Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Besina skrev (6 timer siden):

Jeg har lurt på å lage meg en dagbok på kg for å ha et sted å "blåse ut", men jeg har blitt gjenkjent her inne i en annen tråd, så jeg er usikker. Jeg har lyst å "skjerpe meg" og ta steg for å føle meg bedre, og da kunne det vært fint å ha en dagbok. 

Vurderer å bare kjøre på, så får de som kjenner meg lese på eget ansvar 😅 Jeg vil kunne være helt ærlig (uten å dele altfor mange detaljer, da). Hva tenker dere?

Ja, gjør det, jeg vil gjerne lese 😊

Anonymkode: 745f4...d32

[Purple_Pixiedust]

Besina skrev (7 timer siden):

Jeg har lurt på å lage meg en dagbok på kg for å ha et sted å "blåse ut", men jeg har blitt gjenkjent her inne i en annen tråd, så jeg er usikker. Jeg har lyst å "skjerpe meg" og ta steg for å føle meg bedre, og da kunne det vært fint å ha en dagbok. 

Vurderer å bare kjøre på, så får de som kjenner meg lese på eget ansvar 😅 Jeg vil kunne være helt ærlig (uten å dele altfor mange detaljer, da). Hva tenker dere?

Det er veldig greit med slik dagbok. Det har jeg på et annet og mindre forum enn KG.

[Daryl Dixon]

Besina skrev (7 timer siden):

Jeg har lurt på å lage meg en dagbok på kg for å ha et sted å "blåse ut", men jeg har blitt gjenkjent her inne i en annen tråd, så jeg er usikker. Jeg har lyst å "skjerpe meg" og ta steg for å føle meg bedre, og da kunne det vært fint å ha en dagbok. 

Vurderer å bare kjøre på, så får de som kjenner meg lese på eget ansvar 😅 Jeg vil kunne være helt ærlig (uten å dele altfor mange detaljer, da). Hva tenker dere?

Do it.

[AnonymBruker]

Jeg må spørre dere her som har dyptgående førstehåndserfaring med depresjon..

Saken er den at helt siden barndommen, altså så langt tilbake jeg kan huske så har jeg slitt slik jeg gjør idag. Med tankeflukt som forviller seg inn på dyp avgrunn og dagdrømmer om å ende livet. Det er så mørkt noen ganger MEN, når jeg er ferdig å tenke på det, og finner på noe annet å gjøre så kan jeg være glad igjen og glede meg over andre ting eller planer og gå igang med prosjekter. Dette skjer flere ganger ukentlig. 

Var hos en nevropsykolog da jeg var ganske sikker på at jeg hadde adhd. Men ble avvist pga jeg hadde fullført høyere utdanning på normert tid. Han mente derimot at jeg var alvorlig deprimert og at man kan være det kronisk i mange mange år,og henviste meg til dps. 

Det jeg ikke får til å stemme er hvordan jeg kan ha vært alvorlig deprimert siden jeg var 5 år, og likedan 30 år senere,aldri bedring, alltid det samme, kjempeslitsomt(!).. Men går det an? Og går det an å tenke de mørkeste tanker og likevel være kjempeklae og gira 15 minutter etterpå for en skal på fest eller treffe en venninne osv? 

Jeg får liksom aldri pause, det er et vilt tankekjør hvis jeg setter meg ned uten mobilen eller noe for å underholde meg, jeg får halve livet i revy foran øynene, og så fester jeg meg til en dårlig opplevelse for kanskje 15 år siden 17 år siden, i går eller forrige jul, også kverner det helt til jeg faller i kjelleren, også krabber jeg opp, børster av meg og danser videre.. Best forklart 🙈 hva mener dere? 

Anonymkode: 72614...c2f

[AnonymBruker]

Har du lest om dystymi?

Anonymkode: 65076...31a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Har du lest om dystymi?

