Besteforeldre som ikke stiller opp

[AnonymBruker]

8 timer siden, lalaB skrev:

Det er ingen som har sagt at de forventer at besteforeldrene stiller opp flere ganger i uka heller. Kanskje ikke hver måned en gang, men en gang innimellom. Trenger ikke å være en hel helg på overnatting, men én time på lekeplassen en lørdagsformiddag skulle man trodd bare hadde vært hyggelig! 

Men da fatter jeg ikke hva vi diskuterer. Jeg har ikke sett en eneste bruker her som har sagt at h*n ikke er interessert i å være sammen med barmebarn overhode. Det de sier er at de ikke er villige til å "bør livet sitt" til barnebarn. 

Selv ville jeg faktisk synes at "ikke hver må eg engang" er veldig sjelden, og jeg ville nok vært villig til å stille opp med enn det. De jeg har kritisert, er de som forventer henting i barnehage, sfo/ kjøring til fritidsaktiviteter flere ganger i uka uten å forstå at besteforeldrene også har et liv.

Anonymkode: 82789...aa7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men da fatter jeg ikke hva vi diskuterer. Jeg har ikke sett en eneste bruker her som har sagt at h*n ikke er interessert i å være sammen med barmebarn overhode. Det de sier er at de ikke er villige til å "bør livet sitt" til barnebarn. 

Selv ville jeg faktisk synes at "ikke hver må eg engang" er veldig sjelden, og jeg ville nok vært villig til å stille opp med enn det. De jeg har kritisert, er de som forventer henting i barnehage, sfo/ kjøring til fritidsaktiviteter flere ganger i uka uten å forstå at besteforeldrene også har et liv.

Anonymkode: 82789...aa7

"Vie livet sitt" skulle det stå

Anonymkode: 82789...aa7

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Vie livet sitt" skulle det stå

Anonymkode: 82789...aa7

Og "hver måned"

Skriver fra mobil, og det er tidlig...

Anonymkode: 82789...aa7

[AnonymBruker]

På 22. januar 2017 den 19.10, AnonymBruker skrev:

Her var det mange ulike meninger. Konklusjonen blir vel at det neppe fins noe fasitsvar og at man får være fornøyd uansett. Og jeg mente aldri at min mor skulle overta noe som helst ansvar, selv om det hadde vært deilig med en helg bare sammen med mannen, men poenget var vel mer at jeg synes det er trist for hennes og barnet vårt sin del at hun ikke ønsker litt(!) alenetid. Barnet er 3 år og har overnattet to netter hos sin bestemor, aldri blitt hentet i barnehage og som jeg nevnte tidligere, tror ikke hun har hatt han alene siden i høst, og da var det ikke lange stunden. Jeg klarer meg fint, det er mitt barn og jeg skjønner at ansvaret ligger hos meg og min mann, men synes bare det er litt trist. 

TS

Anonymkode: 9fb25...d5c

Jeg har også lignene erfaringer. Har som deg ventet på at svigermor som er den eneste bestemor for barnet skal ta intiativ til alene tid med barnet. Det skjedde aldri. Uansett hvor mange månder det gikk i mellom besøkene vi tok til hun. Hun  sa også at hun hadde savnet barnet når vi først kom, og slang med leppa at vi er alt for dårlig til komme på besøk for ungen har blitt alt  for stor. Men nå når barne er eldre og tar kontakt selv så er det nok ikke så enkelt å si nei. Vi har kun et barn, noe hun syns er for lite, og at vi minst burde ha fått et par barn til. Det synes jeg er frekt å si når hun ikke gidder å ta intiativ til å hjelpe til. Men jeg gjør også alt jeg kan for å slippe å spørre om tjenester og minimerer sjansen for å trenge hjelp med å kun ha et barn. Noe som igjen gjør at hun kun får et barnebarn og vil aldri få flere. Til pass for slike folk. Venninner av hun har alltid 

