Kjæresten min døde i går

[Gjest Nanna87]

Kondolerer så mye! Klem fra meg

[Perelandra]

5 minutter siden, Nanna87 skrev:

Kondolerer så mye! Klem fra meg

Takk for det!

[Gjest Sunflower-Delight]

Tenker på deg.

[Perelandra]

8 minutter siden, Sunflower-Delight skrev:

Tenker på deg.

Takk kjære Sunflower-Delight!
Det går ganske greit med meg for tida selv om jeg savner han enormt mye.

 

 

[mm456]

Gråter så mye av denne tråden. Kan ikke en gang klare å se for meg hvor fælt du har det, klarer nesten ikke å skrive noe. Stor klem til deg, du virker som et utrolig fint menneske. 

[Jolene]

Den 9.1.2016 at 13.42, Perelandra skrev:

En liten engel som har stått på kjærestens grav har brukket vingene sine. Den hadde frosset fast i bakken, og begge vingene knakk da jeg prøvde å løfte den opp. Dette fikk meg til å tenke på en gammel 80-talls låt, Broken Wings

Take these broken wings
And learn to fly again
Learn to live so free
When we hear the voices sing
The book of love will open up
And let us in
Take these broken wings
 

Er jeg litt som denne engelen? Fastfrossen med knekte vinger?

 

For en nydelig måte å beskrive noe på. Den sagen er utrolig vakker. Du fikk meg til å tenke på sangen "Angel" av Sarah McLachlan:

"In the arms of the angel
fly away from here
from this dark cold hotel room
and the endlessness that you fear
you are pulled from the wreckage
of your silent reverie
you're in the arms of the angel
may you find some comfort here"

 

 

[Perelandra]

Den 15.2.2016 at 10.46, Jolene skrev:

For en nydelig måte å beskrive noe på. Den sagen er utrolig vakker. Du fikk meg til å tenke på sangen "Angel" av Sarah McLachlan:

"In the arms of the angel
fly away from here
from this dark cold hotel room
and the endlessness that you fear
you are pulled from the wreckage
of your silent reverie
you're in the arms of the angel
may you find some comfort here"

 

 

Takk, det er en nydelig sang! Jeg husker den fra slutten av 90-tallet. Musikk vekker følelser, og noen ganger gir musikk meg følelsen av at han står rett ved meg. Det er nesten som om han står rett bak meg, og skal til å legge hendene på skuldrene mine.

Engelen min har fått vingene limt på igjen, og det går nesten ikke an å se skjøtene. Som jeg skrev tidligere, står den på ei hylle jeg har med bilder av han. Der har jeg et stort bilde av han aleine, og to mindre hvor vi er sammen.

Her er et bilde av hylla. Det ser litt dumt ut med sladdingen, men av hensyn til hans familie vil jeg ikke at bildene skal være fullt synlig.

*Fjernet bilde*

Endret 1. mars 2016 av Perelandra

[Jolene]

13 minutter siden, Perelandra skrev:

Takk, det er en nydelig sang! Jeg husker den fra slutten av 90-tallet. Musikk vekker følelser, og noen ganger gir musikk meg følelsen av at han står rett ved meg. Det er nesten som om han står rett bak meg, og skal til å legge hendene på skuldrene mine.

Engelen min har fått vingene limt på igjen, og det går nesten ikke an å se skjøtene. Som jeg skrev tidligere, står den på ei hylle jeg har med bilder av han. Der har jeg et stort bilde av han aleine, og to mindre hvor vi er sammen.

Her er et bilde av hylla. Det ser litt dumt ut med sladdingen, men av hensyn til hans familie vil jeg ikke at bildene skal være fullt synlig.