Anonymkode: 65076...31a

Nei, det hadde jeg visst ikke, og det var interessant lesing. Det var jo veldig mye passer, men det stemmer liksom ikke helt. Det står mye om mild depresjon og fravær av glede. Men jeg har masse sprudlende glede hver eneste dag, som sameksisterer med de verst tenkelige tanker. Men, nå har jeg jo bare lest litt, så det kan jo være mulig at det er forenelig med dystymi🤔 takk for innspill! 

Anonymkode: 72614...c2f

[Besina]

Da har jeg opprettet dagbok, "En berg- og dalbane" i B-kategorien 😊

[Gjest DeprimertMann]

Når man har tapt i nesten alt er det vanskelig å ikke tenke på det. 

Endret 3. oktober 2022 av DeprimertMann

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 14.13):

Jeg må spørre dere her som har dyptgående førstehåndserfaring med depresjon..

Saken er den at helt siden barndommen, altså så langt tilbake jeg kan huske så har jeg slitt slik jeg gjør idag. Med tankeflukt som forviller seg inn på dyp avgrunn og dagdrømmer om å ende livet. Det er så mørkt noen ganger MEN, når jeg er ferdig å tenke på det, og finner på noe annet å gjøre så kan jeg være glad igjen og glede meg over andre ting eller planer og gå igang med prosjekter. Dette skjer flere ganger ukentlig. 

Var hos en nevropsykolog da jeg var ganske sikker på at jeg hadde adhd. Men ble avvist pga jeg hadde fullført høyere utdanning på normert tid. Han mente derimot at jeg var alvorlig deprimert og at man kan være det kronisk i mange mange år,og henviste meg til dps. 

Det jeg ikke får til å stemme er hvordan jeg kan ha vært alvorlig deprimert siden jeg var 5 år, og likedan 30 år senere,aldri bedring, alltid det samme, kjempeslitsomt(!).. Men går det an? Og går det an å tenke de mørkeste tanker og likevel være kjempeklae og gira 15 minutter etterpå for en skal på fest eller treffe en venninne osv? 

Jeg får liksom aldri pause, det er et vilt tankekjør hvis jeg setter meg ned uten mobilen eller noe for å underholde meg, jeg får halve livet i revy foran øynene, og så fester jeg meg til en dårlig opplevelse for kanskje 15 år siden 17 år siden, i går eller forrige jul, også kverner det helt til jeg faller i kjelleren, også krabber jeg opp, børster av meg og danser videre.. Best forklart 🙈 hva mener dere? 

Anonymkode: 72614...c2f

Aner ikke, men fikk meg til å tenke på real event ocd, eller tvang. At når du er ferdig med "tvangsritualet" kan du gå videre. Hva skjer om du ikke blir med på regla? Kanskje les litt om det og se om det kan passe, hvis ikke bare forkast det.  

[Gjest DeprimertMann]

Var hos psykologen i dag og prøvde å formulere hvorfor jeg har så lite lyst på fremtiden min. Selv om tankene er enormt sterke så synes jeg ikke det er lett å formulere dem. 

Endret 5. oktober 2022 av DeprimertMann

[AnonymBruker]

Guri meg, jeg må bare få ut dette som skjedde meg i går en plass. Det var skikkelig ekkelt og uggent, og jeg bare trenger at noen hører og kanskje har lignende erfaring eller forstår uggenheten. 🤮

Så jeg har kompleks PTSD, det er ikke nytt for meg, og jeg begynner å bli mye bedre. Jeg har også en del fysiske plager, veldig mye smerter, og nå nylig har jeg blitt utmattet. Fastlegen anbefalte meg psykomotorisk fysioterapi for å få hjelp med smertene. Jeg har lest mye bra om det, hørt mange med traumer som får hjelp til å komme inn i kroppen sin der osv. At det er vanlig å gå dit med traumer i bagasjen og problemer med dissosiasjon. Så jeg var optimistisk. 

