Den store depresjonstråden

[Gjest DeprimertMann]

On 11/22/2022 at 4:49 PM, supernova_87 said:

Ja, det å starte med ny psykolog er en stor investering og koster mye. Skjønner at det ikke er det du ønsker når du har liten tro på at det hjelper. Jeg har stor tro på at psykologisk behandling hjelper, men man må også være motivert selv, og det er jo svært vanskelig når man er veldig langt nede, (det er jo et av kjernesymptomene ved depresjonen å mangle motivasjon!) og ikke føler man har noe å leve for. 

Kanskje dersom du fikk litt lettelse i smertetrykket at det hadde vært enklere å stå i terapisituasjonen? For noen er den som du sier for belastende. Det finnes tilbud som støttekontakt, eller treningskontakt, vet ikke om det kunne være noe for deg. Der man ikke fokuserer på å snakke, men likevel får litt sosial støtte. 

Ønsker deg en god tirsdag kveld.  

Takk. Enig i at man må være motivert for å få noe ut av disse psykogtimene og jeg mangler motivasjonen. 

Har ikke noe ønske om å være sosial så en støttekontakt er nok ikke noe som hjelper meg på dette tidspunktet.

Endret 23. november 2022 av DeprimertMann

[Gjest DeprimertMann]

On 11/23/2022 at 6:16 PM, DeprimertMann said:

Takk. Enig i at man må være motivert for å få noe ut av disse psykogtimene og jeg mangler motivasjonen. 

Føler vel også på at det er urettferdig mot psykologen å ta timer med henne når jeg ikke har motivasjonen.  Det kan ikke være noe gøy når hun bare blit vitne til at livet mitt blir verre og jeg gjør ingenting for å stoppe det.

Skulle ønske man kunne fryse tiden slik at ting ikke ble verre av at jeg var passiv, at jeg fikk en pause uten at ting ble verre. 

Endret 24. november 2022 av DeprimertMann

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Hvilke følelser som er ekte og ikke ekte.  Høres jo helt sykt ut men.  Hvordan kan jeg ta et valg når jeg ikke vet om det jeg føler er ekte ?  gjorde det slutt med mannen. Vet ikke om jeg egentlig ville det. Tror jeg er iferd med å bli helt gal. 

Anonymkode: 51023...6d8

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Hvilke følelser som er ekte og ikke ekte.  Høres jo helt sykt ut men.  Hvordan kan jeg ta et valg når jeg ikke vet om det jeg føler er ekte ?  gjorde det slutt med mannen. Vet ikke om jeg egentlig ville det. Tror jeg er iferd med å bli helt gal. 

Anonymkode: 51023...6d8

En lurt ting å følge er å ikke ta store avgjørelser når man er i dype daler eller høye topper. Det er jo ikke lett hvis man er kronisk nede i den dype dalen da. ❤ 

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Hvilke følelser som er ekte og ikke ekte.  Høres jo helt sykt ut men.  Hvordan kan jeg ta et valg når jeg ikke vet om det jeg føler er ekte ?  gjorde det slutt med mannen. Vet ikke om jeg egentlig ville det. Tror jeg er iferd med å bli helt gal. 

Anonymkode: 51023...6d8

 

1 hour ago, Purple_Pixiedust said:

En lurt ting å følge er å ikke ta store avgjørelser når man er i dype daler eller høye topper. Det er jo ikke lett hvis man er kronisk nede i den dype dalen da. ❤ 

Enig i at man bør være forsiktig med å ta store avgjørelser når man "er iferd med å bli gal". Har selv brent meg grundig der, men vedkommende du siterer har jo allerede tatt avgjørelsen.

Mitt tips er å ha noen å snakke med, en man kan være ærlig med. For når man holder på å bli gal så trenger man innspill fra noen som ser ting utenifra. Ikke sikkert man følger rådene, men da har man i hvert fall sett noen alternativer til det som kverner i hodet. 

Anonymkode: b52ca...7fb

[Gjest supernova_87]

DeprimertMann skrev (19 timer siden):

Føler vel også på at det er urettferdig mot psykologen å ta timer med henne når jeg ikke har motivasjonen.  Det kan ikke være noe gøy når hun bare blit vitne til at livet mitt blir verre og jeg gjør ingenting for å stoppe det.

