Pappan til jenta mi skal dø...

[AnonymBruker]

en liten ting , hva kaller jenta di farmor for, sier hun farmor eller noe annet, og hva kaller du henne, her skriver du jo svigermor,

om dere ikke kaller henne farmor allerede så begynn med det, kanskje få tatt et bilde av farmor, far og jenta i lag

og begynn å forberede henne på det som skal skje

da mor var syk og all behandling avsluttet, og vi bare ventet på at hjertet skulle slutte å slå egentlig, så merket jeg på tantebarna at inne på rommet ble de stillere, mer alvorlige, selv det minste som var under et år da, de pratet rolig med bestemor og holdt henne forsiktig i handa, selv om hun ikke kunne svare

og vi snakket mye med 3 og 5 åringen både de dagene og månedene forut om hva som skulle skje og vi snakket om begravelsen og hvordan det ville være , de visste jo hvordan en dåp er, men hva skjer i en begravelse snakket vi mye om slik at de hadde et bilde i hodet av at no er det neste som skjer det og det,

men en ting min mor nektet å snakke om var begravelsen, hvilke sanger hun ville ha, hvilke farger på blomstene, så vi valgte favorittfargene på blomstene, og jeg måtte bare gjette meg til sanger for far orket ikke å tenke på akkurat det , så jeg håper mor er fornøgd med de sangene jeg valgte ut

vi lot 3 og 5 åringen velge ut en krans fra alle barnebarna siden de var de yngste (som kunne velge) de valgte en tett hjertekrans , og de andre barnebarna fikk bare beskjed om at de fikk godta det de valgte ut for det var for at de sulle få føle litt at de var med å gjøre det fint for bestemor, de er gamle nok til å vite at de ikke er satt på sidelinjen likevel, de aller eldste barnebarna var med å bar kisten ,

midt oppi det hele lurte jeg ofte på om vi gjorde rett med å la de små være så mye på sykehuset, gjorde vi rett med å la de velge noe blomster, gjorde vi rett med å la de være med på så mye av planleggingen av begravelsen, i ettertid ser jeg at vi gjorde rett - de fikk velge blomster til bestemor og de fikk en fin avslutning på sin tid med bestemor

snakk med jenta om døden sammen med far , pappa er så syk at denne gangen blir han ikke frisk igjen og skal dø, snakk om sanger til begravelsen og skriv det ned, la faren velge sanger selv, vil han ha en solist til å synge en bestemt sang, se på gravstener sammen og la han velge den stenen han liker best selv og skriv det ned, gjerne sammen med farmor,

om han ikke har skrevet et testament, så må han gjøre det før det er forsent,

kanskje kan han si at om jenta vil legge en blomst på kista den dagen vil han bli glad, jenta di kan få sin egen lille krans på kista,

og ta med din mor i begravelsen så om jenta di trenger det er hun der for henne og trenger du det så er hun der for deg også,

bare husk en liten ting - det er ikke lov å sette opp stenen før 6 mnd etter begravelsen, for at jorden skal få tid til å sette seg igjen etter at den har vært gravd i , så det er noe du må forklare jenta di når dere skal besøke graven, hvorfor det bare er et trekors på hans grav og stener på de andre,

og ikke få sjokk om det "klages" på at det er dyrt, en begravalse koster fort 70-80 tusen eller mer med kiste, blomster og sten

sendere dere så mange klemmer dere vil ha og trenger i en tung tid,

Anonymous poster hash: b20e1...b2f

[AnonymBruker]

Du kan få hjelp av kreftsykepleierne på sykehuset til å snakke med barnet ditt om døden. De har kunnskap og erfaring når det gjelder å snakke med barn om dette.

Si i fra i barnehaven slik at de ikke blir sjokkert hvis hun går rundt og snakker om døden.

Anonymous poster hash: dfb41...d26

[AnonymBruker]

Mange kloke råd har du fått, i en vanskelig situasjon.

Jeg ville sagt at pappa har en spesiell sykdom, en kreftsykdom, og at den ikke er som vanlige sykdommer, slik som forkhølelse eller vondt i magen. Si at legene og sykepleierne prøver å hjelpe pappa, men at medisinene ikke har klart å få vekk sykdommen i kroppen hans. Derfor blir han sykere etterhvert. Og at han kan bli så syk at det ikke går an for ham å leve lenger.

Når noen dør, så slutter kroppen og tankene å virke. De slutter å puste. Hjertet slår ikke lenger.

