Kjæresten min døde i går

[Ayesh]

Jeg kondolerer.

[Perelandra]

Jeg kondolerer.

Takk Ayesh!

De to siste dagene har vært tunge. Halvårsdagen siden han døde har satt i gang mange tanker og minner. Plutselig er det som om alt rundt meg minner om kjæresten. Enten jeg er ute eller hjemme, støter jeg på ting som minner om han. For eksempel skulle jeg ut og handle mat i går, men måtte snu da jeg kom inn i butikken fordi jeg tenkte på alle gangene vi var her sammen. Vel hjemme igjen slo jeg på radioen og hørte en sang med et av favorittbandene hans.

Jeg har også slitt med å få sove. Både sist natt og forrige natt lå jeg våken i mange timer. Det blir fort en ond sirkel. Hvis jeg blir liggende våken, kommer de vonde tankene, og det igjen gjør at jeg ikke klarer å sovne. Jeg har sovepiller, men prøver å bruke dem mist mulig. Pillene kan likevel være til god hjelp når søvnløsheten blir ekstra ille. En halv Immovane gjør at jeg sovner lettere, og det igjen gjør at kan våkne uthvilt neste dag. Det endte med at jeg tok sovemedisin i natt, og følte meg også mye bedre på morgenen enn de to foregående dagene. Forhåpentligvis får jeg en bedre dag enn i går og forgårs. Det føles i alle fall slik nå.

[wintergirl]

En klem for dagen fra meg. Håper du får en bedre dag i dag. Det går vel som du sier i berg og dalbane og en sorgprosses tar gjerne sin tid. Godt at du også har gode mennesker rundt deg, du er en enorm støtte for hans familie og.

[Perelandra]

En klem for dagen fra meg. Håper du får en bedre dag i dag. Det går vel som du sier i berg og dalbane og en sorgprosses tar gjerne sin tid. Godt at du også har gode mennesker rundt deg, du er en enorm støtte for hans familie og.

Tusen takk kjære Wintergirl!

Jeg tror denne dagen er litt bedre selv om det har kommet noen tårer også i dag.

Det beste er å ikke bli sittende for mye i ro og gruble. Smerten blir mindre hvis jeg har noe som kan avlede de verste tankene. Jeg har god hjelp i å høre på musikk, radio eller lydbøker. Det holder tankene aktive med noe annet et sorgen og savnet. Med lyd på øret blir det også lettere å komme meg ut av huset, enten det er for å gå tur eller for å handle.

[Kragebein]

Jeg har lest denne tråden en stund nå, og det gjør så fryktelig vondt hver gang. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det føles, men jeg synes du håndterer det på en veldig fin måte. Du viser virkelig hvor glad du er i ham og hvor mye du bryr deg.

[wintergirl]

Tusen takk kjære Wintergirl!

Jeg tror denne dagen er litt bedre selv om det har kommet noen tårer også i dag.

Det beste er å ikke bli sittende for mye i ro og gruble. Smerten blir mindre hvis jeg har noe som kan avlede de verste tankene. Jeg har god hjelp i å høre på musikk, radio eller lydbøker. Det holder tankene aktive med noe annet et sorgen og savnet. Med lyd på øret blir det også lettere å komme meg ut av huset, enten det er for å gå tur eller for å handle.

Sant at det å gjøre noe er det beste i en sorg Det er god lesning og trøst at dere har/hadde Jesus i deres liv Tror også på Han.

[Meline37]

Kondulerer så mye. Tenk på at han vil alltid leve i ditt hjerte. Han vil leve igjennom det og. Ta vare på alle minnene, og la de leve. Det sa min bestemor til meg før hun døde. Hun ba meg la henne få leve gjennom meg, og minnene. Det gjør hun!

[Gjest HarryDotter]

Takk Ayesh!

De to siste dagene har vært tunge. Halvårsdagen siden han døde har satt i gang mange tanker og minner. Plutselig er det som om alt rundt meg minner om kjæresten. Enten jeg er ute eller hjemme, støter jeg på ting som minner om han. For eksempel skulle jeg ut og handle mat i går, men måtte snu da jeg kom inn i butikken fordi jeg tenkte på alle gangene vi var her sammen. Vel hjemme igjen slo jeg på radioen og hørte en sang med et av favorittbandene hans.