Skulle ønske man kunne fryse tiden slik at ting ikke ble verre av at jeg var passiv, at jeg fikk en pause uten at ting ble verre. 

Jeg ville ikke tenkt at det var urettferdig. Dette gjelder jo så mange av de som er deprimert. Å mangle motivasjon er et av hovedsymptomene, noe som betyr at veldig mange som går i terapi og får hjelp mot depresjon ikke greier å være motivert. Det kan nok være vanskelig å jobbe med, men det er likevel en del av jobben hos psykologer å hjelpe pasientene til å finne frem til motivasjon. 

Jeg skulle også ønske man hadde et middel for å fryse tiden, så man fikk seg en pause! 

[Gjest DeprimertMann]

2 hours ago, supernova_87 said:

Jeg ville ikke tenkt at det var urettferdig. Dette gjelder jo så mange av de som er deprimert. Å mangle motivasjon er et av hovedsymptomene, noe som betyr at veldig mange som går i terapi og får hjelp mot depresjon ikke greier å være motivert. Det kan nok være vanskelig å jobbe med, men det er likevel en del av jobben hos psykologer å hjelpe pasientene til å finne frem til motivasjon. 

Jeg skulle også ønske man hadde et middel for å fryse tiden, så man fikk seg en pause! 

Takk. Håper du også snart får en pause.

[Sheik]

Det merkes på kroppen at det har blitt desember. Depresjonen kom for fullt i natt. Har sovet en time her og der de siste 5 døgnene. Det skal lite til før lasset veltes og i dag veltet det og det føles som om jeg drukner i meg selv. 

Har fått symptomer på tilbakefall av sykdommen som kan drepe meg, men jeg orker ikke mer sykehus og medisiner. Jeg er så lei. Vet jo heller ikke om det er sykdommen eller «bare» angst. Hadde bodd på legekontoret om jeg rant ned dørene hver gang jeg fikk et angstanfall.

[SVK]

On 12/1/2022 at 3:23 PM, Sheik said:

Det merkes på kroppen at det har blitt desember. Depresjonen kom for fullt i natt. Har sovet en time her og der de siste 5 døgnene. Det skal lite til før lasset veltes og i dag veltet det og det føles som om jeg drukner i meg selv. 

Har fått symptomer på tilbakefall av sykdommen som kan drepe meg, men jeg orker ikke mer sykehus og medisiner. Jeg er så lei. Vet jo heller ikke om det er sykdommen eller «bare» angst. Hadde bodd på legekontoret om jeg rant ned dørene hver gang jeg fikk et angstanfall.

[AnonymBruker]

Livet har vært et helvete det siste halvannet året og nå ble livet enda verre.  Jeg trodde ikke det var mulig. Går også til psykolog, men det at jeg ikke klarer å benytte meg av hjelpen gjør at jeg bare føler meg enda mer håpløs. Det skulle ikke gått an å være så håpløs som meg. 

Anonymkode: b52ca...7fb

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Livet har vært et helvete det siste halvannet året og nå ble livet enda verre.  Jeg trodde ikke det var mulig. Går også til psykolog, men det at jeg ikke klarer å benytte meg av hjelpen gjør at jeg bare føler meg enda mer håpløs. Det skulle ikke gått an å være så håpløs som meg. 

Anonymkode: b52ca...7fb

❤️ Vi er vår egen største kritiker, i alle fall som deprimert. Leit å høre at ting blir verre! 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, supernova_87 said:

❤️ Vi er vår egen største kritiker, i alle fall som deprimert. Leit å høre at ting blir verre! 

Takk. Ja, vi er vår egen største kritiker. Leit, for det er jo den kritikken som biter hardest. 

Anonymkode: b52ca...7fb

[AnonymBruker]

On 12/13/2022 at 3:21 AM, AnonymBruker said:

Livet har vært et helvete det siste halvannet året og nå ble livet enda verre.  Jeg trodde ikke det var mulig. Går også til psykolog, men det at jeg ikke klarer å benytte meg av hjelpen gjør at jeg bare føler meg enda mer håpløs. Det skulle ikke gått an å være så håpløs som meg. 

