bonusforeldre som klager

[Kontormus]

Jeg er enig i det du skriver, men her må det ligge mye bitterhet bak. Du tar såpass voldsomt i at det må komme fra andre steder enn kun observasjon.

Anonymous poster hash: 3a498...91b

Det kommer fra egen erfaring som stemor... og alle aha-opplevelsene jeg hadde angående barneoppdragelse når jeg fikk eget barn. Mitt barn har aldri hatt stemor.

[Biloba]

Mye motsigelser og fram/tilbake, men der sa du det egentlig ganske enkelt.

Barn har i utgangspunktet ikke så mange tanker om hva de forventer av stemor, en 2-3 åring er ikke i stand til å sånne tanker. De større barna tenker nok, og hva de tenker kommer av på hvem de er og hvor de kommer fra. Men jeg tror faktisk at de forventer å bli akseptert, sett og inkludert!

Jeg forstår bedre enn noen at det er frustererende noen ganger, men å sette seg ved tastaturet og hamre løs i ren irritasjon fordi et av barna glemte å sette bort en skitten tallerken er etter mitt syn helt på viddene.

For ikke å snakke om de som ikke ønsker å ha særkullsbarn i hus når de akkurat har fått barn selv, eller ikke ønsker å ha med særkullsbarn på ferie osv osv. Da har en etter min mening et seriøst holdningsproblem, og det har sitt opphav i alvorlig karakterbrist.

Jeg forstår fullt ut hvor vanskelig det er å være "gjest i eget hjem", altså, ikke ha medbestemmelsesrett over barn en deler hus med og være den som står igjen med oppryddingen fordi barna ikke er drillet til å ordne opp etter seg selv. Men har man ikke annet å tilby enn kritikk for ting de gjør galt, ja da har en i grunnen tapt og konsekvensene av det vil mest sannsynlig slå tilbake på en selv.

Hun har ikke hamret løs på tastaturet for en glemt tallerken. Hun ga en påminnelse til barnet som glemte tallerkenen, og opplevde at mannen da irettesatte henne for det, og det foran barna. Dette handler om kommunikasjon og forventningene mellom paret, og har egentlig ikke noe med barnet å gjøre.

At du leser det som at ts ikke tåler sin stedatter fordi hun gir henne en påminnelse om å rydde tallerkenen etter seg, skjønner ikke jeg.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt bonusbarn i to tidligere forhold og syns at det var kjempekjekt. Begge var jenter i alderen 9-11.

Det gav en ekstra dimensjon til forholdet, en ekstra person å bry seg om og det er mye lettere å finne på ting når man har barn med.

Derfor hadde jeg ingen betenkeligheter med å innlede forhold nr 3 med en som også hadde en datter på samme alder. Gledet meg faktisk. Dessverre så har ikke barnet og jeg kjemi i det hele tatt. Tror litt av grunnen er at hun aldri har hatt grenser i oppveksten og er derfor veldig vanskelig å forholde seg til. Hun har ingen interesser overhodet og har aldri fått press på seg for å prestere på noen som helst arena. Jeg refererer til sunt "press" som f.eks å delta på fritidsaktiviteter, gjøre lekser eller bare noe så enkelt som å si takk. Hun lyver, dikter, nekter og er sur og jeg syns det er umulig å forholde seg til. Hun er på samme måte med sin far, men han reagerer ikke på det. Føler at jeg har prøvd alt når det gjelder å møte henne på hennes premisser og finne på ting hun kan ha glede av, men må innrømme at jeg har resignert.

Hun og jeg har - etter mange år - ingen felles møtepunkter. Jeg har ikke ord for hvor sårt dette er og hvor dårlig jeg føler meg som menneske som verken klarer å connecte, eller egentlig orker å prøve lenger.

Så, ja, jeg er gjerne en av de sutrete bonusmødrene på kg. Skulle gitt veldig mye for at ting var annerledes :-)

Anonymous poster hash: 712de...0fa

[Kontormus]

Hun har ikke hamret løs på tastaturet for en glemt tallerken. Hun ga en påminnelse til barnet som glemte tallerkenen, og opplevde at mannen da irettesatte henne for det, og det foran barna. Dette handler om kommunikasjon og forventningene mellom paret, og har egentlig ikke noe med barnet å gjøre.