Det er en dum sykdom som har gjort det slik. Det er ikke noen sin feil at det ble sånn. Pappa og jeg og alle vil at pappa skal fortsette å leve sammen med oss, men vi kan ikke ordne den kreftsykdommen som pappa har.

Si at du og barnet skal bo sammen som før, og at du er frisk og ikke har noen kreftsykdom!

Moren hans skal du ha lite forventninger til. Hun stilte ikke opp for sitt barnebarn, som ble født av en singel 17-åring med en fraværende pappa. Den gangen hadde hun tid til å tenke seg om ig ibgen eksistensuelle kriser. I stedet for å lage relasjoner for å kunne støtte barnebarnet sitt, bruker hun deg som syndebukk. Hun er antagelig en svært selvsentrert person.

Kanskje kan du spørre ham om hva han ønsker i fht kontakt mellom farmor og barnet, og la det være opp til ham om hsn vil ta det opp med henne. Du trenger ikke si hva hun har sagt, bare vise til at de ikke er godt kjent, og høre om han tror at hun jan finne trøst i å kunne gi omsorg til datteren hans, eller om en bare bør holde døren åpen og la henne ta kontakt hvis hun vil. Han bør uansett fortelle henbe hvordan han har modnet til å være far, og hva det betyr for ham nå. Det kan hjelpe henne å ikke sylte seg ned i bitterhet.

Kjenner du noen av vennene hans? De jan bidra med å skrive ned små historier, minner, ting de likte ved ham, hva han var opptatt av. Tapet av en forelder får nye dimensjoner ettersom en selv går gjennom livet, og da kan enkle historier gjøre en forskjell.

Anonymous poster hash: 549bc...303

[Teriyaki]

Ab over her: det var fine tanker og gode råd, men jeg tror nok de lange forklaringene der er for komplisert for en jente på 2,5 år. Ser for meg at en slik forklaring passer bedre når barnet er rundt 4.

Det er viktig å være ærlig og si det som det er, men bruk enkle, korte og veldig konkrete setninger.

[Raven Emerald]

Bare pass på å ikke sammenligne døden med å sove. Mange barn blir redde for å sove, fordi de er redde for å aldri komme tilbake.

[Gjest susidusi]

JEG ville forberedt henne. Men først gi en liten "opplæring" rundt døden kanskje? Fortelle at pappa er veldig syk og mest sannsynlig vil dø snart.

Aner ikke hvordan jenta di vil reagere, men generelt blir man vel mer sjokkert av alt som kommer brått på.

Okei. Har fortalt henne den biten om at pappa er syk, og det virker faktisk som hun forstår det. Men det kan jo ha med settingen å gjøre også da. Tror egentlig ikke hun vet hva død er.. Har aldri vært et tema her i huset enda. Eneste når oldemora mi døde i januar, og jeg forklarte henne at tippoldemor hadde reist til himmelen. Men henne hadde hun jo ikke et så nært forhold til, på en måte. For hun hadde vært syk og gammel helt siden jenta ble født. Men hun kan finne på å si at "der oppe bor tippoldemor" mens hun peker på himmelen.

Enig med Sobril! Gi henne tid til å venne seg til tanken. Hun ser sikkert allerede at han forandrer seg mye.

Bare husk på (dette dreit jeg meg ut på selv, nemlig) å forklare henne nøye at pappa har en sykdom han kommer til å dø av, men at de aller fleste blir friske igjen når de er syke. Mitt barn ble livredd for at jeg skulle dø da jeg ble liggende med bihulebetennelse i to dager fordi jeg ikke hadde vært grundig nok i forklaringene mine. Følte meg ikke akkurat som årets mamma da...

Kanskje jeg bare burde starte på den prosessen da.. Men huff.. hadde aldri trodd jeg skulle måtte forklare noe sånt til den lille jenta mi

Oisann, det har jeg jo ikke tenkt på engang. Man sier jo gjerne det til barn, og forventer kanskje at de forstår mer enn det de egentlig gjør. Stakkars barnet ditt da! og deg selvfølgelig!

Dere gir så gode råd, dette er råd jeg skal huske på for fremtiden. Forhåpentligvis havner jeg aldri i en så trist situasjon, men ingen lever evig. Så en liten takk fra meg også

Jeg skal ikke tilføye noen råd selv, men tankene mine er hos dere, susidusi.

Ja, er det ikke fantastisk hvor snille og behjelpelige helt fremmede mennesker kan være? Jeg blir så rørt og imponert over støtten og rådene jeg får her at jeg føler jeg er kjempeglad i dere alle sammen!

