Kjæresten min døde i går

[minister-mio]

Vei de to dårlige tilbakemeldingene opp mot alle de gode.

det er leit det gikk innpå deg og jeg savnet aktivitet i tråden her. Jeg skjønner hvorfor nå, men hev deg over det, vi er mange som heier på deg @Perelandra

[Gjest incognita]

11 timer siden, Perelandra skrev:

Hvor lenge er det greit å sørge? Noen måneder, et år, to år eller enda lengre? Hvor går grensen mellom sunn sorgprosess og usunn dyrking av sorgen? Skal jeg bare stenge døra og kaste nøkkelen til rommet inni meg som har tilhørt kjæresten?

- og er det feil å fortsatt skrive og holde liv i tråden så lenge etter han døde?

Jeg leser tråden din i blant for å gi meg selv en påminnelse om hvor utrolig heldig jeg er, og at jeg må huske å ikke ta det for gitt. 

Jeg synes du skal fortsette å skrive så lenge du selv føler det gir deg noe. Det er bare du som erfarer akkurat din sorg, og ingenting er rett eller galt. 

Det er også helt frivillig å lese tråder her inne. 

 

[AnonymBruker]

Kjæresten min døde 15.mai 2015. Det føles uendelig lenge siden, samtidig som at det kjennes ut som at det var i går. Jeg sørger fortsatt og kommer nok til å gjøre det resten av livet, dog i litt mindre skala enn akkurat nu.

Jeg føler selv at jeg fungerer ganske godt i hverdagen. Jeg er sosial og gjør ting.. Men om jeg ikke er innom graven hans hver dag, så får jeg dårlig samvittighet og blir rastløs inni meg.  Så jeg fungerer kanskje ikke så godt likevel... Har du noengang følt det slik? Dårlig samvittighet om du ikke besøker graven... 

Anonymkode: 93641...7d2

[bailey]

14 timer siden, Perelandra skrev:

Hvor lenge er det greit å sørge? Noen måneder, et år, to år eller enda lengre? Hvor går grensen mellom sunn sorgprosess og usunn dyrking av sorgen? Skal jeg bare stenge døra og kaste nøkkelen til rommet inni meg som har tilhørt kjæresten?

- og er det feil å fortsatt skrive og holde liv i tråden så lenge etter han døde?

Jeg kjenner ikke til historien din og har kun lest noen sider i tråden din nå, men jeg synes du skal fortsette å skrive her inne så lenge du måtte ønske. Det må være godt å ha et sted å få ut tanker og følelser, noe man ikke nødvendigvis føler er passende å fortelle venner og familie. Man blir litt fort ensom i sorgen, livene fortsetter til de fleste og selv med god støtte fra familie og venner så vil man ha øyeblikk, dager og perioder som er tøffere enn andre. Da er kanskje denne tråden god å ha 

 

[Perelandra]

Takk alle dere flotte KG-folk!

Jeg kommer til å forsette å holde tråden aktiv så lenge jeg føler for deg selv. Det kan godt hende jeg tar en pause inni mellom, det har jeg gjort flere ganger. I perioder har det vært helt kul umulig å skrive. Selv om jeg har visst nøyaktig hva jeg ville skrive, har det vært som om fingrene ikke vil adlyde meg. Nå som sorgen er litt mer på avstand, er det også lettere å skrive om tema som har vært for sårt tidligere. Kanskje jeg en dag finner ut at jeg vil avslutte tråden, men foreløpig er jeg ikke der enda.

 

[Perelandra]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjæresten min døde 15.mai 2015. Det føles uendelig lenge siden, samtidig som at det kjennes ut som at det var i går. Jeg sørger fortsatt og kommer nok til å gjøre det resten av livet, dog i litt mindre skala enn akkurat nu.

Jeg føler selv at jeg fungerer ganske godt i hverdagen. Jeg er sosial og gjør ting.. Men om jeg ikke er innom graven hans hver dag, så får jeg dårlig samvittighet og blir rastløs inni meg.  Så jeg fungerer kanskje ikke så godt likevel... Har du noengang følt det slik? Dårlig samvittighet om du ikke besøker graven... 

