Den store depresjonstråden

[Gjest Daryl Dixon]

Det er som å falle flere meter rett ned, å treffe betonggulvet med ansiktet først. Og så bli liggende på et kaldt gulv, forslått og uten mulighet til å klare å reise seg. Det treffer så hardt, brutalt og fort, at det gjør fysisk vondt. Jeg har gått på en hard smell, hardere enn på lenge. Hver gang får jeg assosiasjoner til å falle på denne måten, men denne gangen føltes det enda mer ekte ut. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, det er håpløst og ubeleilig. Rett før påske. Ikke at selve påsken bryr meg. Jeg har kjent tegn til å falle tilbake i depresjon, jobbet hardt for å motstå. Og så brast alt, og hele innsatsen var totalt mislykket. Og jeg er skamfull, fryktelig skamfull og flau.

[AnonymBruker]

Synes det er ganske skremmende å være så langt nede. Null håp for en fremtid som er verdt å... Føler meg så alene at jeg har ikke ord for det. Det er en evig følelse av å være mutters alene. Og null håp om å få noen å leve sammen med. 
Det er tungt, ekkelt, skummelt og slitsomt. Gjør vondt å puste. Er redd for at jeg skal sitte fast i mørket for alltid. Aldri opplevd å være så langt nede, så lenge før. Har hatt mye opp og ned, men ikke opp på normalt og ikke helt på bunnen. Nå ligger jeg på bunnen og kommer meg ikke opp. Jeg har vært nede før, men ikke på denne måten. Ikke så lenge og ikke bomfast. 

Gjør vondt å se at alle andre kommer seg opp og frem. Så vondt at jeg klarer ikke å virkelig å glede meg på andre vegne. Jeg faker det, holder mine mørke, ekle tanker for meg selv. Men jeg har mistet evnen å bare bry meg. Og det skremmer meg. 
For hver en god nyhet, barn, ekteskap, drømmejobb, reise, fester.. for hver og en av disse tingene, gjør at jeg mister håpet mer og mer. Og det skremmer meg. Evig og tung følelse av håpløshet. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

På 25.3.2018 den 0.29, AnonymBruker skrev:

Synes det er ganske skremmende å være så langt nede. Null håp for en fremtid som er verdt å... Føler meg så alene at jeg har ikke ord for det. Det er en evig følelse av å være mutters alene. Og null håp om å få noen å leve sammen med. 
Det er tungt, ekkelt, skummelt og slitsomt. Gjør vondt å puste. Er redd for at jeg skal sitte fast i mørket for alltid. Aldri opplevd å være så langt nede, så lenge før. Har hatt mye opp og ned, men ikke opp på normalt og ikke helt på bunnen. Nå ligger jeg på bunnen og kommer meg ikke opp. Jeg har vært nede før, men ikke på denne måten. Ikke så lenge og ikke bomfast. 

Gjør vondt å se at alle andre kommer seg opp og frem. Så vondt at jeg klarer ikke å virkelig å glede meg på andre vegne. Jeg faker det, holder mine mørke, ekle tanker for meg selv. Men jeg har mistet evnen å bare bry meg. Og det skremmer meg. 
For hver en god nyhet, barn, ekteskap, drømmejobb, reise, fester.. for hver og en av disse tingene, gjør at jeg mister håpet mer og mer. Og det skremmer meg. Evig og tung følelse av håpløshet. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg ble inspirert til å skrive dette diktet basert på det du skriver her. Jeg kjenner meg igjen i det å snu andres hell og lykke om til å nærmest handle om meg, så i tillegg til sårheten over å ikke komme meg noen vei, skammer jeg meg fordi jeg "ikke unner" mine nære hell og lykke. Jeg gjør jo det! Og jeg er ikke egentlig så selvsentrert. Men det er også sårt. Jeg tror vi skal være greie med oss selv og si at det handler ikke om at vi ikke unner dem noe, eller faktisk gjør deres fremgang til å handle om oss, for jeg er genuint kjempeglad for at det går godt med familien og vennene mine, men det handler kanskje om en sorg over at livet ikke har blitt det vi drømte om, om å være alene i mørket: 

*snip*

Endret 26. mars 2018 av Rainstorm

[Elán]

Skaffa meg sofa. Må hentes i dag. Ligger med oppkast og 40 i feber. Klarer ikke bære den alene og spurte flere om de kunne hjelpe å bære, men alle skal ha spillekveld, så da blir det ikke sofa på meg likevel. Jeg føler meg maktesløs. Har ikke lyst å flytte lengre. Har bare lyst å si fra meg leiligheten og selge sengen jeg har kjøpt. Jeg er så lei.