Jeg har også slitt med å få sove. Både sist natt og forrige natt lå jeg våken i mange timer. Det blir fort en ond sirkel. Hvis jeg blir liggende våken, kommer de vonde tankene, og det igjen gjør at jeg ikke klarer å sovne. Jeg har sovepiller, men prøver å bruke dem mist mulig. Pillene kan likevel være til god hjelp når søvnløsheten blir ekstra ille. En halv Immovane gjør at jeg sovner lettere, og det igjen gjør at kan våkne uthvilt neste dag. Det endte med at jeg tok sovemedisin i natt, og følte meg også mye bedre på morgenen enn de to foregående dagene. Forhåpentligvis får jeg en bedre dag enn i går og forgårs. Det føles i alle fall slik nå.

Er så vondt å lese her og liksom ikke kunne hjelpe til på noe vis. Men jeg kan trøste deg med at med tiden vil den vondeste sorgen og den håpløse tærende følsen av savn gå over til gode minner og en utrolig glede over det du fikk sammen med ham. Istedet for at man stopper opp og blir trist og lei seg, vil du forsvinne litt i tanker og ha et lite godt smil om munnen over minnene. Det kan jeg garantere.

Savnet og tankene på ham vil alltid være der...men ikke slik som den føles nå så kort etter bortgangen hans. ....bare tenk på hvor bra dere hadde det sammen og den tiden dere fikk. Så vil søvnen og allt ordne seg etterhvert. Stol på det. Det har iallefall jeg erfart med de nærmeste som jeg har mistet.

Ønsker deg lykke til og allt det beste

[mushroom1]

Kondolerer så mye :'(

[Perelandra]

Jeg har lest denne tråden en stund nå, og det gjør så fryktelig vondt hver gang. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det føles, men jeg synes du håndterer det på en veldig fin måte. Du viser virkelig hvor glad du er i ham og hvor mye du bryr deg.

Takk Kragebein! Ja, jeg var veldig glad i han. Som nevnt i et annet innlegg, ble han mobbet ganske mye i oppveksten. Det var derfor ekstra viktig for meg å vise at jeg elsket han og at han skulle forstå hvor verdifull han var. Det er godt å vite i ettertid at jeg var med på å gi han et bedre liv de årene vi hadde sammen.

Sant at det å gjøre noe er det beste i en sorg Det er god lesning og trøst at dere har/hadde Jesus i deres liv Tror også på Han.

Det en stor trøst for meg i sorgen at vi begge delte troen på Jesus. Håpet om at jeg skal møte han igjen har vært med på å gjøre de tunge dagene mye lettere å bære.

Kondulerer så mye. Tenk på at han vil alltid leve i ditt hjerte. Han vil leve igjennom det og. Ta vare på alle minnene, og la de leve. Det sa min bestemor til meg før hun døde. Hun ba meg la henne få leve gjennom meg, og minnene. Det gjør hun!

Takk Meline37! Fint å lese det du skriver om din bestemor. Jeg prøver også å la han få leve i minnene mine. Ganske ofte tenker jeg "hva ville han ha sagt eller gjort hvis han var her nå?"

Er så vondt å lese her og liksom ikke kunne hjelpe til på noe vis. Men jeg kan trøste deg med at med tiden vil den vondeste sorgen og den håpløse tærende følsen av savn gå over til gode minner og en utrolig glede over det du fikk sammen med ham. Istedet for at man stopper opp og blir trist og lei seg, vil du forsvinne litt i tanker og ha et lite godt smil om munnen over minnene. Det kan jeg garantere.

Savnet og tankene på ham vil alltid være der...men ikke slik som den føles nå så kort etter bortgangen hans. ....bare tenk på hvor bra dere hadde det sammen og den tiden dere fikk. Så vil søvnen og allt ordne seg etterhvert. Stol på det. Det har iallefall jeg erfart med de nærmeste som jeg har mistet.

Ønsker deg lykke til og allt det beste

Tusen takk for gode og trøstende ord HarryDotter!

Jeg er sikker på det vil bli bedre etterhvert. Alle jeg har snakket med som har mistet en nær person, sier at sorgen blir bedre med tida. Det kan føles helt uutholdelig i starten, men før eller siden vil det bli bedre.

