Hva med oss kalde jenter?

[Synapomorphy]

Det kalles personlighetsforstyrrelse. Det kan også være autisme, men autister har sympati (til tross for mangelfulle empatiske evner).

[majalill]

Dette er virkelig akkurat som om jeg skulle skrevet det selv. Føler meg akkurat sånn som du beskriver, ts. Jeg er også 20 år, og sliter veldig med å vise hva jeg føler. Jeg tar aldri initiativ til klemmer (med mindre jeg er full eller ekstremt glad for å se noen), jeg forteller aldri noen at jeg er glad i dem og folk forteller meg stadig vekk at jeg virker kald.

Jeg tror jeg har fått dette fra min mor. Om det er via gener eller oppdragelse aner jeg ikke, men min mor har helt klart hatt en påvirkning på min personlighet. Hun forteller aldri at hun er glad i meg og søsteren min. Sist hun ga meg klem var vel på bursdagen min i 2012 - en ganske kort og klein klem, da det trolig føltes unaturlig for oss begge. For en utenforstående kan det nok virke som hun ikke bryr seg om barna sine, men hun viser det bare på andre måter. Hun er slettes ikke slem mot meg, og hun gjør veldig mye for meg hele tiden. Jeg er glad jeg er i stand til å oppfatte hennes kjærlighet uten at hun behøver å uttrykke det verbalt - noe jeg skulle ønske andre "ukalde" mennesker også var i stand til.

Vel, nok om min mor, poenget var at det å være kald ikke nødvendigvis har skjedd fordi det har skjedd noe traumatisk. Jeg så at noen spurte litt lenger opp her hva faen som hadde skjedd med oss kalde i oppveksten - mitt svar er ingenting. Har alltid hatt venner som har vist at de har brydd seg, og en familie som har brydd seg (uten å vise det for mye, riktig nok). Likevel har jeg alltid slitt med å uttrykke at jeg bryr meg om noen. Har også mistet et par sjanser til å bli sammen med gutter fordi jeg ikke har klart å fortelle hva jeg føler.

Jeg er jo glad i folk, men merker også at jeg har litt mindre empati enn andre. Da mine foreldre skilte seg (jeg gikk på vgs) ble jeg ikke litt trist en gang. Jeg tar heller ikke til meg krig og sult på TV, da jeg som regel må ha et personlig forhold til noe for å bli trist. Jeg gråt ikke over Utøya før jeg tre dager senere fant ut at en venn var blant de omkomne. Men - jeg har empati for dyr, ensomme mennesker og generelt alle situasjoner jeg på en eller annen måte kan kjenne meg igjen i. Så problemet er nok ikke at jeg ikke bryr meg eller ikke vil bry meg om andre, men at jeg sliter med å forstå andres situasjoner før jeg har vært der selv.

Endret 4. januar 2015 av majalill

[AnonymBruker]

En ting jeg har merket veldig godt i dette forumet er at menn ønsker seg ei omsorgsfull og kjærlig jente, og at kaldhet og mangel på empati er totalt turnoff. Er det virkelig slik dere tenker? Isåfall er det ikke noe håp for meg.

Jeg er et komplisert menneske. I løpet av livet mitt har jeg møtt ting som har gjort meg mer og mer fraværende fra det å vise følelser. Jeg synes det er kjemperart å si til vennene mine at jeg er glad i dem, og det er unaturlig for meg å si at jeg elsker min egen mor. Jeg har lært meg å like klemmer, men jeg synes fortsatt at det meste av det å vise at jeg er glad i noen er vanskelig. Den gangen jeg var i et forhold, tok det veldig lang tid før jeg klarte å stutre frem at jeg elsket han. Jeg var også veldig kald mot han ellers, og sendte han sjeldent hjerter og klissete nattameldinger som jeg vet 90 % av de på min alder sender sine kjærester. Han ble ofte sjokkert og lei seg over at jeg ikke brydde meg om veldig mye rundt meg som han og andre mennesker ville definitivt gjort. Empati er noe jeg også har veldig lite av. Det er sjeldent jeg egentlig forstår eller klarer å forestille meg smerten noen går gjennom. Andre blir kanskje rørt eller lei seg på deres vegne, men jeg er fortsatt like tom som alltid. Det er sjeldent noen har klart å få meg rørt, og når jeg gråter, er det mest fordi jeg er sint.

