Gå til innhold

Kjæresten min døde i går


Perelandra

Anbefalte innlegg

Kondolere ♡

Leste ett ordtak jeg synes er så vakkert! "Våre kjære forlater oss ikke, de reiser i forveien"

Tusen takk! Det er nettopp det jeg tenker selv. Uten et håp om at kjæresten og jeg skal treffes igjen, hadde sorgen og savnet vært helt uutholdelig.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Fant denne tråden når jeg så signaturen din, vil gi mine dypeste kondolanser, har aldri opplevd å finne kjærlighete selv men kan ikke engang klare å forestille meg hvor fryktelig smertefult det må være å miste den du hadde tenkt å tilbringe resten av livet sammen med ): Eneste jeg har mistet som sto meg veldig nært og jeg var veldig glad i var bestefaren min for 8 år siden som sto meg og alle i familien ganske nært og akkurat det med tristheten og tenke på at du faktisk aldri vil se personen igjen kan jeg kjenne meg igjen i, det er liksom bare så rart og tenke på at personen faktisk er borte vekk for godt ): Måtte han hvile i fred. R.I.P

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Advent og snart jul. Det vekker mye minner.

Kjæresten og jeg pleide alltid å være med når det var tenning av julegata her i byen. Da stod vi ofte helt foran hvor selve tenningen foregikk, og ordføreren erklærte julegata for åpen.

For fire år siden på denne tida, hadde jeg brukket ankelen og kunne ikke gå på seks uker. Kjæresten var likevel fast bestemt på at vi skulle dra på julegateåpninga sammen. Han trilla meg i rullestol gjennom byen i slaps og snøføyke. Han innrømte etterpå at det ble tyngre enn han trodde, men han ville så gjerne at jeg skulle bli med.

Jeg vet ikke om jeg orker å dra i år, men kanske det vil være en fin måte for å minnes han? Hvis jeg får med meg noen, og ikke drar alene, kan det kanskje bli fint? Når jeg tenker på hvor gjerne han ville ha meg med da jeg hadde brukket ankelen, tror jeg det vil være etter hans vilje og ønske at jeg drar.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Advent og snart jul. Det vekker mye minner.

Kjæresten og jeg pleide alltid å være med når det var tenning av julegata her i byen. Da stod vi ofte helt foran hvor selve tenningen foregikk, og ordføreren erklærte julegata for åpen.

For fire år siden på denne tida, hadde jeg brukket ankelen og kunne ikke gå på seks uker. Kjæresten var likevel fast bestemt på at vi skulle dra på julegateåpninga sammen. Han trilla meg i rullestol gjennom byen i slaps og snøføyke. Han innrømte etterpå at det ble tyngre enn han trodde, men han ville så gjerne at jeg skulle bli med.

Jeg vet ikke om jeg orker å dra i år, men kanske det vil være en fin måte for å minnes han? Hvis jeg får med meg noen, og ikke drar alene, kan det kanskje bli fint? Når jeg tenker på hvor gjerne han ville ha meg med da jeg hadde brukket ankelen, tror jeg det vil være etter hans vilje og ønske at jeg drar.

Jeg ville nok dratt, så lenge du også har lyst selv og ikke "bare" gjør det for å minnes han. De elskverdige som har gått bort vil jo at man skal komme videre i livet og ikke sørge alt for mye :)

Vi minnes våre slik at vi stadig minnes på at verden går videre uansett hva man tenker om det - hvertfall til neste store asteroidenedslag....

Anonymous poster hash: 75ca5...164

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Advent og snart jul. Det vekker mye minner.

Kjæresten og jeg pleide alltid å være med når det var tenning av julegata her i byen. Da stod vi ofte helt foran hvor selve tenningen foregikk, og ordføreren erklærte julegata for åpen.

For fire år siden på denne tida, hadde jeg brukket ankelen og kunne ikke gå på seks uker. Kjæresten var likevel fast bestemt på at vi skulle dra på julegateåpninga sammen. Han trilla meg i rullestol gjennom byen i slaps og snøføyke. Han innrømte etterpå at det ble tyngre enn han trodde, men han ville så gjerne at jeg skulle bli med.

Jeg vet ikke om jeg orker å dra i år, men kanske det vil være en fin måte for å minnes han? Hvis jeg får med meg noen, og ikke drar alene, kan det kanskje bli fint? Når jeg tenker på hvor gjerne han ville ha meg med da jeg hadde brukket ankelen, tror jeg det vil være etter hans vilje og ønske at jeg drar.

