Hva med oss kalde jenter?

[Gjest brutal_mann]

Hva mener du med å stryke noen på ryggen? Som å kjærtegne?

Mangler ikke vilje, bare evne. Jeg vil bry meg mer, men det føles bare falskt når jeg gjør det.

Anonymous poster hash: 77003...838

Dette er den interessante biten, hvorfor du føler at du er falsk når du viser omsorg og affeksjon?

[Gjest Gjest]

Hvorfor viser du omsorg når du ikke mener det?

[Gjest Vux]

Jeg vil si at sunn fornuft tilsier at 'psykopati' ikke er en tilstand, som om slikt var biologisk betinget, men er i beste fall en slags diagnose, noe som igjen kun har betydning for de som får betalt av å sette diagnoser.

Sånn sett bør man unngå å tro om mennesker "at de er seg selv" når man bare tror at de er såkalt "psykopat".

'Usosial' er vel nærmeste merkelapp som passer tror jeg, som vil være en mer nøktern karakteristikk for hvordan man beskriver det mellommenneskelige forholdet mellom en gitt person og dens omgivelser.

Å bare gå rundt og kalle folk for, eller å tenke om folk som 'psykopater', er man jo fri til å gjøre uansett hvem man selv er og hva man jobber med.

'Rasshøl' passer vel fremdeles godt til å beskrive de som man av grunner vil lyse i bann.

Endret 4. januar 2015 av Vux

[Gjest Vux]

En åpenbar løsning på problemet med å skulle ville være ærlig, når man ikke er komfortabel med å måtte opprettholde en fasade sosialt sett, er jo å ganske enkelt tone ned hva man sier, og eventuelt la være å komme med slike utspill og hilsener, og så se om ikke det hjelper litt. Minste motstands vei på en måte. Folk vil nok da kunne bli litt rare og sure vil jeg tro.

[AnonymBruker]

Anbefaler boka The Wisdom of psycopaths av Kevin Dutton. Antisosial personlighetsforstyrrelse som de kaller det er regnet som å være genetisk, men det er miljømessige faktorer som utløser det Vux. Man kan skåre ulikt på en skala av dette, og en del med denne tilstanden kan slå av og på evnen til empati.

Anonymous poster hash: e546b...413

[AnonymBruker]

En ting jeg har merket veldig godt i dette forumet er at menn ønsker seg ei omsorgsfull og kjærlig jente, og at kaldhet og mangel på empati er totalt turnoff. Er det virkelig slik dere tenker? Isåfall er det ikke noe håp for meg.

Jeg er et komplisert menneske. I løpet av livet mitt har jeg møtt ting som har gjort meg mer og mer fraværende fra det å vise følelser. Jeg synes det er kjemperart å si til vennene mine at jeg er glad i dem, og det er unaturlig for meg å si at jeg elsker min egen mor. Jeg har lært meg å like klemmer, men jeg synes fortsatt at det meste av det å vise at jeg er glad i noen er vanskelig. Den gangen jeg var i et forhold, tok det veldig lang tid før jeg klarte å stutre frem at jeg elsket han. Jeg var også veldig kald mot han ellers, og sendte han sjeldent hjerter og klissete nattameldinger som jeg vet 90 % av de på min alder sender sine kjærester. Han ble ofte sjokkert og lei seg over at jeg ikke brydde meg om veldig mye rundt meg som han og andre mennesker ville definitivt gjort. Empati er noe jeg også har veldig lite av. Det er sjeldent jeg egentlig forstår eller klarer å forestille meg smerten noen går gjennom. Andre blir kanskje rørt eller lei seg på deres vegne, men jeg er fortsatt like tom som alltid. Det er sjeldent noen har klart å få meg rørt, og når jeg gråter, er det mest fordi jeg er sint.

Det er ikke sånn at jeg ikke stiller opp for mine venner, og jeg har faktisk et veldig stort nettverk og mange gode venner som jeg setter veldig stor pris. Jeg klarer bare ikke å vise det til dem. Hver gang jeg sier jeg er glad i noen, føler jeg meg falsk, og jeg hater meg selv etterpå. Hver gang jeg hører på noen som har skikkelige problemer, blir jeg mest trist fordi jeg må oppføre meg som jeg føler noe og blir trist med dem. Sannheten er at jeg sjeldent blir det, og jeg føler meg så falsk. Jeg mener selvfølgelig ikke å være falsk, men ja. Det er kun i fylla jeg kan finne på å si at jeg er glad i dem.