Anonymkode: 2c436...3d1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også lignene erfaringer. Har som deg ventet på at svigermor som er den eneste bestemor for barnet skal ta intiativ til alene tid med barnet. Det skjedde aldri. Uansett hvor mange månder det gikk i mellom besøkene vi tok til hun. Hun  sa også at hun hadde savnet barnet når vi først kom, og slang med leppa at vi er alt for dårlig til komme på besøk for ungen har blitt alt  for stor. Men nå når barne er eldre og tar kontakt selv så er det nok ikke så enkelt å si nei. Vi har kun et barn, noe hun syns er for lite, og at vi minst burde ha fått et par barn til. Det synes jeg er frekt å si når hun ikke gidder å ta intiativ til å hjelpe til. Men jeg gjør også alt jeg kan for å slippe å spørre om tjenester og minimerer sjansen for å trenge hjelp med å kun ha et barn. Noe som igjen gjør at hun kun får et barnebarn og vil aldri få flere. Til pass for slike folk. Venninner av hun har alltid 

Anonymkode: 2c436...3d1

Åh, du høres jo ut som en drøm av en svigerdatter.... 

Anonymkode: 2e397...6d1

[AnonymBruker]

 

 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også lignene erfaringer. Har som deg ventet på at svigermor som er den eneste bestemor for barnet skal ta intiativ til alene tid med barnet. Det skjedde aldri. Uansett hvor mange månder det gikk i mellom besøkene vi tok til hun. Hun  sa også at hun hadde savnet barnet når vi først kom, og slang med leppa at vi er alt for dårlig til komme på besøk for ungen har blitt alt  for stor. Men nå når barne er eldre og tar kontakt selv så er det nok ikke så enkelt å si nei. Vi har kun et barn, noe hun syns er for lite, og at vi minst burde ha fått et par barn til. Det synes jeg er frekt å si når hun ikke gidder å ta intiativ til å hjelpe til. Men jeg gjør også alt jeg kan for å slippe å spørre om tjenester og minimerer sjansen for å trenge hjelp med å kun ha et barn. Noe som igjen gjør at hun kun får et barnebarn og vil aldri få flere. Til pass for slike folk. Venninner av hun har alltid 

Anonymkode: 2c436...3d1

Angrer den muntre tonen, når jeg har tenkt meg om. Egentlig er dette trist....  Du er fornærmet på svigermor fordi hun ikke "hjelper til", og liker tydeligvis ikke dama som er en av din manns og ditt barns aller nærmeste 

Det er hvertfall ikke noe godt utgangspunkt. Egentlig er innlegget ditt essensen av hva vi diskuterer.

Jeg lurer på hvor denne forventningen kommer fra? Jeg spør jo familie om hjelp hvis jeg er helt i skvis, men overøser jo alltid med "bare om det passer", "jeg skjønner om du er opptatt, du må bare si nei" osv. Jeg vet jo at de sier ja om det passer og at de er glade for å se barna mine, men har vel knapt opplevd at noen ber spesifikt om å få passe dem. Har ikke falt meg inn å savne det, eller forvente det? Alle har god kontakt og er glade i hverandre og vil hverandre det beste....og er det virkelig behov for barnevakt, stiller de når de kan. Ellers rt jeg glad i familien og vil jo gjerne være sammen med dem jeg også, har aldri tenkt på at jeg skal holde meg unna så de får bedre forhold til barna...

Som en over her sier,som regel er tante/onkel/besteforeldre/søskenbarn myyyye mer stas enn kjedelige mamma.....