Kanskje det er nå det er din tur til å ta med deg han? I minnene, tankene og i hjertet ditt..

Dette var en trist tråd å lese Perelandra. Heldigvis så dør aldri minnene ut, men uansett så må det være ubeskrivelig grusomt å miste sin kjærlighet.

Kondolerer så mye!

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kanskje det er nå det er din tur til å ta med deg han? I minnene, tankene og i hjertet ditt..

Dette var en trist tråd å lese Perelandra. Heldigvis så dør aldri minnene ut, men uansett så må det være ubeskrivelig grusomt å miste sin kjærlighet.

Kondolerer så mye!

Tusen takk for gode ord! :blomst:

Jeg har tenkt litt på det samme selv, nå er det han som er med meg.

Jeg ville nok dratt, så lenge du også har lyst selv og ikke "bare" gjør det for å minnes han. De elskverdige som har gått bort vil jo at man skal komme videre i livet og ikke sørge alt for mye :)

Vi minnes våre slik at vi stadig minnes på at verden går videre uansett hva man tenker om det - hvertfall til neste store asteroidenedslag....

Anonymous poster hash: 75ca5...164

Ja, jeg tror absolutt det er etter hans ønske at jeg komme videre og ikke la sorgen knekke meg.

Noen ganger kan det være fint å gjøre ting som får fram følelser og kjennes vondt i øyeblikket. Det kan lette på trykket og gjøre at jeg kjenner meg bedre etterpå. Men jeg må ikke nødvendigvis gjøre alt som føles vondt for å komme videre.

Kondolerer :blomst:

Tusen takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg sittet inne og grått store deler av dagen, så det er på tide å komme meg ut litt. Det pleier å hjelpe. Fram med pudder og sminke for å kamuflere de forgråtte øynene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver så jordnært og vakkert om et så vanskelig tema som døden!

Det er veldig godt å lese dine tanker om døden, og jeg sender deg masse gode tanker!

En vakker tråd om et trist emne :klem:



Anonymous poster hash: 82690...cb2
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver så jordnært og vakkert om et så vanskelig tema som døden!

Det er veldig godt å lese dine tanker om døden, og jeg sender deg masse gode tanker!

En vakker tråd om et trist emne :klem:

Anonymous poster hash: 82690...cb2

Tusen takk for det! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for gode ord! :blomst:

Jeg har tenkt litt på det samme selv, nå er det han som er med meg.

Du vet best selv hva som føles riktig for deg. Og om du ikke er klar for det i år, så kommer det (utrolig nok!) en jul neste år også. Så det er jo ikke "nå eller aldri" og eventuelt angre på valget man tok, for det blir aldri for sent å ta han med på en juleåpning :)

Jeg er enig med anonym bruker over her som sier du skriver så godt om et så leit tema. Det er et vanvittig følelsesladd tema, men alikevell så vanskelig å sette ord på uten å gjenta seg selv synes jeg. Men det fikser du!

Du trenger ikke å svare om du ikke vil såklart, men føler du på en måte at denne tråden/"dagboka" hjelper deg på noen måte å takle eller bearbeide sorgen på?

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du trenger ikke å svare om du ikke vil såklart, men føler du på en måte at denne tråden/"dagboka" hjelper deg på noen måte å takle eller bearbeide sorgen på?

Jeg kan gjerne svare! Ja, jeg synes det er godt å skrive ned tanker og hendelser etter at kjæresten døde. På sikt tror jeg det kan være en fin måte for å bearbeide sorgen. Det får meg til å sette ord på hva jeg opplever. Jeg setter også veldig pris på de tilbakemeldingene jeg får fra dere på KG. Selv om de kommer fra folk jeg ikke kjenner personlig, er jo sorg og savn grunnlegende menneskelige følelser alle kan kjenne seg igjen i.

Tråden har blitt som ei dagbok. Nå som det har det gått over fire måneder siden han døde, er det litt rart å lese hva jeg skrev de aller første dagene. Selv om det går mye opp og ned for meg, så har det alt i alt blitt noe bedre. Jeg vil at følelsene ikke skal være like intenst vonde, samtidig vil jeg ikke at han skal bli fjernere i tankene mine.

