Den store depresjonstråden

[Snop]

På 21.4.2018 den 22.45, Daryl Dixon skrev:

For noen dager siden ble jeg innlagt. Jeg har ikke vært til fare for meg selv, men etter en samtale med min far så ble han fryktelig bekymret og satte igang.. et lite helvete. Ble innlagt pga tanker om et "udiskutabelt tema", var ikke ille nok til å bli lagt inn på tvang, heldigvis. Gjorde det ufrivillig frivillig for å unngå problemer. Så, jeg kjenner jeg synes det er litt flaut, har ikke ville hatt besøk og kun de nærmeste som vet det. Viste ikke en gang om jeg ville skrive det. Jeg vil fryktelig gjerne hjem, jeg er utilpass og føler meg veldig bortkommen. Jeg har fått dratt ut på de faste avtalene jeg hadde hos psykolog og på sykehus, med følge. Jeg tror virkelig ikke at dette hjelper meg noe, men alle sier jeg må gi det tid og at å reise hjem er dumt, i allefall vente til over helgen. I dag har jeg en dag hvor alt er trist og tungt. Jeg er fryktelig lei meg for at en ansatt klarte å fortelle en pasient noe om meg, som jeg så på som personlig. Har en følelse av at jeg går med en blyklump i magen. Kroppen er tung og vond, mine faste smertestillende vil de ikke at jeg skal ta, så nå klarer jeg nesten ikke kneppe igjen skjorta om morgenen, å holde en penn og skrive eller bruke bestikk. Angsten river i alle nervene, har vært ille de siste dagene. Men for å ikke bare være negativ så var de to første dagene helt ok, de fleste som jobber her er veldig flinke. Spesielt en psykiatrisk sykepleier. Og jeg får være en del i fred, og som er viktigst er å få ha telefon og nettbrett, og lader. Tilsyn skjer ofte, det er ok. Men ingenting er som hjemme. 

Åh... jeg både føler med deg, og misunner deg litt. Jeg burde vært innlagt for en uke siden, og har vært i kontakt med leger og kontakten min på DPS hver dag. Hver dag sier jeg at jeg ikke vil - rett og slett fordi jeg ikke orker tanken på å være der (har vært der tre ganger før, et år siden sist nå). Men jeg vet jeg burde. Nå har jeg ikke lest de to nye sidene etter dette innlegget, men hvordan går det med deg nå, har det hjulpet å være der?

[AnonymBruker]

Kjenner jeg trenger en pause. Har unngått innleggelse med all min makt.. men er redd for at jeg ikke klarer mer. Ikke tørr jeg å fortelle psykologen hvor ille det egentlig er. Tankene raser, jeg kan ikke! Jeg har skole og praksis. Jeg har 2 katter og en hund som trenger meg. Jeg kan ikke bare droppe alt og legge meg ned og gi opp. Også har jeg familien da. Alltid så er det noen som er sykere enn meg. Dem først, så meg. Om jeg knekker sammen,vil mamma også knekke sammen? Hun blir jo så bekymret at halvparten ville ha vært nok. Hvorfor skal jeg ta hensyn til dem? Hvorfor skal ikke jeg få lov til å slite? Jeg vet jo svaret på det, jeg trenger ikke å bry meg om dem, men det hjelper meg ikke. Jeg får ikke rom til å være syk allikevel. Fordi alle andre kommer før meg. Er også så flink til å skjule alt, så det hadde nok kommet som en bombe. Jeg tror mest at de vil tvile på at jeg faktisk sliter. Jeg ser jo så frisk og oppegående ut. Så familien vil da tenke at jeg gjør det for oppmerksomhet. Nå har broren min vært syk og fått mye oppmerksomhet det siste året. Nå skal AB late som at hun er syk for å få oppmerksomhet. Siste jeg vil, er oppmerksomhet fra familien. Fordi jeg har null støtte, null forståelse. De vil aldri forstå hvordan et er å være psykisk syk. Broren min var jo fysisk syk også forlot kjæresten han, han har all grunn til å være deppa og slite med psyken. Men jeg har jo skole og praksis! Jeg skal komme meg uti arbeid neste år ifølge dem. For det har foreldrene mine bestemt, nå er det slutt på å "leke syk". De har aldri godtatt at jeg er psykisk syk. De tro jeg leker syk, for å leve på NAV. De er så.. trangsynte, idioter, stokkdum! Faen jeg blir så sint! På dem, på meg, på alt og alle. 

Vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut slik. Er så sliten psykisk og fysisk. Får ikke puste. Når jeg tenker "Nå er jeg nummen, nå er alt bra", så kommer det et gråteanfall, panikkanfall, et anfall med smerte og tunge tanker. Jeg orker ikke mer, jeg er så dritt lei livet, dritt lei av alt skal gå til helvete, dritt lei av å være innelåst, dritt lei av å være alene. Jeg orker snart ikke mer. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Nav alene er en grunn til å havne i dyp depresjon. De klarer med få ord å få en til å føle seg som søppel uten noen form for verdi. De tror man blir arbeidsfør ved å bare frata dem aap. Plutselig kom en tryllefe og helbredet en på magisk vis liksom. Jeg hadde sagt ja takk til tryllefe, men desverre bor ikke de her på jorden. Psykisk sykdom syntes heller ikke på papir. 

Anonymkode: 7d1e7...898

[Gjest Daryl Dixon]

23 minutter siden, Snop skrev:

Åh... jeg både føler med deg, og misunner deg litt. Jeg burde vært innlagt for en uke siden, og har vært i kontakt med leger og kontakten min på DPS hver dag. Hver dag sier jeg at jeg ikke vil - rett og slett fordi jeg ikke orker tanken på å være der (har vært der tre ganger før, et år siden sist nå). Men jeg vet jeg burde. Nå har jeg ikke lest de to nye sidene etter dette innlegget, men hvordan går det med deg nå, har det hjulpet å være der?

Hei, det går faktisk mye bedre. Nå er det egentlig helt greit å være her. Jeg har aldri vært innlagt i psykiatrien før, og det kom veldig brått på. Men vært her nå i over en uke, og skal være en stund til. Personalet er veldig bra, og pasient gruppa er langt fra så skremmende som jeg trodde. Det er mye galgen humor og mørk humor, som personalet ikke er så begeistra for da.

Men det er som å være skjermet fra verden på en måte for meg, skulle begynne å blande denne verden med den "virkelige" verden kvier jeg meg for. Et skritt av gangen. Jeg forstår at du stritter i mot, overgangen var tøff. Men om du er like heldig som meg så går det seg til noen lunde.  håper det ordner seg!

[AnonymBruker]

Første gangen jeg skriver i dette forumet selv. Har slitt med depressive perioder siden tenårene, men har alltid klart å komme meg ut av dem med varierende behov for hjelp tidligere.

Men denne gangen er jeg ikke så sikker. Kjæresten min har hatt en lenger tid hvis han har Vært sykemeldt pga sin depresjon, og er endelig tilbake til å få livet sitt på rett vei, og er nesten helt fullt tilbake på jobb. Nå de siste månedene er det jeg som har begynt å kjenne at jeg ikke helt mestrer ting.

Skal prøve så godt jeg kan å oppsummere tingene: jeg er arbeidsledig for øyeblikket. morfaren min døde brått og uventet pga hjertet i slutten av Januar, i en alder av 64. Jeg prøver fortsatt å forsone meg med dette. For ett par uker siden begynte jeg å få store magesmerter, og etter 5 dager endte jeg opp med å gå på legevakten. Ble først ikke helt "trodd" av legen, siden jeg virket så oppegående, men har høy smerteterskel på fysisk smerte. Når han fikk sett blodprøvene ble jeg sendt direkte opp på sykehuset, fordi lever og galleverdiene var så høye at maskinene deres ikke kunne lese dem av. En natt på sykehus, og konstatert gallestein. Fikk sterke smertestillende og kvalmestillende for å klare å få i meg næring, men klarte fortsatt ikke få i meg mye, mem ble sendt hjem. Brukte det meste av tiden på å sove. Både for å slippe å kjenne på følelsene mine om å Være helt ubrukelig, og fordi jeg ble trøtte av tablettene. Men den siste uken, har har jeg klart meg uten de sterkeste smertestillende. Søndag ble ste-sønnen min innlagt på sykehus pga blindtarmen, og når når jeg når jeg var på kjøretur mens han ble operert (er jo innlagte forelder, så har ingen rettigheter til å Være på sykehuset) så endte jeg opp innlagtkkengen en bilulykke. Ble ikke ikke trodd på at jeg hadde mistet kontroll over bilen påta grunn av vannplaning og det determinisme det er masse styr med dem nå.