Min pappa døde for fire år siden, og følelsene mine for han er omtrent som du beskriver. Minnet om han er mest preget av vemod og takknemlighet, og det gjør sjeldent ordentlig vondt. Det hender jeg gråter en skvett i blant når jeg tenker på pappa, men mye oftere må jeg smile eller le når jeg tenker på han. Hvis jeg gråter over pappa er det heller fordi noe vekker sterke minner enn at jeg direkte sørger.

Kondolerer så mye :'(

Takk for det mushroom1!

[AnonymBruker]

Ja min bestemor snakket mye om det egentlig lenge før sin død men også helt på slutten. Hun sa at hun ville bli husket. Og ja jeg tenker på henne hver eneste dag tror jeg. Hun lever på en måte ennå. Ser jeg bussen som går til der hun bodde så tenker jeg på henne og minnes. Ser jeg favoritt shopping og kafe stedene hennes så tenker jeg også på henne. Litt vondt og sårt er det fordi savnet er høyt men godt også for jeg vet at hun ville sette pris på at hun lever i meg for alltid.

Anonymous poster hash: 8c856...683

[Meline37]

Var meg som skrev det over om bestemor

[Perelandra]

Ja min bestemor snakket mye om det egentlig lenge før sin død men også helt på slutten. Hun sa at hun ville bli husket. Og ja jeg tenker på henne hver eneste dag tror jeg. Hun lever på en måte ennå. Ser jeg bussen som går til der hun bodde så tenker jeg på henne og minnes. Ser jeg favoritt shopping og kafe stedene hennes så tenker jeg også på henne. Litt vondt og sårt er det fordi savnet er høyt men godt også for jeg vet at hun ville sette pris på at hun lever i meg for alltid.

Anonymous poster hash: 8c856...683

Det høres ut som du minnes din bestemor på en fin måte.

[Perelandra]

De siste ukene har det gått litt bedre igjen. Halvårsdagene for dødsdagen og begravelsen satte i gang sterke følelser, men heldigvis har den verste smerten roet seg igjen. Savnet er der jo uansett, men heldigvis er ikke alle dagene like ille.

Det største problemet for tida, er at jeg sliter med å sove. Jeg hadde perioder med søvnvansker også før han døde, men det ble mye verre etter han ble borte. Når jeg ikke får sove, kommer savnet og de vonde tankene lettere, og det gjør igjen at det blir vanskeligere å sovne. Jeg har sovetabletter, men prøver å ikke bruke dem for ofte. Det beste er å legge meg når jeg er ordentlig trøtt. Hvis jeg legger meg tidlig blir jeg ofte liggende våken i flere timer. Det kan også skje at jeg sovnet fort, men våkner igjen etter to-tre timer og blir liggende våken til morgenen.

I dag er det valentinsdag. Jeg har ikke noe spesielt forhold til den dagen, og det hadde heller ikke kjæresten. Vi hadde våre egne dager som vi feiret, blant annet årsdagen for da vi ble sammen. Likevel blir det en litt spesiell dag i dag. Jeg kan jo ikke unngå å legge merke til all reklamen for gaver man skal gi til sin kjære, og aviser og blader er fulle av stoff om parforhold og samliv. Alt dette minner meg på at jeg ikke har noen kjæreste lengre for han jeg elsket er død og borte. Dagen er kanskje også sår for dem som har opplevd et vondt samlivsbrudd?

[Strikkemamma]

Klem til deg!

[AnonymBruker]

Sender en varm klem til deg!

Anonymous poster hash: 90a7a...9da

[Perelandra]

Klem til deg!

Sender en varm klem til deg!

Anonymous poster hash: 90a7a...9da

Tusen takk begge to!

[Gjest Blixen]

En god klem til deg, Perelandra. Du skriver så åpent og fint om det å miste noen.

Jeg har vært gjennom det samme selv da jeg mistet mannen i mitt liv, han var mitt livs store kjærlighet, min beste venn og en kjær far for våre barn.

Det å miste sin livsledsager er forferdelig tungt. Det er som en stor del av meg ble borte med ham. En stund ønsket jeg bare å dø selv for jeg så ikke noe lyspunkt, alt var meningsløst.