Det er ikke sånn at jeg ikke stiller opp for mine venner, og jeg har faktisk et veldig stort nettverk og mange gode venner som jeg setter veldig stor pris. Jeg klarer bare ikke å vise det til dem. Hver gang jeg sier jeg er glad i noen, føler jeg meg falsk, og jeg hater meg selv etterpå. Hver gang jeg hører på noen som har skikkelige problemer, blir jeg mest trist fordi jeg må oppføre meg som jeg føler noe og blir trist med dem. Sannheten er at jeg sjeldent blir det, og jeg føler meg så falsk. Jeg mener selvfølgelig ikke å være falsk, men ja. Det er kun i fylla jeg kan finne på å si at jeg er glad i dem.

Jeg er ikke glad i barn heller vel og merke.

Er det noe galt med meg? Er jeg den eneste jenta som er slik?

Anonymous poster hash: 77003...838

Jeg er akuratt som deg . og det plager meg. jeg sier aldri at jeg er glad i min mor, familien ellers eller venner. jeg har også sjeldent medfølelse for noen.. ikke nødvendigvis fordi jeg ikke bryr meg, men er sikkert fordi jeg har mer enn nok med meg selv. jeg også gråter fordi jeg er trist eller sint.. en ting som er tortur for meg er spørsmålet om hvordan kjærlighetslivet kunne vært. mange ser nok på meg som kald, for jeg har avvist en god del, men når det kommer til dem jeg liker, så sier jeg aldri noe om det til dem.

Anonymous poster hash: ec6e4...e78

[AnonymBruker]

Dyssosial personlighetsforstyrrelse med en god oppdragelse? Finnes en del velfungerende godt opplærte mennesker av denne sorten

På den annen side er det nok av sårbare sjeler som dessverre utvikler dyssosial atferd på bakgrunn av det motsatte...

Og min kjære mann er en av dem. Veldig tilbaketrukket, redd for å bli avvist, noe han nok erfarte under oppveksten i sin "perfekte" familie der fasaden er det viktigste (hans søsken blir dullet veldig med).

Han har ikke lett for å vise omsorg gjennom kjærtegn eller i ord. Jeg klemmer ham veldig ofte og han har etterhvert blitt flinkere til å gi klemmer.

Anonymous poster hash: d98c0...37c

[AnonymBruker]

Jeg gråt ikke over Utøya før jeg tre dager senere fant ut at en venn var blant de omkomne. Men - jeg har empati for dyr, ensomme mennesker og generelt alle situasjoner jeg på en eller annen måte kan kjenne meg igjen i. Så problemet er nok ikke at jeg ikke bryr meg eller ikke vil bry meg om andre, men at jeg sliter med å forstå andres situasjoner før jeg har vært der selv.

Jeg har ikke grått enda over Utøya, men kjente ingen som omkom eller ble skadet. Jeg syntes det var forferdelig, det er ikke det, men klarte ikke å ta det innover meg sånn at jeg gråt.

Anonymous poster hash: d98c0...37c

[AnonymBruker]

Tror mange jenter på kg ikke har fått nok kjærlighet av mamma og pappa opp gjennom.

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7

[AnonymBruker]

Vel, jeg kan ikke akkurat gi meg selv en psykoanalyse, men jeg har opplevd veldig mye vold. Dessuten tror jeg at jeg har vært litt frakoblet fra følelsene siden jeg ble født. Å ødelegge for andre barn var veldig gøy husker jeg. Da foreldrene mine skiltes, brydde jeg meg ikke. En normal 8-åring ville nok sikkert blitt veldig lei seg, men jeg ga blaffen og fortsatte å leke med dukkene mine. Husker også at jeg hatet å få klemmer av både mamma, pappa og farmor. Farmor og pappa har alltids vært snille, men jeg har alltids hatet at de sier "elsker deg!" og kysser meg på kinnet/hodet. Jeg kan ikke si/gjøre det tilbake.Moren min har nok ødelagt meg en god del, og hele familien på morsiden er egentlig ganske kalde. Anonymous poster hash: 77003...838

Hva mener du med at moren din har ødelagt deg en god del? Veldig interessant tråd. Er du redd for å miste mennesker du er glad i? Eller har du egentlig aldri vært glad i noen?