Det er også endelig hendelser fra ungdomstiden som fortsatt henger igjen, og er noe som jeg har prøvd å jobbe med lenge,  men ikke er helt ferdig med. Og det tynger meg på toppen av alt annet

Jeg klarer ikke helt å forholde meg til ting for øyeblikket. Gjør de tingene som er rutine. Sover masse. Verker orker eller klarer å forholde meg noe serlig til mat. Jeg klarer å innse at jeg trenger hjelp, men vet ikke om jeg klarer å henvende meg til noen for å kunne be om hjelp. Og det er nok mage som hadde blitt forskrekket hvis de hadde vist hvor ille jeg føler meg for tiden. Jeg klistrer på meg en front med det gode gamle smilet. Min mor vet jeg sliter litt, og det Gjør også min kjære. Men de vet ikke særlig mye. Jeg tenker tenker mye på om det egentlig er verd at jeg blir her, som levende. Tenker mye på døde.  tomheten og meningsløshet.

 

Tenker for meg selv: se meg, hjelp meg. Men jeg har store problemer med be om hjelpen selv. Håper det er noen som kan hjelpe på noen måte

Anonymkode: 51c01...e53

[Gjest supernova_87]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så sur at jeg rister, og så såra at jeg vil grine.

Hvorfor skal jeg alltid være den som ofrer alt og slipper alt jeg har i hendene når noen ber meg om noe, men når jeg spør så er det ikke så nøye med meg, hva jeg vil, hva jeg tenker?! Hva faen har jeg gjort i et tidligere liv for å bli tråkka på, igjen og igjen? Hvorfor får jeg aldri noe til gjengjeld? Er det virkelig sånn at jeg ikke fortjener det eller at jeg ikke betyr noe for noen?

Anonymkode: f47ab...e63

Så leit at du har det sånn! Det vonde som skjer deg handler IKKE om at du ikke fortjener bedre, som alle andre! Det er ikke sånn verden funker. Du fortjener ikke dette! 

Min erfaring er at gjennom et liv med mange krenkelser har jeg også inntatt en rolle der det er enkelt for andre å krenke meg. Jeg tror det lett kan bli sånn med mobbeoffer og barn som er misbrukt eller utsatt for vold. Det handler ikke om å være svak eller dum, men etter hvert inntar man den rollen man har fått og som voksen gjør at man lar seg tråkke på og dermed blir utsatt for mer dritt. Jeg øver meg på å innta en annen rolle. Det er forferdelig skummelt, for det er nærmest som at man tenker at det er bedre å bli behandlet dårlig enn å være totalt alene. Men i forsøket på å oppnå en rolle der jeg blir respektert og folk vet at de ikke bare kan ta meg for gitt så er det viktig å "stå på krava". Det er skummelt å stå opp for seg selv, men jeg tror at om man aldri gjør det så forblir man i den rollen som andre ubevisst ser at det går an å behandle dårlig. "Rainstorm stiller opp uansett, vi trenger ikke", med å stille krav, ha forventninger, forholde seg til seg selv som om man har den største verdi og som at å bli respektert en selvfølge kan andre enten ta avstand eller behandle de deretter. Innenfor dette ligger det at man må våge at resultatet blir avvisning (i følge psykologen min i alle fall). Det krever en viss tryggehet i bunn. Men jeg tror på det. Jeg er f.eks lett å manipulere og utnytte og det at jeg ser det gjør meg i stand til å gjøre noe med det. Kanskje du kan se det sånn du også? Du ser at dette skjer igjen og igjen, og du kan ta tak, ikke i andre, men i deg selv. For selv om andre da behandler deg dritt er det en styrke i å vite at man i det minste SELV behandlet seg som om man hadde en verdi. Jeg tror ikke man må elske seg selv for at andre skal elske en, men jeg tror at om en ikke bryr seg om seg selv og behandler seg selv godt så er det så mye lettere for de rundt å komme unna med å behandle oss dårlig også, og kommer de unna med det blir det enklere å utnytte oss uten at det er fordi de innerst inne er fæle mennesker. Ikke alle skjønner hvor mye det sårer. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Så leit at du har det sånn! Det vonde som skjer deg handler IKKE om at du ikke fortjener bedre, som alle andre! Det er ikke sånn verden funker. Du fortjener ikke dette! 

