bonusforeldre som klager

[AnonymBruker]

Jeg er selv stemor og mor. Jeg kan helt ærlig si at jeg ikke er i nærheten av å ha de samme følelsene for min stesønn som min sønn. Og det mener jeg ingen kan forvente heller. Men jeg respekterer han og godtar at han er en viktig person for min samboer. Jeg snakker høflig og inkluderer han. Hjelper med lekser, trøster og tar han med til min familie på besøk. Men jeg elsker han ikke. Jeg kan kun elske egne barn og min samboer. Tror ikke min samboer elsker min sønn heller,og forventer ikke det.

Anonymous poster hash: a4afd...0fb

Ja nettopp! Sånn føler jeg også

Interessant at man da blir ansett som slem og får beskjed om å finne seg en annen mann, helst uten barn. Det fungerer jo faktisk veldig bra selv om man ikke klarer å få sterke følelser for ungene. Man respekterer jo ungene og forholdet mellom dem og faren, og man har valgt å være i et forhold som innebærer å ha barna i huset jevnlig. Å mangle varme, moderlige følelser er faktisk ikke ensbetydende med at man er ei surkjerring som gjør livet surt for barna og deres biologiske mor.

Anonymous poster hash: 11530...323

[Maleficenta]

Ja nettopp! Sånn føler jeg også

Interessant at man da blir ansett som slem og får beskjed om å finne seg en annen mann, helst uten barn. Det fungerer jo faktisk veldig bra selv om man ikke klarer å få sterke følelser for ungene. Man respekterer jo ungene og forholdet mellom dem og faren, og man har valgt å være i et forhold som innebærer å ha barna i huset jevnlig. Å mangle varme, moderlige følelser er faktisk ikke ensbetydende med at man er ei surkjerring som gjør livet surt for barna og deres biologiske mor.

Anonymous poster hash: 11530...323

Nei. Men du bryr deg jo ikke om de?

[AnonymBruker]

Nei. Men du bryr deg jo ikke om de?

Hadde jeg ikke brydd meg om dem hadde jeg nok ikke klart å innlede et forhold med faren deres. Vi har snakket mye sammen om forventninger i forhold til det at han har barn i fra før. Han har også sagt rett ut at barna alltid kommer foran alt annet, inkludert meg. Det er faktisk litt vondt men forståelig og jeg respekterer det. På samme måte som at jeg respekterer barna og anser dem som en del av livet mitt/vårt. Jeg lager god mat til dem, tøyser og ler mye sammen med dem og vi gjør mye sammen som familie når de er hos oss. Likevel har jeg ikke utviklet varme moderlige følelser for dem. Jeg forventer heller ikke at de skal kalle meg mamma eller likestille meg med deres mor. Ungene var ganske store da jeg innledet forholdet med faren deres og det har aldri vært noen vonde følelser eller trøbbel med eksen/biologisk mor. Faktisk er det sjeldent at jeg irriterer meg over dem.

Er det virkelig så vanskelig å skjønne at det finnes mange nyanser? Det er ikke sånn at man enten blir skikkelige glade i bonusbarna og elsker dem som sine egne, eller hater dem som pesten og ønsker dem bort. Det er kanskje vanskelig å skjønne for utenforstående, men forholdet mellom meg og samboeren er veldig bra og ungene trives godt her. Jeg behandler dem bra selv om jeg ikke har kjærlige følelser for dem.

Men mitt inntrykk er at det er langt flere kvinner som har problemer med rollen som ste-forelder. Og hvorfor det egentlig?????

Fordi det er så mange kvinner som sitter med fordommer mot stemødre og bonusmødre, og som har veldig sterke (og til tider sprikende) forventninger til dem. Ingen kan tolke og konspirere så mye som kvinner, og det ser man tydelig i denne tråden. Det er ikke måte på hvor mange mindre hyggelige egenskaper man blir pålagt bare fordi man ikke klarer å elske andres barn betingelsesløst.

Anonymous poster hash: 11530...323

[Maleficenta]

Hadde jeg ikke brydd meg om dem hadde jeg nok ikke klart å innlede et forhold med faren deres. Vi har snakket mye sammen om forventninger i forhold til det at han har barn i fra før. Han har også sagt rett ut at barna alltid kommer foran alt annet, inkludert meg. Det er faktisk litt vondt men forståelig og jeg respekterer det. På samme måte som at jeg respekterer barna og anser dem som en del av livet mitt/vårt. Jeg lager god mat til dem, tøyser og ler mye sammen med dem og vi gjør mye sammen som familie når de er hos oss. Likevel har jeg ikke utviklet varme moderlige følelser for dem. Jeg forventer heller ikke at de skal kalle meg mamma eller likestille meg med deres mor. Ungene var ganske store da jeg innledet forholdet med faren deres og det har aldri vært noen vonde følelser eller trøbbel med eksen/biologisk mor. Faktisk er det sjeldent at jeg irriterer meg over dem.