Jeg er ikke glad i barn heller vel og merke.

Er det noe galt med meg? Er jeg den eneste jenta som er slik?

Anonymous poster hash: 77003...838

Det er mange jenter som deg, min eks var nesten helt make. Jeg vet ikke hva der er med dere super kalde jenter men det virker som dere mangler empati og følelser til tider og evnen til å se andres behov.

Jeg ville sagt det var noe galt med deg samme som med min eks. Men ikke noe så kan ordnes på hvis man vil

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7

[Gjest HeiHade]

I følge alskens tester så regnes jeg visst som psykopat jeg også, men jeg vet jo med meg selv at dette bare er tull. Det går fint an å bry seg om mennesker man kjenner uten at man klarer å vise det med ord og handling til en hver tid. Jeg blir f. eks ukomfortabel av klemmer, og folk som skal uttrykke muntlig eller skriftlig at de er glade i meg. Det betyr ikke at man ikke kan vite inni seg at man er glad i noen og at andre er glade i deg. Og det er heller ikke, i mitt hode, nødvendig å skulle bry seg så jævlig hardt om fremmede mennesker heller. Det holder å tenke på de man kjenner.

Nå er jeg ganske komfortabel med hvordan jeg er da, og har ikke noe stort behov for å trene meg opp på å bli bedre. Folk jeg kjenner vet hvordan jeg er og enten så ler de med meg av det eller så tar de hensyn til det og unngår å gjøre meg ukomfortabel. Vi vet jo alle sammen at vi har det greit sammen uansett. En mann jeg er i kontakt med har fått høre av andre mennesker hvordan jeg er, blant annet. I stedet for å løpe i den andre retningen (som mange sikkert ville gjort) så har han heller valgt å ta hensyn ovenfor meg og respektere at jeg vil ha ham litt på avstand. Han vet at jeg setter kjempestor pris på selskapet hans, og trenger ikke bekreftelse i form av at jeg sier og gjør ting som jeg selv er ukomfortable med for å tilfredsstille ham.

Jeg sier ikke at dette er noe alle skal finne seg i. Men noen klarer å leve med en slik person. Jeg respekterer at mange andre vil synes at jeg er rar og vil helst styre unna og holde seg til kvinner med et litt mer "normalt"(?) forhold til følelser og intimitet, men da er det bare like greit at vi ikke prøver på noe, for det ville aldri ha fungert.

Det jeg prøver å si er at det er ikke nødvendigvis sånn at du må forandre deg hvis du er komfortabel med deg selv, ts. Så klart, hvis du mistrives med å være slik du er så kan du prøve å trene deg opp, tvinge deg selv i litt merkelige situasjoner for deg osv. Jeg foretrekker å bare starte rolig med folk som vet hvordan jeg er, også gradvis jobbe mot å bli litt mer komfortabel med å være nær dem. Det tar sikkert evigheter, hvis det går i det hele tatt, men jeg har det fint sånn som det er nå med folk rundt meg som skjønner meg.

Endret 4. januar 2015 av HeiHade

[AnonymBruker]

I følge alskens tester så skal jeg visst være psykopat jeg også, men jeg vet jo med meg selv at dette bare er tull. Det går fint an å bry seg om mennesker uten at man klarer å vise det med ord og handling til en hver tid. Jeg blir f. eks ukomfortabel av klemmer, og folk som skal uttrykke muntlig eller skriftlig at de er glade i meg. Det betyr ikke at man ikke kan vite inni seg at man er glad i noen og at andre er glade i deg.