En liten tilføyelse.. Dersom man skal foreta en liten opplæring omkring døden kommer det an på barnet og dens modenhet. Barnet er jo tross alt bare to år. Men inntrykket mitt er at litteratur ofte gir noe positivt. Den første boka om døden jeg kommer på som kan appelere til en toåring er Kari Grossmanns Lillesøster-serie. Lillesøster og Mimmi, er det det den som omhandler døden heter?

Takk for råd har faktisk tenkt å kjøpe inn noen bøker vi kan lese sammen. Hun er veldig glad i bøker, og lever seg utrolig mye inn i det som blir lest. Hun kan snakke om ei bok i dagesvis selv om vi har lest tre-fire andre etter det liksom.

Lillesøster og Mimmi ja, det skal jeg huske på takk!

Folk takler sorg forskjellig. La jenta være med i begravelsen, og få noen til å ta bilder fra begravelsen. Det er godt å ha i ettertid. Selv har jeg bilder fra begravelser til familiemedlemmer, og det er veldig godt å ha nå. Du Døds-annonse og minneord er også verdt å ta vare på. De første dagene og ukene gråter du selvsagt til du er øm i magen, men det gjør ikke noe.

Min kusine døde for noen år siden, og hadde en sønn som da var 4 år. Han husker mammen sin, og har fine minner om henne. I begravelsen gikk han fram og tilbake mellom sin pappa og sine onkler, og han sto på ene kort-enden ute ved graven - med pappaen rett bak seg. Han var også med på syning, og løp inn med pappaen og så med mormor og morfar. Frivillig. Noen dager etter begravelsen begynte han imidlertid å spørre etter mammen sin, og da var det godt å ha bildene fra begravelsen... Ta bilder av kista og blomstene inne i kirka, og ute ved graven før og etter at kista er i jorda.

Det er klart det er forskjell på en toåring og en fireåring, men toåringen har godt av å være med i begravelsen, - og å bli forberedt på det som skjer med at pappaen dør og det som skjer etterpå. Viktig å ta vare på alle minnene fra begravelsen og fra han levde. Flott at dere lager bok til henne!

Anonymous poster hash: e8a1f...c57

Ja, det høres jo ut som det rette å gjøre. Men hun er så liten... er samtidig redd for at hun skal røle og styre mye. For den jenta der har energi. Men barn er jo barn, og sånn er det jo bare

Ville bare gi deg og veslejenta di en god

Tusen takk! Stor klem tilbake til deg også

[AnonymBruker]

Okei. Har fortalt henne den biten om at pappa er syk, og det virker faktisk som hun forstår det. Men det kan jo ha med settingen å gjøre også da. Tror egentlig ikke hun vet hva død er.. Har aldri vært et tema her i huset enda. Eneste når oldemora mi døde i januar, og jeg forklarte henne at tippoldemor hadde reist til himmelen. Men henne hadde hun jo ikke et så nært forhold til, på en måte. For hun hadde vært syk og gammel helt siden jenta ble født. Men hun kan finne på å si at "der oppe bor tippoldemor" mens hun peker på himmelen.

Kanskje jeg bare burde starte på den prosessen da.. Men huff.. hadde aldri trodd jeg skulle måtte forklare noe sånt til den lille jenta mi

Oisann, det har jeg jo ikke tenkt på engang. Man sier jo gjerne det til barn, og forventer kanskje at de forstår mer enn det de egentlig gjør. Stakkars barnet ditt da! og deg selvfølgelig!

Ja, er det ikke fantastisk hvor snille og behjelpelige helt fremmede mennesker kan være? Jeg blir så rørt og imponert over støtten og rådene jeg får her at jeg føler jeg er kjempeglad i dere alle sammen!

Takk for råd har faktisk tenkt å kjøpe inn noen bøker vi kan lese sammen. Hun er veldig glad i bøker, og lever seg utrolig mye inn i det som blir lest. Hun kan snakke om ei bok i dagesvis selv om vi har lest tre-fire andre etter det liksom.

Lillesøster og Mimmi ja, det skal jeg huske på takk!

Ja, det høres jo ut som det rette å gjøre. Men hun er så liten... er samtidig redd for at hun skal røle og styre mye. For den jenta der har energi. Men barn er jo barn, og sånn er det jo bare

Tusen takk! Stor klem tilbake til deg også

At datteren han kan forstyrre i begravelsen ville jeg ikke beskymmret meg over nei...

