stod det at jeg hadde blitt mer og mer somnolent, at jeg pustet mer og mer overfladisk og oksygenmetningen vær helt nede i 70%. Det er skikkelig lavt. Andre ganger jeg nesten har mistet livet så har den vært over 85% i alle fall. Jeg fikk antidot og ble konstant overvåket. De vurderte intubering, men jeg reagerte bra på "motgiften" så de fortsatte heller å gi meg det imens de overvåket. Endte opp med fastvakt også fordi da jeg våknet mer til gjorde jeg et par forsøk på å ta livet mitt. Dette husker jeg ikke noe som helst av. 

Men i alle fall. Nå sitter jeg og funderer på at den lave oksygenmetningen kan være årsaken til den dårlige korttidshukommelsen.  Ikke volden jeg ble utsatt for en uke senere. Det var ikke et problem før denne overdosen eller volden. 

Har tenkt det var volden, men innser nå at det kanskje er selvforskyldt. At jeg har skadet hjernen min. Huff. 

Jaja. Nå får jeg besøk av kontakt i den psykiatriske hjemmetjenesten. 

[AnonymBruker]

@Rainstorm kjenner igjen den følelsen, av å ikke kunne gråte. Jeg må liksom bare få det ut! slik at jeg slipper å ha det vondt. Den siste tiden har vært så rar. Evig følelse av å måtte gråte, få alt ut.. men så kommer det ingenting. Før det plutselig smeller. I den siste uken så har jeg gått fra å være helt ødelagt nede i kjelleren, nummen, fjern.. til eksplosjon av tårer. I stad nå, nesten 2 timer med konstant gråting. Helt utav det blå, slo meg rett ned.. nå. ingenting, helt tom. 

Det å gråte er så komplisert for min del. Fordi jeg hater og elsker det. Hater det, fordi det er bevis på at noe er galt. Jeg er også redd for å bli oppdaget av noen. Men jeg elsker det, fordi det blir så mye lettere etterpå. Man kan si hva man vil, fjern og nummen er kanskje ikke så positivt.. men akkurat nå så trenger jeg det. Jeg trenger en pause fra alt. 
Det er så frustrerende, jeg har null kontroll. Noen ganger så skulle jeg ønske at jeg brøt sammen foran psykologen. For da er jo katten ut av sekken på en måte. Går nesten å venter på den dagen. For da mister jeg kontroll over tanker og oppførsel (ukontrollerbart grining).. men til vanlig så sliter jeg med å åpne meg. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Skadeskutt]

Gråting er ikke enkelt når man er vant til å undertrykke det. Sliter med det samme. 

En og annen gang presser det seg en tåre eller to ut. Svært svært sjeldent får jeg til å virkelig gråte. Og enda mer sjeldent skjer det når jeg sitter og snakker med behandler. Det er jo da jeg virkelig trenger å få kontakt med følelsene mine, da jeg kan få støtte og hjelp til å takle det. I stedet for, når det først skjer, så er det sent på kvelden når jeg er helt alene. Kjipt. 

Ikke det at jeg ønsker å gråte. Jeg hater det, men det er noe med å føle seg som et normalt menneske som klarer å gråte over ting som bør gråtes over! Framfor å sitte der og virke helt følelsesløs. Snakke om fæle ting som om det var det samme som å snakke om en shoppingtur. Føler faktisk at det at jeg har denne enorme muren mellom tanker og følelser har gått ut over empatien min. Altså jeg vet den er der, jeg føler med andre og gjør det jeg kan for å støtte og hjelpe. Men på samme tid så FØLER jeg det ikke i den grad jeg gjorde før. Når empatien trigges hos meg så får jeg mer angst og blir kvalm. Som om jeg blir redd for å kjenne på følelser. Det er jo nettopp det da. Jeg ER redd for mine egne følelser. Jeg øver meg på å tåle det nå, men redselen sitter foetsatt i. 