Er det virkelig så vanskelig å skjønne at det finnes mange nyanser? Det er ikke sånn at man enten blir skikkelige glade i bonusbarna og elsker dem som sine egne, eller hater dem som pesten og ønsker dem bort. Det er kanskje vanskelig å skjønne for utenforstående, men forholdet mellom meg og samboeren er veldig bra og ungene trives godt her. Jeg behandler dem bra selv om jeg ikke har kjærlige følelser for dem.

Fordi det er så mange kvinner som sitter med fordommer mot stemødre og bonusmødre, og som har veldig sterke (og til tider sprikende) forventninger til dem. Ingen kan tolke og konspirere så mye som kvinner, og det ser man tydelig i denne tråden. Det er ikke måte på hvor mange mindre hyggelige egenskaper man blir pålagt bare fordi man ikke klarer å elske andres barn betingelsesløst.

Anonymous poster hash: 11530...323

Jeg forstår jo at du ikke har morsfølelser men du sier jo og at du ikke har varme følelser for dem... og det burde ikke føles sårt at barna alltid kommer foran deg. Det hadde det jo gjort om de var deres felles barn og.

[AnonymBruker]

Nei. Men du bryr deg jo ikke om de?

Det finnes ingen mellomting?! Enten elsker du stebarna som dine egne, eller så bryr du deg ikke?! Ikke rart det er vanskelig for steforeldre å leve opp til forventningene når rammene er så svarthvite..

Anonymous poster hash: 93e0d...d72

[AnonymBruker]

Jeg er singel og veldig glad i barn. Jeg jobber med barns rettigheter og er stadig barnevakt for venners barn. MEN bli sammen med en fyr med barn er helt uaktuelt og det er ikke pga barnet men alt dritten du får på kjøpet, først og fremst sikter jeg til biomor. Kunne ikke falle meg inn og velge å ha en sjalu hauk over skuldrene de neste årene. Nei takke meg til å være alene mens jeg venter på barnløse mr. Perfekt !

Anonymous poster hash: 97679...eb1

[AnonymBruker]

Jeg forstår jo at du ikke har morsfølelser men du sier jo og at du ikke har varme følelser for dem... og det burde ikke føles sårt at barna alltid kommer foran deg. Det hadde det jo gjort om de var deres felles barn og.

"Det burde ikke", nei... Tenk om det hadde vært så enkelt.

Anonymous poster hash: 11530...323

[AnonymBruker]

Denne og tilsvarende tråder er et bevis på at man bør holde seg langt unna noen med barn fra før.

Vil bare spørre dere som er negative til stemødre om et par ting.

Har dere tenkt på at dere en dag kan havne i en slik situasjon? At dere forelsker dere i en med barn og vips er dere selv stemor?

Kommer dere selv da til å bli perfekte stemødre? Ha de rette følelsene for barna? Gjøre de rette tinga?

Eller syns dere at de som skiller seg skal være alene resten av livet?

Tenk på at dere en dag kan være den som oppretter en tråd her fordi dere er frustrerte over stebarn og hvordan dere skal takle en vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: 1254d...398

[Japp]

Men ts: føler du mer for dine stebarn enn du gjør for andre barn? For selv om du ikke har morsfølelse for dem, så bør de bety mer enn "hvilken som helst annen unge"

[Maleficenta]

"Det burde ikke", nei... Tenk om det hadde vært så enkelt.

Anonymous poster hash: 11530...323

Men det er jo en selvfølge at ens barn alltid kommer først uansett. Om jeg får barn så vil jeg jo elske de mye mer en min mann. Og jeg hadde og sett det som en selvfølge at han elsket de mye mer enn meg og

[Kontormus]

Jeg syns faktisk synd i disse barna som må leve sammen med en som "tåler" dem aller nødigst fordi de er så forelsket i deres far. Vel, jeg er så kynisk at jeg vi hevde at ingen har krav på å være sammen med mennesker, og blir prisen for høy for noen, da er det bare å droppe ut.

Og som alltid, så vrir og vrenges det på det en sier. Man trenger ikke elske andres barn som om de skulle vært egne, men å føle en slags godhet og en viss beskyttertrang for stebarn bør en være i stand til. Hvis ikke, vil jeg hevde at en er temmelig egoistisk og selvsentrert hvis en da ikke drar sin vei, eller i det minste prøver å gå inn i seg selv.

[Maleficenta]

Det finnes ingen mellomting?! Enten elsker du stebarna som dine egne, eller så bryr du deg ikke?! Ikke rart det er vanskelig for steforeldre å leve opp til forventningene når rammene er så svarthvite..

