Den store depresjonstråden

[Skadeskutt]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet det er helt riktig det du skriver. Jeg hadde jublet med andre for det samme, "du holdt ut 3 uker, drit i sprekken, du klarte det!".. men for meg selv, så drar jeg meg selv ned. Jeg har failet, tabbet meg ut, ødelagt alt. 

Jeg vet ikke helt hvorfor.. men jeg har plutselig blitt livredd for infeksjon. Jeg sover med to katter i sengen og er livredd for å pådra meg infeksjon. Dette gjelder alle sår, har 2 gnagsår på føttene som jeg også er redde for. Jeg tørr ikke å bruke plaster, fordi jeg er redd for at det skal bli fukt. Fukt gjør det verre. Ikke tørr jeg å rense for ofte. Vet ikke helt hvorfor denne frykten har kommet utav det blå. Så en sprekk føles enda mer katastrofe enn før.  

Anonymkode: 02b68...f39

Ja, man er jo gjerne langt mer kritisk mot seg selv. Jeg prøver å tenke hvordan jeg hadde tenkt om andre, og når jeg da tenker langt bedre enn når jeg tenker direkte på meg, så prøver jeg å overbevise meg selv at jeg ikke kan være hardere mot meg selv enn jeg ville vært mot andre. Det er vanskelig da. 

Kanskje det at du nå fokuserer sånn på infeksjonsfare bare er en måte å ubevisst flytte fokus fra det som egentlig plager deg. Det som gjorde at du skadet deg i utgangspunktet. 

Vet ikke jeg, men jeg har bare vært sånn høvelig stabil i ca en måned, så jeg kjenner meg igjen i mye og jeg vet ærlig talt ikke om det at jeg jobber så hardt med egne tankemønstre faktisk også bare er en måte å flytte fokus på. At jeg lurer meg selv fullstendig. Før eller siden sprekker det fullstendig for meg igjen. Håper det ikke er slik, men det er en redsel jeg selv kjenner på i forbindelse med at jeg har gjort noen få framskritt den siste tiden. 

Endret 2. mai 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Ja, man er jo gjerne langt mer kritisk mot seg selv. Jeg prøver å tenke hvordan jeg hadde tenkt om andre, og når jeg da tenker langt bedre enn når jeg tenker direkte på meg, så prøver jeg å overbevise meg selv at jeg ikke kan være hardere mot meg selv enn jeg ville vært mot andre. Det er vanskelig da. 

Kanskje det at du nå fokuserer sånn på infeksjonsfare bare er en måte å ubevisst flytte fokus fra det som egentlig plager deg. Det som gjorde at du skadet deg i utgangspunktet. 

Vet ikke jeg, men jeg har bare vært sånn høvelig stabil i ca en måned, så jeg kjenner meg igjen i mye og jeg vet ærlig talt ikke om det at jeg jobber så hardt med egne tankemønstre faktisk også bare er en måte å flytte fokus på. At jeg lurer meg selv fullstendig. Før eller siden sprekker det fullstendig for meg igjen. Håper det ikke er slik, men det er en redsel jeg selv kjenner på i forbindelse med at jeg har gjort noen få framskritt den siste tiden. 

Bruker å si til psykologen at jeg er så forbaska unik, at det som gjelder for andre.. det gjelder ikke for meg. Slik som det å si og tenke at alle betyr noe, alle er like verdifull... men den regelen gjelder ikke meg, fordi jeg er så unik 
Det var hun som sa det først, "Så du er så spesiell og unik du da, som er den eneste unntaket fra de reglene?", først da gikk det opp for meg, hvor for patetisk og latterlig mitt tankemønster egentlig er. Så nå slenger jeg alltid på en "Men det gjelder ikke meg da, for jeg er så unik". Har kommet til et punkt hvor jeg ikke klarer å ta meg selv seriøst. 
Følelsene er fortsatt sterke, det å si "Jeg er pen og verdifull" høres ut som en patetisk løgn i mine ører.. men jeg ser også hvor teit jeg tenker og kan ikke gjøre annet enn å le av meg selv. Ler mest av frustrasjon og oppgitthet. 

