Den store depresjonstråden

[Skadeskutt]

1 time siden, dillyduzit skrev:

Jeg føler meg som en idiot, uintelligent og uten mening. Hvordan lever man livet uten å ha håp? Hvordan i helvete skal man finne ut hva man er god på, når selvhatet er større en motivasjonen? Jeg sliter med å innse at livet aldri vil bli enkelt, men hvor vanskelig skal det egentlig være? Jeg klarer ikke å finne det som gir meg glede i livet, jeg prøver men får det ikke til. Livet er som et kaldt og grått liv, uansett hvor mange dyner og varmeovner du har, vil du aldri føle at du blir varm, rommet vil aldri få en farge på veggene. Jeg fryser. 

Jeg finner ingen trøst i ord lenger, jeg er den som folk ikke bryr seg så mye om. Jeg kommer aldri til å passe inn noe sted, og det gjør så veldig vondt. Jeg har ingen tilhørighet. Jeg orker ikke mer av dette. Ikke syk nok for å få hjelp, ikke frisk nok til å fungere. 

Når er det lov til å gi opp? 

"An alien inside my own skin; no matter what I've tried to do in this life, I can't fit in." 

 

Uff, kjenner meg såå igjen i alt du skriver her. Eller hjelp får jeg, men føler ikke det hjelper. 

Det der håpet ja. Hvor skal man finne det? Hva er meningen med livet? Vet rett og slett ikke.. 

til deg. Det er så tungt å ha det slik. 

Får du ikke noe som helst hjelp? Virker jo som du har alvorlig depresjon og det trenger man behandling for å komme seg ut av. Som oftest. Veksler selv mellom moderat og alvorlig depresjon og det er en vesentlig forskjell. Både i forhold til å klare å hjelpe seg selv uten ekstra hjelp, men fungering i hverdagen generelt.

[AnonymBruker]

Holder på å krepere av angst,depresjon og ensomhet. Har trukket meg helt tilbake fra alt og alle. Orker ikke forklare meg ihjel til folk som engang var mine bestevenner. Som jeg var der for og hjalp når de var lost. Hører fint lite fra de og da kan det være det samme (de vet ang.depresjon osv) Er ikke bitter, men ser virkeligheten for slik den er. Skulle ønske jeg kjente noen som var litt i samme situasjon og som var motivert for å bli frisk igjen.Hadde vært så godt å bare komme seg ut og ta en tur eller noe med noen som vet hvordan det er og har behov for det samme. Føler meg helt alene..har og barn som reagerer på at jeg alltid er hjemme  Orker ikke ha det sånn, men vet ikke hvordan jeg kan få en endring på det slik som det er akkurat no. Går til psykolog og ting vil bli bedre tenker jeg, men det er bare tungt å være så alene i det.

Anonymkode: cf28a...49e

[Elán]

I dag skal jeg pushe meg selv. Har egentlig latet meg hele dagen med unntak av å leke hobby-møbelsnekker et par timer. Har faktisk dusjet. For første gang på én uke. Jeg har bestemt meg for å ta meg en tur ut i kveld. Pushe meg litt til ting jeg egentlig ikke har lyst til.

[Gjest Daryl Dixon]

På 27.4.2018 den 12.16, AnonymBruker skrev:

Lykke til. Jeg er imponert over innsatsen din. Du er flink. Uansett om det ikke går i dag, så gjelder det også for forsøket. Kanskje du allerede er ferdig, eller kanskje står midt oppi situasjonen akkurat nå. Sender deg mange lykkeønskninger og en mentalt klem. Håper du oppdaterer litt, synes det er spennende å følge med. 

Anonymkode: 678af...b79

Jeg vet ikke om flink er det riktige ordet, men.. I går gikk som det gikk. Jeg orket ikke svare i går, måtte få det litt på avstand, ble fryktelig sliten og sov mye på kvelden og nesten i hele natt. 

