Besteforeldre som ikke stiller opp

[Maleficenta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er det dummeste jeg har hørt. Min egen mor har aldri stilt opp på eget initiativ, men selvsagt vært glad for å ha barna rundt seg når vi har tatt dem med til henne, eller hun har vært hos oss. Hun har ikke sittet barnevakt ofte, fordi vi har merket at det ikke akkurat har vært noe hun har higet voldsomt etter. Og jeg skjønner det. Første barnebarnet kom mens de yngste barna fortsatt bodde hjemme, og hun har søren meg hatt sitt, med unger rundt seg i mange, mange år. At hun er sliten nå, og helst bare vil ha gleden, og ikke arbeidet, skjønner jeg veldig godt. Selvsagt har ungene likevel et godt forhold til bestemoren sin! Hun har vært en ekte bestemor gjennom alle år, med et romslig fang, spennende fortellinger fra gamledager, blåsing på skrubbsår og servering av hjemmebakst. Og vi ser og vet at hun er kjempeglad i alle barnebarna sine. At samværet stort sett har foregått sammen med oss har da ikke gjort henne til en dårligere bestemor enn de som har overskudd og tid til å stille opp i hytt og pine.

Anonymkode: 82789...aa7

Hlres ikke ut som du blir glad om det er mer enn nok for deg å se de max en gang i mnd

[AnonymBruker]

1 time siden, lalaB skrev:

Leser du ikke hva jeg skriver? Jeg skriver at VILJEN til å skape en god relasjon er avgjørende. 

Det spiller ingen rolle om du krysser av for "en time alene med Sofie", hvis du egentlig ikke har brydd deg om den timen, for det gjennomskuer barnet fort. Men hvis du får 20 minutter med Sofie på fanget, mens moren hennes lager mat på kjøkkenet, så har du fått verdifull alenetid med barnebarnet. Var det farlig å være alene med henne i 20 minutter? Hva tapte du på det?

Allikevel tror jeg at dersom barnet kun er møter med besteforeldrene mens mor og far er tilstede, uten å få komme på overnatting eller uten å få finne på noe gøy alene med bestemor eller bestefar igjennom hele oppveksten, ikke har like god kontakt med sine besteforeldre, som de som får det. Jeg har skjønt at du, og mange andre i denne tråden er i mot meg, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg er evig takknemlig for at hun som blir bestemor til mine barn allerede viser den viljen og engasjerer seg i barnebarna sine. 

Nå høres det jo ut som om vi er ganske enige. 

For å gå tilbake og anvende dette på HI, mener jeg at ts tolker manglende bhg-henting etc som manglende vilje til å skape en god relasjon. Jeg tenker at hyppige invitasjoner og godt samvær bekrefter viljen til å skape en god relasjon, og at man ikke trenger å være barnevakt for å vise og hjertelig inneha slik vilje

Anonymkode: 2e397...6d1

[Måbarefåsiat...]

Husker jeg tenkte det samme da vi fikk barn. Ikke at vi forventet noe, men syntes det var trist at de ikke ville og tok initiativ selv. Det har blitt litt bedre. Men vi spør ikke om barnevakt i utrengsmål. Selv om mamma sier ja, så skjer det ikke uten omvei via "sjekke kalenderen sukk og stønn og ja, kan droppe venninne og ofre meg" omtrent og det orker jeg ikke.
Både mamma og pappa har hentet i barnehagen og på skolen. De har i dag et avbalansert forhold.

Jeg tror mange av oss vokste opp med besteforeldre som hadde masse tid for oss. Det er det vi ønsker for ungene våre også. Også er dagens besteforeldre helt annerledes.

[AnonymBruker]

På 22.1.2017 den 14.36, AnonymBruker skrev:

Trenger noen innspill på om jeg er urimelig..

Besteforeldrene på farsiden bor flere timers kjøring fra OSD sæ vi set ikke så mye til dem. Min mor derimot, bor i gangavstand fra oss. Hun jobber 100%. 