Anonymkode: 2e397...6d1

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også lignene erfaringer. Har som deg ventet på at svigermor som er den eneste bestemor for barnet skal ta intiativ til alene tid med barnet. Det skjedde aldri. Uansett hvor mange månder det gikk i mellom besøkene vi tok til hun. Hun  sa også at hun hadde savnet barnet når vi først kom, og slang med leppa at vi er alt for dårlig til komme på besøk for ungen har blitt alt  for stor. Men nå når barne er eldre og tar kontakt selv så er det nok ikke så enkelt å si nei. Vi har kun et barn, noe hun syns er for lite, og at vi minst burde ha fått et par barn til. Det synes jeg er frekt å si når hun ikke gidder å ta intiativ til å hjelpe til. Men jeg gjør også alt jeg kan for å slippe å spørre om tjenester og minimerer sjansen for å trenge hjelp med å kun ha et barn. Noe som igjen gjør at hun kun får et barnebarn og vil aldri få flere. Til pass for slike folk. Venninner av hun har alltid 

Anonymkode: 2c436...3d1

Men i alle dager, er det ikke bare å spørre, da?? Det er jo tydelig at hun hadde ønsket å se barnebarnet  mer, så hun hadde vel garantert sagt ja? Må man tilby seg for å komme gjennom God Nok Bestemor-nåløyet? Du lager jo problemer, du...

Jeg tror mye av problemer her er at folk sliter med kommunikasjonen. Mange besteforeldre (særlig farmor/farfar)  er redde for å trenge seg på også, og vil kanskje risikere å bli sett på som uinteresserte pga det. 

Anonymkode: 82789...aa7

[Gjest Rosemoren]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men i alle dager, er det ikke bare å spørre, da?? Det er jo tydelig at hun hadde ønsket å se barnebarnet  mer, så hun hadde vel garantert sagt ja? Må man tilby seg for å komme gjennom God Nok Bestemor-nåløyet? Du lager jo problemer, du...

Jeg tror mye av problemer her er at folk sliter med kommunikasjonen. Mange besteforeldre (særlig farmor/farfar)  er redde for å trenge seg på også, og vil kanskje risikere å bli sett på som uinteresserte pga det. 

Anonymkode: 82789...aa7

Ikke nødvendigvis.

Barna mine sin ene bestefar klaget alltid på at han ikke fikk se barnebarna ofte nok, men de gangene vi var hos ham viste han ingen interesse for barna, og om vi spurte om han ville være sammen med dem hadde han alltid unnskyldninger for å slippe.  Da barna ble større prøvde de ringe, skrive, eller Skype med ham, men han svarte aldri.  Likevel klaget han på at han aldri fikk se dem og snakke med dem.

Noen liker å klage, være et offer, men med en gang de får muligheten til å få det de sier de vil ha, er det ikke så interessant likevel.

Når det er sagt, synes jeg ikke det innlegget du siterte var særlig sympatisk skrevet, så dette svaret går direkte på din konklusjon, uten relevans til det innlegget du siterte.

Endret 24. januar 2017 av Rosemoren

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn svigermor som alltid må himle med øynene og sjekke kalenderen når man spør om pass (som er meeeeget sjelden og kun dersom det er krise i forhold til jobb), med et skikkelig "det passer egentlig ikke, men hvis jeg må." Så i set øyeblikket man bestemmer seg for å få barn så må man bare fint innfinne seg med at man de neste 10 årene og kanskje lengre ikke ved noen anledninger kan finne på noe sammen med mannen, med mindre man bruker betalt barnevakt når barnet har blitt så stor. Jeg lurer virkelig på  når man tenker på at et år innehar 365 dager hvor hardt det egentlig kan være for en besteforelder å stille opp, la oss si 5 av disse dagene, dersom helsa tilsier det. Skjønner virkelig ikke at det kan være for mye forlangt? Da gjenstår det jo faktisk 360 dager til. 

Det finnes da for Guds skyld en gylden middelvei og jeg kjenner jeg blir mektig provosert over disse besteforeldrene som ikke klarer å gi litt av seg selv, når de kan.

Anonymkode: 9fb25...d5c

[Franord]

Jeg forstår at TS synes det er leit at bestemor ikke melder seg som barnepass, eller vil ha han alene på besøk av og til.  Jeg er heldig å ha besteforeldre til mine barn, som har barna på overnatting ( ca 6 ganger i året), tar de med på kino og har hentet i barnehage ved behov.  Vi møtes også utenom, til felles middager eller slenger innom for en kopp kaffe. Alle bor i mnst 20 minutter kjøreavstand fra oss.

