Argh...barnas far ødelegger planene mine

[Montefalco]

Hva syns du om at faren min var borte 1 år, mens jeg og søskene min var alene hjemme med mamma? Jeg var 9 år da. Han kom tilbake når jeg var 10 år. Vi så han kun i feriene.

Jeg syns dette kan gå helt fint - og at faren fint kan ta ansvaret for barna i 1 år.

Det er ikke alle som kan endre livet sitt for at det skal passe bedre for andre. Hadde dette skjedd med meg, ville jeg ha måttet bytte jobb og etter all sannsynlighet gått vesentlig ned i lønn.. Det gjør man ikke fordi det gagner en annen. Hadde barnets mor dødd, hadde det vært en helt annen problemstilling. Da må en tilpasse seg. Det må en ikke fordi eksen vil ha bedre jobb og lønn.

[AnonymBruker]

PS: Hadde dere synes jeg var like egoistisk og at det hadde vært like stort "traume" for barna om det var pappaen som dro utenlands? bare spør...

Anonymous poster hash: 13a46...f65

Ja. Men jeg ville ikke fått barn med en fyr som var så til de grader opptatt av karriere.

Anonymous poster hash: dfd72...50b

[Sulosi]

Tråden er ryddet for krenkelser.

Mvh Sulosi, mod.

[AnonymBruker]

Au pair til pappan i et år mens ungene bor der?

Bestemor/tante/barnepass med til utlandet i et år?

Anonymous poster hash: 64a14...d79

[Lexandra]

Ut fra hva jeg leser så startet TS med å være hovedforsørgeren, og jeg vil anta at hun er den som fremdeles motar støtte.. Da er barna hennes ansvar..

Har man barn kan man ikke bare dumpe dem for et år..,

Husker da jeg studerte , hadde jeg hest.. Broren min var litt undrende til dette , for det er ingen hobby man kan skrue av eller på... Slik et det m barn også..

[Gjest Gjest]

Ut fra hva jeg leser så startet TS med å være hovedforsørgeren, og jeg vil anta at hun er den som fremdeles motar støtte.. Da er barna hennes ansvar..

Har man barn kan man ikke bare dumpe dem for et år..,

Husker da jeg studerte , hadde jeg hest.. Broren min var litt undrende til dette , for det er ingen hobby man kan skrue av eller på... Slik et det m barn også..

Så TS dumper barna når barna er på samvær hos faren?

[sol87]

Ja, det burde jo gått for 1 år? Men han unner henne vel ikke å få noen karriere.

Hadde hun vært mann, derimot, hadde alle på KG syns at dama skulle hatt barna 100%.

Det mistenker jeg også, uten å tilby min fulle støtte til TS av den grunn. Det er liksom mer "selvfølgelig" at fedre skal realisere seg selv på alle måter.

[AnonymBruker]

Synes det er mange her som mener at dersom TS hadde vært mann, eller en mann hadde vært i lignende situasjon, så hadde ikke folk ment som de gjør.

Fra mitt ståsted, så er det rivende likegyldig om TS er kvinne eller mann. Om man har barn, så må man ofre ting, som selvrealisering. Slik er det bare. Du kan ikke få i pose og sekk. Du har et ansvar ovenfor dine barn, og når far ikke har mulighet til å ha dem i det året det gjelder, så tror jeg bare du må bite i det sure eplet.

Jeg blir også litt skeptisk til at noen tar så lett på å reise fra barna sine ett år, for så å komme tilbake til en mer krevende jobb, som igjen sannsynligvis vil gjøre deg mindre tilgjengelig for barna. Jeg mener ikke på noen måte at du har ene og alene ansvar for dette, men jeg forstår også grunnen til far godt. Jeg vil tro at med mye ekstraarbeid så er det utrolig tøft å ha aleneomsorg for tvillinger på 9 år.

Jeg skjønner også hvorfor du har lyst til å dra, det er jo sånt som skjer en gang i livet, men det er dessverre ofte slik når man har barn.

Anonymous poster hash: 57f5c...242

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan reise fra barna sine. Jeg vet jo at det skjer, både med menn og kvinner, men jeg skjønner det ikke.

