bonusforeldre som klager

[Gjest Vena Cava]

Om du irriterer deg så mye over andres barn så burde du ikke blitt sammen med en med barn

Irriterer meg ikke "så mye" over andres barn. Men du skjønner hva jag mener, håper ikke jeg trenger å forklare det.

Snakk om å vri på ting.

[AnonymBruker]

Syns noen bør slutte å demonisere ungene jeg. De har ikke bedt om at foreldrene skal bo hver for seg, og få nye partnere.

Men hva faen skal man gjøre da? Være sammen med faren eller moren til barnet da, for da får barnet det sååå mye bedre?

Piss meg i øret.

Vet du hva, mange barn sliter ikke så mye som dere skal ha det til. Dere hauser det så opp i skyene at alle barn har det forferdelig når mor og far går fra hverandre. Vel, sånn er ikke virkeligheten.

Få opp øya!

Mange takler dette faktisk veldig bra, og kanskje i tillegg har det bedre når far og mor ikke er sammen mer.

Dere får det til å høres ut som en kriminell handling å gå fra hverandre når barn er i bildet.

Anonymous poster hash: 6aaa4...7b8

[AnonymBruker]

Helt motbydelig lesning. Kynisk å selvektiv kjærlighet er ikke kjærlighet!

Anonymous poster hash: 4537c...f07

Hva er problemet?

At jeg ikke elsker dem og er like glade i dem som mitt eget barn, kan ikke jeg noe for vel? Hadde jeg hatt valget hadde jeg jo selvfølgelig valgt å elske dem også.

Men jeg godtar dem som en del av familien, jeg stiller opp for dem, gir dem like mye oppmerksomhet som min egen.

Barna vet jo ikke forskjell på å elske og å være glad i.

Anonymous poster hash: 6aaa4...7b8

[Maleficenta]

Da jeg var seks forsto jeg lite av voksenting. Da holdt det for meg at min stemor var der for meg og lagde mat, vekket meg når jeg skulle på skolen og tok meg med på ting. Jeg gikk ikke som seksåring og tenkte på at hun ikke elsket meg. Det hadde jeg en mor til å gjøre uansett.

Men det ble ikke gjort forskjell på meg og stebarna, og det må jo være det som er det viktige.

Men det blir jo automatisk litt forskjell om stemora tydelig er mer glad i sine biologiske barn. Jeg mener at er man stemor så fpr man lære seg til å elske sine stebarn. Er ikke biologi som avgjør slikt noe. Hadde tatt seg ut om adoptivforeldre ikke elska sine barn fordi de ikke var biologiske

[Euphemia]

Men det blir jo automatisk litt forskjell om stemora tydelig er mer glad i sine biologiske barn. Jeg mener at er man stemor så fpr man lære seg til å elske sine stebarn. Er ikke biologi som avgjør slikt noe. Hadde tatt seg ut om adoptivforeldre ikke elska sine barn fordi de ikke var biologiske

Det er jo noe annet når barnet allerede har en mamma og en pappa. Bonus- / steforeldre er i en mellom barken og veden-situasjon, i og med at de både må gi tilstrekkelig av seg selv og holde seg tilstrekkelig unna.

[Maleficenta]

Det er jo noe annet når barnet allerede har en mamma og en pappa. Bonus- / steforeldre er i en mellom barken og veden-situasjon, i og med at de både må gi tilstrekkelig av seg selv og holde seg tilstrekkelig unna.

Ja men de må vise at de er glade i barna likevel. Og har de et godt forhold til mora til ungen så blir de gjerne ikke så mye mellom barken og veden

[Euphemia]

Ja men de må vise at de er glade i barna likevel. Og har de et godt forhold til mora til ungen så blir de gjerne ikke så mye mellom barken og veden

Jeg mente ikke mellom barken og veden i forholdet til barnets foreldre, men i forventningene til steforelder. Det er jo bare å lese alle disse trådene her på KG om temaet, så ser man alle kravene en steforelder skal oppfylle for å kunne regnes som adekvat.

- behandle barnet som sitt eget

- føle for barnet som sitt eget

- ikke blande seg i oppdragelse

- forvente det samme av særkullsbarn som av fellesbarn, av stebarn som egne barn, samtidig som man altså ikke blander seg i oppdragelsen av stebarna

- stille opp med middagslaging, lekser, treninger, avslutninger for stebarna

- men ikke være der hele tiden og ikke tvinge seg med på alle treninger og avslutninger

jeg kunne fortsatt ad nauseam. men jeg tror jeg gjør poenget mitt klart.

