Argh...barnas far ødelegger planene mine

[Trymmir]

Jeg skjønner du har fått en mulighet av de sjeldne og gjerne ønsker å gripe den, og jeg skjønner du er frustrert når barnas far ikke ønsker å samarbeide...

Men du skriver at du ikke ønsker å ta barna med fordi de da vil se mindre til far, i mitt hode blir det litt rart...er det bedre at de ser mindre til deg som mor da? Selv om det bare er snakk om et år?
Skjønner studiene er krevende, men det er jo like trist for barna å se mindre til mammaen tenker jeg.

Har du snakket med barna om det? Hva de tenker om du skulle være heldig å få leve ut denne muligheten?

Tenkte også først at en burde tenkt på slike muligheter før en får barn, men etter å ha tenkt mer gjennom det så kom jeg frem til at man ikke alltid kan styre mulighetene som dukker opp.

Det er jo bare for et år, og et år går fort.

Håper det ordner seg!

[Silfen]

Jeg skjønner du har fått en mulighet av de sjeldne og gjerne ønsker å gripe den, og jeg skjønner du er frustrert når barnas far ikke ønsker å samarbeide...

Men du skriver at du ikke ønsker å ta barna med fordi de da vil se mindre til far, i mitt hode blir det litt rart...er det bedre at de ser mindre til deg som mor da? Selv om det bare er snakk om et år?

Ja, det er det. Det er forskjell på å gi og ta.

[Meridian]

Så du vil se barna dine litt på ettermiddagene etter dine premisser 6-7 dager i måneden over ett år om jeg leser åpningsinnlegget riktig? Hva synes barna deres om det ? Synes ikke det er han som er egoistisk men du! Synes også det er naivt å tro at ene forelderen skal legge om hele livet sitt i ett år for at en person man ikke har noe forhold til skal få realisere drømmene sine.

Hva syns du om at faren min var borte 1 år, mens jeg og søskene min var alene hjemme med mamma? Jeg var 9 år da. Han kom tilbake når jeg var 10 år. Vi så han kun i feriene.

Jeg syns dette kan gå helt fint - og at faren fint kan ta ansvaret for barna i 1 år.

[AnonymBruker]

Altså...jeg er jævlig glad for at jeg ikke er disse to barna.

Skal man ha barn, så må man nødvendigvis ofre en del ting. Som selvrealisering. For en periode, til barna blir store og mer selvstendige. Sånn er livet.

Du vil være for det meste borte i et helt år, for deretter å tjene 50% mer, i en mye mer krevende stilling? Hva med barna da? Vil du få tid til dem da?

Jeg synes både du og barnefaren er to ufattelig egoistiske mennesker, og ingen av dere burde fått barn før dere var klare til å ofre tid på flere enn dere selv og det dere brenner for.

Anonymous poster hash: dfd72...50b

[Gjest Blondie65]

Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis disse to hadde vært i et forhold med to barn og far en dag hadde kommet hjem og fortalt om den fantastiske muligheten med utdannelse i utlandet og 50 % lønnsøkning men med den eneste haken at han ikke kunne bidra på hjemmefronten.

Hadde ikke de fleste fedre tatt det som en selvfølge at mor skulle stille opp?

Ja, jeg er enig i at presentasjonen her er alfa og omega: hvordan ble dette lagt frem? Men hadde det vært meg som var barnas far og mor - som jeg samarbeidet godt med - fikk høre om mors mulighet så ville jeg gjort undersøkelser for å finne ut hva jeg kunne gjøre for å få dette til. Til forskjell fra dere andre synes jeg ettårsdag er lenge (i et barns liv) - på den annen side er jo ikke barna helt uten kontakt med mor.

Hadde samarbeidet vært dårlig og dette var nok en greie i en lang rekke med "greier" fra den andre foreldrenes side så hadde jeg vært mer skeptisk. Men jeg synes det er drøyt å avvise det helt blankt uten å gjøre en liten innsats for å se hva som er mulig og eventuelt inngå et kompromiss med mor.

[Meridian]

Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis disse to hadde vært i et forhold med to barn og far en dag hadde kommet hjem og fortalt om den fantastiske muligheten med utdannelse i utlandet og 50 % lønnsøkning men med den eneste haken at han ikke kunne bidra på hjemmefronten.