@Rainstorm Det med den musen kan jeg kjenne meg igjen i. Har ikke opplevd det samme, men er det én ting som virkelig er en trigger hos meg så er det lidende dyr. Hadde nok blitt lei meg jeg også. Og livredd. For jeg hadde følt jeg måtte hjelpe den til å bli ferdig med lidelsen, men jeg klarer jo ikke å ta livet av en edderkopp en gang. Møter jeg på en sommerfugl, larve eller what ever på en gåsti og jeg ser de er litt reduserte, så flytter jeg dem til en tryggere plass hvor de ikke kan bli tråkket på. Så tror jeg hadde begynt å gråte jeg også. Kanskje ikke av samme grunn som deg, men gråting likeså. 

Endret 23. april 2018 av Skadeskutt

[SesameStreet]

Å nei! Hva er det jeg driver med? Hvorfor tar jeg på meg verv? Riktignok ikke noen store verv, men herregud, hva faen er det jeg driver med? Puste. Puste. Puste. Jeg må huske å puste. 

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, Skadeskutt skrev:

*snip*

Jeg endte opp med å hjelpe den da. Tok den med til dyrelegen og hele pakka. Og jeg tror det var like før dyrepleier spurte om de måtte ringe noen for meg, men jeg klarte jo heldigvis å ta meg sammen nok til å ikke hikste meg i hel mens jeg stod og overleverte den. Og de fikk forsikret meg flere ganger om at den ikke kom til å lide mer. Og joda, jeg bryr meg om dyr, og det var vondt i seg selv, men den stakkars musa altså, den var så håpløst alene. I den store verden. Og folk bare gikk forbi og så den ligge der halvveis lam, og halvdød, og folk lo og folk levde og ingen brydde seg. Og det var bare en sånn kosmisk smerte i det hele. 

Jeg ønsker å gråte jeg. Jeg er kommet dit nå. Jeg tror på at gråten kan være rensende. Jeg er en svært emosjonell person, og før tenkte jeg alltid at det var bare dritteit, men kanskje det er litt fint også? Jeg blir veldig lettrørt, og har kanskje for mye empati, lever meg så inn i andres ting at jeg glemmer at det ikke er mitt. Men mine egne ekte følelser, da har jeg ofte pleid å forsvinne fra mitt eget hode. Jeg husker det er mange tråder her inne som har rørt meg, eller når folk er snille da blir jeg veldig rørt og begynner å gråte. Men jeg bare ler av det, fniser det bort. "Haha, jeg er så emosjonell!" sier jeg. Det er bare på overflaten og jeg blir livredd, livredd for å gråte for alltid om jeg først begynte skikkelig. For en del år siden da jeg først ble syk lå jeg og gråt i senga hver dag i over et år, og så ble jeg sykere, og slutta med det. Det bare brast noen ganger, men det var ikke en sånn god gråt. Det var en sånn innbitt som du prøver å holde inni deg, trykke ned, bekjempe. Men jeg vil at jeg skal tro på at min gråt har en plass, og min glede har en plass. JEG har en plass. Og å ikke være redd for å ta den plassen. Jeg har lov til å være og føle alt som jeg er og føler! (Så lenge jeg ikke skader andre da! Jeg er ikke for å være en sånn som trykker andre ned bare fordi "lufta er fri for alle!"!) Jeg føler meg som et frø. Som at spiren snart kanskje bryter gjennom overflaten. Litt mer sol nå. Bare litt mer.
Jeg trodde aldri jeg kunne kjenne det sånn, eller kom hit jeg er nå. Aldri. Og det er nesten utrolig nå også. 

Jeg skulle ønske dere andre her også kunne kjenne det sånn. 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

*snip*

Hater det, fordi det er bevis på at noe er galt. 

Anonymkode: 02b68...f39

Er det bevis på at noe er galt? Gråt og tristhet er jo en naturlig følelse. Jeg tenker at det er sykere å ikke gråte, eller undertrykke det, enn å slippe det ut. Apatien og langvarig nedstemthet er sykelig, men sorgen er jo en del av å være menneskelig, enda så vondt det er. Omstendighetene er kanskje gale, men kanskje det er det naturligste i verden å gråte? 