At du leser det som at ts ikke tåler sin stedatter fordi hun gir henne en påminnelse om å rydde tallerkenen etter seg, skjønner ikke jeg.

TS skriver ikke noe om at hun har noen stedatter! Det var en annen tråd. Men selektiv hukommelse er jeg i så fall ikke alene om å ha. Jeg husker noe om en gympose...

[Biloba]

TS skriver ikke noe om at hun har noen stedatter! Det var en annen tråd. Men selektiv hukommelse er jeg i så fall ikke alene om å ha. Jeg husker noe om en gympose...

Det var en annen tråd, men du tok det opp i det innlegget jeg siterte, som et eksempel på disse grusomme stemødrene.

[AnonymBruker]

Men hva faen skal man gjøre da? Være sammen med faren eller moren til barnet da, for da får barnet det sååå mye bedre?

Piss meg i øret.

Vet du hva, mange barn sliter ikke så mye som dere skal ha det til. Dere hauser det så opp i skyene at alle barn har det forferdelig når mor og far går fra hverandre. Vel, sånn er ikke virkeligheten.

Få opp øya!

Mange takler dette faktisk veldig bra, og kanskje i tillegg har det bedre når far og mor ikke er sammen mer.

Dere får det til å høres ut som en kriminell handling å gå fra hverandre når barn er i bildet.

Anonymous poster hash: 6aaa4...7b8

sett for mye på THE JULEKALENDER i år?

Anonymous poster hash: ac0f9...2c1

[Kontormus]

Det var en annen tråd, men du tok det opp i det innlegget jeg siterte, som et eksempel på disse grusomme stemødrene.

Det stemmer. Nå gidder jeg rett og slett ikke lete etter den tråden, for så viktig er det liksom ikke.

Men jeg husker noe annet enn du husker, en liten pekepinn på hvordan en filtererer ettersom hvor en står?

[Kontormus]

sett for mye på THE JULEKALENDER i år?

Anonymous poster hash: ac0f9...2c1

Ja, den serien en 20 år gammel, og har kanskje gått i repise like mange ganger? Husker replikkene da...

[regine]

Det som er en gjenganger i alle "klage på stebarna"trådene av stemødre her på KG er vel egentlig at FAR ikke tar sitt ansvar som forelder, men overlater det til stemor. Særlig groteskt blir det når man har trumfet gjennom delt bosted for ungene, fordi det skal være så "rettferdig", og så viser det seg at far jobber like mye som før, så ungene bor egentlig halvt hos mor og halvt hos stemor. Og så sies det at det er så viktig med tid med far?? Absurd.

Men dette blir det selvsagt bråk og frustrasjoner av, fordi som Kontormus så riktig påpeker, så er det et mye mer betingelsesløst kjærlighetsforhold som ligger i bunn mellom barn og foreldre, enn mellom stebarn og steforeldre. I tillegg kommer selvsagt det med altfor tidlig sammenflytting av de nyforelskede, som da forventer at barna skal tilpasse seg den nye "forelder" med sine krav (og nykker) fra dag en. Selv om man ikke egentlig kjenner hverandre spesielt godt, og det tar tid å venne seg til nye samboere.

Så i første omgang er det foreldrene som har et ansvar, et ansvar for IKKE å velte hele oppdragerbyrden over på steforelder, og for å tilrettelegge for at hele familien kan utvikle et godt forhold. Jeg har verken tro på - eller forventning til - at steforeldre skal "elske stebarna som sine egne". Men de SKAL behandle de likt med evt egne barn, og de SKAL være den voksne i relasjonen, den som evner å se lenger enn "jeg-hater-deg-du-bestemmer-ikke-over-meg" uttalelser fra stebarna. Men de må også se sine grenser, i den forstand at oppdragelse gjør seg best fra barnets forelder.