Hadde ikke de fleste fedre tatt det som en selvfølge at mor skulle stille opp?

Ja, jeg er enig i at presentasjonen her er alfa og omega: hvordan ble dette lagt frem? Men hadde det vært meg som var barnas far og mor - som jeg samarbeidet godt med - fikk høre om mors mulighet så ville jeg gjort undersøkelser for å finne ut hva jeg kunne gjøre for å få dette til. Til forskjell fra dere andre synes jeg ettårsdag er lenge (i et barns liv) - på den annen side er jo ikke barna helt uten kontakt med mor.

Hadde samarbeidet vært dårlig og dette var nok en greie i en lang rekke med "greier" fra den andre foreldrenes side så hadde jeg vært mer skeptisk. Men jeg synes det er drøyt å avvise det helt blankt uten å gjøre en liten innsats for å se hva som er mulig og eventuelt inngå et kompromiss med mor.

Faren min var borte 1 år for å ta mer utdannelse da jeg var 9 år, og mamma var hemme med oss barna. Det gikk jo helt greit, det ... ?

[Version 2.0]

Jeg synes ikke at at du automatisk skal kunne studere i utlandet når du har barn å ta deg av. Du sier jo at far jobber mye på kveldene og slikt. Det er faktisk forferdelig slitsomt å gjøre dette dersom man i tillegg har nærmest 100% ansvar for flere barn. 1 år er ikke lite i hans situasjon selv om det kanskje virker lite for deg.

[AnonymBruker]

Om min mamma da jeg var ni hadde tilbrakt mesteparten av tiden borte fra meg, så er jeg ganske sikker på at det hadde blitt et traume. Ett år er lenge for en niåring, og for noen vil det virke lengre enn for andre.

Anonymous poster hash: dfd72...50b

[Version 2.0]

Faren min var borte 1 år for å ta mer utdannelse da jeg var 9 år, og mamma var hemme med oss barna. Det gikk jo helt greit, det ... ?

Er da rimelig forskjell på å ta seg av barna når man er en hel familie. Da får jo alle igjen for det. Hva får far igjen for å la henne studere i utlandet?

[AnonymBruker]

TS her igjen.

Jeg kan jo også legge til at hvis jeg skulle tatt med barna, så kunne vi ikke like enkelt ha reist til Norge en uke hver måned. De måtte jo i så fall ha gått på skole der nede, og det blir veldig oppstykket for dem å skulle være borte så mye fra skolen og nye venner. Derfor vil samvær med pappaen ha blitt veldig vanskelig, og siden det er jeg som drar, synes jeg ikke det er han som skal lide ved å miste all samvær. Det er heller ikke rettferdig for barna. Jeg ser jo at dette uansett vil gå utover ham, men det må da være mulig å få dette til på en eller annen måte?

Jeg har ikke snakket med barna om det enda, må få på plass en avtale med faren deres først. Hvis det går...

Kanskje han bare ikke vil at jeg skal komme til å tjene omtrent like mye som ham? Neida...

Anonymous poster hash: 13a46...f65

[AnonymBruker]

PS: Hadde dere synes jeg var like egoistisk og at det hadde vært like stort "traume" for barna om det var pappaen som dro utenlands? bare spør...

Anonymous poster hash: 13a46...f65

[AnonymBruker]

Ts, har dere noe nettverk? Tenker da på besteforeldre, tanter og onkler. Hvis alle trår til å gjør en dugnad så kan dette gå.

Synd at far ikke er villig til å hjelpe til, men han kan ikke tvinges til det. Vis heller at du klarer å organisere dette

Til dere som sier at barna kan få traumer, de er 9 år gamle. De er såpass store at de skjønner dette om de får det forklart. Avstanden trenger heller ikke bli så stor med dagens teknologi. Tenker da på bl.a skype osv.