Min erfaring er at gjennom et liv med mange krenkelser har jeg også inntatt en rolle der det er enkelt for andre å krenke meg. Jeg tror det lett kan bli sånn med mobbeoffer og barn som er misbrukt eller utsatt for vold. Det handler ikke om å være svak eller dum, men etter hvert inntar man den rollen man har fått og som voksen gjør at man lar seg tråkke på og dermed blir utsatt for mer dritt. Jeg øver meg på å innta en annen rolle. Det er forferdelig skummelt, for det er nærmest som at man tenker at det er bedre å bli behandlet dårlig enn å være totalt alene. Men i forsøket på å oppnå en rolle der jeg blir respektert og folk vet at de ikke bare kan ta meg for gitt så er det viktig å "stå på krava". Det er skummelt å stå opp for seg selv, men jeg tror at om man aldri gjør det så forblir man i den rollen som andre ubevisst ser at det går an å behandle dårlig. "Rainstorm stiller opp uansett, vi trenger ikke", med å stille krav, ha forventninger, forholde seg til seg selv som om man har den største verdi og som at å bli respektert en selvfølge kan andre enten ta avstand eller behandle de deretter. Innenfor dette ligger det at man må våge at resultatet blir avvisning (i følge psykologen min i alle fall). Det krever en viss tryggehet i bunn. Men jeg tror på det. Jeg er f.eks lett å manipulere og utnytte og det at jeg ser det gjør meg i stand til å gjøre noe med det. Kanskje du kan se det sånn du også? Du ser at dette skjer igjen og igjen, og du kan ta tak, ikke i andre, men i deg selv. For selv om andre da behandler deg dritt er det en styrke i å vite at man i det minste SELV behandlet seg som om man hadde en verdi. Jeg tror ikke man må elske seg selv for at andre skal elske en, men jeg tror at om en ikke bryr seg om seg selv og behandler seg selv godt så er det så mye lettere for de rundt å komme unna med å behandle oss dårlig også, og kommer de unna med det blir det enklere å utnytte oss uten at det er fordi de innerst inne er fæle mennesker. Ikke alle skjønner hvor mye det sårer. 

Tusen takk for svar, det var snilt av deg å ta deg tid. 

Jeg skjønner jo at det ikke bare er min feil, men samtidig så har jeg jo ikke bein nok i nesa til å stå opp for meg selv når noen tar det for gitt at jeg skal hjelpe. Jeg har alltid fått beskjed om at jeg må øve meg på å si nei, men de rundt meg har lært at det hjelper å mase litt ekstra, og da gir jeg som oftest etter enten fordi jeg ikke orker det evige maset eller fordi jeg får dårlig samvittighet.

Det hjelper ikke å si i fra at jeg ikke synes det er greit heller, for det er alltid glemt dagen etter. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal snu på det.

Anonymkode: f47ab...e63

[dillyduzit]

"Death is not the greatest loss in life. The greatest loss is what dies inside of us while we live." Norman Cousins

Vi er i oslo disse to dagene, våknet opp med noe som ligner en klusterhodepine. Orker ikke mer. Måtte ta en time-out i bilen og få ut tårene. Kan ikke huske sist jeg ikke våknet opp med mareritt, kan ikke huske sist jeg følte en ro. 