Sønnen vår på 3 har aldri blitt hentet i barnehagane av bestemoren sin, og jeg tror ikke jeg kommer på en eneste gang hun frivillig har spurt om å få ha han litt hos seg, omså bare for noen timer. Hun er flink å invitere på middag, så vi er heldige der, men det virker rett og slett som at hun ikke har noen interesse av å tilbringe tid med barnebarnet alene. 

Jeg forlanger ingenting, og spør henne kun i krisesituasjoner. Nå har jeg egentlig kommer dit at jeg helt har sluttet å spørre for vil rett og slett se hvor lang tid det tar før hun selv tar initiativ. 

Så over til spørsmålet mitt, er dette vanlig? Kjenner jeg savner en bestemor som bruker litt av tiden sin på barnebarnet.

Anonymkode: 9fb25...d5c

Du er morsom.

Anonymkode: 47b8d...e77

[Peter007]

På 22.1.2017 den 14.36, AnonymBruker skrev:

Trenger noen innspill på om jeg er urimelig..

Besteforeldrene på farsiden bor flere timers kjøring fra OSD sæ vi set ikke så mye til dem. Min mor derimot, bor i gangavstand fra oss. Hun jobber 100%. 

Sønnen vår på 3 har aldri blitt hentet i barnehagane av bestemoren sin, og jeg tror ikke jeg kommer på en eneste gang hun frivillig har spurt om å få ha han litt hos seg, omså bare for noen timer. Hun er flink å invitere på middag, så vi er heldige der, men det virker rett og slett som at hun ikke har noen interesse av å tilbringe tid med barnebarnet alene. 

Jeg forlanger ingenting, og spør henne kun i krisesituasjoner. Nå har jeg egentlig kommer dit at jeg helt har sluttet å spørre for vil rett og slett se hvor lang tid det tar før hun selv tar initiativ. 

Så over til spørsmålet mitt, er dette vanlig? Kjenner jeg savner en bestemor som bruker litt av tiden sin på barnebarnet.

Anonymkode: 9fb25...d5c

Hva kan du forvente og forlange er ikke alltid det samme. Barnas besteforeldre bestemmer selv hvor mye de vil innvolvere seg. 

Jeg har sett besteforeldre bli utnyttet til barnepass og oppfølging av barn. Jeg tenker egentlig at det er et foreldreansvar og følge opp barna. Noen foreldre har såkalte kriser hver uke. Da handler det mer om planlegging. 

Ta det som en bonus om du får barnepass. Mange foreldre forlanger for mye. Mange besteforeldre er også engstelig for å renne ned døren hos barna. Se blir beskylt for overvåking. Balansen er ikke lett her. 

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Maleficenta skrev:

Men du ønsket jo de barna du har. Det er ikke deres feil at du fikk det slitsomt fordi du fikk barn. De slutter ikke å være barna dine selv om de blir voksne

Nei, de slutter aldri å være barna mine, og det er selvsagt ikke deres "feil" at jeg fikk det slitsomt fordi jeg fikk dem, men nå er det også sånn at barna våre blir voksne, og faktisk ikke kan kreve at besteforeldre stiller opp i tråd med deres forventninger. Jeg er meg, og jeg må få lov til å kjenne på hva jeg orker og ønsker av samvær og tjenester, akkurat som min mor og mine svigerforeldre da vi hadde småbarn. Vi valgte å få 3 barn, ikke de. Man må selvsagt også ta med i betraktningen at det gjerne er mer enn én familie som skal dele på besteforeldrene. Det kan bli mange barnebarn som skal hentes i barnehage, tas med på kino, på båttur, ha på overnatting, osv. Folk blir eldre, og har lyst til å hvile litt, og ha frihet til endelig å prioritere egne ting og eget liv, etter mange år hvor barna har hatt klar førsteprioritet. Jeg fatter ikke at det skal være så vanskelig å forstå/godta.  

52 minutter siden, Maleficenta skrev:

Hlres ikke ut som du blir glad om det er mer enn nok for deg å se de max en gang i mnd

Hvor i all verden har jeg skrevet noe om at det er nok for meg å se (fremtidige, jeg har ingen!) barnebarn max en gang pr mnd?  