Kjenner meg igjen i den. Når ting går bra, så forventer jeg at alt skal gå til helvete snart. Om det ikke skjer så saboterer jeg meg selv. "Jeg meg selv", for en rar setning Det blir litt for å gjøre ting rett igjen, og etter at alt går til helvete så tenker jeg alltid "Hadde ikke forventet noe annet", så jeg tar det ikke så tungt. Noe som i seg selv er et ganske usunt tankemønster. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Skadeskutt]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bruker å si til psykologen at jeg er så forbaska unik, at det som gjelder for andre.. det gjelder ikke for meg. Slik som det å si og tenke at alle betyr noe, alle er like verdifull... men den regelen gjelder ikke meg, fordi jeg er så unik 
Det var hun som sa det først, "Så du er så spesiell og unik du da, som er den eneste unntaket fra de reglene?", først da gikk det opp for meg, hvor for patetisk og latterlig mitt tankemønster egentlig er. Så nå slenger jeg alltid på en "Men det gjelder ikke meg da, for jeg er så unik". Har kommet til et punkt hvor jeg ikke klarer å ta meg selv seriøst. 
Følelsene er fortsatt sterke, det å si "Jeg er pen og verdifull" høres ut som en patetisk løgn i mine ører.. men jeg ser også hvor teit jeg tenker og kan ikke gjøre annet enn å le av meg selv. Ler mest av frustrasjon og oppgitthet. 

Kjenner meg igjen i den. Når ting går bra, så forventer jeg at alt skal gå til helvete snart. Om det ikke skjer så saboterer jeg meg selv. "Jeg meg selv", for en rar setning Det blir litt for å gjøre ting rett igjen, og etter at alt går til helvete så tenker jeg alltid "Hadde ikke forventet noe annet", så jeg tar det ikke så tungt. Noe som i seg selv er et ganske usunt tankemønster. 

Anonymkode: 02b68...f39

Usunt og destruktivt ja, men dessverre noe mange sliter med.

Jeg ser på meg selv som veldig lite verdt, men hvorfor? Jeg tenker fordi jeg kjenner meg selv og mine innerste tanker og det er meg det er noe galt med ikke alle de som har behandlet meg dårlig. Det er min indre stemme som tenker slik. Så prøver jeg å la fornuften vinne og tenke at jeg er like mye verdt som alle andre. Men nei, hva var det for noe falskt sagt om seg selv? Jeg er selvsagt ikke like mye verdt som andre mennesker. 

Sånn går nå dagene.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Usunt og destruktivt ja, men dessverre noe mange sliter med.

Jeg ser på meg selv som veldig lite verdt, men hvorfor? Jeg tenker fordi jeg kjenner meg selv og mine innerste tanker og det er meg det er noe galt med ikke alle de som har behandlet meg dårlig. Det er min indre stemme som tenker slik. Så prøver jeg å la fornuften vinne og tenke at jeg er like mye verdt som alle andre. Men nei, hva var det for noe falskt sagt om seg selv? Jeg er selvsagt ikke like mye verdt som andre mennesker. 

Sånn går nå dagene.

Amen sister. 
Jeg har alle svarene når psykologen spør, som f.eks "Tror du foreldrene dine er glad i deg?", så vet jeg at svaret er ja, fordi de har sagt og vist det på mange måter... men inni meg så tenker jeg "HAHA jeg løy, de hater meg, fordi det forteller stemmen i hodet meg. Det er ikke mulig å være glad i meg, jeg er så mislykket og uønsket som du får det"  Det går fremover da, jeg vet at de er glad i meg... men jeg kjenner det ikke inni meg. Det er to forskjellige ting. Da jeg var yngre så følte, tenkte og mente jeg at alle hatet meg. I dag vet jeg at det er en ting, selv om at jeg føler og mener det motsatte. Så det er fremgang ihvertfall. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Elán]

Det er så vondt å høre det. Psykiateren sa i dag vi kanskje var nødt å avslutte poliklinisk behandling. Det er vel rett og slett fordi jeg ikke tør å ringe noen når jeg har det vanskelig. Faen hvis jeg mister hele tilbudet nå. Da må jeg tilbake i jobb og bli mer utsatt for det vonde. Mer stress, mer alt. FAEN, Elán, NÅ må du skjerpe deg. Du ødelegger livet ditt om du fortsetter slik du gjør, du blir dratt mer ned.