Det er ikke lett å være steforelder. Med det sier jeg ikke at det er lett å være stebarn heller.

(edit: skrivefeil)

Endret 9. desember 2014 av Euphemia

[Maleficenta]

Jeg mener nå at noen med barn som involverer seg med en ny skal la steforelderen bidra like mye.

[Euphemia]

Jeg mener nå at noen med barn som involverer seg med en ny skal la steforelderen bidra like mye.

enig med deg.

[AnonymBruker]

Dere bonusforeldre som sier at dere egentlig hadde foretrukket at partneren

Klart man føler godhet overfor dem. Eller, jeg gjør det i alle fall. Jeg kan ikke snakke for alle.

Når man finner mannen i sitt liv, en som er uerstattelig, perfekt på alle mulige måter, så er man villig til å ofre noe. Selv om ikke egentlig i utgangspunktet ville gjort det om man stod på utsiden.

Jeg ofrer mye som bonusmamma. Kunne ristet ungene i filler noen ganger, så frekke og motbydelige synes jeg de er. Men så går det noen minutter og jeg får roet meg og kommet til fornuft. I neste sekund kan de være helt rolige og komme og gi meg et lite smil, og kanskje klemme rundt meg, og da er det plutselig helt greit at de er frekke og motbydelige noen ganger. For jeg syns jo ikke de er det 24 t/døgnet.

Men den såkalte "moderfølelsen" har jeg ikke. De har en egen mor, jeg kan ikke bare plutselig få en følelse overfor noen som ikke er mine egne. Tror nok ikke den noen gang kommer til å komme heller.

Anonymous poster hash: 6aaa4...7b8

Dette her er rett og slett skremmende lesing. Slik jeg forstår innlegget så er bonusungene rett og slett en «ulempe» som fulgte med «drømmemannen». Og du poengterer at du aldri vil føle noen form for kjærlighet for disse ungene, ungene er noe du «holder ut».

Siden drømmemannen din har barn fra før, virker det som om han har levd den «drømmen» du lever nå før? Hva om du skulle stå på den andre siden en gang i fremtiden? Det kan hende «drømmemannen» finner seg en annen, plutselig blir din unge (som du elsker) utsatt for den samme ordningen. De får en bonusmor, hvordan hadde du likt at en fremtidig bonusmor skulle kalt din unge en «ulempe» som fulgte med drømmemannen hennes?

Du sier at du behandler bonusbarna og din egen likt, men når du har slike holdninger, skinner det ikke igjennom adferden din? Tror du virkelig ikke at bonusungene merker hva du egentlig føler for dem.

Selv om de har en biologisk mor som elsker dem, så er de faktisk hos deg og sin far en del av tiden. Synes du skal tenke litt på dette.

Anonymous poster hash: 04197...ef4

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke dere som ikke kan fordra at partneren ikke har barn fra før holde seg til barnløse menn? Hvorfor innleder dere forhold til menn/ kvinner med barn fra før? Når dere vet at dere ikke vil klare å få noen følelser for dem?

Bonusbarna er og vil være til stede gjennom hele livet, de er ikke noe dere kan «holde ut» i en periode. Selv når de fyller 18 år og blir myndige kommer dem til å ha kontakt med sin biologiske forelder, de har like mye rett på konfirmasjon, gaver og ikke minst arv som deres felles barn. Bonusbarna er tilstede gjennom hele livsløpet, på lik linje med biologiske.

Anonymous poster hash: 04197...ef4

[Petra75]

Men det blir jo automatisk litt forskjell om stemora tydelig er mer glad i sine biologiske barn. Jeg mener at er man stemor så fpr man lære seg til å elske sine stebarn. Er ikke biologi som avgjør slikt noe. Hadde tatt seg ut om adoptivforeldre ikke elska sine barn fordi de ikke var biologiske

Som en annen var inne på - har man adoptert er det ens egne unger man snakker om. Det er det ikke når man er bonusforelder. Ungene har allerede en mor og en far som de elsker, og som elsker dem tilbake. De trenger ikke en mor eller far til.