Anonymous poster hash: 93e0d...d72

Les hele innlegget hennes. Hun skriver at hun hverken har morsfølelser eller varme følelser for de. Mao føler hun ingenting for de.

[AnonymBruker]

Les hele innlegget hennes. Hun skriver at hun hverken har morsfølelser eller varme følelser for de. Mao føler hun ingenting for de.

Ok, jeg oppfattet det som "varme moderlige" ikke som "hverken varme eller "moderlige".

Anonymous poster hash: 93e0d...d72

[AnonymBruker]

Men det er jo en selvfølge at ens barn alltid kommer først uansett. Om jeg får barn så vil jeg jo elske de mye mer en min mann. Og jeg hadde og sett det som en selvfølge at han elsket de mye mer enn meg og

Se nå hva jeg skriver da. Jeg har full forståelse for (og forventer nok også) at barna går framfor alt, også meg. Men selv om jeg ideelt sett ikke burde synes det er sårt så er det faktisk det. Følelser er ikke alltid verken rasjonelle eller lett å bare riste av seg. Nå tør jeg å være såpass ærlig fordi jeg kan være anonym her.

Anonymous poster hash: 11530...323

[AnonymBruker]

Se nå hva jeg skriver da. Jeg har full forståelse for (og forventer nok også) at barna går framfor alt, også meg. Men selv om jeg ideelt sett ikke burde synes det er sårt så er det faktisk det. Følelser er ikke alltid verken rasjonelle eller lett å bare riste av seg. Nå tør jeg å være såpass ærlig fordi jeg kan være anonym her.

Anonymous poster hash: 11530...323

Alle hevder å sette barna sine først, ikke så rent få gjør det ikke. Jeg mener at hadde man satt barna først, hadde 9 av 10 ekteskap ikke endt i skillsmisse.

Hadde man satt barna først, hadde man heller ikke flyttet sammen med en ny mann/kvinne. osv.

Og hvor kommer dette fra? Jeg tror det viktigste vi kan gjøre for barna er å ta vare på sunne voksne relasjoner. Denne tråden viser hvor mange såre følelser det ligger innenfor fire vegger i norske hjem.

Jeg tror at i en sunn familie er vi alle like mye verdt. Ingen kommer først, vi skal alle bli sett, hørt og respektert.

Det er sannelig ikke rart det mye vonde følelser bortover når det første og siste man møter i døren i sitt eget hjem er å være rangert, og det etter stebarn som antagelig ikke heller ønsker deg der.

Hjelp, sier jeg.

Jeg tror det er umulig å få en familie til å fungere, hvis stemor/far hele tiden skal føle seg fremmed og underdannig i sitt eget hjem.

Hvis min partner ikke hadde klart å sette meg like høyt som de andre i familien, fikk han nesten bo alene med dem.

Og hvor kommer denne forestillingen i fra? Og hva betyr det?

Hvis det betyr at ungene kommer først i valg av bosted, for eksempel om stemor/far ønsker å flytte vekk i fra hjemstedet til barna så de mistet venner, måtte bytte skole. Så, et helt klart ja, fra meg. Ungene kommer først. Selvfølgelig gjør de det.

I de store avgjørelsene i livet, kommer alltid ungene først.

Men i hverdagen, da synes jeg alle skal ha en like stor plass i hjemmet. Og de voksne er de voksne som skal sette grenser i eget hjem.

På meg virker det som om noen mener at stemor/far alltid skal være mindre viktig enn ungene. Ja, det blir en fin suppe, når det er dine, mine, og våre barn.

Da må det jammen være fin for den de har felles. For mor prioriter sine to, pluss felles barn, far prioriter sine to pluss felles barn.

Blir vinn, vinn for den de har felles som blir rangert høyest. Jeg setter dette litt på spissen, men det er for å poengtere hvor meningsløs jeg synes dette med rangering er.

Anonymous poster hash: 3a498...91b

[Maleficenta]

Se nå hva jeg skriver da. Jeg har full forståelse for (og forventer nok også) at barna går framfor alt, også meg. Men selv om jeg ideelt sett ikke burde synes det er sårt så er det faktisk det. Følelser er ikke alltid verken rasjonelle eller lett å bare riste av seg. Nå tør jeg å være såpass ærlig fordi jeg kan være anonym her.

Anonymous poster hash: 11530...323

Men du kommer jo før eksen hans da. Og mens de var sammen så kom jo fortsatt varna før henne. Han hadde vært en elendig far hvis ikke. DET hadde vært sårt det

[AnonymBruker]

Alle hevder å sette barna sine først, ikke så rent få gjør det ikke. Jeg mener at hadde man satt barna først, hadde 9 av 10 ekteskap ikke endt i skillsmisse.

Hadde man satt barna først, hadde man heller ikke flyttet sammen med en ny mann/kvinne. osv.