Anonymous poster hash: bee34...7d9

[sweg]

Jeg har ikke grått enda over Utøya, men kjente ingen som omkom eller ble skadet. Jeg syntes det var forferdelig, det er ikke det, men klarte ikke å ta det innover meg sånn at jeg gråt.

Anonymous poster hash: d98c0...37c

Der er vi to. Vet om veldig mange som gråt fordi det var så forderdelig, selv om de ikke kjente noen som var der. Jeg syntes jo det hele var grusomt som bare det, men det blir så dumt at det nesten forventes at vi skal gråte bare fordi flesteparten reagerer slik. Ihvertfall om man er jente. Hvis ikke, nei, da bryr man seg ikke. For min del reagerer folk ulikt, og for meg var reaksjonen min sinne og taushet, men samtidig også et sterkt ønske om å være nær venner og familie hele tiden.

Om man mistet noen på Uttøya, så er jo situasjonen helt annerledes. Da viser man mest sannsynligvis mer følelser enn om man ikke gjorde det.

[AnonymBruker]

Jeg blir kaldere og kaldere jo mer jeg dater menn.

Anonymous poster hash: deb50...5c1

[AnonymBruker]

Hva mener du med at moren din har ødelagt deg en god del? Veldig interessant tråd. Er du redd for å miste mennesker du er glad i? Eller har du egentlig aldri vært glad i noen?

Anonymous poster hash: bee34...7d9

Hvordan tolker du at jeg aldri egentlig har vært glad i noen? Jeg skriver jo til og med i HI at jeg er glad i alle vennene mine, og at jeg elsket eksen min.

Når det kommer til å miste noen, så hadde jeg selvsagt blitt veldig lei meg om noen av de jeg er glad i døde. Om de hadde vært så irriterende/gjort meg noe skikkelig ille, så hadde jeg nok klart å bare kuttet all kontakt med dem og aldri sett tilbake. Det har jeg faktisk også gjort, og jeg angrer ikke. Hun som var min bestevenninne begynte å bli mer og mer kontrollerende, og da orket jeg ikke mer av henne.

- TS

Anonymous poster hash: 77003...838

[Beph]

Nei, sier du det. Takk skal du ha. Hvis du leser litt mer, er "vi" ikke følelsesløse - det er problemer med å uttrykke følelser, og å vise de. Og ja, sjansen er der for at noen eller enhver av oss har vært gjennom et lite helvete og litt til. Etter lang nok med noen som kaster døra i trynet ditt hver gang, tror jeg de fleste ville endt opp litt reserverte, kalde og mer til. Hvis litt flere bare gidder å ta seg tiden til å bli ordentlig kjent med "kalde" mennesker, ville de antagelig oppdaget at vi ikke er så kalde likevel. Det bare krever litt mer.

Jeg kjenner meg selv igjen i det TS og Absolutt beskriver. Jeg anser meg som kald, har svært vanskelig for å vise følelser, men er ikke følelsesløs. Tårene renner lett når jeg er fortvilet/forbannet, men sjeldent fordi jeg er lei meg eller trist. Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i andres følelsesliv, men føler jeg ikke bryr meg, eller hverken evner eller orker å vise at jeg bryr meg.

Det stikker i hjertet når jeg hører om en ulykke, katastrofe eller dødsfall, selv dødsfall i slekten, og jeg kan gå og gnage litt på det, men jeg sover like godt for det. Jeg kan si beklager, kondolerer, bare hyggelig, men føler det er påtatt og falsk. Å si "glad i deg" har jeg ALDRI noensinne sagt til noen. Jeg kan, til en viss grad, bry meg om mennesker i min omgangskrets, men jammen skal det svært mye til før jeg kjenner jeg er glad i et menneske og det er en million steg til jeg sier de tre ordene.

