Hva med oss kalde jenter?

[AnonymBruker]

Nei, andre veien.

Hvis du er opp og ned i hvor mye interesse du viser så er det lett at han tror at du holder han på gress.

Er det slik at du viser han mer oppmerksomhet hvis han virker til å trekke seg unna?

Vær bare ærlig å si ting rett ut sånn som det er til han.

Vet ikke om det virker som han direkte trekker seg unna..for han spør fremdeles når vi kan finne på noe sammen..men vi har ikke samtaler over face lenger.. før var det liksom mer åpent mellom oss..og siden jeg har blitt så glad i ham gruer jeg meg hele tiden for og ta kontakt. Når en person er lei av deg så merker jeg det ved at man ikke svarer, tar aldri initiativ og "må tidlig hjem eller har en annen avtale" bare for å slippe og være sammen med den man er lei.. sånn gjør ikke han. men jeg kan jo ikke si at jeg "vet" han fremdeles har følelser for meg heller.

Anonymous poster hash: ec6e4...e78

[Gjest HeiHade]

handler jo ikke om å være normal eller unormal..... det er skummelt at dere kalde jenter er slik dere er og dere ødelegger dem rundt dere. Men dere ser ikke det selv

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7

Igjen: fordommer.

At du blir redd kan jeg ikke gjøre noe med og det får du ta på din egen kappe. Men du vet strengt tatt ingenting om hvem jeg ødelegger og ikke.

Endret 5. januar 2015 av HeiHade

[AnonymBruker]

siden noen nevner eutisme? er det turn off? ville du blitt "skremt" om du fant ut at dama du dater er eutist, har en annen diagnose? jeg spør, fordi det er veldig surt om en diagnose skal stå i veien for fine opplevelser da

Anonymous poster hash: ec6e4...e78

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du og de andre som skriver her har det. Jeg er også kald. Jeg sliter med å uttrykke meg ovenfor andre, og forteller aldri folk at jeg er glad i dem, hater å få klemmer med mindre det er fra en jeg virkelig liker, gir aldri klemmer til noen og ja, er generelt kald. Folk misforstår meg ofte og tror jeg ikke bryr meg om dem, eller at jeg er sur fordi jeg ikke skriver hjerter og kliss på meldinger. Mine nærmeste venner har nok innsett hvordan jeg er, og er fullt klar over mitt hatforhold til klemmer, så de tar det ikke personlig lenger.

Jeg har også tenkt på dette med om jeg faktisk har like mye følelser som "vanlige" folk. Jeg er veldig usikker på om jeg hadde grått om noen av vennene mine hadde dødd. Jeg vet jeg hadde grått for foreldrene mine, søsteren min og mine to beste venninner, men ellers? Jeg tror faktisk ikke det. Sliter også veldig med å slippe folk inn, selv om de aldri har gitt meg grunn til å ikke stole på dem. Som noen andre skrev her, har jeg folk jeg kan stole på med livet mitt, men jeg forteller de ikke mine hemmeligheter og tanker likevel. For eksempel har jeg vært forelsket i en gutt i snart et år nå (noe jeg selvfølgelig ikke har klart å fortelle han...) og ingen av mine nærmeste venner har den minste anelse. Hadde det vært en av dem hadde de nok pratet om han ved en hver anledning, men jeg klarer virkelig ikke å fortelle om slike ting til noen. Har også vært deprimert, uten å være i stand til å fortelle det til noen. Det er virkelig slitsomt, fordi uansett hvor glad jeg er i mine nærmeste så stoler jeg ikke nok på dem til å fortelle om mine problemer. De forteller jo meg om sine stadig vekk, og jeg er en god lytter, men jeg har sjeldent gode råd og trøstende ord å komme med. Jeg er faktisk en forferdelig dårlig trøster... Kanskje er det litt det som gjør at jeg er så ukomfortabel med å snakke om egne problemer og følelser også, fordi jeg ikke forventer at noen av dem skal forstå eller ha noe klokt å si. Jeg aner ikke.