Men så var jeg der i går. Og etterpå ble jeg så kvalm og uvel, for han jeg møtte ga meg skikkelig "creeps". For det første oppførte han seg som at det var plagsomt at jeg var der (noe jeg jo sliter med, å føle at jeg er i veien), at nå måtte han jo først og fremst vurdere om dette var noe for meg (og det forstår jeg jo, men det var med sånn skikkelig sånn "Nå skal jeg vurdere DEG"-uttrykk, i stedet for å informere). Gjennom hele timen følte jeg meg kritisert og sett på med et blikk som at "syns ikke du passer her". Da jeg sa at jeg hadde k-ptsd ble han veldig skeptisk og sa at dette nok ble for tungt for meg med sånne KOMPLEKSE problemer. Det sa han igjen og igjen. 

Da vi gjorde kroppsundersøkelser tok han på meg uten å si noe om det, og da jeg sa når han skulle sjekke hoften min at det var ubehagelig så var det nesten sånn fornærmet "ja, nei, når du er såå skvetten så!". Og jeg var jo ikke skvetten. Jeg har definitivt vært det pga k-ptsd-en, men ikke nå. Men jeg trodde poenget var å kunne si fra om egne grenser osv., og hvordan ulike ting får en til å føle det i kroppen. 

Senere når han liksom gjorde en vurdering så var det at "ja, nei det blir jo veldig vanskelig når du er så skvetten og har sånne komplekse problemer", følte fra jeg gikk inn døra at han prøvde å få meg fra å få behandling der (det klarte han godt, skal aldri tilbake!). Mente også at han måtte snakke med psykologen min uten meg (bak min rygg?) og så skulle DE vurdere om dette var bra for meg. Hva faen? 

Han mente også at utmattelse var så vanskelig å forstå, og da jeg nevnte utmattelsen flere ganger, som svar på helt konkrete spørsmål så sa han "ja, du nevner støtt den utmattelsen" som om den både var uvesentlig, og at den var oppdiktet. 

Får sikkert ikke gjennom hvorfor dette var ille, men det var bare hele hans holdning, som at "sånne som meg" er for skjøre til å gå i psykomotorisk behandling, at "de voksne" skulle bestemme, og at han prøvde å definere for meg hvordan jeg hadde det i kroppen min (med å si "nå føler du sånn") når det absolutt ikke stemte. I tillegg mente han at man i psykomotorisk fysioterapi ikke snakket om hva man følte osv. Og at dette ikke passet sånne som meg. 

Jeg fatter ikke hvilke pasienter han da har? Alt jeg har lest om psykomotorisk fysioterapi er jo at man nettopp kobler sammen kropp og sinn og det sosiale, og ser på hvordan alt spiller sammen for å skape smerte og andre ubehag i kroppen, og så snakker man om hvordan ulike bevegelser og behandlinger (massasje, styrke o.l.) får en til å føle. 

Men at han mente at ingen med k-ptsd kan gå til psykomotoriker? Det kan da ikke stemme. 

I alle tilfeller han virket fullstendig uprofesjonell, ubehagelig, komplett blottet for relasjonskompetanse, og jeg skal aldri tilbake. Men jeg bare ble fylt med en skikkelig ekkel følelse. Og det er IKKE fordi jeg er for skjør eller ikke tåler behandling, men fordi HAN var dårlig i jobben sin. Snakk om!

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Guri meg, jeg må bare få ut dette som skjedde meg i går en plass. Det var skikkelig ekkelt og uggent, og jeg bare trenger at noen hører og kanskje har lignende erfaring eller forstår uggenheten. 🤮

Så jeg har kompleks PTSD, det er ikke nytt for meg, og jeg begynner å bli mye bedre. Jeg har også en del fysiske plager, veldig mye smerter, og nå nylig har jeg blitt utmattet. Fastlegen anbefalte meg psykomotorisk fysioterapi for å få hjelp med smertene. Jeg har lest mye bra om det, hørt mange med traumer som får hjelp til å komme inn i kroppen sin der osv. At det er vanlig å gå dit med traumer i bagasjen og problemer med dissosiasjon. Så jeg var optimistisk. 