[AnonymBruker]

10 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg ble inspirert til å skrive dette diktet basert på det du skriver her. Jeg kjenner meg igjen i det å snu andres hell og lykke om til å nærmest handle om meg, så i tillegg til sårheten over å ikke komme meg noen vei, skammer jeg meg fordi jeg "ikke unner" mine nære hell og lykke. Jeg gjør jo det! Og jeg er ikke egentlig så selvsentrert. Men det er også sårt. Jeg tror vi skal være greie med oss selv og si at det handler ikke om at vi ikke unner dem noe, eller faktisk gjør deres fremgang til å handle om oss, for jeg er genuint kjempeglad for at det går godt med familien og vennene mine, men det handler kanskje om en sorg over at livet ikke har blitt det vi drømte om, om å være alene i mørket: 

Hver gang du forlater meg

Det diktet er spot on! 

Denne følelsen av å ikke klare å glede meg på andres vegne.. det blir en skam, selvforakt, forbannet på meg selv på grunn av det. Fordi jeg har endt opp med å bli en klisjé, stereotypisk Naver med psykiske lidelser. Føler jeg snart kan få tillatelse til å skrive "Livets harde skole" som utdanning på facebook. Jeg er egentlig ikke slik! Jeg blir vanligvis genuint glad på andres vegne.. men har nå mistet den egenskapen, fordi jeg har null håp igjen. Akkurat som du sier, du kommer liksom til et punkt hvor alt går til helvete. Og jeg føler at det å miste denne egenskapen er et skritt i feil retning, rett ned i helvete. I kjelleren, hvor det bare er mørkt og kaldt, og ikke minst; nærmest umulig å komme seg opp fra. For meg har du to "kjellere". Ene hvor du faller og slår deg, også har du bare èn mulighet igjen; oppover. Men i gulvet i denne kjelleren, så har du en hemmelig luke. Faller du ned den, da er det ingen vei tilbake. Det føles klin umulig å kom deg opp igjen. Jeg har en fot nedi der nå, for første gang. Det er tungt, vondt og skremmende. Jeg er så psykisk utmattet at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 
I går kveld gråt jeg konstant i flere timer. Ble helt blå på munnen fordi jeg slet med å puste. Sovet ekstremt dårlig i natt. Er trøtt som fy men hodet kverner og kverner. Får aldri fred. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Kanskje ikke noen gidder å lese, men jeg skriver likevel. 
Fysøren for noen dager jeg har nå. Og for et liv jeg har. Det er forferdelig trist å tro at man i perioder er på vei til å få det noe bedre, men så plutselig havner man tilbake i mørke igjen. Jeg har i årevis slitt med depresjoner, og det gir seg virkelig ikke. Kuttet ut medisinene mine for et par ukers tid siden, for jeg fikk ikke særlig effekt av de likevel. Men nå, NÅ er det ille. Alt er tungt. Og ingen vet hvor forferdelig jeg faktisk har det, og jeg er glad for at folk ikke vet hvor ille ting kan være. På sitt verste nærmest hyler jeg og får lyst til å slå alt jeg kan til noe. ( ikke folk altså ) Og til tider blir jeg skremt av meg selv. Og jeg kan være så sykt fjern. Som om jeg er i min egen lille verden. Jeg klarer snart ikke mer. Hvorfor skal livet være så forbanna vanskelig? 

Anonymkode: 40eed...f81

[Elán]

Aldri mer legevakta. Aldri mer. Dro pga feber og smerte i bryst og svelg. Har knapt klart å drikke på et døgn og har ikke spist siden 15 i går, lørdag. Dro på legevakta og ble sendt rett hjem selv om jeg hosta til jeg brakk meg og grein av smerte. Skal i allefall ikke ta kontakt når jeg kjenner de styggeste depresjonene komme.

[SesameStreet]

Jeg begynte å gråte i går, knakk helt sammen. Tennene mine er så stygge. De er gule og begynner å få merker. Viser bare hvor flink jeg har vært til å ta vare på meg selv de siste årene. Ødelegger det ene og det andre med kroppen min.  

[AnonymBruker]

11 timer siden, SesameStreet skrev:

Jeg begynte å gråte i går, knakk helt sammen. Tennene mine er så stygge. De er gule og begynner å få merker. Viser bare hvor flink jeg har vært til å ta vare på meg selv de siste årene. Ødelegger det ene og det andre med kroppen min.  

