bonusforeldre som klager

[Kontormus]

Hva er stemor sine oppgavet da?

Det er feil hvis hun ikke elsker sine stebarn og det er feil at hun ikke liker dem. Det er feil å ønske og delta i oppdragelsen, og det er feil at hun ikke deltar i oppdragelsen for da bryr hun seg ikke. Det er feil å tilbringe all tiden barnet er hos far sammen med dem, men det er også feil hvis hun ikke tilbringer tid med barnet/barna. Stemødre skal vise omsorg, men de må for all del ikke dulle med dem og bli som en "mor" for dem. Syns synd på stemødre. Mange av de får så mye ufortjent dritt.

Anonymous poster hash: 21afa...0ac

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er nødt til å prøve å forklare dette, men jeg gjør et forsøk:

Foreldre og barn har en slags betingelsesløs og gjensidig kjærlighet til hverandre. Det er derfor ikke så farlig om de kommer i konflikt med hverandre fordi den gjelder bare i nuet og truer ikke egenverdien for barna på sikt.

Det er derimot anderledes for utenforstående som IKKE har den grunnleggende betingelsesløsheten å legge seg borti oppdragelse som ofte innebærer å ta fra dem "goder" og stille krav. Det vil jeg kalle å være på mottagersiden. Hvis en forventer å være på denne siden, betyr det at en selv må være nokså aktiv på giversiden. Dvs. tilføre barnet positivitet ved å vise at de ser dem og anerkjenner dem.

Etter det jeg skjønner er det vanskelig for mange ste-foreldre å etablere gode følelser som materialiserer seg gjennom omsorg og omtanke fordi barna rangerer høyere enn dem når behov skal besørges. Og det er helt sikkert at denne uviljen til å erkjenne det merkes godt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er nødt til å prøve å forklare dette, men jeg gjør et forsøk:

Foreldre og barn har en slags betingelsesløs og gjensidig kjærlighet til hverandre. Det er derfor ikke så farlig om de kommer i konflikt med hverandre fordi den gjelder bare i nuet og truer ikke egenverdien for barna på sikt.

Det er derimot anderledes for utenforstående som IKKE har den grunnleggende betingelsesløsheten å legge seg borti oppdragelse som ofte innebærer å ta fra dem "goder" og stille krav. Det vil jeg kalle å være på mottagersiden. Hvis en forventer å være på denne siden, betyr det at en selv må være nokså aktiv på giversiden. Dvs. tilføre barnet positivitet ved å vise at de ser dem og anerkjenner dem.

Etter det jeg skjønner er det vanskelig for mange ste-foreldre å etablere gode følelser som materialiserer seg gjennom omsorg og omtanke fordi barna rangerer høyere enn dem når behov skal besørges. Og det er helt sikkert at denne uviljen til å erkjenne det merkes godt.

Kunne ikke sagt det bedre selv. Det er selvsagt at stemødre må få sette grenser og delta i oppdragelse. Men når dette kombineres med "følelseskulde" ("jeg kan ikke si at jeg elsker dem, men jeg tåler at de er her..") og en følelse av at barnet kanskje er "viktigere" for partneren enn de et selv, da får vi et eller flere barn i mottagerenden av noe som ikke er bra.

Jeg tror mange glemmer at barn og ungdom leser voksne veldig godt. De skjønner når du egentlig ikke bryr deg om dem, når du egentlig synes at du er et irritasjonsmoment i hverdagen og en påminnelse om gammel "moro"...

Anonymous poster hash: abbc2...2f8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er nødt til å prøve å forklare dette, men jeg gjør et forsøk:

Foreldre og barn har en slags betingelsesløs og gjensidig kjærlighet til hverandre. Det er derfor ikke så farlig om de kommer i konflikt med hverandre fordi den gjelder bare i nuet og truer ikke egenverdien for barna på sikt.