Når tiden nærmet seg i går, så fikk jeg full blokkering og tenkte bare at det ikke kom til å gå. To stykker brukte nesten en halv time på å få meg til å klare å gå ut på gangen og bort til døra ut av avdelingen. Jeg hadde så hjertebank, kvalme og susing i øra, skalv på henda og klarte ikke puste skikkelig. Stod lenge foran døra, som de absolutt ville at jeg selv skulle åpne. Var nære på å snu og gå flere ganger. Helt til et snev av fornuft klarte å bryte igjennom, klarte å roe pusten litt og følte jeg hadde bittelitt kontroll. Det var mitt valg om jeg ville gå eller stå i situasjonen. Jeg viste og at om jeg valgte å snu nå, så måtte jeg gjennom alt på nytt. Så selv om angsten herjet vilt så klarte jeg å stå i det, åpnet døra og fikk med det samme en kjempe klem fra partneren min, og der var så utrolig godt og vondt på samme tid. Ville på ingen måte at han skulle få se meg så elendig, men var befriende og. Min far så så sliten ut, og jeg fikk så dårlig samvittighet for det. 

Klarte ikke følge med på alt under selve møte, men bet meg merke i at ordet suicidal, dukket opp litt for mange ganger. Jeg tror møtet ga mye svar til mine pårørende, og de virket veldig tilfredse. Fikk litt tid alene sammen etterpå. Og nå tror jeg at det er greit å faktisk ta i mot besøk her. Og ettersom jeg klarte å gjennomføre opplegget i går, så er det planlagt et døgn med perm fra onsdag til torsdag. Jeg er litt tyngre i humør i dag enn de siste dagene, men det er mulig det er pga jeg er så sliten. Bruker mye energi på å analysere situasjonen i går, og igjen sitter med følelsen av å være pinglete og dum. 

[Skadeskutt]

1 time siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg vet ikke om flink er det riktige ordet, men.. I går gikk som det gikk. Jeg orket ikke svare i går, måtte få det litt på avstand, ble fryktelig sliten og sov mye på kvelden og nesten i hele natt. 

Når tiden nærmet seg i går, så fikk jeg full blokkering og tenkte bare at det ikke kom til å gå. To stykker brukte nesten en halv time på å få meg til å klare å gå ut på gangen og bort til døra ut av avdelingen. Jeg hadde så hjertebank, kvalme og susing i øra, skalv på henda og klarte ikke puste skikkelig. Stod lenge foran døra, som de absolutt ville at jeg selv skulle åpne. Var nære på å snu og gå flere ganger. Helt til et snev av fornuft klarte å bryte igjennom, klarte å roe pusten litt og følte jeg hadde bittelitt kontroll. Det var mitt valg om jeg ville gå eller stå i situasjonen. Jeg viste og at om jeg valgte å snu nå, så måtte jeg gjennom alt på nytt. Så selv om angsten herjet vilt så klarte jeg å stå i det, åpnet døra og fikk med det samme en kjempe klem fra partneren min, og der var så utrolig godt og vondt på samme tid. Ville på ingen måte at han skulle få se meg så elendig, men var befriende og. Min far så så sliten ut, og jeg fikk så dårlig samvittighet for det. 

Klarte ikke følge med på alt under selve møte, men bet meg merke i at ordet suicidal, dukket opp litt for mange ganger. Jeg tror møtet ga mye svar til mine pårørende, og de virket veldig tilfredse. Fikk litt tid alene sammen etterpå. Og nå tror jeg at det er greit å faktisk ta i mot besøk her. Og ettersom jeg klarte å gjennomføre opplegget i går, så er det planlagt et døgn med perm fra onsdag til torsdag. Jeg er litt tyngre i humør i dag enn de siste dagene, men det er mulig det er pga jeg er så sliten. Bruker mye energi på å analysere situasjonen i går, og igjen sitter med følelsen av å være pinglete og dum. 