Som flere nevner her, så føler jeg veldig med dyr og kan til og med kose med dem, mennesker derimot ... En klem trigger følelsen av å være fanget: Det er høyst ukomfortabelt og jeg vil bare komme meg unna. Ofte kalkulerer jeg meg til hvordan jeg skal snike meg unna en klem jeg vet kommer. Det som virker så naturlig og dagligdags for den gjengse person er for meg klaustrofobisk og utenomjordisk. Med dette fraskriver jeg meg ikke all kroppskontakt. Det er ofte jeg føler meg ensom og skulle ønske noen kunne holde ekstra godt rundt meg. Jeg har ikke kommet dithen at sex og kos med en mann har blitt tema, likevel savner jeg det sårt til tider. Problemet ligger i hvordan man går fra en uvelkommen og ukomfortabel klem til at det mest intime skal føles naturlig og ønsket. I praksis ser jeg ikke hvordan regnestykket skal gå opp. Jeg innbiller meg at jeg er av den kosete typen selv om jeg skulle være kald og likegyldig ellers.

Noen over her spør hvordan oppvekst og tidligere erfaringer kan ha formet den kalde personen man er blitt. For min del hadde jeg en relativ dårlig oppvekst. Fysisk mishandling, og særs psykisk mishandling, var/er mer normalt enn å vise kjærlighet. Jeg ble tatt godt hånd om på nesten alle måter. Det eneste jeg manglet og savnet var kjærlighet, eller i hvert fall å vitne at kjærlighet var fantes. Så en del av årsaken ligger der, tenker jeg.

Tillit er også ikke-eksisterende. Det er mange mennesker i mitt liv jeg kan stole på med selveste livet mitt, men jeg kan ikke stole på noen med mine aller dypeste følelser og mørkeste hemmeligheter. Jeg stoler ikke på noen når de sier de er glad i meg selv om de alltid har behandlet meg bra og vist ingenting annet enn omsorg.

Jeg tror du TS, og et par andre i tråden som likner deg, hadde slitt med å formidle at du faktisk var interessert i meg, brydde de om meg og var glad i meg. Dersom du ikke hadde fått til det, hadde det sannsynligvis aldri kommet til det tidspunktet der dere var komfortable med å vise følelser. Men det spørs jo litt hvordan dere viser følelser utenom ord. Et blikk og et smil når man kommer (og går) kan fortelle mer enn ord, men om man også der virker kald og kjølig, ser jeg for meg at det blir et problem å formidle at man faktisk bryr seg om en eventuell partner. Jeg er ikke avhengig av å få verbal bekreftelse hele tiden, men som de fleste andre mener jeg det å føle seg elsket er nødvendig i et forhold.

I det lange løp tror jeg at jeg kan vise følelser i form av handlinger, men å formidle det i ord har alltid vært problematisk. Problemet er hvordan en kan holde ut med noen som tilsynelatende er så følelsesløs og likegyldig til alt før man føler seg den minste smule komfortabel til å si: "Jeg kan virke kald på utsiden, men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om deg".

Jeg har hatt svigersøsken i livet mitt i 8 år, som jeg anser som tillitsfull og god venn. Vedkommende har aldri såret meg eller brutt min tillit, likevel vet jeg ikke om det vil renne en tåre om personen skulle omkomme i morgen. Jeg kan gråte for familien som nå er fratatt svigersøskenet - jeg kan vise medfølelse, men jeg tviler veldig på om jeg vil gråte fordi jeg mistet en som står meg nær. Jeg vet oppriktig ikke om jeg er glad i denne personen, og jeg kunne aldri finne på å si "glad i deg" uten at det føltes uoppriktig og falsk. Gjør ikke dette meg til en kald person, så vet ikke jeg ...