Det er derimot anderledes for utenforstående som IKKE har den grunnleggende betingelsesløsheten å legge seg borti oppdragelse som ofte innebærer å ta fra dem "goder" og stille krav. Det vil jeg kalle å være på mottagersiden. Hvis en forventer å være på denne siden, betyr det at en selv må være nokså aktiv på giversiden. Dvs. tilføre barnet positivitet ved å vise at de ser dem og anerkjenner dem.

Etter det jeg skjønner er det vanskelig for mange ste-foreldre å etablere gode følelser som materialiserer seg gjennom omsorg og omtanke fordi barna rangerer høyere enn dem når behov skal besørges. Og det er helt sikkert at denne uviljen til å erkjenne det merkes godt.

Kunne ikke sagt det bedre selv. Det er selvsagt at stemødre må få sette grenser og delta i oppdragelse. Men når dette kombineres med "følelseskulde" ("jeg kan ikke si at jeg elsker dem, men jeg tåler at de er her..") og en følelse av at barnet kanskje er "viktigere" for partneren enn de et selv, da får vi et eller flere barn i mottagerenden av noe som ikke er bra.

Jeg tror mange glemmer at barn og ungdom leser voksne veldig godt. De skjønner når du egentlig ikke bryr deg om dem, når du egentlig synes at de er et irritasjonsmoment i hverdagen og en påminnelse om gammel "moro"...

Anonymous poster hash: abbc2...2f8

[AnonymBruker]

Ja, se der!!!!

Det er eksen sin feil!!! Ler meg ihjel av at det tok 5 sider å komme frem til det!

Og det var det du klarte å lese ut i fra innlegget. Det er antagelig like mange bitre , sure og sjalu biomødre som det er stemødre.

Og du tror ikke at barn plukker opp all negativiteten hvis biomor sitter med negative følelser ovenfor stemor og den nye familien?

Det handler ikke om å peke finger hverken på mor eller stemor, det handler om å gjøre det beste for barna.

Og det er ikke å rakke ned på hverken mor eller stemor. Det handler om samarbeid. Og jeg er iallfall ikke så naiv at jeg tror at mange biomødre ikke overfører sine negative følelser til barna.

Anonymous poster hash: 3a498...91b

[Gjest Badebuksa]

Heldigvis erdet bare 0,002 prosent av alle bonusmammae i Norge som skriver på kvinneguiden.

[Biloba]

Nei, bio-mor har ikke annet ansvar enn å opprettholde harmoni i eget hjem. Og gjør stemødrene sine oppgaver så er det ikke noe å kritisere dem for.

Eksisterer det derimot IKKE harmoni i fars-hjemmet, er det fars oppgave og løse dette.

Mor er ikke noe man er 50%, 40% eller 60% av tiden. Man har alltid ansvar for at barnet har det godt, akkurat som far. Undersøkelsen det refereres til viser at moren har makt til å forsure forholder mellom barn og stemor, og sannsynligvis alle relasjonene i den nye familien, om hun påfører barnet negative holdninger til stemor, far og fars hjem. Det gjør mange mødre, ikke kun i tilfeller hvis stemor har dårlige kvaliteter, men pga rendyrket sjalusi og vond vilje fra mor. Mor har selvsagt ansvar for å påføre barna mer motvilje mot stemor, og skyldfølelse og hemmelighold hvis de liker henne. Og en mor som motarbeider far, fars partner og fars hjem, klarer å forringe barnets liv hos far, og kanskje vippe barnets andre familie over i nytt samlivsbrudd.

Hvis du mener at mor bare har ansvar for sine prosenter, og at det er ok å sabotere sitt eget barns liv i de andre prosentene, er det lite vits i denne diskusjonen.

Jeg er utrolig glad for at moren til stebarnet bryr seg 100%.