De fleste blir jo glad i sine bonusbarn, og de fleste bonusbarn blir glad i sine bonusforeldre. Men barna vil jo heller ikke elske en bonusforelder like høyt som det vil elske sine foreldre.

En annen greie er jo at ungene ofte er større når en bonusforelder kommer inn i bildet, gjerne opp til tenåringer for den del. Å plutselig skulle utvikle en kjærlighet for et nesten voksent menneske man ikke har noen biologisk tilknytning til er ikke bare enkelt for de fleste av oss. Men man er ingen ond stemor av den grunn, liksom.

Jeg blir alltid så forundret over disse steforeldre vs. biologiske foreldre-debattene. Det virker ikke som om det finnes nyanser i det hele tatt. De fleste får dette til å fungere helt fint uten de store bøygene.

[Petra75]

Jeg mente ikke mellom barken og veden i forholdet til barnets foreldre, men i forventningene til steforelder. Det er jo bare å lese alle disse trådene her på KG om temaet, så ser man alle kravene en steforelder skal oppfylle for å kunne regnes som adekvat.

- behandle barnet som sitt eget

- føle for barnet som sitt eget

- ikke blande seg i oppdragelse

- forvente det samme av særkullsbarn som av fellesbarn, av stebarn som egne barn, samtidig som man altså ikke blander seg i oppdragelsen av stebarna

- stille opp med middagslaging, lekser, treninger, avslutninger for stebarna

- men ikke være der hele tiden og ikke tvinge seg med på alle treninger og avslutninger

jeg kunne fortsatt ad nauseam. men jeg tror jeg gjør poenget mitt klart.

Det er ikke lett å være steforelder. Med det sier jeg ikke at det er lett å være stebarn heller.

(edit: skrivefeil)

Dette er så sant, og det vanskeligste med å være en steforelder.

Det er damned if you do og damned if you don't hvis man finner seg en partner med barn fra før.

[FrkHumle]

Dere får det til å høres ut som en kriminell handling å gå fra hverandre når barn er i bildet.

Anonymous poster hash: 6aaa4...7b8

Det er ikke noen "kriminell handling" å gå fra hverandre med barn i bildet. Men det er tilnærmet en kriminell handling å påtvinge barnet en steforelder som ikke liker ungen!

Gå fra hverandre så mye folk vil, bedre enn at man krangler. Men et barn som bor alene med en forelder burde ha like mye å si på at en tredjeperson skal flytte inn. Jeg kommer aldri til å ta inn en mann i hus som mitt barn ikke godtar fullt og helt. Barnet er faktisk viktigere enn mitt kjærlighetsliv.

[AnonymBruker]

Ts

Her var det mange svar. Vil tro mange bonusforeldre følte seg tråkket på bena her, mulig jeg traff et ømt punkt.

Det enkelte bonusforeldre uttrykker her inne, er slike ting de ikke kan si face to face. Mulig de føler skam?

Når en skriver: Jeg har ingen følelser for ungene, men medbestemmelsesrett i oppdragelsen. Jøss, det sier meg mye.

Bonusf. vil ikke få morsfølesle, det er det ingen som forventer heller. Vil tro når en møter en mann med barn, så gjør en seg opp noen tanker om barna som følger med. Når en så flytter sammen, så er det mange som ser på bonusbarna som en klamp om foten.

Nei, jeg har det ikke slik, men kan uttale meg uansett. Jeg har møtt en del av dere. I nære og fjerne forhold. Vi som står utenfor og kommer inn i slike familier, ser dette godt. Dere kan gjerne spille lykkelig i dette øyeblikket,men det er så gjennomsiktig.

Man ser det på samspillet i familien, måten barna bonus snakker til hverandre osv.

Jeg har sett barn lyder med en gang bonus sier noe, for da slipper de å bli oversett som straff, og i tilegg en sur bonusf.

Verst er de tilfellene der forelder og bonus (oftest kvinner) får felles barn. Jeg leser tråder her inne med eks: jeg ønsker ikke bonusbarna her den første tiden etter fødsel. Det er da hjemmet til ungene også, og hva om dette også var felles barn? Skal man skyve de ut?