[AnonymBruker]

Den indre stemmen har laget seg et mantra: "Jeg vil ikke mer. Jeg vil ikke mer. Jeg vil ikke mer." Noen ganger bare som en hvisken, andre ganger mer som et rop. Jeg vil ikke mer av studiet. Jeg vil ikke den fremtiden utdanningen fører meg til. Jeg vil ikke ha det vondt på innsiden lenger. Jeg vil ikke bevege meg ut av senga. Jeg vil ikke våkne i morgen.

Jeg sitter for mye i mine egne tanker, er for mye alene, men det er vanskelig å ta initiativ. Jeg gjorde en avtale denne uka, den skar seg. De fleste er opptatt med å lese til eksamen, opptatt i flytting, oppussing, har mer enn nok med sitt. Jeg har ikke lyst til å være en byrde.

Hjernen fungerer ikke helt. Jeg har brukt en halvtime bare på å skrive dette - og det er ikke unikt for dette. Jeg får ikke samlet tankene mine i dag. Det samme gjelder andre dager.

Uansett, jeg har fått første time til samtale neste uke. Er veldig spent på hva jeg kan forvente av samtalen. Håper på grei kjemi, og god hjelp til å bryte de dårlige mønstrene jeg er i.

Anonymkode: 781b3...851

[Skadeskutt]

Kjøre på kjøre på. Lurer jeg meg selv? Har jeg klart å vendt ryggen til alt det vonde framfor å kjenne på det og jobbe med det? 

Jeg tror det. Føler meg nummen. Ikke sånn god type nummen, men som en tankeløse zombie. Samtidig som jeg ikke er tankeløs. Tvert imot. Jeg har jo tankekjør fra morgen til kveld, men det er nesten så jeg ikke legger merke til det konstante tankekjøret. 

[Gjest Daryl Dixon]

I dag vil jeg bare dra herifra. 

[Severin]

Tung kveld/natt i går.

Endret 5. mai 2018 av Severin

[AnonymBruker]

Rar dag i dag.. helt flat. Ikke noe som helst, verken positivt eller negativt. Så det må vell være positivt. 

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

Jeg har blitt gal. 

Jeg vurderer å gå på en konsert alene, alene, helt alene. I byen. Midt i Oslo sentrum. Alene. Jeg er gal. 

[AnonymBruker]

På 25.4.2018 den 11.29, AnonymBruker skrev:

Nav alene er en grunn til å havne i dyp depresjon. De klarer med få ord å få en til å føle seg som søppel uten noen form for verdi. De tror man blir arbeidsfør ved å bare frata dem aap. Plutselig kom en tryllefe og helbredet en på magisk vis liksom. Jeg hadde sagt ja takk til tryllefe, men desverre bor ikke de her på jorden. Psykisk sykdom syntes heller ikke på papir. 

Anonymkode: 7d1e7...898

Det der skal jeg si meg 100% enig i. Nav er grunnen til den mest selvdestruktive periode jeg har hatt iløpet av hele livet. Det vil ta år å fikse dette igjen. 

Anonymkode: 7d1e7...898

[AnonymBruker]

Jeg har vært oppe i lyset så lenge at jeg hadde glemt hvordan det var å famle i mørket. Nå står jeg på terskelen til det svarte og flørter med depresjonen. Jeg kjemper i mot med nebb og klør, men vet ikke om jeg klarer det.