 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

Enda et gråte-anfall over. Faller rett ned på sekunder, er så sliten og lei! Kan ikke akkurat si at det og det, det gråter jeg over. Det bare skjer og alt ramler over meg samtidig. Det kan være en tanke som gjør at alt faller fra hverandre, også baller det liksom bare på seg. Kom til å tenke på bestevennen jeg hadde i barndommen (barnehage til slutten av ungdomskolen). Vi falt fra hverandre. I mange år så forsto jeg ikke helt hvorfor, vi var jo så gode venner! Jeg var jo så glad i henne. Alltid oss to, knoll og tott. Men så oppdaget jeg noe for noen måneder siden; jeg er problemet. Alltid jeg som er problemet. Alt er min skyld. Jeg slipper aldri folk inn. Jeg holder alle på avstand. Det er min skyld. Hjelper ikke hvor glad jeg er i noen inni meg. Jeg må vise det, si det med ord og handlinger. Vi var kanskje ikke så gode venner allikevel. Alt var inne i hodet mitt, et helt vennskap inni meg. Er så mislykket, så dum og patetisk. 

Neste psykologtime "Nei uken har vært flott den. Gått en tur har jeg, sett film og koset meg i mitt eget selskap". Men i virkeligheten... ja alt jeg skriver her inne, er min ekte hverdag. Og turen? Om 2 min gåtur til søpla regnes som en tur, ja da har jeg gått to turer! Faen ta meg selv og mitt mislykkede, patetiske, kvalmende dritt hode!! Kan ikke skylde på andre. Kan ikke bli såret over at familien ikke støtter meg. Kan ikke bli såret fordi hun forlot meg. Kan ikke gråte over at min nåværende "Venn" (Er vi egentlig venner?) ikke inviterer meg på fest, orker ikke å spørre lengre. Fordi jeg er så dum og idiot. "God påske" sa han på butikken "ok" svarer jeg, som en forbaska potet! Inkompetent, sosialt tilbakestående potet. Så mange tanker på en og samme tid. Hode er sliten. Jeg er sliten. 
Det er min egen skyld. Det er meg, ikke dem.
Jeg er et problem. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest Daryl Dixon]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enda et gråte-anfall over. Faller rett ned på sekunder, er så sliten og lei! Kan ikke akkurat si at det og det, det gråter jeg over. Det bare skjer og alt ramler over meg samtidig. Det kan være en tanke som gjør at alt faller fra hverandre, også baller det liksom bare på seg. Kom til å tenke på bestevennen jeg hadde i barndommen (barnehage til slutten av ungdomskolen). Vi falt fra hverandre. I mange år så forsto jeg ikke helt hvorfor, vi var jo så gode venner! Jeg var jo så glad i henne. Alltid oss to, knoll og tott. Men så oppdaget jeg noe for noen måneder siden; jeg er problemet. Alltid jeg som er problemet. Alt er min skyld. Jeg slipper aldri folk inn. Jeg holder alle på avstand. Det er min skyld. Hjelper ikke hvor glad jeg er i noen inni meg. Jeg må vise det, si det med ord og handlinger. Vi var kanskje ikke så gode venner allikevel. Alt var inne i hodet mitt, et helt vennskap inni meg. Er så mislykket, så dum og patetisk. 

Neste psykologtime "Nei uken har vært flott den. Gått en tur har jeg, sett film og koset meg i mitt eget selskap". Men i virkeligheten... ja alt jeg skriver her inne, er min ekte hverdag. Og turen? Om 2 min gåtur til søpla regnes som en tur, ja da har jeg gått to turer! Faen ta meg selv og mitt mislykkede, patetiske, kvalmende dritt hode!! Kan ikke skylde på andre. Kan ikke bli såret over at familien ikke støtter meg. Kan ikke bli såret fordi hun forlot meg. Kan ikke gråte over at min nåværende "Venn" (Er vi egentlig venner?) ikke inviterer meg på fest, orker ikke å spørre lengre. Fordi jeg er så dum og idiot. "God påske" sa han på butikken "ok" svarer jeg, som en forbaska potet! Inkompetent, sosialt tilbakestående potet. Så mange tanker på en og samme tid. Hode er sliten. Jeg er sliten. 
Det er min egen skyld. Det er meg, ikke dem.
Jeg er et problem. 

Anonymkode: 02b68...f39

Hvorfor klarer du ikke å si det som det er til psykologen?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Hvorfor klarer du ikke å si det som det er til psykologen?