Dette er en sermoni for hans pårørende.. Og den nærmeste og kjæteste er henne...

Når den dagen kommer er det hennes eneste pappa som skal begraves ..

Alle vil se på henne og tenke hvor fint det er at noe av han lever videre..

Ville laget en litt barnslig blomsterdekorasjon fra henne, bamse etc hvor det sto noe enkelt, som "farvel pappa" ta bilde av denne,, kan bli et verdifullt minne,

Tror ikke jeg ville hatt henne m på likskue...

Klem til deg og jenta di

Anonymous poster hash: 111fe...8b1

[Gjest susidusi]

en liten ting , hva kaller jenta di farmor for, sier hun farmor eller noe annet, og hva kaller du henne, her skriver du jo svigermor,

om dere ikke kaller henne farmor allerede så begynn med det, kanskje få tatt et bilde av farmor, far og jenta i lag

og begynn å forberede henne på det som skal skje

da mor var syk og all behandling avsluttet, og vi bare ventet på at hjertet skulle slutte å slå egentlig, så merket jeg på tantebarna at inne på rommet ble de stillere, mer alvorlige, selv det minste som var under et år da, de pratet rolig med bestemor og holdt henne forsiktig i handa, selv om hun ikke kunne svare

og vi snakket mye med 3 og 5 åringen både de dagene og månedene forut om hva som skulle skje og vi snakket om begravelsen og hvordan det ville være , de visste jo hvordan en dåp er, men hva skjer i en begravelse snakket vi mye om slik at de hadde et bilde i hodet av at no er det neste som skjer det og det,

men en ting min mor nektet å snakke om var begravelsen, hvilke sanger hun ville ha, hvilke farger på blomstene, så vi valgte favorittfargene på blomstene, og jeg måtte bare gjette meg til sanger for far orket ikke å tenke på akkurat det , så jeg håper mor er fornøgd med de sangene jeg valgte ut

vi lot 3 og 5 åringen velge ut en krans fra alle barnebarna siden de var de yngste (som kunne velge) de valgte en tett hjertekrans , og de andre barnebarna fikk bare beskjed om at de fikk godta det de valgte ut for det var for at de sulle få føle litt at de var med å gjøre det fint for bestemor, de er gamle nok til å vite at de ikke er satt på sidelinjen likevel, de aller eldste barnebarna var med å bar kisten ,

midt oppi det hele lurte jeg ofte på om vi gjorde rett med å la de små være så mye på sykehuset, gjorde vi rett med å la de velge noe blomster, gjorde vi rett med å la de være med på så mye av planleggingen av begravelsen, i ettertid ser jeg at vi gjorde rett - de fikk velge blomster til bestemor og de fikk en fin avslutning på sin tid med bestemor

snakk med jenta om døden sammen med far , pappa er så syk at denne gangen blir han ikke frisk igjen og skal dø, snakk om sanger til begravelsen og skriv det ned, la faren velge sanger selv, vil han ha en solist til å synge en bestemt sang, se på gravstener sammen og la han velge den stenen han liker best selv og skriv det ned, gjerne sammen med farmor,

om han ikke har skrevet et testament, så må han gjøre det før det er forsent,

kanskje kan han si at om jenta vil legge en blomst på kista den dagen vil han bli glad, jenta di kan få sin egen lille krans på kista,

og ta med din mor i begravelsen så om jenta di trenger det er hun der for henne og trenger du det så er hun der for deg også,

bare husk en liten ting - det er ikke lov å sette opp stenen før 6 mnd etter begravelsen, for at jorden skal få tid til å sette seg igjen etter at den har vært gravd i , så det er noe du må forklare jenta di når dere skal besøke graven, hvorfor det bare er et trekors på hans grav og stener på de andre,

og ikke få sjokk om det "klages" på at det er dyrt, en begravalse koster fort 70-80 tusen eller mer med kiste, blomster og sten

sendere dere så mange klemmer dere vil ha og trenger i en tung tid,

Anonymous poster hash: b20e1...b2f

Hun kaller henne for navnet hennes. Men det er ærlig talt ikke ofte vi prater om henne, siden hun ikke er en del av livet vårt. Har vertfall ikke vært det til nå. Hun har ikke noen relasjon til henne, på en måte.