Men det trenger vel ikke være noen motsetning? Kanskje tvert imot, det er lettere å minnes han når det ikke er like smertefullt? Noen ganger føles han så utolig nær. Det er spesielt når jeg tenker på morsomme ting han pleide å gjøre eller si. Da er det som om han står rett ved meg og jeg skal til å snu meg mot han for å svare.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for godt svar :klemmer: Svaret du ga var noe ala det jeg tenkte meg. Har god erfaring med det selv. Jeg er så nyskjerrig av meg jeg, så jeg håper at du sier ifra om du synes jeg skal slutte å stille disse spørsmålene til deg. Jeg lurer på om du har tenkt noe på livet ditt fremover, om du tror du kan finne kjærleiken igjen?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for godt svar :klemmer: Svaret du ga var noe ala det jeg tenkte meg. Har god erfaring med det selv. Jeg er så nyskjerrig av meg jeg, så jeg håper at du sier ifra om du synes jeg skal slutte å stille disse spørsmålene til deg. Jeg lurer på om du har tenkt noe på livet ditt fremover, om du tror du kan finne kjærleiken igjen?

Du kan gjerne spørre, så skal jeg heller si i fra hvis det er noe jeg ikke vil svare på. Eventuelt kan vi diskutere via PM.

Når det gjelder framtida, har jeg foreløpig ikke tenkt så mye på hva jeg skal gjøre videre. Det har vært best å ta en dag om gangen, og prøve å fylle dagene med gode opplevelser. Jeg synes det er vanskelig å tenke lengre framover, da ender det ofte med at jeg bare graver med dypere ned i sorgen.

Flere har spurt meg om jeg kommer til å flytte nå som kjæresten er borte. Rent praktisk er det lite som binder meg til stedet hvor jeg bor nå. Familien min bor på en annen kant av landet, og jeg er ikke i arbeid. Jeg flyttet hit for åtte år siden fordi jeg gikk på attføring, og skulle ta en ny utdannelse. Da kjente jeg ingen her. Jeg tror likevel ikke det er aktuelt å flytte, i alle fall ikke på lenge. Her har jeg venner, og ikke minst familien hans. Det betyr mye for meg å beholde kontakten med dem. Å flytte tilbake til steder jeg har bodd tidligere vil aldri bli det samme som før jeg flyttet.

Når det gjelder å finne kjærligheten på nytt er jeg ganske delt. På den ene sida orker jeg ikke tanken på å skulle forelske meg på nytt, og innvolvere meg med et nytt menneske. På den andre sida synes jeg det virker trist å leve resten av livet aleine. Hvis jeg får leve like lenge som mange av slektningene mine har gjort, har jeg levd bare halve livet til nå. På lang sikt tror jeg det kan være fint å finne en ny kjæreste. I så fall er det viktig at en ny mann ikke blir erstatning for han som er død.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan gjerne spørre, så skal jeg heller si i fra hvis det er noe jeg ikke vil svare på. Eventuelt kan vi diskutere via PM.

Når det gjelder framtida, har jeg foreløpig ikke tenkt så mye på hva jeg skal gjøre videre. Det har vært best å ta en dag om gangen, og prøve å fylle dagene med gode opplevelser. Jeg synes det er vanskelig å tenke lengre framover, da ender det ofte med at jeg bare graver med dypere ned i sorgen.

Flere har spurt meg om jeg kommer til å flytte nå som kjæresten er borte. Rent praktisk er det lite som binder meg til stedet hvor jeg bor nå. Familien min bor på en annen kant av landet, og jeg er ikke i arbeid. Jeg flyttet hit for åtte år siden fordi jeg gikk på attføring, og skulle ta en ny utdannelse. Da kjente jeg ingen her. Jeg tror likevel ikke det er aktuelt å flytte, i alle fall ikke på lenge. Her har jeg venner, og ikke minst familien hans. Det betyr mye for meg å beholde kontakten med dem. Å flytte tilbake til steder jeg har bodd tidligere vil aldri bli det samme som før jeg flyttet.

Når det gjelder å finne kjærligheten på nytt er jeg ganske delt. På den ene sida orker jeg ikke tanken på å skulle forelske meg på nytt, og innvolvere meg med et nytt menneske. På den andre sida synes jeg det virker trist å leve resten av livet aleine. Hvis jeg får leve like lenge som mange av slektningene mine har gjort, har jeg levd bare halve livet til nå. På lang sikt tror jeg det kan være fint å finne en ny kjæreste. I så fall er det viktig at en ny mann ikke blir erstatning for han som er død.

Så fint at du har kontakt med familien hans! Da høres det ut som at du har noen å komme til uansett når du trenger det.. Og de trenger helt sikkert deg å prate med og sørge sammen med også!

