down syndrom og graviditet

[AnonymBruker]

De er åpne og sprer glede. Jeg er lei av mennesker som alltid skal være sure og ikke gjengjelder smil. Kjenner du noen som har downs syndrom? Tror de fleste skjønner hva jeg mener som gjør det...

Sett litt mye på Tangerudbakken? Det du ser der er de best fungerende, og stort sett på de gode dagene. i virkeligheten har downs en haug med alvorlige følgesykdommer, som feks hjertefeil, og det varierer veldig hvor blide de er, og hvor godt de fungerer.

Jeg mener at alle må ta denne avgjørelsen for sin del, og de som ønsker må selvfølgelig få lov til å beholde, det er en regning vi må ta i et sosialdemokrati. Men jeg synes også det er respektløst å rakke ned på de som tar abort, de kan ha gode grunner for dette, siden det bare er de som kjenner sine ressurser som foreldre, også i forhold til nettverk, økonomi og barn de allerede har.

Anonymous poster hash: 54e38...10c

[Sunshine]

Jeg ville beholdt. Jeg tror på en måte at man ikke får mer enn man kan takle. At var det et liv som ikke ville blitt verdt å leve hadde ikke fosteret vokst fram.

Det var en veldig naiv tankegang. Hadde det ikke vært for dagens vitenskap og utvikling ville mange aldri overlevd. Jeg vet om barn som lever i konstant smertehelvete med kontinuerlige spasmer. Alt de kan er å ligge i lydtette og mørke rom, ellers blir smerten ulidelig. Ikke fortell meg at det livet er verdt å leve.

Endret 17. februar 2014 av Sunshine

[Gjest Yellowrose]

Jeg ble veldig rørt av talen til jenta da hun på slutten sa "jeg vil leve!" Med tårer i øynene. Så nei, jeg ville ikke tatt abort bare fordi barnet hadde fått down syndrom, men det er nok ikke lett å leve med down syndrom i vårt samfunn,heller! Og DET er noe jeg mener vi må ta hensyn til, enkelte mennesker ønsker tross alt at de aldri ble født. Mennesker som står i denne situasjonen burde overveie hva som er best for barnet og prøve sette seg litt inn i hvordan hverdagen blir for en med down syndrom.

[AnonymBruker]

Om jeg hadde fått vite at barnet jeg bar på hadde ds ville jeg ikke tatt abort. Ikke fordi jeg er en helgen, eller en naiv sjel som tror at alle mennesker med ds bare er blide og glade hele tiden. Om jeg fikk vite at barnet jeg bar på var multifunksjonshemmet ville jeg tatt abort.

Jeg ville tatt en vurdering ut ifra hva som var overkommelig for meg og min familie. Vi har tre barn. De gangene vi bestemte oss for å få et nytt familiemedlem vurderte vi ikke hva disse barna ville koste samfunnet, vi satte oss ikke ned og regnet på hva kostnaden eventuelt ville bli om barnet ville bli uføretrygdet, bli kriminell, ha en sykdom som var krevende el. Vi vurderte om vi i vår familie ville ha kapasitet og energi til å oppdra et barn med alt det innebærer, også økonomiske konsekvenser for vår familie. Som en del av et samfunn har man rettigheter (og plikter), men dette var ikke en del av diskusjonen for oss som familie.

Som vernepleier som har jobbet bla med utviklingshemmede i mange år kan jeg si at for vår familie ville et barn med ds være noe vi hadde kapisitet til. Et multifunksjonshemmet barn ville vært for mye.

Enhver familie eller forelder må ta en slik vurdering for seg selv, og det er ikke slik at det finnes et svar som er "riktig" og passer alle. Noen føler de har kapasitet til å få 2 barn, andre anser at de har kapasitet til å ta vare på 6 barn. Noen kan ha plass til et barn med ds i livet sitt, andre ikke.

Anonymous poster hash: 646ac...c04

[Gjest Naria]

Jeg hadde tatt abort.