Jeg kaller henne også ved navn. Skriver bare svigermor her, siden det er det enkleste teknisk sett har hun jo aldri vært svigermora mi da, så det er kanskje litt dumt av meg. Jeg har jo en annen svigermor

Som sagt tror jeg også at barn forstår mer enn vi voksne tror. Vi skal selvfølgelig kjøpe krans og blomster til han, og de hadde jeg tenkt at jenta mi skulle få velge selv

Han har allerede planlagt en del av begravelsen sin. Forhåpentligvis skal hans ønske også følges. Uheldigvis har ikke jeg noe jeg skulle sagt angåående det, men får virkelig håpe familien hans følger hans ønsker. Visst ikke blir jeg faktisk dypt skuffet over de..

Og ja, mamma blir med jeg, mamma og Selma drar i begravelsen. Jeg har bestemt meg

Du kan få hjelp av kreftsykepleierne på sykehuset til å snakke med barnet ditt om døden. De har kunnskap og erfaring når det gjelder å snakke med barn om dette.

Si i fra i barnehaven slik at de ikke blir sjokkert hvis hun går rundt og snakker om døden.

Anonymous poster hash: dfb41...d26

Takk prata så vidt med en sykepleier tidligere i dag, og hun sa hun skulle finne frem noen permer og lignende hun ville vise meg neste gang vi var innom. Utrolig hyggelig gjort synes jeg. Hun ville også gjerne prøve å prate litt med frøkna. Så vi er jo i allefall i gode hender.. det føler jeg.

Barnehagen er informert om situasjonen! Det var noe av det første jeg gjorde.

Mange kloke råd har du fått, i en vanskelig situasjon.

Jeg ville sagt at pappa har en spesiell sykdom, en kreftsykdom, og at den ikke er som vanlige sykdommer, slik som forkhølelse eller vondt i magen. Si at legene og sykepleierne prøver å hjelpe pappa, men at medisinene ikke har klart å få vekk sykdommen i kroppen hans. Derfor blir han sykere etterhvert. Og at han kan bli så syk at det ikke går an for ham å leve lenger.

Når noen dør, så slutter kroppen og tankene å virke. De slutter å puste. Hjertet slår ikke lenger.

Det er en dum sykdom som har gjort det slik. Det er ikke noen sin feil at det ble sånn. Pappa og jeg og alle vil at pappa skal fortsette å leve sammen med oss, men vi kan ikke ordne den kreftsykdommen som pappa har.

Si at du og barnet skal bo sammen som før, og at du er frisk og ikke har noen kreftsykdom!

Moren hans skal du ha lite forventninger til. Hun stilte ikke opp for sitt barnebarn, som ble født av en singel 17-åring med en fraværende pappa. Den gangen hadde hun tid til å tenke seg om ig ibgen eksistensuelle kriser. I stedet for å lage relasjoner for å kunne støtte barnebarnet sitt, bruker hun deg som syndebukk. Hun er antagelig en svært selvsentrert person.

Kanskje kan du spørre ham om hva han ønsker i fht kontakt mellom farmor og barnet, og la det være opp til ham om hsn vil ta det opp med henne. Du trenger ikke si hva hun har sagt, bare vise til at de ikke er godt kjent, og høre om han tror at hun jan finne trøst i å kunne gi omsorg til datteren hans, eller om en bare bør holde døren åpen og la henne ta kontakt hvis hun vil. Han bør uansett fortelle henbe hvordan han har modnet til å være far, og hva det betyr for ham nå. Det kan hjelpe henne å ikke sylte seg ned i bitterhet.

Kjenner du noen av vennene hans? De jan bidra med å skrive ned små historier, minner, ting de likte ved ham, hva han var opptatt av. Tapet av en forelder får nye dimensjoner ettersom en selv går gjennom livet, og da kan enkle historier gjøre en forskjell.

Anonymous poster hash: 549bc...303

Tror for å være ærlig at det var en litt komplisert måte å forklre det på. Men skjønner hva du var ute etter å få frem. Takk for råd

Jeg har egentlig ikke noen forventning om at hun kommer til å stille opp eller ha noen kontakt med oss. Har skjønt såpass at hun bryr seg fint lite. Hun er rett og slett sint og bitter på meg, men jeg forstår ikke helt hvorfor. Det er jo tross alt barnebarnet hennes. Men selvsagt, om hun vil ha kontakt med oss så skal hun jo få lov til det. Jeg vil bare gjøre det beste for dattra mi, og ikke for meg selv. Så min egen stolthet skal jeg nok klare å svelge har ikke snakket med pappaen om det enda, men burde nok kanskje gjøre det. Er bare redd for å lage konflikt mellom han og moren liksom.