Jeg har sett eks på disse bonusf der ungene har vokst til.....kontakten ble svært begrenset. Pga den behandlingen de fikk tidligere

Er helt greit at man ikke kan tvinge frem følelser for barna, men de skal ikke behandles annerledes enn eks. fellesbarn. De skal inkluderes.

Ja, det finnes mange flotte bonusforeldre. Både kvinner og menn. De gjør en utrolig bra jobb for ungene

Jeg kjenner bonusforeldre som stiller opp på skolen og fritid. Ungene kjenner de er medlem i familien.

Tror mange kvinner og menn bør tenke seg godt om, før de bestemmer seg for hvem de vil ha i hus.

Hadde de tenkt på ungene først, så kunne mye vært spart for ungene

En skrev: de bor hos sin mor halve tiden, der er det morskjærlighet. Så halve tiden til barna er nok med full inkludering. ?

Halve livet er barna ikke inkludert, ingen føleslser, bare oppdragelse. Hva gjør slikt med et barn?

Anonymous poster hash: 4c440...d35

Det du skriver på slutten her er SÅ viktig, og grunnen for at min sønn nå en periode skal bo kun hos meg. Han orker ikke å leve halve livet sitt uten å være inkludert. (Det var meg som skrev om 12-åringen tidligere)

Det er hjerteskjærende. Skrives mye om mobbing i media for tiden, og å se hva voksne "oppegående" folk kan få seg til å utsette barn for forteller meg hvor barna får "inspirasjon" fra til å mobbe og fryse ut..

Anonymous poster hash: abbc2...2f8

[AnonymBruker]

Er det ikke litt feil å kritisere en såkalt bonusmor så til de grader, mens dere (noen) ikke med et ord klandrer foreldrene som har skilt seg og sånn sett skapt situasjonen. Folk får la være å skille seg, så er problemet med de slemme bonusmødrene unngått. Så enkelt er dét! Eller hva?

Og hva med det biologiske opphavet som har involvert seg med en ny kvinne etter skillsmissen, hvorfor klandrer dere ikke han? Burde han latt være å innlede et nytt forhold? I og med at det er så vanskelig med disse bonusmødrene, er det vel uansvarlig å få dem i hus?

Foreldrene som velger å flytte fra hverandre (jeg skjønner at ikke alle har et valg, dette er satt på spissen) får sørge for at barna har det best mulig, og velger de å flytte sammen med en ny, får de også anstrenge seg litt for at den stakkars personen som får en hel familie i fanget også skal få litt plass og bli tatt hensyn til. Det er ikke slemt mot barna at alle får plass.

Det er også til barnas beste at det etableres rammer som fungerer for alle i den nye familien, det er rart ikke mange flere skilte foreldre (ofte fedre) fatter det. Å være grenseløs, inkonsekvent, uforutsigbar, utydelig eller annet som en fraskilt (ikke minst nyskilt) forelder kan være, er ikke bra for noen. Det er en skikkelig bjørnetjeneste å være unnvikende/lite inkluderende og sånn sett signalisere til barna at bonusforelder er mindre verdt og en person som ikke har autoritet eller skal tas hensyn til.

Det blir egentlig litt som å si at en lærer ikke har rett til å sette grenser for barna, fordi vedkommende ikke er biologisk opphav. Ungenes oppførsel og resultatet blir som regel ikke optimalt da. De blir heller ikke trygge barn, fordi de ikke skjønner hvor grensene er. Alt flyter, de blir mislikt og føler seg heller ikke elsket.

At noen blir fornærmet (?) fordi andre kvinner ikke har morskjærlighet for barn de ikke har hverken født eller adoptert, er for meg ikke til å skjønne. Det er fullt mulig å ha positive relasjoner som ikke er basert på det, så hva spiller det for rolle om det ikke er flere kvinner enn én som føler morskjærlighet for barna?

Dere som klager på bonusmødre som klager, må som nevnt også stille barnefaren til ansvar. Hvis dere virkelig har fått med dere hva de fleste som skriver på KG er frustrerte over, er det at barnas far svikter på flere måter, og dermed blir det krøll i relasjonene til barna også. At han tar ansvar og står på litt for å etablere gode, sunne forhold i hjemmet er helt avgjørende for trivselen.

