Kjæresten min døde i går

[wintergirl]

De siste dagene har vært ganske ok. Jeg har gått flere lange turer og kjenner at det gjør godt. Merker også at jeg har kommet i bedre fysisk form, og kollapser ikke på sofaen selv om jeg har gått over ei mil. Å være i bedre fysisk form gir krefter som igjen gjør sorgen lettere å bære.

Mitt største problem er at jeg sliter med å sove. Søvnvanskene har kommet og gått siden kjæresten døde. Jeg kan ha noen perioder hvor jeg sover godt hele natta gjennom, og andre hvor jeg stadig ligger og vrir meg, og våkner mange ganger i løpet av natta. Det hjelper å legge meg seint slik at jeg er ordentlig trøtt, og sover fortere. Det hjelper også å høre på radio når jeg skal sove.

Det hender jeg våkner på natta etter å ha drømt om han. For noen dager siden drømte jeg at han hadde kommet tilbake, men var ikke den samme som før. Blikket var livløst og nesten litt skremmende. Andre ganger har jeg gode drømmer hvor han er akkurat den samme som da han levde.

[Perelandra]

Takk igjen Wintergirl!

 

Jeg har på nytt hatt noen fine dager, spesielt sist helg. Da var jeg på et skoletreff og møtte igjen mange tidligere skolekamerater. På forhånd var jeg fryktelig usikker om jeg ville bli med. Ville det bli for krevende å dra? Ville jeg orke å møte gamle kjente? Hva om jeg knekker helt sammen hvis jeg skal fortelle om kjæresten?

 

Jeg skiftet mening mange ganger før treffet. For sikkerhets skyld hadde jeg meldt meg på, men var slettes ikke sikker på om jeg ville dra. Rett før helga hadde jeg egentlig bestemt meg for å ikke dra, men byttet likevel mening i siste liten takket være ei venninne som også skulle dit.

 

Det ble ei veldig vellykka helg, og gode gjensyn med folk. I flere år, lenge før kjæresten døde, har jeg trukket meg unna folk jeg egentlig har lyst til å ha kontakt. Jeg har skammet meg så fælt over å ikke kunne jobbe, og følt det som et stort nederlag å bli ufør. Å dra på treffet ble en dobbelt seier. Jeg greide å møte gamle kjente på tross av at jeg både har mistet kjæresten og falt utenfor arbeidslivet.

 

Ellers har jeg også vært flink til å komme meg ut, i alle fall de dagene det har vært brukbart vær. Når jeg først har kommet inn i vanen med å gå turer, er det også mye lettere å fortsette. Etter tips her på KG, bruker jeg app som måler lengden og farten på turen, og det hjelper på motivasjonen.

 

Jeg gruer for de kommende dagene siden det nærmer seg et år siden han døde. Selv om jeg har det ganske bra nå, er jeg forberedt på at det kan bli tøft framover. På denne tida i fjor var jeg fortsatt lykkelig uvitende om at han skulle bli dødelig syk bare en måned etterpå.

[Perelandra]

Hva om kjæresten hadde fått leve videre, men blitt sterkt hjerneskadd? Hvordan ville livet vårt blitt sammen? Var det likevel best at han døde så fort i stedet for å bli totalt pleietrengende? Dette har jeg tenkt på mange ganger.

 

Jeg har nettopp sett dokumentaren Hjernen - død eller levande på NRK. Det var sterkt å se unge mennesker så totalt hjelpeløse. Tårene mine trilla, både for dem programmet handler om, men også fordi det minnet meg om kjæresten de siste dagene han levde.

 

Enda så ille det er at han døde, er det også trøst i at han slapp å lide lenge. Det kan høres kanskje kynisk ut, men jeg tror det var godt han fikk slippe så fort. Vi vet jo likevel ikke hva som foregikk i hodet hans de siste dagene. Hvor bevisst var han, og hadde han smerter? Kunne han fått et verdig liv hvis han hadde overlevd?

 

Tidligere i vår, en gang jeg var på biblioteket, la jeg merke til ei kvinne som trillet en tilsynelatende hjerneskadd ung mann. Jeg aner jo ingenting om forbindelsen mellom dem, om hun var pleier eller familiemedlem, men jeg tenkte da at sånn kunne det blitt for kjæresten og meg også.
 