Hvordan skal jeg forklare det.. Jeg sliter med å slippe psykologen inn. Er redd for å gråte for da mister jeg kontroll. Et par tårer glir lett over til et panikkanfall. Det å gråte og snakke om vonde ting, er som å be om støtte og hjelp. Det fortjener jeg ikke og vekker mye skam og vonde følelser. Sliter med å være tilstede i samtalen. Ofte så nynner jeg på en sang for å forsvinne.
Ofte barnesanger og julesanger av en eller annen grunn. Forrige uke var det Hark! The Herald Angels Sing som var på hjernen. Veldig vanskelig å forklare samtalene våre, men tviler på at de er normale. For hver gang jeg begynner å synge eller nynne, eller telle (teller ruter i taket) så sitter psykologen å roper "KOM TILBAKE!" 
Jeg jobber imot dette hver gang jeg er der, det å holde meg selv tilstede i samtalen. Kan gi litt og litt men aldri nok. Sist så sa jeg "Gråt pga mamma en gang", tårene presset på og jeg forsvant og begynte å synge. Skulle si "Jeg slet veldig psykisk da mamma fikk kreft, men kunne ikke si noe fordi hun ba meg om å være sterk. Og det skapte en del problemer for meg. Fordi jeg var redd for å miste henne, samtidig som at jeg ikke fikk lov til å være redd". Men så kom det ut som en setning uten mening og min reaksjon gjorde meg fortjent til en gullbillett til lukket avdeling. Kan vell si at den setningen var en god start i det minste, eller et mislykket forsøk på en god start. 

Derfor. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Warum]

Jeg har vært innlagt lenge, men har nå blitt utskrevet. Det er tøft, men prøver å gjøre så godt jeg kan. Føler jeg balanserer på kanten til det dype mørke og er redd for å nå bunnen igjen. Samtidig føler jeg at jeg ikke har noe å klage på i livet mitt da jeg har både familie, venner og jobb som venter på meg. Likevel er depresjonen dyp og mørk. 

[Gjest Daryl Dixon]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal jeg forklare det.. Jeg sliter med å slippe psykologen inn. Er redd for å gråte for da mister jeg kontroll. Et par tårer glir lett over til et panikkanfall. Det å gråte og snakke om vonde ting, er som å be om støtte og hjelp. Det fortjener jeg ikke og vekker mye skam og vonde følelser. Sliter med å være tilstede i samtalen. Ofte så nynner jeg på en sang for å forsvinne.
Ofte barnesanger og julesanger av en eller annen grunn. Forrige uke var det Hark! The Herald Angels Sing som var på hjernen. Veldig vanskelig å forklare samtalene våre, men tviler på at de er normale. For hver gang jeg begynner å synge eller nynne, eller telle (teller ruter i taket) så sitter psykologen å roper "KOM TILBAKE!" 
Jeg jobber imot dette hver gang jeg er der, det å holde meg selv tilstede i samtalen. Kan gi litt og litt men aldri nok. Sist så sa jeg "Gråt pga mamma en gang", tårene presset på og jeg forsvant og begynte å synge. Skulle si "Jeg slet veldig psykisk da mamma fikk kreft, men kunne ikke si noe fordi hun ba meg om å være sterk. Og det skapte en del problemer for meg. Fordi jeg var redd for å miste henne, samtidig som at jeg ikke fikk lov til å være redd". Men så kom det ut som en setning uten mening og min reaksjon gjorde meg fortjent til en gullbillett til lukket avdeling. Kan vell si at den setningen var en god start i det minste, eller et mislykket forsøk på en god start. 

Derfor. 

Anonymkode: 02b68...f39

Skjønner. Jeg spør bare forde jeg er nysgjerrig, rett og slett. Jeg leser så mye om at folk går til psykolog og at det ikke hjelper, og at det er vanskelig å åpne seg. Og det er der jeg selv er egentlig og. Det du sa om å ikke være tilstede i samtalen er godt beskrevet. Det er så mye jeg burde og ville ha sagt, og så blir det så mye at det stokker seg og blir kaotisk, og da er det så lett å bare distansere seg og gli ut. Det er så lett å tenke at man er alene om å ikke få til å jobbe med seg selv. Jeg bare måtte spørre. Håper du ikke tok det som noe ille. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Skjønner. Jeg spør bare forde jeg er nysgjerrig, rett og slett. Jeg leser så mye om at folk går til psykolog og at det ikke hjelper, og at det er vanskelig å åpne seg. Og det er der jeg selv er egentlig og. Det du sa om å ikke være tilstede i samtalen er godt beskrevet. Det er så mye jeg burde og ville ha sagt, og så blir det så mye at det stokker seg og blir kaotisk, og da er det så lett å bare distansere seg og gli ut. Det er så lett å tenke at man er alene om å ikke få til å jobbe med seg selv. Jeg bare måtte spørre. Håper du ikke tok det som noe ille. 