Det er mye kritikk av bonusmor. Det er en utakknemlig jobb og rolle å ha, tydeligvis. Det kan tenkes at det er enklere for en bonusfar? Det er ikke mye klaging på ham her inne. Grunnen til det er nok at det er mest kvinner som skriver på forumet, men muligens også at kvinner nettopp er flinkere til å inkludere den nye mannen, og ikke minst at hans rolle og forventningene til ham er mer definert. Kanskje.

Det er sikkert mye mer som kan sies her, og det er helt klart at jeg har generalisert. Klart det finnes menn og kvinner som aldri burde hatt barn eller aldri burde vært bonusdoreldre, men at noen bonumsmødre sukker høyt over utfordringer de har, er ikke bevis på at de ikke er snille eller bra for barna. Det er også helt feil å kritisere en stor gruppe kvinner som faktisk gjør sitt beste og vel så det, for å gi omsorg, stille opp, kjøre på trening, lese lekser, lese eventyr, gå på juleavslutning, plastre knær og trøste. Blant annet. Mange gjør en kjempejobb.

Anonymous poster hash: 86bce...9c8

[AnonymBruker]

Huff ja! Det er trist å se hvordan enkelte barn (da spesielt hos pappaen) ikke blir inkludert i familien når foreldrene gifter seg på nytt og stifter ny familie.

Har sett flere bekjente på facebook i denne situasjonen som feks kun legger ut bilder av de "nye" barna, og ny mann/kone. Ingenting som tyder på at barna de har fra før eksisterer.

Jeg reagerer veldig på tankeløsheten rundt dette da det sender tydelige signaler om hvem som er kjernefamilien om hvem som er utenfor.

Men man kan ikke bare skylde på bonusforeldrene, det er lile ille -hvis ikke værre, av foreldrene til barnet som ikke gjør noe med dette.

Som biologisk mor/far har man ansvar for barnas beste, dersom bonusforeldre ikke tar hensyn til barna er det de som må ta ansvar å si ifra.

Anonymous poster hash: 7b1ce...b60

[AnonymBruker]

Er det ikke litt feil å kritisere en såkalt bonusmor så til de grader, mens dere (noen) ikke med et ord klandrer foreldrene som har skilt seg og sånn sett skapt situasjonen. Folk får la være å skille seg, så er problemet med de slemme bonusmødrene unngått. Så enkelt er dét! Eller hva?

Og hva med det biologiske opphavet som har involvert seg med en ny kvinne etter skillsmissen, hvorfor klandrer dere ikke han? Burde han latt være å innlede et nytt forhold? I og med at det er så vanskelig med disse bonusmødrene, er det vel uansvarlig å få dem i hus?

Foreldrene som velger å flytte fra hverandre (jeg skjønner at ikke alle har et valg, dette er satt på spissen) får sørge for at barna har det best mulig, og velger de å flytte sammen med en ny, får de også anstrenge seg litt for at den stakkars personen som får en hel familie i fanget også skal få litt plass og bli tatt hensyn til. Det er ikke slemt mot barna at alle får plass.

Det er også til barnas beste at det etableres rammer som fungerer for alle i den nye familien, det er rart ikke mange flere skilte foreldre (ofte fedre) fatter det. Å være grenseløs, inkonsekvent, uforutsigbar, utydelig eller annet som en fraskilt (ikke minst nyskilt) forelder kan være, er ikke bra for noen. Det er en skikkelig bjørnetjeneste å være unnvikende/lite inkluderende og sånn sett signalisere til barna at bonusforelder er mindre verdt og en person som ikke har autoritet eller skal tas hensyn til.

Det blir egentlig litt som å si at en lærer ikke har rett til å sette grenser for barna, fordi vedkommende ikke er biologisk opphav. Ungenes oppførsel og resultatet blir som regel ikke optimalt da. De blir heller ikke trygge barn, fordi de ikke skjønner hvor grensene er. Alt flyter, de blir mislikt og føler seg heller ikke elsket.

At noen blir fornærmet (?) fordi andre kvinner ikke har morskjærlighet for barn de ikke har hverken født eller adoptert, er for meg ikke til å skjønne. Det er fullt mulig å ha positive relasjoner som ikke er basert på det, så hva spiller det for rolle om det ikke er flere kvinner enn én som føler morskjærlighet for barna?