Nå er jeg ganske komfortabel med hvordan jeg er da, og har ikke noe stort behov for å trene meg opp på å bli bedre. Folk jeg kjenner vet hvordan jeg er og enten så ler de med meg av det eller så tar de hensyn til det og unngår å gjøre meg ukomfortabel. Vi vet jo alle sammen at vi har det greit sammen uansett. En mann jeg er i kontakt med har fått høre av andre mennesker hvordan jeg er, blant annet. I stedet for å løpe i den andre retningen (som mange sikkert ville gjort) så har han heller valgt å ta hensyn ovenfor meg og respektere at jeg vil ha ham litt på avstand. Han vet at jeg setter kjempestor pris på selskapet hans, og trenger ikke bekreftelse i form av at jeg sier og gjør ting som jeg selv er ukomfortable med for å tilfredsstille ham.

Jeg sier ikke at dette er noe alle skal finne seg i. Men noen klarer å leve med en slik person. Jeg respekterer at mange andre vil synes at jeg er rar og vil helst styre unna og holde seg til kvinner med et litt mer "normalt"(?) forhold til følelser og intimitet, men da er det bare like greit at vi ikke prøver på noe, for det ville aldri ha fungert.

Det jeg prøver å si er at det er ikke nødvendigvis sånn at du må forandre deg hvis du er komfortabel med deg selv, ts. Så klart, hvis du mistrives med å være slik du er så kan du prøve å trene deg opp, tvinge deg selv i litt merkelige situasjoner for deg osv. Jeg foretrekker å bare starte rolig med folk som vet hvordan jeg er, også gradvis jobbe mot å bli litt mer komfortabel med å være nær dem. Det tar sikkert evigheter, hvis det går i det hele tatt, men jeg har det fint sånn som det er nå med folk rundt meg som skjønner meg.

Du vet, alle de som er "syke" vil selvsagt nekte på det selv. Men folk rundt deg vil merke det eller så merker du kanskje at du er litt annderles en andre. Gå til en proffesjonel for å få en diagnose. Men igjen de fleste hadde sikkert fått en eller annen diagnose hvis de hadde lett etter det.

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7

[Gjest HeiHade]

Du vet, alle de som er "syke" vil selvsagt nekte på det selv. Men folk rundt deg vil merke det eller så merker du kanskje at du er litt annderles en andre. Gå til en proffesjonel for å få en diagnose. Men igjen de fleste hadde sikkert fått en eller annen diagnose hvis de hadde lett etter det.

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7

Hvorfor skal alt diagnoseres? Jeg skader ikke mennesker. Jeg skader ikke dyr. Jeg manipulerer ikke. Jeg er ikke kriminell. Jeg bare bryr meg ikke så jævlig hardt som mange andre gjør. Og jeg er ærlig med folk rundt meg om at jeg er litt avstumpet følelsesmessig så de får selv ta valget om de vil forholde seg til meg eller ikke. Ingen lider av at jeg er som jeg er.

[AnonymBruker]

Tror det er håp for dere. Jeg har et nært familiemedlem som er slik, og jeg elsker ham da ikke noe mindre for det.

Anonymous poster hash: e546b...413

[Nemigirl]

Hvorfor viser du omsorg når du ikke mener det?

Dyssosial personlighetsforstyrrelse med en god oppdragelse? Finnes en del velfungerende godt opplærte mennesker av denne sorten

På den annen side er det nok av sårbare sjeler som dessverre utvikler dyssosial atferd på bakgrunn av det motsatte...

[Nemigirl]

Dyssosial personlighetsforstyrrelse med en god oppdragelse? Finnes en del velfungerende godt opplærte mennesker av denne sorten

På den annen side er det nok av sårbare sjeler som dessverre utvikler dyssosial atferd på bakgrunn av det motsatte...

Vil bare presisere at jeg IKKE ønsker å diagnostisere TS som en person med dyssosial personlighetsforstyrrelse (på folkemunne psykopati). Men ser at enkelte andre innlegg åpner for det og da stiller jeg spørsmålstegn ved eventuelle mulige forklaringer på dette...

[AnonymBruker]

Jeg er også en sånn "kald" dame, ts. Syns det er litt godt å lese at det er flere av oss

Anonymous poster hash: cf290...b6e

[Gjest Gjest]

Dyssosial personlighetsforstyrrelse med en god oppdragelse? Finnes en del velfungerende godt opplærte mennesker av denne sorten

På den annen side er det nok av sårbare sjeler som dessverre utvikler dyssosial atferd på bakgrunn av det motsatte...