Men så var jeg der i går. Og etterpå ble jeg så kvalm og uvel, for han jeg møtte ga meg skikkelig "creeps". For det første oppførte han seg som at det var plagsomt at jeg var der (noe jeg jo sliter med, å føle at jeg er i veien), at nå måtte han jo først og fremst vurdere om dette var noe for meg (og det forstår jeg jo, men det var med sånn skikkelig sånn "Nå skal jeg vurdere DEG"-uttrykk, i stedet for å informere). Gjennom hele timen følte jeg meg kritisert og sett på med et blikk som at "syns ikke du passer her". Da jeg sa at jeg hadde k-ptsd ble han veldig skeptisk og sa at dette nok ble for tungt for meg med sånne KOMPLEKSE problemer. Det sa han igjen og igjen. 

Da vi gjorde kroppsundersøkelser tok han på meg uten å si noe om det, og da jeg sa når han skulle sjekke hoften min at det var ubehagelig så var det nesten sånn fornærmet "ja, nei, når du er såå skvetten så!". Og jeg var jo ikke skvetten. Jeg har definitivt vært det pga k-ptsd-en, men ikke nå. Men jeg trodde poenget var å kunne si fra om egne grenser osv., og hvordan ulike ting får en til å føle det i kroppen. 

Senere når han liksom gjorde en vurdering så var det at "ja, nei det blir jo veldig vanskelig når du er så skvetten og har sånne komplekse problemer", følte fra jeg gikk inn døra at han prøvde å få meg fra å få behandling der (det klarte han godt, skal aldri tilbake!). Mente også at han måtte snakke med psykologen min uten meg (bak min rygg?) og så skulle DE vurdere om dette var bra for meg. Hva faen? 

Han mente også at utmattelse var så vanskelig å forstå, og da jeg nevnte utmattelsen flere ganger, som svar på helt konkrete spørsmål så sa han "ja, du nevner støtt den utmattelsen" som om den både var uvesentlig, og at den var oppdiktet. 

Får sikkert ikke gjennom hvorfor dette var ille, men det var bare hele hans holdning, som at "sånne som meg" er for skjøre til å gå i psykomotorisk behandling, at "de voksne" skulle bestemme, og at han prøvde å definere for meg hvordan jeg hadde det i kroppen min (med å si "nå føler du sånn") når det absolutt ikke stemte. I tillegg mente han at man i psykomotorisk fysioterapi ikke snakket om hva man følte osv. Og at dette ikke passet sånne som meg. 

Jeg fatter ikke hvilke pasienter han da har? Alt jeg har lest om psykomotorisk fysioterapi er jo at man nettopp kobler sammen kropp og sinn og det sosiale, og ser på hvordan alt spiller sammen for å skape smerte og andre ubehag i kroppen, og så snakker man om hvordan ulike bevegelser og behandlinger (massasje, styrke o.l.) får en til å føle. 

Men at han mente at ingen med k-ptsd kan gå til psykomotoriker? Det kan da ikke stemme. 

I alle tilfeller han virket fullstendig uprofesjonell, ubehagelig, komplett blottet for relasjonskompetanse, og jeg skal aldri tilbake. Men jeg bare ble fylt med en skikkelig ekkel følelse. Og det er IKKE fordi jeg er for skjør eller ikke tåler behandling, men fordi HAN var dårlig i jobben sin. Snakk om!

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

tragisk når den som skal hjelpe er galest av alle 

Anonymkode: 2f5cb...567

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Guri meg, jeg må bare få ut dette som skjedde meg i går en plass. Det var skikkelig ekkelt og uggent, og jeg bare trenger at noen hører og kanskje har lignende erfaring eller forstår uggenheten. 🤮

Så jeg har kompleks PTSD, det er ikke nytt for meg, og jeg begynner å bli mye bedre. Jeg har også en del fysiske plager, veldig mye smerter, og nå nylig har jeg blitt utmattet. Fastlegen anbefalte meg psykomotorisk fysioterapi for å få hjelp med smertene. Jeg har lest mye bra om det, hørt mange med traumer som får hjelp til å komme inn i kroppen sin der osv. At det er vanlig å gå dit med traumer i bagasjen og problemer med dissosiasjon. Så jeg var optimistisk. 