All apologies to people that I will leave behind, I can't explain the pain and rage that dwells inside of my mind. I feel I've lost the war inside my head that keeps me alive and everything I've ever loved is gonna slowly subside into the darkest night you've ever seen. My soul is tainted, nothing clean. Some say that life is but a dream, but nightmares only come for me, so tell me where they go with inner demons at my do'. 

They are always fighting for control and trying to be feeding of my soul, no longer know my ups and downs, no happiness just only frowns. I'm always staring at the ground just hoping something comes around, and now my visions blurry surely, I'm fading fast and in a hurry. - Prozak, until then. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Ingen jobb, syk. Ligger på badegulvet. Psyk, utmattet og lei. Har endelig motet meg opp til legetime. Alle tester viser alvorlig depresjon. Har lenge holdt masken- det går ikke lenger. Holder ut depresjonen ved overspising og oppkast. Har skjøvet alle familiemedlemmer fra meg, venner og kolleger. Isolert, alene og likegyldig.

Lurer på hva som vil skje videre, håper på en timeout. Arbeid hjelper ikke, holde masken hjelper ikke, late som man har det bra- vel det har raknet fullstendig. Men- livet kan bare bli bedre, kan det ikke?

Anonymkode: 72549...cb0

[AnonymBruker]

1 hour ago, dillyduzit said:

"Death is not the greatest loss in life. The greatest loss is what dies inside of us while we live." Norman Cousins

Vi er i oslo disse to dagene, våknet opp med noe som ligner en klusterhodepine. Orker ikke mer. Måtte ta en time-out i bilen og få ut tårene. Kan ikke huske sist jeg ikke våknet opp med mareritt, kan ikke huske sist jeg følte en ro. 

All apologies to people that I will leave behind, I can't explain the pain and rage that dwells inside of my mind. I feel I've lost the war inside my head that keeps me alive and everything I've ever loved is gonna slowly subside into the darkest night you've ever seen. My soul is tainted, nothing clean. Some say that life is but a dream, but nightmares only come for me, so tell me where they go with inner demons at my do'. 

They are always fighting for control and trying to be feeding of my soul, no longer know my ups and downs, no happiness just only frowns. I'm always staring at the ground just hoping something comes around, and now my visions blurry surely, I'm fading fast and in a hurry. - Prozak, until then. 

 

 

 

Nå blir jeg veldig bekymret for deg! Er det noe noen her kan gjøre for å hjelpe deg?

Anonymkode: 3e081...aec

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ingen jobb, syk. Ligger på badegulvet. Psyk, utmattet og lei. Har endelig motet meg opp til legetime. Alle tester viser alvorlig depresjon. Har lenge holdt masken- det går ikke lenger. Holder ut depresjonen ved overspising og oppkast. Har skjøvet alle familiemedlemmer fra meg, venner og kolleger. Isolert, alene og likegyldig.

Lurer på hva som vil skje videre, håper på en timeout. Arbeid hjelper ikke, holde masken hjelper ikke, late som man har det bra- vel det har raknet fullstendig. Men- livet kan bare bli bedre, kan det ikke?

Anonymkode: 72549...cb0

Vær hundre prosent ærlig med legen og legg alle kort på bordet, også når det gjelder hvordan du håndterer depresjonen med spisingen din. Mange underrapporterer når det gjelder den biten der, men den er veldig viktig for legen for å få det hele og fulle bildet. Om du virkelig skal få den riktige hjelpen. Om full sykemelding er det riktige, eller noe gradert er noe du må finne ut av sammen med legen din, men all hjelpsøking starter uansett der, og ja, det kan bli bedre, men det kan ta litt tid. Ofte er ikke full sykemelding det lureste heller. Noen kan ha god nytte av en gradert i en periode for eksempel. Uansett, vær dønn ærlig og få alt frem. Lykke til!

Og klem.

Anonymkode: 96cb4...077

[Skadeskutt]

"Meningen med livet. Ikke visste jeg at det var alle de små tingene i hverdagen imens jeg ventet på bedre dager". Eller noe sånt. Jeg husker ikke helt hvordan det ordtaket der var, men essensen i det. 