Siden oppvekst var et tema blant noen i tråden kan jeg fortelle at jeg egentlig aldri har opplevd noe traumatisk. Ingen vold i hjemmet, ingen voldtekter eller noe sånt. Det jeg kan komme på som kan ha bidratt er at begge mine foreldre også er ganske "kalde", spesielt mamma. Kan ikke huske sist noen av dem fortalte at de var glade i meg. De flyttet fra hverandre også nylig, men gjennom hele mitt liv har jeg egentlig bare gått og ventet på det. De var aldri gift, jeg har aldri sett de kysse, og hvert fall ikke fortelle at de er glade i hverandre. Så jeg har nok blitt påvirket av deres manglende evner til å uttrykke kjærlighet.

Jeg lurer litt på det. Dere andre "kalde" mennesker, er dere oppvokst med nattaklemmer og "glad i deg" som en del av hverdagen, eller har dere også manglet dette?

Anonymous poster hash: fdaec...a66

[PPM]

Hvordan skal man forholde seg til en person som er slik? Jeg finner det kjempevanskelig og blir helt på tuppa av det. Noen som har noen tips om hva man kan gjøre for å håndtere det bedre enn hva jeg klarer?

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

Det jeg kan komme på som kan ha bidratt er at begge mine foreldre også er ganske "kalde", spesielt mamma. Kan ikke huske sist noen av dem fortalte at de var glade i meg. De flyttet fra hverandre også nylig, men gjennom hele mitt liv har jeg egentlig bare gått og ventet på det. De var aldri gift, jeg har aldri sett de kysse, og hvert fall ikke fortelle at de er glade i hverandre. Så jeg har nok blitt påvirket av deres manglende evner til å uttrykke kjærlighet.

Anonymous poster hash: fdaec...a66

Høres plausibelt ut.

Har en godt voksen far som jeg har et veldig nært forhold til, men det er svært sjeldent vi forteller til hverandre at vi er glade i hverandre. Allikevel vet jeg at han er veldig glad i meg, mine søsken og moren min. Husker første gang jeg skulle gi min far en klem i voksen alder. Han synes det var noe ubehagelig og lurte på hva jeg drev med. Vi snakket litt om det og han sa at han aldri kunne huske i hele sin oppvekst at hans egen far tok han på fanget, gav han en klem eller sa at han var glad i han.

Observerte noe lignende når en kamerat prøvde å gi sin egen far en klem når jeg var i nærheten og han styrte unna med en kommentaren, "Slutt å tull". I dag lever vi i en tid hvor det faktisk er vanlig for menn å klemme hverandre. Det var ikke slik før.

Uansett, jeg har det kanskje ikke helt ulikt hva noen her i tråden beskriver på noen områder, men har aldri sett på dette som noe unormalt eller et problem, men kanskje det er fordi jeg er mann og ikke kvinne?

Tror løsningen på dette "problemet" for dere alle er så enkel som å bare trosse ubehaget og lære dere nye vaner, sett at dette faktisk er noe dere vil endre da. Ikke alt trenger om å analyseres ihjel eller bearbeides, tror jeg da. Men til syvende og sist kan man og bør være slik man selv ønsker å være.

Endret 5. januar 2015 av Ragnar Danneskjöld

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

Som noen alt vet, er jeg en stor tilhenger av å utfordre komfortsonen min. Når jeg stod i dusjen nå nettopp kom jeg på noe jeg gjorde for å utfordre meg selv for litt tilbake.

Sendte følgende melding til en del mennesker på telefonen min, da særlig til mennesker jeg synes det var vanskelig å sende den til og som jeg kanskje ikke så ofte, men som jeg ville gi en god start på dagen. Meldingen lød som følger:

"Du er unik! Og det er ingen i hele verden som er akkurat som deg. Ha en fin dag! : )"

Tør noen av dere kalde mennesker å gjøre det samme? Finn deres egen tekst. Skriv for eksempel:

"Jeg er kanskje ikke alltid så flinke å vise det eller uttrykke det, men vit at jeg setter stor pris på vennskapet vårt og at jeg er glad for å ha deg i livet mitt."

