Kjæresten min døde i går

[carmen81]

Kondolerer så mye! Kan ikke forstå hvor vondt dette må gjøre. Ta vare på deg selv. 

[Perelandra]

Kondolerer så mye! Kan ikke forstå hvor vondt dette må gjøre. Ta vare på deg selv. 

Tusen takk!

Jeg driver og lager fotobok fra Fotoknudsen med bilder av kjæresten. Det skal være julegave til familien hans. Jeg prøvde på det i fjor, men da gjorde det altfor vondt til at jeg greide det. I stedet for fikk familien hans et forstørra bilde. Nå prøver jeg på nytt. Det gjør vondt nå også, men litt mindre enn i fjor. Forhåpentligvis klarer jeg å fullføre boka denne gangen.

Han likte ikke å bli tatt bilde av, så det var typisk han å skjære grimaser eller tulle på andre måter når jeg skulle ta bilde. Men samtidig var det jo nettopp slik han var. Det blir feil å bare bruke perfekte bilder. Det er både sårt og godt å se på bildene. Som oftest husker jeg når de ble tatt. Jeg har tatt mange bilder av grava, men vil ikke bruke dem. Boka skal vise bilder av den levende friske mannen.

[SkjultBruker]

Det syns jeg er en nydelig gave, som nok vil bli satt utrolig stor pris på! 

[Gjest Sunflower-Delight]

Det er virkelig en kjempefin idé, Perelandra! Jeg er enig med SkjultBruker i at dette vil være en kjempefin og minnesverdig gave å gi til dem!

[Perelandra]

Ja, jeg tror det vil bli en fin gave, og håper jeg klarer å få det til i år. Jeg kommer sikkert til å felle noen tårer mens jeg holder på med den, men det gjør ikke noe. Det er bare god sorgterapi. Jeg er ikke redd for å grine, og gjør det ofte.

I natt kom vinterens aller første snø. Jeg har tenkt meg en tur til kirkegården i løpet av dagen for å ta bilde av den snødekte grava. Det samme gjorde jeg i fjor da den første snøen kom. Kjæresten likte best vinteren. Sol og sommer var ikke noe for han. Dessverre gjorde det at ingen forsto hvor alvorlig syk han var den siste tida. Det var jo helt normalt at han ikke følte seg vel når sola stekte. Sommeren i fjor var jo også spesielt varm. Jeg tror han ville likt seg i dag.

[MarianneE]

Du skriver så fint om han. Det skinner igjennom hvor glad du var (var.. er.. vanskelig å bruke rett ord) i ham. 

[Perelandra]

Du skriver så fint om han. Det skinner igjennom hvor glad du var (var.. er.. vanskelig å bruke rett ord) i ham. 

Takk! Jeg elsket han virkelig, og gjør det jo på en måte fortsatt selv om han er død.

 

[Perelandra]

Skjønne kjæresten min!
Kan du se meg der du er, kan du se meg nå?

Det går ganske bra, men savnet etter deg er fortsatt intenst. Du er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg tenker på før jeg sovner. Kan du ser meg her jeg sitter og skriver mens tårene siler? Kan du se meg når jeg ligger sammenkrøllet på sofaen i kjempegråt, eller når jeg ler og kjenner at livet faktisk kan være ganske ok

Noen ganger er jeg sint på deg. Hvorfor tok du ikke bedre vare på deg selv? Hvorfor gikk du ikke til lege da du ble syk. Hadde du bare fått hjelp i tide, kunne du fortsatt vært her hos meg. Trodde du ikke alvorlig sykdom kunne ramme deg, eller skjønte du mer enn du ville gi inntrykk av?

Akkurat nå spilte radioen en av dine favorittsanger. I ei kort stund var det som du var her hos meg og vi sang sammen. Det var som om du stod ved siden av meg og holdt rundt meg. Kanskje du gjorde det? Noen ganger er det som du står rett bak meg, men når jeg snur meg er der ingen.