Psykologen min dreiv og pusha meg en gang jeg var der, dreiv på med det der pisset (neida, det er bra) om at "bare la det komme, slipp følelsene frem" og jeg ble så overveldet av følelsene at jeg kjefta på ham. Jeg ropte ut fordi jeg ikke klarte å bite tennene sammen og se i veggen mer. Jeg vet at det er bra å slippe følelsene til, men det virket umulig, så når han fortsatte å pushe så bare ropte jeg at han måtte slutte med det jævla tullet. Men den dagen jeg kan gråte der, og ikke gå derfra og skamme meg, men tenke at det var på sin plass, og det var godt, ja da har jeg kommet langt. Da har jeg kommet til et sted jeg ikke trodde jeg skulle komme. Da kan jeg kanskje tro på at jeg kan bli helt bra. Jeg har så lyst på det. 

Jeg kjenner meg ... håpefull. Men det tør jeg ikke skrive, og i alle fall ikke poste. *sukk* Gjør det likevel!  

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg har fått en plan for oppholdet, og en foreløbig dato for når jeg får reise hjem, synes det er veldig lenge til. Jeg kan jo reise når jeg vil, men nå er jeg da en gang her. Jeg har fått igjen smertestillende (takk og lov) og begynt på ny medisin for depresjon, litt skeptisk siden det forventes forverring før bedring. Derfor ønskes det at jeg blir her.

Jeg har og en sperre mot det å få besøk her, av en eller annen grunn, så nå har jeg fått en utfordring. Og det er å være med på samarbeidsmøte eller pårørendemøte (jeg vet ikke hva det heter) på fredag. Det kjenner jeg at jeg kommer til å slite litt med. Jeg liker ikke helt hvordan angsten har endret seg, fra å være episoder med panikkanfall til nå å være ganske generell og tilstede hele tiden, jeg kjenner meg faktisk litt pinglete. Den følelsen av total håpløshet og "udiskutable tanker" dukker opp nå og da, men ikke fult så overveldene som før. De ansatte er veldig flinke og trygge folk, føler jeg har lagt all min kontroll over til dem og det er merkelig nok helt greit, per dags dato. Og det som er nevnt før i tråden om å ikke klarer å gråte, det gjelder ikke meg for å si det sånn. Det er flaut, men det skal ikke mye til, blir jeg rørt griner jeg, om noe er vanskelig eller vondt griner jeg. Og da tilbake til å føle seg litt pinglete og skamfull igjen. 

[Gjest supernova_87]

24 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har fått en plan for oppholdet, og en foreløbig dato for når jeg får reise hjem, synes det er veldig lenge til. Jeg kan jo reise når jeg vil, men nå er jeg da en gang her. Jeg har fått igjen smertestillende (takk og lov) og begynt på ny medisin for depresjon, litt skeptisk siden det forventes forverring før bedring. Derfor ønskes det at jeg blir her.

Jeg har og en sperre mot det å få besøk her, av en eller annen grunn, så nå har jeg fått en utfordring. Og det er å være med på samarbeidsmøte eller pårørendemøte (jeg vet ikke hva det heter) på fredag. Det kjenner jeg at jeg kommer til å slite litt med. Jeg liker ikke helt hvordan angsten har endret seg, fra å være episoder med panikkanfall til nå å være ganske generell og tilstede hele tiden, jeg kjenner meg faktisk litt pinglete. Den følelsen av total håpløshet og "udiskutable tanker" dukker opp nå og da, men ikke fult så overveldene som før. De ansatte er veldig flinke og trygge folk, føler jeg har lagt all min kontroll over til dem og det er merkelig nok helt greit, per dags dato. Og det som er nevnt før i tråden om å ikke klarer å gråte, det gjelder ikke meg for å si det sånn. Det er flaut, men det skal ikke mye til, blir jeg rørt griner jeg, om noe er vanskelig eller vondt griner jeg. Og da tilbake til å føle seg litt pinglete og skamfull igjen. 

En vakker dag håper jeg at du og jeg kan grine uten å skamme oss! Uten å tillegge oss karakteristikker som pinglete! Uten å kritisere oss selv i hodet etterpå! 