Ok. Så dere hadde en dårlig oppvekst og foreldrene deres viste ikke at de var glade i dere? Get over it. På tide å se fremover nå og bevege seg mot noe nytt.

[guttemann]

Siden oppvekst var et tema blant noen i tråden kan jeg fortelle at jeg egentlig aldri har opplevd noe traumatisk. Ingen vold i hjemmet, ingen voldtekter eller noe sånt. Det jeg kan komme på som kan ha bidratt er at begge mine foreldre også er ganske "kalde", spesielt mamma. Kan ikke huske sist noen av dem fortalte at de var glade i meg. De flyttet fra hverandre også nylig, men gjennom hele mitt liv har jeg egentlig bare gått og ventet på det. De var aldri gift, jeg har aldri sett de kysse, og hvert fall ikke fortelle at de er glade i hverandre. Så jeg har nok blitt påvirket av deres manglende evner til å uttrykke kjærlighet.

Jeg lurer litt på det. Dere andre "kalde" mennesker, er dere oppvokst med nattaklemmer og "glad i deg" som en del av hverdagen, eller har dere også manglet dette?

Anonymous poster hash: fdaec...a66

"Love, like language, must be learned at a young age, or you'll never get the hang of it." Men vi er nok også født forskjellige.

[PPM]

Dette her dreier seg vel om å faktisk være kald og mangle empati, ikke å bare fremstå slik?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke grått enda over Utøya, men kjente ingen som omkom eller ble skadet. Jeg syntes det var forferdelig, det er ikke det, men klarte ikke å ta det innover meg sånn at jeg gråt.

Anonymous poster hash: d98c0...37c

Utøya klarte jeg ikke å bry meg om i det hele tatt, og jeg ser ikke på meg selv som en følelsesløs person. Hele Utøya ble så jævla fake for meg, med alle de flaue reaksjonene etterpå hvor folk dyrker seg selv og sin egen godhet.

Anonymous poster hash: 040f3...1f3

[AnonymBruker]

http://no.wikipedia.org/wiki/Kognitiv_dissonans

Tenkte på kognitiv dissonans, noen andre?

Anonymous poster hash: 040f3...1f3

[AnonymBruker]

Hvis det er såkalt psykopati er det uhelbredelig. Jeg er enig med HeiHade. Man må forsøke å godta det.

Anonymous poster hash: e546b...413

[Gjest Vux]

Psykopater har en skade i frontallappen eller noe slikt i hjernen. En kan finne bildebevis i en hjernescan. Ergo er det ingen wishy washy psyko-diagnose, men en beviselig hjerneskade.

Jeg kan gå med på at en hjerneskade tenkes være medvirkende til endret oppførsel, men jeg tror nok at det likevel ikke kan påvises noen 'psykopati' ut fra biologisk betingede forhold. Min skepsis mot å tenke at det så å si finnes en årsak til alt, og at alt så å si kan forklares, er at det er nok er en vesensforskjell på hvordan man tenker om naturvitenskap og fenomen, sånn i forhold til hvordan man tenker om psykiatri og psykologi. Den ene er rent vitenskapelig, den andre er normativ vil jeg si.

[Gjest brutal_mann]

Hvordan skal man forholde seg til en person som er slik? Jeg finner det kjempevanskelig og blir helt på tuppa av det. Noen som har noen tips om hva man kan gjøre for å håndtere det bedre enn hva jeg klarer?

Det finnes ingen andre måter enn å være like kald tilbake. Når en har behov for å bli holdt rundt, få lov å holde rundt, når en ønsker å se varme i den andres blikk, når en ønsker å strekke ut en hånd, eller å få en hånd strakt ut til seg, og disse tingene aldri skjer, da er det direkte destruktivt å være i en relasjon til en kald person. En kan ha denne personen på en armlengdes avstand, og aldri forvente noe fra vedkommende, men hva er verdien i det?

[AnonymBruker]

Igjen: fordommer.

At du blir redd kan jeg ikke gjøre noe med og det får du ta på din egen kappe. Men du vet strengt tatt ingenting om hvem jeg ødelegger og ikke.