Vi har en del felles venner, ja og jeg kjenner jo han ganske godt fra før av. Vi har vært mye sammen, og gode venner har vi også vært. Det var liksom bare den tiden fra jeg ble gravid, og til dattra vår var sånn 17 mnd gammel at jeg ikke har hatt kontakt med han. Ellers vil jeg påstå at jeg vet ganske mye om han, slik som han var som barn, tenåring osv. det er minner jeg holder veldig fast på, slikat jeg kan dele de med Selma når hun blir gammel nok.

Ab over her: det var fine tanker og gode råd, men jeg tror nok de lange forklaringene der er for komplisert for en jente på 2,5 år. Ser for meg at en slik forklaring passer bedre når barnet er rundt 4.

Det er viktig å være ærlig og si det som det er, men bruk enkle, korte og veldig konkrete setninger.

Enig i det det enkle er ofte det beste. Vertfall for en 2,5 åring

Bare pass på å ikke sammenligne døden med å sove. Mange barn blir redde for å sove, fordi de er redde for å aldri komme tilbake.

Der sa du noe. Rart hvor vanskelig det er å sette seg inn i et barns situasjon.. Dette er noe jeg kunne funnet på å sagt for å forklare hva død egentlig er. Men det skal jeg altså ikke gjøre! Takk for tipset!

[Gjest susidusi]

At datteren han kan forstyrre i begravelsen ville jeg ikke beskymmret meg over nei...

Dette er en sermoni for hans pårørende.. Og den nærmeste og kjæteste er henne...

Når den dagen kommer er det hennes eneste pappa som skal begraves ..

Alle vil se på henne og tenke hvor fint det er at noe av han lever videre..

Ville laget en litt barnslig blomsterdekorasjon fra henne, bamse etc hvor det sto noe enkelt, som "farvel pappa" ta bilde av denne,, kan bli et verdifullt minne,

Tror ikke jeg ville hatt henne m på likskue...

Klem til deg og jenta di

Anonymous poster hash: 111fe...8b1

Det er jo sant, men som du kanskje har lagt merke til så er familien hans litt sære på en måte.. Litt sånn prippen og alt skal liksom være så forbanna perfekt hele tiden. De hadde vertfall ALDRI tatt med seg et så lite barn i begravelsen, det er jeg sikker på.. Føler på en måte ikke at jeg passer helt inn der, altså :/

Hun ska få den AKKURAT som hun vil det er det minste jeg kan gjøre for henne!

Nei, jeg vet heller ikke om jeg vil at hun skal se han når han er død.. Men vi får se hvordan han ser ut og slikt når den tid kommer.. Føler meg nesten litt frekk som snakker om han som om han skulle vært død, når han egentlig ligger levende inne på et sykehusrom..

[AnonymBruker]

Det er jo sant, men som du kanskje har lagt merke til så er familien hans litt sære på en måte.. Litt sånn prippen og alt skal liksom være så forbanna perfekt hele tiden. De hadde vertfall ALDRI tatt med seg et så lite barn i begravelsen, det er jeg sikker på.. Føler på en måte ikke at jeg passer helt inn der, altså :/

Hun ska få den AKKURAT som hun vil det er det minste jeg kan gjøre for henne!

Nei, jeg vet heller ikke om jeg vil at hun skal se han når han er død.. Men vi får se hvordan han ser ut og slikt når den tid kommer.. Føler meg nesten litt frekk som snakker om han som om han skulle vært død, når han egentlig ligger levende inne på et sykehusrom..

Tanken om at det er rart å skrive som om han er dø når han lever streifet meg også.. Men, det er jo slik det er i slike absurde situasjoner ...

Eneste " positive" er at det er mulig å si farvel , det meste er skværet opp og man vet man fortalte hverandre det man ville...

Men, det kommer nok også et sjokk når det skjer ... Han har med ett kommet veldig nær igjen, og dere er mye sammen, og så brått er han helt borte...

En annen absurd take som slo meg er at du er så ung...

Om du fikk henne som 17 åring, og hun er to nå, så er du vel ikke over 20 en gang.. Du virker så reflektert og voksen ... Og sterk... Heldig jenta di som har deg!

Anonymous poster hash: 111fe...8b1

[Gjest susidusi]

Tanken om at det er rart å skrive som om han er dø når han lever streifet meg også.. Men, det er jo slik det er i slike absurde situasjoner ...