Tok det ikke ille. Er lov å spørre. vet at det ofte er vanskelig å forstå andres problemer. Fordi du har jo svaret som er så himla enkelt; Bare si det, bruk ord! Ferdig. Men sånn egentlig så er det så mye vanskeligere enn som så. 
Er litt sånn at man har lyst til å filleriste en slik person og brøle "SNAKK DA FOR FAEN!. Noen ganger så føler jeg at psykologen føler det slik om meg  Er så frustrerende å ha alle svar, men så fort jeg går inn til psykologen så forsvinner all sunn fornuft ut vinduet. Også oppfører jeg meg som en tilbakestående potet i 45 min. Kan si en enkel setning, som er tungt redigert og sensurert på 45 min. Fordi jeg sliter sånn med å tvinge meg selv til å snakke. Resten av tiden så er jeg stille, inni meg så vingler jeg mellom å forsvinne og tvinge meg selv frem, hiver etter pusten og på randen til panikk og tårer. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest supernova_87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal jeg forklare det.. Jeg sliter med å slippe psykologen inn. Er redd for å gråte for da mister jeg kontroll. Et par tårer glir lett over til et panikkanfall. Det å gråte og snakke om vonde ting, er som å be om støtte og hjelp. Det fortjener jeg ikke og vekker mye skam og vonde følelser. Sliter med å være tilstede i samtalen. Ofte så nynner jeg på en sang for å forsvinne.
Ofte barnesanger og julesanger av en eller annen grunn. Forrige uke var det Hark! The Herald Angels Sing som var på hjernen. Veldig vanskelig å forklare samtalene våre, men tviler på at de er normale. For hver gang jeg begynner å synge eller nynne, eller telle (teller ruter i taket) så sitter psykologen å roper "KOM TILBAKE!" 
Jeg jobber imot dette hver gang jeg er der, det å holde meg selv tilstede i samtalen. Kan gi litt og litt men aldri nok. Sist så sa jeg "Gråt pga mamma en gang", tårene presset på og jeg forsvant og begynte å synge. Skulle si "Jeg slet veldig psykisk da mamma fikk kreft, men kunne ikke si noe fordi hun ba meg om å være sterk. Og det skapte en del problemer for meg. Fordi jeg var redd for å miste henne, samtidig som at jeg ikke fikk lov til å være redd". Men så kom det ut som en setning uten mening og min reaksjon gjorde meg fortjent til en gullbillett til lukket avdeling. Kan vell si at den setningen var en god start i det minste, eller et mislykket forsøk på en god start. 

Derfor. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg tror ikke dette er så unormalt. Dersom du sliter med tilknytning, det å føle deg tilknyttet og å stole på mennesker vil det å åpne seg opp trigge deg. Nettopp å åpent slippe psyologen inn er den største vansken og den gangen du klarer det uten skam og forbehold tror jeg mye av jobben vil være gjort. Noen terapeuter bruker relasjonsfokusert terapi fordi pasienten nettopp sliter med det å være til i møtet med andre. Da er tilknytningen til behandler det viktige og terapien tar tid. Du sier du forsvinner og dette minner om dissosiasjon. Kanskje du til meg føler du betrakter det hele utenfra? At kroppen blir nummen? Å nynne er en måte å trygge seg selv på, ufarliggjøre situasjonen. 

Synes det å si at du gråt pga mamma absolutt er å åpne deg, og nå vet jeg ikke hvilket bilde du har av lukket avdeling, men tror det skal adskillig hardere skyts til for å bli tvunget inn der. 

Du jobber på. Du står på og du ser det gjerne ikke så godt selv alltid, men har det ikke vært fremgang? Jeg synes å lese det av innleggene dine. Det tar bare så jævlig lang tid og er forferdelig vondt på veien dit. 

[AnonymBruker]

Jeg pleier å skrive ned noen setninger om hvordan uken har vært. Disse pugger jeg slik at jeg har det klart til psykologen. Det hjelper meg veldig med å få sagt noe. Evt kan du også gi notatet til henne.