[Kontormus]

Mor er ikke noe man er 50%, 40% eller 60% av tiden. Man har alltid ansvar for at barnet har det godt, akkurat som far. Undersøkelsen det refereres til viser at moren har makt til å forsure forholder mellom barn og stemor, og sannsynligvis alle relasjonene i den nye familien, om hun påfører barnet negative holdninger til stemor, far og fars hjem. Det gjør mange mødre, ikke kun i tilfeller hvis stemor har dårlige kvaliteter, men pga rendyrket sjalusi og vond vilje fra mor. Mor har selvsagt ansvar for å påføre barna mer motvilje mot stemor, og skyldfølelse og hemmelighold hvis de liker henne. Og en mor som motarbeider far, fars partner og fars hjem, klarer å forringe barnets liv hos far, og kanskje vippe barnets andre familie over i nytt samlivsbrudd.

Hvis du mener at mor bare har ansvar for sine prosenter, og at det er ok å sabotere sitt eget barns liv i de andre prosentene, er det lite vits i denne diskusjonen.

Jeg er utrolig glad for at moren til stebarnet bryr seg 100%.

Du ser vel at jeg skriver at hvis stemor gjør det som forventes av henne, så er det i teorien ikke noe å "sverte" henne for.

Å påstå noe annet blir rene spekulasjoner og innblanding av faktorer vi ikke kjenner. Og ikke minst er det ren ansvarsfraskrivelse.

[Biloba]

Du ser vel at jeg skriver at hvis stemor gjør det som forventes av henne, så er det i teorien ikke noe å "sverte" henne for.

Å påstå noe annet blir rene spekulasjoner og innblanding av faktorer vi ikke kjenner. Og ikke minst er det ren ansvarsfraskrivelse.

Hvem sine forventninger?

Og du skal ikke ha lest mange tråder om steproblematikk før du ser at mange mødre forventninger til fars partner er at hun ikke skal eksistere.

[AnonymBruker]

Hvem sine forventninger?

Og du skal ikke ha lest mange tråder om steproblematikk før du ser at mange mødre forventninger til fars partner er at hun ikke skal eksistere.

Mors sine forventninger vel.. For selvom mor har "ikke noe ansvar eller muligheter for å påvirke hvordan barna oppfører seg hos far, da det er ikke hennes jobb" (sic), skal hun selvfølgelig alltid ha større bestemmelsesrett i det samme hjemmet enn fars kone som faktisk bor der!

Anonymous poster hash: 93e0d...d72

[AnonymBruker]

Du ser vel at jeg skriver at hvis stemor gjør det som forventes av henne, så er det i teorien ikke noe å "sverte" henne for.

Å påstå noe annet blir rene spekulasjoner og innblanding av faktorer vi ikke kjenner. Og ikke minst er det ren ansvarsfraskrivelse.

Og hvem bestemmer når stemor gjør det som er forventet av henne?

Hele dette svaret er selvmotsigende. Ingen med mindre det er en konkret situasjon hvor alle fakta ligger på bordet kan si noe om når stemor har oppfylt sin del som forsørger.

Det er jo like mye spekulasjoner uansett fra hvilken side du ser det fra.

Så hvis stemor gjør det som er forventet av henne ut i fra en mor med milde øyne, eller var det far sine øyne, barnets, eller stemor selv? Poenget er at ingen sitter på den fulle sannhet, alle situasjoner blir farget ut i fra øynene som ser.

Og det skal godt gjøres for en stemor å være bra nok i mors øyne hvis hun sitter på mye bitterhet og sinne.

Anonymous poster hash: 3a498...91b

[Kattugla]

Nei, bio-mor har ikke annet ansvar enn å opprettholde harmoni i eget hjem. Og gjør stemødrene sine oppgaver så er det ikke noe å kritisere dem for.

Eksisterer det derimot IKKE harmoni i fars-hjemmet, er det fars oppgave og løse dette.

Hvorfor er du da så kritisk mot alle stemødre? Det blir litt feil, all den tiden du selv virker så lite villig til å svelge kameler og gjøre det beste ut av situasjonen for at ditt barn har det godt uansett hvor det er.