 

*klippet bort bilde av hensyn*

Hyggelig at den falt i smak. Det er viktig å ha bilder fremme. Her i stuen, har vi peishyllen som en fremvisning av våre kjære - som har gått bort. Det gir en egen godhet å tenne lys og bare være. Da føler jeg dem nærmere meg, om du skjønner? Sånt er viktig, for ingen er borte så lenge minnene lever med og i oss

Endret 16. februar 2016 av Jolene

[Perelandra]

34 minutter siden, Jolene skrev:

Hyggelig at den falt i smak. Det er viktig å ha bilder fremme. Her i stuen, har vi peishyllen som en fremvisning av våre kjære - som har gått bort. Det gir en egen godhet å tenne lys og bare være. Da føler jeg dem nærmere meg, om du skjønner? Sånt er viktig, for ingen er borte så lenge minnene lever med og i oss

Ja, de vi har elsket blir jo aldri helt borte fra oss. Jeg tenker også ofte på min pappa som døde for fem år siden. I denne måneden har det vært årsdag både for fødselsdagen og for dødsdagen til pappa. Det er fint å ha et sted for å minnes mine kjære. Det har jeg både hjemme i leiligheten, og på kirkegården.

[Gjest Zeitgeist]

@PerelandraLille hjertet - hvordan går det med deg? Hvordan var uka di? Har du planer for helga? Får du sove om natta? Sender deg mange gode tanker og klemmer 

[Gjest Sunflower-Delight]

[Perelandra]

Den 19.2.2016 at 17.17, Lafemmemauvaise skrev:

@PerelandraLille hjertet - hvordan går det med deg? Hvordan var uka di? Har du planer for helga? Får du sove om natta? Sender deg mange gode tanker og klemmer 

Tusen takk kjære deg. Det går ganske greit med sorgen, men jeg tenker jo på han hele tida. Prøver å fylle tomrommet med å engasjere i frivillig arbeid, men kjenner at det også er krevende. Den siste tida har jeg vært sliten og dårlig form rett og slett fordi jeg har brukt mye krefter det frivillig arbeid. Jeg vil så gjerne være med å bidra, men må lære meg å sette grenser. Viktig å fylle dagene, men ikke slite meg ut. Jeg har ikke så mye å gå på.

Søvnen er veldig opp og ned. Det går ganske bra nå, men strevde veldig for to-tre uker siden. Det er best å vente med og legge meg til jeg er ordentlig trøtt, hvis ikke blir jeg bare liggende og vri meg i senga. Jeg må også prøve å ikke stresse så mye med å skulle få sove. Jo mer jeg stresser med at jeg må få sove, desto verre blir det.

15 timer siden, Sunflower-Delight skrev:

En kurv full av skjønne pusekatter, blomster og sommerfugler, tusen takk!

[Perelandra]

Det hender jeg ser noen jeg synes liker på kjæresten, i alle fall på avstand. Det kan være kroppsfasongen, klærne eller måten å bevege seg på. Kanskje ser jeg en som kommer gående eller syklende, og i noen brøkdeler av et sekund kan jeg tenke "der er han jo!" Men når jeg kommer nærmere ser jeg at personen ikke ligner i det hele tatt. For en kort stund kunne jeg innbille meg at kjæresten fortsatt var i blant oss, men straks etter innser jeg realiteten. Han er død, han kommer ikke tilbake.

Den første tida etter han døde, kunne jeg skvette til når jeg så noen som kunne minne om han. Slike øyeblikk er mye sjeldnere nå. Det tar tid å innse at et menneske virkelig er borte. En ting er å vite det rent logisk, noe annet er å forstå det med følelsene.

[Perelandra]

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d)er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d)er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d)er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje

[Dr. A. Kula]

8 timer siden, Perelandra skrev:

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d)er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d)er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d)er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje

Plutselig ble øynene fyllt med tårer, slike dikt er sterke og følsomme.
Gode å lese, men samtidig så vonde.

8 timer siden, Perelandra skrev:

Det hender jeg ser noen jeg synes liker på kjæresten, i alle fall på avstand. Det kan være kroppsfasongen, klærne eller måten å bevege seg på. Kanskje ser jeg en som kommer gående eller syklende, og i noen brøkdeler av et sekund kan jeg tenke "der er han jo!" Men når jeg kommer nærmere ser jeg at personen ikke ligner i det hele tatt. For en kort stund kunne jeg innbille meg at kjæresten fortsatt var i blant oss, men straks etter innser jeg realiteten. Han er død, han kommer ikke tilbake.

Den første tida etter han døde, kunne jeg skvette til når jeg så noen som kunne minne om han. Slike øyeblikk er mye sjeldnere nå. Det tar tid å innse at et menneske virkelig er borte. En ting er å vite det rent logisk, noe annet er å forstå det med følelsene.