 

Jeg ser på familie som en viktig del av behovet vi har for samvær og omsorg,  i alle stadier av livet. Min egen bestemor er nå så gammel at hun selv trenger hjelp. Hun var en stor del av livet mitt da jeg var barn, og nå er det min tur til å gi tilbake til henne. Vi drar ofte på besøk, gir praktisk hjelp og sørger for at hun har det hun trenger.

 

Det er et kaldt og trist samfunn hvis alle bare skal ha nok med sitt.

[AnonymBruker]

Besteforeldre har ingen plikt til å stille opp på noe som helst. Det er ikke deres barn. 

Anonymkode: 6939d...1d1

[AnonymBruker]

Bestemor føler seg nok helt ferdig med å skifte pleier og holde styr på en rabagast. Å invitere på middag 2-3 ganger i måneden samtidig som hun er i full jobb høres jo flott ut i mine øyne. Hun ønsker jo å ta del i deres liv, men gjerne ikke ha aleneansvar for barnet en kveld eller en helg. Det bør jo være helt innenfor. Vent heller til barnet blir større og litt mer selvstendig, så kan det hende at bestemor inviterer på overnattingsbesøk eller lignende. 

Alle mennesker er forskjellige, og jeg synes det er lite hensiktsmessig å diktere hvordan andre mennesker skal fylle ulike roller. Hadde ikke du blitt irritert dersom noen dikterte hvordan du skulle være som mor, og at det du gjør nå ikke er nok? Tipper du hadde blitt ganske oppgitt. 

Anonymkode: 4b521...508

[AnonymBruker]

På Sunday, January 22, 2017 den 13.36, AnonymBruker skrev:

Trenger noen innspill på om jeg er urimelig..

Besteforeldrene på farsiden bor flere timers kjøring fra OSD sæ vi set ikke så mye til dem. Min mor derimot, bor i gangavstand fra oss. Hun jobber 100%. 

Sønnen vår på 3 har aldri blitt hentet i barnehagane av bestemoren sin, og jeg tror ikke jeg kommer på en eneste gang hun frivillig har spurt om å få ha han litt hos seg, omså bare for noen timer. Hun er flink å invitere på middag, så vi er heldige der, men det virker rett og slett som at hun ikke har noen interesse av å tilbringe tid med barnebarnet alene. 

Jeg forlanger ingenting, og spør henne kun i krisesituasjoner. Nå har jeg egentlig kommer dit at jeg helt har sluttet å spørre for vil rett og slett se hvor lang tid det tar før hun selv tar initiativ. 

Så over til spørsmålet mitt, er dette vanlig? Kjenner jeg savner en bestemor som bruker litt av tiden sin på barnebarnet.

Anonymkode: 9fb25...d5c

Du kan ikke tenke deg at hun er sliten da med 100%jobb?

Hun er flink å invitere på middag, kan vi anta det skjer i helger når hun har fri?

Forventer du virkelig at din mor skal hente i bhg etter artig? 

Bli voksen

Hvor ofte stiller du selv opp for din mor?

Anonymkode: 582f0...a36

[lalaB]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men da fatter jeg ikke hva vi diskuterer. Jeg har ikke sett en eneste bruker her som har sagt at h*n ikke er interessert i å være sammen med barmebarn overhode. Det de sier er at de ikke er villige til å "bør livet sitt" til barnebarn. 

Selv ville jeg faktisk synes at "ikke hver må eg engang" er veldig sjelden, og jeg ville nok vært villig til å stille opp med enn det. De jeg har kritisert, er de som forventer henting i barnehage, sfo/ kjøring til fritidsaktiviteter flere ganger i uka uten å forstå at besteforeldrene også har et liv.