Godt poeng.

[Knirke]

Du vet, alle de som er "syke" vil selvsagt nekte på det selv. Men folk rundt deg vil merke det eller så merker du kanskje at du er litt annderles en andre. Gå til en proffesjonel for å få en diagnose. Men igjen de fleste hadde sikkert fått en eller annen diagnose hvis de hadde lett etter det.

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7

Hvis TS og HeiHadet er psykopater, så er jeg det også.. Jeg er akkurat like kald som det de beskriver, klarer ikke å uttrykke meg ovenfor noen jeg er glad i, og har aldri hatt det i meg at jeg synes synd på folk jeg ser på TV ( krig, sult osv).

Jeg er ingen psykolog, men jeg synes ordet psykopat burde forbeholdes de som virkelig er syke, og ikke vanlige folk i gata som har litt manko på empati.

Likte forøvrig den teorien om et "krigergen".. Det har jo unektelig en mye mer positiv klang enn psykopat

[AnonymBruker]

Har teorien om krigergenet fra boka til Kevin Dutton jeg referer til lenger oppe i tråden. Det klinger også mer fornuftig i mine ører, enn å sykeliggjøre folk som er både tøffe og velfungerende om ikke empatiske.

Anonymous poster hash: e546b...413

[AnonymBruker]

I følge alskens tester så regnes jeg visst som psykopat jeg også, men jeg vet jo med meg selv at dette bare er tull. Det går fint an å bry seg om mennesker man kjenner uten at man klarer å vise det med ord og handling til en hver tid. Jeg blir f. eks ukomfortabel av klemmer, og folk som skal uttrykke muntlig eller skriftlig at de er glade i meg. Det betyr ikke at man ikke kan vite inni seg at man er glad i noen og at andre er glade i deg. Og det er heller ikke, i mitt hode, nødvendig å skulle bry seg så jævlig hardt om fremmede mennesker heller. Det holder å tenke på de man kjenner.

Nå er jeg ganske komfortabel med hvordan jeg er da, og har ikke noe stort behov for å trene meg opp på å bli bedre. Folk jeg kjenner vet hvordan jeg er og enten så ler de med meg av det eller så tar de hensyn til det og unngår å gjøre meg ukomfortabel. Vi vet jo alle sammen at vi har det greit sammen uansett. En mann jeg er i kontakt med har fått høre av andre mennesker hvordan jeg er, blant annet. I stedet for å løpe i den andre retningen (som mange sikkert ville gjort) så har han heller valgt å ta hensyn ovenfor meg og respektere at jeg vil ha ham litt på avstand. Han vet at jeg setter kjempestor pris på selskapet hans, og trenger ikke bekreftelse i form av at jeg sier og gjør ting som jeg selv er ukomfortable med for å tilfredsstille ham.

Jeg sier ikke at dette er noe alle skal finne seg i. Men noen klarer å leve med en slik person. Jeg respekterer at mange andre vil synes at jeg er rar og vil helst styre unna og holde seg til kvinner med et litt mer "normalt"(?) forhold til følelser og intimitet, men da er det bare like greit at vi ikke prøver på noe, for det ville aldri ha fungert.

Det jeg prøver å si er at det er ikke nødvendigvis sånn at du må forandre deg hvis du er komfortabel med deg selv, ts. Så klart, hvis du mistrives med å være slik du er så kan du prøve å trene deg opp, tvinge deg selv i litt merkelige situasjoner for deg osv. Jeg foretrekker å bare starte rolig med folk som vet hvordan jeg er, også gradvis jobbe mot å bli litt mer komfortabel med å være nær dem. Det tar sikkert evigheter, hvis det går i det hele tatt, men jeg har det fint sånn som det er nå med folk rundt meg som skjønner meg.

Amen til dette. Jeg har det likt som deg. Mine nærmeste venner og familie vet jo hvordan jeg er, og aksepterer at jeg er slik. De eneste som "klager" er moren min og ei venninne som mener at jeg er umenneskelig til tider (men hun griner bare hun ser en uteligger fordi hun har så mye medfølelse). Moren min er sikkert grunnen til at jeg er slik, og er forsåvidt den kaldeste kjerringa jeg kjenner som ber om at jeg skal elske henne og vise det...