Anonymkode: 93641...7d2

Det er sjeldent jeg føler dårlig samvittighet hvis jeg ikke har besøkt grava på ei stund, men det skjer av og til hvis jeg har vært bortreist, og ikke fått stelt den ordentlig. Særlig i ferier og høytider hvor jeg gjerne vil at grava skal være fin.

Jeg kjenner igjen følelsen av at det på samme tid virker både veldig lenge siden og kort tid siden kjæresten døde. Fra han ble syk, kom på sykehuset, til han døde og fram til begravelsen gikk det ca. tre uker. Fordi det skjedde så mye på kort tid, føltes det nesten som en evighet siden han døde selv når det bare hadde gått noen uker. Samtidig kjentes det jo ut som han var her nettopp, og kunne komme inn av døra igjen når som helst. Fortsatt kan jeg kjenne denne dobbeltheten, men den er ikke like påfallende lengre. Jeg kjenner det mest når jeg opplever "triggere" som brått framkaller sterke minner.

Ser at det nærmer seg et år siden du mistet kjæresten din.Hvordan opplever du det, kommer du til å markere dagen? Ønsker deg alt godt uansett, og flott at du klarer å være sosial og fungerer bra i hverdagen.

[Perelandra]

Våren har kommer for alvor her jeg bor. I går formiddag gjorde moren hans og jeg grava klar for våren. Vi fjernet alle rester av gamle planter som har stått siden i fjor høst, og plantet nye friske stemorsblomster. Det var tydelig at våren hadde kommet til kirkegården. Over alt lyste det i farger fra påskelinjer, krokuser og stemorsblomster.

I går kveld tok jeg en ny tur til kirkegården og grava, denne gangen alene og til fots. Det er ca. 7 km å gå én vei til stedet hvor kjæresten er gravlagt, og jeg gikk begge veiene. Å gå til dit til fots er nesten som en liten pilegrimsvandring. Det setter i gang tankene på en egen måte, særlig på denne tida at året når naturen er i ferd med å våkne opp etter vinteren. Det gjør godt å sette meg på en benk og hvile når jeg er framme, og godt å kunne gå derfra igjen ørlite grann lettere i tankene. Når jeg går til fots til grava får tømt ut sorgen enda mer enn når jeg kjører.

[minister-mio]

[Perelandra]

Den 12.4.2016 at 19.27, minister-mio skrev:

Tusen takk til deg minister-mio!

[Dr. A. Kula]

Hvordan går det med deg @Perelandra?

Jeg savner de fine skriveriene dine i denne tråden. Det hjelper meg i egen sorg å lese dine små hverdagsanekdoter og sinnsstemning. 

Ønsker deg en god sommer

Dr. A. Kula 

[Gjest marizz]

Jeg blir så rørt på en merkelig måte av denne tråden. Pleier vanligvis ikke å bli berørt av slikt på internett, men det er noe med måte du skriver på. Ser det er en stund siden du har oppdatert, men jeg håper det går bra med deg. Jeg er helt sikker på at han er stolt av deg(selvom han ikke er her mer) når han ser hvor sterk, reflektert og så fint du steller med graven. Jeg beundrer deg virkelig hvordan du takler sorgen, og likevel klarer å være så hyggelig her inne! klem til deg<3

[AnonymBruker]

Den 5.4.2016 at 15.46, Perelandra skrev:

Hvor lenge er det greit å sørge? Noen måneder, et år, to år eller enda lengre? Hvor går grensen mellom sunn sorgprosess og usunn dyrking av sorgen? Skal jeg bare stenge døra og kaste nøkkelen til rommet inni meg som har tilhørt kjæresten?

- og er det feil å fortsatt skrive og holde liv i tråden så lenge etter han døde?

Folk sørger forskjellig. Noen sørger hele livet, mens noen kommer over sorgen veldig fort. Dette kan man ikke sette et tall på. Samtidig er jo dette et veldig ømtålig tema, og man vil jo være redd for å såre andre mennesker hvis man sier noe om saken.