Anonymkode: 82789...aa7

Alle de sitatene jeg ramset opp tidligere bekrefter at det er mange her som virker å ikke være interessert i barnebarna sine. Kan godt være de er det, men da ordlegger de seg iallfall helt feil i forhold til poenget til ts. Det er INGEN som har sagt at de forventer at besteforeldre skal "vie livet sitt" til barnebarna sine! Så LES innleggene. Det er gang på gang lagt vekt på at det ikke handler om at besteforeldrene skal være barnevakt, eller en forventning om at de skal hjelpe til hele tiden. Det handler om viljen til å vise interesse og engasjere seg i barnebarna sine.

TS har skrevet det mange ganger, jeg har skrevet det mange ganger, og flere andre har skrevet det mange ganger: Det handler ikke om at besteforeldrene skal stille opp som barnevakt eller avlastning, men at ts ønsker at bestemoren skal vise interesse for å bruke tid sammen med barnebarnet sitt! Er det urimelig å ønske det? Tydeligvis i følge mange her. Så igjen, er du uenig: gå tilbake og LES hva vi har skrevet, og hva du/dere diskuterer/kverulerer/krangler i mot! 

Endret 24. januar 2017 av lalaB
skrivefeil

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at jeg syns hun høres helt normalt ut. Dere blir invitert til middag 2-3 ganger pr. måned. Da har hun mulighet til å være sammen med barnebarnet. Inviterer dere henne tilbake også på middag? Sånn at hun kan være sammen med barnet mens dere lager middag til henne?

Må bare si jeg blir like overrasket hver gang sånne tråder dukker opp. Hvorfor i all verden sitter man her og forventer hvor mye besteforeldre skal stille opp for sine barnebarn. Det er mange måter å ha kontakt med barnebarna på uten at man må ha de på overnatting og hente de i barnehagen. Særlig når barnet bare er 3 år.

Mulig jeg er litt rar, men jeg forventet aldri noe sånt hverken av mine foreldre eller svigerforeldre. Stort sett var de sammen med barna når vi alle var samlet. Sjelden de hadde barna alene uten oss. Særlig når de var så små. Hvis vi skulle bort sammen (noe som var veldig sjelden vi fikk gjort) hadde vi betalt barnevakt. Jeg tror ikke de er/var mindre glad i barnebarna for det, men de var ikke den gammeldagse typen bestemor/bestefar. De jobbet 100% alle sammen og var slitne som oss. Jeg tenkte aldri at de ikke brydde seg fordet om de ikke hadde barnebarna på overnatting, eller hentet de for å være sammen med de noen timer.

Så det å påstå at de er kalde og ikke bryr seg bare fordet om de vil ha litt tid for seg selv nå når alle barna har flyttet hjemmefra syns jeg er urettferdig. De har hatt sin småbarnsperiode. Nå er det vår tur. La de være sammen med barnebarna på sin måte, så skal du se at noe endrer seg når de blir litt eldre (barna altså).

Anonymkode: a038e...13a

[AnonymBruker]

16 minutter siden, lalaB skrev:

Alle de sitatene jeg ramset opp tidligere bekrefter at det er mange her som virker å ikke være interessert i barnebarna sine. Kan godt være de er det, men da ordlegger de seg iallfall helt feil i forhold til poenget til ts. Det er INGEN som har sagt at de forventer at besteforeldre skal "vie livet sitt" til barnebarna sine! Så LES innleggene. Det er gang på gang lagt vekt på at det ikke handler om at besteforeldrene skal være barnevakt, eller en forventning om at de skal hjelpe til hele tiden. Det handler om viljen til å vise interesse og engasjere seg i barnebarna sine.

TS har skrevet det mange ganger, jeg har skrevet det mange ganger, og flere andre har skrevet det mange ganger: Det handler ikke om at besteforeldrene skal stille opp som barnevakt eller avlastning, men at ts ønsker at bestemoren skal vise interesse for å bruke tid sammen med barnebarnet sitt! Er det urimelig å ønske det? Tydeligvis i følge mange her. Så igjen, er du uenig: gå tilbake og LES hva vi har skrevet, og hva du/dere diskuterer/kverulerer/krangler i mot! 

Jøsses, så sint?