Åh, jeg kjenner meg veldig igjen. Husker jeg skulle på permisjon i noen timer. Etter å ha sittet i gangen ved avdelingen i 2,5 time så gav jeg opp og gikk inn på avdelingen igjen. Tilfeldigvis ringte behandleren min meg da for han var enda på jobb og hadde sett at jeg hadde hatt det vanskelig den dagen, men ikke hatt tid til å prate med meg. Han sa han ville bare ringe for å si at han hadde sett at jeg hadde hatt det vanskelig og at han håpet jeg fikk det fint hjemme. Da begynte jeg å grine og sa at jeg hadde ikke kommet meg ut døra en gang. Han så ikke på det som et giga nederlag slik jeg gjorde. Han var alltid så flink til å "få meg ned på jorda" igjen. Framfor å sette meg fast i mitt selvkritiske tankemønster. Neste dag gikk en ansatt ut sammen med meg, åpnet døren og så til at jeg fortsatte å gå. Det var tungt og skummelt å være hjemme etter et halvår på akuttpost, men støtten fra både behandleren min og personalet var god å ha. De visste når de skulle presse meg og når de ikke skulle det.. 

Har liksom på vei mot utgangen til avdelingen kastet solbrillene i veggen, falt ned på gulvet, og begynt å hylskrike og skjelve. Foran alle. Hvorpå jeg måtte hjelpes inn på rommet "av hensyn til de andre pasientene". Ikke mitt beste øyeblikk, men ja. Jeg bare kjente meg igjen i mye av det du skrev her. 

Hvor sterk den angsten kan bli. Den er så overveldene. Å holde masken blir umulig der og da.. 

Veldig bra du føler møtet gikk bra selv om det nok ikke var så lett å få med seg alt. Det er veldig forståelig. Hvid du er en del av helse Nord eller helse vest så kan du jo lese referatet fra møtet slik at du får med deg det viktigste. Du vet sikkert det, men nevner det i tilfelle. Jeg leser selv alt de skriver. For det meste er jeg enig i tingene de skriver, men noen ganger skrives noe som ikke stemmer og selv om det er skummelt å si i fra så har jeg klart å gjøre det og det har alltid blitt tatt i mot på en bra måte. 

Endret 28. april 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

På 27.4.2018 den 15.03, AnonymBruker skrev:

Holder på å krepere av angst,depresjon og ensomhet. Har trukket meg helt tilbake fra alt og alle. Orker ikke forklare meg ihjel til folk som engang var mine bestevenner. Som jeg var der for og hjalp når de var lost. Hører fint lite fra de og da kan det være det samme (de vet ang.depresjon osv) Er ikke bitter, men ser virkeligheten for slik den er. Skulle ønske jeg kjente noen som var litt i samme situasjon og som var motivert for å bli frisk igjen.Hadde vært så godt å bare komme seg ut og ta en tur eller noe med noen som vet hvordan det er og har behov for det samme. Føler meg helt alene..har og barn som reagerer på at jeg alltid er hjemme  Orker ikke ha det sånn, men vet ikke hvordan jeg kan få en endring på det slik som det er akkurat no. Går til psykolog og ting vil bli bedre tenker jeg, men det er bare tungt å være så alene i det.

Anonymkode: cf28a...49e

hei. skrev et langt innlegg som forsvant. for det første vil jeg bare si- legg vegg den dårlige samttigheten overfor barna dine kjære deg. hadde du følt deg slik om du lå hjemme med et brukket bein? forklar dem at mamma ikke har det bra for tiden, vær ærlig med barna dine. forklar dem at på samme måte som om noen blir syke i kroppen, er det mange som blir kan bli syke i følelsene. jeg vokste opp med en deprimert pappa, og hadde satt pris på at foreldrene mine hadde vært mye mer åpne om det. den åpenheten kom først mye senere, og gjorde at jeg forsto pappa bedre.

