Hva med oss kalde jenter?

[AnonymBruker]

En ting jeg har merket veldig godt i dette forumet er at menn ønsker seg ei omsorgsfull og kjærlig jente, og at kaldhet og mangel på empati er totalt turnoff. Er det virkelig slik dere tenker? Isåfall er det ikke noe håp for meg.

Jeg er et komplisert menneske. I løpet av livet mitt har jeg møtt ting som har gjort meg mer og mer fraværende fra det å vise følelser. Jeg synes det er kjemperart å si til vennene mine at jeg er glad i dem, og det er unaturlig for meg å si at jeg elsker min egen mor. Jeg har lært meg å like klemmer, men jeg synes fortsatt at det meste av det å vise at jeg er glad i noen er vanskelig. Den gangen jeg var i et forhold, tok det veldig lang tid før jeg klarte å stutre frem at jeg elsket han. Jeg var også veldig kald mot han ellers, og sendte han sjeldent hjerter og klissete nattameldinger som jeg vet 90 % av de på min alder sender sine kjærester. Han ble ofte sjokkert og lei seg over at jeg ikke brydde meg om veldig mye rundt meg som han og andre mennesker ville definitivt gjort. Empati er noe jeg også har veldig lite av. Det er sjeldent jeg egentlig forstår eller klarer å forestille meg smerten noen går gjennom. Andre blir kanskje rørt eller lei seg på deres vegne, men jeg er fortsatt like tom som alltid. Det er sjeldent noen har klart å få meg rørt, og når jeg gråter, er det mest fordi jeg er sint.

Det er ikke sånn at jeg ikke stiller opp for mine venner, og jeg har faktisk et veldig stort nettverk og mange gode venner som jeg setter veldig stor pris. Jeg klarer bare ikke å vise det til dem. Hver gang jeg sier jeg er glad i noen, føler jeg meg falsk, og jeg hater meg selv etterpå. Hver gang jeg hører på noen som har skikkelige problemer, blir jeg mest trist fordi jeg må oppføre meg som jeg føler noe og blir trist med dem. Sannheten er at jeg sjeldent blir det, og jeg føler meg så falsk. Jeg mener selvfølgelig ikke å være falsk, men ja. Det er kun i fylla jeg kan finne på å si at jeg er glad i dem.

Jeg er ikke glad i barn heller vel og merke.

Er det noe galt med meg? Er jeg den eneste jenta som er slik?

Anonymous poster hash: 77003...838

[Gjest Chloè]

Det kan jo ikke være noe godt å leve slik? Nå tenker jeg ikke på om en mann vil ha deg eller ikke , syns du bør få hjelp for din egen del

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres veldig selvbevisst og reflekterende ut. Noe som helt klart er gode trekk, uansett kjønn.

Det jeg tror de fleste er bekymret for er noen som er sadistisk i tillegg. Det å finne glede i å faktisk såre andre. Det at du ikke føler like sterkt som andre tror ikke jeg er noe stort hinder. Hvis du syntes det var glede å hente i å såre noen derimot, da ville de fleste ha trukket seg unna.

Men i og med at du har en god omgangskrets så må det jo være noe varmt og hyggelig ved deg likevel.

Folk liker deg jo!

Anonymous poster hash: 543d8...038

[Gjest HeiHade]

Jeg er akkurat slik som du beskriver, selv.

Hva mener du "hva med oss"? Vi er bare sånn. Du vil komme til å møte folk som har forståelse for det og folk som ikke har det. Det handler bare om å menge seg med førstnevnte.

Endret 4. januar 2015 av HeiHade

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres veldig selvbevisst og reflekterende ut. Noe som helt klart er gode trekk, uansett kjønn.

Det jeg tror de fleste er bekymret for er noen som er sadistisk i tillegg. Det å finne glede i å faktisk såre andre. Det at du ikke føler like sterkt som andre tror ikke jeg er noe stort hinder. Hvis du syntes det var glede å hente i å såre noen derimot, da ville de fleste ha trukket seg unna.

Men i og med at du har en god omgangskrets så må det jo være noe varmt og hyggelig ved deg likevel.

Folk liker deg jo!

Anonymous poster hash: 543d8...038

Ja, folk liker meg. Utrolig nok tiltrekker jeg meg folk som vil bli venn med meg, og det liker jeg jo også.

Dessverre kan jeg være sadistisk også. Ikke slik at jeg elsker å piske og skade andre fysisk, det har jeg absolutt ingen glede av. Å såre andre bare fordi jeg kan, og fordi jeg ikke er rett for å være totalt ærlig derimot, kan glede meg noen få ganger. Det er sjeldent derimot, men forekom veldig ofte i barndommen. Og jeg kan finne på å angre på det også, selv om det er enda sjeldnere.

Ironisk nok har jeg skrekk mot å være utstøtt av alle og miste vennene mine. Håper ingen av dem leser dette og innser at det er meg

- TS

Anonymous poster hash: 77003...838

[AnonymBruker]

Spennende. Evolusjonen har gitt dere det såkalte krigergenet

Anonymous poster hash: e546b...413

[AnonymBruker]

Ja, folk liker meg. Utrolig nok tiltrekker jeg meg folk som vil bli venn med meg, og det liker jeg jo også.

Dessverre kan jeg være sadistisk også. Ikke slik at jeg elsker å piske og skade andre fysisk, det har jeg absolutt ingen glede av. Å såre andre bare fordi jeg kan, og fordi jeg ikke er rett for å være totalt ærlig derimot, kan glede meg noen få ganger. Det er sjeldent derimot, men forekom veldig ofte i barndommen. Og jeg kan finne på å angre på det også, selv om det er enda sjeldnere.