her må jeg også skyte inn: hva er egentlig greia med at steforeldre (kanskje særlig stemødre) så veldigveldigveldig gjerne vil være oppdrager fra dag 1? Hvorfor ikke nyte rollen som "den kule voksne", den som kan være med barnet uten å måtte ta så mye ansvar? Jeg mener ikke at man - etter feks 10 år - ikke skal kunne være med på oppdragelse, men det er fortsatt "være med" og ikke eget ansvar - og da har det gått såpass med tid at barn og voksne er langt tryggere på hverandre og relasjonen seg i mellom. På meg virker det også som en del som blir stemødre driver en konkurranse om å være mest "mamma", og gjerne framstiller seg/sin nye familie som sååå mye bedre enn det barnet tilbys hos mor. Og det legger neppe grunnlaget verken for et godt forhold innad i nyfamilien, eller overfor barnets mor. Som jo barnet har, uansett hva stemor måtte ønske/ikke ønske.

Dessuten: det er forskjell på stemødre og stefedre. Rett og slett fordi samfunnet fortsatt har svært forskjellige forventinger til hvordan kvinner og menn forholder seg til barn. Når far får seg ny dame, ja da ligger det mange implisitte forveninger i at HUN skal ta seg av "hus og hjem", som også inkluderer hans barn. Akkurat dette forventningspresset har ikke stefedre, det forventes ikke at de tar et slikt ansvar (selv om andre forventninger kommer inn).

Det jeg og tror er at mange burde tenkt seg MYE bedre om FØR de i allfall flytter sammen med en kjæreste med barn. Det kan være tilvenning nok å flytte sammen to voksne, men når det i tillegg er med et par unger, så blir utfordringene desto større. Og det tror jeg svært mange undervurderer, samtidig som de heller ikke vil forholde seg til det, fordi de er jo sååå forelsket "og jeg lever jo bare en gang, og må derfor realisere meg, meg, meg, uansett konsekvenser for andre". Drømmemannen kan godt være det som kjæreste, men uten at han er det i en hverdagssituasjon hvor han også er far.

Uansett så er det ungene det går utover, og det er jo det mest tragiske. De har jo bare en barndom, og burde slippe altfor mange nykjærester som skal oppdra slik og sånn og som egentlig mener de er en klamp om foten.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt bonusbarn i to tidligere forhold og syns at det var kjempekjekt. Begge var jenter i alderen 9-11.

Det gav en ekstra dimensjon til forholdet, en ekstra person å bry seg om og det er mye lettere å finne på ting når man har barn med.

Derfor hadde jeg ingen betenkeligheter med å innlede forhold nr 3 med en som også hadde en datter på samme alder. Gledet meg faktisk. Dessverre så har ikke barnet og jeg kjemi i det hele tatt. Tror litt av grunnen er at hun aldri har hatt grenser i oppveksten og er derfor veldig vanskelig å forholde seg til. Hun har ingen interesser overhodet og har aldri fått press på seg for å prestere på noen som helst arena. Jeg refererer til sunt "press" som f.eks å delta på fritidsaktiviteter, gjøre lekser eller bare noe så enkelt som å si takk. Hun lyver, dikter, nekter og er sur og jeg syns det er umulig å forholde seg til. Hun er på samme måte med sin far, men han reagerer ikke på det. Føler at jeg har prøvd alt når det gjelder å møte henne på hennes premisser og finne på ting hun kan ha glede av, men må innrømme at jeg har resignert.

Hun og jeg har - etter mange år - ingen felles møtepunkter. Jeg har ikke ord for hvor sårt dette er og hvor dårlig jeg føler meg som menneske som verken klarer å connecte, eller egentlig orker å prøve lenger.

Så, ja, jeg er gjerne en av de sutrete bonusmødrene på kg. Skulle gitt veldig mye for at ting var annerledes :-)

Anonymous poster hash: 712de...0fa

Jeg har hatt bonusbarn i to tidligere forhold og syns at det var kjempekjekt. Begge var jenter i alderen 9-11.

Det gav en ekstra dimensjon til forholdet, en ekstra person å bry seg om og det er mye lettere å finne på ting når man har barn med.

