Kjæresten min døde i går

[Perelandra]

Jeg besøkte grava igjen i dag. Hjertet av telys var snødd ned, og jeg kunne bare så vidt ane gjennom snøen hvor det stod. Det ble ingen tur til kirkegården i går fordi det var så glatt på veiene at jeg hverken hadde lyst til å gå eller kjøre dit.

I dag har det gått ganske bra med meg, men i går var det tyngre. Jeg sov dårlig natt til å går, og kjente meg derfor sløv og uvel mye av dagen. Søvn har så utrolig mye å si for dagsformen! Det er lett å komme inn i en ond sirkel hvor tunge dager gir dårlig søvn, og dårlig søvn gir tunge dager. Hvis jeg ikke får sove, er det ofte bedre å stå opp enn å bli liggende i senga og gruble. Noen ganger hjelper det også å legge meg på sofaen i stedet for i senga.

Den 16.1.2016 at 15.14, Dr. A. Kula skrev:

For et flott lyshjerte. Håper du fikk sove godt i natt, nå når det er litt tungt. Kjenner meg igjen i søvnproblematikken, og vet at det er en del av sorgprosessen.

Selv fikk jeg et av disse  overraskende følelsesutbruddene som slår deg helt ut fra ingenting, i går ifm med reportasjen om at den nye Cold Case gruppen skal se på Birgitte Trengs saken. I reportasjen la jeg merke til en liten detalj som jeg kunne relatere til egen situasjon, og ble helt satt ut. Helt uventet og totalt overraskende. Var ikke i nærheten av å være i sorgmudus i forkant, men så totalt der etterpå pga en liten detalj som andre ikke ville sett engang.

(Ikke meningen å misbruke tråden din til egne opplevelser, men synes det var godt å få dele denne her. Gi meg PM om du vil jeg skal ta den vekk)

Du kan gjerne skrive i tråden her, det er bare fint å lese om andres sorgopplevelser. Ja, det er typisk at sorgen brått blir vekket til live. Det kan godt være saker som i utgangspunktet ikke har noe med den avdøde å gjøre, men plutselig gir det assosiasjoner likevel, og sorgen kjennes helt uutholdelig.

[Perelandra]

Et og et halvt år siden kjæresten døde. Fortsatt er sorgens såpass fersk at et halvår kjennes som en merkedag. Det får meg til å tenkte på småbarn som fortsatt er opptatt av halve år. "Jeg er fire og et halvt, ikke fire!" kan et lite barn si. Hvordan vil det bli framover? Jeg regner med at halve år ikke kommer til å bety så mye om noen år. Kanskje ikke hele år engang når det har gått lengre tid. Jeg vil jo ikke at kjæresten skal bli et fjernt minne, men samtidig må jo tida gå videre.

Hvordan har jeg det om et halv år, når det har gått to år siden kjæresten døde. Jeg regner med at livet ikke er så mye forskjellig fra sånn det er nå, men man kan jo aldri vite. Kjærestens brå død, har lært meg at livet plutselig kan bli snudd helt opp ned.

Endret 18. januar 2016 av Perelandra

[AnonymBruker]

 Ønsker deg en velsignet fremtid, kjære Perelandra. 

Anonymkode: 3da4b...4cb

[Perelandra]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Ønsker deg en velsignet fremtid, kjære Perelandra. 

Anonymkode: 3da4b...4cb

Takk for det!

Moren hans og jeg besøkte grava tidligere i dag. Det var iskaldt på kirkegården, så vi var der ikke lenge. Kontrasten til dagen da han ble gravlagt kunne knapt vært større. Det var en av de aller varmeste dagene i en sommer som allerede lå langt over gjennomsnittet.

[Gjest Sunflower-Delight]

Livet vil gå videre Perelandra, men jeg tror ikke det nødvendigsvis betyr at minnet du har av din kjæreste vil bli svakere. En vet ikke hvordan framtiden vil bli, men når det er snakk om noen du har elsket høyt og fortsetter med å elske, så tror jeg ikke du trenger å bekymre deg over det å glømme han eller at minnet på han vil visne sakte vekk etterhvert som det går mot flere år fram i tid.

Er en person kjempeviktig for deg vil vedkommende aldri bli glømt.

[minister-mio]

Holder du varmen i kulda, Perelandra?

[Perelandra]

Den 19.1.2016 at 23.30, mini-mio skrev:

Holder du varmen i kulda, Perelandra?

Ja, det har gått bra. Jeg har fryst mye mindre nå enn jeg gjorde før jul. Det er rart hvordan kroppen vender seg til kulda, samtidig lærer man også å kunne kle seg bedre for å holde kulda ute. I dag har det også blitt mye mildere. Jeg har vært syk noen dager, så jeg har uansett ikke merka så mye til kulda ute. Har kasta opp, vært svimmel og slapp.

[Gjest Blomsterert]

Den Saturday, January 09, 2016 at 13.42, Perelandra skrev:

En liten engel som har stått på kjærestens grav har brukket vingene sine. Den hadde frosset fast i bakken, og begge vingene knakk da jeg prøvde å løfte den opp. Dette fikk meg til å tenke på en gammel 80-talls låt, Broken Wings

Take these broken wings
And learn to fly again
Learn to live so free
When we hear the voices sing
The book of love will open up
And let us in
Take these broken wings
 

Er jeg litt som denne engelen? Fastfrossen med knekte vinger?

 

<3

[AnonymBruker]

kondolerer.