[Sunshine]

Jeg må bare si at jeg driter i samfunnskostnadene og har stor respekt for foreldre som har barn med ulike handicap. Jeg mener alle mennesker som er født har rett til å leve, og har like mye respekt for et barn med DS som et barn uten. For min del handler det om de kunnskaper jeg har om hva det kan innebære å ta vare på barn med kromosonavvik, og hvor store utfordringer foreldre og søsken kan møte. Hvis jeg hadde fått vite at babyen i magen mest sannsynlig ville blitt født med et handicap ville jeg derfor valgt abort av hensyn til vår familie.

[AnonymBruker]

Om jeg hadde fått vite at barnet jeg bar på hadde ds ville jeg ikke tatt abort. Ikke fordi jeg er en helgen, eller en naiv sjel som tror at alle mennesker med ds bare er blide og glade hele tiden. Om jeg fikk vite at barnet jeg bar på var multifunksjonshemmet ville jeg tatt abort.

Jeg ville tatt en vurdering ut ifra hva som var overkommelig for meg og min familie. Vi har tre barn. De gangene vi bestemte oss for å få et nytt familiemedlem vurderte vi ikke hva disse barna ville koste samfunnet, vi satte oss ikke ned og regnet på hva kostnaden eventuelt ville bli om barnet ville bli uføretrygdet, bli kriminell, ha en sykdom som var krevende el. Vi vurderte om vi i vår familie ville ha kapasitet og energi til å oppdra et barn med alt det innebærer, også økonomiske konsekvenser for vår familie. Som en del av et samfunn har man rettigheter (og plikter), men dette var ikke en del av diskusjonen for oss som familie.

Som vernepleier som har jobbet bla med utviklingshemmede i mange år kan jeg si at for vår familie ville et barn med ds være noe vi hadde kapisitet til. Et multifunksjonshemmet barn ville vært for mye.

Enhver familie eller forelder må ta en slik vurdering for seg selv, og det er ikke slik at det finnes et svar som er "riktig" og passer alle. Noen føler de har kapasitet til å få 2 barn, andre anser at de har kapasitet til å ta vare på 6 barn. Noen kan ha plass til et barn med ds i livet sitt, andre ikke.

Anonymous poster hash: 646ac...c04

Du kan ikke ha jobbet med mange med DS om du tror at DS utelukker multihandikap. En av de med DS jeg jobber med har overhode ikke språk og greier så vidt å spise og kle seg selv, med hjelp. Må ha hjelp på do, og ellers til alt annet. Hun går også ustødig. Hun er helt i sin egen verden. Sitter og mumler for seg selv, eller hoier og skriker. Hun tåler heller ikke at noen kommer nær henne. Hun er nå i 50-årene og har alltid vært slik.

Anonymous poster hash: 6250a...294

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen med Downs, og det er en stor belastning for foreldrene (og søsken), men det kjenner jeg jammen meg mange andre som også er, uten kromosonavvik.

Anonymous poster hash: fa28f...683

Veldig, veldig godt poeng.

Å få barn er en risikosport. Du vet ikke hva du får. Det er svært mange avvik som ikke fanges opp på tidlig UL eller på andre måter (og det er mange barn uten syndromer eller avvik som kan være ufattelig krevende likevel. Det vet du ikke før det eventuelt blir et problem)

Jeg ville tatt abort ved de aller største avvikene, de som ikke er forenlig med liv eller garantert vil føre til et svært begrenset liv for barnet.

Det syndromet jeg er mest redd for er forresten ikke down, men Mowat-Wilson. En venninne av meg har en datter med dette syndromet, hun er 21 år, gjør i buksa og kan overhodet ikke kommunisere (hjernehalvdelene hennes er helt adskilt, så hun skjønner ingenting av verden). Men hun utviser en slags livsglede og har definitivt enkle følelser, så jeg skal være forsiktig med å si at livet hennes "ikke er noe verdt". Ikke minst av hensyn til min venninne, som er en like stolt mamma som alle andre.