Eneste " positive" er at det er mulig å si farvel , det meste er skværet opp og man vet man fortalte hverandre det man ville...

Men, det kommer nok også et sjokk når det skjer ... Han har med ett kommet veldig nær igjen, og dere er mye sammen, og så brått er han helt borte...

En annen absurd take som slo meg er at du er så ung...

Om du fikk henne som 17 åring, og hun er to nå, så er du vel ikke over 20 en gang.. Du virker så reflektert og voksen ... Og sterk... Heldig jenta di som har deg!

Anonymous poster hash: 111fe...8b1

Ja, heldigvis får vi sjansen til det. er utrolig takknemlig for at det i det minste er slik som det er når det først ble slik. Det hadde jo vært mye verre om han døde bare plutselig..

Men vi vet jo ikke NÅR det skjer.. Det kan jo skje i natt, i morgen eller om noen uker.

Jeg fyllte 18 under svangerskapet, så jeg blir 21 i år

Så hyggelig å høre at du synes det. Det blir vel bare sånn når man plutselig blir kastet ut i voksenlivet. Det var en lett overgang, igrunn. Tror egentlig ikke jeg ville vært den samme nå i dag om jeg ikke ble gravid og fikk barn.

[Gjest Phoenix]

Du har så rett.. Det et ikke det at jeg elsker denne mannen på en måte som man elsker kjæresten sin. Men på en annen måte, der det kanskje er enda sterkere. For det er dattra mi jeg elsker aller, aller mest her i verden. Så siden det er pappaen hennes elsker jeg jo han også, på en måte..

Vi skal bruke tiden så godt vi kan! Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Klem!

Beklager, var ikke meningen å være anonym på det siste innlegget.

Ja, dere kommer alltid til å ha et bånd på grunn av deres jente har du bilder av dere sammen?

[Marsipan]

Det er jo sant, men som du kanskje har lagt merke til så er familien hans litt sære på en måte.. Litt sånn prippen og alt skal liksom være så forbanna perfekt hele tiden. De hadde vertfall ALDRI tatt med seg et så lite barn i begravelsen, det er jeg sikker på.. Føler på en måte ikke at jeg passer helt inn der, altså :/

Kanskje er det derfor svigermor oppfører seg som hun gjør? At hun rett og slett skammer seg?

Hva med svigerfar? Kunne det vært lettere å snakke med ham?

Jeg tror det vil være viktig for datteren din å ha kontakt med sin pappas familie etterhvert som hun vokser opp og får behov for å kjenne røttene sine. De er hans kjøtt og blod, som hun selv er, og det er noe du, stefar og andre aldri får erstattet, uansett hvor fantastiske dere er på alle andre områder.

Jeg vet at det koster mye, men om du klarer det syns jeg du skal fortsette forsøket på å knytte bånd mellom dem. Du trenger ikke gjøre det akkurat nå, men sånn etter hvert når ting roer seg litt igjen.

Hun kommer til å takke deg for forsøket en dag, uansett om du lykkes eller ei

Ellers må jeg bare signere den over her som skrev at du virker så reflektert og moden! Du takker for gode råd, men du gjør det også enkelt å gi dem, ved å ta imot dem som du gjør!

Stå på, kjære du. Du gjør en strålende innsats!!

[Gjest susidusi]

Beklager, var ikke meningen å være anonym på det siste innlegget.

Ja, dere kommer alltid til å ha et bånd på grunn av deres jente har du bilder av dere sammen?

Vi har heldigvis en del bilder sammen fra vi var veldig unge til nå. Det er jeg veldig glad for

[Gjest susidusi]

Kanskje er det derfor svigermor oppfører seg som hun gjør? At hun rett og slett skammer seg?

Hva med svigerfar? Kunne det vært lettere å snakke med ham?

Jeg tror det vil være viktig for datteren din å ha kontakt med sin pappas familie etterhvert som hun vokser opp og får behov for å kjenne røttene sine. De er hans kjøtt og blod, som hun selv er, og det er noe du, stefar og andre aldri får erstattet, uansett hvor fantastiske dere er på alle andre områder.

Jeg vet at det koster mye, men om du klarer det syns jeg du skal fortsette forsøket på å knytte bånd mellom dem. Du trenger ikke gjøre det akkurat nå, men sånn etter hvert når ting roer seg litt igjen.