Anonymkode: 82789...aa7

[Arabella]

58 minutter siden, Maleficenta skrev:

Men du ønsket jo de barna du har. Det er ikke deres feil at du fikk det slitsomt fordi du fikk barn. De slutter ikke å være barna dine selv om de blir voksne

Det er ikke meg du svarer, men jeg har lyst til å spørre deg om noe. Mine barn er selvfølgelig alltid mine barn, men mitt foreldreansvar er de ikke lenger når de er blitt voksne, til og med har dannet egne familier. Hvis jeg skal tenke i motsatt rekkefølge, hvem skal ta vare på meg? Mine foreldre og besteforeldre er døde. Når er det riktig tidspunkt å sette seg selv først, synes du? Eller skal jeg og alle andre besteforeldre alltid stå til andres disposisjon?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Arabella skrev:

Det er ikke meg du svarer, men jeg har lyst til å spørre deg om noe. Mine barn er selvfølgelig alltid mine barn, men mitt foreldreansvar er de ikke lenger når de er blitt voksne, til og med har dannet egne familier. Hvis jeg skal tenke i motsatt rekkefølge, hvem skal ta vare på meg? Mine foreldre og besteforeldre er døde. Når er det riktig tidspunkt å sette seg selv først, synes du? Eller skal jeg og alle andre besteforeldre alltid stå til andres disposisjon?

Det var meg som ble sitert, og jeg er så på linje med deg her! Jeg tror du og jeg er omtrent på samme alder, og når du skrev dette ble jeg minnet på hvor mye mannen m in og jeg stiller opp for barnas besteforeldre, altså våre foreldre, nå som de er gamle. Vi kjører på butikk og til lege, apotek, osv, hjelper til med hage- og husarbeid, kontakt med det offentlige, osv. I vår alder stiller man gjerne opp på flere hold, fordi gamle foreldre og barnebarn gjerne er noe som oppstår omtrent samtidig. Når man da i tillegg blir forventet å stille opp på barnas premisser mtp barnebarn, da kjenner jeg at jeg blir en smule aggressiv, altså.  

Anonymkode: 82789...aa7

[JaVel]

53 minutter siden, Måbarefåsiat... skrev:

Husker jeg tenkte det samme da vi fikk barn. Ikke at vi forventet noe, men syntes det var trist at de ikke ville og tok initiativ selv. Det har blitt litt bedre. Men vi spør ikke om barnevakt i utrengsmål. Selv om mamma sier ja, så skjer det ikke uten omvei via "sjekke kalenderen sukk og stønn og ja, kan droppe venninne og ofre meg" omtrent og det orker jeg ikke.
Både mamma og pappa har hentet i barnehagen og på skolen. De har i dag et avbalansert forhold.

Jeg tror mange av oss vokste opp med besteforeldre som hadde masse tid for oss. Det er det vi ønsker for ungene våre også. Også er dagens besteforeldre helt annerledes.

I dag jobber gjerne bestemødre 100 prosent mens tidligere var mange hjemmeværende. Det sier seg selv at å hente en 3-åring i bhg og være med ham/ henne i flere timer, når en selv har vært på jobb og egentlig bare ønsker å nye stillheten og roen, ikke er så fristende. Samtidig vil det sikkert være enklere å hente for eksempel en 8-åring på skolen og passe ham/ henne i noen timer, de kan man mer ha en samtale med, og de løper ikke rundt med en motor i ræven  . Hvis man blir bestemor i en alder av 40-50 år har man kanskje fremdeles tenåringer i huset eller den yngste har nettopp flyttet ut, da skjønner jeg godt at man har lyst å nyte stillheten, og ikke begynne på nytt igjen med engang med pass av barnebarn. Er selv tante og merker tydelig at det er mye mer anstrengende for eksempel å passe en 3-åring fremfor en 6-åring. Til TS vil jeg si, ikke forvent så mye barnevakt for 3-åringen deres,særlig med tanke på at din mor er i full jobb, er sikker på at dette vil endre seg når barnet blir litt større, hun viser jo dere mye oppmerksomhet bare ved å invitere dere på middag flere ganger i mnd.