Du er så flink til å beskrive og fortelle om virkeligheten, slik også jeg kjenner den, men ikke får helt frem.

Sender deg varme tanker @Perelandra, vit at det er flere som følger denne tråden og bruker den som egenhjelp.

 

[Perelandra]

2 timer siden, Dr. A. Kula skrev:

Plutselig ble øynene fyllt med tårer, slike dikt er sterke og følsomme.
Gode å lese, men samtidig så vonde.

Du er så flink til å beskrive og fortelle om virkeligheten, slik også jeg kjenner den, men ikke får helt frem.

Sender deg varme tanker @Perelandra, vit at det er flere som følger denne tråden og bruker den som egenhjelp.

 

Takk enda en gang. Det  gjør inntrykk på meg at det jeg skriver kan være til hjelp for andre.

Det er veldig opp og ned om jeg klarer å skrive. Når jeg skriver blir jeg nødt til å kjenne på savnet. Noen ganger gjør det bare sorgen verre å skrive. På slike dager er det bedre å heller bruke Kvinneguiden til tull og fjas. Mens andre ganger er det godt å dele tanker og følelser om sorgen etter kjæresten. På slike dager har jeg til og med lekt med tanken på å skrive bok.

Mange ganger har jeg lyst til å skrive, men greier det ikke. Det har vært lange perioder hvor jeg har ønsket å skrive, og hatt klart for meg hva det skal stå, men det går bare ikke. Jeg kan ha formulert nesten hvert ord ferdig i holdet, men hendene vil ikke adlyde. Det stopper bare helt opp.

[Perelandra]

Livet kan snu brått på godt og vondt. Den 1. mars 2008 var en helt vanlig lørdag hvor det ikke skjedde noe spesielt. Jeg husker at jeg søkte på nettet etter en sang jeg ville laste ned, og at jeg bestilte et notehefte fra Platekompaniet. Jeg husker også at jeg kjente meg ensom. Halvannet år før hadde jeg på grunn av studier flyttet til kommunen hvor jeg fortsatt bor, og det tok tid å etablere et nytt nettverk. Etter oppfordring fra ei venninne hadde jeg nylig opprettet en profil på ei datingside, men ikke vært noe aktiv. Egentlig var jeg ganske skeptisk.

Dagen etter, den 2. mars, var det fortsatt en tilsynelatende vanlig søndag, men den skulle komme til å endre livet mitt. Ingenting ble det samme siden. Jeg dro til kirka som jeg ofte gjør på søndager, og der kommer jeg prat med han som skulle bli kjæresten min. Vi snakket om av vi begge kunne kjenne oss aleine, og at vi begge hadde registrert oss på datingsider. Han foreslår "da kan jo vi to finne på noe sammen", og slik ble det. Allerede samme ettermiddag avtaler vi å møtes. I den nærmeste tida sees vi nesten daglig, og ei uke etter bestemmer vi oss for å bli kjærester.

Da noteheftet kommer i posten, føles helt fjernt at jeg hadde bestilt det
Livet mitt hadde endra seg så mye i løpet få dager.

Den aller første meldinga fra kjæresten, nøyaktig åtte år siden

Endret 2. mars 2016 av Perelandra
Edit - gikk surr i datoene

[Gjest Zeitgeist]

5 timer siden, Perelandra skrev:

Livet kan snu brått på godt og vondt. Den 1. mars 2008 var en helt vanlig lørdag hvor det ikke skjedde noe spesielt. Jeg husker at jeg søkte på nettet etter en sang jeg ville laste ned, og at jeg bestilte et notehefte fra Platekompaniet. Jeg husker også at jeg kjente meg ensom. Halvannet år før hadde jeg på grunn av studier flyttet til kommunen hvor jeg fortsatt bor, og det tok tid å etablere et nytt nettverk. Etter oppfordring fra ei venninne hadde jeg nylig opprettet en profil på ei datingside, men ikke vært noe aktiv. Egentlig var jeg ganske skeptisk.