Jeg bruker, akkurat som deg, lang tid før jeg blir komfortabel med nye mennesker. Altså, jeg kan snakke med andre uten at det er et problem fordi jeg har tvunget meg selv til det såpass lenge på jobben at jeg har blitt utatvendt. Før var jeg veldig sjenert og utrolig lukket, så jeg må jo si at jeg er på "bedringens vei".

Har forresten også utrolig store vansker med å ha sex. Det er så fuckings intimt at jeg har bailet hver gang jeg nesten hadde det. Jeg vet ikke hvorfor, men det er uoverkommelig vanskelig for meg.

Det eneste er at nå som jeg begynner å bli eldre (20), blir folk mer og mer oppmerksomme på dette. Før tenkte nok folk at det var bare en fase i ungdommen, mens nå begynner flere i slekta å bli overrasket over valgene jeg tar, og venner skjønner mindre og mindre av min tankegang. For ikke å snakke om gutter. Umulig å finne en som ikke savner klissete meldinger og "jeg er så glad i deg gutten min".

- TS

Anonymous poster hash: 77003...838

[Gjest Fenrir]

Hvis TS og HeiHadet er psykopater, så er jeg det også.. Jeg er akkurat like kald som det de beskriver, klarer ikke å uttrykke meg ovenfor noen jeg er glad i, og har aldri hatt det i meg at jeg synes synd på folk jeg ser på TV ( krig, sult osv).

Jeg er ingen psykolog, men jeg synes ordet psykopat burde forbeholdes de som virkelig er syke, og ikke vanlige folk i gata som har litt manko på empati.

Likte forøvrig den teorien om et "krigergen".. Det har jo unektelig en mye mer positiv klang enn psykopat

Det er litt skummelt at man ikke har medmenneskelige følelser syntes jeg. Men alle er vell forskjellige på sine punkter.

Var også sammen med en veldig kald jente for en stund siden og hun var veldig dårlig på å vise følelser, empati og behov for den andre parten. Tror rett og slett ikke jeg orker å falle for en slik person igjen. De er absolutte ikke lett å ha med å gjøre.

[AnonymBruker]

Hvorfor viser du omsorg når du ikke mener det?

Fordi jeg mener det, men jeg vil bare ikke vise det gjennom klemmer og "glad i deg" og annen bullshit. For meg er omsorg å sitte sammen og snakke om dype temaer, lage mat sammen og få hverandre til å le.

Anonymous poster hash: 77003...838

[AnonymBruker]

Amen til dette. Jeg har det likt som deg. Mine nærmeste venner og familie vet jo hvordan jeg er, og aksepterer at jeg er slik. De eneste som "klager" er moren min og ei venninne som mener at jeg er umenneskelig til tider (men hun griner bare hun ser en uteligger fordi hun har så mye medfølelse). Moren min er sikkert grunnen til at jeg er slik, og er forsåvidt den kaldeste kjerringa jeg kjenner som ber om at jeg skal elske henne og vise det...

Jeg bruker, akkurat som deg, lang tid før jeg blir komfortabel med nye mennesker. Altså, jeg kan snakke med andre uten at det er et problem fordi jeg har tvunget meg selv til det såpass lenge på jobben at jeg har blitt utatvendt. Før var jeg veldig sjenert og utrolig lukket, så jeg må jo si at jeg er på "bedringens vei".

Har forresten også utrolig store vansker med å ha sex. Det er så fuckings intimt at jeg har bailet hver gang jeg nesten hadde det. Jeg vet ikke hvorfor, men det er uoverkommelig vanskelig for meg.

Det eneste er at nå som jeg begynner å bli eldre (20), blir folk mer og mer oppmerksomme på dette. Før tenkte nok folk at det var bare en fase i ungdommen, mens nå begynner flere i slekta å bli overrasket over valgene jeg tar, og venner skjønner mindre og mindre av min tankegang. For ikke å snakke om gutter. Umulig å finne en som ikke savner klissete meldinger og "jeg er så glad i deg gutten min".

- TS

Anonymous poster hash: 77003...838

Blir du forelsket da?. Og er du bare 20 år?

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7