8 år, guttemann, og det er fortsatt fremmed for meg å skulle si glad i deg til mitt svigersøsken. Jeg regner med at alle andre som vil skape en relasjon til meg ville ha tatt bena fatt for 7,5 år siden.

Tross det ovenstående vet jeg veldig godt med meg selv at jeg er et godt menneske, det er det ingen tvil om. Rettferdighet ligger høyt hos meg. Jeg er prinsippfast, etisk og moralsk. Liker ikke barn, men kan meget godt ta vare på et barn og gi det den omsorg og kjærlighet det måtte trenge, om en smule falskt. Spørsmålet er bare hvordan andre skal holde ut lenge nok til å se at bak disse murene finnes et hjerte som alle andre har. Mitt livs problemstilling.

Det var visst et langt innlegg. Beklager, TS, om jeg kupper tråden din eller sporer litt av her.

Endret 5. januar 2015 av Beph

[Teethgrinding]

Jeg vil si at sunn fornuft tilsier at 'psykopati' ikke er en tilstand, som om slikt var biologisk betinget, men er i beste fall en slags diagnose, noe som igjen kun har betydning for de som får betalt av å sette diagnoser.

Sånn sett bør man unngå å tro om mennesker "at de er seg selv" når man bare tror at de er såkalt "psykopat".

Psykopater har en skade i frontallappen eller noe slikt i hjernen. En kan finne bildebevis i en hjernescan. Ergo er det ingen wishy washy psyko-diagnose, men en beviselig hjerneskade.

[AnonymBruker]

Hvordan tolker du at jeg aldri egentlig har vært glad i noen? Jeg skriver jo til og med i HI at jeg er glad i alle vennene mine, og at jeg elsket eksen min.Når det kommer til å miste noen, så hadde jeg selvsagt blitt veldig lei meg om noen av de jeg er glad i døde. Om de hadde vært så irriterende/gjort meg noe skikkelig ille, så hadde jeg nok klart å bare kuttet all kontakt med dem og aldri sett tilbake. Det har jeg faktisk også gjort, og jeg angrer ikke. Hun som var min bestevenninne begynte å bli mer og mer kontrollerende, og da orket jeg ikke mer av henne. - TS Anonymous poster hash: 77003...838

vel siden du ikke greier å vise kjærlighet og føler det blir falskt.

Anonymous poster hash: bee34...7d9

[Gjest HeiHade]

Som du ser, ts, så møter man mange fordommer når man tør å være åpen om hvordan man er skrudd sammen. Det er synd at det skal være sånn, men folk flest har tungt for å tvinne hodet sitt rundt det som går litt utenfor normalen eller ting som de ikke helt klarer å sette seg inn i selv. Mange går så langt som å si at det må være noe galt med deg fordi du ikke tenker som dem.

Vil bare si at det trenger ikke være sånn. Man må ikke være psykopat eller autist eller være underernært på kjærlighet fra mor og far for å være utenfor "normalen". Hvis du trives med deg selv så er du bra akkurat sånn som du er. Fordommer og synsing møter man på uansett. Du får bare sortere ut disse menneskene og velge å omgås dem som viser litt større forståelse og respekt for deg og det faktum at folk er forskjellige.

[AnonymBruker]

Begynn med ull da vel, og slutt å være kald!

Anonymous poster hash: 34d7b...a36

[PPM]

En ting jeg har merket veldig godt i dette forumet er at menn ønsker seg ei omsorgsfull og kjærlig jente, og at kaldhet og mangel på empati er totalt turnoff. Er det virkelig slik dere tenker? Isåfall er det ikke noe håp for meg.

<snip>

Jeg er ikke glad i barn heller vel og merke.

Er det noe galt med meg? Er jeg den eneste jenta som er slik?

Anonymous poster hash: 77003...838

Jeg forelsket meg en gang skikkelig i ei jente som var omtrent nøyaktig som du beskriver. Det var grusomt. Jeg antar at jeg først ble lurt av noe skuespill som andre snakker om her i tråden også, men det ble etterhvert veldig gjennomsiktig og gikk over i en ekstrem frustrasjon fra min side.

