down syndrom og graviditet

[Jolene]

Abort: én ting er dersom det skjer uforutsette ting som ikke kunne blitt forutsett, men å bevisst få et barn med downs kunne jeg ikke tenke meg. Dersom jeg skal ha barn vil jeg sørge for at det barnet kan ha de beste forutsetninger, hvilket jeg ikke mener barn med downs har. Dessuten vet jeg med sikkerhet at jeg ikke har noe ønske eller psyken til å skulle håndtere et barn med denne feilen, men dersom et barn ble født med andre lidelser/skavanker/ol hadde jeg vært nødt til å håndtere dette da det ikke var forutsett.

[AnonymBruker]

Jeg ville beholdt. Og det vet jeg, for jeg har vært gravid, og fikk beskjed om at det var svært forhøyet risiko for Downs, og at vi måtte ta en forstervannsprøve. Vi tok aldri fostervannsprøven, barnet ville vært høyst velkommet med Downs. Mannen min og jeg tenkte at vi kunne tilby et barn med Downs et godt liv. Vi så ingen grunn til abort (barnet var forøvrig friskt). Vi er hva jeg vil kalle "ressurssterke" (jf andre diskusjoner her på forum), og hvis ikke vi skulle takle det, hvem da? Og det var jo vårt barn, ikke en eventuell samfunnsøkonomisk utgiftspost.

Jeg kjenner noen med Downs, og det er en stor belastning for foreldrene (og søsken), men det kjenner jeg jammen meg mange andre som også er, uten kromosonavvik.

Anonymous poster hash: fa28f...683

[sashimi]

Ville tatt abort. Jobber med mennesker med Downs syndrom og ikke alle er "søte, sprer glede og er lett å bli glad i" sånn som mange mener.

Jeg er selvfølgelig glad i mange av de jeg jobber med, men det finnes nå mange som er så vanskelig at helsepersonalet er redd for å bli satt på vakter sammens med de.

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt abort. Har flere med Downs både i familien og blant kjente. Det er stor spredning i hvor ille det er, og man vet aldri. Han ene jeg kjenner er meget aggressiv, både fysisk, seksuelt og verbalt, fungerer på ingen måte alene. Mens hun andre er en solstråle som fungerer flott for seg selv. Men hun må allikevel ha hjelp og støtte til mye av det mest grunnleggende hele livet. Å bevisst bringe et barn til verden som kanskje kan være en av de som har det vanskeligst, og å kjempe den kampen mange Downs-foreldre gjør hele livet, det vil jeg ikke. Det samme gjelder andre ting man kan teste for, som vil gjøre at barnet (spesielt) vil ha det vanskelig, slite med alvorlige sykdommer eller har høy risiko for å dø veldig tidlig.

Man vet at man aldri er sikker, at det kan skje ting både før, under og etter fødsel som man ikke kan se, eller når som helst ellers i livet. Det er en ting, da er jeg forberedt på, og vet jeg kan klare, å ta den kampen. Men jeg velger det allikevel bort om jeg kan.

Anonymous poster hash: 38d41...52a

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt abort. Men det betyr jo ikke at jeg mener folk med downs ikke har livets rett.

Anonymous poster hash: af581...74d

[Millimani]

Jeg ville tatt abort, uten tvil. Argumentene er allerede nevnt av flere andre.

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt abort, uten tvil. Som noen over her påpeket: de har større risiko for annen sykdom og lever kortere, mer oppfølging, tilrettelegging og et barn som er et barn hele livet. I tillegg koster samfunnet utrolig mye penger. Folk sier at de med Downs syndrom er så glade og sprer så mye glede, men halvparten av de jeg har møtt har vært like sure og frekke som mennesker uten et ekstra kromosom.

Evolusjonsmessig ville ikke de med Downs overlevd, og jeg har ingen argumenter FOR å få et barn med Downs når man kan velge å abortere bort et foster som hverken har formet personlighet eller bevissthet enda. Det samme gjelder diverse andre sykdommer også. Det betyr ikke at jeg ikke mener folk med Downs er verdt noe.

Dette.