Får du med deg det som skjer i vår verden? Fotballaget ditt klarte seg denne sesongen også. Det vet jeg du ville likt. Det nærmer seg jul. Kan du ser det, eller befinner du deg utenfor tid og rom hvor årstider ikke eksisterer? I dag kjøpte jeg adventslys. Om ikke så lenge tennes julegatene i byen her. Husker du alle gangene vi pleide å se at lysene ble tent?

Jeg har tatt vare på mange av tingene dine. Du trenger dem jo ikke lenger, men for meg er det som litt av deg er her fortsatt. Den første tida etter du ble borte, hadde jeg en kasse ved siden av senga med bøker jeg vet du likte. Det er så mye her som minner om deg. Jeg bruker fortsatt den badekåpa jeg fikk av deg til jul for noen år siden, den myke gode mørkeblå. Husker du den? 

Du skal vite at jeg fortsatt elsker deg, og besøker grava ofte. Vi er mange som savner deg, flere enn du ville trodd. Du hadde så lite tro på deg selv og at du var verd å elske. Det var mange som kom i begravelsen din og tok del i sorgen sammen med oss som stod deg nærmest. Det var godt å se at du hadde betydd mye for andre også. Selv om du er borte går livet videre for oss som er igjen. Jeg klarer meg tross alt ganske bra, så jeg vil ikke at du skal bekymre deg for meg.

 

[AnonymBruker]

Så vondt å lese, men samtidig fint å lese at dere begge var kritsne og tror på et liv etter døden. Vit at Gud er med deg, legg alt i hans hender <3

Sender deg mange gode klemmer

Anonymkode: c6e80...5c7

[Perelandra]

Så vondt å lese, men samtidig fint å lese at dere begge var kritsne og tror på et liv etter døden. Vit at Gud er med deg, legg alt i hans hender <3

Sender deg mange gode klemmer

Anonymkode: c6e80...5c7

Takk for det!

Ja, det er god trøst i at Gud er med meg, og at jeg en gang skal møte kjæresten igjen.
Jeg fatter ikke hvordan jeg skulle holdt ut ellers.

 

 

[Gjest Blomsterert]

Takk for det!

Ja, det er god trøst i at Gud er med meg, og at jeg en gang skal møte kjæresten igjen.
Jeg fatter ikke hvordan jeg skulle holdt ut ellers.

 

 

 

 

 

Jeg er en person som så og si aldri gråter.Nå bare renner tårene her.Har lest og lest.Så utrolig fint at du oppdaterer,det gir innblikk i en sorg prosess.Utrolig fint og tøft gjort!

Leser nesten aldri på "Vi som sørger",jeg unngår det bevisst fordi jeg er feig,og det gjør for vondt.

Takk! Og jeg håper du fortsetter å oppdatere,det var utrolig sterkt og fint også,å lese dette.

Julepresangen er en vakker gave til familien hans.

Vil følge deg,dette traff meg veldig.Klem.

[minister-mio]

[Jolene]

For en utrolig nydelig person du er Ville bare legge igjen en

[Gjest Sunflower-Delight]

Skjønne kjæresten min!
Kan du se meg der du er, kan du se meg nå?

Det går ganske bra, men savnet etter deg er fortsatt intenst. Du er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg tenker på før jeg sovner. Kan du ser meg her jeg sitter og skriver mens tårene siler? Kan du se meg når jeg ligger sammenkrøllet på sofaen i kjempegråt, eller når jeg ler og kjenner at livet faktisk kan være ganske ok

Noen ganger er jeg sint på deg. Hvorfor tok du ikke bedre vare på deg selv? Hvorfor gikk du ikke til lege da du ble syk. Hadde du bare fått hjelp i tide, kunne du fortsatt vært her hos meg. Trodde du ikke alvorlig sykdom kunne ramme deg, eller skjønte du mer enn du ville gi inntrykk av?

Akkurat nå spilte radioen en av dine favorittsanger. I ei kort stund var det som du var her hos meg og vi sang sammen. Det var som om du stod ved siden av meg og holdt rundt meg. Kanskje du gjorde det? Noen ganger er det som du står rett bak meg, men når jeg snur meg er der ingen.