Derfor hadde jeg ingen betenkeligheter med å innlede forhold nr 3 med en som også hadde en datter på samme alder. Gledet meg faktisk. Dessverre så har ikke barnet og jeg kjemi i det hele tatt. Tror litt av grunnen er at hun aldri har hatt grenser i oppveksten og er derfor veldig vanskelig å forholde seg til. Hun har ingen interesser overhodet og har aldri fått press på seg for å prestere på noen som helst arena. Jeg refererer til sunt "press" som f.eks å delta på fritidsaktiviteter, gjøre lekser eller bare noe så enkelt som å si takk. Hun lyver, dikter, nekter og er sur og jeg syns det er umulig å forholde seg til. Hun er på samme måte med sin far, men han reagerer ikke på det. Føler at jeg har prøvd alt når det gjelder å møte henne på hennes premisser og finne på ting hun kan ha glede av, men må innrømme at jeg har resignert.

Hun og jeg har - etter mange år - ingen felles møtepunkter. Jeg har ikke ord for hvor sårt dette er og hvor dårlig jeg føler meg som menneske som verken klarer å connecte, eller egentlig orker å prøve lenger.

Så, ja, jeg er gjerne en av de sutrete bonusmødrene på kg. Skulle gitt veldig mye for at ting var annerledes :-)

Anonymous poster hash: 712de...0fa

Det er ikke alle barn som vil slippe til en bonusmamma. En venninne av meg er bonusmamma for fire barn. Hun har et veldig godt forhold til tre av dem, de er veldig glad i henne og omvendt. De fjerde har fra dag en satt seg på bakbenet og vært sur og tverr. Og har vel stort sett gjort alt som har stått i hennes makt for å ødelegge.

Det er ikke så mye du kan gjøre med det, hvis barnet selv ikke vil. Det kommer nok an på hvor gammelt barnet er når du kommer inn i bildet. Du beskriver en alder som kan være vanskelig å komme inn i som bonusmamma.

Jeg synes du beskriver den situasjon der du virkelig har prøvd, du skal ikke ha dårlig samvittighet. Kanskje blir det bedre når hun blir voksen og forstår litt mer.

Anonymous poster hash: 3a498...91b

[AnonymBruker]

Se på snart kong Haakon Magnus, han gjorde det jo: ble bonusfar til Marius Borg!

Kan Mette-Marit så kan jo du?

Anonymous poster hash: 66879...da2

[AnonymBruker]

Jeg har en bonusdatter som jeg er ufattelig glad i. Hun minner meg om meg selv som barn. Blir glad når hun kommer inn døra. Har lyst å gi henne like mange nusser og klemmer som min egen datter får,men det bremser jeg litt ned på. For litt siden lagde jeg middag,så kom hun å la armen rundt livet mitt og lente hodet inntil meg. Da ble jeg varm langt inn i hjerterota

Anonymous poster hash: a5d91...b5d

[Biloba]

Det stemmer. Nå gidder jeg rett og slett ikke lete etter den tråden, for så viktig er det liksom ikke.

Men jeg husker noe annet enn du husker, en liten pekepinn på hvordan en filtererer ettersom hvor en står?

Er på mobil, men tråden heter "oppgitt bonusmamma" og det står i startinnlegget. Hun klager på sin mann, ikke på ungene.

[Kontormus]

Det som er en gjenganger i alle "klage på stebarna"trådene av stemødre her på KG er vel egentlig at FAR ikke tar sitt ansvar som forelder, men overlater det til stemor. Særlig groteskt blir det når man har trumfet gjennom delt bosted for ungene, fordi det skal være så "rettferdig", og så viser det seg at far jobber like mye som før, så ungene bor egentlig halvt hos mor og halvt hos stemor. Og så sies det at det er så viktig med tid med far?? Absurd.

Men dette blir det selvsagt bråk og frustrasjoner av, fordi som Kontormus så riktig påpeker, så er det et mye mer betingelsesløst kjærlighetsforhold som ligger i bunn mellom barn og foreldre, enn mellom stebarn og steforeldre. I tillegg kommer selvsagt det med altfor tidlig sammenflytting av de nyforelskede, som da forventer at barna skal tilpasse seg den nye "forelder" med sine krav (og nykker) fra dag en. Selv om man ikke egentlig kjenner hverandre spesielt godt, og det tar tid å venne seg til nye samboere.