Hva er meningen med livet? For jeg venter stadig på å klare å finne den. Hverdagene? De små øyeblikkene? Hvilke øyeblikk? Jeg finner de ikke. For et fælt menneske jeg faktisk er. Jeg er mor til to nydelige gutter som elsker moren sin. Som kommer løpende mot meg i ren glede hver gang vi har samvær. Klarer jeg å finne meningen med livet i barna mine? Nei...Jeg får jo høre regelmessig "Men du har jo barn, utdanning, og så masse ressurser i deg". Det kan så være, men meningen er likevel fraværende. 

Så da kan jeg ikke annet enn å se det at jeg er en forferdelig utakknemlig person som ikke klarer å finne glede og mening. For jeg "bør" jo det? Helsepersonell som også er mødre som ikke klarer å sette seg inn i hvordan en mor kan finne så lite livslyst for sine barns skyld. 

Jeg vet barna mine ikke fortjener å miste moren sin. Jeg har vært nær døden mange ganger i løpet av 1,5 år. For det meste selvforskyldt. Noen uhell, noen mente handlinger og en voldsepisode hvor jeg var redd han skulle drepe meg. Hver gang jeg tenker suicidale tanker så stopper jeg meg selv og tenker at "Nei. Mine barn skal ikke miste sin mor under slike omstendigheter. De fortjener det ikke". Da jeg ble banket og dopet ned tryglet jeg han om å dra så jeg kunne tilkalle ambulanse. Jeg sa; "jeg har barn! Tenk på barna mine!". 

Jeg har vært der at jeg var overbevist om at barna fikk det bedre uten meg. Det selvbedraget og "unnskyldningen" for å gi slipp har jeg klart å snu om på. Jeg vet barna trenger meg. Derfor lever jeg. 

Men herregud skal det aldri snu? Jeg har en film som spilles av i hodet mitt. Både når jeg sover og når jeg er våken. Jeg står midt ute på en åker med høyt siv. Det er sol, med en lett og behagelig bris. Det er stille. Jeg går bortover, drar hånden min gjennom sivet. Kjenner det kiler litt i hånden min. Kjenner på lukten, og varme fra solen. Alle vonde følelser er borte. Jeg er fylt med en enorm ro. En fred. Alt er bra. 

Tanken på den følelsen får meg til å lengte sånn akkurat etter det. Hvor tankekjøret har stoppet. Hvor alt er trygt og godt. Men hvor er dette? Er dette noe som går an å finne i livet? Eller er dette min romantiserte følelse av hvordan det er etter døden? Hva om døden er så god? 

Uansett må jeg leve for mine barns del. Jeg må holde ut hver bidige dag. Legge meg hver kveld. Stå opp hver morgen. Til ensomhet, til tomhet. Når jeg har samvær med barna må jeg mobilisere alt jeg har for å være den moren de fortjener. Masken tas på og selvbedraget fortsetter. Later som jeg er denne glade og gode moren. Mine barn gjennomskuer meg heldigvis ikke. Så går jeg tilbake til å være mitt patetiske jeg når jeg igjen er alene. For det meste er jeg nettopp det. Alene. Timene de går. Venter bare på at kvelden skal komme så jeg kan sove, men jeg vil ikke sove heller. For jeg har det ikke bra i drømmene mine heller. 

Jeg følte jeg hadde skjønt noe. Knekt en slags kode. At jeg sånn smått var på bedringens vei. Enda et selvbedrag? Jeg har vært "flink" ved å holde meg unna både rus og selvskading. Annet enn det er alt like mørkt. Og tåkelagt. 

"Det håpet jeg fikk, var det djevlens triks?

Lure meg til å tro. Lure meg til å la håpet gro. For så å ta det vekk. 

Djevelen du er faen meg frekk!" 

 

Endret 25. april 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Jeg ser på de små barna i familien og de små barna på gaten og jeg vil beskytte dem men jeg føler meg så maktesløs. Avicii var en liten gutt en gang, alle de dypt deprimerte menneskene i denne tråden var små barn en gang. Er det noe man kunne ha gjort? Er det noe man kunne ha sagt?