Anonymkode: b52ca...7fb

Patetisk nok som det er så er møtene med psykologen det jeg lever for. Det er den ene tingen jeg gleder meg til.

Anonymkode: b52ca...7fb

[Purple_Pixiedust]

Tegnene på begynnende depresjon begynner å komme. Etter litt over to måneder uten noen form for depressive symptomer. Det er det lengste jeg har gått på ganske lenge uten noen grad av depresjon. 

Men uff jeg orker ikke å bli deprimert igjen. Jeg har fått kjenne på livet liksom. Skal det forsvinne igjen? Jeg forebygger så godt jeg kan, men jeg blir deprimert på denne tiden hvert år og det varer gjerne til april før det blir bedre. 

[Gjest supernova_87]

Purple_Pixiedust skrev (8 minutter siden):

Tegnene på begynnende depresjon begynner å komme. Etter litt over to måneder uten noen form for depressive symptomer. Det er det lengste jeg har gått på ganske lenge uten noen grad av depresjon. 

Men uff jeg orker ikke å bli deprimert igjen. Jeg har fått kjenne på livet liksom. Skal det forsvinne igjen? Jeg forebygger så godt jeg kan, men jeg blir deprimert på denne tiden hvert år og det varer gjerne til april før det blir bedre. 

Du, well done med 2 mnd 💪🏻 

Håper forebyggingen din hjelper på, og at du slipper sesongdepresjon som varer helt til april. 

--

Jeg sliter litt med å forebygge her. Er så engstelig og stresset at jeg gjør ting jeg vet ikke er lurt fordi jeg flykter fra meg selv. Elsker egentlig advent, men i år tror jeg januar blir kjærkommen. 

Kom nå også på å minne meg på hvordan det var før, kanskje det kan hjelpe meg å velge godt for meg selv, så jeg får muligheten til å verdsette alt jeg har bygget meg opp. Blir sint på meg selv når jeg VELGER dumt og lar stress/angst kjøre meg inn i handlinger som ender med emosjonell avflating, for å få meg til å roe ned. 

Erfarer siste år noe nytt, at depressive symptom kommer linket til den fysiske helsa og ikke psyken. Alt henger sammen. Har undret meg på hvilken funksjon den alvorlige depresjonen hadde. Av og til er det merkelig å ha blitt mye friskere. Det føles fremdeles uoverkommelig på dager, samtidig vet jeg at det er en vesensforskjell på dette livet og det jeg hadde. Ille på forskjellige måter. 

Er kanskje også en prosessering også på gang av det som var. 

[Purple_Pixiedust]

supernova_87 skrev (44 minutter siden):

Du, well done med 2 mnd 💪🏻 

Håper forebyggingen din hjelper på, og at du slipper sesongdepresjon som varer helt til april. 

--

Jeg sliter litt med å forebygge her. Er så engstelig og stresset at jeg gjør ting jeg vet ikke er lurt fordi jeg flykter fra meg selv. Elsker egentlig advent, men i år tror jeg januar blir kjærkommen. 

Kom nå også på å minne meg på hvordan det var før, kanskje det kan hjelpe meg å velge godt for meg selv, så jeg får muligheten til å verdsette alt jeg har bygget meg opp. Blir sint på meg selv når jeg VELGER dumt og lar stress/angst kjøre meg inn i handlinger som ender med emosjonell avflating, for å få meg til å roe ned. 

Erfarer siste år noe nytt, at depressive symptom kommer linket til den fysiske helsa og ikke psyken. Alt henger sammen. Har undret meg på hvilken funksjon den alvorlige depresjonen hadde. Av og til er det merkelig å ha blitt mye friskere. Det føles fremdeles uoverkommelig på dager, samtidig vet jeg at det er en vesensforskjell på dette livet og det jeg hadde. Ille på forskjellige måter. 

Er kanskje også en prosessering også på gang av det som var. 

Takk. Det håper jeg også. Det er så kjipt med denne type syklus og nesten kronisk depresjon. 

Det er viktig å huske på ting som har blitt bedre når en begynner å føle seg verre slik du gjør. Kanskje kan du klare å heller velge å gjøre ting som gjør deg godt. 

[Gjest supernova_87]

Purple_Pixiedust skrev (27 minutter siden):

Takk. Det håper jeg også. Det er så kjipt med denne type syklus og nesten kronisk depresjon. 