Det jeg skjønner er at far sier nei. Ike for å ødelegge for TS, men for barnas beste. Det beste er jo for dem å vokse opp med foreldre som er tilstede.

Jeg skjønner også godt om at han trener litt den uka han ikke har barna. Han trenger energi, og han trenger og gjøre noe annet enn å sitte på jobb. Jeg har selv jobbet 12 timers dager for og så gå på trening. Det trengs.

Anonymous poster hash: 481f6...e68

[skruf]

Mannen min bodde og jobbet i en annen by for noen år siden, i 1.5 år, var hjemme noen helger i måneden. Det var ganske tøft for meg som var hjemme alene, jobbet turnus og hadde et puslespill for å få hverdagene til å gå opp.

Men; det var nødvendig pga jobben hans, og det var for en ganske kort tidsperiode, kunne aldri ha tenkt meg å satt meg på bakbeina og nektet han. Barnet fikk heller ingen traumer eller tok skade av det.

[Silfen]

Om man har barn, så må man ofre ting, som selvrealisering.

Selvrealisering, etter mitt synspunkt, er år man reiser til India for å gå i lære hos en guru eller tar et år fri fra jobben for å backpacke eller studere kunst i Italia.

Det er ikke selvrealisering å gjøre karriere og bedre sine levevilkår og dermed sine barns fremtid.

Hvor mange her inne hyler og gnåler ikke om at man må ha alt på plass før man får barn og klapper folk på skuldrene når de tar utdanning med barn, men med en gang det er snakk om at en mor, GISP, tenker å unnvære samvær med barna sine 3/4 av et år for å bedre familiens fremtid, så er helvete løs. Det er så jævla merkelig.

[regine]

Selvsagt må du benytte deg av denne muligheten! dette har da ingenting med "selvrealisering" å gjøre - det er en mulighet som forbedrer både karriere og økonomi, og dermed kommer flere enn ts til gode.

Og til tross for at flere hevder det motsatte er jeg helt sikker på at INGEN ville lagd samme typen bråk om "selvrealisering" og "egoisme" om det var far som ville overlate all omsorg til mor for å videreutdanne seg. Jfr. tråden som var her for noen dager siden hvor en mor forteller at far bare har gitt beskjed om at han skal slutte å betale bidrag, fordi han skal studere.... Der var det voldsom fokus på hvor egoist TS var om hun ikke lot faren slutte å delta i forsørgelsen av sine barn. Her derimot er mor den store stygge ulven fordi hun vil overlate omsorgen til far?!?! latterlig.

TS: du må tenke løsningsorientert og du må antakeligvis tenke på andre muligheter enn å overlate ungene til faren. Du kan nemlig ikke kreve det med loven i hånd, selv om du har hatt mest omsrog tidligere.

Jeg ville sagt til far at dersom han ikke er villig til å ta ansvar for sine barn denne perioden, så ser du ingen annen mulighet enn å ta de med deg. Du får ta med barnepike, sånn at du faktisk får studert. I tillegg får du da selvsagt mindre muligheter til å studere intensivt, men du får benyttet muligheten til videreutdanning. Du vil jo da heller ikke ha råd til å sende ungene hjem så ofte, fordi en barnepike skal jo også ha betalt, men der får far skylde seg selv om samværet blir redusert.

En 2-3 timers flytur høres ut som et europeisk land, ergo er det uproblematisk å ha med seg barn. For ungene vil det også garantert være en super opplevelse. De kan lære et nytt språk, de vil oppleve annen kultur og se at verden er annerledes utenfor Norge. De aller fleste barn som får en slik mulighet lærer for livet av det.

lykke til - dette får du til! og du er ikke egoistisk fordi om du ønsker å bruke den muligehten du har fått, ei heller om du tar med deg barna/overlater omsorgen til far for en periode.

[Harlekin]

Selvrealisering, etter mitt synspunkt, er år man reiser til India for å gå i lære hos en guru eller tar et år fri fra jobben for å backpacke eller studere kunst i Italia.

Det er ikke selvrealisering å gjøre karriere og bedre sine levevilkår og dermed sine barns fremtid.