Dagen etter, den 2. mars, var det fortsatt en tilsynelatende vanlig søndag, men den skulle komme til å endre livet mitt. Ingenting ble det samme siden. Jeg dro til kirka som jeg ofte gjør på søndager, og der kommer jeg prat med han som skulle bli kjæresten min. Vi snakket om av vi begge kunne kjenne oss aleine, og at vi begge hadde registrert oss på datingsider. Han foreslår "da kan jo vi to finne på noe sammen", og slik ble det. Allerede samme ettermiddag avtaler vi å møtes. I den nærmeste tida sees vi nesten daglig, og ei uke etter bestemmer vi oss for å bli kjærester.

Da noteheftet kommer i posten, føles helt fjernt at jeg hadde bestilt det
Livet mitt hadde endra seg så mye i løpet få dager.

Den aller første meldinga fra kjæresten, nøyaktig åtte år siden

For et flott innlegg. Det er rart hvordan vi mennesker kan huske en opplevelse ned til hver minste detalj. Boka som lå på bordet, foldene i gardinen som ikke var trukket helt tilbake, en løs tråd på en genser, hælen på den ene skoen som var litt mer slitt enn på den andre. Lukta av et menneske. Følelsen av å holde hender. Tannpussen sammen. Blikkene som talte mer enn all verdens ord. Kilinga i magen og sikkerheten i hjertet. Så mange av disse små tilsynelatende ubetydelige tingene blir plutselig skjellsettende. Meislet inn i vår mentale minnebok. 

For meg er slike opplevelser og minner som stjerner på himmelhvelvingen. Så langt, langt borte - men likevel nære nok til at jeg kan se dem bare jeg ser etter. Og selv når alt annet er mørkt, så lyser de vei og gir hold. 

[Perelandra]

Den 2.3.2016 at 22.41, Lafemmemauvaise skrev:

For et flott innlegg. Det er rart hvordan vi mennesker kan huske en opplevelse ned til hver minste detalj. Boka som lå på bordet, foldene i gardinen som ikke var trukket helt tilbake, en løs tråd på en genser, hælen på den ene skoen som var litt mer slitt enn på den andre. Lukta av et menneske. Følelsen av å holde hender. Tannpussen sammen. Blikkene som talte mer enn all verdens ord. Kilinga i magen og sikkerheten i hjertet. Så mange av disse små tilsynelatende ubetydelige tingene blir plutselig skjellsettende. Meislet inn i vår mentale minnebok. 

For meg er slike opplevelser og minner som stjerner på himmelhvelvingen. Så langt, langt borte - men likevel nære nok til at jeg kan se dem bare jeg ser etter. Og selv når alt annet er mørkt, så lyser de vei og gir hold. 

Alle de små detaljene som virker så ubetydelige der og da, men som fester seg i minnet og vokser etter hvert som tida går. Med tida blir det som du skriver stjerner på himmelen, eller kanskje som et vevd bilde hvor tilsynelatende verdiløse tråder utgjør helheten.

Det er dette sitatet i profilen min handler om.

"A pleasure is full grown only when it is remembered.[...] When you and I met, the meeting was over very shortly, it was nothing. Now it is growing something as we remember it. But still we know very little about it. What it will be when I remember it as I lie down to die, what it makes in me all my days till then–that is the real meeting. The other is only the beginning of it."

Fra Out of the Silent Planet av C.S. Lewis

[Perelandra]

Selv om jeg sørger er jeg ikke virkelig deprimert. Likevel jeg må hele tida være på vakt så ikke Herr Depresjonen sniker seg inn. Han står på lur og bare venter på at jeg skal åpne døra. Nesten umerkelig prøver han å smyge seg inn. Ved første øyekast virker han ikke stygg og farlig. Herr Depresjon er en mester i forkledninger, så det kan være vanskelig å kjenne han igjen.

Herr Depresjon lever av å spise opp all glede og gode følelser. Kommen han for alvor inn, spiser han seg fet og tar stadig større plass. Jo større og tyngre at blir, desto vanskeligere blir det å få han ut. Det hender han klarer å få en fot eller arm innenfor, men jeg prøver så godt jeg kan å skyve han ut. Han har besøkt meg så mange ganger at jeg har lært å kjenne igjen noen av hans forkledninger.