Bare synes at dette Downs eller ikke Downs blir så smått av og til, det er en million andre ting som kan gå galt. Eller alt kan gå fantastisk, og så får man en kriminell sønn eller datter på kjøret allikevel...

Anonymous poster hash: 17397...955

[Antoinette]

Denne jenta har både gitt ut bok og skrevet teater som downs syndrom, bare å google. Problemet er at hun omtaler de med downs som et eget folk og trekker ganske klare paralleller til både jødeutryddelsen og det såkalte "sorteringssamfunnet. Jeg synes det var tull å la henne komme til ordet i går og hun tenker som et barn. Meg meg meg!

[AnonymBruker]

De er åpne og sprer glede. Jeg er lei av mennesker som alltid skal være sure og ikke gjengjelder smil. Kjenner du noen som har downs syndrom? Tror de fleste skjønner hva jeg mener som gjør det...

Hva i alle dager baserer du uttalelsen din på?! Jeg har jobbet med utviklingshemmede mennesker i flere år, og har sett både de gode og dårlige sidene. Ja, mange med downs syndrom har et humør og en glede som jeg virkelig ser opp til, og føler virkelig gleden med dem, men det er ikke til å stikke under en stol at det er mange dårlige sider også. Mye sykdommer, dårlige kroppsfunksjoner, hjertefeil, underutviklet hjerne, logistiske problemer med å forstå verden, et helt sinnsykt sinne og noen slår for å få utløp for dette. De aller fleste klarer seg ikke selv, men er avhengig av å ha hjemmehjelp eller bo i en bolig med ansatte. Språket er ofte veldig dårlig, og de trenger hjelp med enkle ting som å vaske opp etter seg når de har laget mat. De fleste klarer ikke daglige utfordringer som å dusje alene, eller re opp sengen. De er barn fanget i en voksen kropp, men med dårligere utgangspunkt.

Hvorfor skal man så absolutt kjempe for at ALLE må gjennomføre svangerskap med en baby som har kromosonfeil? Jeg forstår ekstremt godt at gravide tar tidlig ultralyd for å sjekke at alt er bra, og om det oppdages at barnet er sykt (ja, for et barn med downs syndrom er sykt!) så er jeg hundre prosent FOR at de kan ta abort. På den annen side forstår jeg også de som velger å bære frem barnet, og tar utfordringen.

Kom ikke her og si at "men barnet kan jo få misdannelser under fødselen, eller at det er alvorlige feiler med barnet som ikke vises på ultralyd". Har man muligheten til å se om det er et barn med downs syndrom eller ikke, så skal man få lov til det. Og man skal absolutt få lov til å ta abort om man vil. Hvorfor sette til verden et barn med alvorlig sykdom som aldri kommer til å klare seg selv? Jeg vet at jeg hadde gjort det!

Jeg jobber tett på familier som har barn med downs syndrom, og det er i mange tilfeller imponerende å se samholdet og hvordan de klarer å fungere. Men så har man de familiene som raser sammen. Et barn med downs syndrom krever 150%, og dermed blir de andre barna rundt totalt nedprioritert. Nei, abort skal absolutt kunne gjennomføres om man vil det selv. OG ingen burde moralisere over det.

Anonymous poster hash: e79cc...fa9

[Gjest New_Girl]

Jeg ville tatt abort. Aller mest av hensyn til datteren min. Hadde jeg fått et barn med en eller annen form for handicap hadde vi selvfølgelig gjort alt vi kunne for å takle den nye hverdagen, men jeg ønsker ikke bevisst å sette oss som foreldre og datteren min i den situasjonen.

[AnonymBruker]

Fordi jeg ikke har jobbet med mennesker med ds og multihandikap kan jeg ikke ha jobbet med mennesker med ds?

Jeg har jobbet med mennesker med ds som har hatt tillegsdiagnoser, som hjertefeil og epilepsi, men jeg har ikke jobbet med mennesker med ds og multihandikap. Jeg har derimot jobbet med mennesker som var født funksjonsfriske, men som er multihandikappede som følge av sykdom eller ulykke. Alle mennesker kan bli multihandikappede, med ds eller ei. De barna jeg har kan også bli multihandikappede som følge av overnevnte årsaker. Grunnen til at jeg nevnte multihandikap i mitt innlegg var for å vise et eksempel på en tilstand som for meg ville gjort at jeg vuderte en abort.