Jeg har lest, og jeg leser tydeligvis med andre briller enn deg. TS sier selv at moren er flink til å invitere på middag. Hun sier at hun kun spør om barnevakt i krisesituasjoner, men hun sier ingenting om hvor ofte det skjer, om moren da er vond å be, eller sier nei. Problemet hennes er at moren ikke selv tar initiativ, og jeg fatter ikke hva som er så problematisk med det. Det er ikke sikkert at moren tenker i de baner overhodet, at hun har tenkt på det som en viktig ting? Kanskje hun også synes hyppigheten av kontakt er tilstrekkelig? Det trenger da ikke bunne i at hun er uinteressert, men kanskje en rekke andre ting, som at hun synes han er for liten og krevende, at hun er sliten pga jobb og andre ting som krever henne? Nå har ikke TS sagt hvor ofte moren inviterer dem på middag, men siden hun er fornøyd med hyppigheten vil jeg tro det er ganske ofte. Jeg vil tro at bestemor og barnebarn er fullt ut istand til å opparbeide et godt forhold, også med foreldrene tilstede, og at det blir bra nok og vel så det. Vi er forskjellige, og i hva noen synes det å engasjere seg i barnebarna konkret går ut på, kan være ganske forskjellig fra hva andre synes. Enhver gjør vel slik det er naturlig for dem? Og hvis dette er så viktig for ts, så kan hun da bare spørre moren sin? Hvis hun ikke kan det, så synes jeg de bør ta tak i kommunikasjonen dem imellom, altså, for da tenker jeg den er en smule problematisk. Folk tenker for mye og snakker for lite, og det tror jeg ofte er kjernen i mange konflikter som godt kunne vært unngått.

Anonymkode: 82789...aa7

[AnonymBruker]

Enkelte besteforeldre er bare sånn. Da ungene var små tvangssosialiserte jeg besteforeldre og barnebarn med å invitere oss selv på besøk etc.

en eneste gang har vi blitt invitert til dem og det var kun fordi de trengte at mannen min skiftet taket deres.

min svigermor har nå vært død i 3 år og bestefar har vært her 3 ganger. 2 ganger i familietilstelninger han ikke kunne unngå. Og en gang nå rett før jul da han visste at det bare var jeg som var hjemme.

vi har vært der to ganger, og vi har snakket med ham om hvorfor vi ikke kommer på overnatting lenger. 

Vi er to voksne med ungdommer på 15 og 17. Det er ikke lenger OK å dele et lite rom på 9m2. Vi har tilbudt oss å sove på stua og ta med luftmadrasser selv, men nei man sover ikke på stua.

i tillegg røyker han inne og en av ungene har astma og blir veldig dårlig når vi er der.

Det ligger selvfølgelig mye mer i denne historien som jeg ikke drar frem. 

Han er en fantastisk bestefar for min svogers barn, og en fantastisk far for min svoger.

min eldste sønn fikk en julegave i fjor som inneholdt navnet hans brodert på tingen. Feilstavet. Når du er 17 forventer du at bestefar kan skrive navnet ditt. Greit nok så er dette et gammelt norsk navn som kan skrives på flere måter, men dog allikevel. Du får tross alt bursdagskort og julekort samt postkort fra reiser med riktig skrevet navn hvert år.

gutten begynte på videregående i høst. Bestefar vet ikke engang hvilken linje han går.

har aldri forventet at besteforeldrene skal stille opp som barnevakter. Men tar det virkelig så jævla mye tid å sende en tekstmelding i ny og ne? Er det så ille å ofre en helg i året på å komme på besøk? Er det så vanskelig når du blir minnet på at det er barnebarnas bursdag å sende de en melding, i stedenfor å svare du får hilse å gratulere. Er det så vanskelig å sende en bursdagsgave? Eller tenke på at du kanskje ikke sitter i konfirmasjonen og har gitt 1000 kr til barnebarnet ditt å sitte å skryte av at du har kjøpt en ting til 5000 kr til et annet?