[HarvestMoon]

Når jeg leser i denne tråden om besteforeldre eller kommende besteforeldre som:

-kaller barnebarnet for avkommet

-som ikke kan se noen grunn som helst for hvorfor de skal engasjere seg i barnebarn

-som synes sine egne barn ikke skal forvente at de skal engasjere seg

-som er utrolig kald og kjølig og ikke ser ut til å ha et fnugg av følelser for barn eller barnebarn

-som ikke har medregnet at når man velger å få barn, så kommer det også barnebarn med stor sannsynlighet

-som tror de må slutte å jobbe og begynne å nave om de skal engasjere seg i sine barnebarn

-som mener de har null ansvar for barn den dagen de er blitt 18

-som sier de ikke har tenkt å ta et eneste tak for barn og barnebarn

...så tenker jeg vi, barna til de og barnebarn skal være veldig glade for at de holder seg langt borte fra barn og barnebarn. Derfor skjønner jeg ikke de i denne tråden som forsøker å overbevise den gjengen med slike holdninger om å engasjere seg. Alle er tjent med at mennesker med slike kjølige holdninger holder seg milevis unna barnebarn. Så her støtter jeg helt klart de med slike holdninger i deres konklusjon om å engasjere seg minst mulig. Dette er folk vi bør applaudere i sine valg om å holde seg langt unna barnebarn.

 

 

 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Merkelig konklusjon. Så hvis besteforeldrene er litt for gamle eller har litt for dårlig helse til å ha barnebarn alene, evt bor såpass langt vekk at familien drar dit sammen, er det umulig å få god og nær kontakt? De kan gi opp de altså? 

Anonymkode: 2e397...6d1

Jeg tror det er vanskelig, ja. Ingenting er umulig, men får du ikke alenetid så er det klart vanskeligere...

Anonymkode: 1bf9d...28e

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er vanskelig, ja. Ingenting er umulig, men får du ikke alenetid så er det klart vanskeligere...

Anonymkode: 1bf9d...28e

Men man trenger jo ikke ha heltalenetid, vel? Om bestemor og yngste barnebarn plukker bær i hagen mens far klipper plen, bestefar og eldste barnebarn drar for å handle mat, mens mor jogger en tur - så er det liksom ikke godt nok? Foreldrene må fjernes helt for at besteforeldre og barnebarn skal klare å bonde?

For de som bor et par timers kjøring unna er jo det ikke helt gjennomførbart... Barna vil vel også besøke foreldrene sine? Det virker litt tungvint å kjøre to timer til og to timer hjem for å levere den ene dagen, og samme neste dag for å hente.... 

Anonymkode: 2e397...6d1

[AnonymBruker]

Jeg har selv to barn og synes baby og småbarnsperioden var kjempetøff og slitsom. Ikke noe morsomt, svært lite kos, mest styring og stress. Etter tre år, så begynte jeg å kose meg mer med barna. Jeg tror ikke dette vil endre seg med barnebarn. Men jeg kommer til å tilby meg å avlaste en dag i ny og mer når de er helt små fordi det som er noen timers offer for meg da (selv om jeg ikke har plikt til det eller vanvittig lyst til det) kan være alfa og omega for humøret til en sliten mor eller far. 

For meg som fremtidig bestemor, så betyr det like mye for meg at jeg får stille litt opp for ungene mine når de trenger det, som å dyrke vennskapelig forhold til fremtidige barnebarn. Nei, man blir kanskje ikke så kjent før de har litt mer språk og personlighet når man ikke ser dem ofte/daglig. Men det er jo flere grunner til å spørre om å få bade/legge/trille/mate et barn annet enn at man synes aktiviteten i seg selv er så himla stas. 

Anonymkode: b767b...4e9

[AnonymBruker]

17 minutter siden, HarvestMoon skrev:

Når jeg leser i denne tråden om besteforeldre eller kommende besteforeldre som:

-kaller barnebarnet for avkommet

-som ikke kan se noen grunn som helst for hvorfor de skal engasjere seg i barnebarn

-som synes sine egne barn ikke skal forvente at de skal engasjere seg

-som er utrolig kald og kjølig og ikke ser ut til å ha et fnugg av følelser for barn eller barnebarn

-som ikke har medregnet at når man velger å få barn, så kommer det også barnebarn med stor sannsynlighet