Dere som klager på bonusmødre som klager, må som nevnt også stille barnefaren til ansvar. Hvis dere virkelig har fått med dere hva de fleste som skriver på KG er frustrerte over, er det at barnas far svikter på flere måter, og dermed blir det krøll i relasjonene til barna også. At han tar ansvar og står på litt for å etablere gode, sunne forhold i hjemmet er helt avgjørende for trivselen.

Det er mye kritikk av bonusmor. Det er en utakknemlig jobb og rolle å ha, tydeligvis. Det kan tenkes at det er enklere for en bonusfar? Det er ikke mye klaging på ham her inne. Grunnen til det er nok at det er mest kvinner som skriver på forumet, men muligens også at kvinner nettopp er flinkere til å inkludere den nye mannen, og ikke minst at hans rolle og forventningene til ham er mer definert. Kanskje.

Det er sikkert mye mer som kan sies her, og det er helt klart at jeg har generalisert. Klart det finnes menn og kvinner som aldri burde hatt barn eller aldri burde vært bonusdoreldre, men at noen bonumsmødre sukker høyt over utfordringer de har, er ikke bevis på at de ikke er snille eller bra for barna. Det er også helt feil å kritisere en stor gruppe kvinner som faktisk gjør sitt beste og vel så det, for å gi omsorg, stille opp, kjøre på trening, lese lekser, lese eventyr, gå på juleavslutning, plastre knær og trøste. Blant annet. Mange gjør en kjempejobb.

Anonymous poster hash: 86bce...9c8

Nå snakker jeg ikke for alle i denne tråden. Men jeg skylder like mye på bonusmor som bonusfar. Jeg snakker om bonusforeldre og ikke bare en av dem. Selvfølgelig skal man stille samme krav til menn og kvinner. Men en vond tendens i samfunnet er at en mor er en mor hele livet, mens far er far til han finner seg en ny. Fedre forsvinner dessverre fort ut av livene til sine unger etter skilsmissen, mødrene tar mer ansvar. Det er fedrene og mødrene som må sette krav og skape gode reaksjoner til ungene, bonusforeldre kan være en stor ressurs, men dessverre er en del også en stor negativ faktor o et barns liv og utvikling.

Jeg får vondt av innleggene der bonusmor sier at hun "holder ut" bonusbarna, og elsker kun sin egen unge.

Anonymous poster hash: 04197...ef4

[AnonymBruker]

Er det ikke litt feil å kritisere en såkalt bonusmor så til de grader, mens dere (noen) ikke med et ord klandrer foreldrene som har skilt seg og sånn sett skapt situasjonen. Folk får la være å skille seg, så er problemet med de slemme bonusmødrene unngått. Så enkelt er dét! Eller hva?

Og hva med det biologiske opphavet som har involvert seg med en ny kvinne etter skillsmissen, hvorfor klandrer dere ikke han? Burde han latt være å innlede et nytt forhold? I og med at det er så vanskelig med disse bonusmødrene, er det vel uansvarlig å få dem i hus?

Foreldrene som velger å flytte fra hverandre (jeg skjønner at ikke alle har et valg, dette er satt på spissen) får sørge for at barna har det best mulig, og velger de å flytte sammen med en ny, får de også anstrenge seg litt for at den stakkars personen som får en hel familie i fanget også skal få litt plass og bli tatt hensyn til. Det er ikke slemt mot barna at alle får plass.

Det er også til barnas beste at det etableres rammer som fungerer for alle i den nye familien, det er rart ikke mange flere skilte foreldre (ofte fedre) fatter det. Å være grenseløs, inkonsekvent, uforutsigbar, utydelig eller annet som en fraskilt (ikke minst nyskilt) forelder kan være, er ikke bra for noen. Det er en skikkelig bjørnetjeneste å være unnvikende/lite inkluderende og sånn sett signalisere til barna at bonusforelder er mindre verdt og en person som ikke har autoritet eller skal tas hensyn til.

Det blir egentlig litt som å si at en lærer ikke har rett til å sette grenser for barna, fordi vedkommende ikke er biologisk opphav. Ungenes oppførsel og resultatet blir som regel ikke optimalt da. De blir heller ikke trygge barn, fordi de ikke skjønner hvor grensene er. Alt flyter, de blir mislikt og føler seg heller ikke elsket.