Jeg kjenner en familie som har et barn med downs og de er slitne! Barnet er sykt omtrent hele tiden og de må ut og inn av sykehus. Selvsagt ville man aldri byttet bort barnet sitt, men vi som står utenfor ser hvordan foreldrene sliter helt til barnet dør - ofte før foreldrene sine.

De som tror at barn med Downs er like godt fungerende som menneskene i Tangerudbakken vet dessverre ikke mye om downs. Den serien viser de best fungerende, ikke de som virkelig har utfordringer.

Anonymous poster hash: 012f9...36f

[asterix]

Jeg ville tatt abort. Jeg jobber med mennesker med Downs syndrom og kan kort og godt si at de vi ser på tv med Downs er "glansbildetilfellene".

[gnuffe]

Jeg ville beholdt. Og det vet jeg, for jeg har vært gravid, og fikk beskjed om at det var svært forhøyet risiko for Downs, og at vi måtte ta en forstervannsprøve. Vi tok aldri fostervannsprøven, barnet ville vært høyst velkommet med Downs. Mannen min og jeg tenkte at vi kunne tilby et barn med Downs et godt liv. Vi så ingen grunn til abort (barnet var forøvrig friskt). Vi er hva jeg vil kalle "ressurssterke" (jf andre diskusjoner her på forum), og hvis ikke vi skulle takle det, hvem da? Og det var jo vårt barn, ikke en eventuell samfunnsøkonomisk utgiftspost.

Jeg kjenner noen med Downs, og det er en stor belastning for foreldrene (og søsken), men det kjenner jeg jammen meg mange andre som også er, uten kromosonavvik.

Anonymous poster hash: fa28f...683

du har vært? fikk barnet downs eller ikke da?

[AnonymBruker]

Jeg ville beholdt, vel vitende om at barnet kan kreve mye og koste en stor del av kaka. For meg handler det om menneskeverd.

Forøvrig er det nok en Tangerudbakkenmyte at de med Downs alltid er i godt humør og sprer glede rundt seg. Jeg har sett solstråler med downs på bussen og ja, de jeg har sett sprer glede rundt seg. Men medaljen har også en bakside; de kan være som store barn, ufyselige, bortskjemte og krevende. Alt dette VET jeg, men jeg ville som sagt likevel beholdt.

Anonymous poster hash: 69190...7a6

[Gjest Jørild]

Down Syndrom skremmer meg ikke, men mange andre sykdommer gjør. Det er alltid DS som blir brukt som eksempel noe som er dumt all den tid det finnes kromosomfeil, genfeil og andre feil som virkelig gir barnet og familien tøffe tak.

Så nei, DS hadde ikke automatisk ført til abort, men en del andre sykdommer ville gjort det.

[AnonymBruker]

du har vært? fikk barnet downs eller ikke da?

"Barnet var forøvrig friskt".

Barnet hadde ikke Downs. Det visste vi ikke før fødsel.

Anonymous poster hash: fa28f...683

[Gjest BettyBoop]

De er åpne og sprer glede. Jeg er lei av mennesker som alltid skal være sure og ikke gjengjelder smil. Kjenner du noen som har downs syndrom? Tror de fleste skjønner hva jeg mener som gjør det...

vomdsomt til forfommer fu har. Tror du de med ds bare er blide og glade hele tiden? De og har ulike følelsesspektre. De og må få lov til å ha andre følelser. Og man må ikke ha et syndrom for å spre glede heller.

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt abort. Jeg jobber med mennesker med Ds og ser hvor slitsomt det er for hele familien og hvilken livskvalitet de får.

Anonymous poster hash: 80adb...027

Helt enig. Jeg har vokst opp med en onkel med spesielle behov (ikke DS), men to andre ting som gjorde han fullstendig avhengig av sine foreldre. Jeg så hvor hardt det var for mormor, morfar og han selv. Ingen illusjoner her i gården… Dette er ikke noe man kan se på UL, men det betyr ikke at man tar de forholdsregler man kan. Da han døde så var mine besteforeldre tross alt ‹‹lettet›› fordi da slapp han å oppleve å miste dem. Det var en tanke som hadde slitt mye på dem og de var tross alt 83 begge to på det tidspunktet.

Anonymous poster hash: c3b13...14b

[Tarsan97]

Man skal i allefall ha respekt for de foreldre som sier de er redde for å havne i en sånn situasjon. Den vil tross allt kreve mye av dem resten av livet. For de med downs flytter ikke bare i 18 års alderen som kjent.