Ellers har jeg vært der du er, og det er ikke alle som forstår depresjon, uansett hvor mye enn forklarer. men jeg følte det hjalp mye å fortelle om hvordan det faktisk var. at jeg ikke greide å komme meg opp av senga i perioder, husarbeid ble som en maraton, alt føltes likegyldig etc. Jeg gikk i den fella at jeg spilte skuespill ganske lenge, prøvde å leve opp til den gamle blide meg når jeg møtte veninner, tiltross for at jeg hadde forklart hvordan jeg hadde det. det resulterte i at veninner ofte kunne si til meg "du virker jo så mye bedre". de visste ikke at jeg hadde brukt dagesvis på å lade opp til å greie å være sosial, og at jeg kunne gå hjem og grine etter besøket. jeg var ofte helt utmattet etterpå fordi jeg hadde brukt så mye krefter på å late som jeg var blid. så jeg måtte være mer ærlig. de som forstår blir, de andre er ikke verdt å holde på. forklar de rundt deg at du i perioder trekker deg vekk, men at det ikke har noe med dem å gjøre. jeg mistet noen veninner fordi de trodde jeg ikke var interessert i å ha kontakt. send mld og spør hvordan det går, bare for å gi litt livstegn. jeg vet ikke med deg, men i perioder følte jeg det var lettere å være med veninner som også slet, fordi vi hadde en gjensidig forståelse. men det er ikke alltid det er bra for depresjonen, da man lett kan dra hverandre ned. ikke lett det der.

jeg kan trøste deg med at det forhåpentligvis blir bedre. jeg lå i ukesvis i senga i perioder og hadde aldri trodd jeg ville bli såpass bra som nå. (tar ikke antidepressiva). jeg har fremdeles ikke knekt koden helt, men tror kanskje ikke jeg har levd helt i tråd med meg selv, slik jeg har villet levet. og at det ga grobunn for depresjonen. hadde vært fint om noen her inne kunne fortalt hvordan dere ble bedre? så blir det også en slags motivasjonstråd? eller skal jeg opprette en? klem til alle her som sliter, det er flere rundomkring enn man tror som sliter med angst og depresjon

 

 

 

Anonymkode: b9efd...2c9

[AnonymBruker]

På 27.4.2018 den 15.03, AnonymBruker skrev:

Holder på å krepere av angst,depresjon og ensomhet. Har trukket meg helt tilbake fra alt og alle. Orker ikke forklare meg ihjel til folk som engang var mine bestevenner. Som jeg var der for og hjalp når de var lost. Hører fint lite fra de og da kan det være det samme (de vet ang.depresjon osv) Er ikke bitter, men ser virkeligheten for slik den er. Skulle ønske jeg kjente noen som var litt i samme situasjon og som var motivert for å bli frisk igjen.Hadde vært så godt å bare komme seg ut og ta en tur eller noe med noen som vet hvordan det er og har behov for det samme. Føler meg helt alene..har og barn som reagerer på at jeg alltid er hjemme  Orker ikke ha det sånn, men vet ikke hvordan jeg kan få en endring på det slik som det er akkurat no. Går til psykolog og ting vil bli bedre tenker jeg, men det er bare tungt å være så alene i det.

Anonymkode: cf28a...49e

glemte å spørre hvor i landet du bor? jeg som skrev innlegget over. sliter også med angst forresten, som ble verre da depresjonen smalt. veldig normalt at man har begge. stor klem fra meg

Anonymkode: b9efd...2c9

[AnonymBruker]

3 timer siden, Elán skrev:

I dag skal jeg pushe meg selv. Har egentlig latet meg hele dagen med unntak av å leke hobby-møbelsnekker et par timer. Har faktisk dusjet. For første gang på én uke. Jeg har bestemt meg for å ta meg en tur ut i kveld. Pushe meg litt til ting jeg egentlig ikke har lyst til.

tommel opp  det hjelper å pushe seg litt, men ikke push deg for mye. finne den balansen der. finne noe positiv musikk, film eller positive bøker (om du orker lese). klem

Anonymkode: b9efd...2c9

[Gjest Daryl Dixon]

2 timer siden, Skadeskutt skrev:

Åh, jeg kjenner meg veldig igjen. Husker jeg skulle på permisjon i noen timer. Etter å ha sittet i gangen ved avdelingen i 2,5 time så gav jeg opp og gikk inn på avdelingen igjen. Tilfeldigvis ringte behandleren min meg da for han var enda på jobb og hadde sett at jeg hadde hatt det vanskelig den dagen, men ikke hatt tid til å prate med meg. Han sa han ville bare ringe for å si at han hadde sett at jeg hadde hatt det vanskelig og at han håpet jeg fikk det fint hjemme. Da begynte jeg å grine og sa at jeg hadde ikke kommet meg ut døra en gang. Han så ikke på det som et giga nederlag slik jeg gjorde. Han var alltid så flink til å "få meg ned på jorda" igjen. Framfor å sette meg fast i mitt selvkritiske tankemønster. Neste dag gikk en ansatt ut sammen med meg, åpnet døren og så til at jeg fortsatte å gå. Det var tungt og skummelt å være hjemme etter et halvår på akuttpost, men støtten fra både behandleren min og personalet var god å ha. De visste når de skulle presse meg og når de ikke skulle det.. 

Har liksom på vei mot utgangen til avdelingen kastet solbrillene i veggen, falt ned på gulvet, og begynt å hylskrike og skjelve. Foran alle. Hvorpå jeg måtte hjelpes inn på rommet "av hensyn til de andre pasientene". Ikke mitt beste øyeblikk, men ja. Jeg bare kjente meg igjen i mye av det du skrev her. 

Hvor sterk den angsten kan bli. Den er så overveldene. Å holde masken blir umulig der og da.. 

Veldig bra du føler møtet gikk bra selv om det nok ikke var så lett å få med seg alt. Det er veldig forståelig. Hvid du er en del av helse Nord eller helse vest så kan du jo lese referatet fra møtet slik at du får med deg det viktigste. Du vet sikkert det, men nevner det i tilfelle. Jeg leser selv alt de skriver. For det meste er jeg enig i tingene de skriver, men noen ganger skrives noe som ikke stemmer og selv om det er skummelt å si i fra så har jeg klart å gjøre det og det har alltid blitt tatt i mot på en bra måte. 

Det er på en måte godt å vite at man ikke er alene om å oppleve slik, selv om jeg på ingen måte unner noen det. Takk for at du delte!  Jeg skulle få gjennomgang på mandag, sammen med de to ansatte som var på møtet. Det var mest for pårørende og om planen videre, at jeg ble med var mest for å slå to fluer i en smekk. Men blir greit å få sett over selv, ja. Er ikke i nord eller vest. 

På onsdag skal jeg ut av avd, være med hjem og hvis.. HVIS det går så skal jeg faktisk på konsert. Jeg har ikke sosial angst, så slike ting har vært helt ok å dra på, men nå vet jeg ikke helt hvordan jeg selv fungerer lenger. Jeg må bare ta det som det kommer. Av en eller annen grunn et det det som er nærmest meg som er vanskelig. Å slippe folk innpå meg, og være helt ærlig om hvordan ting er. Jeg har alltid vært litt tilbakeholden på alvorlighetsgrad av sykdom, jeg vil ikke tynge noen med hvordan jeg har det. 

[AnonymBruker]

Jeg har en hobby/interesse.. vil ikke gå innpå hva. Men la oss si kino. Var på kino i går og da slo det meg "Hvorfor bry meg". Jeg har alltid tenkt tankene "Kan ikke dø, fordi det kommer flere filmer jeg må se". Endte opp med å gå hjem midt i filmen, for første gang. Jeg orker ikke, bryr meg ikke. Og det skremmer meg. Depresjonen har aldri tatt ifra meg mitt fristed før.. før nå. 