Ironisk nok har jeg skrekk mot å være utstøtt av alle og miste vennene mine. Håper ingen av dem leser dette og innser at det er meg

- TS

Anonymous poster hash: 77003...838

Som sagt, selvbevisst og enda en god side ved deg: ærlig.

Du vil møte flere som liker deg, på livets vei. Noen vil du like tilbake. Kanskje opplever du og han noe sterkere enn det du har opplevd før? Livet er fullt av overraskelser.

Men ikke bekymre deg. Som sagt, du har mange fine og gode sider som jeg tror mange menn vil sette pris på. Jeg ville i alle fall gjort det hvis jeg var mann.

Anonymous poster hash: 543d8...038

[Gjest Vux]

Alle jenter/damer vil vel bli elsket uansett, men hvis ikke det går an å kommunisere skikkelig med hverandre, da kan jeg ikke skjønne annet enn at et forhold vil bli ganske så absurd.

Nå skal ikke jeg komme her i min situasjon og komme med tips, men tenker jo at TS best passer å bare få være seg selv, men også helst litt til.

Endret 4. januar 2015 av Vux

[sweg]

Liker ikke å fortelle venner og familie at jeg er glad i dem heller, så der er vi to. Tror at vennene dine skjønner selv at du er glad i dem. Man merker jo slikt, selv om man ikke får det bekreftet hver eneste dag. Det gjør mine ihvertfall. De har skjønt at jeg har andre måter å vise det på

[Gjest Vux]

Jeg tror nok at settingen i f.eks en familie stort sett er avgjørende for akkurat hva man kan finne på å si til hverandre, for å være hyggelig osv. Sånn sett faller det ikke på den ene å bare skulle gjøre seg til vil jeg si.

Har man en kjedelig familie, så er det nok vanskelig å se for seg at ting blir så mye annerledes, hvis de andre bare så å si ønsker å få tida til å gå før de dauer som gamlinger.

Endret 4. januar 2015 av Vux

[MinnisMus]

"Varme er det nok av i helvete sa presten og smalt igjen døra da uteliggeren spurte om han kunne komme inn å varme seg litt."

Noe bestefaren min pleide å si når han hadde drukket . Tenkte kanskje det kunne oppmuntre deg litt?

[Gjest Vux]

Jeg tror ikke det er noe pes med å skulle bli empatisk, man må vel uansett ta slikt til seg over tid. Lære hva den andre liker å spise, hva slags problemer den andre har å hanskes med i dagliglivet.

Endret 4. januar 2015 av Vux

[Teethgrinding]

Psykopater har samme 'observerende' utenfra-og-inn ståsted til følelser og relasjoner. Kanskje TS er gæern?

[AnonymBruker]

Psykopater har samme 'observerende' utenfra-og-inn ståsted til følelser og relasjoner. Kanskje TS er gæern?

Tanken har falt meg inn før

- TS

Anonymous poster hash: 77003...838

[Gjest brutal_mann]

Det er mange måter å vise at en bryr seg på. Det må ikke være ord. Men, hvis du mangler evne OG vilje til å vise omsorg både i ord og handling, da er du føkked.

Hva med å stryke noen på ryggen?

[Gjest brutal_mann]

Tanken har falt meg inn før

- TS

Anonymous poster hash: 77003...838

Vurdert å få hjernen skannet? Kan jo være greit å vite om det er en ren fysisk skade eller om det er eksterne impulser som har formet deg.

Jeg føler det er det siste siden du viser til utvikling.

[Gjest Vux]

En ting jeg har merket veldig godt i dette forumet er at menn ønsker seg ei omsorgsfull og kjærlig jente, og at kaldhet og mangel på empati er totalt turnoff. Er det virkelig slik dere tenker? Isåfall er det ikke noe håp for meg.

Anonymous poster hash: 77003...838

Nå er det jo viktig å tenke på at det er en vesensforskjell, mellom det å først prøve å bli kjent med hverandre, og det å tja ville leve sammen videre på den ene eller andre måten. Altså, det blir for galt å tro at den andre bare er der med behov for selvbekreftelse.

Endret 4. januar 2015 av Vux

[AnonymBruker]

Det er mange måter å vise at en bryr seg på. Det må ikke være ord. Men, hvis du mangler evne OG vilje til å vise omsorg både i ord og handling, da er du føkked.

Hva med å stryke noen på ryggen?

Hva mener du med å stryke noen på ryggen? Som å kjærtegne?

Mangler ikke vilje, bare evne. Jeg vil bry meg mer, men det føles bare falskt når jeg gjør det.

Anonymous poster hash: 77003...838

[Gjest brutal_mann]

Ordene om at du hate deg selv etterpå og føler deg falsk betyr at du ikke er psykopatisk. Mao, du kan over tid trene opp dine empatiske sider. Du skal heller ikke se bort fra at du er veldig empatisk, men at du ikke ser det selv. Kjenner sånne

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig i at disse psykologene skal diagnostisere alt mellom himmel og jord. 1 prosent av befolkningen har tilstanden, og jeg vil mase litt mer om denne teorien: Vi har gjennom evolusjon avlet fram folk som kan være kalde, fryktløse og brutale fordi vi trengte dem i en brutal verden. De fleste med dette krigergenet er velfungerende.

Anonymous poster hash: e546b...413