Men det er veldig rart for av de jeg kjenner som er super kalde så går det igjen at de er veldig egoistiske og har alltid rett nesten. Rett og slett selvsentrerte. Du må værsegod ¨å være annerledes som du kaller det men alle kan nesten lære seg å bli medlidne

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7

[AnonymBruker]

Liker dere jeg, synes det er bedre når jeg må "jobbe" litt for å få fram den sårbare siden av dere(vet dere har den, dypt dypt inne).

Anonymous poster hash: 86074...6ad

[AnonymBruker]

Det finnes ingen andre måter enn å være like kald tilbake. Når en har behov for å bli holdt rundt, få lov å holde rundt, når en ønsker å se varme i den andres blikk, når en ønsker å strekke ut en hånd, eller å få en hånd strakt ut til seg, og disse tingene aldri skjer, da er det direkte destruktivt å være i en relasjon til en kald person. En kan ha denne personen på en armlengdes avstand, og aldri forvente noe fra vedkommende, men hva er verdien i det?

Greia er at jeg lærte å gi eksen min kroppskontakt etter en lang stund, til og med ta initiativ til det. Måtte bare bli trygg på han først, og det ble jeg. Tror jeg avviste han og stengte han ute hundrevis av ganger, men han ga faen meg ikke opp. Han ble venn med alle mine venner, de begynte å mase på meg at "hallo, han er gal etter deg, og du avviser han hele tiden." Så jeg ga etter, og jeg ble forelsket. Tror det er ganske befriende for noen å være sammen med meg, for jeg blir jo ikke sjalu, og jeg overreagerer ikke så mye heller. Sexen derimot, uteble. Var ikke noe problem for han, vi var jo sammen i ett år. Blir sikkert et stort problem om noen skal begynne å date meg nå (som ingen vil), og jeg tør ikke det. Jeg gruer meg veldig til det, for det blir for intimt, for skummelt. Men det at man må holde seg unna på en armlengdes avstand er bare tull. Det er sånn med fremmede og klassekamerater, men ikke med en kjæreste.

Anonymous poster hash: 77003...838

[AnonymBruker]

Liker dere jeg, synes det er bedre når jeg må "jobbe" litt for å få fram den sårbare siden av dere(vet dere har den, dypt dypt inne).

Anonymous poster hash: 86074...6ad

Liker ikke tanken på at du skal bli sammen med noen kun for å få frem det sårbare i en. Altså, jeg ble etterhvert veldig sårbar ovenfor eksen min. Han ville jo at jeg skulle kose med han på initiativ, kysse han av meg selv og snakke om følelser, men han gikk lei. Det endte opp med at jeg ble enda kaldere enn før, for jeg vil ikke kjenne meg så naken noengang igjen, for å så bli forlatt.

Anonymous poster hash: 77003...838

[AnonymBruker]

Liker ikke tanken på at du skal bli sammen med noen kun for å få frem det sårbare i en. Altså, jeg ble etterhvert veldig sårbar ovenfor eksen min. Han ville jo at jeg skulle kose med han på initiativ, kysse han av meg selv og snakke om følelser, men han gikk lei. Det endte opp med at jeg ble enda kaldere enn før, for jeg vil ikke kjenne meg så naken noengang igjen, for å så bli forlatt.

Anonymous poster hash: 77003...838

Men nå er det jo slik forhold gjerne er da. Man gjør seg selv sårbar, det er kostnaden ved å elske/bli glad i noen på den måten. Og så ma man bare lære seg å gå videre etterhvert, det er mulig det også

Anonymous poster hash: d40c5...adf

[PPM]

Liker ikke tanken på at du skal bli sammen med noen kun for å få frem det sårbare i en. Altså, jeg ble etterhvert veldig sårbar ovenfor eksen min. Han ville jo at jeg skulle kose med han på initiativ, kysse han av meg selv og snakke om følelser, men han gikk lei. Det endte opp med at jeg ble enda kaldere enn før, for jeg vil ikke kjenne meg så naken noengang igjen, for å så bli forlatt.

Anonymous poster hash: 77003...838

Det som jeg har uthevet over, betyr det at du valgte å være kald, fordi du følte deg sårbar?