-som tror de må slutte å jobbe og begynne å nave om de skal engasjere seg i sine barnebarn

-som mener de har null ansvar for barn den dagen de er blitt 18

-som sier de ikke har tenkt å ta et eneste tak for barn og barnebarn

...så tenker jeg vi, barna til de og barnebarn skal være veldig glade for at de holder seg langt borte fra barn og barnebarn. Derfor skjønner jeg ikke de i denne tråden som forsøker å overbevise den gjengen med slike holdninger om å engasjere seg. Alle er tjent med at mennesker med slike kjølige holdninger holder seg milevis unna barnebarn. Så her støtter jeg helt klart de med slike holdninger i deres konklusjon om å engasjere seg minst mulig. Dette er folk vi bør applaudere i sine valg om å holde seg langt unna barnebarn.

 

 

 

Jeg synes det er helt utrolig kreativt å trekke de slutningen du lister opp her ut ifra hva som er skrevet i tråden. Jeg har nemlig ikke lest noe av det der, altså. 

For deg er det enten eller? Er man ikke altoppslukende opptatt av barnebarna og trygler om å få hente i barnehagen og ha dem på overnatting any time, så er man en kald faen som ikke bryr seg? 

Du har ikke reflektert over besteforeldregenerasjonen som noe annet enn nettopp besteforeldre? Kan du forestille deg at de har et liv utenom voksne barn og barnebarn som også krever sitt? De fleste jeg kjenner på min alder har full jobb, de har hus og hjem, kanskje til og med en hobby, og sist, men ikke minst: egne foreldre som er gamle og trenger hjelp og støtte. 

Det er ikke sånn at det eneste saliggjørende jeg kan tenke meg er å ligge og slenge på sofaen eller reise rundt til sydlige breddegrader og drikke vin i både soloppgang og solnedgang, sltså. Det har jeg ikke tid til. Jeg tar gjerne i et tak og hjelper til med barmebarn når den tid kommer, men jeg har ikke tenkt å være deltidsmamma for dem. Jeg må kunne si nei hvis jeg ikke orker, eller jeg skal noe annet, uten at jeg skal bli beskyldt for ikke å bry meg. Om mine barn velger å få barn, så må se også innrette tilværelsen sin deretter, og ikke basere hverdagen på besteforeldre for å gå kabalen til å gå opp. Barnevakt/henting innimellom: ja, selvsagt, men ikke i utrengsmål. Sorry, jeg er ferdig med småbarnstilværelsen. Jeg har sett på nært hold hva det gjør med besteforeldre å bli utnyttet. Min svoger og svigerinne har brukt besteforeldrene til henting på SFO og barnehage, samt kjøring til og fra fritidsaktiviteter flere ganger i uka i en årrekke, fordi foreldrene har jobber som gjør at de ofte ikke er hjemme før utpå kvelden. Besteforeldrene har aldri sagt nei, men vi har sett hvor slitne de har vært i perioder, og at de har forsøkt å hinte om at det blir litt mye, uten at de det gjelder har brydd seg så mye om det. De er jo besteforeldre, må vite, og det er da sånt man har besteforeldre til!  

Anonymkode: 82789...aa7

[Maleficenta]

3 timer siden, Arabella skrev:

Det er ikke meg du svarer, men jeg har lyst til å spørre deg om noe. Mine barn er selvfølgelig alltid mine barn, men mitt foreldreansvar er de ikke lenger når de er blitt voksne, til og med har dannet egne familier. Hvis jeg skal tenke i motsatt rekkefølge, hvem skal ta vare på meg? Mine foreldre og besteforeldre er døde. Når er det riktig tidspunkt å sette seg selv først, synes du? Eller skal jeg og alle andre besteforeldre alltid stå til andres disposisjon?

Sykehjemmet. Neida. Selvsagt. Blir du gammel og svak kan jo barna og barnebarna ta seh av deg men du er jo ikke det nå. Dessuten det ER faktisk dokumentert at det er bra for hjernen å passe barnebarn. Det virker forebyggende slik at du holder deg klar og orientert lengre. Det er jo vinn, vinn.