Det er klart at foreldrene er de som har størst påvirkning på barnas holdninger til omverdenen, barna er jo ikke innelåst på pikerommet eller gutterommet 24/7 og når de er ute blant andre, vises det godt hvilke holdninger de får hjemmefra. Uansett om de er hjemme hos pappa og stemor (eller mor og stefar), på skolen eller i arbeidslivet. Og som den undersøkelsen nevnte, det er jo ganske innlysende at så lojale som barn er, hvis de skjønner at mor misliker stemor, så liker de stemor i hvertfall ikke. Og noen vet dessverre å utnytte det og glemmer at manglende harmoni hos far og stemor går ikke bare ut over de voksne. Det går i størst grad ut over barnet.

Endret 10. desember 2014 av Kattugla

[Kontormus]

Hvorfor er du da så kritisk mot alle stemødre? Det blir litt feil, all den tiden du selv virker så lite villig til å svelge kameler og gjøre det beste ut av situasjonen for at ditt barn har det godt uansett hvor det er.

Det er klart at foreldrene er de som har størst påvirkning på barnas holdninger til omverdenen, barna er jo ikke innelåst på pikerommet eller gutterommet 24/7 og når de er ute blant andre, vises det godt hvilke holdninger de får hjemmefra. Uansett om de er hjemme hos pappa og stemor (eller mor og stefar), på skolen eller i arbeidslivet. Og som den undersøkelsen nevnte, det er jo ganske innlysende at så lojale som barn er, hvis de skjønner at mor misliker stemor, så liker de stemor i hvertfall ikke. Og noen vet dessverre å utnytte det og glemmer at manglende harmoni hos far og stemor går ikke bare ut over de voksne. Det går i størst grad ut over barnet.

Har du ikke lest hva jeg har skrevet?

Jeg har selv hatt rollen som stemor, og der poengerte jeg alle de kameler jeg fikk svelge siden jeg ønsket å ha et godt forhold til ungene.

[Kontormus]

Og hvem bestemmer når stemor gjør det som er forventet av henne?

Hele dette svaret er selvmotsigende. Ingen med mindre det er en konkret situasjon hvor alle fakta ligger på bordet kan si noe om når stemor har oppfylt sin del som forsørger.

Det er jo like mye spekulasjoner uansett fra hvilken side du ser det fra.

Så hvis stemor gjør det som er forventet av henne ut i fra en mor med milde øyne, eller var det far sine øyne, barnets, eller stemor selv? Poenget er at ingen sitter på den fulle sannhet, alle situasjoner blir farget ut i fra øynene som ser.

Og det skal godt gjøres for en stemor å være bra nok i mors øyne hvis hun sitter på mye bitterhet og sinne.

Anonymous poster hash: 3a498...91b

Det er ungene som bestemmer om stemor gjør det de forventer. Liker de henne, så de vel ikke til mor og klager.

Og det er slett ikke sikkert at mor er sjalu fordi far har ny partner. Det er en grunn til at foreldrene ikke er partnere lenger...

[Euphemia]

Jeg er så glad for at barna til mannen min liker meg. Og at eksen er så grei. Og at han tåler å høre meg klage (litt!) de gangene jeg er utslitt og frynsete, fordi han vet at jeg ikke klager på barna, men på at jeg er sliten. og hvem blir ikke sliten i blant?

edit: han=mannen min

Endret 10. desember 2014 av Euphemia

[Kattugla]

Har du ikke lest hva jeg har skrevet?

Jeg har selv hatt rollen som stemor, og der poengerte jeg alle de kameler jeg fikk svelge siden jeg ønsket å ha et godt forhold til ungene.

Og tror du virkelig vi andre ikke gjør det? Jeg regner uansett med at du også hadde dine utfordringer som stemor, siden du nevner dette og da burde du i hvertfall ha forståelse for at andre kan også ha noen utfordringer.