Det er viktig å huske på ting som har blitt bedre når en begynner å føle seg verre slik du gjør. Kanskje kan du klare å heller velge å gjøre ting som gjør deg godt. 

❤️ Merker også så godt på søvnen, hvor den spiller inn på evnen til å ta gode valg. Dårlig og for lite søvn 2 uker på rad og så ble det sjokolade til frokost, what? 🙈

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2017 den 21.06):

Gah, holdt på å skrive min livs historie, omtrent. Kort, jeg har vært gjennom mye. Jeg var under barnevernet, som ikke tok mine problemer på alvor. I dag føler jeg meg verdiløs, håpløs. Jeg eksisterer bare, lever ikke. Er ufør, pga angst. Har vært hos flere psykologer, fått forskjellige diagnoser hver gang. Aldri fått noen hjelp. Aldri blitt forstått... En psykolog lyttet på min livshistorie i en time og et kvarter, så diagnostiserte han meg. Fant senere ut av at han hadde omskrevet biter av det jeg fortalte for å få meg til å passe inn på diagnosen han skrev.

Vært utsatt for overgrep av en jente når jeg var... ungdom. Når jeg tok det opp, fortalte om det, med tårer i øynene, fortalte det som skjedde, følelsene, angsten det skapte i meg, så han på meg og sa ingenting annet enn "aha", men så på meg med et blikk som tydelig sa at han ikke trodde på meg, at han oppfattet det som at jeg ville - fordi jeg er mann. Jeg ville ikke. Det tok år for meg å komme videre.

Jeg opplever ikke at jeg er blitt tatt på alvor av noen, mest mistenker jeg at det er nettopp fordi jeg er mann. Jeg forventes liksom å bare "ta meg sammen". En gang fortalte jeg legen at jeg hadde slitt med selvmordstanker en natt, alvorlige og sterke, på en måte jeg bare opplevd en gang før (da gikk det ille). Men i min kommune var det ingen hjelp fra psykisk helse kvelds/nattestid. Kun dagtid. Så min fastleges løsning? Å gi meg en resept på sovemedisin. Så jeg kunne sove til neste dag om det skjedde igjen.

Jeg har bodd for meg selv siden jeg gikk på videregående. Har ingen kontakt med foreldre eller søsken. Mine søsken er også skadd av sin oppvekst.

Et håpløst og meningsløst liv...

Anonymkode: a4bf3...963

Kjære deg- jeg tror deg. Du må bare finne tilbake til små gleder i livet. Og begynne og få en sunn livsstil. Gjerne trene. Det har hjulpet meg. Gjerne også prøve å finne noe meningsfylt- en hobby eller noe. 

Anonymkode: 3e400...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.12.2022 den 3.21):

Livet har vært et helvete det siste halvannet året og nå ble livet enda verre.  Jeg trodde ikke det var mulig. Går også til psykolog, men det at jeg ikke klarer å benytte meg av hjelpen gjør at jeg bare føler meg enda mer håpløs. Det skulle ikke gått an å være så håpløs som meg. 

Anonymkode: b52ca...7fb

Du er absolutt ikke håpløs...Bare prøv å finne de små gleder i livet- en hobby og- og gjerne ha en sunn livsstil- jeg trener fast annenhver dag- og viker ikke unna min plan. Jeg trener uansett hvilke tanker jeg må ha....det hjelper....

Anonymkode: 3e400...e0e

[AnonymBruker]

Sheik skrev (På 1.12.2022 den 15.23):

Det merkes på kroppen at det har blitt desember. Depresjonen kom for fullt i natt. Har sovet en time her og der de siste 5 døgnene. Det skal lite til før lasset veltes og i dag veltet det og det føles som om jeg drukner i meg selv. 

Har fått symptomer på tilbakefall av sykdommen som kan drepe meg, men jeg orker ikke mer sykehus og medisiner. Jeg er så lei. Vet jo heller ikke om det er sykdommen eller «bare» angst. Hadde bodd på legekontoret om jeg rant ned dørene hver gang jeg fikk et angstanfall.

Kan det hjelpe å tenke på de små gleder i livet? Finn en fin hobby- trene- tenke positivt.......

Anonymkode: 3e400...e0e