Anonymkode: 65076...31a

[Vetdudet]

Jeg har vært sykemeldt i snart et år nå. Kun gradert, så jeg har jobbet litt hele veien. Nok til at jeg kommer meg opp om dagene. Et par timer om dagen, men det føles likevel så altfor mye, for når jeg kommer hjem er jeg utslitt og har ingenting igjen i meg. Til å ta meg av hus og barn. Mannen min er så god å ha, men han vet ikke hvordan jeg har det sånn helt egentlig. Han vet at jeg går til psykolog og at jeg er deprimert. Men han vet ikke alle tankene mine. Han skjønner vel mye, siden jeg alltid ligger. Aldri treffer noen. Aldri vil gå på butikken.

Jeg vil ikke på aap. Jeg har hele tiden sagt til meg selv at jeg skal klare å jobbe fullt igjen, bare jeg finner en ny jobb. Men så har jeg vel innsett nå at det er ikke jobben som gjør meg syk. Slik jeg er nå tror jeg ikke at jeg hadde klart å jobbe mer i noen jobb. 

Jeg har tilbakevendende depressiv lidelse. Men aldri har det vart så lenge som denne gangen. Jeg kan ha gode perioder, men akkurat når jeg tror at nå blir det bedre, så faller jeg ned i mørket igjen. Jeg setter på meg en maske hver dag, en maske med et smil og selvsikkerhet. For at ingen skal se hvordan jeg har det. Se meg.

Noen ganger tenker jeg at siden jeg klarer å jobbe litt, så er jeg ikke syk nok. Og så blir jeg sint på meg selv, som er så svak, lat og udugelig. Jeg burde jo klare å jobbe. Jeg burde jo klare å være en god mamma, en god kjæreste, søster, datter. Men alt jeg klarer er å være avvisende, sint og redd.

Nå vil legen min at jeg skal vurderes for antidepressiva, han mener jeg er en god kandidat og at det vil kunne virke godt på meg. Men jeg har hele tiden unngått emnet, fordi jeg er så redd for å ta medisiner. Jeg er redd for at medisinene skal gjøre at jeg får flere av de tankene jeg allerede har, tanker om ting det ikke er lov å skrive om her. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil jo bli bedre. Ønsker å kunne glede meg over livet. 

Noen gang spør behandleren min hva jeg vil, hva jeg trenger. Da svarer jeg alltid at jeg ønsker å komme vekk fra alt for en stund. Ingen mas, ingen forventninger, ingen krav eller press. Bare være helt alene. Slippe å tenke.. Ting er for tungt. For hardt. 

[Elán]

Jeg er ikke suicidal, men jeg kjenner ikke lyst til å leve. Har ingenting å se fram til. I enden av tunnelen er bare mer mørke. Dagene er ikke like dystre og preget direkte av depresjon, men jeg har ikke lyst til noe...

[Elán]

Jeg velger heller å frigjøre meg totalt fra eksen og leve fattig noen måneder enn å være avhengig av personen som gir meg nervesammenbrudd. Et steg nærmere frihet og med det, forhåpentligvis, lykke.

[Skadeskutt]

Nå er jeg emosjonelt uttappet. Jeg har en periode hatt det sånn høvelig ok. I den forstand at jeg har følt meg som er følelsløs og nummen zombie. Jeg har vært veldig nøye på å ikke ha for mye å gjøre hver dag da både den overveldende følelsen av å ha "for mye" å gjøre på én dag og det at jeg  blir sliten trigger meg veldig,så har vært nøye med det. Hvordan jeg legger opp dagene. 