Så i første omgang er det foreldrene som har et ansvar, et ansvar for IKKE å velte hele oppdragerbyrden over på steforelder, og for å tilrettelegge for at hele familien kan utvikle et godt forhold. Jeg har verken tro på - eller forventning til - at steforeldre skal "elske stebarna som sine egne". Men de SKAL behandle de likt med evt egne barn, og de SKAL være den voksne i relasjonen, den som evner å se lenger enn "jeg-hater-deg-du-bestemmer-ikke-over-meg" uttalelser fra stebarna. Men de må også se sine grenser, i den forstand at oppdragelse gjør seg best fra barnets forelder.

her må jeg også skyte inn: hva er egentlig greia med at steforeldre (kanskje særlig stemødre) så veldigveldigveldig gjerne vil være oppdrager fra dag 1? Hvorfor ikke nyte rollen som "den kule voksne", den som kan være med barnet uten å måtte ta så mye ansvar? Jeg mener ikke at man - etter feks 10 år - ikke skal kunne være med på oppdragelse, men det er fortsatt "være med" og ikke eget ansvar - og da har det gått såpass med tid at barn og voksne er langt tryggere på hverandre og relasjonen seg i mellom. På meg virker det også som en del som blir stemødre driver en konkurranse om å være mest "mamma", og gjerne framstiller seg/sin nye familie som sååå mye bedre enn det barnet tilbys hos mor. Og det legger neppe grunnlaget verken for et godt forhold innad i nyfamilien, eller overfor barnets mor. Som jo barnet har, uansett hva stemor måtte ønske/ikke ønske.

Dessuten: det er forskjell på stemødre og stefedre. Rett og slett fordi samfunnet fortsatt har svært forskjellige forventinger til hvordan kvinner og menn forholder seg til barn. Når far får seg ny dame, ja da ligger det mange implisitte forveninger i at HUN skal ta seg av "hus og hjem", som også inkluderer hans barn. Akkurat dette forventningspresset har ikke stefedre, det forventes ikke at de tar et slikt ansvar (selv om andre forventninger kommer inn).

Det jeg og tror er at mange burde tenkt seg MYE bedre om FØR de i allfall flytter sammen med en kjæreste med barn. Det kan være tilvenning nok å flytte sammen to voksne, men når det i tillegg er med et par unger, så blir utfordringene desto større. Og det tror jeg svært mange undervurderer, samtidig som de heller ikke vil forholde seg til det, fordi de er jo sååå forelsket "og jeg lever jo bare en gang, og må derfor realisere meg, meg, meg, uansett konsekvenser for andre". Drømmemannen kan godt være det som kjæreste, men uten at han er det i en hverdagssituasjon hvor han også er far.

Uansett så er det ungene det går utover, og det er jo det mest tragiske. De har jo bare en barndom, og burde slippe altfor mange nykjærester som skal oppdra slik og sånn og som egentlig mener de er en klamp om foten.

He he... du skriver så levende at jeg tror jeg hører stemmen din i det fjerne

[AnonymBruker]

Jeg har en bonusdatter som jeg er ufattelig glad i. Hun minner meg om meg selv som barn. Blir glad når hun kommer inn døra. Har lyst å gi henne like mange nusser og klemmer som min egen datter får,men det bremser jeg litt ned på. For litt siden lagde jeg middag,så kom hun å la armen rundt livet mitt og lente hodet inntil meg. Da ble jeg varm langt inn i hjerterota

Anonymous poster hash: a5d91...b5d

Hvor lenge har du bodd hos faren hennes da?

Ønsker at mine stebarn skal gjøre det samme, men. Har ikke fått en eneste klem på eget initiativ fra dem, og jeg synes jeg prøver. Jeg er trivelig med dem, og forskjellsbehandler ikke dem og mitt eget barn. Så jeg forstår ikke.