At noen blir fornærmet (?) fordi andre kvinner ikke har morskjærlighet for barn de ikke har hverken født eller adoptert, er for meg ikke til å skjønne. Det er fullt mulig å ha positive relasjoner som ikke er basert på det, så hva spiller det for rolle om det ikke er flere kvinner enn én som føler morskjærlighet for barna?

Dere som klager på bonusmødre som klager, må som nevnt også stille barnefaren til ansvar. Hvis dere virkelig har fått med dere hva de fleste som skriver på KG er frustrerte over, er det at barnas far svikter på flere måter, og dermed blir det krøll i relasjonene til barna også. At han tar ansvar og står på litt for å etablere gode, sunne forhold i hjemmet er helt avgjørende for trivselen.

Det er mye kritikk av bonusmor. Det er en utakknemlig jobb og rolle å ha, tydeligvis. Det kan tenkes at det er enklere for en bonusfar? Det er ikke mye klaging på ham her inne. Grunnen til det er nok at det er mest kvinner som skriver på forumet, men muligens også at kvinner nettopp er flinkere til å inkludere den nye mannen, og ikke minst at hans rolle og forventningene til ham er mer definert. Kanskje.

Det er sikkert mye mer som kan sies her, og det er helt klart at jeg har generalisert. Klart det finnes menn og kvinner som aldri burde hatt barn eller aldri burde vært bonusdoreldre, men at noen bonumsmødre sukker høyt over utfordringer de har, er ikke bevis på at de ikke er snille eller bra for barna. Det er også helt feil å kritisere en stor gruppe kvinner som faktisk gjør sitt beste og vel så det, for å gi omsorg, stille opp, kjøre på trening, lese lekser, lese eventyr, gå på juleavslutning, plastre knær og trøste. Blant annet. Mange gjør en kjempejobb.

Anonymous poster hash: 86bce...9c8

"Den stakkars personen som får en hel familie i fanget"????????

Den STAKKARS personen er voksen og bør ta voksne valg, ikke la frustrasjonen sin gå ut over barn... Og ja, den biologiske forelderen har selvfølgelig den aller største forpliktelsen, og i den ligger det å stille krav overfor den personen man drar inn i barnas liv. Særlig mannfolk er feige der. (Ja, jeg generaliserer, det gjelder selvfølgelig ikke alle menn.)

Anonymous poster hash: abbc2...2f8

[Gjest Vinglepetra]

Det er mange gode bonusforeldre der ute, men vi må ikke se bort ifra at det finnes noen som ikke er så greie. Jeg synes det er viktig å diskutere og sette dette under debatt.

Det er mange barn som føler seg ekskludert der ute, da spesielt når biologisk far og bonusmor får sitt eget barn. Da skal alt handle om den nye ungen, og ungen fra tidligere forhold er lite velkommen. Jeg har flere venner som gradvis har mistet kontakten med sin far etter at han har fått barn med den nye damen. Det er selvfølgelig ikke bare bonusmor som skal klandres her, det er først og fremst fedrene som må skjerpe seg, og kreve at ungene får det de fortjener. Hadde fedrene vært flinkere til å etablere gode relasjoner mellom bonusmor og sine biologiske barn fra tidligere ekteskap, hadde denne situasjonen vært mye bedre. Men når det er sagt så er det viktig at alle som innleder forhold til folk med barn innser at ungene følger med på kjøpet, på godt og vondt. De må ta innover seg at ungene er med gjennom hele livsløpet og er en viktig del av sine foreldres liv.

Nå er jeg heldig som har vokst opp med mine egne foreldre, og aldri blitt utsatt for skilsmisse og problematikken rundt bonusforeldre. Har likevel fått med meg at dette er et stort problem som det snakkes mye om. Enkelte bonusforeldre der ute driver med systematisk ekskludering, dette er rett og slett mobbing fra voksne. Man kan mene hva man vil om bonusforeldre og skilsmisse, men det er ALLTID ungene det går utover. Ungene har verken bedt om skilsmisse eller en bonusforelder. Jeg sier ikke at folk med barn skal leve i ensomhet etter skilsmisse, men at hensynet til ungen må veie tungt ved valg av ny partner.

Mye av denne problematikken kunne vært utgått hvis mødre og fedre stilte gode krav til sin nye livsledsager etter skilsmissen.

Endret 9. desember 2014 av Vinglepetra