Det er ungene som bestemmer om stemor gjør det de forventer. Liker de henne, så de vel ikke til mor og klager.

Og det er slett ikke sikkert at mor er sjalu fordi far har ny partner. Det er en grunn til at foreldrene ikke er partnere lenger...

Jeg tror ærlig talt de færreste barn forventer at stemor elsker de like mye som mamma gjør, det gjorde i hvertfall ikke jeg, men at hun er snill mot barna og forskjellsbehandler de ikke, er en selvfølge. Jeg tenker at kjærligheten mellom barn og mor er uansett noe som er forbeholdt de. Og av og til (som når jeg leser denne tråden) lurer jeg på om ikke eneste grunnen til at enkelte nærmest forlanger at stemor elsker barna like mye som mamma, er at stemødre kan sjelden innfri det kravet (da det hører til en "stilling" de ikke har) og da har man "en god grunn" til å mislike de, uansett hvor snille de er ellers..

Det er selvfølgelig ikke slik at alle mødre er sjalu og fulle av faenskap, men noen er det og nøler ikke med å si sin "mening" om far og stemor foran barna og det kan fort ødelegge mye. Det finnes selvfølgelig også stemødre som skyver vekk barna, jeg selv har hatt en slik, men det betyr ikke at jeg tror at alle stemødre er som hun, det handler om hva slags person hun var. Jeg synes nemlig det er viktig å huske at vi som er mødre og/eller stemødre har hver vår rolle og den rollen definerer ikke hva slags personer vi er. Enkelte kvinner har rett og slett ugreie karaktertrekk som går ut over omgivelsene; noen av de er mødre, andre stemødre og enda noen er begge deler..

Endret 10. desember 2014 av Kattugla

[AnonymBruker]

Mors sine forventninger vel.. For selvom mor har "ikke noe ansvar eller muligheter for å påvirke hvordan barna oppfører seg hos far, da det er ikke hennes jobb" (sic), skal hun selvfølgelig alltid ha større bestemmelsesrett i det samme hjemmet enn fars kone som faktisk bor der!

Anonymous poster hash: 93e0d...d72

Det er ikke aktuelt at en person som ikke bor i vårt hjem kommer og forteller oss hva vi skal gjøre og ikke. Forventer du virkelig at du kan bestemme over far og stemor i deres hjem? Hjelpes

Anonymous poster hash: 21afa...0ac

[Kontormus]

Og tror du virkelig vi andre ikke gjør det? Jeg regner uansett med at du også hadde dine utfordringer som stemor, siden du nevner dette og da burde du i hvertfall ha forståelse for at andre kan også ha noen utfordringer.

Jeg tror ærlig talt de færreste barn forventer at stemor elsker de like mye som mamma gjør, det gjorde i hvertfall ikke jeg, men at hun er snill mot barna og forskjellsbehandler de ikke, er en selvfølge. Jeg tenker at kjærligheten mellom barn og mor er uansett noe som er forbeholdt de. Og av og til (som når jeg leser denne tråden) lurer jeg på om ikke eneste grunnen til at enkelte nærmest forlanger at stemor elsker barna like mye som mamma, er at stemødre kan sjelden innfri det kravet (da det hører til en "stilling" de ikke har) og da har man "en god grunn" til å mislike de, uansett hvor snille de er ellers..

Det er selvfølgelig ikke slik at alle mødre er sjalu og fulle av faenskap, men noen er det og nøler ikke med å si sin "mening" om far og stemor foran barna og det kan fort ødelegge mye. Det finnes selvfølgelig også stemødre som skyver vekk barna, jeg selv har hatt en slik, men det betyr ikke at jeg tror at alle stemødre er som hun, det handler om hva slags person hun var. Jeg synes nemlig det er viktig å huske at vi som er mødre og/eller stemødre har hver vår rolle og den rollen definerer ikke hva slags personer vi er. Enkelte kvinner har rett og slett ugreie karaktertrekk som går ut over omgivelsene; noen av de er mødre, andre stemødre og enda noen er begge deler..