Hvor mange her inne hyler og gnåler ikke om at man må ha alt på plass før man får barn og klapper folk på skuldrene når de tar utdanning med barn, men med en gang det er snakk om at en mor, GISP, tenker å unnvære samvær med barna sine 3/4 av et år for å bedre familiens fremtid, så er helvete løs. Det er så jævla merkelig.

Helt enig med deg. Det er så mange som bruker begrepet "selvrealisering" helt feil - alt utenom en helt standard jobb hjemme i Norge med moderat lønn og et moderat bosted er "selvrealisering" nå til dags. Det er så totalt bak mål.

[Gjest Gjest]

Selvrealisering, etter mitt synspunkt, er år man reiser til India for å gå i lære hos en guru eller tar et år fri fra jobben for å backpacke eller studere kunst i Italia.

Det er ikke selvrealisering å gjøre karriere og bedre sine levevilkår og dermed sine barns fremtid.

Hvor mange her inne hyler og gnåler ikke om at man må ha alt på plass før man får barn og klapper folk på skuldrene når de tar utdanning med barn, men med en gang det er snakk om at en mor, GISP, tenker å unnvære samvær med barna sine 3/4 av et år for å bedre familiens fremtid, så er helvete løs. Det er så jævla merkelig.

Veldig godt innlegg.

[Gjest Blondie65]

Jeg kaller dette selvrealisering - men jeg legger ingen negative føringer i det. Å ta videreutdannelse eller oppleve et annet land er med på å utvikle en person. Denne selvrealiseringen har også noen konkrete mål med en fullført utdannelse og en betydelig forhøyet lønn.

Jeg synes det har kommet en del gode forslag til løsninger mtp barnepike, au-pair, o.l. Jeg håper far kan mykje litt.

[AnonymBruker]

Her må barna settes først, slik er det når man har barn. Og ved å reise utenlands for denne utdanningen havner ungene langt ned på lista. Barnas far har helt rett i at det er vanskelig for barna å måtte endre samvær slik du ønsker.

Dersom du velger å sette deg selv før ungene, så får du la være å gå tilbake til 50/50 etter utenlandsoppholdet, og la far beholde hovedomsorgen. Dette til det beste for barna.

Anonymous poster hash: aeb30...6dd

[AnonymBruker]

PS: Hadde dere synes jeg var like egoistisk og at det hadde vært like stort "traume" for barna om det var pappaen som dro utenlands? bare spør...

Anonymous poster hash: 13a46...f65

Ja, det hadde det naturligvis vært.

Anonymous poster hash: aeb30...6dd

[AnonymBruker]

Hvilket land er det snakk om å flytte til? Jeg ville vurdert å ta med barna. Unger har gjerne godt av å oppleve andre kulturer og lære et fremmedspråk.

Anonymous poster hash: f915f...673

Det vil være et større traume for barna å bli revet opp fra nærmiljøet og klassen de går i for å måtte ha et fremmedspråk de ikke mestrer som hovedmål, med en mor som knapt har tid til de grunnet disse harde studiene, for nok en gang å bli revet opp når de endelig har kommet seg til rette fordi mor skal hjem igjen og gjøre karriere og jobbe masse, slik at hun heller ikke da har særlig tid til barn (men masse penger, da). Og ja, min mening hadde vært det samme om det her var snakk om far.

Anonymous poster hash: aeb30...6dd

[Kassiopeia]

Jeg er altså så lei av selvrealiseringsmaset. Hver gang det er snakk om at en forelder gjør noe for seg selv (og som ofte også gagner barna), så hyles det opp om hvor egoistisk det er å realisere seg selv. Her er det snakk om å studere med det formål å få en bedre stilling og lønn etterpå. Dette gagner barna. I tillegg er det bare snakk om et år. Det er latterlig å snakke om at 9-årige barn blir påført traumer av at mor bor og studerer i et annet land en periode. Vet dere egentlig hva traumer er? Disse barna er så store at de vil kunne forstå situasjonen, og sikkert synes det er spennende å få besøke mor i "utlandet". De vil glede seg til presangene fra "utlandet". De vil kunne snakke med mor på telefon, Skype, sende mail osv.