[AnonymBruker]

Hmm. Jeg synes dette var trist. Jeg kan selv bli fornærmet hvis min mor har en travel periode og ikke tar initiativ til til barnebarn-tid. (Noe som skjer sjelden, altså. Hun har dem mye) Men av og til så er det vel bare sånn det er... bare tenk, hun har oppdratt barn selv og er endelig "fri" til å jobbe og bare konsentrere seg om sitt. En 100% jobb er krevende for ei dame i 50 årene☺ og kanskje hun ikke føler seg sikker på å ha barnet ditt alene? Ta en prat med hun og si at det er du i så fall ikke redd for. Snakk med henne! Da løser alt seg. Det værste vi mennesker gjør er å ikke snakke sammen!

Anonymkode: cdfd9...ff7

[lalaB]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er helt utrolig kreativt å trekke de slutningen du lister opp her ut ifra hva som er skrevet i tråden. Jeg har nemlig ikke lest noe av det der, altså. 

Anonymkode: 82789...aa7

Ikke meg du siterer, men jeg hvis du ikke klarer å se noen av punktene igjen i tråden her så syns jeg du bør gå tilbake til start, og lese den igjen. Det er massevis av svar her der bestemødre eller kommende bestemødre mener at ingen skal forvente at de stiller opp eller engasjerer seg i barnebarna sine. 

Når jeg leser en som skriver "Hadde jeg jobbet 100% hadde det ikke falt meg inn å passet barnebarn eller tenkt tanken på at jeg skulle ha det alene noen timer." så opplever jeg den personen som kald og uinteressert i barnebarnet sitt. 

Når jeg leser en som skriver "Det er deres barn, så dere kan faktisk ikke forvente at bestemoren nær dere stiller opp. Hun jobber 100% og setter nok stor pris på sin egen fritid." så oppfatter jeg det som en som ikke er interessert i å stille opp for datteren, eller bruke tid på barnebarnet sitt.

Når jeg leser "Jeg har ikke tenkt å ta i et tak, som du kaller det. Jeg har gjort mitt når det gjelder barn." er jeg glad det mennesket ikke blir bestemor til mine barn, for hun høres ut som skal gi totalt faen i barnebarna sine.

Når jeg leser "Hvor mye kvalitetstid og hygge blir det egentlig av at bestemor etter full arbeidsdag henter en sliten 3-åring etter full barnehagedag?" vitner om at denne bestemoren ikke ser verdien i å jobbe for et godt forhold til barnebarnet sitt.

 

Og fakta er at ingen har snakket noe som helst om at det forventes avlastning og barnevakt hver uke, men at vi er flere her som er enige om at det er leit at besteforeldre ikke ønsker å ha en god relasjon til barnebarnet sitt. Å det er det som leses i mange av kommentarene, at de ikke er villige til ofre to minutter engang av sin dyrebare fritid for å engasjere seg i barnebarnet sitt. Om det er feil, så må samtlige av de jeg har tatt sitater fra se på hvordan de ordlegger seg, for det blir iallfall oppfattet sånn.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Måbarefåsiat... skrev:

Husker jeg tenkte det samme da vi fikk barn. Ikke at vi forventet noe, men syntes det var trist at de ikke ville og tok initiativ selv. Det har blitt litt bedre. Men vi spør ikke om barnevakt i utrengsmål. Selv om mamma sier ja, så skjer det ikke uten omvei via "sjekke kalenderen sukk og stønn og ja, kan droppe venninne og ofre meg" omtrent og det orker jeg ikke.

Men hvis hun faktisk sier ja og rydder kalenderen for å sitte barnevakt, til tross for at hun egentlig har andre planer, så har du da virkelig ikke så mye å klage over? Eller forventer du at hun alltid skal svare ja med store begeistring og helt uten forbehold, som om hun bare sitter hjemme og venter på at du skal spørre og ikke har noe liv på egen hånd?

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet ikke jeg hvordan disse middagene utspiller seg, men jeg ser ikke helt hvordan nr. 1 skal oppnås gjennom middager et par. ganger i mnd.  med mor til stede. Det er kontakt på de voksnes premisser. Barnet vil alltid da søke hjelp, trøst, omsorg etc. hos sin forelder, man legger ikke grunnlaget for god nær kontakt på den måten..