Får du med deg det som skjer i vår verden? Fotballaget ditt klarte seg denne sesongen også. Det vet jeg du ville likt. Det nærmer seg jul. Kan du ser det, eller befinner du deg utenfor tid og rom hvor årstider ikke eksisterer? I dag kjøpte jeg adventslys. Om ikke så lenge tennes julegatene i byen her. Husker du alle gangene vi pleide å se at lysene ble tent?

Jeg har tatt vare på mange av tingene dine. Du trenger dem jo ikke lenger, men for meg er det som litt av deg er her fortsatt. Den første tida etter du ble borte, hadde jeg en kasse ved siden av senga med bøker jeg vet du likte. Det er så mye her som minner om deg. Jeg bruker fortsatt den badekåpa jeg fikk av deg til jul for noen år siden, den myke gode mørkeblå. Husker du den? 

Du skal vite at jeg fortsatt elsker deg, og besøker grava ofte. Vi er mange som savner deg, flere enn du ville trodd. Du hadde så lite tro på deg selv og at du var verd å elske. Det var mange som kom i begravelsen din og tok del i sorgen sammen med oss som stod deg nærmest. Det var godt å se at du hadde betydd mye for andre også. Selv om du er borte går livet videre for oss som er igjen. Jeg klarer meg tross alt ganske bra, så jeg vil ikke at du skal bekymre deg for meg.

 

Vakre ord!  Veldig rørendes!

[Perelandra]

Jeg har så vidt begynt å bruke mobiltelefonen til kjæresten. Det har vært en lang kamp å klare det. Min egen telefon er gammel, og jeg trenger en ny. Kjærestens telefon var ganske ny da han døde. Jeg har derfor lenge tenkt å begynne bruke den, men det er så fryktelig sårt! Foreløpig har jeg ikke flytta over sim-kortet, så jeg kan ikke ringe med den, men kan jo bruke den på nettet likevel.

Bare det å slå den på har vært en kamp som har pågått i mange måneder. Gang på gang har jeg stått med telefonen i handa og tenkt at nå skal jeg slå den på. ”Nå, nå, nå skal jeg klare å gjøre det!” Men så gikk det ikke likevel. Jeg har til og med tatt med meg mobilen hans på reiser i håp om at det skulle bli lettere å slå den på når jeg ikke var hjemme. Tanken på å skulle se bildene og meldingene var ikke til å holde ut. Dette gjorde han da han fortsatt var i live, og uvitende om at han snart skulle dø!

Pin-koden til telefonen hans var noe av det siste han sa mens han fortsatt var klar i hodet. Jeg tror det er derfor at alt som har med telefonen å gjøre er så fryktelig vondt. Dette var før han fikk det siste fatale hjerneslaget, men etter han hadde kommet på sykehus og fått konstatert hjerteinfarkt. Da jeg besøkte han på sykehuset, tok jeg med mobilladeren for at vi lettere kunne holde kontakten. I stedet for ba han meg ta hånd om telefonen hans, og ga meg koden. I det jeg gikk ut fra rommet på sykehuset forsiktet jeg meg om at koden var riktig. ”Var det [ ****]? Ja, det stemmer.” Dette var siste gang jeg så han fullt bevisst. Han var mye dårligere enn jeg forstod da.

En kveld for noen uker siden bestemte jeg meg enda en gang for å slå på telefonen. Nå gjør jeg det! Jeg tenkte at jeg kunne jo bare slå den på uten å gjøre noe mer, og da klarte jeg det! Det gikk bedre enn jeg frykta. Selvsagt var det vondt, og tårene silte, men jeg hadde klart det. Videre greide jeg å endre på oppsettet i telefonen. Det første jeg gjorde var å slette alle kontoer som var tilknyttet han, Google-kontoen, e-posten , abonnementer og sosiale media. Deretter ble det lettere å bruke telefonen hans. Bilder, meldinger og kontaktliste har jeg beholdt, men ellers har jeg sletta det meste som forbinder telefonen til han.

Enda et lite skritt videre i sorgprosessen er tatt.

Klem til deg også! Jeg tror du trenger det.