Skjønner godt at det er vanskelig å tenke på fremtiden. Men det betyr sikkert en hel del for han at du er lykkelig?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Ja, det betyr mye for meg å beholde kontakten med familien til kjæresten, og jeg tror gleden er er gjensidig. Jeg er ganske ofte sammen med foreldrene hans. Når jeg føler meg aleine, og savnet er ekstra sterkt, er det godt å kunne dra på besøk til dem. Vi trenger ikke nødvendigvis snakke om sorgen hele tida, det kan også være greit å bare se på TV eller se en film sammen. I dag besøkte jeg grava sammen med moren hans. Vanligvis besøker vi grava hver for oss, men det kan være fint å dra sammen også.

Jeg dro på julegateåpninga. Tidligere på dagen snakket jeg med ei venninne om at jeg hadde lyst til å dra, men var usikker på om jeg klarte det. Vi lagde en åpen avtale om at vi kunne møtes hvis jeg følte for det, og i siste liten bestremte jeg meg for å dra. I bilen på vei til bysentrum gråt jeg i strie strømmer, men da jeg kom ut, kjentes det bare godt å være der.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ny dag og solskinn ute! Jeg føler meg litt bedre i dag enn de siste dagene.

I helga har jeg grått mye. Tanken på advent og jul uten han var veldig vond. Mange som har mistet noen sier at høytider og merkedager gjør savnet verre, og at det er ekstra ille når det skjer for første gang siden dødsfallet. I tillegg har jeg vært fryktelig forkjøla hele uka, og det gjør ikke akkurat sorgen bedre. Jeg har hostet mye, særlig om nettene og holdt meg inne det meste av tida. Lite søvn og lite sosial kontakt er ikke bra for sorgarbeidet.

Det var fint å være på julegateåpninga i går. Jeg hadde en sterk følelse av at han var med meg. Kanskje det først og fremst var fordi minnene om han ble så levende og sterke? Eller kanskje han faktisk kunne se meg, hvem vet? Som kristen tror jeg på et liv etter døden og at min kjære ikke er borte for alltid. Hva dette livet innebærer tror jeg ikke vi jordiske mennesker kan forstå. Jeg vil gjerne tro at han kan se meg og at han venter på meg. For meg er det i alle fall en god tanke enten det er riktig eller ikke.

Takk til dere som mener jeg skriver godt om døden. Jeg har ikke tenkt på det slik, men det er flott om mine tanker og erfaringer kan gi trøst til andre også. Generelt er jeg ikke redd for å snakke om døden, det har aldri vært noe tabu for meg. Det er mye annet som er langt vanskeligere å snakke om. For meg er det ofte lettere å snakke om dypere tema enn dagligdags småprat. Noe av det verste er faktisk når folk spør hva jeg driver med. Jeg har ikke vært i arbeid på flere år og føler mye skam på grunn av det. All kritikken mot folk som mottar støtte fra NAV gjør at jeg trekker meg unna folk.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å høre. Ønsker deg alt godt i fremtiden.



Anonymous poster hash: 0988b...0a9
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å høre. Ønsker deg alt godt i fremtiden.

Anonymous poster hash: 0988b...0a9

Tusen takk!

Nå har adventspynten kommet på plass. Jeg har hengt opp stjerne i vinduet, satt stake i vinduskarmen,og ved siden av den står stor nisse som holder et par ski i handa. Alle tre tingene har forbindelse til kjæresten. Stjerna fant vi sammen på et loppemarked, nissen og adventstaken har jeg fått av han. I tillegg har jeg satt fram mange glass og holdere for telys.

Jeg husker spesielt da jeg fikk nissen. Det var den vinteren jeg hadde brukket ankelen og brukte rullestol. Kjæresten hadde på forhånd sett en nisse som han mente ville passe hos meg, og ville gjerne gi meg den. Han trillet meg i rullestol inn i butikken og fant nissen. På den tida bodde jeg på en liten studenthybel med lite plass til pynt. Han syntes det så ganske kjedelig ut uten noe ordentlig julepynt.

Jeg har over hodet ikke hatt lyst til å pynte i år. Hvorfor skal jeg gidde å pynte når han jeg elsker er død? Hvorfor skal jeg gjøre det når jeg er alene det meste av tida likevel? Men kanskje det er nettopp nå jeg trenger det aller mest? Og er det ikke en fin måte å hedre minnet hans på å bruke ting jeg har fått fra han? Det ble faktisk ganske koselig. Lyset fra staken, stjerna og telys gir en annerledes stemning i leiligheten som igjen gir meg en indre ro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...