Anonymkode: 97173...451

[Dr. A. Kula]

9 timer siden, Perelandra skrev:

Ja, det har gått bra. Jeg har fryst mye mindre nå enn jeg gjorde før jul. Det er rart hvordan kroppen vender seg til kulda, samtidig lærer man også å kunne kle seg bedre for å holde kulda ute. I dag har det også blitt mye mildere. Jeg har vært syk noen dager, så jeg har uansett ikke merka så mye til kulda ute. Har kasta opp, vært svimmel og slapp.

Uffda.

Ønsker deg god bedring. 

[hittah]

[Perelandra]

For tida går det ganske greit. Det jeg sliter mest med, er at jeg ofte føler meg så ensom uten han. Jeg savner dagliglivet med kjæresten, alt vi delte i hverdagene sammen. Familie og venner kan ikke helt erstatte en kjæreste. Ensomheten er alltid verst i helgene. Jeg har kjøpt inn noen nye planter, brenner duftlys, og prøver så godt jeg kan å gjøre det koselig rundt meg. Det hjelper å ha det fint rundt meg, men det kan uansett ikke fjerne tomrommet etter han som er borte.

[AnonymBruker]

Mistet mannen min for snart 4 år siden. Var og er fortsatt tøft. Savnet er enormt, men det har gradvis med tiden blitt bedre. Savnet,sorgen og tårene kommer fortsatt, men ikke like ofte som før.

Vil bare gi deg en klem, og si at jeg vet hvordan du har det. Det vil gradvis bli bedre (eller, syns det blir litt feil ordvalg.. du lærer å leve med det). Og 1,5 år er fortsatt veldig kort tid. Et så stort tap vil ta tid, og det er viktig å få sørget ordentlig. (Det fikk jeg aldri gjort pga barn, livet og at jeg måtte være sterk. Derfor jeg fortsatt sliter veldig. Har ikke latt meg selv sørge nok)

Anonymkode: 90fe3...8a4

[Perelandra]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mistet mannen min for snart 4 år siden. Var og er fortsatt tøft. Savnet er enormt, men det har gradvis med tiden blitt bedre. Savnet,sorgen og tårene kommer fortsatt, men ikke like ofte som før.

Vil bare gi deg en klem, og si at jeg vet hvordan du har det. Det vil gradvis bli bedre (eller, syns det blir litt feil ordvalg.. du lærer å leve med det). Og 1,5 år er fortsatt veldig kort tid. Et så stort tap vil ta tid, og det er viktig å få sørget ordentlig. (Det fikk jeg aldri gjort pga barn, livet og at jeg måtte være sterk. Derfor jeg fortsatt sliter veldig. Har ikke latt meg selv sørge nok)

Anonymkode: 90fe3...8a4

Takk for det! Ja, det blir heldigvis bedre med tida. Det kjenner jeg.
Leit at du fortsatt sliter. Håper du har noen som kan støtte deg.

[EvaLena]

<3

[Perelandra]

Den 6.2.2016 at 21.46, EvaLena skrev:

<3

Takk!

Som nevnt går det ganske greit, men ensomheten er plager meg. Jeg kjenner meg så aleine uten han! Ensomheten har lett for å gjøre meg likegyldig. Ingen ting betyr noe, og det meste kjennes meningsløst uten han. Ensomhetsfølelsen er ikke like vondt som det brutale savnet, men er til gjengjeld mer snikende.

Venner og familie er ikke det samme. En kjæreste er der hele tida, mens med venner er det mer planlegging før man kan treffes. Venninner kan si at jeg må bare ta kontakt, men jeg kvier meg for å gjøre det. Når mange lever i tidsklemma mellom jobb og familie, har jeg ikke lyst til å trenge meg på. Det kanskje dumt å tenke slik? Jeg har jo selv et ansvar for å holde kontakt med folk, og ikke bare klage på at jeg er ensom.

[minister-mio]

Livet er ikke lett 

[Perelandra]

Den 11.2.2016 at 0.09, mini-mio skrev:

Livet er ikke lett 

Nei, det er det ikke.

Valentinsdag i dag. Har egentlig ikke så mye forhold til den dagen, men all reklamen for gaver man kan gi til sin kjære kjennes likevel litt sårt. Det minner meg hele tida på at han som var min kjære er død og borte. Vi hadde våre egne merkedager som var viktigere. Om en snau måned er det årsdagen for da vi bestemte oss for å bli kjærester,  og den pleide vi å feire. Da fikk han gjerne en gave og et selvlaget kort fra meg. Etter at han var død fant jeg ei eske med alle kortene han hadde fått fra meg, både dem fra "jubileene" våre, og fra bursdager og andre merkedager.

Jeg har mer forhold til morsdag, som jo er en mye eldre tradisjon her i Norge. Tidligere i dag var jeg derfor innom foreldrene hans for å gi blomster til moren. "Siden den ene sønnen din ikke kan gi deg blomster på morsdagen, så kan jeg gjøre det" sa jeg. I fjor tenkte jeg også på å gi blomster på morsdagen, men da var jeg hos min egen familie på Sørlandet, så det ble ikke noe av det.

Endret 14. februar 2016 av Perelandra

[minister-mio]

Jeg er sikker på han ville satt stor pris på at du sørget for at moren hans fikk blomster på morsdag

[Perelandra]

10 minutter siden, mini-mio skrev:

Jeg er sikker på han ville satt stor pris på at du sørget for at moren hans fikk blomster på morsdag

Ja, det tror jeg, og i alle fall ble hun glad for å få blomster.