Det er vel best å ikke spekulere for mye. Han er død og borte uansett. Skadene på både hjernen og hjertet var for store til at han kunne leve videre. Jeg er i alle fall glad for at jeg fikk være hos han da han døde, og se at det skjedde på en fredelig og god måte.

[sportsidiot]

🌹Kondolerer så mye🌹

//Sportsidiot

[Perelandra]

🌹Kondolerer så mye🌹

//Sportsidiot

Takk for det!

[wintergirl]

Ønsker deg en god helg🌻 Klem fra meg. Du forteller det så gripende at man blir skremt av hvor fort alt kan snu seg på et blunk. Du minner oss på å sette pris på det vi har og ikke ta det for gitt. Håper ettårsdagen for hans bortgang blir en fin og minnerik dag🌺❤

[Perelandra]

Hver dag som går blir en nedtelling mot ettårsdagen. Jeg har god oversikt over hva vi gjorde på denne tida i fjor gjennom bilder og SMS-meldinger. Det er rart å se på meldingene som han sendte bare får dager før han døde. Igjen tenker jeg på at det er godt med alt man ikke vet. Vi levde som vanlig inntil de aller siste dagene.

 

Jeg har bestemt meg for å dra på ferie dagene omkring etterårsdagen, og bestilte billett tidligere i dag. Det er en mye bedre måte å hedre han på enn å bare stå ved grava og grine. I stedet for å grue meg for de nærmeste dagene, kan jeg glede meg til å dra på tur.

 

Reisen går gjennom steder jeg vet han likte godt. Han hadde vært på tur i området flere ganger alene, og vi hadde to turer sammen. På den første turen hadde vi vært sammen bare tre måneder. Fortsatt nyforelska, men vært kjærester lenge nok til vi følte oss trygge i hverandres selskap. Det var ei fin tid.

[dillyduzit]

Egentlig så liker jeg ikke å gå inn på denne tråden, fordi det minner meg om en jeg elsket veldig høyt - men måten du skriver på, så klarer jeg ikke å la vær. 

 

Håper du får det fint på tur, kjære deg! Dette fortjener du 

[wintergirl]

Ønsker deg en god tur❤ Klemmer fra meg

[AnonymBruker]

Kondolerer. Ble veldig trist av å lese innlegget ditt. Det setter ting i perspektiv. 

Anonymous poster hash: 3bb2f...e0f

[nordlending]

Kondolerer *klem*

[Perelandra]

Takk for ønsker om god tur! Jeg håper det blir bra. I stedet for å bli hjemme alene, og kanskje ha noen ekstra tunge dager, kommer jeg til å dra til steder hvor jeg vet kjæresten var lykkelig. Jeg skal reise sammen med en slektning. Hun har fulgt meg tett i hele sorgprosessen. Sammen med henne trenger jeg ikke å bli redd for å gråte. Hun var også en av de første som fikk vite om forholdet til kjæresten da vi nylig hadde blitt sammen.

 

For noen dager siden vasket jeg et pledd som hadde tilhørt kjæresten. Jeg hadde beholdt pleddet uvasket for å kunne kjenne lukten av han og tenke på at dette pleddet hadde han båret inn til kroppen. Det var som litt av han hang igjen. Pleddet pleide å ligge i senga mi ved siden av puta. Nå var det på tide å gå videre og vaske pleddet. På nytt ga jeg slipp på liten bit av han ,og gikk enda et bittelite skritt på veien videre uten han.

 

Det er best å gi slipp og ikke tviholde på alt som har vært. Jeg husker da min pappa døde for litt over fire år siden, gikk mamma straks i gang med å rydde i sakene hans. For henne var det en del av sorgarbeidet. Jeg vil ikke lage et museum over livet til kjæresten. Før eller siden må jeg prøve å leve et mest mulig normalt liv. Samtidig er det best å ta små skritt om gangen. Da føles det mindre vondt.

 

Egentlig så liker jeg ikke å gå inn på denne tråden, fordi det minner meg om en jeg elsket veldig høyt - men måten du skriver på, så klarer jeg ikke å la vær. 

 

Håper du får det fint på tur, kjære deg! Dette fortjener du 

 

Klem tilbake til deg!

 

[Perelandra]

I natt har jeg sovet godt for første gang på lenge! Nettene pleier å være den verste tida på døgnet. Jeg kan føle meg ganske bra hele dagen, men når kvelden og natta kommer blir savnet så mye verre. Jeg gråter ofte etter at jeg har lagt meg.