Mye motsigelser og fram/tilbake, men der sa du det egentlig ganske enkelt.

Barn har i utgangspunktet ikke så mange tanker om hva de forventer av stemor, en 2-3 åring er ikke i stand til å sånne tanker. De større barna tenker nok, og hva de tenker kommer av på hvem de er og hvor de kommer fra. Men jeg tror faktisk at de forventer å bli akseptert, sett og inkludert!

Jeg forstår bedre enn noen at det er frustererende noen ganger, men å sette seg ved tastaturet og hamre løs i ren irritasjon fordi et av barna glemte å sette bort en skitten tallerken er etter mitt syn helt på viddene.

For ikke å snakke om de som ikke ønsker å ha særkullsbarn i hus når de akkurat har fått barn selv, eller ikke ønsker å ha med særkullsbarn på ferie osv osv. Da har en etter min mening et seriøst holdningsproblem, og det har sitt opphav i alvorlig karakterbrist.

Jeg forstår fullt ut hvor vanskelig det er å være "gjest i eget hjem", altså, ikke ha medbestemmelsesrett over barn en deler hus med og være den som står igjen med oppryddingen fordi barna ikke er drillet til å ordne opp etter seg selv. Men har man ikke annet å tilby enn kritikk for ting de gjør galt, ja da har en i grunnen tapt og konsekvensene av det vil mest sannsynlig slå tilbake på en selv.

Endret 10. desember 2014 av Kontormus

[Kontormus]

Det er ikke aktuelt at en person som ikke bor i vårt hjem kommer og forteller oss hva vi skal gjøre og ikke. Forventer du virkelig at du kan bestemme over far og stemor i deres hjem? Hjelpes

Anonymous poster hash: 21afa...0ac

Tror du misforsto den, jeg oppfattet det som en sarkastisk betrakting...

[AnonymBruker]

Det er ikke aktuelt at en person som ikke bor i vårt hjem kommer og forteller oss hva vi skal gjøre og ikke. Forventer du virkelig at du kan bestemme over far og stemor i deres hjem? Hjelpes

Anonymous poster hash: 21afa...0ac

Her glemte jeg nok

Anonymous poster hash: 93e0d...d72

[AnonymBruker]

Mye motsigelser og fram/tilbake, men der sa du det egentlig ganske enkelt.

Barn har i utgangspunktet ikke så mange tanker om hva de forventer av stemor, en 2-3 åring er ikke i stand til å sånne tanker. De større barna tenker nok, og hva de tenker kommer av på hvem de er og hvor de kommer fra. Men jeg tror faktisk at de forventer å bli akseptert, sett og inkludert!

Jeg forstår bedre enn noen at det er frustererende noen ganger, men å sette seg ved tastaturet og hamre løs i ren irritasjon fordi et av barna glemte å sette bort en skitten tallerken er etter mitt syn helt på viddene.

For ikke å snakke om de som ikke ønsker å ha særkullsbarn i hus når de akkurat har fått barn selv, eller ikke ønsker å ha med særkullsbarn på ferie osv osv. Da har en etter min mening et seriøst holdningsproblem, og det har sitt opphav i alvorlig karakterbrist.

Jeg forstår fullt ut hvor vanskelig det er å være "gjest i eget hjem", altså, ikke ha medbestemmelsesrett over barn en deler hus med og være den som står igjen med oppryddingen fordi barna ikke er drillet til å ordne opp etter seg selv. Men har man ikke annet å tilby enn kritikk for ting de gjør galt, ja da har en i grunnen tapt og konsekvensene av det vil mest sannsynlig slå tilbake på en selv.

Jeg er enig i det du skriver, men her må det ligge mye bitterhet bak. Du tar såpass voldsomt i at det må komme fra andre steder enn kun observasjon.

Anonymous poster hash: 3a498...91b