På samme tid har jeg følt meg fjern. Har på en måte gått rundt og fryktet at nå er jeg i gang igjen. I gang med å fortrenge følelser, tanker og symptomer. Jeg har gjort tiltak for å tvinge kroppen til å sove fordi jeg ikke får sove ellers, men det må jeg slutte med. Nå i løpet av helga raknet det. Mye familie. Konfirmasjon. Jeg orker ikke å gå inn på det, men jeg har veldig mange såre følelser i forhold til familien. Spesielt min stemor som over lang tid har stengt meg ute fra hele familien. På grunn av min sykdom og mine symptomer. Det har vært sårt og vondt for meg. Å høre henne si til min søster at uansett hva som skulle skje, uansett hva som skulle gå galt, så er det ALLTID plass hos henne og pappa. Glemte hun å si "bortsett fra Skadeskutt. Dette gjelder bare deg, din andre storesøster og din storebror". 

Det er under en uke siden jeg fikk vite at jeg var "velkommen" blant familien igjen. Jeg har aldri fått noen forklaring, hun har aldri sett meg i mine verste stunder. Hun har bare hørt om de. 

Uansett. Der satt jeg. Klep meg hardt i hånden for å holde tårene tilbake. To-tre minutter etter talen gikk jeg rolig til toaletter og i det sekundet jeg var alene så begynte tårene å sprute. Faen heller. Jeg fikk samlet meg, klistret på smilet igjen og gikk ut blant folk igjen. Flere gjester kom. Vi spiste kake. Min søster holdt tale. Jeg holdt tale hvor jeg smilte, lo, fikk faren min til å gråte og hele besetningen til å le. Fake it until you make it. 

Etter konfirmasjonen dro jeg, onkel og tante hjem til meg for å skifte av oss. Jeg orket ikke tanken på å dra oppover til pappa slik vi egentlig skulle, så jeg sa jeg var sliten. Og hva skjedde i sekundet jeg igjen var alene? Joda et nytt skrikeanfall. Jeg skriver en tekst. Skriker mer. Går og legger meg. 

Nå er jeg i tenkeboksen i forhold til å ringes sykehuset for brukerstyrt plass. Skal heldigvis til legen i morgen Så kan drøfte med han. Men ja. Ballongen har sprukket. Jeg kjenner nå virkelig hvor tungt alt er. Jeg kjenner jeg sprekker snart og trenger ekstra hjelp nå. Men det er så ekkelt å be om hjelp. Mye mer vanskelig å tenke forebyggende og be om hjelp før å alt går til helvete kontra å bli så dårlig at jeg tvangsinnlegge på akuttpost. 

Prøver å minne meg selv på at det er hele poenget med lavterskeltilbud slik som brukerstyrt plass. Likevel er det SÅ vanskelig. Æsj. 

Endret 6. mai 2018 av Skadeskutt

[Gjest Daryl Dixon]

På tur ned igjen, men det er pga medisinene, får jeg beskjed om. Og da får jeg lyst å slutte med dem. Det kunne jeg bare glemme, det vil bli bedre sier dem. Om noen uker! (?)  Hadde noen greie dager, nå kjennes det ut som 2 skritt frem og 3 skritt tilbake. Jeg er demotivert, og orker ikke mer... Det er egentlig forventet utskrivning den 14.mai. Men, det spørs da. Igjen, jeg orker bare ikke mer. 

[SesameStreet]

Jeg skulle ønske jeg klarte å holde kjeft i perioder. 

Folk spør meg om ting og om de spør om de rette tingene så bare raser ordene ut av meg, alle følelsene og ting som er helt overveldende. Jeg fremstår som en idiot og jeg går hjem, lei meg, for måten jeg fremstår på. Ting som jeg har så lyst til, men som krever planlegging. Ordene bare detter ut av meg fordi at jeg stresser over alle mulige detaljer. Det er gøy, det er gøy, det er gøy og jeg bare må få det til. Så jeg gjør det til en stor greie, der ting må skje med en gang, og når det ikke skjer med en gang så blir det et problem! Jeg elsker ting, men samtidig, så hater jeg det. 

Folk må tro jeg er en patetiske idioten som ikke klarer å styre meg. Jeg er som et barn. Jeg klarer ikke å kontrollere meg om dagen. 

Endret 9. mai 2018 av SesameStreet

[SesameStreet]

Faen. Jeg kommer til å få et panikkanfall nå