Om det er noe galt med deg eller ikke, det kan jeg ikke svare på. Jeg takler det ikke i alle fall.

Og du er ikke alene, vet at det er flere som er slik, noen skjuler det bedre enn andre.

Det var mine harde og sikkert ikke så hyggelige ord.

[AnonymBruker]

Jeg forelsket meg en gang skikkelig i ei jente som var omtrent nøyaktig som du beskriver. Det var grusomt. Jeg antar at jeg først ble lurt av noe skuespill som andre snakker om her i tråden også, men det ble etterhvert veldig gjennomsiktig og gikk over i en ekstrem frustrasjon fra min side.

Om det er noe galt med deg eller ikke, det kan jeg ikke svare på. Jeg takler det ikke i alle fall.

Og du er ikke alene, vet at det er flere som er slik, noen skjuler det bedre enn andre.

Det var mine harde og sikkert ikke så hyggelige ord.

Var det skuespill da? altså, at hun spilt kald? Jeg har hatt mer enn nok med meg selv, og ikke hatt evne i det hele tatt til og vise noen omsorg for andre. jeg prøvde vel tidligere i ungdomsårene, men ble sett rart på, jeg har blitt frosset ut og det hjalp ikke å være et mobbeoffer hjemme heller..av den ene forelderen, altså ste-forelder. følte at hele meg var en skam.. og jeg driver og prøver å rette opp i det men det må læres..etter alle disse årene.

kanskje du som er mann kan gi meg litt forslag og fortelle hvordan du ville hatt troen på ei som meg om jeg forandret meg? En jeg er veldig glad i fikk følelser for meg tidligere, men jeg var ISKALD. noen ganger svarte jeg ikke, jeg avlyste av og til, kunne svare men med korte ord..mens noen ganger om jeg hadde bedre dager kunne jeg igjen være hyggelig. Føler han har forandret seg litt overfor meg nå, men nå prøver jeg virkelig og ta initiativ (men ikke sånn hele tiden). vil han gi meg en "lærepenge"? eller bare gått videre? jeg har uansett aldri trodd at en mann kunne bry seg så om en dame, har inntrykk av at de aldri forelsker seg men bare finner seg en ny med en gang.. du vet selvfølgelig ikke hvordan han tenker, bare vært fint med litt innspill : )

Anonymous poster hash: ec6e4...e78

[PPM]

Var det skuespill da? altså, at hun spilt kald?

Anonymous poster hash: ec6e4...e78

Nei, andre veien.

Hvis du er opp og ned i hvor mye interesse du viser så er det lett at han tror at du holder han på gress.

Er det slik at du viser han mer oppmerksomhet hvis han virker til å trekke seg unna?

Vær bare ærlig å si ting rett ut sånn som det er til han.

[AnonymBruker]

Jeg blir kaldere og kaldere jo mer jeg dater menn.

Anonymous poster hash: deb50...5c1

same dritet for oss menn bare med kvinner

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7

[AnonymBruker]

Som du ser, ts, så møter man mange fordommer når man tør å være åpen om hvordan man er skrudd sammen. Det er synd at det skal være sånn, men folk flest har tungt for å tvinne hodet sitt rundt det som går litt utenfor normalen eller ting som de ikke helt klarer å sette seg inn i selv. Mange går så langt som å si at det må være noe galt med deg fordi du ikke tenker som dem.

Vil bare si at det trenger ikke være sånn. Man må ikke være psykopat eller autist eller være underernært på kjærlighet fra mor og far for å være utenfor "normalen". Hvis du trives med deg selv så er du bra akkurat sånn som du er. Fordommer og synsing møter man på uansett. Du får bare sortere ut disse menneskene og velge å omgås dem som viser litt større forståelse og respekt for deg og det faktum at folk er forskjellige.

handler jo ikke om å være normal eller unormal..... det er skummelt at dere kalde jenter er slik dere er og dere ødelegger dem rundt dere. Men dere ser ikke det selv

Anonymous poster hash: 6d3d3...ed7