Men jeg mener det er veldig viktig å komme seg videre i livet. Å gå gjennom alle fasene i sorgen, slik at sorgen etterhvert går over til savn og videre til gode minner. Å sørge hele livet vil være kvelende, og rett og slett skadelig. Man må passe på at man ikke ender opp med å dyrke sorgen. Som sagt, jeg synes det er vanskelig å finne rette ord, og er livredd for å virke ufølsom her. Men siden du spør, så drister jeg meg til å svare.

Å komme videre i livet, kanskje finne seg en ny livsledsager og stifte familie tror jeg må være den beste medisin, og jeg velger å tro at de som har gått bort hadde ønsket dette også. Jeg vet i allefall om jeg skulle dø, så håper jeg inderlig at han fortsetter å leve. Jeg vet at mange sliter med tanken på å skulle finne seg en ny kjæreste/partner, og mange føler seg rett og slett utro. Det er helt normale tanker, men samtidig er det helt normalt å leve videre i livet.

Ønsker deg all mulig lykke til, og håper du får et rikt liv i fremtiden.

Anonymkode: e2ade...47e

[Perelandra]

Takk! Det rører meg at folk forsatt finner interesse i det jeg skriver, og at dere savner tråden.

Jeg har vært lite aktiv på KG de to siste månedene. Det skyldes blant annet at jeg drevet med nedtrapping av en medisinen (Lamictal), og at jeg har prioritert å bruke tid og krefter andre steder enn nettet. Nedtrappinga har gjort meg veldig surrete og ukonsentrert, og jeg har ikke hatt ro på meg til å skrive noe særlig, hverken i denne tråden eller andre steder. Det går bedre nå, og jeg kjenner både på skrivelyst og KG-abstinenser.

Når det gjelder tapet av kjæresten, går det for det meste ganske bra, skal oppdatere tråden i de kommende dagene.

[Rumle]

Fint å se deg tilbake Perelandra  

[Perelandra]

9 minutter siden, Rumle skrev:

Fint å se deg tilbake Perelandra  

Tusen takk for det Rumle!

[Perelandra]

Så har det gått to år siden kjæresten døde. På denne dagen for to år siden forlot han oss for godt etter få dagers kamp. Både hjernen og hjertet hver for seg så skadd at det ikke var mulig å redde livet hans. Legene gjorde likevel hva de kunne, og jeg er full av takknemlighet overfor personalet på Rikshospitalet.

Det er spesielt å være hos et menneske som dør. Jeg kommer til å huske hendelsen for resten av livet. Minnet om den siste avskjeden er et av de mest verdifulle minnene jeg har. Fryktelig sårt og vondt, men også godt fordi jeg fikk være til stede og ta ordentlig farvel med han.

Jeg kan tydelig se for meg rommet hvor han døde, senga, klokka på veggen, alle skjermene og måleinstrumentene. Det var tydelig på skjermene at det nærmet seg slutten. Jeg kunne se hvordan pulsen ble langsommere og langsommere, og hvordan blodtrykket ble svakere. Stadig pep det i illevarslende alarmer som sykepleieren raskt fjernet. Da det var like før slutten ble alle skjermene slått av. Jeg regner med det var for å skåne oss pårørende for synet av ingen tegn til liv. Klokka halv ett var det slutt.

[rouge noir]

Jeg har lest i tråden din av og på, og føler meg litt som en kikker, så kanskje jeg burde legge igjen noen ord, selv om jeg ikke kjenner deg utenom denne tråden.

 

Håper du kommer gjennom dagen i dag. Takk for at du skriver så fint. Du får meg til å huske på hvor heldig jeg er, selv om jeg har mistet mye.

 

[AnonymBruker]

<3

Anonymkode: ff740...96d

[Dr. A. Kula]

 Til deg @Perelandra på denne spesielle dagen for deg.

Godt å se deg skrive litt igjen. 

Dr. A. Kula

[Rumle]