Er så sliten og lei. Når skal det snu? Når skal jeg få opplev noe positivt? 
Provoserer meg når folk sier "Ja jeg vet hvordan du har det, jeg var også deprimert før jeg *sett inn noe positivt, økonomi, hus, bil, kjærest, barn etc*. Om du er deprimert i 2 dager fordi du er singel, og en mann fjerner sykdommen... da var du faen meg ikke deprimert i utgangspunktet. Jeg blir så provosert, fordi slike folk aner ikke hva depresjon er. Fikk en slik kommentar slengt i trynet i dag.. blir kvalm! Sint, forbannet! 
Orker ikke mer. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Har vært deprimert i flere år. Helt på bunn. Kan ikke beskrive de mørke følelsene mine innvendig. de var helt forferdelige. levde i total isolasjon fra omgivelsene. Har heldigvis fått det mye bedre. de fæle mørke følelsene er borte. mye skyldes fine folk jeg har møtt på . Har selvfølgelig møtt noen føle folk som har trøkt meg ned også. Skal søke ufør nå og det er en stor lettelse. føler at depresjonen er fortid, men alikvel har jeg fått noen senskader dessverre. gikk ut av et forhold som ikke var bra, og har blitt et nytt menneske etterpå. har møtt mange fine menn etter der. Kjærlighet gjør at jeg rir på en herlig bølge !

vil ikke gå på dps mer fordi gamle minner blir rippet opp, og det ser jeg ikke hensikten med nå.

Håper jeg etterhvert blir mamma. har jobbet så knallhardt for å komme meg ut av det her .

 

Anonymkode: 2f5cb...567

[Elán]

Hadde det helt fint. Helt til eksen skriver til meg. Da raste verden sammen og jeg har nesten ikke lyst å være mer. Sluttet til slutt å svare fordi jeg ble fullstendig selvdestruktiv.

[SesameStreet]

Ordene bare detter ut av munnen min om dagen. Jeg tror det er et eller annet galt med meg. Jeg har bare en sånn indre stemme som vil finne ut av ting og skal finne ut av ting, så uansett, hvor sliten og trøtt jeg er så skal jeg. Dette medfører mange TABBER! Spesielt fordi at jeg må ta inn impulsene fra mennesker jeg ikke kjenner og det er SLITSOMT! Noe som medfører masse angst og tanker som: Hørte jeg riktig? Skjedde det faktisk? Opplevde jeg det eller innbilte jeg meg det? Det var sikkert bare en tabbe, var sikkert ikke meg de skulle ha tak i. Jeg har dummet meg ut nå, har jeg ikke?

Endret 29. april 2018 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Savner hvordan livet var før, før angst, før depresjon. Ute til sendt på kvelden med venner. Bare å henge uten mål og mening. 14 år, ingen bekymringer. Gatens kjekkeste holder rundt meg, fordi jeg var dum som et brød og gikk i t-skjorte hele dagen. Eller kanskje jeg var smart? Da han kjekkeste av de alle måtte varme meg. Jeg så opp og utav det blå så kysset han meg. Vi var omringet av venner som tullet og lo. Husker jeg sto dere og tenkte "Fy faen så herlig livet er akkurat nå". Denne hendelsen skjedde i april-mai for mange herrens år siden. Føles ut som et helt liv siden. 
Kom til å tenke på det da jeg gikk tur med hunden i sta. Denne hendelsen var like før da angsten begynte å bli et problem. En av de siste gangene jeg var ute, før jeg isolerte meg selv grunnet angst og depresjon. 

Det gjør så vondt å tenke på. Hvor mye jeg savner den tiden. Den gangen jeg hadde null bekymringer, jeg hadde venner, ikke 1, ikke 2, ikke 3 men vi var en gjeng på 11 som hang sammen. I dag har jeg ingen. Angsten og depresjon tok dem fra meg. 
Det er så deprimerende å tenke på, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Før var jeg fornøyd med å isolere meg, nå er jeg sint og lei meg. Orker ikke å leve slik lengre, mutters alene. Ingen å snakke med, ingen å gjøre ting med. Helt alene. Faen altså, faen ta angsten, faen ta depresjonen!! 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

På 28.4.2018 den 18.11, Daryl Dixon skrev:

Jeg vet ikke om flink er det riktige ordet, men.. I går gikk som det gikk. Jeg orket ikke svare i går, måtte få det litt på avstand, ble fryktelig sliten og sov mye på kvelden og nesten i hele natt. 