Du kan ikke ha jobbet med mange med DS om du tror at DS utelukker multihandikap. En av de med DS jeg jobber med har overhode ikke språk og greier så vidt å spise og kle seg selv, med hjelp. Må ha hjelp på do, og ellers til alt annet. Hun går også ustødig. Hun er helt i sin egen verden. Sitter og mumler for seg selv, eller hoier og skriker. Hun tåler heller ikke at noen kommer nær henne. Hun er nå i 50-årene og har alltid vært slik.

Anonymous poster hash: 6250a...294

Anonymous poster hash: 646ac...c04

[AnonymBruker]

Hadde ikke tatt abort. Venter nr tre nå og avtalen mellom meg og mannen før jeg ble gravid var at vi skulle vente med flere barn til vi følte at vi kunne takle et sykt barn, eller downs syndrom. Vi har ikke vært på tidlig ul eller gjort noe annet for å finne ut om babyen virker frisk, men merker at jeg er litt mer nervøs for dette denne gangen siden det er nr tre og det allerede er ganske travelt her.

Anonymous poster hash: 9a868...7bd

[Gjest BettyBoop]

Jeg vet faktisk ikke hva jeg ville gjort, jeg....

Det er forøvrig veldig mange andre, alvorligere sykdommer som ikke vil være synlig på en ultralyd eller forstervannsprøve. Downs syndrom er bare en av veldig mange alvorlige sykdommer og syndromer man kan være født med. Om man fjerner et barn med dette syndromet, hva da om man får et barn med enda større skader/alvorligere sykdommer. Skal man ta livet av dem etter at de født, da, eller?

En venninne av meg har en datter med Downs. Da hun ble gravid for andre gang fikk hun tilbud om fostervannsprøve da det var forhøyet risiko for å få en til med samme kromosomfeil. Hun takket ja til prøven, men endte med å ikke ville vite svaret.

Hun forguder selvsagt datteren og kunne ikke tenke seg et liv uten. Samtidig vet hun at å få enda et barn med de samme utfordringene ville være vanskelig for familien. Hun var derfor usikker på hva hun ville velge dersom svaret var at barn nr 2 også hadde Downs.

Dersom hun valgte å ta bort ville det på en måte være å si at hun ikke ville hatt datteren.

Dersom hun valgt å beholde ville familien få det vanskelig i resten av livet.

Barn nummer to var frisk da h*n ble født...

Det blir selvsagt ikke det samme. DS er en av ting man kan oppdage tidlig på UL og man kan gjøre noe med det før barnet blir født og man vet det på forhånd. Andre ting igjen vet man ikke om og da må man ta å gjøre det beste ut av situasjonen. INGEN her har sagt at det er greit å ta livet av barn som allerede er født.

[curiousity]

Eg ville òg ha tatt abort. Arbeidar med barn og unge med utviklingshemming, deriblant downs, og ser kor krevjande dette er for foreldra og alle rundt. Mange trur at DS inneber mykje glede, type "Tangerudbakken", men det er ikkje alltid tilfelle. Dei fleste "diagnosar", vert jo ikkje oppdaga før barnet kjem litt oppi alder og utviklinga heng etter, slik sett er ein jo ikkje garantert å få ein frisk unge, sjølv om ungen tilsynelatande ser ut til å vere det... Likevel vil eg unngå det som kan oppdagast allereie i svangerskapet. Om det likevel kjem eit barn til meg som seinare viser seg å ha t.d autisme, Retts syndrom osb, vil eg sjølvsagt ta det imot med opne armar.