Anonymkode: 597c7...56b

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ekstremt viktig å skrive ned ting mellom timene. Når man sitter der overfor psykologen er det vanskelig å få ting ut, så det å kunne levere en lapp er veldig viktig. Hvorfor sitte der overfor behandler og ikke si noen ting? En ting er at det ikke hjelper deg der og da, en annen ting er at du tar opp plassen til noen andre som virkelig vil jobbe for å få behandling.

Anonymkode: 65076...31a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg tror ikke dette er så unormalt. Dersom du sliter med tilknytning, det å føle deg tilknyttet og å stole på mennesker vil det å åpne seg opp trigge deg. Nettopp å åpent slippe psyologen inn er den største vansken og den gangen du klarer det uten skam og forbehold tror jeg mye av jobben vil være gjort. Noen terapeuter bruker relasjonsfokusert terapi fordi pasienten nettopp sliter med det å være til i møtet med andre. Da er tilknytningen til behandler det viktige og terapien tar tid. Du sier du forsvinner og dette minner om dissosiasjon. Kanskje du til meg føler du betrakter det hele utenfra? At kroppen blir nummen? Å nynne er en måte å trygge seg selv på, ufarliggjøre situasjonen. 

Synes det å si at du gråt pga mamma absolutt er å åpne deg, og nå vet jeg ikke hvilket bilde du har av lukket avdeling, men tror det skal adskillig hardere skyts til for å bli tvunget inn der. 

Du jobber på. Du står på og du ser det gjerne ikke så godt selv alltid, men har det ikke vært fremgang? Jeg synes å lese det av innleggene dine. Det tar bare så jævlig lang tid og er forferdelig vondt på veien dit. 

Jeg vet at jeg sliter så ekstremt med min nåværende psykolog. Fordi jeg blir sett og hørt. Mine tidligere psykologer, som begynner å bli en del. Fokuserte kun på det generelle. De bruke ikke meg og mitt liv som eksempler, det var som om at de leste opp fra en lærebok. De lærte meg om diagnosene. Min nåværende er ikke slik.
Hun kan godt snakke om tilfeldige ting som er ufarlige, som f.eks filmer og bøker. Når ting er ille og jeg sliter med å være der mentalt. Hun er der på en helt annen måte. Og det skremmer meg, fordi det er tryggere når ting ikke er personlig. 

Når jeg nynner så rømmer jeg inni meg selv. Fokuserer 110% på nynningen. Nynning, telling, fikling.. alt er en form for å stikke av mentalt. Mange fikler med ting, men jeg er så fokusert at alt annet forsvinner. Jeg fikler ikke uten mål og mening, det er repetitive bevegelser i en bestemt rekkefølge og i en bestemt rytme. Det krever fokus å fikle på den måten, og når du har en psykolog som sitter å veiver med hendene og roper "KOM TILBAKE!" så faller du lett ut  Noe som gjør meg stresset, fordi jeg fikler jo for å stikke av fra samtalen. Også jobber jeg jo imot meg selv og trangen til å stikke av. Så det blir bare stress og kaos. 

Jeg vet at jeg sliter mer nå enn før. Fordi det går fremover. Jeg er mer til stede, jeg kjenner smerten og hører på de mørke tankene. Før så koblet jeg alt ut, jeg var ikke til stede i mitt eget liv. Jeg har mange år med svarte hull. Selv om at det føles ut som at jeg er psykere nå enn for 2 år siden. Så vet jeg så inderlig godt at det er et godt tegn. Jeg er på riktig spor, selv om at jeg sliter veldig i timene hos psykologen. Jeg stoppet aldri opp og tvilte på det jeg gjorde, tenkte og følte. Det var bare sånn. Jeg hater meg selv, ok, er nå bare sånn da. Nå så stopper jeg opp og tenker mer over ting, analyserer, graver og føler. 

Anonymkode: 02b68...f39

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er ekstremt viktig å skrive ned ting mellom timene. Når man sitter der overfor psykologen er det vanskelig å få ting ut, så det å kunne levere en lapp er veldig viktig. Hvorfor sitte der overfor behandler og ikke si noen ting? En ting er at det ikke hjelper deg der og da, en annen ting er at du tar opp plassen til noen andre som virkelig vil jobbe for å få behandling.

Anonymkode: 65076...31a

Prøver å skrive ned ting nå. Har klart å si et par av de tingene jeg har skrevet ned. Kanskje ikke så vell formulert som planlagt, men ihvertfall sagt noe

Anonymkode: 02b68...f39