Og hvor kommer dette fra? Jeg tror det viktigste vi kan gjøre for barna er å ta vare på sunne voksne relasjoner. Denne tråden viser hvor mange såre følelser det ligger innenfor fire vegger i norske hjem.

Jeg tror at i en sunn familie er vi alle like mye verdt. Ingen kommer først, vi skal alle bli sett, hørt og respektert.

Det er sannelig ikke rart det mye vonde følelser bortover når det første og siste man møter i døren i sitt eget hjem er å være rangert, og det etter stebarn som antagelig ikke heller ønsker deg der.

Hjelp, sier jeg.

Jeg tror det er umulig å få en familie til å fungere, hvis stemor/far hele tiden skal føle seg fremmed og underdannig i sitt eget hjem.

Hvis min partner ikke hadde klart å sette meg like høyt som de andre i familien, fikk han nesten bo alene med dem.

Og hvor kommer denne forestillingen i fra? Og hva betyr det?

Hvis det betyr at ungene kommer først i valg av bosted, for eksempel om stemor/far ønsker å flytte vekk i fra hjemstedet til barna så de mistet venner, måtte bytte skole. Så, et helt klart ja, fra meg. Ungene kommer først. Selvfølgelig gjør de det.

I de store avgjørelsene i livet, kommer alltid ungene først.

Men i hverdagen, da synes jeg alle skal ha en like stor plass i hjemmet. Og de voksne er de voksne som skal sette grenser i eget hjem.

På meg virker det som om noen mener at stemor/far alltid skal være mindre viktig enn ungene. Ja, det blir en fin suppe, når det er dine, mine, og våre barn.

Da må det jammen være fin for den de har felles. For mor prioriter sine to, pluss felles barn, far prioriter sine to pluss felles barn.

Blir vinn, vinn for den de har felles som blir rangert høyest. Jeg setter dette litt på spissen, men det er for å poengtere hvor meningsløs jeg synes dette med rangering er.

Anonymous poster hash: 3a498...91b

Interessante refleksjoner. Jeg tror kanskje du forstår litt av hva jeg mener.

Verden er ikke så svart/hvitt som enkelte skal ha det til her. Og skriver man noe risikerer man at det blir blåst helt ut av proposjoner. Jeg innrømmer glatt at det gjorde litt vondt å høre at barna ble rangert over meg, og det selv om jeg forstår det fullt ut. Når man er barnløs selv og gir alt av seg selv til mannen kan det faktisk føles litt sårt å ikke få det samme tilbake. Selv om man faktisk forstår hvorfor og respekterer det. Følelser er vanskelige greier.

Men til tross for litt såre følelser der og at jeg ikke klarer å tvinge frem rette følelsene for stebarna mine, så lever jeg utrolig nok i et veldig fint og velfungerende samboerskap med kjæresten min og barna som kommer jevnlig og bor hos oss. Moren til barna er hyggelig og skaper ingen problemer for oss, og foreldrene samarbeider meget bra i forhold til fordeling av barna. Vi har det veldig fint sammen, ja til og med barna trives. Men det er tydeligvis veldig vanskelig å svelge for enkelte her. Jeg burde tydeligvis snarest avslutte forholdet og flytte fra mannen og barna, for det sier de fremmede damene på KG og de vet nok best.

Anonymous poster hash: 11530...323

[AnonymBruker]

Stekvinner ønskes langt, langt bort fra mine barn. Er så mye ullent og mindre fint rundt omkring!

Anonymous poster hash: 66879...da2

[AnonymBruker]

Men du kommer jo før eksen hans da. Og mens de var sammen så kom jo fortsatt varna før henne. Han hadde vært en elendig far hvis ikke. DET hadde vært sårt det

Det var deres barn sammen. På samme måte som at han satte barna før henne, satte også hun barna foran ham. De hadde dette til felles og var på en måte likestilt. Det er en litt annen følelse å være den barnløse kjæresten/samboeren som kommer i annen rekke på mange områder. Det er en slags merkelig ubalanse der som skaper litt såre følelser. At barna kommer først betyr også av og til at eksen kommer før meg fordi hun er moren deres og en del av barnas liv.

Jeg er fullstendig inneforstått med dette og respekterer det, men man kjenner likevel av og til på litt såre følelser.

Anonymous poster hash: 11530...323

[AnonymBruker]

Stekvinner ønskes langt, langt bort fra mine barn. Er så mye ullent og mindre fint rundt omkring!

Anonymous poster hash: 66879...da2

Det finnes mye ullent og mindre fint blant kvinner generelt, så du får sørge for å holde sammen med mannen din for ungenes skyld. Da slipper du å utsette dem for brudd og potensielle nye stemødre. I tillegg slipper du å måtte være alenemor resten av livet, for du kan jo tross alt ikke utsette ungene for stefedre heller. Rett skal være rett!

Anonymous poster hash: 11530...323