Men så var jeg der i går. Og etterpå ble jeg så kvalm og uvel, for han jeg møtte ga meg skikkelig "creeps". For det første oppførte han seg som at det var plagsomt at jeg var der (noe jeg jo sliter med, å føle at jeg er i veien), at nå måtte han jo først og fremst vurdere om dette var noe for meg (og det forstår jeg jo, men det var med sånn skikkelig sånn "Nå skal jeg vurdere DEG"-uttrykk, i stedet for å informere). Gjennom hele timen følte jeg meg kritisert og sett på med et blikk som at "syns ikke du passer her". Da jeg sa at jeg hadde k-ptsd ble han veldig skeptisk og sa at dette nok ble for tungt for meg med sånne KOMPLEKSE problemer. Det sa han igjen og igjen. 

Da vi gjorde kroppsundersøkelser tok han på meg uten å si noe om det, og da jeg sa når han skulle sjekke hoften min at det var ubehagelig så var det nesten sånn fornærmet "ja, nei, når du er såå skvetten så!". Og jeg var jo ikke skvetten. Jeg har definitivt vært det pga k-ptsd-en, men ikke nå. Men jeg trodde poenget var å kunne si fra om egne grenser osv., og hvordan ulike ting får en til å føle det i kroppen. 

Senere når han liksom gjorde en vurdering så var det at "ja, nei det blir jo veldig vanskelig når du er så skvetten og har sånne komplekse problemer", følte fra jeg gikk inn døra at han prøvde å få meg fra å få behandling der (det klarte han godt, skal aldri tilbake!). Mente også at han måtte snakke med psykologen min uten meg (bak min rygg?) og så skulle DE vurdere om dette var bra for meg. Hva faen? 

Han mente også at utmattelse var så vanskelig å forstå, og da jeg nevnte utmattelsen flere ganger, som svar på helt konkrete spørsmål så sa han "ja, du nevner støtt den utmattelsen" som om den både var uvesentlig, og at den var oppdiktet. 

Får sikkert ikke gjennom hvorfor dette var ille, men det var bare hele hans holdning, som at "sånne som meg" er for skjøre til å gå i psykomotorisk behandling, at "de voksne" skulle bestemme, og at han prøvde å definere for meg hvordan jeg hadde det i kroppen min (med å si "nå føler du sånn") når det absolutt ikke stemte. I tillegg mente han at man i psykomotorisk fysioterapi ikke snakket om hva man følte osv. Og at dette ikke passet sånne som meg. 

Jeg fatter ikke hvilke pasienter han da har? Alt jeg har lest om psykomotorisk fysioterapi er jo at man nettopp kobler sammen kropp og sinn og det sosiale, og ser på hvordan alt spiller sammen for å skape smerte og andre ubehag i kroppen, og så snakker man om hvordan ulike bevegelser og behandlinger (massasje, styrke o.l.) får en til å føle. 

Men at han mente at ingen med k-ptsd kan gå til psykomotoriker? Det kan da ikke stemme. 

I alle tilfeller han virket fullstendig uprofesjonell, ubehagelig, komplett blottet for relasjonskompetanse, og jeg skal aldri tilbake. Men jeg bare ble fylt med en skikkelig ekkel følelse. Og det er IKKE fordi jeg er for skjør eller ikke tåler behandling, men fordi HAN var dårlig i jobben sin. Snakk om!

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Uff!!! Jeg synes du fikk frem hvor ubehagelig det var på en veldig bra måte. Grøsser. Så uprofesjonell og ekkelt. Jeg skjønner godt at du ikke vil tilbake. Han burde jo være godt kjent med forskjellige psykiske lidelser når han har tatt videreutdanning innen det. Kanskje det hadde vært på sin plass og klage? Hvis du har det i deg? 💕

Jeg hadde ikke en like ekkel opplevelse som deg første gang jeg skulle teste ut psykomotorisk fysio, men merkelig og ufattelig teit var det. 