Hører du på podcast? Legen min tipset meg om noen interessante podcaster, en som het Kraft med ei dame som het det til etternavn, husker ikke hva hun het. Men uansett ene podcasten heter "Redd for folk" og den handler om sosial angst da, men beskriver også en del om vanlig angst. Og noe interessant som nevnes er hvordan vår fysiske holdning, og våre handlinger, helt aktivt påvirker angsten. For amygdala er litt skvetten av seg. Driver og reagerer når det ikke er hensikt. Men når kroppen agerer som om det ikke er noen ytre fare forteller man idiotene i styrrommet i amygdala om at "hei, kutt ut, dette er jo bare chill", f.eks, med å åpne armene, og stille seg laglig til for hogg, eller gå nærmere det man er redd. Jeg har prøvd det litt ut, og det er ganske interessant hvordan kroppen reagerer. Vanligvis før ville jeg krympet meg, skjult meg, sunket sammen, og alt dette er jo for å gjøre oss mindre utsatt for angrep, å ikke bli sett, og ikke bli truffet av angrepet, men det forteller samtidig hjernen at "ja, her må du jammen passe på". Det er helt snodig, og det tar jo ikke hele brodden bort, men jeg ble overrasket over at det faktisk helt tydelig har noe å si. Vet ikke om noe av det ga mening. For meg hjalp det å innse at denne angsten ikke er helt uforklarlig, men at det er helt konkrete ting som skjer i hjernen som får kroppen til å føles så stram og ekkel, og hele hjernen til å nærmest shut down. I en fight or flight situasjon kan du jo ikke drive å vurdere hva du skal ha til middag eller reflektere over verdensproblemer, du må ha fullt fokus på omgivelsene, og det er jo også derfor man nærmest zoomer inn på det rundt, og blir hyperoppmerksom på andres blikk. Det å skjønne at dette er reaksjoner hjernen gjør for å hjelpe meg, men som er trigget i helt feil situasjoner fikk meg til å bli litt sånn som en slags barnehageonkel til hjernen "hallaien hjerne, jeg skjønner at du prøver å hjelpe meg, men jeg tror ikke du tenker klart nå" og så fysisk agere motsatt av det amygdala forteller meg, og se hvordan jeg gjenvinner funksjon i pannelappen og den mer tenkende hjernen. Snodigsnodig. Interessant synes jeg. Nå babler jeg. Tenkte kanskje det kunne være interessant for noen andre. Blablabla.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg har fått en plan for oppholdet, og en foreløbig dato for når jeg får reise hjem, synes det er veldig lenge til. Jeg kan jo reise når jeg vil, men nå er jeg da en gang her. Jeg har fått igjen smertestillende (takk og lov) og begynt på ny medisin for depresjon, litt skeptisk siden det forventes forverring før bedring. Derfor ønskes det at jeg blir her.

Jeg har og en sperre mot det å få besøk her, av en eller annen grunn, så nå har jeg fått en utfordring. Og det er å være med på samarbeidsmøte eller pårørendemøte (jeg vet ikke hva det heter) på fredag. Det kjenner jeg at jeg kommer til å slite litt med. Jeg liker ikke helt hvordan angsten har endret seg, fra å være episoder med panikkanfall til nå å være ganske generell og tilstede hele tiden, jeg kjenner meg faktisk litt pinglete. Den følelsen av total håpløshet og "udiskutable tanker" dukker opp nå og da, men ikke fult så overveldene som før. De ansatte er veldig flinke og trygge folk, føler jeg har lagt all min kontroll over til dem og det er merkelig nok helt greit, per dags dato. Og det som er nevnt før i tråden om å ikke klarer å gråte, det gjelder ikke meg for å si det sånn. Det er flaut, men det skal ikke mye til, blir jeg rørt griner jeg, om noe er vanskelig eller vondt griner jeg. Og da tilbake til å føle seg litt pinglete og skamfull igjen. 

Du som har vært igjennom så mye har vært veldig sterk, du er ikke pinglete. Man sier jo at de som blir rammet av angst og depresjon, er de som har vært sterk for lenge. Er det like flaut å gråte om man har fysiske smerter eller er syk fysisk? Hva går det ut på at du ikke vil ha besøk? 

Jeg synes det er flott at du nå får skikkelig hjelp. 

Anonymkode: 678af...b79