Anonymous poster hash: 8272d...2ae

[Rotemor]

Hei, jeg er TS. Dere som lurer på alderen på barna og hvorfor jeg har fått flere barn med en mann jeg ikke har vært kjæreste med...jeg nevnte ikke det i HI, for jeg tenkte det var greit å være så anonym som mulig. Men det er vel ikke så farlig, egentlig. De er 9 år. Begge to. Ok? Jeg føler jeg har presentert planene for ham på en ryddig måte. Jeg synes ikke det er en riktig løsning å ta med ungene, både fordi jeg ikke får god nok tid til å ta meg av dem og gjennomføre studiet da (skoledagene er gjerne fra 9-21), og fordi jeg ikke synes det er riktig å ta dem vekk fra pappaen, skolen, fritidsaktiviteter osv. Han har ikke vært villig til å tenke på det engang, sier bare: Sorry, det kommer ikke til å fungere. Når jeg spør ham om HVA som blir vanskelig (kanskje jeg kan hjelpe ham å finne løsninger), så sier han at det er ikke noe vits i å prate om det, for det går ikke. Det er jo bare snakk om ett - ETT - år. Det MÅ jo være mulig å få gjennom. Hva hvis jeg døde, liksom? Da måtte han jo ha funnet en løsning (ok, skal kanskje ikke spøke med det, men det er jo sant!) Anonymous poster hash: 13a46...f65

Jeg er enig med deg.

Dette er ekstremt, men det er jo ingen som kan hindre en forelder i å bare dra...Menn gjør det stadig. Folk skiller seg og flytter til andre kanten av landet...

Men du må selvsagt vite hvordan barna skal ha det, hva som skjer når u kommer hjem etc.

Barna er store nok til å tåle dette. Det blir et svakt minne for de. Dessuten har vi Skype!

Jeg ønsker deg lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg vedder på at dersom trådstarter hadde vært mann, hadde svarene vært helt annerledes. Det er forventet, spesielt fra kvinnenes side, at det er mor som skal ha hovedansvaret. Hadde far kommet med lignende planer ville de med stor sannsynlighet blitt gjennomført og ingen hadde kommentert noe.

Det er snakk om ett år! TS, gjør det og ikke ha dårlig samvittighet på grunn av noen bitre og gammeldagse damer her på KåGe. Hvis far ikke er samarbeidsvillig, tar du barna med og\eller får noen til å passe på dem - en kusine, tante,mor etc.

Anonymous poster hash: 60325...725

[Rotemor]

Sykt og kalle NORMALT samvær med egne barn annenhver helg og 1 dag i uken. Normalt samvær er vel 50/50.

"Normalt samvær" er etter barnelova annenhver helg.

50/50 er noe vi har oppkonstruert pga ekstreme fraflyttingstall.

Det burde jo ikke være normalt å leve annenhver uke i to forskjellige hjem heller, men det er en annen debatt...

[AnonymBruker]

Enn den her fyren som har barn med en kvinne han ikke har hatt et kjærlighetsforhold til....

/quote]

Man må jo nesten spørre den som faktisk ER tilstede i tråden!

Anonymous poster hash: 84437...2c4

[AnonymBruker]

Ja , er ikke nødvendigvis flertallet som har rett..

Idiot. Barnelova er da ikke ny....oppdater deg a!

Anonymous poster hash: 7ff34...bf7

[AnonymBruker]

Jeg vedder på at dersom trådstarter hadde vært mann, hadde svarene vært helt annerledes. Det er forventet, spesielt fra kvinnenes side, at det er mor som skal ha hovedansvaret. Hadde far kommet med lignende planer ville de med stor sannsynlighet blitt gjennomført og ingen hadde kommentert noe.

Det er snakk om ett år! TS, gjør det og ikke ha dårlig samvittighet på grunn av noen bitre og gammeldagse damer her på KåGe. Hvis far ikke er samarbeidsvillig, tar du barna med og\eller får noen til å passe på dem - en kusine, tante,mor etc.

Anonymous poster hash: 60325...725

Eller fetter, onkel osv.

Anonymous poster hash: 6960c...d74

[Meridian]

Er da rimelig forskjell på å ta seg av barna når man er en hel familie. Da får jo alle igjen for det. Hva får far igjen for å la henne studere i utlandet?

Mer tid med barna?

[AnonymBruker]

Å dere som reagerer på at mor ikke har hatt et kjærlighetsforhold til far. For det første så har vi ikke noe med det, å for det andre så er det ikke det som er ts sitt spørsmål eller dilemma.

Anonymous poster hash: 8272d...2ae