Første time var prat over telefonen, min bakgrunnshistorie og kroppslige plager. Jeg også med en forventning om at terapeuten skal koble sammen kropp og sinn og gi meg verktøy. Greit nok. Andre time, da var det en måned siden første time, så terapauten leste opp hele journalnotatet (langt) og virket overrasket over et par av tingene hun hadde skrevet. "oi, ser her ja, nei det høres ut som du har vært igjennom tøffe oppvekstvilkår" også snakket hun masse om seg selv og hva hun har lært om koblingen mellom kropp og sinn,alle videreutdanningene sine og generelt bare snakket sine evner opp i skyene. Og sånn ti minutter før timen er over spør hun meg "så hva tenker du vi skal gjøre her da, har du noen forslag?" jeg blir helt satt ut av å bli inkludert i monologen hun har hatt, og jeg sier jeg vet ikke, jeg kan ikke så mye om selve behandlingsformen. Nei men da kunne vi starte med å ta planken sa hun... Jeg gikk ikke dit noe mer. Det ga meg ingenting annet enn vondt i lommeboka og hodet og litt stølhet etter de tre minuttene med planken. Jeg avlyste neste time og så jeg ikke hadde råd til å fortsette pga uforutsette utgifter. Da spurte hun om jeg ikke kunne låne penger av noen... 🙈 Helt komisk var dette her. 

Anonymkode: 72614...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

tragisk når den som skal hjelpe er galest av alle 

Anonymkode: 2f5cb...567

Ja, uff! Det var virkelig merkelig og ekkelt. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Uff!!! Jeg synes du fikk frem hvor ubehagelig det var på en veldig bra måte. Grøsser. Så uprofesjonell og ekkelt. Jeg skjønner godt at du ikke vil tilbake. Han burde jo være godt kjent med forskjellige psykiske lidelser når han har tatt videreutdanning innen det. Kanskje det hadde vært på sin plass og klage? Hvis du har det i deg? 💕

Jeg hadde ikke en like ekkel opplevelse som deg første gang jeg skulle teste ut psykomotorisk fysio, men merkelig og ufattelig teit var det. 

Første time var prat over telefonen, min bakgrunnshistorie og kroppslige plager. Jeg også med en forventning om at terapeuten skal koble sammen kropp og sinn og gi meg verktøy. Greit nok. Andre time, da var det en måned siden første time, så terapauten leste opp hele journalnotatet (langt) og virket overrasket over et par av tingene hun hadde skrevet. "oi, ser her ja, nei det høres ut som du har vært igjennom tøffe oppvekstvilkår" også snakket hun masse om seg selv og hva hun har lært om koblingen mellom kropp og sinn,alle videreutdanningene sine og generelt bare snakket sine evner opp i skyene. Og sånn ti minutter før timen er over spør hun meg "så hva tenker du vi skal gjøre her da, har du noen forslag?" jeg blir helt satt ut av å bli inkludert i monologen hun har hatt, og jeg sier jeg vet ikke, jeg kan ikke så mye om selve behandlingsformen. Nei men da kunne vi starte med å ta planken sa hun... Jeg gikk ikke dit noe mer. Det ga meg ingenting annet enn vondt i lommeboka og hodet og litt stølhet etter de tre minuttene med planken. Jeg avlyste neste time og så jeg ikke hadde råd til å fortsette pga uforutsette utgifter. Da spurte hun om jeg ikke kunne låne penger av noen... 🙈 Helt komisk var dette her. 