Norske barn (de fleste) har alt de trenger og mere til. Her er far på banen, og sikkert besteforeldre og andre slektninger som kan tre litt mer til i perioden TS er borte. Jeg synes det er skikkelig smålig av far å ikke engang kunne diskutere dette. Ser han ikke muligheten til å bli bedre kjent med barna sine?

Mange med forståelsesfulle arbeidsgivere vil kunne gjøre omrokkeringer for et år. Her synes jeg far bare er vrang.

Skjønner du i det hele tatt hvor lenge et helt år er for et barn? Selv om man kan snakke og forklare mye for barn i den alderen, så er det fortsatt mye de ikke forstår og kan sette seg inn i.

Disse barna har bodd mesteparten av livet sitt sammen med moren sin, og har kun de siste tre årene begynt med 50/50 samvær. Det er naturlig at de er mye mer knyttet til mor, så det er en ganske voldsom overgang for et barn på den alderen at moren plutselig skal flytte langt vekk, så lenge. Så jeg lurer egentlig på om DU vet hva traumer er? Mennesker i alle aldre kan bli skadet psykisk av langt mindre, men spesielt barn som har mange følelser og tanker som de helt ikke skjønner betydningen av enda. At du kaller det latterlig sier nok om deg!

Det sjokkerer meg også at en mor tar så lett på å være borte fra barna sine så lenge. Kan ikke være mye glød i det mammahjertet akkurat.. Jeg ser virkelig ikke hvorfor TS ikke kan ta med seg barna for å studere, det er ikke akkurat uvanlig.

[AnonymBruker]

Selvrealisering, etter mitt synspunkt, er år man reiser til India for å gå i lære hos en guru eller tar et år fri fra jobben for å backpacke eller studere kunst i Italia.

Det er ikke selvrealisering å gjøre karriere og bedre sine levevilkår og dermed sine barns fremtid.

Hvor mange her inne hyler og gnåler ikke om at man må ha alt på plass før man får barn og klapper folk på skuldrene når de tar utdanning med barn, men med en gang det er snakk om at en mor, GISP, tenker å unnvære samvær med barna sine 3/4 av et år for å bedre familiens fremtid, så er helvete løs. Det er så jævla merkelig.

Selvrealisering er ikke bare opplevelsesreiser, det er individuelt hva som innebærer selvrealisering. Og TS sitt opprinnelige innlegg viser jo klart og tydelig hvor viktig det er for henne å ta denne utdanning, for å skape seg karriere. Til og med tittelen på tråden viser dette: "barnas far ødelegger planene mine". Dette handler om henne selv, ikke barna. Hun har inget problem med å reise fra barna i et helt år, og å se de sporadisk. Hele vinklingen ligger på hvor mye hun ønsker dette for seg selv, for å få mer ansvar på jobb og bedre lønn, og hvor egoistisk faren er fordi han realistisk innser at han ikke er tilstrekkelig tilstede til å ha full omsorg.

Om tråden hadde vært omvendt, at faren ønsket å reise vekk ett år, hadde jeg også synes at det var like så ille. Jeg er en stor tilhenger at av fedre skal ha like rettigheter når det kommer til sine barn (nå så er det i hovedsak mor som bestemmer omfang av besøk o.l.), og således må også fedre ha et like stort ansvar for sine barn, det betyr at de ikke bare kan reise utenlands i ett år for å ta utdanning, for så å komme tilbake i en større stilling som resulterer i en mer fraværende far. At en av foreldrene er mye fraværende kan være traumatisk og skadende for barn, dette er det utført studier på.

Som jeg sa tidligere i tråden, så er jeg veldig skeptisk til at noen tar så lett på å reise fra barna sine i ett helt år. Et år oppfattes som mye lenger for en 9 åring, og det kan i stor grad gi de traumer koblet til å føle seg forlatt, at mor ikke er glad i dem, at jobb og utdanning og penger er mer viktig for henne enn dem. Dette er følelser som 9 åringer vil kunne slite med å sette ord på. For de som mener det er latterlig så kan jeg trøste dere meg at jeg har utdanning i psykologi, og avkrefte hvor latterlig dette er. Det er faktisk bekymringsverdig.

Anonymous poster hash: 57f5c...242