Jeg er en person som så og si aldri gråter.Nå bare renner tårene her.Har lest og lest.Så utrolig fint at du oppdaterer,det gir innblikk i en sorg prosess.Utrolig fint og tøft gjort!

Jeg vil fortsette å skrive i tråden. Aktiviteten min har vært litt av og på. Noen ganger klarer jeg ikke skrive selv om jeg gjerne vil, men jeg har ingen planer om å slutte.

For en utrolig nydelig person du er Ville bare legge igjen en
 

Vakre ord!  Veldig rørendes!

Takk til Jolene og Sunflower-Delight, det er mange flott mennesker her på forumet, og dere er noen av dem.

[Gjest Sunflower-Delight]

 

Jeg har så vidt begynt å bruke mobiltelefonen til kjæresten. Det har vært en lang kamp å klare det. Min egen telefon er gammel, og jeg trenger en ny. Kjærestens telefon var ganske ny da han døde. Jeg har derfor lenge tenkt å begynne bruke den, men det er så fryktelig sårt! Foreløpig har jeg ikke flytta over sim-kortet, så jeg kan ikke ringe med den, men kan jo bruke den på nettet likevel.

Bare det å slå den på har vært en kamp som har pågått i mange måneder. Gang på gang har jeg stått med telefonen i handa og tenkt at nå skal jeg slå den på. ”Nå, nå, nå skal jeg klare å gjøre det!” Men så gikk det ikke likevel. Jeg har til og med tatt med meg mobilen hans på reiser i håp om at det skulle bli lettere å slå den på når jeg ikke var hjemme. Tanken på å skulle se bildene og meldingene var ikke til å holde ut. Dette gjorde han da han fortsatt var i live, og uvitende om at han snart skulle dø!

Pin-koden til telefonen hans var noe av det siste han sa mens han fortsatt var klar i hodet. Jeg tror det er derfor at alt som har med telefonen å gjøre er så fryktelig vondt. Dette var før han fikk det siste fatale hjerneslaget, men etter han hadde kommet på sykehus og fått konstatert hjerteinfarkt. Da jeg besøkte han på sykehuset, tok jeg med mobilladeren for at vi lettere kunne holde kontakten. I stedet for ba han meg ta hånd om telefonen hans, og ga meg koden. I det jeg gikk ut fra rommet på sykehuset forsiktet jeg meg om at koden var riktig. ”Var det [ ****]? Ja, det stemmer.” Dette var siste gang jeg så han fullt bevisst. Han var mye dårligere enn jeg forstod da.

En kveld for noen uker siden bestemte jeg meg enda en gang for å slå på telefonen. Nå gjør jeg det! Jeg tenkte at jeg kunne jo bare slå den på uten å gjøre noe mer, og da klarte jeg det! Det gikk bedre enn jeg frykta. Selvsagt var det vondt, og tårene silte, men jeg hadde klart det. Videre greide jeg å endre på oppsettet i telefonen. Det første jeg gjorde var å slette alle kontoer som var tilknyttet han, Google-kontoen, e-posten , abonnementer og sosiale media. Deretter ble det lettere å bruke telefonen hans. Bilder, meldinger og kontaktliste har jeg beholdt, men ellers har jeg sletta det meste som forbinder telefonen til han.

Enda et lite skritt videre i sorgprosessen er tatt.

Det må føles så ekstra kjært å holde mobilen hans, sjølv om jeg skjønner godt at det er fortsatt vondt til tider. Godt gjort at du fikk det til nå, det var nok rette tid for å få gjort dette. Synes det var spesiellt at han ga deg koden og så ville at du skulle ta hånd om mobilen hans, da han var fortsatt klar i hodet. Jeg tror det er ett veldig fint minne å ta vare på alt det som skaper gode og fine minner gjennom alt det personlige som han hadde i mobilen sin, både av alt nytt som gammelt. Samme som mye av de tingene du tar vare på som var fra han. Alt dette her er som en verdifull skatt! All god støtte i den sorgprosessen som har kommet seg ett steg videre i livet ditt.

[minister-mio]

 

Klem til deg også! Jeg tror du trenger det.

 Ja jeg gjør kanskje det, tusen takk. Jeg leser her inne når jeg orker, det hjelper.