Anonymkode: 72614...c2f

Takk ❤️ Tror ikke jeg har det i meg å klage, og han fikk jo veldig presisert at dette var fordi JEG var så annerledes, KOMPLEKS og rar. Det var helt forferdelig merkelig. Litt samme holdning som din dame "hva forventer du nå?" og da jeg spurte "hva giør vi" så var han liksom sånn "nei, hva faen tror du, jeg må jo vurdere deg selvsagt!!!" ... okei? Det er jo det jeg spør om, trenger ikke å reagere sånn. Din hørtes helt komisk dust ut ja, hva i alle dager liksom! Men det er så mye rart innen alle profesjoner, mange som ikke er gode i jobben sin, og sånn må det vel være. Men låne penger for å gå å høre på andres monologer? Det er jo pasienten som er ment å ha problemene! Ikke behandler 🙈

Synes bare det var leit og ekkelt at det var sånn jeg ble møtt. Men helt enig med deg, burde de ikke ha en annen kompetanse når de har tatt videreutdanning? Og hvis yrket ditt nettopp handler om hvordan livet setter seg i kroppen hvorfor oppføre seg som om traumer er det fjerneste på jord? I så fall kunne han vel bare sagt at "Jeg er ikke komfortabel med å behandle det", men det sprø var jo at han var sånn lenge før jeg en gang sa det. Jaja, syns litt synd i de som får behandlingen sin der. 

Jeg ringte heldigvis til et annet sted de har psykomotorisk behandling i dag, og sekretæren der var tusen ganger hyggeligere enn han, og bare på den telefonsamtalen følte jeg meg mye mer trygg enn i rommet med ham. Så nå er det ny venteliste, men jeg vil gi det i alle fall 1 sjanse til. Og så er jeg stolt over meg selv at jeg umiddelbart lyttet til kroppens grenser med å si at nei, her skal jeg ikke tilbake. 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Sliter med depresjon og da skal å ha god døgnrytme og soverutiner være viktig. Men ikke bare er det vanskelig å komme ut av senga, ofte jeg også legger meg kun for å håpe på at når jeg våpner så ser jeg at alt det vonde kun var en drøm. 

Anonymkode: b52ca...7fb

[Gjest DeprimertMann]

Slettet.

Endret 8. oktober 2022 av DeprimertMann

[Gjest DeprimertMann]

Noen ganger lurer jeg på om jeg går i riktig retning, om det ikke er bedre at jeg kjører livet enda mer i dass. Om jeg har behov for å treffe den absolutte bunnen. 

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2022 den 20.52):

Sliter med depresjon og da skal å ha god døgnrytme og soverutiner være viktig. Men ikke bare er det vanskelig å komme ut av senga, ofte jeg også legger meg kun for å håpe på at når jeg våpner så ser jeg at alt det vonde kun var en drøm. 

Anonymkode: b52ca...7fb

❤️ 

DeprimertMann skrev (11 minutter siden):

Noen ganger lurer jeg på om jeg går i riktig retning, om det ikke er bedre at jeg kjører livet enda mer i dass. Om jeg har behov for å treffe den absolutte bunnen. 

Den tanken har jeg også innimellom. Særlig hvis jeg ser filmer eller leser bøker om mennesker som virkelig når bunnen og så bygger de seg liksom opp derfra, at de når et sånt vendepunkt. I fiksjonen kommer jo det ofte med en sånn enormt besluttsomhet og tiltakskraft ... men det er nok ikke reelt. 

Nå for tiden prøver jeg å tenke at jeg kan nå mange forskjellige "bunner" eller gjennombrudd, og at de er der på veien oppover, nedover, bortover, bakover, fremover. 

[AnonymBruker]

Får ikke hjelp lenger, får ikke prøve mer medisiner. Sliter med å åpne meg til behandlere på grunn av sterk hjernetåke. Blir slengt en ufør i fanget som 28åring. Jeg er så sliten, vil bare gi opp  

Anonymkode: 62728...6c8

[Gjest DeprimertMann]

17 hours ago, supernova_87 said:

 

Nå for tiden prøver jeg å tenke at jeg kan nå mange forskjellige "bunner" eller gjennombrudd, og at de er der på veien oppover, nedover, bortover, bakover, fremover. 

Ja, jeg får mange forskjellige bunner . Det er noe jeg har lært av depresjonen at bunnene kan være av ulik karakter, men fortsatt oppleves som det verste.
 

Men føler oppturene kun er at jeg halter og venter på neste gang jeg skal falle.