 

Kanskje dagene fram mot ettårsdagen ikke blir så ille likevel? Jeg kan i alle fall håpe på det, men er forberedt på at det vil endre seg.

[Belsebub]

Har nå lest denne tråden mens jeg har kjempet mot tårene...Håper alt ordner seg for deg.

Alt det du skriver og innlegget om bestemoren får meg til å innse at selv om vår generasjon har mye og er stort sett bekymringsfrie, så har vi også tapt mye i den prosessen.

[Perelandra]

Har nå lest denne tråden mens jeg har kjempet mot tårene...Håper alt ordner seg for deg.

Alt det du skriver og innlegget om bestemoren får meg til å innse at selv om vår generasjon har mye og er stort sett bekymringsfrie, så har vi også tapt mye i den prosessen.

Ja, vi har fjernet oss mye fra døden sammenlignet med mennesker i tidligere generasjoner, og i andre deler av verden. Jeg tror det er med på å gjøre oss mer sårbare når døden rammer oss. Kanskje det også forsterker angsten for egen død? Det føles nesten utenkelig at yngre mennesker kan dø.

 

Når jeg ser tilbake på tida siden kjæresten døde, synes jeg det siste halvåret har gått raskere enn det første. I starten var det så mye som skjedde, og så mange ting som måtte ordnes. Aller først var det begravelsen, og videre måtte vi gå gjennom alle sakene hans. Samtidig måtte jeg lære å leve livet på en ny måte uten han. I løpet av vårhalvåret har jeg blitt litt mer vant med livet alene, selv om det fortsatt er fryktelig vondt.

[Perelandra]

Jeg har en egen kirkegårdspose liggende i bilen. I den har jeg lighter, gravlys i diverse størrelser og fasonger, batteridrevne lys og passende batterier til lysene. Videre har jeg vaser til blomsterbuketter, kniv for å snitte bukettene, hagespade og rake til planting av blomster, og våtservietter for å gjøre hendene reine. Med andre ord, jeg er alltid beredt for besøk på grava!

 

Kjæresten ville sikkert ledd av dette. Han syntes jeg hadde mange rare og merkelige vaner. "Å, du er så sær Perelandra!" kunne han ofte si. "Du er ganske sær du også" kunne jeg svare tilbake. Det endre med at vi ble eninge om at vi var ganske sære begge to, og derfor passet vi også godt sammen.

 

Når jeg besøker hagesentre, eller butikker som Nille og Europris, kjøper jeg nesten alltid med meg noen gravlys. Før allehelgensdag i høst, hadde flere butikker tilbud på gravpynt. Da hamstra jeg lys for lange tider. "Kjekt å ha, du får nok bruk for det en vakker dag".

 

[Perelandra]

Sankthansaften, og samtidig et år siden den siste gangen jeg så han tilsynelatende frisk. På denne dagen i fjor dro jeg på ferie til familien min på Sørlandet. Kjæresten og jeg tok avskjed som så mange ganger tidligere, og var lykkelig uvitende om hva som kom til å skje. Da vi møttes igjen to uker senere, hadde han fått hjerteinfarktet som fikk så fryktelige følger.

[Blablaa]

  Du skriver så fint. Hele tråden fikk meg til tårer, fra begynnelse til nå(jeg er veldig følsom da). Jeg kondolerer så utrolig mye. 

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye. Jeg er glad for at du ikke får refs, men støtte og kondolanse her. Husker da jeg la ut på diskusjon.no om bestefar som døde. Fikk mer refs enn støtte fordi jeg var på nettet en dag etter hans død enn med familien

Anonymous poster hash: 0a2e9...a9a

[Perelandra]

Tusen takk Blablaa og AB#199.

 

 

Kondolerer så mye. Jeg er glad for at du ikke får refs, men støtte og kondolanse her. Husker da jeg la ut på diskusjon.no om bestefar som døde. Fikk mer refs enn støtte fordi jeg var på nettet en dag etter hans død enn med familien

Anonymous poster hash: 0a2e9...a9a

 

 

Jeg har heldigvis bare fått positive tilbakemeldinger i tråden, og via PM.

Leit at du skulle få kritikk for tråden om bestefaren din.