Hun kommer til å takke deg for forsøket en dag, uansett om du lykkes eller ei

Ellers må jeg bare signere den over her som skrev at du virker så reflektert og moden! Du takker for gode råd, men du gjør det også enkelt å gi dem, ved å ta imot dem som du gjør!

Stå på, kjære du. Du gjør en strålende innsats!!

Vet ikke.. Men orker liksom ikke å styre så mye med dette akkurat nå. Hun har nok å tenke på. Får bare håpe det ordner seg med tiden

Faren hans er veldig stille. Kjenner han ikke fra før, men han sitter liksom bare der. Men merker han smiler og følger med når hun og pappaen sitter i senga å tegner feks en dag var han også nede å kjøpte is til henne. Så han har nok fått stjernestatus i hennes øyne

jeg tror også det er viktig, og det er jo noe jeg ønsker. Uten tvil men dessverre kan jeg ikke styre og bestemme hva de vil og ikke.. Uansett kommer jeg til å svelge et par kameler og bite tenna sammen for å prøve så godt jeg kan, om ikke annet

Åååh så snille og gode dere her! Her inne er det mange med stort og varmt hjerte, det har denne tråden vist meg i alle fall. Blir ofte helt rørt av svarene jeg får!

[AnonymBruker]

Hun kaller henne for navnet hennes. Men det er ærlig talt ikke ofte vi prater om henne, siden hun ikke er en del av livet vårt. Har vertfall ikke vært det til nå. Hun har ikke noen relasjon til henne, på en måte.

Jeg kaller henne også ved navn. Skriver bare svigermor her, siden det er det enkleste teknisk sett har hun jo aldri vært svigermora mi da, så det er kanskje litt dumt av meg. Jeg har jo en annen svigermor

Som sagt tror jeg også at barn forstår mer enn vi voksne tror. Vi skal selvfølgelig kjøpe krans og blomster til han, og de hadde jeg tenkt at jenta mi skulle få velge selv

Han har allerede planlagt en del av begravelsen sin. Forhåpentligvis skal hans ønske også følges. Uheldigvis har ikke jeg noe jeg skulle sagt angåående det, men får virkelig håpe familien hans følger hans ønsker. Visst ikke blir jeg faktisk dypt skuffet over de..

tror alle som har lest og skrevet i tråden har forstått at det er eks svigermor du mener når du skriver svigermor,

grunnen til at jeg spurte var for å se om jenta di er bevisst på forbindelsen til farforeldrene (som hun har til dine foreldre), hva om farmor heter f.ex. anne, bare for å bruke et vanlig navn, og så begynner du å kalle hene anne-farmor og farfar for navnet og farfar,

jeg kjenner en del sære folk , og er desse så sære som du sier, så kan de ha tenkt at når du ikke kaller de for farmor og farfar så har de ikke rett til å være besteforeldre for jenta di/barnebarent sitt for du har valgt de bort

tror kanskje at det vil være lettest å snakke med farfar, si til han at du ønsker at de er en del av jenats liv, og har ønsket det fra jenta ble til, hun kan ikke erstatte faren sin i deres liv, men kan kanskje hjelpe litt på savnet etter at han er borte og de som besteforeldre kan kanskje hjelpe på jentas savn etter faren

og prøv å få et bilde av jenta og faren og besteforeldrene sammen, det tror jeg både beteforeldrene og jenta vil ha glede av senere,

og krysser fingtre og tær for at han får det som han ønsker i sin begravelse

og siden jeg er en "klemmeguri" så sender jeg et nytt lass med klemmer til dere alle

Anonymous poster hash: b20e1...b2f

[Gjest Lypcha]

Uff, dette var trist lesing. Jeg vil bare gi en stor og god klem! Du virker som et utrolig sterkt menneske, jenta di er heldig som har deg. Har dessverre ingen gode råd å komme med utenom det som allerede er nevnt. <3

[Sulosi]

Jeg har ryddet tråden for avsporinger som ikke hører hjemme i den vanskelige situasjonen TS er i, og flytter den nå til rommet for "Vi som sørger".

[Gjest susidusi]

... og til dere andre kan jeg jo komme me en liten oppdatering.

Formen hans er blitt ganske så svekket det siste døgnet. Nå har han store problemer med å prate, og også å holde øynene oppe. Det er så vondt å se på

Ifølge legene på sykehuset ser det veldig mørkt ut nå... Jeg bare håper så inderlig hardt (selv om det sikkert ikke er vits) at han skal kvikne til og få flere gode dager sammen med jenta si.

[She_Leiva]