[curiousity]

Jeg ble veldig rørt av talen til jenta da hun på slutten sa "jeg vil leve!" Med tårer i øynene. Så nei, jeg ville ikke tatt abort bare fordi barnet hadde fått down syndrom, men det er nok ikke lett å leve med down syndrom i vårt samfunn,heller! Og DET er noe jeg mener vi må ta hensyn til, enkelte mennesker ønsker tross alt at de aldri ble født. Mennesker som står i denne situasjonen burde overveie hva som er best for barnet og prøve sette seg litt inn i hvordan hverdagen blir for en med down syndrom.

Det er svært vanskeleg, om ikkje umogleg å gjere før barnet er fødd i dei fleste tilfelle.

[ToveM]

Ville tatt abort, men må samtidig si at jeg valgte å ikke ta fostervannsprøven jeg ble tilbudt da jeg ble gravis om 38 åring. Ville rett og slett slippe å ta det valget.

[Vera Vinge]

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, og har blitt enda mer usikker etter at jeg fikk et (friskt) barn. Tror det ville vært vanskeligere følelsesmessig å ta abort når jeg vet hvor glad jeg kan bli i et barn. Men, jeg kjenner også godt til hvordan det er å ha et barn med utviklingshemming, og det er ingen dans på roser. Verken for søsken eller stabiliteten i parforholdet. Mannen min ville trolig ønsket abort, og jeg ønsker i utgangspunktet å ta en slik avgjørelse sammen, så det hadde vært vanskelig. Klarer ikke å gi noe svar på det før jeg skulle stå i situasjonen.

Men, å trekke samfunnskostnader inn i dette, blir helt absurd for meg. Jeg er generelt opptatt av hva vi bruker penger på, men i slike spørsmål mener jeg det er en viktig verdi i vårt samfunn at man skal kunne ta slike beslutninger uten å vurdere samfunnsbyrden. Ellers, er det en lang rekke andre utgifter man skulle vurdert, og da sitter vi igjen med et skremmende samfunn.

Når det er sagt, tror jeg også annerledeshet som DS er positivt for et samfunn, rent verdimessig ved at man tåler forskjellighet bedre. Men jeg syns det bør være opp til den enkelte familie å bestemme om man ønsker å oppdra barn med avvik man kan se på tidlig ultralyd. Jeg syns for øvrig det var helt greit at jenta med DS fikk lov å ytre seg i går, men jeg var ikke enig i innholdet. Selvsagt vil hun leve, men jeg syns ikke man kan sammenligne et født menneskets ønske om å leve med et lite utviklet fosters rett til liv.

[Novemberellie]

Og jeg syns det er kvalmende at de bruker folk som har downs til å tale om det her...

Marthe Goksøyr taler om dette fordi det er en sak hun brenner for. Du mener hun burde få munnkurv fordi hun har downs syndrom?! FY FAEN!

[AnonymBruker]

Du ser ikke forskjellen på det å vite at barnet har skader, kontra at det skjer uforutsett?

Tror mange som er mot abort ved downs trenger en reell oppvåkning i forhold til hvilken økonomisk fremtid dette landet går i møte, og viktigheten av å ikke skape unødvendige belastninger med å føde frem unger som krever veldig mye ressurser, og ikke får muligheten til å klare seg som selvstendige individer.

Jeg synes dere som velger å få downs-barn skal betale gildet selv. Så får dere som ikke har råd la være.

Anonymous poster hash: 96859...a74

Regner med at foreldre til barn med talefeil skal betale logoped selv også, og at de med Adhd-barn får klare seg uten ekstra oppfølging. Ungene som blir født med hjertefeil må opereres på foreldrenes regning og får ungen din astma og allergi er det ikke lenger snakk om medisiner på blå resept.

Eller skal du skille på de som får barn med downs som vet at de bærer et barn med et syndrom og de som får et barn med downs syndrom uten å vite det på forhånd? For det er jo veldig rettferdig og realt!

Forøvrig burde man vel avlive kriminelle og skyte de som har røkt på seg lungekreft, for de koster jo enormt! Det blir litt sånn "Hitlersk" det hele!

Anonymous poster hash: 7550f...bce