Når tiden nærmet seg i går, så fikk jeg full blokkering og tenkte bare at det ikke kom til å gå. To stykker brukte nesten en halv time på å få meg til å klare å gå ut på gangen og bort til døra ut av avdelingen. Jeg hadde så hjertebank, kvalme og susing i øra, skalv på henda og klarte ikke puste skikkelig. Stod lenge foran døra, som de absolutt ville at jeg selv skulle åpne. Var nære på å snu og gå flere ganger. Helt til et snev av fornuft klarte å bryte igjennom, klarte å roe pusten litt og følte jeg hadde bittelitt kontroll. Det var mitt valg om jeg ville gå eller stå i situasjonen. Jeg viste og at om jeg valgte å snu nå, så måtte jeg gjennom alt på nytt. Så selv om angsten herjet vilt så klarte jeg å stå i det, åpnet døra og fikk med det samme en kjempe klem fra partneren min, og der var så utrolig godt og vondt på samme tid. Ville på ingen måte at han skulle få se meg så elendig, men var befriende og. Min far så så sliten ut, og jeg fikk så dårlig samvittighet for det. 

Klarte ikke følge med på alt under selve møte, men bet meg merke i at ordet suicidal, dukket opp litt for mange ganger. Jeg tror møtet ga mye svar til mine pårørende, og de virket veldig tilfredse. Fikk litt tid alene sammen etterpå. Og nå tror jeg at det er greit å faktisk ta i mot besøk her. Og ettersom jeg klarte å gjennomføre opplegget i går, så er det planlagt et døgn med perm fra onsdag til torsdag. Jeg er litt tyngre i humør i dag enn de siste dagene, men det er mulig det er pga jeg er så sliten. Bruker mye energi på å analysere situasjonen i går, og igjen sitter med følelsen av å være pinglete og dum. 

Jeg blir litt rørt, helt ærlig. Og jo, du var flink. Flink er et ord som ofte brukes til barn, og det kan føles nedlatende om noe sier man er flink, men det er på ingen måte ment sånn. Du er heller ikke pinglete, du er sterk.

Anonymkode: 678af...b79

[Elán]

Helvetes russ. De fester på motsatt side av byen. Hører dem hit med vinduet lukket. Null søvn på meg da... prøver å finne noe å se på, men det viser seg å være umulig.

[Gjest Daryl Dixon]

På 29.4.2018 den 23.07, AnonymBruker skrev:

Jeg blir litt rørt, helt ærlig. Og jo, du var flink. Flink er et ord som ofte brukes til barn, og det kan føles nedlatende om noe sier man er flink, men det er på ingen måte ment sånn. Du er heller ikke pinglete, du er sterk.

Anonymkode: 678af...b79

Da må jeg bare si takk da.  takk for støtten.

Snart klar for perm, grugleder meg. Tidspunktet for når jeg skulle komme tilbake har blitt flyttet flere ganger, jeg tar det som et tegn på at de stoler på at det skal gå bra. Hvus jeg bare tror på dem og ikke kjenner på at jeg er nervøs som fuck, så går det nok bra. Skal sove i egen seng i natt, og våkne i egen seng i morgen. Må være tilbake på avd innen 18.00 i morgen. Eneste jeg har fått restriksjoner om er å ikke kjøre bil og ikke drikke alkohol, det blir ikke et problem. Jeg skal få til dette. Og forhåpentligvis være utskrivningsklar den. 14.mai! 

[AnonymBruker]

Gud jeg er så forbannet på meg selv. Føles helt sykt å si det høyt.. men jeg sprakk, uten å se det selv. Fordi jeg har gjort det på et annet sted. Jeg har alltid gjort det på en og samme plass, siden tidlig barneskolen. Nå er det mer på overarmen. 12 streker, 12 ganger.. og jeg sa til meg selv "Det gjelds ikke, det er ikke det samme". "Det er bare 1 gang.. 2 ganger.. 3 ganger, det er ikke det samme, det gjelds ikke". Men hva faen da AB, det er da det samme! Gud jeg er så sint på meg selv. 