Livet blir aldri mer som før, det har jeg innsett og såvidt klart å forsone meg med. Jeg har måttet skape meg et nytt liv og en ny måte å tenke på. Det er ikke lenger oss, det er bare meg. Jeg fant masse trøst i å lese boken "Sorg og lidenskap" av Nina Karin Monsen. Hun skriver så utrolig ærlig om sorgen ved å miste sin ektefelle. En flott bok som jeg ofte leser litt i. Det er en trøst å høre andre fortelle om sine erfaringer med det å miste sin ektefelle.

Samtaler med familie og venner, trening, gåturer, håndarbeid, filmer, musikk og jobben min har hjulpet meg på bena igjen etter tapet av ham. Det viktigste er å ikke bure seg inne og bli folkesky - noe som er lett gjort når man havner i en krise som dette.

[Tibbie]

Jeg blir rørt av å lese tråden din, Perelandra. Jeg tenker bare hvor heldig han var som hadde en kjæreste som deg da han sovnet inn. Du gjorde nok hele prosessen mer behagelig og mindre skummel for han, og det var han nok svært takknemmelig for. Finnes det bedre måter å dø på?

Det virker som om du har kontroll over sorgen, og det er jeg glad for å lese. Håper det blir lettere for deg med tiden.

Kanskje du kan markere valentinsdagen ved å gå med blomster på grava hans (om han har en)?

[Perelandra]

En god klem til deg, Perelandra. Du skriver så åpent og fint om det å miste noen.

Jeg har vært gjennom det samme selv da jeg mistet mannen i mitt liv, han var mitt livs store kjærlighet, min beste venn og en kjær far for våre barn.

Det å miste sin livsledsager er forferdelig tungt. Det er som en stor del av meg ble borte med ham. En stund ønsket jeg bare å dø selv for jeg så ikke noe lyspunkt, alt var meningsløst.

Livet blir aldri mer som før, det har jeg innsett og såvidt klart å forsone meg med. Jeg har måttet skape meg et nytt liv og en ny måte å tenke på. Det er ikke lenger oss, det er bare meg. Jeg fant masse trøst i å lese boken "Sorg og lidenskap" av Nina Karin Monsen. Hun skriver så utrolig ærlig om sorgen ved å miste sin ektefelle. En flott bok som jeg ofte leser litt i. Det er en trøst å høre andre fortelle om sine erfaringer med det å miste sin ektefelle.

Samtaler med familie og venner, trening, gåturer, håndarbeid, filmer, musikk og jobben min har hjulpet meg på bena igjen etter tapet av ham. Det viktigste er å ikke bure seg inne og bli folkesky - noe som er lett gjort når man havner i en krise som dette.

Takk, og klem til deg også som har mistet mannen din

Jeg kjenner igjen følelsen av at alt er meningsløst. Hva er vitsen med å leve videre når han jeg elsker er død og borte? Denne tanken dukker opp innimellom, men heldigvis varer det ikke så lenge. Jeg har ikke noe virkelig ønske om å dø, og jeg vet at smerten blir mindre med tida.

Den beste medisinen er å fylle dagene med gode opplevelser, både gjennom hobbyer og aktiviteter, og sammen med andre mennesker. Jeg bor alene og jobber ikke, så jeg må passe på at jeg ikke blir sittende for mye inne alene.

Takk for tipset om boka!

Jeg blir rørt av å lese tråden din, Perelandra. Jeg tenker bare hvor heldig han var som hadde en kjæreste som deg da han sovnet inn. Du gjorde nok hele prosessen mer behagelig og mindre skummel for han, og det var han nok svært takknemmelig for. Finnes det bedre måter å dø på?

Det virker som om du har kontroll over sorgen, og det er jeg glad for å lese. Håper det blir lettere for deg med tiden.

Kanskje du kan markere valentinsdagen ved å gå med blomster på grava hans (om han har en)?

Takk Tibbie!

Ja, det er god trøst for meg at jeg fikk være hos han den aller siste tida, og holdt han i handa da han døde. Det ville vært mye verre om han omkom brått i ei ulykke og jeg ikke fikk tatt avskjed. Jeg vet jo ikke om han merket at jeg var der, men jeg velger å tro at han gjorde det, og håper han ikke hadde for mye vondt.

Jeg fikk ikke besøkt grava på valentinsdagen fordi jeg var på besøk hos min mamma den dagen, men jeg besøker grava ofte ellers. De siste ukene har det vært mye snø på kirkegården hvor han ligger, og en kveld lagde jeg snølykt på grava.