Jeg liker heller ikke disse som forhelrliger folk med alvorlige sykdommer. Sprer glede ? Kansje for foreldre som tross allt blir glade i dem.

Selv vet jeg ikke hva jeg hadde gjort i en spnn situasjon.

[Angelheart2]

Jeg vet faktisk ikke hva jeg ville gjort, jeg....
Det er forøvrig veldig mange andre, alvorligere sykdommer som ikke vil være synlig på en ultralyd eller forstervannsprøve. Downs syndrom er bare en av veldig mange alvorlige sykdommer og syndromer man kan være født med. Om man fjerner et barn med dette syndromet, hva da om man får et barn med enda større skader/alvorligere sykdommer. Skal man ta livet av dem etter at de født, da, eller?

En venninne av meg har en datter med Downs. Da hun ble gravid for andre gang fikk hun tilbud om fostervannsprøve da det var forhøyet risiko for å få en til med samme kromosomfeil. Hun takket ja til prøven, men endte med å ikke ville vite svaret.
Hun forguder selvsagt datteren og kunne ikke tenke seg et liv uten. Samtidig vet hun at å få enda et barn med de samme utfordringene ville være vanskelig for familien. Hun var derfor usikker på hva hun ville velge dersom svaret var at barn nr 2 også hadde Downs.
Dersom hun valgte å ta bort ville det på en måte være å si at hun ikke ville hatt datteren.
Dersom hun valgt å beholde ville familien få det vanskelig i resten av livet.
Barn nummer to var frisk da h*n ble født...

[minister-mio]

Jeg ville beholdt. Jeg tror på en måte at man ikke får mer enn man kan takle. At var det et liv som ikke ville blitt verdt å leve hadde ikke fosteret vokst fram.

[Libertas]

Jeg ville tatt abort. Jeg personlig tror ikke jeg ville klart å ta meg av et barn med downs, og de følgene det har med kromosomfeilen. Selvfølgelig, dersom jeg hadde fått et barn med downs syndrom så ville jeg jo sikkert klart det, men om jeg har valget så ville jeg tatt abort.

[AnonymBruker]

Vi ville tatt abort. Mye fordi mannen min er livredd for å få et barn med Downs, da han kjenner en i familien som har det. Han er voldelig mot sine foreldre og alle andre, han skriker og er ofte sint uten forvarsel, han må holdes unna barn og dyr som ikke kan forsvare seg. Han er veldig seksuell. Foreldrene er utslitte selv om moren sluttet å jobbe da han ble født. Han er snart 18 nå og kan flyttes til institusjon men foreldrene dras mellom samvittigheten ovenfor sin sønn og behovet for endelig å kunne gjøre egne ting. De har ikke kunnet finne på noe sosialt sammen på 18 år uten å ha han med (og da er han i sentrum for å si det sånn) og de har også ett eldre barn som er sterkt preget av å vokse opp med sin bror.

Dessverre er det ikke slik at alle med Downs sprer livsglede og klarer å gjøre ting på egenhånd.

Anonymous poster hash: 35bee...322

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt abort om jeg fant det ut på tidlig ul. Litt usikker om jeg var midtveis i svangerskapet. Å få et barn med downs kan ødelegge en hel familie, det kan slite alle helt ut. Dette er ikke noe jeg ønsker for min familie. Og hadde man visst at barnet ville ha en mild grad av downs, være fysisk frisk og fungere ok hadde det vært en ting. Men ofte er det mange fysiske/medisinske utfordringer, aggressivitet og mye annet.

Og jeg er så LEI av at foreldre av de med downs/de med downs skal tale for at man ikke skal ta abort. Hater generelt all anti-abort-kampanje. Snakk om å prøve å gi dårlig samvittighet! Jeg syns hvertfall at å ta et valg om å ikke ville bære fram et barn med downs er mye mer forståelig enn å ta abort fordi det "ikke passer med barn akkurat nå, men kanskje neste år".

Og nei, de med downs er ikke gladere og snillere enn andre. De er metalt retarderte i varierende grad og i tillegg ofte somatisk syke.

Anonymous poster hash: 8b314...aca