Gjør denne tråden en forskjell for noen? Er det noen som har følt seg bedre av å få støttende ord her på forumet? Eller er innleggene og meldingene bare forsvinnende ekko i mørket?

Anonymkode: 3e081...aec

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gjør denne tråden en forskjell for noen? Er det noen som har følt seg bedre av å få støttende ord her på forumet? Eller er innleggene og meldingene bare forsvinnende ekko i mørket?

Anonymkode: 3e081...aec

Ja. For min del hjelper støttende ord, også hjelper det å vite at andre (dessverre) har opplevd liknende ting.

Anonymkode: f47ab...e63

[Elán]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser på de små barna i familien og de små barna på gaten og jeg vil beskytte dem men jeg føler meg så maktesløs. Avicii var en liten gutt en gang, alle de dypt deprimerte menneskene i denne tråden var små barn en gang. Er det noe man kunne ha gjort? Er det noe man kunne ha sagt?

Gjør denne tråden en forskjell for noen? Er det noen som har følt seg bedre av å få støttende ord her på forumet? Eller er innleggene og meldingene bare forsvinnende ekko i mørket?

Anonymkode: 3e081...aec

Det er vel å føle seg mindre alene i mørket. Å ha et sted du kan skrive fritt om hva som plager deg, lufte tanker og bekymringer. Noen her kommer med gode og støttende ord som varmer når det gjør vondt. For meg er det et fristed å lufte tanker og det å høre at andre er/har vært i lignende situasjon er betryggende.

[Gjest Daryl Dixon]

Har brukt mye av dagen på å forbrede meg på morgendagen. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg skal prøve. Merkelig at noe så lite og ordinært skal virke så totalt ukjent og skremmende. Å møte to av mine nærmeste her, og spille med åpne kort på et møte. Det forventes ikke at jeg skal klare å være 100% deltagende, men å være til stede, og prøve å stå i angsten så mye jeg klarer. Synes den angsten eller frykten er totalt irrasjonell og tåpelig, men den er allikevel veldig sterk. Det er både spennende og skummelt å tenke på morgendagen. Er i tillegg redd for å skuffe meg selv. 

[AnonymBruker]

Nå sitter jeg med mange blandede følelser. Jeg skrev for litt siden om at ting har begynt å bli litt bedre, og at jeg regnet med at nedturen kommer snart. Jeg studerer og er rett og slett utslitt, hadde gledet meg til litt ferie i sommer. Men så fikk jeg for en gang skyld toppkarakterer på to eksamener jeg hadde for en stund siden, og rundt samme dag fikk jeg tilbud om sommerarbeid. To gode nyheter, men jeg klarer ikke helt å være glad. Trodde ikke jeg kom til å få jobben, og den innebærer flytting. Så jeg skal flytte til en annen del av landet, samtidig som jeg leser til siste eksamen. Jobben omhandler i tillegg mennesker med rus og ulike psykiske lidelser. Hvordan skal det gå, når jeg sliter selv? Ikke med rus, selvsagt. Men det å hjelpe andre når jeg føler jeg er på bærtur selv, selv om jeg har blitt litt bedre nå. Jeg liker ikke å flytte heller, spesielt ikke når jeg må konsentrere meg om lesing samtidig. Jeg får heldigvis et par uker ferie før jeg starter på jobb, men så blir det mest sannsynlig mye helgejobb og overtid. Det er en nyhet jeg skulle i utgangspunktet vært glad for å få, men jeg gruer meg veldig og vet ikke helt hva jeg skal tenke.. 