Anonymkode: 1bf9d...28e

Det var da en pussig konklusjon, min erfaring er helt annerledes. I familieselskap har det alltid være mye mer stas med besteforeldre, tanter og onkler enn foreldrene stort sett uansett hva det gjelder. 

Anonymkode: 920ee...3fc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, lalaB skrev:

Ikke meg du siterer, men jeg hvis du ikke klarer å se noen av punktene igjen i tråden her så syns jeg du bør gå tilbake til start, og lese den igjen. Det er massevis av svar her der bestemødre eller kommende bestemødre mener at ingen skal forvente at de stiller opp eller engasjerer seg i barnebarna sine. 

Når jeg leser en som skriver "Hadde jeg jobbet 100% hadde det ikke falt meg inn å passet barnebarn eller tenkt tanken på at jeg skulle ha det alene noen timer." så opplever jeg den personen som kald og uinteressert i barnebarnet sitt. 

Når jeg leser en som skriver "Det er deres barn, så dere kan faktisk ikke forvente at bestemoren nær dere stiller opp. Hun jobber 100% og setter nok stor pris på sin egen fritid." så oppfatter jeg det som en som ikke er interessert i å stille opp for datteren, eller bruke tid på barnebarnet sitt.

Når jeg leser "Jeg har ikke tenkt å ta i et tak, som du kaller det. Jeg har gjort mitt når det gjelder barn." er jeg glad det mennesket ikke blir bestemor til mine barn, for hun høres ut som skal gi totalt faen i barnebarna sine.

Når jeg leser "Hvor mye kvalitetstid og hygge blir det egentlig av at bestemor etter full arbeidsdag henter en sliten 3-åring etter full barnehagedag?" vitner om at denne bestemoren ikke ser verdien i å jobbe for et godt forhold til barnebarnet sitt.

 

Og fakta er at ingen har snakket noe som helst om at det forventes avlastning og barnevakt hver uke, men at vi er flere her som er enige om at det er leit at besteforeldre ikke ønsker å ha en god relasjon til barnebarnet sitt. Å det er det som leses i mange av kommentarene, at de ikke er villige til ofre to minutter engang av sin dyrebare fritid for å engasjere seg i barnebarnet sitt. Om det er feil, så må samtlige av de jeg har tatt sitater fra se på hvordan de ordlegger seg, for det blir iallfall oppfattet sånn.

Da tror jeg det er veldig mange i denne tråden som snakker forbi hverandre, altså. Jeg har sett flere som sier at de stilker opl for sine, og jeg har selv sagt at jeg selvsagt kommer til å stille opp for mine fremtidige barnebarn, men ikke i utrengsmål. Det virker jo som om småbarnsforeldre i denne tråden forventer deg veldig mye, og at man blir stemplet som uinteressert hvis man også gjerne vil leve sitt eget liv, på sine premisser. Men da spør jeg: helt konkret hvor mye mener du at besteforeldre skal stille opp med å hente i barnehagen og ha barnebarna på besøk noen timer en ettermiddag/kveld og på overnatting i helger?

Anonymkode: 82789...aa7

[lalaB]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Da tror jeg det er veldig mange i denne tråden som snakker forbi hverandre, altså. Jeg har sett flere som sier at de stilker opl for sine, og jeg har selv sagt at jeg selvsagt kommer til å stille opp for mine fremtidige barnebarn, men ikke i utrengsmål. Det virker jo som om småbarnsforeldre i denne tråden forventer deg veldig mye, og at man blir stemplet som uinteressert hvis man også gjerne vil leve sitt eget liv, på sine premisser. Men da spør jeg: helt konkret hvor mye mener du at besteforeldre skal stille opp med å hente i barnehagen og ha barnebarna på besøk noen timer en ettermiddag/kveld og på overnatting i helger?

Anonymkode: 82789...aa7

Det er ingen som har sagt at de forventer at besteforeldrene stiller opp flere ganger i uka heller. Kanskje ikke hver måned en gang, men en gang innimellom. Trenger ikke å være en hel helg på overnatting, men én time på lekeplassen en lørdagsformiddag skulle man trodd bare hadde vært hyggelig!