Håper det løsner snart.

Trist når jeg føler de er totalt likegyldige til at jeg er der.

Anonymous poster hash: 6aaa4...7b8

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du bodd hos faren hennes da?

Ønsker at mine stebarn skal gjøre det samme, men. Har ikke fått en eneste klem på eget initiativ fra dem, og jeg synes jeg prøver. Jeg er trivelig med dem, og forskjellsbehandler ikke dem og mitt eget barn. Så jeg forstår ikke.

Håper det løsner snart.

Trist når jeg føler de er totalt likegyldige til at jeg er der.

Anonymous poster hash: 6aaa4...7b8

Har du prøvd å ta initiativ selv litt oftere? Tuske i håret, stryke over skulder når en går forbi i en hyggelig stund osv. Det er sikkert uvant for dem å bli mer kosete med en de ikke har vært kosete på fra småbarnsalder.

Anonymous poster hash: a2dbd...a90

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du bodd hos faren hennes da?

Ønsker at mine stebarn skal gjøre det samme, men. Har ikke fått en eneste klem på eget initiativ fra dem, og jeg synes jeg prøver. Jeg er trivelig med dem, og forskjellsbehandler ikke dem og mitt eget barn. Så jeg forstår ikke.

Håper det løsner snart.

Trist når jeg føler de er totalt likegyldige til at jeg er der.

Anonymous poster hash: 6aaa4...7b8

Vi har bodd sammen ca 6 mnd.

Anonymous poster hash: a5d91...b5d

[AnonymBruker]

Jeg hater min "bonus"-mor (mer som mareritt-mor) og hva hun har gjort mor min far. Hun har tatt over helt og nektet han å ha spes. kontakt med oss barna som var inne i bildet før hun var det. Nå har de fått unge sammen og det forventes at jeg er glad i min halvsøster og glad på hennes vegne, selv om hun får alt vi andre aldri fikk. En far som var til stede og interessert i oppveksten, som støtter økonomisk og ikke minst med kjærlighet og oppmerksomhet.

Jeg hater kjerringer som absolutt må finne seg en gift mann med barn, og bestemme seg for at barna han har fra før ikke er like mye verdt som hennes egne. Egoistiske drittkjerringer.

Anonymous poster hash: 58e0d...5aa

[AnonymBruker]

Jeg hater min "bonus"-mor (mer som mareritt-mor) og hva hun har gjort mor min far. Hun har tatt over helt og nektet han å ha spes. kontakt med oss barna som var inne i bildet før hun var det. Nå har de fått unge sammen og det forventes at jeg er glad i min halvsøster og glad på hennes vegne, selv om hun får alt vi andre aldri fikk. En far som var til stede og interessert i oppveksten, som støtter økonomisk og ikke minst med kjærlighet og oppmerksomhet.

Jeg hater kjerringer som absolutt må finne seg en gift mann med barn, og bestemme seg for at barna han har fra før ikke er like mye verdt som hennes egne. Egoistiske drittkjerringer.

Anonymous poster hash: 58e0d...5aa

Du får legge skylden hvor den hører hjemme - hos din FAR.

Anonymous poster hash: 93e0d...d72

[AnonymBruker]

Når det blir så tydelig som her, så spørs det hvor lenge du er samboer med denne pappaen...

Jeg regnet med et svar av den typen... Det er jo tross alt veldig tabu og fyfy og ikke elske bonusbarna som sine egne. Og man må i hvert fall ikke snakke høyt om det. For all del, jeg har ikke lagt dem for hat eller ønsker dem dit peppern gror, men kan heller ikke tvinge frem moderlige følelser for dem bare fordi jeg er glad i faren deres.

Vi har forøvrig vært sammen i over 6 år og vi har det veldig fint sammen, så at fremmede på kvinneguiden har dårlig tro på forholdet og familiesituasjonen vår, plager meg ikke så mye. Men jeg regnet med det var lurt å ta det som AB, så jeg unngår å bli stemplet som slem og følelseskald bonusmor. Man får fort merkelapper her inne.

Anonymous poster hash: 11530...323