[Perelandra]

Jeg har nettbrettet og PCen hans også, men mobilen føles nærmest. Den hadde han nesten alltid på seg.

Kort tid etter jeg tok i bruk telefonen hans, drømte jeg at jeg prøvde å ringe han. I drømmen lurte jeg på hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det før. Jeg var jo vant med at vi kunne snakke sammen over telefonen selv om vi var langt unna hverandre. Det hadde vel ikke noe å si at han var død? Vi kunne vel snakkes likevel? Jeg husker at jeg stod med telefonen i handa og så opp på en mørk men stjerneklar himmel. Endelig skulle jeg få høre stemmen hans igjen! Da jeg prøvde å ringe, fikk jeg det ikke til uansett hva jeg gjorde. Jeg prøvde å taste nummeret hans siffer for siffer, men greide ikke huske det, og fingrene ville ikke treffe tallene på skjermen.

Så da var det visst ikke meninga likevel at jeg kunne ringe han?

[Jolene]

 

Jeg har så vidt begynt å bruke mobiltelefonen til kjæresten. Det har vært en lang kamp å klare det. Min egen telefon er gammel, og jeg trenger en ny. Kjærestens telefon var ganske ny da han døde. Jeg har derfor lenge tenkt å begynne bruke den, men det er så fryktelig sårt! Foreløpig har jeg ikke flytta over sim-kortet, så jeg kan ikke ringe med den, men kan jo bruke den på nettet likevel.

Bare det å slå den på har vært en kamp som har pågått i mange måneder. Gang på gang har jeg stått med telefonen i handa og tenkt at nå skal jeg slå den på. ”Nå, nå, nå skal jeg klare å gjøre det!” Men så gikk det ikke likevel. Jeg har til og med tatt med meg mobilen hans på reiser i håp om at det skulle bli lettere å slå den på når jeg ikke var hjemme. Tanken på å skulle se bildene og meldingene var ikke til å holde ut. Dette gjorde han da han fortsatt var i live, og uvitende om at han snart skulle dø!

Pin-koden til telefonen hans var noe av det siste han sa mens han fortsatt var klar i hodet. Jeg tror det er derfor at alt som har med telefonen å gjøre er så fryktelig vondt. Dette var før han fikk det siste fatale hjerneslaget, men etter han hadde kommet på sykehus og fått konstatert hjerteinfarkt. Da jeg besøkte han på sykehuset, tok jeg med mobilladeren for at vi lettere kunne holde kontakten. I stedet for ba han meg ta hånd om telefonen hans, og ga meg koden. I det jeg gikk ut fra rommet på sykehuset forsiktet jeg meg om at koden var riktig. ”Var det [ ****]? Ja, det stemmer.” Dette var siste gang jeg så han fullt bevisst. Han var mye dårligere enn jeg forstod da.

En kveld for noen uker siden bestemte jeg meg enda en gang for å slå på telefonen. Nå gjør jeg det! Jeg tenkte at jeg kunne jo bare slå den på uten å gjøre noe mer, og da klarte jeg det! Det gikk bedre enn jeg frykta. Selvsagt var det vondt, og tårene silte, men jeg hadde klart det. Videre greide jeg å endre på oppsettet i telefonen. Det første jeg gjorde var å slette alle kontoer som var tilknyttet han, Google-kontoen, e-posten , abonnementer og sosiale media. Deretter ble det lettere å bruke telefonen hans. Bilder, meldinger og kontaktliste har jeg beholdt, men ellers har jeg sletta det meste som forbinder telefonen til han.

Enda et lite skritt videre i sorgprosessen er tatt.

Klem til deg også! Jeg tror du trenger det.

Jeg vil fortsette å skrive i tråden. Aktiviteten min har vært litt av og på. Noen ganger klarer jeg ikke skrive selv om jeg gjerne vil, men jeg har ingen planer om å slutte.

Takk til Jolene og Sunflower-Delight, det er mange flott mennesker her på forumet, og dere er noen av dem.