Anonymkode: a07c6...727

[Skadeskutt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå sitter jeg med mange blandede følelser. Jeg skrev for litt siden om at ting har begynt å bli litt bedre, og at jeg regnet med at nedturen kommer snart. Jeg studerer og er rett og slett utslitt, hadde gledet meg til litt ferie i sommer. Men så fikk jeg for en gang skyld toppkarakterer på to eksamener jeg hadde for en stund siden, og rundt samme dag fikk jeg tilbud om sommerarbeid. To gode nyheter, men jeg klarer ikke helt å være glad. Trodde ikke jeg kom til å få jobben, og den innebærer flytting. Så jeg skal flytte til en annen del av landet, samtidig som jeg leser til siste eksamen. Jobben omhandler i tillegg mennesker med rus og ulike psykiske lidelser. Hvordan skal det gå, når jeg sliter selv? Ikke med rus, selvsagt. Men det å hjelpe andre når jeg føler jeg er på bærtur selv, selv om jeg har blitt litt bedre nå. Jeg liker ikke å flytte heller, spesielt ikke når jeg må konsentrere meg om lesing samtidig. Jeg får heldigvis et par uker ferie før jeg starter på jobb, men så blir det mest sannsynlig mye helgejobb og overtid. Det er en nyhet jeg skulle i utgangspunktet vært glad for å få, men jeg gruer meg veldig og vet ikke helt hva jeg skal tenke.. 

Anonymkode: a07c6...727

Har selv jobbet med rus og psykiatri samtidig som jeg har vært alvorlig deprimert og gradvis blitt mer og mer suicidal. Å jobbe med menneskene som slet selv var i grunn ikke noe stort problem. Det var ikke jobben i seg selv at jeg ble sykemeldt. Ble bare ute av stand til å jobbe i det hele og store. 

Vet jo ikke hvordan det vil være for deg, men for min del gikk den delen av jobben helt greit. Problemet mitt var å i det hele komme seg opp på morgenen, ta på meg masken foran mine kollegaer, klare å være klar nok i hodet til å blande medisiner og legge opp dosetter osv. Den direkte kontakten med brukerne var den letteste delen av jobben for min del. 

Skjønner det kan føles overveldende. En typisk ting ved både angst og depresjon er jo at man lett overveldes. I noen tilfeller så er det sunt og bra å presse seg, men i andre tilfeller må en lytte til kroppen. Er en balansegang rett og slett.

[dillyduzit]

Jeg føler meg som en idiot, uintelligent og uten mening. Hvordan lever man livet uten å ha håp? Hvordan i helvete skal man finne ut hva man er god på, når selvhatet er større en motivasjonen? Jeg sliter med å innse at livet aldri vil bli enkelt, men hvor vanskelig skal det egentlig være? Jeg klarer ikke å finne det som gir meg glede i livet, jeg prøver men får det ikke til. Livet er som et kaldt og grått liv, uansett hvor mange dyner og varmeovner du har, vil du aldri føle at du blir varm, rommet vil aldri få en farge på veggene. Jeg fryser. 

Jeg finner ingen trøst i ord lenger, jeg er den som folk ikke bryr seg så mye om. Jeg kommer aldri til å passe inn noe sted, og det gjør så veldig vondt. Jeg har ingen tilhørighet. Jeg orker ikke mer av dette. Ikke syk nok for å få hjelp, ikke frisk nok til å fungere. 

Når er det lov til å gi opp? 

"An alien inside my own skin; no matter what I've tried to do in this life, I can't fit in." 

 

[AnonymBruker]

13 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Har brukt mye av dagen på å forbrede meg på morgendagen. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg skal prøve. Merkelig at noe så lite og ordinært skal virke så totalt ukjent og skremmende. Å møte to av mine nærmeste her, og spille med åpne kort på et møte. Det forventes ikke at jeg skal klare å være 100% deltagende, men å være til stede, og prøve å stå i angsten så mye jeg klarer. Synes den angsten eller frykten er totalt irrasjonell og tåpelig, men den er allikevel veldig sterk. Det er både spennende og skummelt å tenke på morgendagen. Er i tillegg redd for å skuffe meg selv. 

Lykke til. Jeg er imponert over innsatsen din. Du er flink. Uansett om det ikke går i dag, så gjelder det også for forsøket. Kanskje du allerede er ferdig, eller kanskje står midt oppi situasjonen akkurat nå. Sender deg mange lykkeønskninger og en mentalt klem. Håper du oppdaterer litt, synes det er spennende å følge med. 

Anonymkode: 678af...b79