Når du får telefon fra svigerdatteren din om at sønnen din er på sykehuset fordi det harskjedd en ulykke. Er det ikke normalt å i det minste ringe eller sende melding for å høre hvordan det går, eller spørre om det er noe vi trenger hjelp til?

det faller meg ikke inn å bli en slik bestemor. Jeg kommer ikke til å sitte barnevakt i hytt og pine. Men jeg vil ha kontakt med barnebarna mine ukentlig hvis det lar seg gjøre. Å ha barnebarn en ettermiddag hvis jeg spør om det kaller ikke jeg å være barnevakt.

og med to barn med forskjellige diagnoser og kroniske sykdommer har jeg hatt mer belastning med ungene mine enn normalen, men det var det livet jeg fikk.

ja jeg ser frem til at ungene flytter ut, men det betyr ikke at jeg er ferdig med dem( det blir jeg aldri ). Og jeg ser frem til eventuelle barnebarn.

men ja jeg synes det er unormalt å ikke selv ønske tid med sine barnebarn.

Anonymkode: 26c4e...bb2

[Måbarefåsiat...]

På ‎23‎.‎01‎.‎2017 den 22.13, AnonymBruker skrev:

Men hvis hun faktisk sier ja og rydder kalenderen for å sitte barnevakt, til tross for at hun egentlig har andre planer, så har du da virkelig ikke så mye å klage over? Eller forventer du at hun alltid skal svare ja med store begeistring og helt uten forbehold, som om hun bare sitter hjemme og venter på at du skal spørre og ikke har noe liv på egen hånd?

Det var da en pussig konklusjon, min erfaring er helt annerledes. I familieselskap har det alltid være mye mer stas med besteforeldre, tanter og onkler enn foreldrene stort sett uansett hva det gjelder. 

Anonymkode: 920ee...3fc

Det går an å si at man kommer tilbake til det. Det er sjelden jeg trenger svar umiddelbart. Uansett trenger jeg ikke uff og æsj og bilde på mye styr og martyrminer. Det er som om man ber en venn om en tjeneste - hvis de formidler hvor ekstremt mye de ofrer og hvor innmari liten lyst de har, så kan de bare glemme det. Det er jo ikke noe hyggelig.

Min sønn har forøvrig kun en fungerende besteforelder. Faren min distanserer seg og på farssiden bor de langt vekk. Bryr seg også lite om ham når de er sammen. Farfar synes det er viktigere å sjekke tekst-tv og farmor har nå sine greier min sønn ikke klarer å forholde seg til.

 

[Patton]

Personlig mener jeg at når man velger å sette et barn til verden, så kan man ikke tenke slik at forpliktelsene slutter i det barnet blir 18 og flytter ut. Man knytter seg til et prosjekt som ikke er avsluttet før man dør. 

I dette ligger det et ansvar for å gi det man har av krefter, tilstedeværelse og økonomisk hjelp så lenge det er behov, til man selv ikke klarer mer. 

Har man økonomi til det bør man støtte barn (og barnebarn) i studietid og etableringsfasen. Har man krefter til det så stiller man opp for barnebarna. Både for barnebarnas skyld og for å avlaste barnet ditt. 

Når man ikke lenger har krefter, fysisk eller mentalt, til å stille opp, så snus dette på hodet, og det er barn og barnebarns tur til å stille opp for deg. Slik har det vært i min familie og i min kones familie, og mitt mål er at dette skal videreføres i kommende generasjoner også. 

Livet handler om å realisere seg selv, og leve så godt som mulig i den tiden man har på jorden. Men, i tillegg til dette bør man ha som mål å sette de etterfølgende generasjoner i en enda bedre situasjon enn det ditt liv klarte å gi deg. Det er ikke alltid mulig, men man bør alltids gjøre er forsøk. 

[Maleficenta]

På Tuesday, January 24, 2017 den 11.42, AnonymBruker skrev:

Besteforeldre har ingen plikt til å stille opp på noe som helst. Det er ikke deres barn. 

Anonymkode: 6939d...1d1

Ts har da aldri sagt noe om forpliktelser