Jeg tror det har vært godt for deg jeg, å ikke ta alt på en gang. For en mobil i våre dager føles så nært og personlig, fordi den gjerne inneholder så mange viktige ting og tang. Den har jo også blitt et kjært minne nå, fordi han ga deg tilgangen til den personlig, som en form for siste handling. Synes det var nydelig jeg. Sorgen din kan jeg ikke føle på, men jeg har selv kjent på sorg. Den kan være bunnløst fortvilende, men også fylt med kjærlighet og latter. Måten du skildrer hvordan du tenker rundt din kjære er så inderlig kjærlig og rørende.

Ønsket bare å dele denne med deg, for du fikk meg til å tenke på den:

"Kjærlighet er lysets kilde,
kjærlighet er livets rot.
Derfor er Guds råd så milde,
derfor er Guds Ånd så god.
Jesus har den selv forklaret,
Ånden har den åpenbaret,
den kan kjennes i Guds fred
og det håp vi trøstes ved.

Kjærlighet er livets krone,
kjærlighet er lysets glans.
Derfor sitter på Guds trone
Jesus nå med strålekrans,
han som lyset er og livet,
har for oss seg selv hengivet,
han forblir og lever ved
Guds, sin Faders kjærlighet.

Kjærlighet er lovens fylde
og fullkommenhetens bånd,
den er hva vår Gud vi skylder,
den er frukten av hans Ånd.
Derfor med Guds-kjærligheten
vokser opp om kapp Guds-freden.
Vi skal også bli ved den
ett med sjelens beste venn."

Kjærlighet kjenner ingen grenser eller død

[Perelandra]

Jeg tror det har vært godt for deg jeg, å ikke ta alt på en gang. For en mobil i våre dager føles så nært og personlig, fordi den gjerne inneholder så mange viktige ting og tang. Den har jo også blitt et kjært minne nå, fordi han ga deg tilgangen til den personlig, som en form for siste handling. Synes det var nydelig jeg. Sorgen din kan jeg ikke føle på, men jeg har selv kjent på sorg. Den kan være bunnløst fortvilende, men også fylt med kjærlighet og latter. Måten du skildrer hvordan du tenker rundt din kjære er så inderlig kjærlig og rørende.

Ønsket bare å dele denne med deg, for du fikk meg til å tenke på den:

  *tekst*

Kjærlighet kjenner ingen grenser eller død

Tusen takk Jolene! Nå ble jeg helt rørt. Det er så mange flotte folk på KG. Støtten jeg har fått i denne tråden har betydd mye. Sorgen er en universell følelse som alle vil oppleve før eller siden.

Det har igjen vært noen ganske tunge dager. Jeg har følt meg så frossen. Selv om leiligheten har vært varm, jeg brukt ullundertøy og sittet og knuget på varmeflaske, har det vært vanskelig å få varmen i kroppen. Det virker som kulda kommer innenfra. Eller har kulda som har vært på Østlandet de siste dagene har forsterka savnet?

Jeg har også hatt problemer med å sove. Natt til fredag og til lørdag lå jeg våken mye av tida. I tillegg har jeg hatt problemer med magen. Det er typisk at magen slår seg vrang når jeg har vonde dager. Enten flyr jeg på do hele tida, eller så stopper det seg helt til. Sistnevnte er mest vanlig. Det blir en vondt sirkel hvor alt henger sammen. I dag er det mye bedre igjen. Sola skinner inn vinduet mitt, og jeg fryser ikke så ille lengre. Jeg har fått orden på magen, og har fått sove ganske bra.

Selv om det kan være et fryktelig ork, hjelper det også å komme meg ut og treffe folk. Det er lett å isolere seg når dagene er vonde. Koret jeg er med i deltok på et arrangement i går. Hele dagen gikk jeg og tenkte at jeg orker ikke dra, men greide til slutt å overbevise meg selv om at det ville hjelpe å dra ut. Heldigvis ble det slik også. Når det gjelder å treffe folk eller delta på aktiviteter, har jeg en regel at jeg skal prøve å dra, men at jeg kan jo velge å dra hjem igjen hvis det blir for vanskelig. Med tanken om at det er ingen skam å snu, er det også lettere å komme meg ut.