0 dager, 0, timer og 0 minutter.
Tilbake til start. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Skadeskutt]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gud jeg er så forbannet på meg selv. Føles helt sykt å si det høyt.. men jeg sprakk, uten å se det selv. Fordi jeg har gjort det på et annet sted. Jeg har alltid gjort det på en og samme plass, siden tidlig barneskolen. Nå er det mer på overarmen. 12 streker, 12 ganger.. og jeg sa til meg selv "Det gjelds ikke, det er ikke det samme". "Det er bare 1 gang.. 2 ganger.. 3 ganger, det er ikke det samme, det gjelds ikke". Men hva faen da AB, det er da det samme! Gud jeg er så sint på meg selv. 

0 dager, 0, timer og 0 minutter.
Tilbake til start. 

Anonymkode: 02b68...f39

Vil bare si at å sprekke er ikke nødvendigvis å være tilbake til start. La oss si at du hadde hatt tre skadefri uker. Så har du en sprekk. Du klarte tre uker! Så klarte du kanskje fem uker før du sprakk. Fem uker! 

Gradvis lærer du deg å håndtere følelsene uten å skade deg selv, du bytter ut dysfunksjonelle mestringsstrategier med funksjonelle. Men det er ikke gjort over natten! 

Ikke tenk at du er tilbake til start. Tenk at du hadde en sprekk, nå må du reise deg og fortsette der du var før sprekken. 

Dette er noe jeg sier til meg selv når jeg har gått på trynet igjen. Jeg har 7 uker rusfri. Jeg jobber hardt med meg selv og håper jeg klarer meg, men hvis jeg har en sprekk så er jeg ikke nødvendigvis tilbake til start. Samme gjelder selvskading, som jeg også har hatt problemer med. Det er ikke lett, men å være selvnedsettende og tenke at alt var for ingenting det gjør det definitivt ikke lettere. Jeg tror det er lettere å "la" sprekken være mer enn én sprekk da. Litt som at når det først er gjort så går alt rett vest uansett, så hvorfor bry seg. Det er jo nettopp det da. Å fortsette å bry seg og å jobbe med nye tankemønster og nye strategier. 

Endret 2. mai 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Vil bare si at å sprekke er ikke nødvendigvis å være tilbake til start. La oss si at du hadde hatt tre skadefri uker. Så har du en sprekk. Du klarte tre uker! Så klarte du kanskje fem uker før du sprakk. Fem uker! 

Gradvis lærer du deg å håndtere følelsene uten å skade deg selv, du bytter ut dysfunksjonelle mestringsstrategier med funksjonelle. Men det er ikke gjort over natten! 

Ikke tenk at du er tilbake til start. Tenk at du hadde en sprekk, nå må du reise deg og fortsette der du var før sprekken. 

Dette er noe jeg sier til meg selv når jeg har fått på trynet igjen. Det er ikke lett, men å være selvnedsettende og tenke at alt var for ingenting det gjør det definitivt ikke lettere. Jeg tror det er lettere å "la" sprekken være mer enn én sprekk da. Litt som at når det først er gjort så går alt rett vest uansett, så hvorfor bry seg. Det er jo nettopp det da. Å fortsette å jobbe med nye tankemønster og nye strategier. 

Vet det er helt riktig det du skriver. Jeg hadde jublet med andre for det samme, "du holdt ut 3 uker, drit i sprekken, du klarte det!".. men for meg selv, så drar jeg meg selv ned. Jeg har failet, tabbet meg ut, ødelagt alt. 

Jeg vet ikke helt hvorfor.. men jeg har plutselig blitt livredd for infeksjon. Jeg sover med to katter i sengen og er livredd for å pådra meg infeksjon. Dette gjelder alle sår, har 2 gnagsår på føttene som jeg også er redde for. Jeg tørr ikke å bruke plaster, fordi jeg er redd for at det skal bli fukt. Fukt gjør det verre. Ikke tørr jeg å rense for ofte. Vet ikke helt hvorfor denne frykten har kommet utav det blå. Så en sprekk føles enda mer katastrofe enn før.  

Anonymkode: 02b68...f39